I dag er jeg med i Barneœtimen og Nerdenes hevn på P4, henholdvis mellom 18:30 og 19, og mellom 20 og 20:30. I sistnevnte program forsøker jeg å si noe vettugt om Linux.

Lørdag morgen er jeg så med under hele sendingen til Pysjpopaluba på NRK 1. “Coming soon, to a station near you…”

For et par timer siden passerte asteroiden Toutatis mindre enn 1,6 millioner km fra Jorda, som er det nærmeste et himmellegeme på denne størrelsen er kommet oss på 2000-tallet. Hvis du ønsker å få en følelse av hvor dramatisk det faktisk så ut fra rommet, bør du snarest laste ned Celestia. Med dette mirakelet av et program (finnes både for Windows, Linux og OS X) kan du suse avgårde til tusenvis av stjerner, følge med Cassini-sonden til Saturn, se Neptun stå opp over Triton eller altså sveve like over Toutatis idet den passerer Jord/Måne-systemet. Skjermdumpen nedenfor yter ikke programmet noen rettferdighet!

Klikk for stor versjon

Guardian skriver om Georges Lopez, læreren fra den fabelaktige dokumentaren “Å være og ha” (Être et avoir), som nylig tapte et søksmål mot regissøren av filmen. Lopez krevde € 250 000 (drøye to millioner kroner) for sin medvirkning i filmen, men retten fastslo entydig at han verken kunne regnes som skuespiller eller medforfatter. Franske filmfolk trekker et lettelsens sukk over at retten har trukket en klar grense mellom fiksjon og dokumentar, også når dokumentaren skildrer en enkelt persons dagligliv i nitid detalj i over et halvår. (Selv om siste ord foreløpig ikke er sagt: Lopez har anket, og foreldrene til barna fra filmen har også gått til retten.)

Vel så viktig er det at Lopez ikke fikk medhold i sitt krav på intellektuell eiendomsrett til undervisningsmetodene han bruker i filmen. For dem som har sett “Å være og ha” er det ikke metoden i seg, men heller lærerens endeløse tålmodighet og medfølelse med elevene som er mest slående. Og heri ligger ikke bare Lopez’ problem, men et hovedproblem med begrepet intellektuell eiendomsrett i det hele tatt. I motsetning til hva tilfellet er for fysiske gjenstander som biler, hus og eiendommer, er det stort sett meningsløst å hevde at en tanke helt og holdent er ens egen.

Ingen roman, film, sang eller undervisningsmetode kan sees isolert fra produsentens bakgrunn og omgivelser. Liksom Lopez lærte av andre hvordan han skulle undervise barn, lærer forfattere, regissører og komponister av kolleger og forgjengere hvordan de skal utøve sine yrker. Dermed oppstår et paradoks: ved å hevde eiendomsrett til sin måte å undervise på, krenker Lopez eiendomsretten til alle dem som gav ham tankene som gjorde ham til den læreren han var. Et annet spørsmål er de mulige konsekvensene av en dom i Lopez’ favør: i praksis kunne mannen ha søkt kompensasjon fra alle lærere som brukte “hans” metode.

Om det høres for vilt ut, anbefaler jeg “The Anarchist in the Library” av Siva Vaidhyanathan. Om boka er litt uklar på tiltaks- og konklusjonsfronten, er den desto bedre i sin presentasjon av skumle eksempler på hvordan selskaper skaffer seg eiendomsrett til f.eks. deler av menneskets DNA og så krever erstatning for bruk. Vaidhyanathan (av og til er jeg så glad for at “klipp og lim” finnes påpeker at vi står overfor en stor og viktig kamp på dette området. Bare synd at en tilsynelatende sympatisk fyr som Georges Lopez havnet på feil side.

Ord kan sette rammer for dagsorden, ikke minst i hissige og betente debatter. I vårt lokale munnhuggeri om folk fra andre deler av verden som av ulike årsaker har kommet hit er forvirringen nå total. Det skilles konsekvent ikke mellom distinkte grupper som flyktninger og innvandrere, meningstomme ord som “fremmedkulturell” og “fjernkulturell” sviver rundt i det offentlige rom, og det er fremdeles mange som ikke klarer å omtale barn av dem som innvandret/flyktet til Norge for en generasjon eller to siden som det de i lovens øyne er, nemlig nordmenn.

Dagens VG Nett eksemplifiserer dette på en fremragende måte. Under tittelen Varsler omlegging av integreringen skriver avisen: I kun to av Norges 434 kommuner finnes det ingen innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Men hva menes med “ikke-vestlig bakgrunn”? VG gjør ikke noe forsøk på definere begrepet, men Google er selvsagt min venn. I regionstatistikken for Stavanger kommune finner jeg nemlig følgende: Vestlig bakgrunn: Europa unntatt Tyrkia, Nord-Amerika, Oseania. Ikke-vestlig bakgrunn: Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Tyrkia.

Ordet “vestlig” gir selvsagt ingen geografisk mening (med Oseania menes bl.a. Australia, som ligger svært langt mot øst og sør). “Vestlig” i kulturell forstand er ikke mindre problematisk. Vil vi virkelig regne diktatoriske Hviterussland og stadig mer autoritære Russland som mer “vestlig” enn demokratiske, spansktalende samfunn som Argentina og Chile? Den vestlige kultur blir stundvis omtalt som den kristne kulturkrets. Men det kan umulig være tilfellet her, da muslimske albanere og deres trosfeller i Bosnia-Hercegovina og Kosovo regnes som “vestlige”, mens kristne vietnamesere og afrikanere faller utenfor. Sør-Korea, Japan og Singapore forteller oss at “vestlighet” heller ikke handler om økonomisk nivå.

I det hele tatt forkludrer snarere enn oppklarer begrepet “ikke-vestlig bakgrunn”, og det er på høy tid at den norske debatten får tilført en dose ærlighet. Hvorfor ikke innrømme en gang for alle at det handler om hudfarge? Felles for “ikke-vestlige” områder i norsk statistikkføring er jo faktisk at de i hovedsak bebos av folk med annen hud- og hårfarge enn det nordmenn flest har. Det vi trenger er altså et motstykke til amerikanske hudfarge- og rasebetegnelser som “caucasian”, “hispanic” og “black”. Kategorier som “hvit”, “lysebrun” og “mørkebrun” og “svart” er ikke bare ærligere - de rydder også av veien absurditeter som at blonde berbere og lyshudete sørafrikanere er “ikke-vestlige”, mens samoanere og maorier regnes som “vestlige”.

Idag er det vanskelig å fortolke VGs kommunestatistikk for den som ønsker å vite hva slags naboer hun kan vente å få (selv om fargekodene på kartet gir et hint). Nedenfor følger derfor et forslag til et system som gir nordmenn bedre grunnlag for å fatte beslutninger (noen av tallene er basert på gjetninger):

Befolkningsstatistikk for Oslo etter hudfarge
Hvit 82,4 %
Lysebrun 10,6 %
Mørkebrun 4 %
Svart 3 %

Romturisme kan være en realitet i nær fremtid om vi skal tro BBC Online. Det er Virgin-sjefen og eventyreren Richard Branson som skal ha inngått en avtale med Mojave Aerospace Ventures, selskapet bak SpaceShipOne, som skal gjøre et forsøk på å inkassere X-prisen om to dager. Navnet på selskapet som skal frakte 3000 mennesker opp i rommet i løpet av en femårsperiode er Virgin Galactic (nei, det er ikke første april!), og ifølge pressemeldingen skal det investeres rundt 100 millioner dollar i utviklingen av romskipene og bakkesysteme som trengs. Det interessante med dette konseptet er at det faktisk kan fungere.

Virgin Galactic lover ikke noe mer enn det SpaceShipOne allerede er i stand til å levere - en tur opp i 100 kilometers høyde og noen minutter med vektløshet. Prisen er latterlig lav sammenlignet med dagens takster for romturister (1,6 millioner kroner mot drøye 160 millioner for en tur med et russisk Sojuz-fartøy), og sannsynligvis ikke høyere enn at man vil kunne skaffe kunder nok. Planen er at de første ferdene skal starte i 2007/08, men det forutsetter at SpaceShipOne og etterfølgerne viser seg å være langt tryggere enn f.eks. NASAs romferger (som har hatt to dødsulykker på knappe hundre ferder). Vi får krysse fingre og tær på onsdag.

Knut Jørgen Ødegaard hadde stått seg på å sjekke byens gatenavn før han uttaler seg i Aftenposten om nye gatenavn i Bjørvika: “Et navn jeg har veldig sansen for, er Melkeveien. Dessuten er det mulig å lage et system der man bruker navn fra stjernebilder og planeter.” For ordens skyld: Melkeveien finnes allerede i Oslo, og byens drosje- og ambulansesjåfører har nok sitt å si om å få en til. Likeledes har vi både Merkurveien, Marsveien, Jupiterveien, Saturnveien, Neptunveien, Siriusveien, Nordlysveien, Orionveien, Herkulesveien, Skytteveien, Pilveien, Dragestien, Svaneveien, Traneveien, Hareveien, Gaupefaret og Jomfrubråten (for ikke å glemme Ulven ;-).

I så måte er jeg svært fornøyd med å bo i en by som faktisk har tilgodesett stjernehimmelen over oss. Ideen om å benytte seg av (det som er igjen av) stjernebildenavn er ikke ueffen, men brukes norske navn spørs det om folk vil være klar over at gaten de bor i er oppkalt etter et stjernebilde. Luftpumpeveien, Taffelbergstien, Sjiraffgata og Fluekroken - for ikke å snakke om Gullfiskbråten - kan vekke helt andre assosiasjoner hos folk flest. Hvorfor ikke gå for afrikanske dyrenavn, som det er alt for få av i vår flerkulturelle by? Skulle ha gitt mye for å bo i Gnugata, jeg (nerder henstilles om å knegge vitende nå.)

Billedstørrelse: Lite | Mellomstort | Stort

Blant de mange bildene marsbilene Spirit og Opportunity har sendt tilbake, er det mosaikken over som har gjort dypest inntrykk på meg. Bildet ble tatt for over en måned siden av Spirit på vei oppover åsryggen Columbia Hills, og viser utsikten over den flate bunnen til krateret Gusev. I det fjerne ligger kraterkanten, og foran den ses tydelig en åsrekke. Dette bildet har - i motsetning til de som er tatt av sonder trygt plassert i en kjedelig ørken - et perspektiv og et utsyn som gir en følelse av Mars-landskapets storslagenhet. Det får meg til å lure på hva Ansel Adams ville ha gjort.

Aftenposten skriver om forslagene som Oslo-folk fremmet for politikerne, og konstaterer at det av og til nytter å engasjere seg. Men et stykke nede på siden står det som bekrefter at politikere likevel ikke har fulgt med i timen:

Initiativ: Det bør bygges boliger på Mars.
Resultat: Studentspøken ble lagt til side.

Hva - studentspøk? Har de aldri hørt om Bush-intiativet eller Robert Zubrin og Mars Direct? Med behandlingstiden man kan påregne i kommunale byggesaker er det under alle omstendigheter svært realistisk å forestille seg borettslag på Mars som et alternativ.

er fra The Incredibles - det nye animerte eventyret fra Pixar som snart når våre kyster: medium og large (hhv 20 og 30 MB i Quicktime-format). (Via Slashdot)

…som jeg alltid pleier i september og oktober. I år blir flyingen fra tog til busser til fly underlettet av en uhyre snasen reiseveske med hjul fra Valigeria Roncato. Vesken er akkurat stor nok til et skift, et par-tre bøker, det nødvendigste av datautstyr og toalettveske, og er forøvrig utstyrt med lommer og stropper nok til å dekke selv mine nerdete behov. At den hører til i kategorien “Woman Biz” plager ikke en som kjørte damesykkel i store deler av tenårene (en lang historie som blant annet involverer et par riktig smertefulle uhell med en herresykkel…)