I februar 1839 havnet han på en ny skandaløs rangel, denne gang med kongens egne livgardister ved Paleet i Bjørvika. Det førte til at han mistet sognekallet han ønsket seg så sterkt, et kapellani i Nannestad. Wergelands skuffelse var stor, men ettertiden har nok større glede av
Der lå hans kapellani, forklarte han sin forlovede Amalie Bekkevold . Heldigvis tilga Karl Johan rangelen i Paleet. Han skjønte at det stod dårlig til med den uregjerlige dikteren og bevilget ham noen måneder senere en årlig understøttelse på 300 speciedaler. Dette irriterte mange som mente at den gamle radikaleren var blitt kongefjesker, men Wergeland så på pengene som honorar for litterært arbeide, og kvitterte raskt med en ny folkeopplysningsbok. Mer enn noen gang trengte han nå en solid, fast inntekt for å skape et hjem sammen med Amalie. Bryllupet stod på Eidsvold i april 1839. Året etter, i 1840, ble hans stilling ytterligere trygget. Etter mye indre strid i regjeringskretser, ble han utnevnt til Norges første riksarkivar. Her gjorde han et så grundig, banebrytende arbeid at få senere har beklaget utnevnelsen. Det var i 1822 Karl Johan hadde bestemt seg for Bellevuehøyden som passende tomt for slottet. Byggingen startet året etter og kom til å vare i hele 25 år, under stadige diskusjoner og lange opphør. På slutten av 1830-tallet nektet kongen Wergeland å kjøpe et hus på Briskeby, for han hadde selv hadde planer om å utvide Slottsparken i den retningen. Det var da Wergeland kjøpte et lite hus i fiskerleiet Grønlien. Etter bryllupet flyttet de nygifte til et nybygd hus i Damstredet 1 som fremdeles står. Her var det en hage som han tok seg flittig av, og god plass til stall for hesten hans, Vesle-Brunen. Både han og Amalie trivdes, og Henrik forvandlet seg til en hengiven og omsorgsfull ektemann. Men til tross for lykken i Damstredet, var Henrik stadig på jakt etter et sted å bygge sitt eget hus. Han hadde forelsket seg i en tomt i det nordøstre hjørnet av Slottsparken og tok Amalie med dit en søndag i 1841. Hun forteller om dette i sine erindringer . Tomten lå litt nordøst for Slottet og var ikke en del av Bellevuetomten, men av et område som het Grønnebergløkka og tilhørte en kjøpmann ved navn Jacobsen. Han solgte den til Henrik, visstnok etter påtrykk fra slottsarkitekt Linstow som var en av Henriks venner.
Her ble huset oppført samme år etter Linstows tegninger, i en blanding av sen empire og tidlig sveitserstil . Det ble bygd over en dyp kløft som skyldtes at bygningsarbeiderne holdt på å sprenge stein ut av det grønnaktige fjellet for å planere Slottsplassen. Den dag i dag er øksehuggene fullt synlige. Folkene sang mens de hogde, og visene var så grove og fæle at noen damer Wergeland ville vise tomten til, rømte i forskrekkelse. Dagen etter troppet Wergeland opp med en nyskrevet vise til arbeidsfolkene . Med huset på toppen dannet kløften en grotte som Wergeland øyeblikkelig oppkalte huset etter. Denne brukte han siden til utstilling av ting fra sine naturhistoriske samlinger og til en boksamling som var åpen "for almuen" hver søndag. Foran huset fikk han anlagt en terasse som var som skapt for sommerfester. Byggingen gikk raskt med hjelp av snekkere som Nicolai Wergeland sendte fra Eidsvold. I mai 1841 sto det ferdig med tre rom, kjøkken og kvist. Hvordan det var innredet vet vi lite om, bortsett fra at i stuen sto en enorm potteplante hvor stuefugler holdt til i toppen, og i arbeidsværelset hadde han fisk og firfisler på glass. Han hadde også duer, hunden Bella (som nå befinner seg utstoppet på Folkemuseets kjølelager), to katter og en rev i bur. Han ville gjerne hatt snog og huggorm også, men her sa Amalie stopp. Vi kan også anta at veggene var prydet med en del av Henriks egne tegninger og malerier, slik han hadde innredet rommet sitt i prestegården på Eidsvold. Blomster var det sikkert nok av, både ute og inne, for Henrik var en stor blomsterelsker, og hadde hver dag en frisk nellik i knapphullet. Huset ble naturligvis innviet på Henriks festdag fremfor noen, selveste 17. mai. Det var flagg, sang og taler, nok av mat og drikke, og gjestene kom og gikk hele dagen. Amalie hadde fått oppfordring fra Henrik om å kle seg i rødt, hvitt og blått. "Jeg kom unna med blå kjole, hvitt forkle og 17. mai- sløyfe," forteller hun selv. Og på terassen sang Henrik egne drikkeviser, med vekt på budskapet om at for mye drikk er av det onde. Wergeland hadde en sønn utenfor ekteskap som het Olaf Knudsen. Ham tok Henrik og Amalie nå til seg. Far og sønn var begge glade i hagearbeid, og de arbeidet iherdig side om side med å fylle på jord, så og plante, luke og vanne rundt Grotten.
Dikteren arbeidet godt i det nye huset. Den lille familien
ble raskt populær i strøket, og bakken opp mot huset som inntil da hadde hatt navnet "Skredderkneiken", ble på folkemunne til "Wergelandsbakken". Hver dag red Henrik i grønn jegerfrakk nedover på Vesle-Brunen, på vei til sitt kontor på Akershus festning. I dag bærer rideveien hans navn.
Men mørke skyer truet. Wergeland hadde pådratt seg en del rettssaker, og særlig en, mot en viss prokurator Praem, hadde voldt ham kvaler og tappet ham for penger gjennom mange år. I 1844 tapte han saken, og utgiftene ble så store at hans faste lønn som riksarkivar og kongelig dikter ikke strakk til. Grotten måtte selges. En stund så det ut til å ende med tvangsauksjon. Wergeland skrev sitt sørgmodige "Auktion over Grotten" og ga det til sin venn Nils Christian Tønsberg . Etter et par dager kom Tønsberg og sa han hadde en kjøper til Grotten som ville gi 3000 speciedaler. Det var akkurat hva Wergeland håpet på. Tønsberg sa ikke at det var han selv som var kjøperen. Henrik ble glad, nå slapp han ydmykelsen ved tvangsauksjon og fikk samtidig penger til å bygge et nytt hus, det lille "Hjerterum" i Pilestredet som dessverre er revet. Men da var han allerede dødelig syk av lungetuberkolose, og på flyttedagen i april måtte han fraktes fra Grotten i bærestol.
Det ble et forunderlig produktivt dødsleie. Han arbeidet med en nærmest umenneskelig flid, klar over at tiden var utmålt. Blant mye annet skrev han sine erindringer "Hasselnøtter", og en del av de vakreste dikt vi har i norsk lyrikk, "Den engelske lods" "Jødinden", de merkelige diktene fra hospitalet og de bevegende dødsdiktene "Til min gyldenlak", "Til foraaret" og "Nu sidste reis mig forestår". I tillegg fikk han ustanselig besøk, både i Grotten og senere i Hjerterum av venner, almuefolk og overklasse, og kongefamilien spurte stadig Amalie etter hans tilstand. Folk over hele Norge skrev brev og var bekymret for ham. Han var blitt selveste folkedikteren. Han døde i Hjerterum 12. juli 1845, bare 37 år gammel. Enorme menneskemengder deltok i begravelsesfølget og kastet blomster og kranser i den åpne graven. Wergeland hadde søkt om å bli gravlagt i grotten under sitt gamle hus, og hadde først fått tillatelse. Men så begynte Kirkedepartementet å bekymre seg for hvem som skulle ha ansvaret for det fremtidige vedlikeholdet av graven, og tillatelsen ble trukket tilbake. I stedet ble kisten båret til Vår Frelsers gravlund, hvor jødene som han hadde kjempet for, reiste gravsteinen hans. |
