I kappløpet mot Mars står statlige romorganisasjoner som NASA, Roscosmos og CNSA delvis mot private aktører som SpaceX og Blue Origin.
NASA
er en statlig og uavhengig organisasjon med ansvar for å drifte USAs sivile romprogram, samt å drive forskning innen luftfart og romfart. NASA står bak utviklingen av alle bemannede romprosjekter i USA fra 1958 og frem til idag. NASA har mer enn 17 000 ansatte, og ligger an til å motta 19,1 milliarder dollar fra Kongressen i 2018. For øyeblikket er NASAs viktigste bemannede prosjekter den internasjonale romstasjonen ISS, bæreraketten SLS og Commercial Crew Program der bl.a. SpaceX mottar midler for å utvikle en et nytt bemannet romfartøy.
Svært mye av det vi vet om Mars idag stammer fra romsonder utviklet og skutt opp av NASA, fra Mariner 4 i 1965 og frem til Curiosity idag. Gjennom tidene har NASA også lagt frem flere planer for å sende mennesker til Mars, men ingen av dem er kommet lengre enn til konseptstadiet. Et typisk eksempel er president George H. W. Bush’ «Space Exploration Initiative» fra 1989, som la opp til å sende mennesker tilbake til Månen innen ti år og deretter dra til Mars. Prosjektet var kostnadsberegnet til 500 milliarder dollar, noe som drepte det i Kongressen.
Tross dette vil NASA være avgjørende viktig for bemannede ferder til Mars i fremtiden. De private aktørene som nå har dukket opp er avhengige av NASA-kontrakter for å finansiere utviklingen av Mars-rakettene sine, og vil sannsynligvis også trenge NASA-midler for å dekke utgiftene til eventuelle ferder.
SpaceX
(forkortelse for Space Exploration Technologies) er et privat romselskap med base i California. Selskapet ble stiftet i 2002 av IT-gründeren Elon Musk, og har to hovedmålsetninger: Å redusere kostnadene ved oppskytning til rommet drastisk, og å kolonisere Mars. For nå nå disse målene har selskapet utviklet rakettfamilien Falcon og romkapselen Dragon, som per idag genererer inntekter for selskapet ved å frakte forsyninger til ISS.
SpaceX har rundt 7000 ansatte som står for utvikling, produksjon og drift av rakettene, og har utviklet det første systemet for gjenbruk av et trinn fra en konvensjonell rakett. I skrivende stund er Falcon 9-raketten den mest brukte sivile bæreraketten i verden, og i nær fremtid vil Falcon Heavy bli den kraftigste bæreraketten siden Saturn V.
Det er ingen tvil om at kolonisering av Mars nå har førsteprioritet for SpaceX og Elon Musk. I 2017 erklærte Musk at den kommersielt lønnsomme Falcon 9-raketten ville bli faset ut til fordel for en langt større rakett basert på uprøvd teknologi, BFR. Denne raketten er overdimensjonert for det lukrative satellittmarkedet, men vil egne seg godt for transport av større grupper med mennesker til Mars. SpaceX har en ambisiøs fremdriftsplan, i 2018 er fremdeles målet å lande en (ubemannet) BFR-rakett på Mars i 2022.
Blue Origin
er et privat romselskap med base i delstaten Washington. Selskapet ble stiftet i 2000 av IT-gründeren Jeff Bezos og har utviklet raketten New Shepard, som er den andre i historien som er istand til å lande et førstetrinn for å kunne gjenbruke det. Selskapet har 1000 ansatte og går langsommere frem enn SpaceX. Det har for eksempel ennå ikke bygd en rakett som kan nå opp i lav jordbane.
Blue Origin har fått støtte fra NASA til utvikling av nye bemannede romfartskonsepter. Men det meste av kostnadene til å lage selskapets flaggskip, kalt New Glenn, vil bæres av Jeff Bezos selv. Per idag ser det ut til at Blue Origin planlegger å tjene penger på satellittoppskytning, romturisme og salg av egenutviklede rakettmotorer i det neste tiåret. Bezos har også gitt uttrykk for at det kan bli aktuelt å utvikle en større bærerakett, kalt New Armstrong, for å sende mennesker til Månen og Mars.
Kina
har sitt eget bemannede romprogram, og høsten 2017 la kinesiske romfartsmyndigheter fram planer for utforskning av Mars med romsonder. I 2020 skal Kinas romfartsmyndigheter, CNSA, forsøke å landsette en rover eller robotbil på overflaten til Mars. Dette er en teknologisk bragd bare USA har hatt kapasitet til frem til nå. Kinesiske romforskere snakker også om mulige bemannede ferder i fremtiden, og driver forskning på simulerte Mars-baser og annen støtteteknologi for mennesker.
Selv om Kina åpenbart må ha interesse av at USA ikke blir for dominerende i rommet, har landet et stort problem i amerikanernes teknologiske forsprang. I skrivende stund finnes det ikke noe motstykke til SpaceX’ og Blue Origins system for gjenbruk av raketter, og landets kraftigste bærerakett (Long March 5) vil når den er i operativ drift «bare» kunne løfte 25 tonn til lav jordbane. Det er altfor lite til å kunne gjennomføre større prosjekter på Mars.
Når det er sagt er en kraftig bærerakett på nivå med SLS eller BFR under utvikling. Motorer og andre komponenter til Long March 9 skal testes fra 2018 og utover, og testferder med komplett raketter er planlagt før midten av neste tiår. Det er rimelig å anta at fremdriften i dette prosjektet vil avhenge sterkt av om amerikanerne lykkes med et av sine Mars-prosjekter.
Russland
har en unik plass i romhistorien, takket være de store gjennombruddene landet sto for på 1950- og 60-tallet. Landet har også en solid kunnskapsbase fra sovjettiden å trekke på: Den eneste bæreraketten som kunne måle seg med amerikanernes Saturn V var sovjeternes Energia-system, som hadde kapasitet til å løfte 100 tonn til lav jordbane og sende 20 tonn til Mars.
Russland er fortsatt er en viktig rommakt, det er for eksempel bare Roscosmos som i skrivende stund kan sende mennesker opp i rommet regelmessig og på bestilling. Men samtidig er det også åpenbart at romprogrammet stort sett flyter på gammel storhet. Mye av teknologien som brukes er utdatert, og rombransjen preges av de samme problemene som rammer Russland forøvrig: En skjør økonomi som nå er på størrelse med Spanias, liten innovasjonstakt og stor usikkerhet for fremtiden.
Det hindrer ikke russerne i å lage planer, og i 2014 ble en bærerakett med 70 til 80 tonns løftekapasitet lagt inn i rombyrået Roscosmos’ langtidsprogram. Hvor langt man er kommet i utviklingen av denne raketten vites ikke, det eneste som er sikkert er at russerne kommer til å slite enda mer enn kineserne med å ta igjen USAs teknologiske forsprang.