cis-3-hexenol etter plenklipping i borettslaget, kombinert med duften av nybrygget calabriabrent espresso: hva kan vel være mer inspirerende enn det?

å overbevise så mange som mulig i familie og omgangskrets om at det er på tide å droppe IE for godt. Det har vært ille lenge, men nå begynner det rett og slett å bli for mange sikkerhetshull å holde rede på… (Via Kjell)

Det er Guardian som melder at Anthony Buckeridge, skaperen av romanfigurer som Jennings og Rex Milligan, gikk fredelig bort i en alder av 92. Serien om Jennings, som altså ble hetende Stompa på norsk, var en internasjonal suksess med med over seks millioner solgte eksemplarer. Og den tidligere læreren Buckeridge var tydeligvis oppegående nok til å se visse likhetstrekk mellom Jennings og en annen populær kostskoleelev: “I’ve read Harry Potter and he’s good. He depends on magic, whereas Jennings depends on humour.”

Om ikke Stompabøkene og -filmene var blant mine største barndomsfavoritter, har jeg - som så mange andre av min generasjon - et nært forhold til hørespillene. Det være seg introduksjonstrudelutten, Gisle Straumes tolkning av lektor Tørrdal eller Bodøs evinnelige “Dra på Lopphavet” - det er noe eget med denne serien. Og det særegne preget har vi i stor grad Stompas norske oversetter og tilrettelegger - Nils-Reinhardt Christensen - å takke for. I vår amazonifiserte tid er det blitt populært å hevde at bøker helst bør leses på originalspråket (jamfør noen av svarene på denne bloggpostingen). Og nordmenn flest ser ut til å følge godt opp ved å lese få oversatte bøker.

Men fenomenet Stompa viser oss at det ikke er så enkelt. For Nils-Reinhardt Christensen gikk mye lengre i tilpasningen til norske forhold enn den mye utskjelte Torstein Bugge Høverstad ville drømme om. Ikke bare forandret Christensen på navnene, han la også handlingen til et annet sted og skrev om tekstene (for eksempel er klasseperspektivet - sentralt i britiske kostskoleromaner fra Tom Brown til Harry Potter - helt fraværende). I ettertid er det lett å se at Christensen kjente sine pappenheimere. Stompa var en skapning tilpasset et publikum som var langt mindre blasert enn dagens. Men dog: fire tiår med medieutvikling har ikke eliminert alle grunnforutsetninger. Norske barn leser i all hovedsak norskspråklig litteratur, og slik bør det være om boka fortsatt skal spille en viktig rolle i språkutviklingen. Det faktum at Harry Potter-serien selger i gigantopplag på norsk forteller oss at foreldre og besteforeldre flest innser dette.

__________

Oppdatering:
Som tilfellet ofte har vært i det siste var en blogg først ute med en viktig sak ;), men nå har nettavisene begynt å få med seg nyheten. Dessverre inneholder denne meldingen fra Avisenes nyhetsbyrå en feil bare en søring kunne ha gjort. Jaja, det finnes jo så mange byer nordpå…

på en T40 (AKA Thinklight - en genial hvit LED som skrus på ved å trykke på nederste venstre og øverste høyre tast) ved en tilfeldighet etter å ha hatt maskinen i drøyt et år, er det godt å vite at man ikke er alene. Problemet som tas opp i denne artikkelen - at maskinvare og programvare er blitt så kompleks at brukerne ofte ikke vet om nyttig funksjonalitet - er nok velkjent for de fleste av oss. Dagens lille fortrøstningsfulle blir dermed: løsningen på problemet du har finnes et sted der ute - bare du gugler lenge nok.

Etter noen dager med Linux-sutring er det på tide med gode nyheter. Nå som jeg er på lufta (bokstavelig talt) har jeg kunnet utforske de betydelige fremskrittene som har skjedd siden jeg brukte Red Hat sist (i 2000). I dag har jeg blant annet oppdatert systemet ved hjelp av Yum (Yellow dog Updater, Modified), et motstykke til Debian APT (Advanced Packaging Tool), som forøvrig også finnes i en versjon for Fedora.

Continue Reading »

Så gikk det endelig å få opp wifi med Linux på den bærbare til slutt. Løsningen ble Fedora Core 2 (den åpne versjonen av Red Hat Linux), som faktisk hadde de nødvendige driverne i et brukbart format. Trivielt var det ikke - nok en gang handlet det om å finne nøyaktig riktig driver til riktig kombinasjon av prosessor og kjerne-versjon. Brrrrr… For nattesøvnens skyld regner jeg ikke ut hvor mange timer jeg har brukt på dette. Kan hende er det fordi den er arvtakeren til den største Linux-distribusjonen, men faktum er at Fedora har et rimelig aktivt miljø av folk som produserer programfiler, og dermed er det relativt enkelt å få tak i det som trengs av programvare.

Og det trengs. Av linsensmessige årsaker har Red Hat Inc valgt å ikke inkludere funksjonalitet for bl.a. avspilling av MP3 og lesing av NTFS-disker (det foretrukne formatet for Windows XP), så det må fikses for hånd etter at installasjonen er fullført. Heldigvis finnes det folk der ute som tar på seg den oppgaven.

Ordet går igjen i et intervju med Kristin Clemet i Aftenposten hvor utdanningsministeren tar opp problemet med norske elevers og studenters lave motivasjon. Clemets forklaring på dette er bl.a.: “Man kan jo tenke seg at det skyldes “oljedopet”. Vi har det godt, har nok penger og ser ingen grunn til ekstra anstrengelser. Det er ikke uten grunn det sies at kriser er alle fremskritts mor.” Nærmest en tautologi for de av oss som har fulgt feltet en stund, det får så være, men like fullt gjør det godt at en minister sier det rett ut.

Har nettopp fullført Kjetil Brottveits “Nattradioen” fra ifjor, og klarte aldri å bli like begeistret som det store grosset av anmeldere (ikke at man kan legge for mye i det: Brottveit er debutant og som sådan garantert godvilje i kulturredaksjoner flest). Den som klarest oppsummerer mitt inntrykk av boka - og samtidig gir en treffende skildring av handlingen og dens svakheter - er BTs anmelder: “Handlingen og tankene blir samvittighetsfullt beskrevet ned til minste detalj. Her skal ingenting utelates eller overlates til tilfeldighetene. Det kan bli langdrygt.”

Nå er jeg kanskje ikke helt uhildet. En av hovedpersonene i boka, den selvopptatte og dysfunksjonelle Roar, skal gjennomføre den lange togturen fra Trondheim til Oslo (selvsagt beskrevet kilometer for kilometer). Som reiselektyre har han skaffet seg boka “Døden spiller Chopin” av forfatterparet Lalli og Fridtjof Knutsen. Da var det jeg sperret øynene opp. Disse forfatterne er mine besteforeldre på morssiden, og skrev i løpet av tjue år en rekke kriminalromaner av det klassiske, nordiske slaget (lesere av André Bjerke og Maria Lang kjenner genren). Som bildet nedenfor viser ble de markedsført som “Knutsen kriminal”, og bøkene deres er fremdeles tilgjengelige i antikvariater.

Jeg skulle gjerne ha sagt at bøkene var av evig litterær verdi, men tilstår like ut at titler som “Døden spiller Chopin”, “Førstebetjenten tar ferie” og “Mens Stor-Oslo sover” først og fremst må sees på som underholdningslektyre. I dag er det kanskje tidsbildet som er mest interessant for yngre lesere. Poenget med denne postingen er at Brottveits hovedperson, som ellers drukner leseren i meninger om alskens kulturuttrykk, ikke sier et kløyva ord om hva han syns om romanen han leser på toget. Er det rart jeg føler meg snytt som leser?

men designe biler kunne de såvisst ikke. Dette sjeldne eksemplaret av en Wartburg så jeg på Grünerløkka, noen meter fra hovedkontoret til avisa Friheten (sikkert ingen tilfeldighet).

på Tullinløkka skal visstnok få navnet Tullin. Ingen tvil om hva folkevittigheten kommer til å gjøre med det navnet.