Hva skal en Mars-koloni leve av?

Frem til våre dager har veldig mye av fokuset på bemannete ferder til Mars vært på oppdagelse og utforskning. Det store flertallet av foreslåtte planer for å reise til Mars har i praksis vært oppgraderte versjoner av Apollo-programmet: En liten gruppe astronauter og forskere sendes til Mars, planter flagget og tar steinprøver og gjør målinger før de reiser hjem etter noen måneder. Det som gjerne kalles en “flag and footprints mission”.

Den beste skildringen av denne ferdsprofilen finner du i Andy Weirs bok “The Martian” fra 2011, som ble til en internasjonal filmsuksess ved samme navn noen år senere. Mars-basen som Matt Damon tvinges til å overleve i ligger ganske tett opp til konsepttegninger av det man forestiller seg at astronauter vil bo i gang før 2050 (dette er i enda større grad tilfelle for boken, som er en ren fest for oss med sans for nerdete tekniske og vitenskapelige detaljer).

Men med Elon Musks BFR-prosjekt, som ble presentert i ny og mer realistisk versjon i september i år, har debatten flyttet seg mer over mot kolonisering. Musk mener at teknologien som nå utvikles av SpaceX ikke bare vil gi oss Mars-ferder før 2030, men muliggjør at de første på Mars kan bli boende. BFR (som står for Big Falcon (eller noe annet…) Rocket) er ment å gå i skytteltrafikk, og under sin presentasjon i september viste Musk fram bilder av det som så ut som en raskt voksende by på planeten.

Det Musk ikke gjorde, var å gå i detalj om hva en by/koloni med tusenvis av mennesker skal leve, og hvordan den på sikt skal bli økonomisk uavhengig av Jorda. Siden spørsmålet er uinteressant for oppdagelsesreisende som bare skal besøke Mars en kort stund og så reise hjem, har det ikke vært forsket så mye på dette. Jeg har bare kommet over en håndfull publikasjoner, og de fleste av dem refererer til arbeid gjort av romforsker og Mars-aktivist Robert Zubrin. Han var en av de første til å reise spørsmålet i 1997 med artikkelen “The Case for Colonizing Mars”:

…even with optimistic extrapolation of robotic manufacturing techniques, Mars will not have the division of labor required to make it fully self-sufficient until its population numbers in the millions. Thus, for decades and perhaps longer, it will be necessary, and forever desirable, for Mars to be able to import specialized manufactured goods from Earth. […] Nevertheless, these smaller sophisticated items will have to be paid for, and the high costs of Earth-launch and interplanetary transport will greatly increase their price. What can Mars possibly export back to Earth in return?

Siden Zubrin skrev dette har det skjedd teknologiske fremskritt som gjør at vi kan kutte kraftig i anslaget for hvor mange kolonister som trengs. 3D-printing og videreutviklet kjemi/nanoteknologi vil gjøre det mulig å produsere langt flere nyttegjenstander lokalt enn hva man så for seg for 20 år siden. Men vi må likevel gå ut fra at kolonien i tiår vil måtte importere livsnødvendigheter fra Jorda – til en fraktkostnad av flere millioner dollar per tonn. Det er også rimelig å anta at myndighetene på Jorda ikke vil betale for dette.

I den tidlige startfasen vil kolonistene antagelig betale mye av regningen for byggingen av basen. Hver kolonist vil med andre ord betale for billetten til Mars (anslått til mellom en halv og én million dollar), en andel av byggekostnadene på Mars som fort kan bli på flere millioner og deretter bidra til utgifter for luft, vann, mat og vedlikehold resten av oppholdet på Mars. Som tidligere skrevet blir Mars-kolonien et “sorteringssamfunn” uten sidestykke, stort sett forbeholdt unge, friske, høyt utdannede og svært velstående mennesker.

I tillegg kommer USAs regjering til å bidra, ikke minst for å sikre innflytelse over en koloni som fort kan bli et sant juridisk villnis. FNs Romtraktat gjør det ulovlig for stater å hevde suverenitet over himmellegemer og enkeltpersoner å eie eiendom (firmaene som forsøker å selge tomter på Månen er svindlere, med andre ord). Lovpraksis i verdensrommet kan best sammenlignes med skipsfart i internasjonalt farvann, der det er lovverket i skipets opprinnelsesland som gjelder.

Amerikanske borgere som skytes opp med et amerikansk romskip er altså underlagt amerikansk lov ombord i romskipet. Problemet oppstår når de bosetter seg i en koloni på Mars som sannsynligvis vil være eid av privatpersoner og kommersielle aktører fra mange ulike land. Her kan praksis fort bli at de eneste jordiske lovene kolonien er forpliktet til å følge, er punktene i FNs romtraktat som alle land har stilt seg bak. Punktet om å unngå å kontaminere Mars med jordiske organismer er særlig viktig for kolonien.

Kolonien åpner for helt nye måter å utforske Mars på, og vil kunne tilby forskningstjenester til USAs og andre lands regjeringer til langt lavere kostnad enn det som i dag er mulig med roboter. Et eksempel: Curiosity-marsbilen, som på seks år har tilbakelagt 17 km på Mars, kostet i sin tid 2,5 milliarder dollar. Den samme forskningen kunne i praksis utføres av et team kolonister i løpet av noen dager i en Mars-bil til en bitte liten brøkdel av prisen.

Private bedrifter vil også kjøpe seg inn. TV-rettighetene blir solgt til høystbydende, og her snakker vi fort om milliarder av dollar (samme størrelsesorden som et OL). Elon Musk har sagt at SpaceX ikke kommer til å eie Mars-kolonien, men isteden fungere som transportør og tjenesteleverandør. Det er mulig han holder seg løftet, men det er uansett sannsynlig en lang rekke store høyteknologiselskaper vil være interessert i å kjøpe seg laboratorier på Mars. De kan også betale for kortere eller lengre opphold for kolonister med familier.

Superrike enkeltpersoner og private forskningsfond (som Bill og Melinda Gates-fondet) blir en viktig pengekilde. Elon Musk, som idag er multimilliardær med gode utsikter til å øke formuen betraktelig, står først på listen. Han har allerede uttalt at hans ambisjon er å “dø på Mars, men ikke i en kræsjlanding”. Blant andre mulige milliardærnavn på blokken er romfantastene Richard Branson, Paul Allen og Jeff Bezos (han driver sitt eget romprogram, men kan komme til å skifte strategi når en Mars-koloni ser ut til å bli virkelighet).

Kan kolonien bli et gruvesamfunn?
I “The Case for Colonizing Mars” argumenter Robert Zubrin for at kolonistene kan leve av å eksportere verdifulle mineraler eller deuterium til bruk i fusjonskraftverk til Jorda. Idag fremstår disse alternativene som mindre interessante. En serie med romsonder og roboter har ikke funnet drivverdige forekomster av verdifulle mineraler, og status for fusjonskraft som energikilde er den samme som de siste 50 årene – minst 50 år unna praktisk drift.

Elon Musk har ingen tro på dette, og ser for seg at naturressursene som utvinnes på Mars vil være til lokalt bruk. Han tror aldri det vil finnes noe råstoff verdifullt nok (selv ikke paller med kokain, som han nevner i intervjuet) til at det vil lønne seg å frakte tilbake til Jorda:

“I don’t think it’s going to be economical to mine things on Mars and then transport them back to Earth because the transport costs would overwhelm the value of whatever you mined, but there will likely be a lot of mining on Mars that’s useful for a Mars base, but it’s unlikely to be transferred back to Earth. I think the economic exchange between a Mars base and Earth would be mostly in the form of intellectual property”

Jeg er i hovedsak enig, med ett forbehold. Dersom man finner liv, vil kolonistene ha tilgang på en  helt unik ressurs. Forskere har snakket mye om den vitenskapelige verdien av arvestoff (det er ikke gitt at det vil være DNA) fra Mars-organismer, men det er liten tvil om at dette også kan få enorm økonomisk verdi. “Bioprospecting”, dvs jakt på DNA med kommersielt potensiale, er allerede storindustri, og kostnadene ved å frakte mikroorganismer tilbake til Jorda vil være små.

Skulle livet være utdødd, kan det fremdeles ha stor verdi. I Robert Sawyers Red Planet Blues skildres en koloni som lever av å eksportere Mars-fossiler til museer og samlere på Jorda. Ifjor besøkte jeg Marokko sammen med norske fossiljegere, og så der at salg av fossiler og mineraler var en viktig inntektskilde for mange lokalsamfunn. En vakker trilobitt kunne gå for tusener og i noen tilfelle titusener av kroner.

Jordbruk vil bli dominerende
I moderne jordiske samfunn utgjør landbruket nå bare en håndfull prosent av nasjonalinntekten og arbeidsstokken. Dette vil sannsynligvis se svært annerledes ut i den første fasen av kolonisering på Mars. Matproduksjon vil være alfa og omega for kolonien, både på grunn av næringstilførsel og rollen planter spiller for kretsløpet av luft og vann – to andre livsnødvendigheter som ikke finnes fritt tilgjengelig på Mars.

Mars-jorda egner seg i utgangspunktet dårlig for dyrking av planter, blant annet på grunn av perklorater i jordsmonnet. Men disse kan fjernes, og med tilsetning av næringsstoffer (menneskegjødsel kan bli verdifullt på Mars!) vil det ifølge NASA være mulig å dyrke f.eks. poteter. Alternativet vil være hydroponikk, dyrking uten jord og under kunstig belysning (sollyset på Mars er fire ganger svakere enn på Jorda).

Man vil bruke mye ressurser på forskning og utvikling av matplanter som er tilpasset de unike forholdene, i tillegg til andre måter å lage næring på som ikke involverer bruk av husdyr. Ja, for dyrehold vil vi neppe se mye av i kolonien. De fleste husdyr gir næringstap man rett og slett ikke vil ha råd til, og argumentet om at ku og sau lager kjøtt av planter mennesker ikke kan spise er ugyldig her.

I tillegg er husdyr kostbare i drift og representerer smittefare. I kolonien vil det jobbes mye med mat-teknologi av alle slag, og vi skal ikke se bort fra at dette veganersamfunnet kan finne løsninger som kan eksporteres til Jorda. Et hovedargument mot bioteknologi på Jorda er mulige skadevirkninger på økosystemet. Her kan det totale fraværet av et økosystem på Mars bli et fortrinn: Uansett hva man utvikler av løsninger i kolonien, er det ingen fare for at de ved en feil vil kunne løpe løpsk blant jordiske organismer.

Eksport av immaterielle rettigheter
Frihet til å gjøre eksperimenter er altså én god grunn til at resultatene av forskning og teknologiutvikling kan bli en viktig marsiansk eksportartikkel. En annen er ren og skjær nødvendighet. Mars er et menneskefiendtlig miljø der slurv og teknisk svikt lett kan føre til døden. Det vil gi kolonistene en unik teknologibevissthet, og motivere dem til stadig å forbedre maskinene i sine omgivelser.

Samtidig vil Mars stille dem overfor nye utfordringer, noe som vil være en sterk driver for innovasjon. Gruppen som utsettes for dette vil gjennomgående ha høy utdannelse, og har derfor alle forutsetninger for å skape en “trykkokereffekt” – rask innovasjon som følge av at mange smarte mennesker er tvunget til å jobbe tett innpå hverandre. Los Alamos-laboratoriene i 1944/45 er et klassisk eksempel på dette.

Anleggssektoren blir viktig
Bygg og anlegg vil være en viktig lokal næring, som rimelig kan være i en koloni som bare kan vokse ved nybygg av svært spesialiserte boliger. Boligsalg  til ankommende kolonister blir en viktig vekstsektor i kolonien, slik det er i alle samfunn med stor tilflytting av kompetente og velstående mennesker.

Det man neppe vil se med det første, er eiendomssalg. Det er som skrevet over ikke tillatt å eie eiendom utenfor Jorda. Men i det siste er det tatt flere initiativer for å få gjort noe med dette, fordi manglende eiendomsrett gjør det vanskelig å skaffe investorer til prosjekter på Mars og andre himmellegemer.

Ekstremturister og pensjonister
Dersom Elon Musks BFR-prosjekt blir gjennomført etter dagens planer, vil koloniskipene som frakter folk til Mars også kunne ta med seg passasjerer tilbake til Jorda. En del av dem vil være kolonister som ombestemmer seg, men dette åpner også for turisttrafikk av det helt ekstreme slaget. I gruppen av turister som idag betaler i dyre dommer for å besøke Antarktis og Mount Everest, og som har stilt seg i kø for å bli skutt opp i rommet med Virgin Galactics romskip, er det også tenkelig at det vil finnes endel som er villige til å besøke Mars for opplevelsens skyld.

Prisen vil begrense antallet sterkt, men til gjengjeld vil hver av disse interplanetariske ekstremturistene legge igjen mye penger i kolonien. Det er også tenkelig at enkelte svært rike eldre vil velge å pensjonere seg på Mars. Den lavere gravitasjonen og fjernheten fra smittsomme sykdommer (ikke minst influensa) som herjer på Jorda og årlig dreper hundretusener av eldre, kan til og med selges inn som helsebringende. Slike kolonimedlemmer vil kanskje ikke bidra med mye arbeidskraft, men pengene de har med seg blir svært nyttige.

Mars som sivilisasjonsbackup
Et hovedargument for å gjøre mennesket til en multiplanetarisk art, som Musk liker å kalle det, er at vi sikrer at Homo sapiens overlever selv om katastrofen skulle ramme Jorda. Men vår art er intet uten kunnskapen og kulturen vi har bygd opp de siste 10 000 årene, og derfor kommer vi også til å sørge for at det finnes en backup-kopi av sivilisasjonen vår på Mars.

Det som kan digitaliseres vil måtte lagres under bakken for å unngå at lagringsmediet blir skadet av stråling. Der vil man også finne biologisk materiale (typ Frøbanken på Svalbard) og andre gjenstander man trenger fysiske kopier av. Arkiver av denne typen er ikke billige å bygge eller drifte, og for kolonien kan det bli en viktig kilde til jordisk kapital.

I det hele tatt kan avstanden til Jorda bli nyttig på mange måter. Ved kreativ fortolkning av FNs romtraktat kan datalagring på Mars bli attraktivt for deler av finanssektoren, for eksempel. I koloniens serverparker kan folk som aldri ville drømme om å reise til Mars selv, gjemme unna finansiell informasjon, virtuelle valutaer eller hemmeligheter de ikke vil at jordiske myndigheter skal få tak i.

På Jorda øker trykket mot skatteparadiser, så kanskje en Mars-koloni kan fylle denne rollen? Uansett er det lett å se hvordan kolonien kan bli attraktiv for folk med mye penger og noe å skjule.

Kilder:
Richard Heidmann: An Economic Model for a Martian Colony of a Thousand People
Clayton Knappenberger: An Economic Analysis of Mars Exploration and
Colonization

Robert Walker: Is there a Fortune to be made on Mars? 
Wikipedia om Mars-økonomi
Robert Zubrin: The Economic Viability of Mars Colonization
Robert Zubrin: The Case for colonizing Mars

Norcon 28 i Oslo denne helgen

Fra idag (fredag 24. november) til søndag 26. er det Norcon science fiction-festival på Torshovteatret i Oslo. Du finner programmet her, og som du kan se er det en god miks av prisutdelinger, forfattermøter, foredrag, paneler og film. Torshovteatret viser for tiden en oppsetning av George Orwells “1984”, så en del av programmet avspeiler dette.

Hva skal vi gjøre hvis SpaceX-visjonen av kolonisering av Mars
(mot formodning) blir virkelighet?

Jeg er bedt om å bidra på to arrangementer på søndag. Klokken 13 snakker jeg om kolonisering av Mars, ikke minst sett i lys av de siste utspillene til Elon Musk og SpaceX. Deretter deltar jeg i panelet “Velkommen til verdens ende” der vi skal snakke om våre favorittmåter som verden kan gå under på. Velkommen skal du være!

Det beste kattebildet jeg noensinne har tatt…

Knipset for nøyaktig ett år siden idet Linus oppdager at Ada har lagt beslag på enda en koselig liggeplass (et kattehus jeg nettopp hadde bygd ferdig). Blikket oppsummerer forholdet deres perfekt: “Kan ikke du gjøre noe? Hun tar jo ALT som er bra!”

(Det tok bare noen timer, så gikk Ada lei av kattehuset og overlot det allernådigst til Linus. Nå bruker han det hver eneste dag…)

Perfekt storm

Hvis du går til min “Bestill oppdrag“-side vil du se at jeg for tiden ikke påtar meg nye oppdrag fordi jeg er ute i omsorgspermisjon. Jeg har stort sett holdt privatlivet mitt unna nettet, og har ikke tenkt å endre på den praksisen nå. Jeg skal derfor ikke gå inn på årsaken til at jeg har tatt permisjon, bortsett fra å si at det er en “perfekt storm” av flere uavhengige forhold og at ingen av dem berører min fysiske eller mentale helse direkte. Men jeg tenker det kan være nyttig å forklare hvordan dette påvirker arbeidssituasjonen på et nettsted som er utgangspunktet for så mange forespørsler om oppdrag.

Før det første har jeg måttet redusere alle typer opptredener til et absolutt minimum. Helt siden jeg begynte som frilanser i 1990 har jeg hatt en rolle som offentlig person. Jeg har alltid trivdes i denne rollen, selv om det koster meg mer enn mange kanskje tror. Ja, for jeg er altså et av disse menneskene i et utadvendt yrke som er ganske introvert på privaten. Jeg føler meg ofte tappet for energi etter møter og foredrag, og har det igrunnen best på hjemmekontoret med to katter som kolleger. Offentlige opptredener er altså et overskuddsfenomen, og akkurat nå går overskuddet med til å håndtere akutte kriser i mine nære omgivelser.

Av samme grunn har jeg kuttet ut sosiale medier. Algoritmene til Twitter og Facebook leverer lite av faglig eller nyhetsmessig verdi jeg ikke får via RSS og kvalitetsavisene jeg betaler for, og siden jeg ikke hører til dem som har nytte av å lufte sorger i full offentlighet faller også det behovet bort. Jeg syns dessuten tonefallet i SoMe er blitt merkbart bitrere den senere tiden, med nye viralskandaler og krangler i feeden hver eneste dag. Det er alltid noen som tar feil på Internett, men fra nå av overlater jeg jobben med å rette på dem til de av dere som har ork til det.

Samtidig trenger jeg tid til å ta vare på helsa. Jeg har vært gjennom lignende situasjoner tidligere i livet, og vet hvor fort man selv kan bli i dårlig form av å ta vare på andre. Lange turer i byen og i skog og mark er min beste medisin, og jeg er ikke så rent lite fornøyd med at at jeg tvers gjennom hele denne perfekte stormen har klart å holde på min daglige målsetning om å gå minst 14 000 skritt. To og en halv time utendørs, kun i selskap med mitt eget hode. Perfekt. :)

Noen merknader til slutt: En mindre synlig offentlig profil betyr ikke at jeg står alene i stormen. Jeg er så heldig å ha familie og venner og et kobbel av flinke fagfolk med meg gjennom dette. Og det at jeg er tilbakeholden med opplysninger må ikke leses en indirekte kritikk av dem som velger motsatt strategi. Jeg har venner og bekjente som er åpne om sine problemer i SoMe, og jeg ser jo at det er til glede og nytte både for dem og for leserne deres. Det er flott at de gjør det, det er bare ikke min greie.

Fint lite juleprosjekt

Jeg har ikke så mye overskudd til å dyrke elektronikkhobbyen min for tiden, så da jeg kom over dette enkle juletreprosjektet i en av favorittbutikkene mine – The Pi Hut – slo jeg til med én gang. Som bildene under viser dreier det seg om et kretskort som kan settes sammen til juletreform, og deretter plugges inn i GPIO-porten du finner oppå en Raspberry Pi 2 eller 3.

Kan selvsagt også fås i en versjon der du selv lodder på LEDer

Snedig sammenkobling av juletrekomponentene. 

“Til” og “Fra”-felt rett på elektronikken. Perfekt julegave! :)

Her er juletreet plugget på min Raspberry Pi 3, og alt som gjenstår er å mekke sammen et lite program som kan drive LEDene på treet og gi meg et grønt og glitrende. På Pi Huts hjemmeside har man lagt ut en liten programsnutt i programmeringsspråket Python (som er preinstallert og standard på Raspberry Pi, derav navnet…)

from gpiozero import LEDBoard
from gpiozero.tools import random_values
from signal import pause
tree = LEDBoard(*range(1,28),pwm=True)
for led in tree:
led.source_delay = 0.1
led.source = random_values()
pause()

Alt jeg trengte å gjøre var å starte opp min Raspberry, klippe ut programsnutten ovenfor, lime den inn i en fil jeg lagret med navnet christmas.py og så kjøre programmet med kommandoen python christmas.py (det vil si, siden jeg la programmet i mappen /home/pi/ er det riktigere å skrive python /home/pi/christmas.py

For å slippe å starte programmet manuelt etter at Raspberryen har startet opp, automatiserte jeg programstart ved å legge kommandoen over inn i fila crontab (som kjører kommandoer til gitte tidspunkt i Linux). Nok en gang var det gjort i en fei: Jeg åpnet et terminalvindu på Raspberryen, tastet kommandoen crontab -e, la inn tekstlinjen

@reboot python /home/pi/christmas.py

og lagret. Hver gang Raspberryen starter (med eller uten skjerm og tastatur tilkoblet) vil juletreet begynne å blinke helt av seg selv. Nedenfor en liten film av resultatet. Vakkert, ikke sant? :)

Jakten på god koffeinfri kaffe

Er åpenbart i det helsebevisste hjørnet for tiden. Jeg har drukket kaffe siden jeg begynte å studere astrofysikk på Blindern i Oslo i 1983 (før den tid drakk jeg kruttsterk te med melk, halvt engelsk som jeg er), og har siden vært en svoren tilhenger av det svarte brygget. Til å begynne med hadde det mye med koffeinet å gjøre, det skal jeg innrømme.

Kaffen på Frederikke drakk man ikke for smakens skyld, men for å få det nødvendige kicket før en forelesning eller kollokviegruppe.  Det var etter studiene, da jeg fikk råd til å kjøpe bedre kaffe og reise til land med en annen kaffekultur enn vår egen, at jeg ble kaffeelsker. Espresso, kokekaffe, gresk mudderkaffe, nordafrikansk krydderkaffe, cold brew, etiopisk, kenyansk, colombiansk – give it to me baby. ;)

Kaffe behøver ikke være fancy eller komplisert. Min største kaffeopplevelse (og en av de største naturopplevelsene jeg har hatt) var kaffe kokt over bål og servert i en trekopp på Finnskogen en gnistrende kald vinterdag for mange, mange år siden. Den ble ikke den siste, for å si det mildt. Et røft anslag tilsier at jeg har hatt en kaffekopp i hånden eller ved min side minst fem av de tretti årene som er gått siden jeg begynte å drikke.

Men forleden kjente jeg for at kaffedrikkingen nærmet seg en grense. Langsomt, men sikkert hadde jeg økt på med kopper, inntil jeg satt ved nitiden om kvelden og slurpet. Jeg merket at det påvirket søvnmønsteret, ble sur i magen og kunne ofte kjenne en slags uggen sitring i kroppen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen hvite uker, slutte å drikke kaffe cold turkey og bruke oppholdet til å tenke ut hvordan jeg skal drikke koffeinkaffe i fremtiden.

For to uker siden tok jeg min siste kopp kaffe, og jøss som jeg kjente det neste dag: Dundrende hodepine og stikkende magesmerter. Like sterk hodepine og svimmelhet hadde jeg på dag to, fulgt av sterk hodesmerter halve tredje dag. På dag fire kom hodepinen først utpå ettermiddagen. Det gikk en drøy uke før hodepinene ga seg helt og holdent.

I ettertid har jeg skjønt at det frarådes å slutte så brått, og jeg ser nå at jeg undervurderte hvor koffeinavhengig jeg var blitt. En nedtrapping over noen dager hadde vært smartere. Men gjort er gjort. Selv om jeg hadde droppet koffein for en stund, hadde jeg ikke lyst til å slutte å drikke kaffe. Derfor begynte jeg å undersøke hvilke alternativer som fantes der ute.

For å foregripe det som følger: Utvalget er magert. Koffeinfri (eller rettere sagt koffeinredusert, da det gjerne er noen prosent igjen etter prosessen) kaffe har i Norge samme status som alkoholfri vin, det er et marginalt produkt som vises liten kjærlighet og omtanke. Det erfarte jeg da jeg bestilte min første koffeinfrie kopp for tre dager siden, i Espresso House på Grünerløkka.

Koffeinfritt sto ikke på menyen, men viste seg å stå i et glass under disken. Det virket som om baristaen ikke var vant til å få bestillingen, hun slet med å få laget den og resultatet så lite tiltalende ut, lysebrunt og ugjennomsiktig. Desperat som jeg var tømte jeg koppen, og konkluderte med at det ikke var verdt prisen. Hvis 10 er smaken av en god kopp traktekaffe var dommen klar.  Espresso House: 3/10

Deretter gikk jeg i butikken for å sjekke tilbudet. Bortsett fra pulverkaffe fra Nestlé, var Evergood eneste produsent med et koffeinfritt tilbud i hylla. Jeg kjøpte det, og traktet meg en kopp i morges. Og selv om jeg ikke er noen stor fan av Evergood, er dette et greit produkt. Som koffeinfrie kaffer flest skorter det på smaksdybde (et resultat av prosessen der koffein presses ut), det blir litt flatt rett og slett. Men alt i alt ville jeg slite med å skille mellom denne og gammeldags automatkaffe i en blindtest. Evergood Koffeinfri: 6/10

Jeg syns Starbucks stort sett lager OK kaffe, og har tidligere kjøpt kaffe i løsvekt der med greit resultat. Derfor var skuffelsen stor da jeg smakte på deres espressobrente koffeinfrie, kjøpt på Starbucks på Grønlands torg. Her manglet absolutt alle smaksnyanser, det eneste som kom gjennom var en overveldende brent, nesten askeaktig smak. At dette i tillegg var en svært dyr kaffe gjorde ikke saken bedre. Starbucks Decaf Espresso: 0/10

Jeg syns imidlertid Starbucks fortjente en sjanse til, og tok turen til Starbucks på Majorstua og bestilte en kopp av deres koffeinfrie americano. Og det var en ganske annen opplevelse. Nok en gang var smaken dempet, men likevel med et klart preg av passelig espressobrent kaffe. Den første koffeinfrie koppen jeg kunne lene meg tilbake og nyte helt som en vanlig kopp kaffe, rett og slett. Starbucks Decaf Americano: 8/10. 

Det eneste serveringsstedet i Norge som har havnet i internasjonale mediers søkelys på grunn av koffeinfri kaffe (for ikke å si kaffe i det hele tatt) er Pascals i Henrik Ibsens gate (ved Slottsparken). Da president Clinton besøkte Oslo i 1999, stakk han innom Pascals og tok seg en kopp koffeinfri espresso før han kjørte videre med følget sitt. Med dette i minne bestilte jeg koffeinfri kaffe på Pascals, og fikk til svar at dette hadde de ikke lenger. Pascals koffeinfri: ?/?

Tilbake til dagligvarebutikkene igjen: I et knipetak hender det jeg tar en kopp pulverkaffe, og Nestlé har også et koffeinfritt alternativ. Kanskje skyldes det at pulverkaffe i utgangspunktet er så grundig bearbeidet at en ekstra prosess for å fjerne koffeinet ikke betyr så mye, uansett smaker det overraskende likt koffeinoriginalen. Den karakteristiske Nescafé-lukta slår mot deg når vannet går i koppen, og smaken er kraftig og mørk (kan ha noe med doseringen å gjøre, den slurver jeg litt med). Nestle koffeinfri pulverkaffe: 7/10.

Denne uhøytidelige testens foreløpige vinner er fra Friele. Deres traktekaffe har tatt vare på overraskende mye smak, og dermed er det nesten som å drikke en vanlig, god hjemmetraktet kaffekopp. Friele koffeinfri kaffe: 8/10. 

Jeg vil begynne å drikke kaffe igjen ganske snart, jeg ønsker bare ikke komme tilbake til en situasjon  der jeg får i meg så mye koffein at det gir ubehag. Målet med å lete etter en god koffeinfri kaffe er derfor å finne noe som kan drikkes når kaffetørsten kommer men dagens koffeindose er nådd. For øyeblikket ligger Friele og Nestlé best an i den konkurransen.