Det er selvsagt ikke overraskende når en 96-åring går bort, men dagens nyhet om Katharine Hepburn var likevel vemodig. Hun var den siste gjenlevende av en skuespillergenerasjon som inkluderte Clark Gable, Greta Garbo, Humphrey Bogart, James Stewart og Cary Grant. I minneordene legger mange vekt på de fire Oscar-statuettene hun vant og filmer som Guess Who’s Coming to Dinner og African Queen, men for egen del syns jeg hun er på sitt beste i den herlige Howard Hawks-komedien Bringing up Baby fra 1938, hvor hun spiller mot Cary Grant.

Det kan godt tenkes at noen av filmene hennes dukker opp på TV i nær fremtid (spesielt hos SVT finnes det folk med filmkunnskap), og i så fall kan noen timer i selskap med ekte filmstjerner (i motsetning til dagens svulmende muskelberg som trenger avansert datagrafikk for å trekke oppmerksomheten bort fra den tjukke østerrikske aksenten) anbefales. Det er forøvrig ikke helt sant at alle heltene er døde - Jack Nicholoson kan når han vil, for eksempel. About Schmidt er et oppløftende eksempel på at nyanserik skuespillerkunst ikke helt har måttet vike for tanketomt effektmakeri i kristtornskogen.

på Harry Potter-fenomenet presenteres i artikkelen Harry Potter and the Meaning of Life (via Arts & Letters). Artikkelforfatter Jennie Bristow tar utgangspunkt i noe jeg uten videre kan slutte meg til - at dette er reinspikka underholdning - og undrer seg så over de mange forsøkene på å gjøre serien til betydningsfull litteratur (jamfør sammenlikninger med Dickens). Hun kaller voksnes forsøk på å rettferdiggjøre egen lesing av bøkene for “kulturell infantilisme”, en generell trend som handler om at grensen mellom barns og voksnes verden også viskes ut ovenfra, dvs ved at voksne blir forbrukere av barnekultur (som glødende tilhenger av produktene til Matt Groening, Aardman Animantions og Pixar m.fl. føler jeg meg svært truffet…)

Jeg har selv aldri vært noen varm tilhenger av lærer- og bibliotekartesen om at “det er det samme hva de leser, bare de leser”, og har sansen for en uttalelse som dette: Okay, so it’s good that children read books - and we can assume, for the sake of argument, that they could do with reading more of them. But the excitement surrounding Potter indicated just how far our expectations have fallen. Not so very long ago, it was not considered enough for children just to read books - they had to be good books.

Stort sett er jeg fornøyd med min ISP, NTT Verio. Når noe først går galt får jeg ikke bare kundeservice på mail - svaret har en tendens til å komme innen en time. De siste dagenes bloggtrøbbel, som bl.a. har gjort det umulig å kommentere postinger, skyldes faktisk ikke en feil hos Verio, men snarere et trekk ved Movable Type. Verio har oppgradert mitt abonnement kostnadsfritt, og har i forbindelse med det flyttet sidene over til ny server.

Det førte midlertidig til noe nedetid (som Jon merket seg), men først og fremst rotet det til MT-oppsettet. MT er - som alle som har installert systemet vet - avhengig av å kjenne til nøyaktig adresse på serveren. Denne forandret seg under overflyttingen, og dermed måtte jeg mekke på mt.cfg for å få det hele opp å stå igjen.

Dette falt selvsagt sammen med at jeg ENDELIG fikk installert Linux på datamaskinen min, noe som førte til ytterligere forsinkelser. Ikke fordi Linux lagde problemer - en mer problemfri installasjon enn den jeg hadde med Mandrake 9.1 kan jeg ikke erindre å ha hatt. På 20 minutter delte Mandrake harddisken i to og la seg høflig inn ved siden av XP, installerte drivere for alt av maskinvare (inklusive WiFi) pluss hundrevis av megabyte med nytteprogrammer og spill.

Kostnaden var litt over hundrelappen (jeg installerte fra en DVD som følger med tidsskriftet Linux Format), men har du CD-brenner finnes systemet i sin helhet på LinuxISO.org. Det største problemet etter installasjonen var altså at det er så uhorvelig mye å utforske på en Linux-maskin, ikke minst sammeliknet med knuslete Windows.

De siste to månedene har jeg til fulle fått erfare hvor avhengig man blir av ny teknologi. Henvist som jeg har vært til å surfe via modem det meste av dagen på en liten bærbar, har databruken gått betydelig treigere enn normalt. Istedenfor å google referanser, sende epost eller blogge når det måtte passe, har arbeidet blitt liggende i kø mellom telefonsamtaler.

Nå har jeg ikke bare bredbånd (1024-tilbudet til Telenor), men også en splitter ny PC. Med 2,4 Ghz prosessor, 1024 MB RAM, 128 MB grafikkort, WiFi, Bluetooth og 120 GB harddisk burde den duge for noen år fremover. Sist jeg kjøpte stasjonær PC var i 1996, så det var på høy tid med en oppgradering. Kan hende skyldes det at jeg tilbringer så mange timer av døgnet foran tastatur og skjerm, men pensjoneringen av min gamle maskin har satt meg i det nostalgiske hjørnet. Derfor følger en nerdemimrende monsterposting nedenfor, og du er hermed advart!

Min første hjemmemaskin ble kjøpt i 1988, og var av alle ting en britiskprodusert Amstrad PCW (markedsført under kjælenavnet “Joyce”). Maskinen var egentlig ment å være en dedikert tekstbehandlingsenhet, og jeg kjøpte den fordi en anstendig skriver (ingen selvsagt ting i de dager) og tekstbehandlingsprogram var inkludert i prisen. Spesifikasjonene virker latterlige i dag: 3,4 Mhz prosessor, 512 KB interminne, null harddisk og intet modem. Men det var på denne maskinen jeg fullførte hovedoppgaven og min første bok, så i så måte var det et vellykket kjøp.

Amstradens største ulemper var at den brukte disketter som målte 3 tommer (visstnok var de tilpasset en japansk standardkonvolutt) istedenfor 3 1/2, og at den kjørte operativsystemet CP/M. For en som var vant til Unix og VMS fra universitetet var CP/M ikke vanskelig å bruke, men det var forlengst blitt utkonkurrert av DOS (som forøvrig fantes i flere varianter den gangen).

Da mitt neste PC-kjøp sto for døra i 1991 falt det derfor naturlig å velge en IBM-kompatibel PC fra det koreanske firmaet TriGem (jeg nevner dette fordi Trigem fremdeles eksisterer :-). Med en prosessorhastighet på 12 Mhz og en 20 MB harddisk var maskinen en god del kraftigere. En annen synlig endring var at skriften på skjermen var oransje (!) istedenfor grønn, men jobbmessig betydde det mest at jeg kunne ta i bruk WordPerfect 4.2 og levere tekster på diskett til de få forlagene som hadde kapasitet til slikt.

En studiekamerat hadde sørget for å skaffe meg tilgang til universitetets servere, og ved hjelp av mitt første modem kunne jeg sende epost og søke etter informasjon med Gopher. Filer kunne jeg laste opp og ned med programmet Kermit, og den første kommunikasjonen med personer jeg ikke allerede kjente på nettet gikk via elektroniske oppslagstavler. Oslo Hard Disco var en BBS-tjeneste som var temmelig populært på denne tiden, husker jeg.

Som nyetablert frilanser hadde jeg valgt å kjøpe en relativt rimelig maskin med lave spesifikasjoner. Det kom jeg snart til å angre på. I 1992 ble det lansert et grafisk grensesnitt for DOS kalt Windows 3.1 (på denne tiden fantes det forøvrig et alternativ kalt GEM). Jeg prøvde Microsoft Word på en forlagsmaskin, og fikk umiddelbart sansen for WYSIWYG-tekstbehandling. Noe så enkelt som at tekst i kursiv faktisk så slik ut på skjerm, imponerte meg veldig (vi nøyde oss med lite den gangen). Året etter beit jeg i det sure eplet og kjøpte en IBM Aptiva med 33 Mhz 486-prosesssor, 32 MB RAM og 512 MB harddisk.

Innkjøpet ble gjort i rette tid, for ikke lenge etter kom den første Windows-versjonen av nettleseren Mosaic. Jeg fikk et tips om et firma som solgte tilgang til World Wide Web for folk flest, og kjøpte meg fluksens et abonnement hos Oslonett (som siden kjøpt opp av Schibsted-konsernet, som så solgte nettjenestene sine videre til Telenor - jeg er en av kundene som har hengt med siden starten og burde egentlig få en gullklokke elns ;-). Inkludert i pakken var en diskett med Mosaic og Eudora, og fra første stund var jeg hekta.

Det gikk ikke raskt å nettsurfe med et langsomt modem, men til gjengjeld var de fleste hjemmesider små og frie for grafikk, flash, java o.l. Spam fantes ikke, så når det kom en epostmelding med engelsk tekst i tittelfeltet var det uvegerlig noe interessant. På denne tiden var USENET det ledende forumet for diskusjon på nettet, og i 1996 debuterte jeg med en posting på no.vitser (jeg var overbevist om at jeg begynte på gamle no.litteratur, men Google Groups husker bedre enn meg). Det var også dette året jeg laget min første hjemmeside, men dessverre (eller kanskje ikke?) har Wayback Machine ikke arkivert noen mine sider fra før 1999.

I 1996 var den første Windows-forelskelsen forlengst gått over. Stadige programkræsj og systemfrys var blitt til et betydelig forstyrrende element i arbeidet, og derfor så jeg meg nødt til å skaffe ny maskin og Windows 95. Dette var min første “Peppes Pizza-PC” (jeg valgte selv ut komponentene og fikk maskinen levert på døra). Med en Pentium 166 Mhz-prosessor, 32 MB minne og en harddisk på 1 GB var den mer enn kraftig nok for mitt behov. Den neste store forandringen kom i 1997, da jeg investerte i ISDN-oppkobling. Modemsprakingen forsvant, og hastigheten ble mer enn fordoblet.

Windows 95 var en forbedring, men jeg måtte fremdeles leve med minst ett systemfrys om dagen. Høsten 2000 sto jeg overfor et valg: skulle jeg oppgradere til ny Windows-PC, eller skulle jeg prøve noe helt annet? På dette tidspunktet hadde Linux begynt å peke seg ut som et ledende alternativ til Windows, og i motsetning til Apple krevde det bare at jeg puttet CDer i maskinen jeg allerede eide. Jeg installerte Red Hat 7.0, og fant raskt ut at det likevel ikke var nødvendig å skifte PC. Linux utnyttet ressursene på maskinen så godt at jeg kunne beholde min gamle PC i nesten tre år til. Våren 2002 ble ADSL tilgjengelig i min gate, og dermed begynte bredbåndsepoken i mitt data-liv.

For øyeblikket bruker jeg Windows XP som - når sant skal sies - er det hittil beste Microsoft-produktet jeg har brukt. Det er imidlertid bare et spørsmål om tid før jeg igjen installerer Linux. Det skyldes ikke - som tilfellet var med tidligere Windows-versjoner - at XP er ustabilt, men at systemet insisterer på å legge alt til rette for brukerne i en slik grad at bruken bli unødig tungvint. (OK, så spiller Microsofts monopolistiske tendenser og nære forbindelser til USAs militær-industrielle kompleks også en viss rolle…)

Moores lov forteller oss hvor raskt maskinvaren har uviklet seg. Utrolig nok kostet min første Amstrad langt mer i 2003-kroner enn min siste maskin, hvis prosessor er 700 ganger raskere.

Selv om jeg altså liker HP-bøkene, -filmene og sausen, og endatil hadde stor sans for DWW (tross Kevin Costner), hender det jeg beveger meg utenfor allfarvei smaksmessig. Gårsdagens DVD-opplevelse er et godt døme: vi så A Simple plan (Bill Paxton, Bridget Fonda, Billy Bob Thornton), som ifølge Rotten Tomatoes fikk en drøss med gode anmeldelser. En av mine favorittanmeldere, Roger Ebert, karakteriserte den som en av årets beste filmer.

For en som leste boka, og som likte den krypende uhyggen som bygget seg opp etter at de tre kumpanene bestemmer seg for å gjennomføre sin enkle plan (ikke helt ulik The Secret History), var filmen en gedigen nedtur. Den overdrevne voldsbruken, det slappe skuespilleriet (Billy Bob i nok en sinkerolle) og den manglende evnen til å få meg til å tro på hovedpersonenes valg, var bare noen av faktorene som gjorde dette til den største bomturen tiden Matrix 2. Vel, om ikke annet var sistnevnte behagelig søvndyssende i all sin repetisjon av effektmakeri.

og Guardian har en av de første anmeldelsene. Selv om jeg også blir litt matt av PR-spillet rundt lanseringen (avisene fikk ingen anmeldereksemplarer på forhånd, så Guardians første anmeldelse ble skrevet av seks mennesker som hver leste 128 sider) er selvsagt femmeren på bokleselista. I sakens anledning har avisa gjort det journalistiske mesterstykke å finne en 11-åring i vår del av Solsystemet som ikke liker Rowlings serie. Minner meg om Larson-tegningen av en håndfull mennesker i en stor sal med et banner som bærer påskriften DLDWWS (Didn’t Like Dances With Wolves Society).

Som ledd i min “leaner, meaner blog”-strategi har jeg zappet bloggleselista som genereres av Blogrolling. Det er forsåvidt greit å holdes informert om nye postinger, men det var så mange av mine favorittblogger som ikke ble registrert at oppdateringen hadde begrenset verdi. Jeg har også opplevd at Blogrolling ikke alltid får med seg nye postinger. Hovedproblemet var dog at jeg måtte inn på et fremmed nettsted for å oppdatere informasjon på min egen side. Det ligger ingen Store Prinsipper (TM) bak, bare selvinnsikt nok til å vite at jeg har mer enn nok med ett passord og brukergrensesnitt av gangen.

fra dataprodusenten Sharp var det å lage en oppgradering av operativsystem og programvare for lommemaskinen Zaurus 5500 som gir noenlunde samme funksjonalitet som etterfølgeren 5600. Jeg installerte oppgraderingen igår, og får fremdeles bakoversveis av de nye funksjonene som dukker opp i omtrent alle applikasjoner. Spesielt er Opera Embedded 6.0 i ferd med å bli et fabelaktig program, med funksjoner som “Content column”, som tilpasser nettsider til små skjermer.

Fikk nettopp denne meldingen via en epostliste: “It is with deep regret that Gemstar eBook Group Limited must announce that we are scaling back our eBook operations and that we will ultimately be winding them down.” Gemstar er firmaet som har holdt ut lengst i den kriserammede ebokbransjen. Gjennom oppkjøp av to produsenter av dedikerte leseplater (Rocket eBook og Softbook) og samarbeid med nettbokhandlere forsøkte Gemstar å skape et integrert system for leveranse av digitale tekster fra forlag til leser.

Som eier av en Rocket eBook er det med blandete følelser jeg konstaterer at det gikk som det måtte gå med Gemstar. Jeg likte ideen bak leseplaten: skarp skjerm, batterilevetid på 15 timer +, enkelt grensesnitt og raskt og lettvint kjøp av ebøker. Men jeg innser også at man umulig kunne regne med å kapre markedsandeler fra pboka så lenge prisene på ebøkene var omtrent de samme. At Gemstars maskiner ikke kunne brukes til noe annet enn å lese tekst var også en stor ulempe.

Dette betyr på ingen måte kroken på døra for skjermlesingen. Vi leser stadig mer tekst på skjerm, det være seg på PC, mobiltelefon eller smarttelefon. Men skal salg av elektroniske bøker ha en fremtid, må prisen på ebøkene og vekten på selve leseenhetene reduseres kraftig. Arvtakerne til dagens primitive nettplater kan bli morgendagens leseplater, eller kanskje vil tynne, fleksible OLED-skjermer utvikle seg til digitalt papir. Mulighetene er mange i årene fremover.

I mellomtiden fortsetter jeg - i likhet med dere - å lese korte og lange tekster på skjerm. Og digitaliseringen av tekst ruller videre med uforminsket styrke (f.eks. vil så å si alle høstens bokutgivelser være basert på digitale originaler). Den dedikerte leseplaten er død. Leve eboka!

I ren og skjær frustrasjon over den stadig striere strømmen av søppel som velter inn i epostkassa mi, valgte jeg for noen uker siden å krysse av for tilleggstjenesten spamfilter i Telenor-abonnenementet mitt. En kamerat anbefalte tjenesten, og jeg syns forsåvidt ikke det er for dyrt å betale 29 kroner i måneden for å bli kvitt opptil 90 % av spammen. Muligheten til å slette spam på server, slik at den aldri lastes ned, er spesielt tiltrekkende for en som ofte henter mail via mobiltelefon.

Dessverre må jeg konstatere at tjenesten foreløpig ikke fungerer særlig effektivt (neida, jeg er ikke overrasket, men under mitt bistre ytre lever det en liten optimist ;). Min egen opptelling av emailer som spamfilteret merker med “SPAM:”, sammenlignet med de som slipper gjennom, viser at i underkant av 70 % av spammen fanges opp. Litt rart er det at filteret ikke fanger opp åpenbare spammer med uttrykk som “viagra”, “interest rate”, “free financial advice” og “timeshare” i tittellinjen.

Jeg innser at Telenor vil være på den sikre siden når de tilbyr å slette spam på server. Kan hende er det frykten for søksmål etter feilslettinger som gjør at de ikke filtrerer mer aggressivt. Men resultatet er uansett at jeg mottar mer enn 50 spammer om dagen, og det er fremdeles alt for mye. Sist helg prøvde jeg å hente epost via mobilen, og måtte faktisk bare gi opp.

“I still haven’t found what I’m looking for”…