Norcon 28 i Oslo denne helgen

Fra idag (fredag 24. november) til søndag 26. er det Norcon science fiction-festival på Torshovteatret i Oslo. Du finner programmet her, og som du kan se er det en god miks av prisutdelinger, forfattermøter, foredrag, paneler og film. Torshovteatret viser for tiden en oppsetning av George Orwells “1984”, så en del av programmet avspeiler dette.

Hva skal vi gjøre hvis SpaceX-visjonen av kolonisering av Mars
(mot formodning) blir virkelighet?

Jeg er bedt om å bidra på to arrangementer på søndag. Klokken 13 snakker jeg om kolonisering av Mars, ikke minst sett i lys av de siste utspillene til Elon Musk og SpaceX. Deretter deltar jeg i panelet “Velkommen til verdens ende” der vi skal snakke om våre favorittmåter som verden kan gå under på. Velkommen skal du være!

Det beste kattebildet jeg noensinne har tatt…

Knipset for nøyaktig ett år siden idet Linus oppdager at Ada har lagt beslag på enda en koselig liggeplass (et kattehus jeg nettopp hadde bygd ferdig). Blikket oppsummerer forholdet deres perfekt: “Kan ikke du gjøre noe? Hun tar jo ALT som er bra!”

(Det tok bare noen timer, så gikk Ada lei av kattehuset og overlot det allernådigst til Linus. Nå bruker han det hver eneste dag…)

Perfekt storm

Hvis du går til min “Bestill oppdrag“-side vil du se at jeg for tiden ikke påtar meg nye oppdrag fordi jeg er ute i omsorgspermisjon. Jeg har stort sett holdt privatlivet mitt unna nettet, og har ikke tenkt å endre på den praksisen nå. Jeg skal derfor ikke gå inn på årsaken til at jeg har tatt permisjon, bortsett fra å si at det er en “perfekt storm” av flere uavhengige forhold og at ingen av dem berører min fysiske eller mentale helse direkte. Men jeg tenker det kan være nyttig å forklare hvordan dette påvirker arbeidssituasjonen på et nettsted som er utgangspunktet for så mange forespørsler om oppdrag.

Før det første har jeg måttet redusere alle typer opptredener til et absolutt minimum. Helt siden jeg begynte som frilanser i 1990 har jeg hatt en rolle som offentlig person. Jeg har alltid trivdes i denne rollen, selv om det koster meg mer enn mange kanskje tror. Ja, for jeg er altså et av disse menneskene i et utadvendt yrke som er ganske introvert på privaten. Jeg føler meg ofte tappet for energi etter møter og foredrag, og har det igrunnen best på hjemmekontoret med to katter som kolleger. Offentlige opptredener er altså et overskuddsfenomen, og akkurat nå går overskuddet med til å håndtere akutte kriser i mine nære omgivelser.

Av samme grunn har jeg kuttet ut sosiale medier. Algoritmene til Twitter og Facebook leverer lite av faglig eller nyhetsmessig verdi jeg ikke får via RSS og kvalitetsavisene jeg betaler for, og siden jeg ikke hører til dem som har nytte av å lufte sorger i full offentlighet faller også det behovet bort. Jeg syns dessuten tonefallet i SoMe er blitt merkbart bitrere den senere tiden, med nye viralskandaler og krangler i feeden hver eneste dag. Det er alltid noen som tar feil på Internett, men fra nå av overlater jeg jobben med å rette på dem til de av dere som har ork til det.

Samtidig trenger jeg tid til å ta vare på helsa. Jeg har vært gjennom lignende situasjoner tidligere i livet, og vet hvor fort man selv kan bli i dårlig form av å ta vare på andre. Lange turer i byen og i skog og mark er min beste medisin, og jeg er ikke så rent lite fornøyd med at at jeg tvers gjennom hele denne perfekte stormen har klart å holde på min daglige målsetning om å gå minst 14 000 skritt. To og en halv time utendørs, kun i selskap med mitt eget hode. Perfekt. :)

Noen merknader til slutt: En mindre synlig offentlig profil betyr ikke at jeg står alene i stormen. Jeg er så heldig å ha familie og venner og et kobbel av flinke fagfolk med meg gjennom dette. Og det at jeg er tilbakeholden med opplysninger må ikke leses en indirekte kritikk av dem som velger motsatt strategi. Jeg har venner og bekjente som er åpne om sine problemer i SoMe, og jeg ser jo at det er til glede og nytte både for dem og for leserne deres. Det er flott at de gjør det, det er bare ikke min greie.

Fint lite juleprosjekt

Jeg har ikke så mye overskudd til å dyrke elektronikkhobbyen min for tiden, så da jeg kom over dette enkle juletreprosjektet i en av favorittbutikkene mine – The Pi Hut – slo jeg til med én gang. Som bildene under viser dreier det seg om et kretskort som kan settes sammen til juletreform, og deretter plugges inn i GPIO-porten du finner oppå en Raspberry Pi 2 eller 3.

Kan selvsagt også fås i en versjon der du selv lodder på LEDer

Snedig sammenkobling av juletrekomponentene. 

“Til” og “Fra”-felt rett på elektronikken. Perfekt julegave! :)

Her er juletreet plugget på min Raspberry Pi 3, og alt som gjenstår er å mekke sammen et lite program som kan drive LEDene på treet og gi meg et grønt og glitrende. På Pi Huts hjemmeside har man lagt ut en liten programsnutt i programmeringsspråket Python (som er preinstallert og standard på Raspberry Pi, derav navnet…)

from gpiozero import LEDBoard
from gpiozero.tools import random_values
from signal import pause
tree = LEDBoard(*range(1,28),pwm=True)
for led in tree:
led.source_delay = 0.1
led.source = random_values()
pause()

Alt jeg trengte å gjøre var å starte opp min Raspberry, klippe ut programsnutten ovenfor, lime den inn i en fil jeg lagret med navnet christmas.py og så kjøre programmet med kommandoen python christmas.py (det vil si, siden jeg la programmet i mappen /home/pi/ er det riktigere å skrive python /home/pi/christmas.py

For å slippe å starte programmet manuelt etter at Raspberryen har startet opp, automatiserte jeg programstart ved å legge kommandoen over inn i fila crontab (som kjører kommandoer til gitte tidspunkt i Linux). Nok en gang var det gjort i en fei: Jeg åpnet et terminalvindu på Raspberryen, tastet kommandoen crontab -e, la inn tekstlinjen

@reboot python /home/pi/christmas.py

og lagret. Hver gang Raspberryen starter (med eller uten skjerm og tastatur tilkoblet) vil juletreet begynne å blinke helt av seg selv. Nedenfor en liten film av resultatet. Vakkert, ikke sant? :)

Jakten på god koffeinfri kaffe

Er åpenbart i det helsebevisste hjørnet for tiden. Jeg har drukket kaffe siden jeg begynte å studere astrofysikk på Blindern i Oslo i 1983 (før den tid drakk jeg kruttsterk te med melk, halvt engelsk som jeg er), og har siden vært en svoren tilhenger av det svarte brygget. Til å begynne med hadde det mye med koffeinet å gjøre, det skal jeg innrømme.

Kaffen på Frederikke drakk man ikke for smakens skyld, men for å få det nødvendige kicket før en forelesning eller kollokviegruppe.  Det var etter studiene, da jeg fikk råd til å kjøpe bedre kaffe og reise til land med en annen kaffekultur enn vår egen, at jeg ble kaffeelsker. Espresso, kokekaffe, gresk mudderkaffe, nordafrikansk krydderkaffe, cold brew, etiopisk, kenyansk, colombiansk – give it to me baby. ;)

Kaffe behøver ikke være fancy eller komplisert. Min største kaffeopplevelse (og en av de største naturopplevelsene jeg har hatt) var kaffe kokt over bål og servert i en trekopp på Finnskogen en gnistrende kald vinterdag for mange, mange år siden. Den ble ikke den siste, for å si det mildt. Et røft anslag tilsier at jeg har hatt en kaffekopp i hånden eller ved min side minst fem av de tretti årene som er gått siden jeg begynte å drikke.

Men forleden kjente jeg for at kaffedrikkingen nærmet seg en grense. Langsomt, men sikkert hadde jeg økt på med kopper, inntil jeg satt ved nitiden om kvelden og slurpet. Jeg merket at det påvirket søvnmønsteret, ble sur i magen og kunne ofte kjenne en slags uggen sitring i kroppen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen hvite uker, slutte å drikke kaffe cold turkey og bruke oppholdet til å tenke ut hvordan jeg skal drikke koffeinkaffe i fremtiden.

For to uker siden tok jeg min siste kopp kaffe, og jøss som jeg kjente det neste dag: Dundrende hodepine og stikkende magesmerter. Like sterk hodepine og svimmelhet hadde jeg på dag to, fulgt av sterk hodesmerter halve tredje dag. På dag fire kom hodepinen først utpå ettermiddagen. Det gikk en drøy uke før hodepinene ga seg helt og holdent.

I ettertid har jeg skjønt at det frarådes å slutte så brått, og jeg ser nå at jeg undervurderte hvor koffeinavhengig jeg var blitt. En nedtrapping over noen dager hadde vært smartere. Men gjort er gjort. Selv om jeg hadde droppet koffein for en stund, hadde jeg ikke lyst til å slutte å drikke kaffe. Derfor begynte jeg å undersøke hvilke alternativer som fantes der ute.

For å foregripe det som følger: Utvalget er magert. Koffeinfri (eller rettere sagt koffeinredusert, da det gjerne er noen prosent igjen etter prosessen) kaffe har i Norge samme status som alkoholfri vin, det er et marginalt produkt som vises liten kjærlighet og omtanke. Det erfarte jeg da jeg bestilte min første koffeinfrie kopp for tre dager siden, i Espresso House på Grünerløkka.

Koffeinfritt sto ikke på menyen, men viste seg å stå i et glass under disken. Det virket som om baristaen ikke var vant til å få bestillingen, hun slet med å få laget den og resultatet så lite tiltalende ut, lysebrunt og ugjennomsiktig. Desperat som jeg var tømte jeg koppen, og konkluderte med at det ikke var verdt prisen. Hvis 10 er smaken av en god kopp traktekaffe var dommen klar.  Espresso House: 3/10

Deretter gikk jeg i butikken for å sjekke tilbudet. Bortsett fra pulverkaffe fra Nestlé, var Evergood eneste produsent med et koffeinfritt tilbud i hylla. Jeg kjøpte det, og traktet meg en kopp i morges. Og selv om jeg ikke er noen stor fan av Evergood, er dette et greit produkt. Som koffeinfrie kaffer flest skorter det på smaksdybde (et resultat av prosessen der koffein presses ut), det blir litt flatt rett og slett. Men alt i alt ville jeg slite med å skille mellom denne og gammeldags automatkaffe i en blindtest. Evergood Koffeinfri: 6/10

Jeg syns Starbucks stort sett lager OK kaffe, og har tidligere kjøpt kaffe i løsvekt der med greit resultat. Derfor var skuffelsen stor da jeg smakte på deres espressobrente koffeinfrie, kjøpt på Starbucks på Grønlands torg. Her manglet absolutt alle smaksnyanser, det eneste som kom gjennom var en overveldende brent, nesten askeaktig smak. At dette i tillegg var en svært dyr kaffe gjorde ikke saken bedre. Starbucks Decaf Espresso: 0/10

Jeg syns imidlertid Starbucks fortjente en sjanse til, og tok turen til Starbucks på Majorstua og bestilte en kopp av deres koffeinfrie americano. Og det var en ganske annen opplevelse. Nok en gang var smaken dempet, men likevel med et klart preg av passelig espressobrent kaffe. Den første koffeinfrie koppen jeg kunne lene meg tilbake og nyte helt som en vanlig kopp kaffe, rett og slett. Starbucks Decaf Americano: 8/10. 

Det eneste serveringsstedet i Norge som har havnet i internasjonale mediers søkelys på grunn av koffeinfri kaffe (for ikke å si kaffe i det hele tatt) er Pascals i Henrik Ibsens gate (ved Slottsparken). Da president Clinton besøkte Oslo i 1999, stakk han innom Pascals og tok seg en kopp koffeinfri espresso før han kjørte videre med følget sitt. Med dette i minne bestilte jeg koffeinfri kaffe på Pascals, og fikk til svar at dette hadde de ikke lenger. Pascals koffeinfri: ?/?

Tilbake til dagligvarebutikkene igjen: I et knipetak hender det jeg tar en kopp pulverkaffe, og Nestlé har også et koffeinfritt alternativ. Kanskje skyldes det at pulverkaffe i utgangspunktet er så grundig bearbeidet at en ekstra prosess for å fjerne koffeinet ikke betyr så mye, uansett smaker det overraskende likt koffeinoriginalen. Den karakteristiske Nescafé-lukta slår mot deg når vannet går i koppen, og smaken er kraftig og mørk (kan ha noe med doseringen å gjøre, den slurver jeg litt med). Nestle koffeinfri pulverkaffe: 7/10.

Denne uhøytidelige testens foreløpige vinner er fra Friele. Deres traktekaffe har tatt vare på overraskende mye smak, og dermed er det nesten som å drikke en vanlig, god hjemmetraktet kaffekopp. Friele koffeinfri kaffe: 8/10. 

Jeg vil begynne å drikke kaffe igjen ganske snart, jeg ønsker bare ikke komme tilbake til en situasjon  der jeg får i meg så mye koffein at det gir ubehag. Målet med å lete etter en god koffeinfri kaffe er derfor å finne noe som kan drikkes når kaffetørsten kommer men dagens koffeindose er nådd. For øyeblikket ligger Friele og Nestlé best an i den konkurransen.

Vektkontrollprosjektet: Status etter et år

Facebook minnet meg nettopp om at jeg for et år siden hadde en bloggpost med tittelen “Godt jobbet, Sveinung Stensland”, der jeg med utgangspunkt i vekttapet til stortingsrepresentanten fra Høyre skrev om mine egne erfaringer på området. Hovedpoenget i posten var at kampen mot kiloene ikke er over etter slankekuren, men bare såvidt har begynt.

Det ble medieoppmerksomhet av denne og andre postinger om vektkontrollprosjektet mitt, og der benyttet jeg anledningen til å minne om det samme. Ifjor høst bidro jeg med en serie innslag til et radioprogram på NRK som jeg kalte “det umulige prosjektet”, og der poenget nok en gang var det godt belagte faktum at de fleste som går ned i vekt legger på seg igjen.

Så hvordan går det med mitt umulige prosjekt nå? Tja:

I løpet av det siste året har vekta gått opp  10 kg. Som så ofte før har det skjedd gradvis, avbrutt av korte perioder med rask vektøkning. Desember måned ga meg ikke overraskende et løft, og jeg hadde også en tur til USA i januar som ga meg et par seiglivete ekstrakilo. Julekilo og USA-kilo slo seg sammen med fem som snek seg gradvis innpå og vips! er man tjukk igjen.

Den gode nyheten er at helsa ellers har holdt. Jeg følger treningsregimet mitt slavisk, så sant jeg ikke er så syk at jeg må holde senga går jeg mellom 14 000 og 20 000 skritt hver dag. Ifølge Fitbit-appen ligger jeg til og med litt over normalen for “cardiac fitness” for menn på min alder. Den ålreite formen gjør at jeg ikke merker vektøkningen på andre måter enn at enkelte plagg som satt løst i fjor nå er i trangeste laget.

Konfrontert med et såpass stort personlig nederlag som dette er det nødvendig å stille noen vanskelige spørsmål. For det første: Hvordan i himmelens navn kunne jeg la dette skje igjen? For det andre: Hva er grunnen til at jeg går opp så mye, når jeg ellers er såpass helsebevisst? Og sist men ikke minst: Hva huleste heiteste gjør jeg nå?

At jeg ikke har grepet inn tidligere handler delvis om min (og alle andres) evne til å tilpasse seg nye situasjoner – også ubehagelige – om endringen skjer gradvis. Om jeg i september veier en kilo mer enn jeg gjorde i august, er det lett å godta det som den nye normalen. Jeg erkjenner selvsagt rasjonelt at vekta øker. Men i valget mellom å normalisere endring og ubehaget som vil følge av å handle, velger jeg normalisering. Helt til jeg konfronteres med et mer drastisk valg i tillegg, som å måtte kjøpe ny garderobe i nær fremtid. 

Men selvsagt er det noe mer på ferde her. En mann med et travelt liv og et treningsprogram som garanterer minst to og en halv times rask bevegelse hver dag kan ikke skylde på manglende aktivitet. Årsaken må ligge i den andre delen av regnestykket. Jeg har god oversikt over kostholdet mitt, og vet at det stort sett har ligget innenfor den norske normalen det siste året. Men på to viktige områder skiller jeg meg ut,  og kanskje er det her svaret finnes.

Fordi jeg har gjennomgått harde slankekurer før, vet jeg at jeg har mye lavere forbrenning enn det som er normalt for en mann på min alder og vekt. Det kan dreie seg om så mye som 600 kcal per dag, noe som tilsvarer et drøyt norsk frokostmåltid. I praksis viser det seg å være vanskelig å ta høyde for dette i det daglige. Jeg burde alltid spise 20% mindre enn alle rundt meg, men å sette en slik plan ut i livet….

Det hjelper selvsagt ikke at jeg virkelig nyter mat. Jeg har alltid vært glad i å spise, jeg vokste opp i en familie som satte bordets gleder i høysetet, liker selv å eksperimentere på kjøkkenet, er superfan av TV-serier som “Masterchef” og “Top Chef” og syns maten i Tokyo var høydepunktet på turen dit ifjor. Mye av dette har med familie og oppvekst å gjør, men det er også en fysiologisk komponent her.

Måten vi opplever smak på er antakelig like personavhengig som andre opplevelser. For meg er god mat en intens sanselig opplevelse, et kick jeg formelig kan føle trigger belønningssenteret i hjernen. Er det én kulturforskjell jeg ikke kommer over, er det den jeg opplever i møte med folk som ikke kan lage mat, ikke er opptatt av det og generelt ser på mat som bensin for kroppsmotoren.

Evnen til å trigges av smaksopplevelser gjør meg tilbøyelig til å spise mer enn jeg burde når suget etter noe søtt, fett eller salt ubønnhørlig melder seg. Kombineres dette med lavere forbrenning blir det litt lettere å forstå hvordan kiloene kan balle seg på.  Denne erkjennelsen er også grunnen til at jeg velger å se på det siste året som en læringsprosess mer enn et nederlag. Jeg vet noe om kroppen min nå som jeg var mindre klar over for et år siden, og det skal jeg ta med meg videre.

Ja, for videre skal jeg. Selv om min nåværende vekt er til å leve med, vet jeg hvor fort jeg igjen kan få en vekt som er til å dø av. Mitt første tiltak, som jeg allerede er igang med, er å kutte ned på næringsinntaket såpass at energiregnskapet bikker over på minussiden og vekttapet begynner igjen. Det er ubehagelig så lenge det varer, men jeg vet også at det er tidsbegrenset.

Deretter må jeg finne ut hvordan jeg kan kombinere min pasjon for mat, som altså utelukker sære dietter og operative inngrep, med stabil vekt.  Ifjor skrev jeg om ulike knep for å bruke viljestyrke til å få kontroll med spisingen. Siden er jeg blitt klar over at mye av forskningen på viljestyrke har metodiske problemer som gjør slike råd tvilsomme (min egen erfaring med disse rådene peker i samme retning, for å si det mildt…)

Det betyr ikke at jeg har gitt opp min jakt på svar. Et eksempel er denne artikkelen om “hedonic eating”, som lærte meg mye om min egen unormalt sterke respons på visse typer mat:

“The traditional idea is that we can teach overweight people to improve their self-control,” Lowe says. “The new idea is that the foods themselves are more the problem.” For some people, palatable foods invoke such a strong response in the brain’s reward circuit—and so dramatically alter their biology—that willpower will rarely, if ever, be sufficient to resist eating those foods once they are around.

Forskning på kosthold, helse og forbrenning fortsetter, og uansett hva min løsning vil bli er jeg sikker på at den vil ha et vitenskapsbasert grunnlag. Jeg vet at prosjektet mitt er umulig, jeg vet at jeg kommer til å tape igjen og igjen og igjen. Men jeg skal ikke gi meg, og mottoet mitt er fremdeles: