Siden forrige «Musk Watch»-rapport har det skjedd mye. For det første: «Starhopper» har gjennomført sin første testflygning. Starhopper er en testplattform med samme form og utseende som Starship, men er kun ment å gjennomføre kortere flygninger eller «hopp» på bakken for å teste ut motorer, styringssystemer osv. 25 juli 2019 gjennomførte Starhopper sitt første hopp. Testen varte kun i noen sekunder, og Starhopper fløy knapt 20 meter opp. Men dette var den første testen av Raptor-rakettmotoren under slike forhold, og alt tyder på at den var vellykket.
Planen var å gjennomføre et høyere hopp til ca 200 meter i midten av august, men det ble ifølge SpaceX utatt pga forsinkelser i godkjenningen av testen hos luftfartsmyndigheten FAA. Testen er nå ment å gjennomføres i slutten av august. Som følge av dette er foredraget Elon Musk planla å holde i august, der han skulle gå gjennom Starship-prosjektets fremdrift, utsatt til midten av september. Det vi uansett vet er at Starship har gjennomgått minst én stor teknisk endring.
Det mye omtalte varmeskjoldet av stål, som skulle kjøles ned ved at brennstoff ble pumpet ut gjennom små porer i skjoldet, er skrinlagt. Nå tester SpaceX fliser av rustfritt stål og keramiske fliser som festes utenpå skroget. Slike fliser er blant annet blitt observert på en Falcon 9-rakett som ble skutt opp nylig. Dette er i tråd med selskapets praksis med å bruke ferder som kunder betaler for, som en anledning til å samle inn andre typer data. Ifølge Musk legger man også mindre vekt på at skroget skal være reflekterende og blankt, fordi effekten av refleksjon er mindre ved høye temperaturer enn man hadde håpet.
I løpet av de siste ukene har Elon Musk også bekreftet at SpaceX også bygger to prototyper som skal flys opp i bane. De kalles Mk1 og Mk2, og bygges henholdsvis på SpaceX-basene i Boca Chica i Texas og på Cape Canaveral. Vi snakker om to separate team som konkurrerer om å bli først ferdig med den første flygbare Starship, og planen er å til en romferd i løpet av det neste halvåret. Til å være et fartøy av en helt ny type, som stort sett bare bygger på teknologi produsert av SpaceX selv, er tempoet i Starship-prosjektet så langt svært imponerende.
Likevel er dette ikke den viktigste nyheten siden sist. I juli ble det nemlig kjent at NASA er blitt enige med SpaceX om å samarbeide om etterfylling av store raketter i rommet. Å kunne fylle på brennstofftankene til raketter i bane er helt avgjørende for å realisere Elon Musks planer om «billige» ferder til Månen og Mars. Idag skjer etterfylling av brennstofftankene i romstasjonen, men brennstoffmengdene er ganske små og brennstoffet som brukes er svært forskjellig fra det som trengs for å fly til planetene. Utfordringen SpaceX og NASA står overfor, er å få til trygg etterfylling av titalls tonn med flytende oksygen og metan (eventuelt hydrogen).
Det har aldri vært testet i stor skala i rommet før, rett og slett fordi NASA og sovjeterne aldri trengte teknologien. En av planene for å fly til Månen involverte etterfylling med to eller flere raketter, men Saturn V-raketten løste problemet ved å sende alt som trengtes til månelandinger på én rakett. Romfergen trengte ikke å etterfylles, og NASAs nye kjemperakett SLS er bygd over samme lest som Saturn V. Av denne grunn blir etterfylling av brennstoff i bane faktisk sett på som en trussel av politikere fra delstater der SLS produseres. Politisk press fra tungvektere som senator Richard Shelby fra SLS-delstaten Alabama er en av grunnene til at NASA ikke har våget å sette av mye ressurser til forskning.
Det hjelper selvsagt ikke at det er SpaceX som ber om hjelp. Hvis Starship blir en suksess, vil det gjøre SLS utdatert over natten. Vi snakker Nokia 7110 versus iPhone, T-Ford versus hestekjerrer her. Den tekniske differansen er faktisk så stor. Jeg tar derfor ikke for hardt i når jeg sier at det neste året kan komme til å bli avgjørende for hva vi gjør i rommet de neste femti, for ikke å si hundre, årene.
