Det er stunder da man virkelig føler for å gjøre det samme som Marie Griffiths, som i et halvt år har ført en bloggkampanje mot den britiske elektrokjeden Dixon’s. Hennes kamp for å få det hun hadde betalt for - et fungerende TV-apparat - ble tydeligvis kronet med seier nylig. For egen del har gjentatte feilopplysninger, sommel og rot fra Telenors side resultert i at vi ikke lenger aner når/hvis vi kommer til å få installert bredbånd her i gården.

Den dyre trådløse telefonen jeg nettopp kjøpte på Elkjøp har grøtete lyd. Og så seint som i dag fikk jeg en underlig email fra datasjappa Komplett. Etter at nettbutikken ikke klarte å registrere flere bestillinger fra min side fikk jeg verken en beklagelse eller en forklaring, men derimot en gretten påpekning av at jeg ikke fulgte retningslinjene for kontakt med supportavdelingen.

Nei, stryk den med Marie Griffiths forresten. Det er stunder da man føler for å gjøre som D-Fens (en av Michael Douglas’ beste roller i mine øyne) i Falling Down.

Egil Skalltje spør om jeg kan legge ut en kort oppskrift på hvordan man poster med PDA. Det gjør jeg med glede, men også med to forbehold: mangelen på passende programvare for min PDA gjør at jeg bruker en vevbasert løsning (Movable Type). Og siden min gamle Nokia ikke støtter GPRS bruker jeg GSM, noe som innebærer at bloggpostinger bør være kjapt unnagjort. Denne postingen kan tjene som eksempel på hvordan jeg går fram.

Selve postingen blir i hovedsak skrevet offline, i et passende editorprogram (bloggprogramvare baserer seg på ASCII, så man trenger ikke noe avansert). Når postingen er klar starter jeg vevleseren (Opera Embedded for Linux i mitt tilfelle), kobler meg opp, venter til jeg få forbindelse og går til min Movable Type-side.

For å unngå at det lastes ned for mye data, har jeg lagt inn en “kortversjon” av MT-siden. Det er den samme siden som kommer fram ved å velge menyvalget MT It! i f.eks. Internet Explorer. Andre typer bloggprogramvare har tilsvarende hurtigvalg, og en titt på adresselinjen når slike “Blog It!”-sider er oppe viser gjerne en lang URL. Det er denne jeg la inn i Opera, og som gjør at MT starter kjapt og uten for mye dilldall på skjermen.

Jeg fyller ut tittelfeltet, limer inn teksten fra editoren og klikker på “Save” og vips! (OK, litt langsommere enn vips ligger bloggpostingen ute på nettet. Så er det bare å komme seg av nettet igjen faderlig fort… Merk: denne løsningen krever også at PDA-nettleseren støtter JavaScript. Det finnes andre løsninger, blant annet en del som baserer seg på Java.

Jon Hoem har en interessant kommentar til min posting om kameratelefoner. Han er en av de få her til lands som har en fotoblogg, og har dermed solid bakgrunn for egne meninger (som Tanta i Akersgata pleide å si).

Bildene i Past-Forward er åpenbart tatt av en erfaren fotograf, motivvalgene er eklektiske i ordets beste forstand og oppdateringen skjer ofte. Ta en titt på dette bildet, for eksempel. Ved første øyekast ser det ut som taket på operabygningen i Sydney, men teksten forteller at det dreier seg om gamle gasstanker. Jeg har virkelig sans for komposisjonen her, kontrasten mellom de grå trekantene og den lyseblå vårhimmelen.

Jon er opptatt av billedkvaliteten på kameratelefonene, og jeg er hjertens enig. VGA er i minste laget, og såsant min 7110 holder ut kommer jeg til å vente til de første megapixel-modellene er rimelige nok. Derimot ser jeg intet poeng i å vente til kameratelefonene holder samme kvalitet som konvensjonelle digikameraer. Minnet er begrenset i kameratelefoner, og man kan ikke overføre store digifotoer uten at det blir overlag dyrt. Skal man ha høy billedkvalitet og stor lagringskapasitet fins det evig nok av vanlige digikameraer.

Det har sikkert vært sagt før, men kameratelefoner kan få en rolle i fotokunsten som et digitalt motstykke til det herostratisk berømte Lomo-kameraet. Den optiske kvaliteten på det russiske produktet er råtten, men i hendene på en kreativ fotograf kan resultatet bli oppsiktsvekkende bra. Kameraet ga opphav til en egen retning innen fotokunsten - lomografien - med tusenvis av utøvere og en egen kategori i Google.

Det er forøvrig interessante historiske koblinger mellom kameratelefoner og webkameraer, noe jeg er inne på i min siste spalte i Kulturnett.

Jorunn har nettopp fått seg en usedvanlig lekker ny mobiltelefon (jeg skal overlate til henne å blogge den skikkelig selv :-), og det fikk meg nok en gang til å kaste et kritisk blikk på min Nokia 7110. Den har - med tanke på at den er en Nokia - gitt meg svært lite trøbbel opp gjennom årene, og den er fremdeles fullt brukbar. Men jøje meg så fattigslig den virker side om side med en Sony-Ericsson T310, for eksempel.

Før eller siden skal jeg bytte, og jeg har allerede bestemt meg: det blir en kameratelefon. Fotografi har opptatt meg lenge. Jeg pleide å sysle med hobbyfotografi i tenårene (jeg hadde til og med mørkerom i et kott), og hadde også fotografi som en del av astronomistudiet. Etter å ha lest denne fabelaktige artikkelen av fotografen Evan Nisselson er jeg blitt enda sikrere i min sak. Her reflekterer han over hva kameratelefoner kommer til å bety for fotografi som en del av hverdagen vår, og i det store og hele er han svært positiv.

For egen del syns jeg Nisselsons kamerafoto av mannen på sparkesykkelen i Milano sier mye om potensialet som ligger i kameratelefoner. Glem uskarpheten og den unaturlige fargeskalaen: her er det det umiddelbare som teller, et glimt av livet fanget på silisiumbrikken før det forsvinner.

Det sier seg selv at 99,9 % av bildene som tas på denne måten kommer til å være dønn uinteressante. Men den lille andelen som gjenstår vil tilføre mye til fotografi som profesjon og hobby.

Når han ikke kommenterer SARS-utbruddet i Hongkong, har Bigwhiteguy tydeligvis tid til å gå på kino. Hans samling av engelske undertekster til kinesiske filmer inneholder en drøss med perler, som:

“Mr. Chao, beat him hardly!”

“Same old rules: no eyes, no groin.”

Ah, the beauty of pidgin.

Noen filmer er så elendige at man gisper av forbløffelse når man ikke strever med å holde seg våken. Filmen vi så i går - Swordfish med John Travolta i nok en skurkerolle - er et lysende eksempel. At manuskriptet har flere huller enn en sveitserost og en pillråtten etikk (det er meningen at vi skal føle sympati med Mossadagenten som meier ned politifolk og uskyldige gisler) er jo ikke enestående fra LaLaLand. Det litt spesielle er at to av personene i filmen har navn som så tydelig henspiller på virkelige IT-helter: den datakriminelle finnen Axel Torvalds (som det europeiske avskum han er får han kjapt en kule i pannebrasken) og den like kriminelle amerikaneren Stanley Jobson (som viser seg å være en familiemann og en verdensreddende helt).

Steve Jobs følte sikkert ikke behov for å fly til advokat, mens Linus Torvalds kommenterte filmen på njus på sedvanlig godmodig vis. Men om han hadde fått det han ber om i postingen regner jeg med at også han ville ha trukket et lite sukk av oppgitthet over at det tydeligvis er så vanskelig å gi en realistisk skildring av datateknologi. Jobson trenger bare å taste ulike passord i noen sekunder, og så er han inne på forsvarsdepartementets server. Et virus lages tydeligvis ved å sette sammen klosser i et mønster på skjermen. Bankkonti med beløp på ni milliarder dollar er noe man kan skalte og valte med fra en bærbar PC uten nettilgang. Og naturligvis: grensesnittet ligner ikke noe kjent operativsystem (terminalvinduet som alltid er lett tilgjengelig hos virkelige dataproffer ser vi heller ikke noe til). I det hele tatt.

Men det skal filmen ha - man påsto ikke, som det ble gjort i Independence Day - at en bærbar Mac uten videre kommuniserer med en datamaskin i et fremmed romskip. De av oss som har slitt med å overføre data mellom Macer og andre jordiske datamaskiner lo godt under den sekvensen. (Øy, jeg har aldri benektet at jeg er en nerd, har jeg vel?

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg i filmen Smoke (en favoritt, forøvrig) var hovedpersonen Auggie Wrens fotoprosjekt. Hver dag tok han et bilde av gatelivet utenfor tobakksbutikken. Slik tegnet han langsomt men sikkert et bilde av nabolaget sitt. I Jonblogg fant jeg en peker til et lignende prosjekt i gigantskala: America 24/7.

Her handler det om å dokumentere amerikansk hverdagsliv fra 12. til 18. mai. Tusen profesjonelle fotografer og et ukjent antall amatører skal ta 10 000 bilder. Bildene skal være i digitalt format, og sendes inn via nettstedet. De beste bildene blir publisert i en serie på 53 (!) bøker, i dokumentarprogrammer og på nettet.

Det er naturligvis mulig å lage tilsvarende konkurranser basert på kjemisk fotografi, men det er ingen tvil om at digitaliseringen gjør det enklere og billigere å gjennomføre et så ambisiøst kulturprosjekt. Lurer på om Auggie ville ha bidratt?

Konsernsjef Kjell Aamot i Schibsted mener at rubrikkannonser på papir vil være en saga blott innen ti år, ifølge Journalisten. Dette skyldes ikke bare at Finn nå er den mest lønnsomme virksomheten i konsernet, men også at det går utfor med avislesing blant barn og unge (noe som i sin tur truer det fremtidige annonsegrunnlaget).

Mine egne erfaringer bekrefter dette. Jeg solgte nylig en bolig via Finn - uten å ha en eneste annonse på papir. Boligannonser på papir spilte også en minimal rolle i jakten på ny bolig. Finn Eiendom tilbyr ikke bare søk og filterfunksjoner, men også tilleggstjenester som 3D-visning, videovisning, nedlasting av prospekt, kart og flyfoto. Et klassisk eksempel på at nettet tilbyr unik merverdi, med andre ord.

Jeg merker meg også at Aamot har stor tro på mobilmarkedet. For egen del skulle jeg gjerne ha hatt tilgang til en mobilversjon av Finn under beinflyinga fra visning til visning nylig!

(faste lesere vet hva jeg snakker om) fant en godbit i bloggen til Karl Ove Hufthammer (via Andedammen): Interrobang (en god forklaring finnes her). Yummy! Gleder meg allerede til å ta det i bruk.

The Register skriver at Google planlegger et eget søkeredskap utviklet spesifikt for blogger. Det høres rimelig ut for en bedrift som nå investerer i blogger. Spørsmålet er om man samtidig vil ta bloggpostinger vekk fra det generelle Google-søket, og henvise dem til et eget flak ved siden av “Nett”, “Bilder” etc.

Ifølge The Register er dette sannsynlig fordi mange klager over at bloggpostinger (ikke minst trackback-pekere) fører til at andre nettsteder nærmest drukner på Googles resultatliste. Som journalisten så vakkert sier det: However, through dense and incestuous linking, results from blogs can drown out other sources.

Nå dreier dette seg om en publikasjon som ofte har hatt lite til overs for blogger (det er nettopp derfor den står på min leseliste), men poenget er ikke mindre viktig av den grunn. I takt med at bloggformen blir vanligere, er det rimelig at andre på veven tilpasser seg den nye virkeligheten. I så måte er en forandring i Googles politikk bare nok en bekreftelse på at blogger er kommet for å bli.