Ifølge pålitelige kilder (Google) betyr den akk så hjelpsomme meldingen “Ready for EC/KBC update. Place the EC/KBC update diskette in the drive, and press any key when ready to proceed” ett av to: at tabulatortasten på min bærbare Toshiba har hengt seg opp, eller at hele maskinen har tatt reper’n/slutta å røyke/lagt på røret/satt skoene på plass/sagt opp bokklubbabonnementet (stryk det som ikke passer). Har sjekka at tasten fungerer normalt, så da er det altså ugjenkallelig slutt på sleping av 3,5 kilo med 1997-teknologi.

Et ikke helt ukjent parproblem er at den ene parten liker å lese på senga, mens den andre trenger et mørkt rom for å sove godt. Mens vi sengelesehester venter på at ordentlige leseplater skal komme i handelen, kan vi anskaffe en leselampe som er konstruert slik at lyset bare treffer boksiden. Jeg har forsøkt å få tak i en slik lampe i månedsvis i vårt presumptivt bokelskende hjemland, men tydeligvis er det bare etterspørsel etter slikt i kulturbarbariets høyborg. Amerikanske netthandlere tilbyr flere modeller, og de fleste ser ut til å være bygd over samme lest som Lumatec og Mighty Bright, det vil si en liten lampe på en lang hals som festes øverst til boka med en klypeanordning.

Jeg falt for et langt mer radikalt design fra LightWedge. LightWedge er en plastplate som opplyses av to hvite LED-lamper i ytterkanten. Platen er tjukkest nær lyskildene, og den trekantede formen fører til at lyset ledes og fordeles over hele platen. Resultatet er at nesten alt lyset havner der det skal, nemlig på boksiden. Strømkilden er fire små AAA-batterier, og av/på-knappen lar deg halvere lysnivået. LightWedge er faktisk lett og tynn nok til å fungere som bokmerke på dagtid. Jeg bestilte LightWedge hos min favorittnetthandel, ThinkGeek (her fins det flere bilder av lampen), men den kan også kjøpes hos Amazon.com.

Hos sistnevnte finner du mange brukeranmeldelser, og de er som vanlig ganske polariserte. Hovedinnvendingen ser ut til å være at lyset er for svakt, og at plastplaten lett får riper. Kan hende har min fortid som amatørastronom gjort meg vant til svakt lys, men jeg opplevde at det svakeste styrkenivået ga et behagelig leselys. Jeg hadde heller ingen problemer med å venne meg til å flytte platen fra side til side. Nå hører jeg til dem som liker å lese liggende på magen, og det kan godt tenkes at det er mer tungvint å holde platen på plass når man ligger på ryggen. For egen del er jeg mest bekymret for forbruket av kostbare AAA-batterier (jeg vet ikke engang om slike finnes i oppladbar utgave). Produsenten hevder at batteriene varer i 40 timer, men vi vet jo hvor realistiske slike anslag er.

Men dette er tross alt flisespikkeri. Det viktigste er at lampen består selve hovedprøven. Og bekreftelsen på at den gjorde det fikk jeg imorges, da Jorunn spurte meg om jeg hadde blitt liggende lenge og lese i natt.

Har nettopp fullført Simon Winchesters The Surgeon of Crowthorne, som absolutt fortjener sin bestselgerstatus. Bokas tema er noe så lite publikumsvennlig som Oxford English Dictionary, et av historiens mest omfattende ordboksprosjekter. Da første utgave ble fullført i 1927, hadde man beskrevet 414 825 ord ved hjelp av 1 827 306 sitater. Hvor langt man kom viser det faktum at den moderne online-varianten “bare” har lagt til 700 000 sitater.

Continue Reading »

Al-Ahram Weekly (en engelskspråklig versjon av den berømte egyptiske avisa) gjengir et foredrag som Umberto Eco holdt i forbindelse med åpningen av det nye Alexandria-biblioteket. Det har tittelen Vegetal and mineral memory: The future of books, og er et flammende forsvar for den innbundne papirboka. Innlegget inneholder mye spennende tankegods og har en konklusjon få vil være uenig i (boka blir ikke erstattet, men supplert av nye medier), men skjemmes dessverre av Ecos begrensede kunnskap om IT og forholdet mellom teknologi og brukere.

Dermed er den ellers så lærde humanisten i stand til å bruke mye tid på å argumentere mot at vevbasert hypertekst vil erstatte romanen, han snakker om elektroniske leksika uten å nevne at nettverksstrukturen har gitt opphav til en ny type oppslagsverk (wikier), og han slenger om seg med lettvintheter som: “Computer communication travels ahead of you; books travel with you and at your speed… Even if your computer has solar batteries, you cannot easily read it while lying in a hammock.” (Greit å vite for han som leste Ecos artikkel på en bærbar i sofaen.
At Ecos innsikt i eldre litteratur er formidabel, fremgår av sitatvalgene. Men det er ting som tyder på at mannen ikke er helt oppdatert på nyere p-bøker: “Nothing forbids one writing a story where Little Red Riding Hood devours the wolf… But this has nothing to do with the real function and with the profound charms of books.” Akkja, det skulle Roald Dahl ha visst da han skrev om Rødhette som skjøt ulven.

Det har lenge vært hevdet at Linux er spesielt velegnet for brukere i den 3. verden, ikke bare fordi de kan unngå “Microsoft-skatten”, men også fordi Linux kan skreddersys til å kjøre på gamle maskiner. Nå har en sørafrikansk brukergruppe med det (sikkert ikke utilsiktet) artige navnet GLUG sørget for å lage kontinentets første Linux-versjon (eller distro). Navnet er Impi Linux, og den er basert på den tyske Knoppix-distroen (som jeg kjører på min bærbare).

Gruppen bak Impi har også en klar politisk begrunnelse:“Africa is not for sissies” as the saying goes, epitomises the challenges on the continent. Many parts of Africa are still suffering from crushing poverty and the negative effects of colonialism. Just as we have liberated ourselves from European colonialism, we now need to liberate ourselves from “digital colonialism”. Høyt på prioriteringslista står oversettelse av distroen til Sørafrikas elleve (!) offisielle språk. (Via allAfrica.com.)

Logoen er forøvrig veldig kul, bare synd man ikke brukte anledningen til å avbilde en av de lokale pingvinene som er i ferd med å invadere den lille byen Simonstown noen mil sør for Cape Town. Har en gang gått på stranda som er avbildet her, og kan derfor bekrefte at pingviner kan være mye mer pågående og tøffe i trynet enn størrelsen skulle tilsi. Simonstown-pingvinene er dermed en glimrende metafor for Linux…

er det kjekt å kunne ligge til sengs med wifi-bærbar og lese om og se på bilder av årsaken. Ironisk nok skulle jeg nå ha jobbet med en tekst om hvordan slike tingester, som bare måler noen nanometer tvers over, er i stand til å slå ut organismer som er mange milliarder ganger så store med brutal effektivitet. Alt jeg er i stand til nå er å anerkjenne at de har en slags primitiv skjønnhet.

Fredag formiddag mellom 10 og 11, på NRK P2 i programposten Sånn er livet, intervjues jeg i forbindelse med serien “Tenk om…” I dette tilfellet: tenk om vi mottok et intelligent signal fra verdensrommet?

For de av oss som er en del på farten i Norge, er dette tiltaket i Valle kommune smågenialt. En gratis wifi-sone i sentrum gjør ikke bare livet lettere for tilreisende og turister, det burde også legge et press på hoteller som krever blodpris for en ofte sjaber nettforbindelse. Summen som nevnes i artikkelen er så lav at det er vanskelig å se hvorfor man ikke skulle sette opp en antenne og et skilt med påskriften “IT-kommune” e.l.

NASA har gjort det før og gjør det igjen: alle som vil kan få navnet sitt brent inn på en CD som så sendes med romsonden Deep Impact, som skal kræsje med kometen Tempel 1 i 2005. Taster du inn navnet ditt får du et lekkert diplom som det jeg har ikonisert til høyre (klikk for stor versjon). En billig julegave til den som har alt?

sier Rune i en posting. Vel, jeg må innrømme at jeg hører til den voksende skaren av nettjulehandlere som er tidlig ute. Igår ble kredittkortet varmt etter diverse julehandel over dammen - noe av den av det mer egennyttige slaget. Favorittnerdegaven fra meg til (i stor grad) meg: et lekkert, blinkende USB-juletre. Nærmere julas egentlige budskap er det vanskelig å komme i mine øyne.