NASA har for alvor oppdaget hvordan det er å jobbe for president Donald Trump. I mai 2019 holdt visepresident Mike Pence en tale der han erklærte at USA skulle sende mennesker tilbake til Månen mye raskere enn NASAs planer har stipulert frem til nå. Istedenfor en gradvis opptrapping av menneskelige besøk til Månen en gang etter 2028 er målet nå «boots on the Moon» i 2024. Altså om bare fem år. Programmet har også fått sitt eget navn: Artemis, oppkalt etter Apollons søster.
NASA-sjef Jim Bridenstine har kastet seg rundt og vært klar på at han vil gjøre sitt ytterste for at dette målet nås. Samtidig har han understreket at en landing i 2024 må skje innenfor rammen var NASAs eksisterende måneplan. Hjertet i denne planen er en romstasjon i bane nær Månen kalt Lunar Orbital Platform – Gateway (LOP-G). Tanken bak romstasjonen er at man skal skaffe seg kunnskap og erfaring i bane rundt Månen før man velger ut landingssted og sender astronauter ned.
På litt lengre sikt skal LOP-G fungere som en portal eller «bensinstasjon» for romskip på vei til planetene. Raketter skal etterfylles med flytende oksygen og hydrogen, brennstoff som er laget av vann vi vet fins under overflaten til mørklagte kratere nær Månens poler. Men modellen NASA har valgt seg er omstridt. LOP-G blir kostbar å bygge og drive, og astronauter vil ikke kunne oppholde seg der i lengre tid fordi stasjonen ligger utenfor Jordas beskyttende magnetfelt. Det vil dessuten koste langt mindre og være teknisk enklere å etterfylle drivstoff i lav bane med gjenbrukbare tankskip fra Jorda, slik Elon Musk planlegger for sitt Starship-prosjekt.
Tross de tekniske og økonomiske innvendingene mot en romstasjon ved Månen holder NASA på sitt, og må derfor finne penger til Artemis i tillegg til det som allerede er satt av på budsjettet. I år er det foreslått å bevilge ca 21 milliarder dollar til NASA. Rundt 7 milliarder av disse går til vitenskapelig arbeid, som romsonder, romteleskoper og jordovervåkning. Drøyt 10 milliarder går til bemannet romfart (romstasjonen krever rundt 4 milliarder i året og den store raketten SLS sluker ca 2 milliarder). Bemannet romfart får brorparten av NASA-midlene, men leverer samtidig minst forskning av verdi.
Mer til astronauter, mindre til vitenskap?
«Støvler på Månen i 24» innebærer i praksis et enda sterkere fokus på bemannet romfart, men samtidig virker det ikke som om Trump-administrasjonen innser hvor kostbart det vil bli. Presidenten foreslo å øke NASAs budsjett med 1,6 milliarder i året, men siden pengene ble tatt fra et fond for fattige studenter var forslaget dødt før det nådde Kongressen. Summen er uansett for liten: NASA har selv anslått at det trengs mellom 6 og 8 milliarder dollar i året. Det er fordi det er mye som skal gjøres.
Den uferdige raketten SLS må ferdigstilles, og man må bygge et nytt øvre trinn («Exploration Stage») som er kraftig nok til å sende mennesker til Månens overflate. Romkapselen Orion må også gjøres klar for astronauter, og det må bygges et flunkende nytt månelandingsfartøy. Fartøyet som ble brukt av Apollo-astronautene er for lite og har for begrenset kapasitet til at det duger idag. NASAs nye månelander skal være gjenbrukbar og ha kapasitet til å landsette astronauter, boligmoduler og tungt utstyr som boremaskiner og langtrekkende månebiler.
Samtidig vet alle med et snev av politisk virkelighetssans – og NASA-ledelsen har utvilsomt det – at en budsjettøkning på 30-40 % ikke kommer på tale i en tid med skattekutt og nedskjæringer på de fleste andre poster. Derfor har sjefen for bemannet romfart i NASA, Bill Gerstenmaier, nylig tatt til orde for å gå over postene i NASAs eksisterende budsjett for å finne felter som kan effektiviseres. Det skaper frykt for at bemannet romfart skal ete seg inn i vitenskapsbudsjettet, ikke minst poster som klimaskeptiske republikanere misliker.
Men her er NASAs handlingsrom begrenset, fordi så mange av postene har sterke politiske føringer. Et kutt på jordovervåkning og annen romvitenskap vil demokratene gå imot, mens forsøk på å røre SLS blokkeres av den mektige senatoren Richard Shelby fra Alabama (der store deler av raketten bygges). Romstasjonen burde stå lagelig til for hogg. Den leverer lite forskning av verdi, er enormt dyr i drift og vil koste NASA stadig mer i takt med at den eldes. Problemet er at romstasjonen skaper arbeidsplasser i mange kongressdistrikter, pluss at den et av få områder der USA og Russland samarbeider godt. Storpolitikken trumfer økonomien.
De private kan redde Mars-satsingen
Den fastlåste situasjonen har fått NASA-sjef Bridenstine og visepresident Pence til å antyde at det denne gangen finnes et alternativ til NASA. De private romselskapene SpaceX og Blue Origin jobber begge med raketter som vil ha kapasitet til å gjøre det samme som SLS, men til langt lavere utviklingskostnader. Også oppskytninger med de nye rakettene forventes å bli mye rimeligere enn med SLS. Blue Origin har også lansert konseptet Blue Moon, et månelandingsfartøy som i prinsippet kan levere samme tjeneste som NASAs fartøy. SpaceX er (som vanlig) kommet lengst. Selskapet jobber for fullt med raketten Starship (tidligere BFR), som er bygd for å lande på Mars men som også kan lande på Månens overflate om nødvendig.
I skrivende stund er det vanskelig å se for seg hvordan NASA skal klare å stable på beina et nytt Apollo-program i tide til 2024. Hovedproblemet er ikke teknologisk, siden vi allerede vet hvordan vi skal lande trygt på Månen. Først og fremst handler dette om politikk og strategiske veivalg. Trump-motstandere går ut fra at året 2024 er valgt for å kunne sette et spektakulært punktum for den andre perioden presidenten åpenbart regner med å sitte ut. De har ingen interesse av å gi ham dette uten kamp, og Artemis vil derfor bli en brikke i det politiske spillet om skatteletter, helsetjenester og muren mot Mexico.
Det er også tvilsomt om Artemis vil overleve en eventuell demokratisk valgseier i presidentvalget i 2020. I det hele tatt er det nå stor bekymring for at det nye måneprogrammet kan politisere NASA i en grad man ikke har sett tidligere. Om Artemis mislykkes vil det være svært dårlige nyheter for NASAs satsing på ferder ut av lav jordbane. Det vil skape et budsjettmessig og rompolitisk kaos som vil parkere ferder til Månen og Mars i lang tid fremover. Men det er heller ikke gitt at en vellykket ferd til Månen i 2024 vil være fordelaktig for Mars-satsingen. Hvis man først har kommet seg til Månen for «å bli værende» kommer Artemis til å sluke brorparten av pengene til bemannet romfart i lange tider fremover.
NASA liker å snakke om at måneprogrammet og LOP-G er et steg på veien mot Mars. Dette er velkjent retorikk for den som kjenner sin romhistorie: Nøyaktig den samme argumentasjonen er blitt brukt helt siden den første president Bush lanserte sitt ambisiøse «Space Exploration Initiative» i 1989. Problemet har alltid vært at Månen og Mars er så grunnleggende forskjellige som himmellegemer at overføringsverdien er tvilsom. Det fører for langt å komme inn på alle momenter, men her er et typisk eksempel: Sentralt i Artemis-programmet står leting etter is under bakken nær Månens sydpol.
Denne fossile isen vil kunne smeltes og spaltes med elektrolyse til oksygen og hydrogen, som kan brukes som oksydant og brennstoff i raketter. Problemet er at alle planer for utvinning av brennstoff på Mars baserer seg på metan, ikke oksygen. Flytende metan er ikke like effektivt som flytende hydrogen, men det er mye enklere og billigere å produsere og lagre under Mars-liknende forhold. I det hele tatt er karbon vanskelig å få tak i på Månen, mens det finnes rikelig av det i atmosfæren og i bakken på Mars. Erfaringene vi gjør med hydrogen på den lufttomme Månen vil ha begrenset verdi på Mars, der mye vil handle om å bruke atmosfæren til å produsere metan og etterhvert et enormt antall komplekse organiske forbindelser.
For SpaceX og Blue Origin står metan så sentralt i fremtidsplanene at begge selskap har utviklet metandrevne motorer som skal drive de fremtidige rakettene deres. Fra et Mars-perspektiv er det ingen tvil om at det er NASA som er på villspor mens de private har en fremtidsrettet strategi. For de av oss som ønsker å se mennesker på Mars i løpet av levetiden vår, er dette derfor det mest håpefulle scenariet: NASA vil prøve å få Artemis på skinner, men vil slite med forsinkelser på SLS-prosjektet og byggingen av månelandingsfartøyet. I 2021 har SLS ennå ikke lettet for første gang, mens SpaceX har gjennomført prøveturer med en prototyp på «Starship».
Selskapet minner Kongressen om at «Starship» er månerakett og månelandingsfartøy i én pakke, og at det vil være mulig å nå Månen innen 2024 dersom selskapet får en ekstra pengeinnsprøyting fra NASA. SpaceX trejger ikke 37 rakettoppskytninger for å nå Månen, men to: Selve måneraketten, pluss et gjenbrukbart tank-romskip som etterfyller oksygen og brennstoff i bane rundt Jorda. Det var takket være ekstraordinære bevilgninger fra NASA at SpaceX-raketten Falcon 9 og romkapselen Dragon ble bygd, så her handler det om å få historien til å gjenta seg. Etter mye om og men blir pengene bevilget, og i 2024 lander et SpaceX-skip på Månen med ti astronauter ombord. Etter måneferden er SpaceX’ første store rakett klar til å dra til sitt egentlige mål: Mars.
