Naturligvis har RSS sine ulemper. Akk ja.

Torsdag var jeg deltaker og foreleser på seminaret “Barn spørger - har biblioteket svaret?” ved Danmarks Biblioteksskole i København. Blant de interessante bidragene var bibliotekar Berit Lærkes forelesning om Spørg Olivia, et interessant samarbeide mellom Danmarks Radio og bibliotekene. Olivia er en vitebegjærlig (og svarvillig!) tenåring som danskene er blitt kjent med gjennom radio i to tiår.

For noen år siden ble Olivia-figuren utviklet til en nettjeneste hvor barn kan spørre på mail hele døgnet eller online i åpningstiden. Gruppen som drifter Spørg Olivia har som målsetning å gi dekkende skriftlig svar på spørrerens eget språklige nivå, og deler derfor brukerne inn i tre alderskategorier. Brukerne får dessuten opplysning om svarkilden og en beskrivelse av søkemetoden - viktig for at brukerne skal lære seg å finne informasjon på egen hånd.

Olivia kan gi svar til opptil åtte barn i timen, og det er visstnok vanlig at unger står i kø i en time eller mer for å vente på svar. Blant de viktigste nettkildene for bibliotekarene som svarer på vegne av Olivia (eller, som de selv kanskje ville si det - er Olivia er portaler og søketjenester som Dotbot, Duda og AJKids.

Hvordan dette tilbudet er sammenliknet med norske motstykker som Spør bibliotekaren er vanskelig å si, all den tid jeg ikke selv har brukt tjenestene aktivt. Men det danske tilbudet er utvilsomt langt bedre profilert, nettstedet ser mye bedre ut og - kanskje viktigst - det virker som om personene bak prosjektet har svært stor tro på sin rolle som nettformidlere.

Mot slutten av dagen fortalte to studenter som arbeider for Experimentarium om hvordan de vekker barns nysgjerrighet (det er mer enn 300 000 skoleelever som besøker Experimentarium årlig, et tilbud vi dessverre ikke er i nærheten av å ha i Norge). Under oppvisningen stilte studentene spørsmål, og på et av dem svarte en av bibliotekarene (ganske riktig) “Faradaybur”. Ah, slike bibliotekarer trenger vi flere av!

ifølge Guardian Unlimited, som skriver at et kommende “bibliotektoppmøte” skal drøfte tiltak for å håndtere tall som dette: på 10 år har antall lånere gått ned med 21%, antall bøker som lånes ut har sunket med 35 % mens utgiftene til biblioteket har økt med 39 %. Fortsetter det i denne takten, spår en rapport at “gatens universitet” kan være en saga blott i UK om femten år.

“Jeg laster aldri ned noe rart fra Internett, men likevel kommer det opp merkelige ting på skjermen min hele tiden” er en uttalelse jeg hører stadig vekk. Varianten med at Internet Exploder plutselig starter opp på pornosider er også vanlig. Nå har man funnet forklaringen ifølge Wired News: det er spionprogramfeen (antagelig samarbeider den med Ole Lukkøye og tannfeen) som flyr omkring om nettene og installerer all styggedommen. Samtidig med at den forandrer på instillingene i IE installerer den alle MPEGene og MP3ene som folk sverger på at de aldri laster ned i arbeidstiden.

Guardian Unlimited melder at Amazon.com går så det suser utenfor USA, med en økning i omsetningen på 80 %. Sjelden har et godt resultat vært mer fortjent i mine øyne - som kunde rekker man knapt å venne seg til “Search inside the book” før Bezos m. kompani lanserer A9. Hvordan norske nettbokhandlere, bundet på hender og føtter av bransjeavtale og allianser med bokklubbene, skal kunne konkurrere med dette er vanskelig å fatte.

InfoSync World kan berette at utlån av ebøker fra nettbaserte bibliotek blir stadig mer populært. Eksempelet i artikkelen er Clevnet Digital Library Connection, som lar lånere laste ned ebøker i bl.a. Mobipocket-formatet. Clevnets system sletter bøker etter et visst antall dager på lånerens maskin, og dermed unngår biblioteket å havne i direkte konkurranse med ebokhandlere. Mobipocket-bøker er lagret i et proprietært DRM-format, men fra et bibliotekperspektiv er denne løsningen likevel bedre enn tidligere omtalte Låtlån, da det støtter flere plattformer - Palm, Pocket PC og Symbian. Sistnevnte innebærer at det også er mulig å låne og lese bøker på mobiltelefon. Det totalt tilgjengelige biblioteket er ikke lenger en teknologisk umulighet.

Nettopp kommet hjem etter to dager på Utsira, et fantastisk lite øysamfunn halvannen times båtreise fra Haugesund. Utsira er Norges minste kommune i innbyggertall (215 i januar 2004) og nest minst i areal (drøyt 6 kvadratkilometer). Det betyr at man raskt blir kjent med alle man møter når man går rundt på øya (fort gjort på en øy med så lite vei at den ikke har egen bensinstasjon).

Utsira er kanskje mest kjent for å ha valgt landets første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen, for sitt yrende fugleliv, de eneste gjenværende tvillingfyrene i Norge og det unike vindmølle-hydrogenprosjektet som nå er igangsatt på øya. Ellers er det nesten så jeg ikke tør si det av frykt for å lokke tvilsomme elementer til å ta turen over med båten (på den annen side kan jeg umulig tenke meg at tvilsomme elementer leser dette - all erfaring tilsier at mine lesere er snille ;), men dette er altså et av disse alt for sjeldne stedene hvor folk ikke behøver låser ytterdøra når de går ut. Det måtte jeg venne meg til da jeg bodde på Måsatun, et trivelig sted jeg varmt kan anbefale til eventuelle besøkende.

Besøket på Utsira skole (som har et ordentlig snasent dataopplegg, og som har lagt ut spørsmålene elevene hadde forberedt til meg) og bibliotek ga meg også sjansen til å finne ut om jeg kunne reise dit for å finne fred og ro til å skrive. Svaret på det er et utvetydig “ja”, og følgelig setter jeg igjen kursen vestover om en ti dagers tid. Gleder meg allerede til å se igjen alle de trivelige sirabune (det er i alle fall slik de uttaler det!) jeg ble kjent med under mitt korte opphold. Noen inntrykk fra Utsira følger nedenfor, som arkivert.

Er i Bokn kommune i forbindelse med en forfatterturné, og ble intervjuet i lunsjpausen mellom to forelesninger på skolen her (takk til alle de flinke elevene fra 1. til 10., forresten). Jommen klarte ikke redaktøren av Bygdabladet å få lagt ut intervjuet med bilder og gode greier før jeg rakk å forlate kommunen til fordel for Utsira.

Et Linx-tog på vei til Stockholm kjørte akkurat forbi meg på Oslo S. Det er første gang jeg ser at de er utstyrt med en logo med dataskjerm og påskriften “www”. Nok et argument for å velge toget fremfor flyet neste gang turen går til Stockholm. Selv sitter jeg på flytoget omgitt av databrukere som sikkert ville ønsket seg wifi inkludert i den dyre billetten, men som neppe kan regne med noe mer enn ustabil GPRS i lang tid fremover.

Nar man kommer til Gardermoen stiger forøvrig håpet et øyeblikk ved synet av skiltet som sier “Åpen trådløs sone.” Men åpen sone min bløte bakpart. Her er det snakk om å spa opp knallharde daler for å få tilgang.

For eventuelle Linux-brukere som har hatt problemer med kort basert på Nvidia-brikkesettet: problemet med overoppheting jeg nevnte i en tidligere posting lot seg løse ved å installere den aller siste driveren fra Nvidias nettsted. Oppskrift på installasjon av driveren finnes i den medfølgende README-filen og var grei nok: man stopper X, logger seg inn som rotbruker, går til mappen hvor installasjonsskriptet er lastet ned, kjører det, går til /etc/X11/, forandrer på tre linjer i X86Config, logger seg ut som rot, logger seg inn som bruker, starter X igjen. Kan bare ikke fatte hvorfor ikke Windows-brukere strømmer til Linux…

Forøvrig burde jeg ha skjønt at det var driveren det var noe galt med. Nå kjører endelig Tuxracer, som er en god test på om 3D-grafikken i et kort virker som det skal, i noe annet enn sneglefart. Og jeg kan oppgradere fra XP.