Vi har fantasert om å reise til den røde planet i over hundre år.
«The Martian Chronicles» av Ray Bradbury
(«Krøniker fra Mars») er science fiction-genrens kanskje største klassiker. Boken kom ut i 1950 som en samling av noveller som opprinnelig ble publisert i tidsskrifter over flere år. Novellenes felles tema er menneskenes forsøk på å kolonisere Mars, og marsboernes respons på det. Ja, for Bradburys Mars er planeten slik mange trodde den var før romsondene avslørte den grufulle sannheten: Gjestmild, full av liv og bebodd av intelligente marsboere.
Det er lite teknologi og ytre handling i novellene, fokuset er på opplevelsen av å komme til en fremmed planet, møte en annen sivilisasjon og forårsake dens undergang. Ytterst sett handler «The Martian Chronicles» om hvordan kolonisering utsletter urbefolkninger, og boken blir ofte lest som en metafor for den hvite manns erobring av det nordamerikanske kontinent.
The Martian Chronicles på Goodreads
The Martian Chronicles på Wikipedia
«The Martian» av Andy Weir
(«Marsboeren» på norsk) er på alle måter den rake motsetningen til Bradburys novellesamling. Weir er IT-ingeniør med bakgrunn fra NASA som begynte å selvpublisere en tekst om en Robinson Crusoe-aktig figur på Mars for noen år siden. I 2011 ble dette til eboken og så senere filmen med samme tittel og Matt Damon i hovedrollen, og Weir er nå etablert som science fiction-superstjerne.
Weirs roman er en realistisk og detaljert skildring av hvordan astronauten Mark Watney overlever på Mars etter at han ved en feil blir etterlatt av mannskapet på den første ferden til planeten. Boken er ikke bare verdt å lese for sine mange oppfinnsomme beskrivelser av hvordan man overlever på Mars mot alle odds, men også for hovedpersonens tørrvittige skråblikk på sin egen håpløse situasjon.
The Martian på Goodreads
The Martian på Wikipedia
«Mars» av Ben Bova
er en tidlig bok i en lengre serie viet utforskningen av ulike planeter i Solsystemet, og i mine øyne den klart beste. Bokens hovedperson er Jamie Waterman, en geolog som er med på den første bemannete ferden til Mars. I likhet med «The Martian» er dette en realistisk skildring av hva det vil innebære å reise til Mars, og ikke minst de mange farene som møter astronautene.
Her fokuseres det mye på det politiske spillet bak Mars-ferden, som er multinasjonal med en lang rekke politiske intriger som resultat. Mot slutten av boka gjør Waterman en epokegjørende oppdagelse som forsåvidt ikke kommer overraskende på leseren, men som likevel er godt nok skildret til at dette blir spennende. Boken fikk også en oppfølger, «Mars Life», der vi følger Waterman på hans andre ferd til Mars. Denne boken er ikke like engasjerende, men fremdeles god nok til å havne på en topp ti-liste.
«Red Planet» av Robert Heinlein
(«Den røde planet» på norsk) er en barndomsfavoritt. Den ble utgitt året før Ray Bradburys bok, og baserer seg på den samme (akk så overoptimistiske) forestillingen om mulig liv på Mars som var utbredt den gangen. Heinleins hovedpersoner, den unge menneskelige kolonisten Jim og hans Mars-venn Willis, beveger seg rundt i et landskap med rare marsplanter, skumle rovdyr og intelligente marsboere. Som hos Bradbury skildrer Heinlein en marsiansk kultur som er utgammel men nå er på hell.
Men ellers kunne de to bøkene ikke være mer ulike, både i tonefall og grunntanke. Dette er en ungdomsbok, den har et lett språk, mye handling og lite kontemplasjon og dype filosofiske spekulasjoner. Også her handler det om konflikten mellom kolonister og urbefolkning, og nok en gang hintes det sterkt om en likhet med jordiske urbefolkningers situasjon. Men boka løser konlikten på og langt mer optimistisk måte enn Bradbury, og er i det hele tatt mye mer av en underholdende «feel good»-roman.
Red Planet på Goodreads
Red Planet på Wikipedia
Min hyllest til boken på barnebokkritikk.no
«Red Planet Blues» av Robert Sawyer
er noe så uvanlig som en humoristisk kriminalroman lagt til Mars i en fremtid der kloden forlengst er kolonisert. Hovedpersonen Alex Lomax er en privatdetektiv som lever av mer eller mindre lugubre småjobber (som alle litterære privatdetektiver!) i en koloni som fungerer som et gruvesamfunn. Det alle i kolonien jakter på er fossiler etter utdødd Mars-liv, som fordi de er så sjeldne får enorm verdi. Lomax kommer på sporet av det største og rikeste fossilfunnet noensinne, folk begynner å dø til høyre og venstre og ja – resten kan man tenke seg selv.
Ikke verdens mest dyptpløyende bok åpenbart, men grepet med å bruke Mars-fossiler istedenfor liv som drivkraft i handlingen er innovativt og fungerer godt som premiss i boken. Det er også måten forfatteren bruker de såkalte «transfers», androider som har fått hjernen til et menneske lastet opp til seg.
På min «nådde nesten helt opp»-liste finnes for øvrig «The Sands of Mars» av science fiction-kjempen Arthur C. Clarke, «Red Mars» av Kim Stanley Robinson og «The Gods of Mars» av Edgar Rice Burroughs (som oppfant «Tarzan»-figuren, noe som merkes i teksten på en god måte!)
Goodreads-listen «100 Science Fiction and Fantasy Books set on or about Mars»
