Hva syntes Arne Nordheim selv? "Jeg ble veldig glad og sa ja takk på flekken," forteller han i et intervju med Aftenposten. Nordheims kone, interiørarkitekten Rannveig Getz, var skeptisk både til støyen fra gaten og de strenge rammene de ville få for ombygningen. Da de beså huset, skiftet begge mening. Nordheim ble engstelig for alt som måtte gjøres, mens interiørarkitekten så mulighetene. I 1981/82 ble huset pusset opp og restaurert i samarbeid med Statsbygg og en stab med dyktige håndverkere. I det ytre er huset ført tilbake til Wergelands tid. Linoleumsbelegget er fjernet og Øverlands omstridte panoramavindu er skiftet ut. Innvendig var en tilbakeføring umulig, for ingen vet hvordan interøret opprinnelig så ut.
"Man kan ikke uten videre gjøre som man vil med et slikt hus," sier Rannveig Getz til Aftenposten. "Et gammelt hus har en sjel og en vilje, og Grotten har en meget krakilsk vilje som ikke bøyer seg i utrengsmål. Hele tiden har jeg følt det som om huset sa fra: Nå må dere ta det med ro, nå må dere være forsiktige, nå må dere tenke dere om... Vi har faktisk følt at huset ville oss vel, at det har vært godt mot oss, ville at vi skulle trives..."
Hun og Statsbyggs arkitekter har utført oppgaven meget pietetsfullt, men noen forandringer måtte gjøres. Det gamle kjøkkenet som vendte ut mot parken i vest, var lite og upraktisk. Her er det nå grovkjøkken, toalett og garderobe. Ut mot Wergelandsveien i sørøst er det åpent kjøkken og spisestue. I annen etasje, hvor det var tørkekrom, boder, bad og soverom, ble det etter ombygningen et stort felles oppholdsrom i tillegg til soverommene. Alle vinduer er lyd- og varmeisolert. På gulvene ble linoleum og maling fjernet før de gamle gran- og furuplankene ble slipt. Fargene er inspirert av Karl Johan-epoken, og møblene er dels antikviteter, dels moderne ting som glir harmonisk inn i sammenhengen. På alle vegger henger moderne malerier og vevnader.
Man blir slått av rommenes ro og harmoni når man kommer inn i huset. Det ligger høyt og luftig med utsikt over gate og park, og knapt en lyd trenger inn fra den livlige trafikken utenfor. Rommene er høyloftet og romslige, og det er god plass til gjester. "Dette er det beste hus du kan få," sier Arne Nordheim, hvis du ønsker å være midt i livet og samtidig isolert." Da ombyggingen begynte, oppdaget man at kjøkkentaket var utsmykket med vakre malerier av svaler og sommerfugler fra Wergelands tid, omkranset av sjablongmalte friser øverst på veggene. Restaurering ville kreve mye tid og penger, og man har foreløpig valgt å avfotografere taket og dekke det med strie.
Nordheim bruker Wergelands gamle arbeidsrom, blåmalt i en litt lysere nyanse enn kjøkkenstuen.
Likevel er det særlig Wergelands nærvær de to har følt tydelig. Men etter at Nordheim ble ferdig med å komponere en sang til nyåpningen av huset (som selvsagt ble lagt til 17. mai) har Wergeland "falt til ro".
Grotten blir tatt vare på med omhu og kjærlighet, og det er nok både flottere og mer solid enn det var i 1840-årene. Litt synd er det at det ikke er adgang for publikum. I familien Sundes tid, fortalte sønnen, hendte det ofte at folk ringte på og spurte om å få se rommet nede i selve grotten. De ble da alltid fulgt ned. Senere ble porten åpnet hver vår, så folk kunne gå inn og kikke. Det ble betraktet som et vårtegn av Oslofolk, og ble savnet da Staten lukket porten for godt en gang på femtitallet. Den gang ble det også pyntet med girlander og flagg hver 17. mai. "Men Grotten under huset er åpent for publikum hver 17. mai," sier Rannveig Getz. Det er noe å tenke på til neste års feiring. Men man har lov til å undres på en ting: Ville rabulisten Wergeland noensinne fått tildelt en æresbolig om han hadde fått leve? |
