Etter å ha brukt litt for mange timer av sommeren på å zappe Mandrake fra den stasjonære og skaffe meg en toppmoderne installasjon av Fedora Core 2, ble denne musikkvideoen fra Linspire en herlig påminnelse om hvorfor jeg gjør dette. (Takk til Andreas)

pågår krigen i Irak for fullt. Guardians velskrevne reportasje Five days in the life of an invisible war følger en tropp marinesoldater stasjonert ved byen al-Karmah, mellom Abu Ghraib og Fallujah. Her får man et levende bilde av hvor marerittaktig krigen er blitt for okkupasjonsstyrkene: “I don’t know what the shade temperature was - somewhere in the mid to high 40s - but we weren’t in the shade. The heat and the light enveloped the platoon, bleaching the senses, tunneling vision. The tops of helmets became too hot to touch. Temples began to throb as if with a hangover. The heat and the fear silenced everyone after a minute and as the platoon walked forward, strung out on either side of a dirt track, the loudest sound was the rustling of the bordering green reeds, taller than the tallest marine, in the breeze.”

fra Eydehavn til Arendal, men fotgjenger- og syklistvennlig er den ikke. Det fikk jeg erfare etter å ha gått gjennom skogen fra Songe utenfor Arendal (hvor vi er nå) og til Saltrød. Jeg hadde planlagt å følge veien tilbake, men måtte ta bussen da jeg så hvor smal, svingete og fortausløs den var. Så kan man selvsagt spørre hvordan noen finner på å gå til Saltrød i utgangspunktet. Antagelig skyldes det at jeg i sin tid var fast leser av Datatid (som ser ut til å ha overlevd i Danmark) og den faste spalten Saltrød Horror Show. Jeg husker at det eneste som slo meg som mer usannsynlig enn stedsnavnet var navnet på forfatteren: Odd de Presno.

At det gikk en stor humorist og - ikke minst - en stor humanist tapt med Douglas Adams blir smertelig åpenbart i dette 87 minutter lange opptaket av en forelesning han holdt på UCSB en måned før sin død. Videoen er i Real-format og har visse trafikkproblemer (som sikkert ikke ble mindre etter at den ble boingboinget) men er likevel vel bryderiet - også for å få et innblikk i en ganske enestående foreleserteknikk.

I en time og et kvarter snakker Adams nesten sammenhengende uten manus, tilsynelatende uten å miste publikum et øyeblikk. Selv om emnet er visuelt nok (truede dyrearter) bruker han ingen audiovisuelle hjelpemidler, og de språklige virkemidlene er ganske rudimentære. Underveis både stotrer og gjentar han seg selv, fekter med armene, snur ryggen til deler av publikum og fortaper seg i digresjoner. I det hele tatt bryter Adams med mange av den gode forelesningens grunnprinsipper, men likevel klarer han på en ypperlig måte å formidle kjernebudskapet sitt. Du kommer aldri til å glemme hvorfor kakapoen er truet av utryddelse etter å ha hørt hans forklaring.

Mens jeg er inne på science fiction-forfattere: jeg kom over et fascinerende
timeslangt radiointervju med Kim Stanley Robinson her om dagen. Robinson står ikke aller øverst på leselista her i heimen - jeg foretrekker klart Ben Bovas to mars-romaner fremfor hans trilogi, for eksempel - men jeg har aldri betvilt at han var en mann med klare og sterke meninger. Det bekreftes i dette intervjuet, som er et at de mest interessante med en forfatter jeg har hørt på lang tid.

Robinson snakker blant annet om hvor viktig science fiction er blitt i løpet av hans levetid - fra å være en sær litterær genre er den blitt en drivkraft i populærkulturen (jamfør sommerens storfilmer fra Hollywood). Vi lever science fiction, sier Robinson. Og det gir forfatterne nye utfordringer. Han tar utgangspunkt i at science fiction-litteraturen historisk sett har vært preget av ideer (”a literature of ideas”), men at denne styrken lett blir en svakhet.

Boka jeg leser nå eksemplifiserer dette. Ian McDonalds “River of Gods” (som er forunderlig vanskelig å finne på Amazon) er en bok med et spennende utgangspunkt (India hundre år etter uavhengigheten) og en idérikdom like myldrende som gatelivet forfatteren skildrer. Og heri ligger problemet. Som leser bombarderes jeg med ny teknologi, vitenskap, politikk og kultur i et så heseblesende tempo at jeg knapt rekker å ta det inn over meg. Menneskene drukner fullstendig i alle ideene, og jeg sitter igjen med en følelse av at bokas tema hadde egnet seg bedre for et temanummer av Wired.

Jeg kjøpte boka på anbefaling av Cory Doctorow i Boingboing, og ser nå at jeg egentlig burde ha skjønt tegninga. Jeg har svært stor sans for måten Doctorow praktiserer sine ideer om informasjonsfrihet på, men som skjønnlitterær forfatter kommer han til kort for meg. “Down and out in the magic kingdom” er velskrevet, superkjapp og intenst kul, men det eneste som står igjen etter lesingen er en god idé eller to. Derfor kommer jeg nok ikke til å laste ned Eastern Standard Tribe, og jeg kommer også til å legge vekk “River of Gods”. Sommerferie er nå engang sommerferie, og Mma Ramotswe er en romanfigur av det gammeldagse, uforglemmelige slaget.

Cory Doctorow er en av de mest nytenkende forfatterne jeg vet om, men med ideen om en wiki hvor leserne kan rette feil i den siste boka hans før billigutgaven går i trykken, overgår han seg selv. Dette tiltaket vil være mest relevant for det mindretallet av forfattere som opplever at bøker kommer ut i ny versjon eller nytt opplag (for undertegnede vil det neppe være bryderiet verdt, for eksempel), og ikke minst er det lett å tenke seg nytteverdien for faglitterære titler (for ikke å snakke om hvor overbelastet en wiki for Karsten Alnæs’ populærhistorie ville bli).

Prisen på en 265 grams tube med Sjokade i vår lokale RIMI er 19 kroner, mens et 500 grams beger koster 11 kroner. Vel er det vanskelig å skvise saker og ting på tube (matmonopolisten gjør et slapt forsøk på å bortforklare forskjellen), men at det skal koste borti 25 kroner per 500 gram sjokoladeliknende fugemasse virker underlig. Tjatja, folk flest er vel fornøyde så lenge det ikke er skumle tyskere som står bak lureriet…

(Recovery Oriented Computing) er stikkord i dagens bakoversveis-artikkel i Salon. Emnet for artikkelen er selvreparerende datasystemer, og perspektivene såpass fascinerende at det er vel verdt å se reklamen (for ikke-abonnenter). Interessant nok er et sitat fra en bok av Henry Petroski utgangspunkt for et av prosjektene. Petroski er professor i ingeniørfag og historie, og en perspektivrik og underholdende forfatter det er vel verdt å få med seg. Selv hadde jeg stor glede av The Evolution of Useful Things: How Everyday Artifacts-From Forks and Pins to Paper Clips and Zippers-Came to be as They are, som blant tar grundig hull på myten om bindersen som en norsk oppfinnelse.

Den utdaterte sammenligningen er så definitivt ikke min, men brukes i en -->

Endelig en sommeravissak som ikke bare var lang og grønn. I denne VG-reportasjen presenteres noen temmelig imponerende tall, og Håkon får sagt sitt om blogging. Alt for lite, naturligvis, men det er nå tabloidenes rammebetingelser. Og hvem vet om ikke en og annen leser fatter interesse for det vi driver med som følge av dette. Selvsagt var det også hyggelig å bli anbefalt. Tipper jeg kommer til å se på besøksstatistikken at en del nye detter innom. Hei til dere, forresten!