Også på Mars er demokratiet det verste av alle systemer, bortsett fra alternativene
Blir Mars et demokrati eller får man et annet styresett?
I motsetning til en kortvarig ekspedisjon vil en permanent koloni på Mars trenge politikere og byråkrater som tar seg av styre og stell. Spørsmåler blir hvordan de skal velges ut. Man kan tenke seg at SpaceX, som skal bygge rakettene som frakter folk til Mars, også får ansvaret for styre kolonien. Eller kanskje blir kolonistene enige om at det trengs en sterk leder som kan ta viktige beslutninger uten for mye diskusjon. Det mest sannsynlige er nok likevel en form for folkestyre, enten ved at kolonistene velger representanter til et «kommunestyre» eller mer direkte i form av folkeavstemninger.
Bakgrunn
Selv om Mars-kolonien lenge vil være liten, vil den trenge noen som tar ansvar for styre og stell fra dag én. Det vil ikke la seg gjøre å styre kolonien direkte fra Jorda, til det er avstanden rett og slett for stor. Til forskjell fra en ekspedisjon, som vil ledes av en person som er utnevnt før avreise, må kolonien finne sin egen ledelse og samtidig sørge for at resten av innbyggerne har medbestemmelsesrett. Når romskipet som kan ta folk med tilbake til Jorda bare ankommer hver 26. måned, må man kunne løse konflikter på måter som alle kan godta. Konsensus blir mye viktigere på Mars enn på Jorda.
Mars-kolonien vil lenge være et prosjekt på grensen av hva som er teknisk og økonomisk mulig. Feilmarginene er knappe, svikter f.eks. luftforsyningen er hele kolonien død på kort tid. De dramatiske konsekvensene av å holde feil og mangler skjult vil tvinge frem et styresett som vektlegger åpenhet og belønner tidlig varsling, Transparens er også viktig for offentlige og private aktører som har investert penger i prosjektet. Mars-kolonien forvalter enorme økonomiske verdier, såvel som menneskehetens fremtid i rommet. Mislykkes vi på Mars, spørs det vi noensinne vil prøve oss på mer krevende reisemål.
Selv om styringsmodellene i en startfase vil basere seg på jordiske erfaringer, kan det godt tenkes at marsianerne etter hvert vil gå sine egne veier. Det er så langt til Jorda, og romskip derfra ankommer så sjelden, at det kan oppstå en unik politisk kultur. På samme vis som koloniseringen av det isolerte Australia lenge var preget av at de første kolonistene var straffedømte, vil Mars-samfunnet preges av at pionérene blir svært ressurssterke mennesker med robust astronautpsyke.
«Company Town»
På spørsmål om hvilken rolle Elon Musk ser for seg på Mars hender det han spøkefullt svarer «God Emperor». I realiteten har SpaceX gjort det klart at selskapet verken ønsker å eie en Mars-koloni eller involvere seg i styre og stell. Men med tanke på at SpaceX skal transportere folk og gods, utvikle mye av utstyret som trengs samt finansiere store deler av driften med prosjekter som Starlink, er det rimelig å anta at kolonien i en tidlig fase får et anstrøk av «company town». Vi snakker ikke Henry Fords idealby Fordlandia her, kanskje mer Rjukans forhold til Norsk Hydro.
Med andre ord: Kolonistene vil ønske mest mulig kontroll over styre og stell, men kan ikke unngå å forholde seg til SpaceX’ dominerende økonomiske posisjon. SpaceX vil antagelig være en viktig arbeidsgiver i kolonien, og så lenge det ikke fins alternativ til BFR-raketten er det SpaceX’ fraktpriser som gjelder. Hvis Elon Musk gjør alvor av alle uttalelsene om å slå seg ned på Mars på sine eldre dager, er det vanskelig å se hvordan han ikke blir en dominerende skikkelse i det lille nybyggersamfunnet. «Landsfader» kan få en helt ny betydning!
Guvernør fra Jorda
Problemet med store avstander er ikke nytt. En vanlig løsning for fjerne kolonier var at myndighetene i det koloniserende landet utnevnte en representant til å styre på vegne av seg. Britiske myndigheter utnevnte guvernører til kolonier i hele det vidstrakte imperiet, fra Canada og Gambia til Australia og Britisk Amerika. I nyere tid er mange av de britiske guvernørene utnevnt av folkevalgte regjeringer, det behøver altså ikke å være noen direkte motsetning mellom demokrati og guvernørstyre. Når det er sagt, er det lite trolig at Mars-kolonien vil styres på denne måten.
Hovedproblemet er at det ikke er mulig for en regjering på Jorda å gjøre krav på områder på Mars. Ifølge FNs romtraktat av 1967 har en koloni på Mars samme status som skip i internasjonalt farvann, det vil si at det er lovverket til landet som romskipene og boligenhetene er registrert i som gjelder. Siden det er mulig at flere land sender mennesker og utstyr til Mars, vil man ha forskjellig lovverk i ulike deler av kolonien. En eventuell amerikansk guvernør vil altså bare kunne bestemme over de amerikanske delene av kolonien. Det borger ikke for effektiv ledelse.
Sterk leder
Å sende astronauter til Mars blir ofte sammenlignet med polferder. Det er rimelig med tanke på de mange likhetstrekkene mellom Mars og polare strøk, som kulde, isolasjon og overhengende fare for liv og helse. Et typisk trekk ved tidlige polarferder var sterke lederskikkelser, eksemplifisert ved folk som Roald Amundsen, Fridtjof Nansen og Ernesst Shackleton. De ekstreme forholdene krevde ofte at vanskelige valg måtte tas på på kort tid, det var med andre ord ikke mye rom for diskusjon.
I den første fasen kan ekspedisjonsledere som er valgt ut før avreise bli viktige for styre og stell. Mye av det som skjer i kolonien vil handle om å gjennomføre planer som ble laget på Jorda, som bygging av infrastruktur og produksjon av vann og luft. Det vil være lite rom for demokratisk debatt rundt slike beslutninger, men når kolonien er mer etablert vil behovet melde seg. Kolonistene vil ha høy utdannelse, robust og handlekraftig psyke og være mer ressursterke enn snittet på Jorda. Dette vil ikke være en flokk som lydig finner seg i at en Jord-oppnevnt «sterk mann» blir sittende for lenge i stillingen sin.
Representativt demokrati
Det mest sannsynlige er derfor at kolonien får en form for folkestyre. Dette handler ikke bare om hva kolonistene ønsker seg, men også om ønskene til sponsorer og investorer på Jorda. Mars-kolonien er et uhyre kostbart og risikabelt prosjekt, og et demokratisk styre med utgangspunkt i et lokalt lovverk sikrer at investeringene forvaltes på en åpen måte. Mars-kolonien vil lenge være på størrelse med en norsk småby, og det er godt mulig den folkevalgte lederen blir hetende «borgermester» eller liknende.
Siden Mars er «lovløs sone», må kolonistene lage sitt eget lovverk. Kanskje får man en lovforsamling lik den man hadde på Eidsvoll i 1814 og andre demokratier, der kolonistene samles og vedtar noe som ligner en grunnlov. Det vi ikke vil se er en lovgivende forsamling som erklærer selvstendighet fra Jorda. Verken økonomisk eller juridisk vil det være grunnlag for en uavhengig Mars-stat på svært, svært lenge. Isteden kan Mars-kolonien bli en slags hybrid mellom lokalsamfunn og stat, det kan gi opphav til interessante løsninger.
Direkte demokrati
Folkeavstemninger eller andre former for direkte demokrati kan bli et viktig tilskudd til et marsiansk «kommunestyre». Alle de tidlige kolonistene vil være eksperter på et eller flere fagfelt, så å samle dem når viktige saker skal avgjøres vil uansett være verdifullt. Så lenge kolonien bare teller noen hundre innnbyggere vil avstanden mellom folkevalgte og «folk» uansett være ekstremt liten, kolonistene kommer jo nærmest til å leve oppå hverandre.
Det er lett å tenke på den sveitsiske modellen her, altså et formalisert system der innbyggerne kan kreve folkeavstemninger i viktige spørsmål. Mars-kolonien blir gjennomteknologisk, så det vil være en smal sak å innføre elektroniske stemmesystemer. Men så liten som kolonien vil være den første tiden spørs det om ikke det gode, gamle allmøtet vil være vel så effektivt.
Eksterne pekere
I denne artikkelen antas det at SpaceX og andre private aktører kan bli viktige for styring av Mars
Elon Musk mener direkte demokrati er løsningen for Mars
Publikasjonen «A Pragmatic Approach to Sovereignty on Mars» (PDF) viser hvordan et Mars-demokrati kan bygges på eksisterende jordiske traktater
