Endelig kom den, min etterlengtede Zaurus SL-C3000. Etter noe om og men riktignok, da den første enheten jeg fikk var defekt og måtte returneres til USA. Denne Zaurusen er så definitivt ikke defekt: skjermen er så sylskarp at det nesten skjærer i hornhinnen og batteriet stiler Energizer-kaninen i skammekroken (om den noensinne var særlig langlivet Harddisken er allerede godt og vel fylt opp med yndlingsmusikk, og nå arbeider jeg med å finne passende programvare.

Den jobben viser seg å være enklere enn man skulle tro, med tanke på at vi snakker om en PDA som må spesialimporteres fra Japan, som aldri fikk nevneverdig mange brukere i Vesten, og som har gjennomgått store tekniske endringer (firedobbelt skjermoppløsning, harddisk, USB-støtte) på få år. At jeg likevel kan velge blant hundrevis av gratis programmer som stort sett fungerer som de skal, kan stort sett tilskrives én faktor: åpen kildekode. I den grad det må gjøres endringer i programvare og operativsystem fra PDA-versjon til PDA-versjon sørger GPL-lisensen for at kompetente personer får sjansen til å foreta seg noe.

Et riktig vakkert eksempel så vi da SL-C3000 fikk støtte for Bluetooth. Den prosessen gikk interaktivt i Zaurus-brukernes webforum. I løpet av de siste dagene før jul ifjor (hey, vi snakker om hardcore-nerder!) klarte ansvarlige for Bluetooth-støtten på Zaurus å bruke postinger i forumet til å gjøre de nødvendige tilpasningene i driverne.

Den siste uken har jeg kunnet observere den rake motsatsen til denne situasjonen, dvs utviklingen som følger når et proprietært operativsystem oppgis av produsenten. Jeg snakker om EPOC, systemet som ble kjørt på PDAene fra Psion (inklusive Psion 7). Det finnes fremdeles tusenvis av brukere av systemet verden over, men siden kildekoden er lukket har systemet stått på stedet hvil siden årtusenskiftet.

Det hjalp ikke at så store deler av utviklermiljøet satset på shareware som distribusjonsmodell. Resultatet er at det nå vrimler av “foreldreløse” nytteprogrammer, uten noen som tar ansvar for f.eks. å sende registreringskode til betalende kunder. Den proprietære tankegangen preget også freeware-miljøet, og derfor forsvant en rekke nytteprogrammer sammen med nettstedene til programmererne. Dette rammer ikke bare oss brukere, men også EPOCs arvtaker Symbian. Nå som Symbian må gå i klinsj med Linux på smarttelefoner, hadde det vært nyttig å kunne hente ideer fra et blomstrende åpent EPOC-miljø.

Under tittelen Fly-alarm gjengir VG resultatene av en undersøkelse i et tysk “flymagasin” som etter sigende skal rangere flyselskap etter sikkerhet. Hovedproblemet med slike undersøkelser er at vi under alle omstendigheter snakker om små tall - omtrent i alle tilfellene baserer statistikken seg på fra én til en håndfull ulykker spredt utover et langt tidsrom. Alle slags ulykker er tatt med, også de som ikke kan tilskrives flyselskapet eller for den saks skyld -produsenten. Dermed er Linate-ulykken med i statistikken for SAS, til tross for at det var flyplassen som hadde ansvaret for den.

En nøkkel til å forstå hvor lite hjelpsom denne statistikken er for oss som passasjerer, ligger i setningen: Av de ti «beste» flyselskapene er hele fem etablert etter 1980, blant dem Easyjet og Ryanair. Her sammenligner man altså nye flyselskap med gamle, tilsynelatende uten å korrigere for at nye fly (for ikke å snakke om nye trafikkontrollsystemer) kan være bedre enn enn gamle, eller for den saks skyld at destinasjonen teller (europeiske billigselskap holder seg stort sett unna flyplasser i den tredje verden). Dette sies med forøvrig bedre og med langt større autoritet av Patrick Smith, mannen bak “Ask the pilot” på Salon.com. Hans spalte om dette spørsmålet har passende nok ingressen: What are the safest airlines? Why is that a dumb question?

var tittelen på en artikkel jeg skrev for Kulturnett i desember 2002, og som vakte en viss oppsikt den gangen. Den resulterte blant annet i en rekke intervjuer, bokomtale og en radiodebatt med forfatterforeningsformann Geir Pollen, hvor jeg ga uttrykk for synspunkter som nå viser seg å ha langt bredere støtte i befolkningen enn jeg kunne håpe på den gangen. Artikkelen er også blitt etterspurt via mail, og siden Kulturnett har fjernet alle tidligere publiserte artikler fra nettstedet sitt, gjengis den i sin helhet i det følgende.

Continue Reading »

fra kulturministeren i Stavanger Aftenblad: “Ikke kjøp plater med kopisperre.” Og hun fortsetter: “Sønnen min fikk en iPod av meg til jul. Jeg ville selvfølgelig ikke kjøpt den dersom jeg trodde han ikke kunne få bruke den.”

Aha. Svarstad Haugland brukte altså kunnskap hun hadde skaffet seg i kraft av sin posisjon da hun kjøpte julegaver ifjor… Hvor er de gravende journalistene når man trenger dem?

finnes hos Flickr.

Etter vennlig oppfordring fra Knut Olav Åmås, sendte jeg avgårde en noe omarbeidet versjon av forgårsdagens posting om fakta og fiksjon til Aftenposten igår. Resultatet er å se på trykk i dagens utgave. Nok et eksempel på at nettpublisering kan ha konsekvenser, altså.

For noen uker siden ble jeg kontaktet av en for meg ukjent engelskmann, som kom med et tilbud det var meget vanskelig å si nei til. Han hadde vært innom mitt Psion 7-nettsted, som har vært ute av drift siden jeg mistet maskinen nettstedet omtaler i gulvet på Sola flyplass for et par år siden. En mr. John Morrison tilbød seg å sende meg sin pent brukte Series 7 inklusive programvare og ekstrautstyr, mot at jeg påtok meg å oppdatere pekerne på nettstedet.

Jeg tok imot tilbudet med glede, dels fordi jeg trengte et påskudd for å gjøre noe med et nettsted som hadde ligget i dvale litt for lenge, men først og fremst fordi Psion Series 7 er den beste minidatamaskinen til sitt bruk jeg noensinne har eid. Vekta er en drøy kilo, batterilevetiden uovertrufne 8 timer, strømmen er på i det øyeblikk skjermen vippes opp, tastaturet er omtrent på nivå med en Thinkpad, og den er fullstendig lydløs.

Nøkkelordet er “til sitt bruk”, dog. PC-Card-porten støtter bare et lite mindretall av kortene på markedet, og Psion rakk aldri å slippe nettverksdrivere. Ergo er kabelbasert og trådløst bredbånd uaktuelt. Støtten for nyere Microsoft-filformater er heller ikke allverden, siden Psion ikke har produsert slike maskiner siden 2001. Men som reiseredskap for skriving av tekster med enkel formatering er Series 7 uovertruffen. Den manglende nettforbindelsen er egentlig en fordel: bredbåndsoppkoblede maskiner byr på alt for mange distraksjoner.

Jeg er også tidligere blitt tilbudt produkter for å fortsette å drive et nettsted (et CF-kort, den gang slike kort var svinedyre), men dette tar foreløpig kaka. Dermed er det bevist nok en gang: det finnes gratis lunsjer i verden, bare man har tålmodighet til å vente på dem: maskinen kom igår. Det finnes også noen veldig dyre lunsjer der ute - jeg har ennå ikke hørt fra selskapet som solgte meg en defekt Sharp-PDA. Hadde jeg bare fått mailen fra mr. Morrison litt tidligere…

Forresten: den som ønsker seg en bakoversveis-opplevelse bør google tittelen på postingen og klikke på førstetreffet. Google Print er meeeget kult, og nok en grunn til å gå åfflain når man trenger å konsentrere seg om skrivingen!

For de av oss som har lest en stund har Guardian interessante nyheter: Penguin skal nå lansere større billigbøker med bedre papirkvalitet, etter sigende for å ta hensyn til den stadig voksende gruppa av langsynte lesere over 40. Det skal tungtveiende argumenter til for å tukle med et format som har vært urørt i et halvt århundre, og det faktum at den årlige bokomsetningen i USA falt fra 600 millioner dollar i 1999 til 535 millioner ifjor kan vel regnes som tungt nok. (Her er det forøvrig ingen som på ramme alvor skylder på fildelende tenåringer!)

I siste nummer av Samtiden finnes fulltekstversjonen av Solveig Østrems artikkel i Aftenposten om sin opplevelse av å bli brukt i Hanne Ørstaviks roman(er). Aftenposten fulgte opp saken, og konkluderte med at debatten var viktig, men eksempelet lite interessant. Mon det. Dersom man ønsker at litteratur skal tas på alvor, er det vanskelig å komme utenom at den også vil bli tatt alvorlig på denne måten - det vil si dypt personlig og inderlig.

I artikkelen skriver Østrem om Nikolaj Frobenius’ “Teori og praksis”: “Hvorfor blir ikke forfatteren spurt hvordan han tror faren hans opplever å bli romanfigur? Eller hva klassekameratene synes? En forfatter som spiller så direkte på den selvbiografiske sjangeren og skriver ei bok som omhandler lett gjenkjennelige personer, tåler antakelig å bli konfrontert med forventningen om redelig behandling av virkelige mennesker. Man kunne i hvert fall spørre Frobenius om han fortsatt kan se dem i øynene, alle dem som han har skrevet inn i sin fortelling.”

På debattmøtet på Rykkinn bibliotek her forleden var jeg faktisk vitne til at forfatter Frobenius måtte se i øynene en person som mente seg skildret i romanen. Og selv om Frobenius tok denne konfrontasjonen langt mer gemyttlig enn Ørstavik ifølge Østrem gjorde, er det vanskelig å påstå at han gjorde noen god figur. Sant å si virket Frobenius, som har gjort slikt et nummer av at romanen hans er i grenselandet mellom fakta og fiksjon, ganske uforberedt på de sterke personlige reaksjonene enkelte lesere har hatt på romanen. Frobenius gjorde det han (og svært mange av hans kolleger) gjør hver gang en tekst møter noe annet enn ren litterær kritikk: han søkte dekning bak den skjønnlitterære romanens form.

Dette gikk ikke upåaktet hen i salen, og Frobenius måtte tåle beskyldninger om unnvikende opptreden. I hans tilfelle blir situasjonen forvansket av at han også har opptrådt i media med sterke synspunkter på stedet han skildrer i romanen, og drabantbyen i sin alminnelighet. Ved ikke tydelig å tone flagg som samfunnsdebattant, har Frobenius oppnådd å få en svært forvirrende debatt rundt boka si. Dette gjentok seg forvørig på møtet: først understreket Frobenius at han var der som forfatter av fiksjon, deretter refset han møtedeltakerne med utgangspunkt i det han mente var skildringer av faktiske forhold i boka: “Jeg er her for å fortelle dere at alt ikke bare var idyll på Rykkinn.”

Og med det klarte Frobenius også å fortelle sitt publikum hvorfor han, og de fleste av hans uklare og ulne kolleger, ikke lenger har innflytelse nok til å sette dagsorden for samfunnsdebatten. Det begynner å bli veldig lenge siden Jens Bjørneboes glansdager, for å si det slik.

Det har allerede vært skrevet mye fornuftig om forslaget til åndsverklov, og man kunne jo selvsagt håpe at et presumptivt teknologikyndig menneske som Jon Bing var i stand til å se sakens større teknologiske perspektiver. Isteden går han ut i VG med uttalelser som: “Reaksjonen [på åndsverkloven, min anm.] er litt som om man har ønsket seg bil og tog til jul av fattige foreldre, og når man faktisk får opptrekksbil, så reagerer man med at det er urefferdig at man ikke fikk tog, for det ønsket man seg også.”

Godt da at det finnes kvalifiserte folk som er i stand til å overskue sakens virkelige perspektiver. I et nettmøte på Aftenposten.no sier Gisle Hannemyr det slik: “Det er litt dumt at denne diskusjonen har dreid seg så mye om CDer og MP3. Framtidens musikkomsetning vil skje på nett, md formater som WMA og ACC. Det er disse det ikke vil være lov å spille på utstyr fra “feil” leverandør selv om du har kjøpt og betalt for et eksemplar.”

Platebransjen har for alle praktiske formål tapt slaget om kopibeskyttede CDer, men det betyr ikke at planene om en DRM-kontrollert “rentworld” er oppgitt. Den nye åndsverkloven gjør det mye lettere for mediabransjen å nå dette målet. Takk for tips fra Rune (hvis blogg har fått ny adresse, forresten