Vi har lett etter Mars-liv i 140 år uten hell, men gir ikke opp.
Det var på 1800-tallet at ideen om liv på Mars fikk vind i seilene, takket være bedre teleskop og teknikker som fotografi og spektrografi. Planetene gikk fra å være mystiske lysprikker på himmelhvelvingen til å bli steder, med landskap, atmosfære og årstider. Darwins utviklingslære fortalte at livet på Jorda hadde utviklet seg fra enkle forhold som også kunne finnes på andre planeter. Jorda og menneskene var ikke unike lenger, så hvorfor kunne ikke liv finnes andre steder?
Schiaparellis feiloversatte kanaler
Første gang forskere for alvor trodde det var liv på Mars, skyldtes det en språklig misforståelse. I 1877, da Jorda og Mars sto uvanlig nær hverandre, gransket den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli Mars nøye i sitt teleskop. Han la merke til uklare linjer på overflaten som han kalte «canali». På italiensk kan ordet beskrive et naturfenomen, som den engelske kanal. Men da det ble oversatt til engelsk brukte man ordet «canal», det vil si en kanal som er kunstig.
Et tysk Schiaparelli-kart fra slutten av 1800-tallet, med kanalene han trodde han observerte
Funnet av «kanalene» vakte oppsikt i og utenfor fagmiljøene, og mange astronomer rettet kikkertene sine mot Mars. Stort sett uten hell, og etterhvert kom de fleste til at Schiaparelli antagelig var falt som offer for et vanlig synsbedrag. Han hadde sett med bare øyet i sin kikker og tegnet Mars-kartet for hånd, og mest sannsynlig var kanalene et resultat av at Schiaparellis hjerne «trakk streker» mellom kratere og andre landskapstrekk på Mars.
Percival Lowells kart fra 1896 viser kunstige vanningskanaler og knutepunkter på Mars
Amerkaneren Percival Lowell var uenig. Ikke bare observerte han kanalene, han så også tydelige tegn på intelligent design. Lowell trodde kanalene ble bygd for å frakte vann fra Mars-polene til en døende siviliasjon ved ekvator, og holdt foredrag og skrev bøker til støtte for teorien. Etter hans død i 1916 forvitret den vitenskapelige støtten, men kanalene levde videre i populærkulturen. Så sent som på 1950-tallet skrev science fiction-forfattere om kanalene i romaner.
Fant Viking-sondene tegn på liv?
Romalderen ble det endelige dødsstøtet for troen på liv på overflaten til Mars. Da romsonden Mariner 4 sendte de første nærbildene tilbake til Jorda i 1965, viste de et landskap som minnet mer om Månen enn Jorda. Mars var dekket av kratre, viste ingen tegn til vann, hadde en tynn atmosfære og manglet et beskyttende magnetfelt. Men viktigst av alt: Det var ikke spor av liv ute i det fri. Om det fantes liv på Mars, var det lite og gjemte seg under overflaten.
Den biologiske instrumentpakka til Viking 1 og 2 er fremdeles vårt mest ambisiøse forsøk på å lete etter liv på en annen planet
De to Viking-romsondene som ankom planeten i 1976 bidro til å gi oss et mer nyansert bilde av planeten. Bilder tatt fra Mars-bane viste uttørkede elveleier og tegn til vulkanisme. Det ble tolket som at planeten i en fjern fortid var varmere og mer fuktig enn nå. Viking sendte også to sonder ned på Mars for å lete etter liv. Viking 1 og 2 var utstyrt med fire eksperimenter som skulle se etter ulike livstegn.
Det omstridte resultatet fra Labeled Release-eksperimentet. Blått er sterilisert kontrolljord.
Et av dem, kalt «Labeled Release», baserte seg på at Mars-organismer trengte næring. Mars-jord ble hentet med en spade og sluppet ned i et kammer. Her ble jorden tilsatt en næringsløsning (populært kalt «kyllingsuppe») som inneholdt radioaktive karbonatomer. Hvis organismer «spiste» suppa ville de slippe ut karbonholdige gasser som så ville registreres som økt radioaktiv stråling. Og ganske riktig: Etter at løsningen ble sprøytet inn så man en kraftig økning i strålingen, et tegn på at noe i jorden hadde reagert på næringen.
Den mest nærliggende forklaringen var sultne mikroorganismer, men da senere innsprøyting av næring ikke ga samme respons konkluderte forskere flest med at målresultatet skyldtes kjemiske reaksjoner i jorden. Gilbert Levin, som hadde laget eksperimentet, var dypt uenig i denne fortolkningen. Han fortsatte å publisere artikler der han blant annet påpekte at jord som ble varmet opp for å drepe organismer ikke viste samme utslag (se figuren over), helt i tråd med at man hadde funnet liv.
Men Levin og hans meningsfeller ble ikke hørt. NASA-ledelsen mente at Viking 1 og 2 ikke hadde funnet tegn til liv på Mars, og at måleresultatene forøvrig gjorde det lite sannsynlig at liv kunne eksistere. Derfor lot man være å utstyre senere romsonder med instrumenter av samme type som «Labeled Release», og fokuserte isteden på å lete etter tegn på at Mars hadde hatt en varm og fuktig fortid.
Tegn til mulig liv i en Mars-meteoritt
Ifølge NASA finnes det over 30 meteoritter på Jorda som vi med stor sikkerhet kan si stammer fra Mars. Disse steinene ble antagelig slynget ut i rommet av store meteorittnedslag på Mars, og har kretset rundt i Solsystemet i årtusener før de ved en tilfeldighet befant seg på samme sted som Jorda til samme tidspunkt. En av disse meteorittene, med katalognavnet Allan Hills 84001, ble verdenskjent i 1996 da en gruppe forskere trodde de hadde funnet fossiler av Mars-bakterier i den.
En kjemisk analyse av ALH84001 viser at steinen ble dannet på Mars for 4,1 milliarder år siden, mens planeten ennå hadde flytende vann og kanskje også liv. Ferden mot Jorda startet for 17 millioner år siden og endte da den landet på Antarktis-platået for 13 000 år siden. Artikkelen med teorien om mikro-fossiler ble publisert i tidsskriftet Science i 1996, og mikroskopbildene av trådliknende strukturer som liknet primitive jordiske bakterier ble raskt en verdenssensasjon.
Dette bildet av en mulig fossil bakterie i ALH84001 ble verdenskjent i 1996.
Denne teorien ble kontroversiell, og et flertall av forskere mente at strukturene mer sannsynlig var et resultat av kjemiske eller geologiske prosesser. Bakterien var i virkeligheten en bitte liten steinformasjon. Som i tilfellet med Viking-sonden holder forskeren som publiserte den opprinnelige artikkelen, David S. McKay, på sitt. Han har publisert artikler der han imøtegår den kjemiske forklaringen og mener å ha funnet lignende mikroskopiske strukturer i andre Mars-meteoritter.
Metan i atmosfæren
I 2014 meldte NASA at marsbilen Curiosity hadde registert en kraftig økning av mengden metan i Mars’ atmosfære. Denne gassen er interessant fordi den slippes ut av levende organismer (du har antagelig hørt om hvordan metan i ku-fjerter er et klimaproblem) eller oppstå i forbindelse med geologisk aktivitet. Senere målinger tyder på at metan varierer med årstidene, med en topp når det er sommer på den nordlige halvkulen.
Dermed ser det ut til at metan fra varme kilder under bakken er utelukket som kilde, siden geologi ikke påvirkes av sollyset på overflaten. Det samme gjelder teorien om at det dreier seg om utslipp fra Curiosity selv (bilen har litt metan ombord); dette skulle heller ikke avhenge av årstiden. Det finnes kjemiske reaksjoner som kan skape metan, og som er avhengige av ultrafiolett stråling fra Sola. Den er sterkere om sommeren, på Mars som her. Men det ser ut til at variasjonen er for stor til at kjemi alene kan forklare den.
Det kan også tenkes at jordiske bakterier ble med på ferden ved en feil, og at det er en bakteriekoloni utenpå marsbilen som slipper ut metan. Men det stemmer dårlig med observasjoner gjort med teleskop på Jorda som også viser periodevis økning i Mars-metan. Den mest eksotiske forklaringe er mikrometeoritter. Når karbonrike partikler fra rommet kommer inn i den tynne atmosfæren, fordamper de og danner metan under påvirkning av UV-stråling fra Sola. Det forskes nå på å se om kjente meteorsvermer utløser en topp i metanproduksjonen.
Geologiske formasjoner
Bildet over måler et par centimeter tvers over, og ble tatt av Curiosity i januar 2018.
Mars-bilene som har rullet rundt på Mars siden begynnelsen av dette århundret har tatt titusenvis av nærbilder av overflaten. Noen få av disse bildene viser strukturer som kan tolkes som fossiler eller andre spor etter biologisk aktivitet. Tidlig i 2018 tok Curiosity-romsonden bilder av millimeterlange steinrør som ligner på noe mark på Jorda kan etterlate seg. Mest sannsynlig dreier seg om om døde krystallformasjoner, men det har ikke stoppet spekulasjonene på nettet.
Viking-bilde av Cydonia-regionen på Mars, juli 1976
Vi vil så gjerne tro og har lett for å se mening og mønstre også der det ikke finnes noe å se. Et notorisk eksempel er «The Face on Mars». Mars-fjeset ble opprinnelig funnet på et bilde tatt av Viking 1-romsonden i juli 1976. Selv om NASA påpekte at «ansiktet» skyldtes lav bildeoppløsning og Solas posisjon på det aktuelle tidspunktet, utløste det konspirasjonsteorier om en hemmeligholdt sivilisasjon. De fikk fornyet kraft og styrke da internett ble vanlig på 1990-tallet.
Mer detaljerte bilder av Mars-fjeset viser at det er en ganske vanlig geologisk formasjon
NASA tok dette alvorlig nok til å rette kameraet på romsonden Mars Global Surveyor mot Cydonia-regionen i 2001. Dette var ikke et spesielt interessant mål vitenskapelig sett, og bildet ble hovedsaklig tatt for å dokumentere hva man hadde sagt siden 1976: Ansiktet på Mars var et synsbedrag, skapt av ønsketekning og optiske forhold. Ikke overraskende viser bildet akkurat dette. Spekulasjonene om Mars-sivilisasjoner dempet seg noe, men det er fremdeles lett å finne bilder som hevder å bevise eksistensen av byer, veier og skulpturer på Mars på nettet.
Eksterne kilder
Wikipedia om liv på Mars
Wikipedia om Viking-sondenes biologiske instrumentpakke
En 17 minutter lang video om hvordan skuffen til Viking-landeren ble rekonstruert
God artikkel om striden rundt Levin-eksperimentet
Wikipedia om Allen Hills 84001-meteoritten
NASA-artikkel om ALH84001
Science Magazine om metan på Mars
Artikkel om rør-bildene tatt av Curiosity
Wikipedia om «Face on Mars»
NASA-artikkel om hvordan man tok det nye bildet av «Face on Mars»
