som trussel mot miljøet er emnet for en artikkel av Bill Moyers i The New York Review of Books. I “Welcome to Doomsday” griper Moyers fatt i det faktum at ekstreme kristne grupperinger idag er en kraft å regne med i amerikansk politikk, og at mange av dem har en så sterk tro på en nært forestående dommedag at de ikke ser noe poeng i å gjøre noe med verdens problemer. Nøyaktig hvor mange er vanskelig å konkretisere (vi snakker ikke om én bevegelse), men suksessen til Left Behind-serien (for tiden bestselgende i USA) sier sitt. Likeså følgende lille faktabit: “Forty-five senators and 186 members of the 108th Congress earned 80 to 100 percent approval ratings from the most influential Christian Right advocacy groups. Not one includes the environment as one of their celebrated “moral values.” Jeg fulgte Moyers’ anbefaling, googlet “rapture index” og ble meget bekymret…

om at man ikke trenger å skrive om katolske konspirasjoner eller trollgutter for å bli millionær. Guardian kan fortelle om Dr DG Hessayon, hvis plantebøker har solgt i 48 millioner eksemplarer verden over. Avisen omtaler bøkene på karakteristisk britisk vis: “Dr Hessayon’s books, on the other hand, are not meant for the coffee table. Their design could be best characterised as “1980 East German tourist brochure”, but without the exuberance.”

Igår fikk jeg en underlig mail. Den var fra meg selv, og ble sendt den 29. mars 2004 fra FutureMe.org. I mailen fortalte jeg mitt fremtidige meg litt om hva jeg syslet med akkurat der og da. Nåtids-meg (som altså var fremtids-meg ifjor) kunne ikke huske at fortids-meg hadde såpass mye på plakaten. At jeg simpelthen har glemt et av prosjektene jeg jobbet med ifjor kan enten tilskrives sviktende hukommelse, eller en høyt utviklet evne til å fortrenge mislykte prosjekter. Uansett har jeg sendt meg selv et nytt brev i dag. Så får jeg se hva jeg husker på denne tiden neste år…

fant jeg som vanlig på Flickr.com.

er online-magasinet Perlenteuchers forsøk på å lage et Arts and Letters med utgangspunkt i den svært rike debattkulturen i tyske aviser. På nettstedet finner man følgende målsetning: “German newspapers have the best feuilleton pages in the world. They reflect the cultural landscape of a country where almost every mid-sized town boasts a first class opera and museum. They are also a forum for lively public debate. But as the German language is about as popular as ancient Greek, few people outside Germany know what they’re missing. Let’s talk European!” (Via Mandag Morgen)

i gårsdagens Adresseavisen viser med all mulig tydelighet hvor kultur- og generasjonsavhengig argumentet om skjermlesingens umulighet (ofte fremført av norske forfattere og bibliotekarer) er. Som mangeårig leser av ebøker på kredittkortstore skjermer er jeg ikke overrasket, selv om det skal innrømmes at autoscrolling (den mest effektive måten å lese ebøker i dette formatet på) krever en viss tilvenning.

med tittelen Okay, We Give Up går sin seiersgang gjennom bloggosfæren for tiden (jeg fant den via Worldchanging). * Ironivarsel! *

“Der Untergang” på kino, og for dem som har sett den fabelaktige filmen og trenger ekstra bakgrunnsstoff, kan denne omtalen i The Guardian anbefales: Hitler was not beamed down to Earth from an alien spaceship: it is the fact that he was a human being capable of benign human qualities such as affection, gross sentimentality and charming eccentricity (obsessive cleanliness, for example) that disturbs and chills.

er lagt ut på min Flickr-konto, som lovet. Utdrag følger som arkivert:

På mandag gjorde jeg som planlagt, og besøkte Cebit-messen i Hannover. Den sterke tettheten av PDAer, bærbare og smarttelefoner (for ikke a snakke om Blackberryer, som faktisk brukes endel her) var et hint om hva som lå foran meg. Messetoget som var så proppfullt at jeg måtte vente på neste, var nok et hint. Men det gikk faktisk overraskende greit å komme inn på selve messa: nesten ingen kø i kassa, og relativt god plass inne på messeområdet. Jeg brukte drøye fem timer på å traske gjennom de mest relevante hallene (den delen av messa som handlet om IT i offentlig sektor skippet jeg, for å si det slik), og fikk dermed dannet meg noen inntrykk.

Først og fremst er det åpenbart at kineserne kommer for fullt på produksjonssiden. Jeg vet det nærmest er en tautologi blant økonomer, men det er noe med å se de svære Kina-seksjonene i alle hallene som faktisk gjør at det synker inn. Jeg sier “produksjonssiden”, for det var fint lite innovasjon å spore hos representantene for Midtens Rike. Her var den ene iPod-ripoffen etter den andre, og flash- og USB-baserte dippedutter i alle de former og farger plastikkteknikken gjør mulig. Til priser ingen andre kan matche, naturligvis. Jeg så selvsagt drøssevis med representanter for koreanske og taiwanesiske firmaer, men inderne glimret nesten totalt med sitt fravær.

Ellers var dette året for flatskjermer i alle former og farger. Det er selvsagt kult å se flatskjermer innkapslet i tre og ku- og slangeskinn, og synet av en 82-tommers plasmadings fikk meg til å innse at min far hadde rett i bøkene om roboten Matilda: videoveggen (VVen) kommer snart til en stue nær deg. Men det som virkelig gjorde inntrykk var demonstrasjonen av HD-DVD. Vanlige storskjermer på over 40 tommer forstørrer bildepunktene på en DVD såpass at det blir påfallende. Med HD-DVD kom kinofølelsen for alvor. At det gir filmselskapene en sjanse til å selge det samme produktet om igjen, ja det er tidens melodi (jamfør Sonys planer om å selge filmer til Playstation Portable, en dings jeg forøvrig ikke klarte å finne verken i spillhallen eller på Sonys gigantiske og lekre stand.)

Casemodding og mediesenter-PCer var også stort. Det er tydelig at brukerne er lei av grå metallkasser, og svarte, blanke miniburker med knotter som på stereonanlegg florerte. Ingen av dem kunne likevel måle seg med den lille Mac Minien jeg fikk prøve. Blikkstille, liten og like kul som den var kald. Wow.

Endelig fikk jeg sjansen til å teste 3G. Vodafone, ePlus og T-Mobile var blant selskapene som hadde egne bygninger på messeområdet, og lot meg prøve nedlasting av video, videotelefoni og i-mode (en europeisk variant av den popul&aelig:re japanske tjenesten). At omtrent alle 3G-telefonene var av klapptypen, bekrefter bare inntrykket av at den gode, gamle sjokoladestanga er på vei ut. Og hvis 3G-tjenestene fungerer noenlunde som det skal, kommer det til å kverke det som eventuelt måtte eksistere av entusiasme for wifi.

Ja, for det var utvilsomt den mest påfallende mangelen på messen. Riktignok var det nok av wifi-nettverk oppe, men jeg kunne ikke finne et eneste snasent produkt for vanlige forbrukere. Wifi er i det hele tatt temmelig fraværende her i Tyskland - jeg har bare vært istand til å finne en eneste kafe i Berlin som reklamerte med gratis trådløst bredbånd, ellers tilbys jeg dyre hotelløsninger fra T-Mobile og desslike. Min leting etter wifi understreker teknologiens viktigste problem: den er ikke i nærheten av å ha dekning nok til å vaere interessant for vanlige brukere, og om man skulle finne den trådløse nåla i høystakken er det likevel ikke sikkert klarer å innstille maskinvaren slik at man kommer på nett. “La hundre nettverk blomstre”-tanken som ble kolportert av bl.a. Wired virker så dotcom i disse dager.

Dette skulle egentlig ha vært blogget fra min Zaurus-PDA, men den gikk ned for telling på Cebit (joda, jeg ser ironien!) Sannsynligvis dreier det seg om et mildt diskkrasj, muligens utløst av at jeg forsøkte å resette maskinen mens den skrev til disken. Og akkurat det gjør meg litt skeptisk til de harddiskbaserte mobiltelefonene som er i ferd med å komme på markedet. Hvor tolerante de er for bruksmønsteret som er vanlig for mobiltelefoner gjenstår å se. Jeg kommer til å vente til den første generasjonens barnesykdommer er overstått, i det minste. Maskinvareproblemene er årsaken til at dette blogges fra en nettkafe på Kurfürstendamm i Berlin. Her i byen har noen kommet på den geniale ideen å kombinere nettkafeer og DunkinŽ Donuts. Herlig, herlig, men farlig, farlig…

Bilder følger senere!