Koloniseringen av Mars vil antagelig skje i to trinn: En pionérfase der man utforsker planeten og tester alt utstyr som trengs for å bosette seg, fulgt av en langvarig koloniseringsfase.
Den første fasen vil domineres av astronauter slik vi kjenner dem idag, med strenge krav til utdannelse og fysisk og mental helse. Ikke minst det siste er viktig, da kolonistene kommer til å leve trangere og mer isolert enn noen annen gruppe mennesker i historien.
Kravene vil bli annerledes når utforskningsfasen er gjennomført og BFR-raketten til SpaceX går i skytteltrafikk med kolonister. La oss tenke oss at det skjer i 2040, når Elon Musk har nådd den pensjonsalderen han sier han vil tilbringe på Mars.
Musk vil gjøre det mulig for ikke-astronauter å betale noen hundre tusen dollar for å dra til Mars, men dette er fremtidsmusikk. Selv om BFR-raketten driver prisene ned med 95%, vil reise og livsopphold fremdeles beløpe seg til titalls millioner dollar per kolonist.
Blant de som har råd til å betale, må man gjøre et utvalg basert på alder, kjønn og utdannelse. Kjønnsbalanse er viktig, det er også høy teknisk og naturvitenskapelig utdannelse, helst i kombinasjon med nevenyttighet. Selv om fysiske og mentale krav blir mindre strenge for kolonistene, vil funksjonshemninger, kroniske sykdommer og psykiske lidelser være diskvalifiserende. Kolonister som kan få barn, vil bli favorisert, og hvert svangerskap vil planlegges nøye, da kolonien er et lukket kretsløp der enhver økning av forbruket av mat, vann og oksygen vil måtte matches av økende produksjon.
En robotisert Mars-koloni
Mars-kolonien vil bli sterkt robotisert og automatisert, fordi det harde miljøet på Mars favoriserer maskiner samtidig som menneskelig arbeidskraft blir ekstremt kostbar. Masseinnvandring av den typen man så til USA («Give me your tired, your poor, Your huddled masses yearning to breathe free, The wretched refuse of your teeming shore») for hundre år siden vil man ikke se på Mars i koloniens første fase – om noensinne.
Astronautene fra Apollo 11 ble satt i karantene da de kom tilbake til Jorden fordi NASA fryktet at de kunne ha med seg skadelige måneorganismer. Her hilser de på president Nixon (kilde: NASA)
Robotene har også den fordelen at de ikke bringer med seg sykdommer eller parasitter. Avstanden til Jorda, vakuumet mellom klodene og den strenge kontrollen med alt som fraktes til Mars vil skape et samfunn fritt for bakterier, parasitter og skadedyr. Tenk deg en verden uten forkjølelse, fluer og kakerlakker! Men det innebærer også at barn som fødes på Mars vil bli ekstra sårbare for jordiske mikroorganismer. Noe som i sin tur betyr at kolonien vil ha strenge karanteneregler for alle som innvandrer fra Jorda.
Den unike samfunnsstrukturen på Mars vil med andre ord ha god tid til å befeste seg. Fysisk isolert fra Jorda vil Mars-koloniene utvikle sin egen kultur, med lover og regler, språk og vaner. Besittelse er halve eiendomsretten: De som er bofaste på Mars, er de som lager reglene tilreisende må følge. Og selv om kolonistene vil kalle seg for – og faktisk også være – marsianere, er de ikke mindre menneskelige enn at de kan komme til å motsette seg alt som truer det lille samfunnet deres.