Fem ting som gjør «The Martian» til den eneste virkelig gode Mars-filmen

Det er faglig troverdighet som gir «The Martian» topplassering i et ellers svakt felt.

Bakgrunn

Rotten Tomatoes, som samler og oppsummerer filmanmeldelser, er et nyttig hjelpemiddel for å vurdere kvaliteten på filmer. Status for filmer om Mars er gjennomgående ganske begredelig, med få filmer som skiller seg ut og elendig score for storfilmer som «Mission to Mars» og «Red Planet». Jeg var bare istand til å finne tre Mars-relaterte filmer med noenlunde anstendig prosentandel. En av dem er «Capricorn One» fra 1976, som handler om at regjeringen har faket en ferd til Mars og forsøker å drepe «astronautene» når de vil avsløre svindelen.

Den andre filmen er «Total Recall» fra 1990, en humoristisk actionfilm som utspiller seg på Mars men der temaet egentlig er noe ganske annet. Den eneste filmen faktisk foregår på Mars og som også scorer høyt er Ridley Scotts filmatisering av Andy Weirs roman «The Martian» fra 2015. Filmen fikk gode kritikker, vant en rekke priser og  gjorde det også godt i kinomarkedet over hele kloden.  Det er altså liten tvil om at «The Martian» er en kvalitetsfilm i seg selv. Men hva gjør den til en så god film om Mars?

Før vi setter igang: Spoilervarsel!

1. Det som skjer i filmen, kunne ha skjedd i virkeligheten

Dette høres ut som er rart kriterium, men tro meg: Man skal lete lenge etter filmer om Mars (eller om romfart i det hele tatt) som er i nærheten av å fylle dette enkle kravet («Red Planet» og «Mission to Mars», jeg ser på dere). Det går faktisk an (om det ikke er veldig sannsynlig) for en astronaut å bli etterlatt alene på Mars ved en feil, og om så skjedde er skildringen av overlevelse og redning troverdig. Som mitt eget Mars-eksperiment viser, er det antagelig mulig å dyrke jordiske planter i jordsmonnet eller regolitten på Mars.

Her er det en fordel at filmen ligger så tett opp til boka, som er basert på mange års nitide studier av hva som kreves for å overleve på Mars. Forfatter Andy Weir er programmerer, men satte seg inn i botanikk, geologi, astronautikk og andre vitenskaper for å være sikker på at plottet var realistisk. Weir har åpenbart lest NASAs plan for å utforske Mars. Boka ble først publisert som en føljetong på nettet, det førte til at han fikk tilbakemeldinger fra fagfolk underveis som han i stor grad tok hensyn til.

2. Mars er skildret på en realistisk måte

Regissør Ridley Scott har tatt seg noen friheter i skildringen av landskapet, som blant annet ser mer dramatisk ut enn det ville gjort de fleste steder på Mars. Her er han ikke alene, også NASA kan overdrive høyden i tredimensjonale modeller for å understreke landskapstrekk på Mars. For at man skal gjenkjenne Olympus Mons som det gigantiske fjellet det er bør det faktisk strekkes ut 300 % eller mer langs vertikalen.  Scott har heller ikke gjort noe stort nummer at av tyngdekraften er mye lavere og sollyset svakere. Men bildet av stort øde landskap der selv det minste lille feiltrinn kan drepe på et øyeblikk er korrekt.

Virkelighetens Mars, som filmens, har rød himmel, rødbrun og finkornet sand, skyer og små støvtornadoer. En astronaut har virkelig bare sekunder på seg om habitatet mister luft, og kulda er så ekstrem som den fremstilles i filmen. Den avgjørende forskjellen på «The Martian» og omtrent alle andre filmer om Mars er likevel at den antar at dette er en død planet, noe som også er helt i tråd med hva forskere flest mener idag. Filmens hovedbudskap er at Mars er en farlig planet, men ikke på grunn av ukjente organismer. Det er 100% korrekt.

3. Mark Watney er en troverdig astronaut

At Mark Watney fremstår som så helstøpt kan vi takke Matt Damon for. Han gir sin astronaut dybde og nyanser, uten å miste av syne at Watney er annerledes. Denne skikkelsen er valgt ut blant tusenvis av kvalifiserte søkere blant annet fordi han tåler ekstrem isolasjon og ikke får panikk i trengte situasjoner. Det er den samme typen selvkontroll som gjorde at Alexej Leonov kom seg inn i romskipet da ting gikk fryktelig galt under den første romvandringen, og som fikk Neil Armstrong til kaldt og rolig å lande det første fartøyet trygt på Månen tross datafeil og lite brennstoff.

Nevenyttigheten som Mark Watney viser i filmen er et også resultat av astronauttreningen. Så ja, han vil ha hatt grunnleggende kurs i førstehjelp som gjør det mulig å utføre en mindre operasjon på seg selv. Han vil vite nok om det elektriske systemet på basen til å kunne rigge opp sin egen løsning. At Watneys løsning på de fleste problemer er «I am going to have to science the shit out of this» gir også mening med tanke på at de fleste medlemmene av en oppdagelsesferd av denne typen vil ha forskerbakgrunn.

Her håndterer Watney teknologi som står på Mars nå, nemlig Pathfinder-sonden som landet i 1997

4. Teknologien på Mars er godt beskrevet

OK, så er sjansen for at Mark Watney klarer å få liv i den eldgamle Pathfinder mikroskopisk. Men ellers er skildringen av boligmodulen eller habitatet, anleggene for produksjon av vann og oksygen, dyrkingen av planter, solcellepanelene, kjernereaktoren, marsbilene og romdrakten presise. Dette er teknologi som enten er utviklet eller er under utvikling. Måten teknologi brukes på er også troverdig. Ta kjøreturene Watney gjennomfører i marsbilen, der han må vente hele dagen mens solcellepaneler lader batteriene. Det er slik man ser for seg at det vil gjøres på langturer, såsant ikke marsbilene får kjernekraftverk av samme type som Curiosity-roboten.

Et hovedelement i historien er den lange kjøreturen til raketten som skal ta ham hjem. Dette er i tråd med NASAs gjeldende Mars-plan, Design Reference Architecture 5.0 fra 2009, som forutsetter at ekspedisjoner til Mars sender avgårde astronauter til én ferd og de viktigste forsyningene til den neste ferden samtidig. Dermed får astronautene en reserveløsning om noe går galt, slik det skjer i filmen.  Det er NASAs foreslåtte backup-rakett, i filmens kronologi Ares MAV 4, som redder Mark Watney.

5. Romferden er skildret på en realistisk måte.

Et hovedpoeng i fortellingen er at romfart tar tid. Når Mark Watneys kolleger har reist fra Mars og etterlatt ham der, kan de ikke bare snu for å hente ham. Astrodynamikken, eller læren om hvordan romskip beveger seg i rommet, setter klare grenser for hva vi kan gjøre med kjent teknologi. Fordi Mars og Jorda beveger seg i forhold til hverandre, står de som regel slik at avstanden er for stor til at det er praktisk mulig å sende romskip. De optimale tidspunktene for Mars-ferder er ca hver 26. måned.

Mark Watney er med andre ord dømt til å være der lenge, og ifølge filmens kronologi tilbringer han tilsammen 549 mars-dager (kalt sol) eller 560 Jord-dager på Mars. Ferden frem og tilbake tar rundt 180 dager hver, så vi snakker om en ferd som strekker seg over to og et halvt år. Redningsekspedisjonen til Mars er basert på forfatter Andy Weirs beregninger, som er såpass grundige at det er mulig å slutte seg til når bokens handling foregå ut fra skildringene av romferden (se figur over). Weir utfordret faktisk sine lesere til å finne ut når boka foregikk ut fra astrofysiske hint i teksten, og leserne stilte villig opp!

Den STORE tingen vi er nødt til å gi trekk for

Stormen som dukker opp tidlig i filmen og vinden som også er merkbar senere i filmen, er fullstendig urealistisk. Atmosfæren på Mars er under én prosent så tett som jordatmosfæren, så støvstormene på det virkelige Mars vil aldri få kraft nok til å gjøre så stor skade som vi ser i filmen. Forfatter Andy Weir er selvsagt klar over dette, og forsvarer det med at han ikke fant på en bedre løsning på hvordan Mark Watney kunne bli igjen alene uten muligheter til å kommunisere. Han har et poeng. Dersom Robinson Crusoe-premisset skal innfris som i boka, er spillerommet lite.

Plottet krever at en astronaut etterlates alene på Mars, i live men samtidig ute av stand til å kommunisere så lenge at resten av mannskapet ikke rekker å snu. Det trengs også en akutt trussel mot romskipet som fremtvinger en tidlig avreise («mission abort»), slik at mannskapet tvinges til å dra før de rekker å lete etter sin savnede kollega. For ikke å gjøre plottet avhengig av usannsynlige sammentreff må den samme hendelsen slå ut Mark Watney, ødelegge kommunikasjonsanlegget og true romskipet. Jeg har tenkt mye på saken og kommet til at Weir alt i alt fant et godt kompromiss. Men har du et bedre forslag så nevn det gjerne i kommentarfeltet! 🙂

Eksterne kilder

Ni teknologier fra «The Martian» som fins i virkeligheten
Wikipedia om «The Martian»-filmen
Rotten Tomatoes om «The Martian»
Leonid Rogozo var den sovjetiske legen som opererte på seg selv i 1961
En annen type bane, kalt «ballistic capture», kunne ha reddet Mark Watney langt tidligere viser det seg