Kan Mars bli et lovløst «ville Vesten» i rommet?

Mars er en juridisk gråsone, mens politi og rettsvesen er millioner av kilometer unna.

Selv om det ikke er mennesker på Mars ennå, finnes det lovverk som regulerer livet på planeten.

Fremst av disse er FNs Outer Space Treaty, som ble vedtatt i 1967. Den bærer sterkt preg av at månekappløpet mellom supermaktene var i ferd med å toppe seg (USA landet på Månen to år etter), og har derfor som grunnprinsipp at land ikke kan gjøre krav på territorium utenfor Jorda. Som det sies i traktatens andre artikkel:

Outer space, including the moon and other celestial bodies, is not subject to national appropriation by claim of sovereignty, by means of use or occupation, or by any other means.

Traktaten fastslår også at ingen kan eie landområder over Kármán-linjen, den usynlige grensen 100 km over jordoverflaten som definerer grensen mot verdensrommet.

Er du blant dem som har «kjøpt» en eiendom på Månen på nettet, er du altså like grundig lurt som om du betalte for å få en stjerne oppkalt etter deg.

Hvem eier Mars?

I mangel av noe annet fungerer verdensrommet som internasjonalt farvann på Jorda, det vil si at et skip er underlagt lovene til landet som det er registrert i. Romskipene og Mars-kolonien som drives av amerikanske SpaceX vil altså bli underlagt amerikansk lov. Men det er liten grunn til å tro at den situasjonen vil vare særlig lenge om Mars-kolonien viser seg å være vellykket.

Da vil myndigheter og selskap fra andre land være med på gildet, og kolonien kan bli et juridisk lappeteppe der man flytter seg fra japansk til saudisk jurisdiksjon ved å gå fra en bygning til en annen. Å håndheve lover under slike forhold kan bli komplisert (vil man trenge utleveringsavtaler mellom bygninger?), og dette må man regne med at kriminelle vil prøve å utnytte.

Avstand til sentralmakten gjør livet lett for kriminelle, og mange har lekt seg med likhetstrekkene mellom romkolonier og det ville Vesten. TV-serien «Firefly» er et eksempel.

Ved å registrere bygninger i land med gunstig lovverk, kan Mars-kolonien bli et sentrum for skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Det hjelper selvsagt ikke at nærmeste Økokrim-avdeling ligger hundre millioner kilometer unna.

I boken «Artemis» skriver forfatteren Andy Weir om en månebase der et kriminelt kartell er blitt hovedinvestor for å kunne utnytte juridiske rom-smutthull. På Mars ligger forholdene enda bedre til rette for slikt.

Mars trenger politifolk og fengsler

For å unngå dette, må kolonistene lage sitt eget lokale lovverk som alle som ønsker å flytte til kolonien må forplikte seg til å følge for å kunne bli boende.

Fra starten av må det finnes et rettsvesen på Mars, og en politimyndighet, og man bør ikke vente for lenge med å bygge et fengsel. Samtidig må Mars-lovene også definere innbyggernes rettigheter, slik at man unngår at kolonien blir en «company town» der eierselskapets ord er lov.

Med det mål for øye holdt det britiske interplanetariske selskapet en serie med konferanser om temaet «Extraterrestrial Liberty». Fra 2012 til 2014 drøftet man hvordan et lovverk som sikrer kolonistenes friheter ser ut, og hvilke institusjoner man i så fall må etablere på Mars. De første artiklene om hvordan straffereaksjoner og fengselsopphold vil arte seg på Mars er også publisert.

I «Total Recall» straffer en diktator innbyggerne med å kutte oksygenet. Ille saker.

Det siste man ønsker seg, er et scenario lik det som utspiller seg i den useriøse (men skamløst underholdende!) filmen «Total Recall» fra 1990, der en diktator kontrollerer innbyggerne i en marskoloni ved å skru av oksygenet etter behov. Og ja, noe av det som vil skille marsiansk lovverk fra jordisk er at tilgang til oksygen kan bli definert som en grunnleggende menneskerett.