Det viktigste er allerede sagt om PF ITs møte igår, som det moderate oppmøtet til tross (joda, vi vet at tidspunktet passer dårlig for mange…) ble ganske interessant. Det jeg etterlyste, og som ingen av de tilstedeværende var istand til å gi meg, var noen konkrete fakta: Hvor stor andel av epostbrukere bruker filter (server- eller klientbasert), og finnes det noe som tyder på at tiltakene mot spam begynner å virke?

For egen del vil jeg anta at vi ikke vil se en utflating av den skremmende vekstkurven før det store flertallet av MS-brukere har gått over til Outlook 2003, som visstnok har et effektivt innebygd spamfilter. Men sikker er jeg ikke, og derfor går utfordringen til leserne (ikke minst de av dere som ikke var på møtet igår!)
__________________

Oppdatering: Denne saken fra BBC bekrefter at antispamtiltakene foreløpig ikke har gitt synlige resultater. 70 % av alle eposter som ble sendt i verden i april var søppel, og tallet forventes å øke til 80 % i løpet av året. Spammerne lever tydeligvis etter mottoet pump up the volume, og det kommer nok til å bli mye, mye verre før det blir bedre…

Alle som plages av e-pest (dvs omtrent alle databrukere kan ha interesse av PF ITs møte om søppelpost. Mandag 24 mai kl. 1700 i Håndverkerens møtelokaler i Rosenkranz gt. 7 i Oslo vil Petter Merok fra Microsoft Norge innlede om hva hans arbeidsgiver gjør med saken, hvorpå møtedeltakerne kan gi sitt besyv med.

kan sees på VG netts førsteside, hvor gårsdagens feilstaving av tequila nå er rettet. Godt å se at det endelig sitter en bak tastaturet som kan bruke stavekontroll. Den opprinnelige artikkelen var ikke rettet da jeg blogget dette, men det skjer vel i løpet av dagen. Vi kan også se fram til at nrk.no blir mer interessant lesning framover - selv om NRK-journalistene ikke har vært i streik har nettstedet vært like snødent som nettaviser flest. Beskyldningene om nrk.nos parasittiske forhold til andre nettaviser svekkes nok ikke etter dette. Det store spørsmålet for aviseierne og avisomane er selvsagt om streiken vil påvirke opplagstallene. Etter å ha sett forsiden på dagens Dagblings er min umiddelbare reaksjon: jeg håper da inderlig det. Hovedoppslaget (ses til høyre) viser at Dagbladet ikke har planer om å vinne tilbake lesere ved å satse på hardt nyhetsstoff.

For første gang har jeg mottatt søppelpost som fascinerte meg litt. I et (vellykket) forsøk på å unnslippe diverse spamfiltre inneholdt mailen med emnet “Wont [sic] be at work next week” bare den enkle setningen: I am fascinated by fire. Sannsynligvis har kombinasjonen av Operamail uten HTML-visning bidratt til at budskapet ble så minimalistisk og mystisk.

for ikke å sikre wifi-hjemmenettverket sitt med f.eks. WEP presenteres i siste Salon Technology (tilgjengelig etter reklamevisning): Ved å kjøre usikret er det svært vanskelig for rettighetshavere som film- og platebransjen å saksøke enkeltpersoner for å ha lastet ned filmer og musikk. IP-adressen som innholdet er blitt lastet ned fra vil være tilgjengelig for stort antall brukere, de aller fleste av dem ukjente for den som adressen er registrert på. Dermed blir det så å si umulig å holde noen enkeltperson ansvarlig.

Et naturlig mottiltak vil være å påby at brukere kjører med fulle sikkerhetsforanstaltninger, men enn så lenge er det altså like lovlig å bruke ukrypterte nettverk som det er å la være å installere antivirus på en Windows-PC. En variant av wifi-forsvaret er allerede begynt å bli utbredt i USA, hvor mange som er blitt tatt med porno på harddisken legger skylden på nettleser-kaprere som CWS. Brukere av Mozilla eller Opera eller - enda bedre - Linux eller Mac OS X vil ha langt større problemer med å dekke seg bak dette, rimeligvis.

En så lang og (relativt) mediefri periode medfører et stort forbruk av bøker. Blant bøkene lest den siste uka peker Dennis Lehanes “De gales øy” (originaltittel “Shutter Island“) seg virkelig positivt ut. Lehane er mannen bak “Mystic River” (som jeg dessverre ikke har sett), noe som sikkert sier en del lesere mye. For en gangs skyld lyver ikke reklamen: dette var en virkelig krypende, snikende, ekkel thriller med (minst) to store overraskelser på slutten. Den siste (i praksis sistekapitlet) har jeg ennå ikke helt fattet, så forslag mottas med takk.

I ettertid kan man selvsagt spørre seg hvor smart det var å ta med seg en bok med den ganske treffende norske tittelen “De gales øy” til et ensomt fyr på en øy langt ute i havgapet. Rett nok er Utsira en øy befolket av svært vettuge folk, men det var ikke til å unngå at jeg hoppet til i stresslessen da nordavinden ulte som verst i bardunene her om kvelden, samtidig som strømmen blinket av og nødaggretatet slo seg inn med et lite smell. De siste kapitlene leste jeg ved høylys dag, for å si det slik.
Ellers har jeg benyttet sjansen til å pløye meg gjennom et par av Ambjørnsens Elling-bøker, og fikk bekreftet det Jorunn hele tiden har hevdet, nemlig at bøkene har en mørk undertone som stort sett drukner i filmenes feelgood-faktor. Som langvarig Ambjørnsen-leser overrasker det meg ikke selvsagt. Jeg er mer nysgjerrig på hva hamburgeren selv syns om at alle Norges SV-damer (som han i likhet med Elling har lite til overs for) strømmer til kinoene for å la seg sjarmerende av den perfide, tørrvittige Per Christan Ellefsen.

Såsant været tillater det (intet lite forbehold her på Utsira) klatrer jeg hver kveld de siste trinnene opp til fyrtårnet og benytter meg av en ressurs det er knapphet på i Oslogryta: fri utsikt mot solnedgangen i vest.

Der sitter jeg en halvtimes tid mens vinden uler i bardunene og røsker i allværsjakka, og venter på at den glødende kula skal skli så lavt ned mot horisonten at jeg kan nyte den i kikkert. Ja, nyte er ordet. For det er i de siste fem minuttene før nedgang, når lyset baner seg vei gjennom tjukke atmosfærelag, at den ellers så pregløse solskiva får karakter.

Nær horisonten skifter den form og farge i et sett, er vekselvis oval og kantete i formen, før den deler seg opp i mangefargete lag som danser over havranden. Selve øyeblikket da den siste tynne skalken forsvinner ut av syne er forventningsfullt - kan hende er det nå jeg vil få oppleve det grønne glimtet, så ofte lest om men aldri sett med egne øyne. Foreløpig har jeg ikke lykkes her heller, men hva gjør vel det?

I en Peanuts-stripe spør Lucy Charlie Brown om han foretrekker soloppgang eller solnedgang. Charlie Brown fastslår at han er et solnedgangsmenneske. Om ikke det fremgår tydelig nok av det ovenstående, burde det faktum at dette blogges til Miles Davis’ “Blues and Ballads” si alt om hvilken bås jeg kan puttes i. Og der gjorde Winamp seg ferdig.

- Man får tid til å lese de bøkene man har ønsket å lese så lenge
- Man får tenkt alle de tankene som vanligvis drukner i mediastøy og andre inntrykk
- Man får god tid til å tilberede og fordøye måltidene
- Blodtrykket går ned, likeså pulsen
- Magesyren får betydelig høyere PH-verdi
- Man får tid til å gjenoppdage gamle platefavoritter (“White Album” høres fremdeles like bra ut!)
- Man blir varere for sanseinntrykk (utrolig hvor godt røkt kjøttpølse smaker)
- Man får tid til å skrive ting man ellers aldri får summet seg til å skrive (poenget med oppholdet, egentlig)

Og bare så det er sagt: jeg er fremdeles åfflain (i betydningen “tar ikke telefonen, svarer ikke på epost, leser ikke nettnyheter, ser ikke TV-nyheter”) i over en uke til. Jeg var bare tilfeldigvis innom biblioteket for å hente meg litt ekstra lesestoff, og der står det en forlokkende publikumsmaskin ved inngangen (ikke bare er den muskelsterk - den har OpenOffice installert)

Nuh er det tilbake til skrivestua på Utsira fyr, og ikveld tror jeg det vil passe å gjenoppfriske bekjentskapet med en gammel forfatterfavoritt: den uforlignelige Sigurd Hoel. Om ikke jeg har mer lyst til å bare stirre drømmende ut av vinduet, da.

for two weeks.