Poengløst katteutspill

En av fordelene med ikke å være på sosiale medier er at man mister kanaler å være irritert i. Man blir rett og slett mindre utsatt for å trigges av blatante klikkfang-artikler som denne fra Dagbladet: “Mener det ikke er noen menneskerett å ha katt: Kastrering er en mulig løsning. Å skyte alle blir nok upopulært.” Her er det biolog Petter Bøckman som uttaler seg til avisen, med utgangspunkt i en sak han skrev for Norsk Skogeierforbund.

Thug Life

Petter Bøckman er en smart fyr jeg normalt har stor respekt for, men bruk av uttrykk som “å skyte alle” oppnår ikke noe annet enn gjøre folk sinte og skape oppstand i sosiale medier. Hvis målet faktisk var å redusere kattens belastning på norsk natur måtte Bøckman ha fremlagt argumenter som våre lovgivere kunne forholde seg til (kjæledyreierne har han forlengst mistet med slik tale).

Han måtte med andre ord ha presentert forskning som dokumenterer problemet i Norge (ikke Australia og USA), sammen med realistiske forslag til hvordan det skal reduseres. Han kommer ikke med noen av delene, utover at norske katter tar flere fugler enn eierne tror og at man ikke bør “legge opp til at det er en menneskerett å ha katt”, hva nå det måtte bety.

Professor Bjarne Olai Braastad ved UMB peker på at katten har andre funksjoner i dag enn i det gamle bondesamfunnet, og at det er vanskelig å se hvordan bykatter utgjør en trussel mot rødlistede arter. Ellers er det selvsagt like lett å argumentere mot hunden hvis man har omsorg for annet enn smågnagere og fugl. Hunder gjør stor skade på husdyr og vilt, og årlig dør mellom 20 og 40 mennesker av hundeangrep i USA. Wikipedia-artikkelen er horribel lesning – det kan umulig være noen menneskerett å ha et slikt dyr.

Som katteeier har jeg skrevet om slike utspill tidligere. Der tar jeg til orde for ansvarlig kattehold, og kommer med tips til hvordan man kan redusere huskatters skadevirkninger i lokalmiljøet. Jeg skal ikke påstå at dette vil redde så fryktelig mange fugler, men det er utvilsomt mer effektivt enn høyttenkningen til Bøckman.

Den hyggeligste kommersielle juletradisjonen jeg vet om

Jeg kan bli like irritert over for tidlig oppsatte julegater og julemusikk og julepynt i butikkene som alle andre, men jeg må innrømme at det er én moderne, dønn kommersiell juletradisjon jeg virkelig har sans for: De britiske julereklamene. I mitt minne har reklamene på britisk TV før jul alltid vært morsommere, bedre produserte og mer overdådige enn de norske, men de siste ti åra har det tatt hel av. Jula er blitt for landets reklamebyråer hva Superbowl er for de amerikanske.

Det var varehuskjeden John Lewis som startet det hele i 2007, med lanseringen av en reklamekampanje som skal ha kostet seks millioner pund. Den minuttlange reklamen fikk mye oppmerksomhet, men det var etter at John Lewis byttet reklamebyrå i 2009 at det virkelig tok av. De siste årenes kampanjer har vært så vellykkede at slippdatoen (10. november i år) er blitt en mediebegivenhet nesten på linje med en filmlansering.

Sammenligningen med filmslipp er ikke upassende, da det nettopp er det disse reklamene er: Kortfilmer (årets er på over to minutter) som forteller en enkel og velsignet nissefri historie om juleglede, forventninger og familie. Filmene er dialogfri med et sentimentalt lydspor, som regel en coverversjon av en kjent (og velsignet nissefri) låt. Årets bruker “Golden Slumbers“, en av Paul McCartneys vakreste melodier.

Så her er de altså, John Lewis’ klump i halsen-øyeblikk i omvendt kronologisk rekkefølge:

Ikke vanskelig å merke reklamebyråskiftet der, nei. Selvsagt har ikke John Lewis’ konkurrenter sittet stille og sett på utviklingen. Noen eksempler fra årets reklamesesong følger nedenfor (føler du deg virkelig sugen på insulinsjokk er det bare å putte “christmas adverts” i YouTube…)

Vi har ikke slikt i Norge og kanskje er det like greit. Det er nok julemas allerede, liksom. På den annen side: Når en av de mest minneverdige norske julereklamene fra de siste tiåra er denne kan man begynne å lure…

Hva skal en Mars-koloni leve av?

Frem til våre dager har veldig mye av fokuset på bemannete ferder til Mars vært på oppdagelse og utforskning. Det store flertallet av foreslåtte planer for å reise til Mars har i praksis vært oppgraderte versjoner av Apollo-programmet: En liten gruppe astronauter og forskere sendes til Mars, planter flagget og tar steinprøver og gjør målinger før de reiser hjem etter noen måneder. Det som gjerne kalles en “flag and footprints mission”.

Den beste skildringen av denne ferdsprofilen finner du i Andy Weirs bok “The Martian” fra 2011, som ble til en internasjonal filmsuksess ved samme navn noen år senere. Mars-basen som Matt Damon tvinges til å overleve i ligger ganske tett opp til konsepttegninger av det man forestiller seg at astronauter vil bo i gang før 2050 (dette er i enda større grad tilfelle for boken, som er en ren fest for oss med sans for nerdete tekniske og vitenskapelige detaljer).

Men med Elon Musks BFR-prosjekt, som ble presentert i ny og mer realistisk versjon i september i år, har debatten flyttet seg mer over mot kolonisering. Musk mener at teknologien som nå utvikles av SpaceX ikke bare vil gi oss Mars-ferder før 2030, men muliggjør at de første på Mars kan bli boende. BFR (som står for Big Falcon (eller noe annet…) Rocket) er ment å gå i skytteltrafikk, og under sin presentasjon i september viste Musk fram bilder av det som så ut som en raskt voksende by på planeten.

Det Musk ikke gjorde, var å gå i detalj om hva en by/koloni med tusenvis av mennesker skal leve, og hvordan den på sikt skal bli økonomisk uavhengig av Jorda. Siden spørsmålet er uinteressant for oppdagelsesreisende som bare skal besøke Mars en kort stund og så reise hjem, har det ikke vært forsket så mye på dette. Jeg har bare kommet over en håndfull publikasjoner, og de fleste av dem refererer til arbeid gjort av romforsker og Mars-aktivist Robert Zubrin. Han var en av de første til å reise spørsmålet i 1997 med artikkelen “The Case for Colonizing Mars”:

…even with optimistic extrapolation of robotic manufacturing techniques, Mars will not have the division of labor required to make it fully self-sufficient until its population numbers in the millions. Thus, for decades and perhaps longer, it will be necessary, and forever desirable, for Mars to be able to import specialized manufactured goods from Earth. […] Nevertheless, these smaller sophisticated items will have to be paid for, and the high costs of Earth-launch and interplanetary transport will greatly increase their price. What can Mars possibly export back to Earth in return?

Siden Zubrin skrev dette har det skjedd teknologiske fremskritt som gjør at vi kan kutte kraftig i anslaget for hvor mange kolonister som trengs. 3D-printing og videreutviklet kjemi/nanoteknologi vil gjøre det mulig å produsere langt flere nyttegjenstander lokalt enn hva man så for seg for 20 år siden. Men vi må likevel gå ut fra at kolonien i tiår vil måtte importere livsnødvendigheter fra Jorda – til en fraktkostnad av flere millioner dollar per tonn. Det er også rimelig å anta at myndighetene på Jorda ikke vil betale for dette.

I den tidlige startfasen vil kolonistene antagelig betale mye av regningen for byggingen av basen. Hver kolonist vil med andre ord betale for billetten til Mars (anslått til mellom en halv og én million dollar), en andel av byggekostnadene på Mars som fort kan bli på flere millioner og deretter bidra til utgifter for luft, vann, mat og vedlikehold resten av oppholdet på Mars. Som tidligere skrevet blir Mars-kolonien et “sorteringssamfunn” uten sidestykke, stort sett forbeholdt unge, friske, høyt utdannede og svært velstående mennesker.

I tillegg kommer USAs regjering til å bidra, ikke minst for å sikre innflytelse over en koloni som fort kan bli et sant juridisk villnis. FNs Romtraktat gjør det ulovlig for stater å hevde suverenitet over himmellegemer og enkeltpersoner å eie eiendom (firmaene som forsøker å selge tomter på Månen er svindlere, med andre ord). Lovpraksis i verdensrommet kan best sammenlignes med skipsfart i internasjonalt farvann, der det er lovverket i skipets opprinnelsesland som gjelder.

Amerikanske borgere som skytes opp med et amerikansk romskip er altså underlagt amerikansk lov ombord i romskipet. Problemet oppstår når de bosetter seg i en koloni på Mars som sannsynligvis vil være eid av privatpersoner og kommersielle aktører fra mange ulike land. Her kan praksis fort bli at de eneste jordiske lovene kolonien er forpliktet til å følge, er punktene i FNs romtraktat som alle land har stilt seg bak. Punktet om å unngå å kontaminere Mars med jordiske organismer er særlig viktig for kolonien.

Kolonien åpner for helt nye måter å utforske Mars på, og vil kunne tilby forskningstjenester til USAs og andre lands regjeringer til langt lavere kostnad enn det som i dag er mulig med roboter. Et eksempel: Curiosity-marsbilen, som på seks år har tilbakelagt 17 km på Mars, kostet i sin tid 2,5 milliarder dollar. Den samme forskningen kunne i praksis utføres av et team kolonister i løpet av noen dager i en Mars-bil til en bitte liten brøkdel av prisen.

Private bedrifter vil også kjøpe seg inn. TV-rettighetene blir solgt til høystbydende, og her snakker vi fort om milliarder av dollar (samme størrelsesorden som et OL). Elon Musk har sagt at SpaceX ikke kommer til å eie Mars-kolonien, men isteden fungere som transportør og tjenesteleverandør. Det er mulig han holder seg løftet, men det er uansett sannsynlig en lang rekke store høyteknologiselskaper vil være interessert i å kjøpe seg laboratorier på Mars. De kan også betale for kortere eller lengre opphold for kolonister med familier.

Superrike enkeltpersoner og private forskningsfond (som Bill og Melinda Gates-fondet) blir en viktig pengekilde. Elon Musk, som idag er multimilliardær med gode utsikter til å øke formuen betraktelig, står først på listen. Han har allerede uttalt at hans ambisjon er å “dø på Mars, men ikke i en kræsjlanding”. Blant andre mulige milliardærnavn på blokken er romfantastene Richard Branson, Paul Allen og Jeff Bezos (han driver sitt eget romprogram, men kan komme til å skifte strategi når en Mars-koloni ser ut til å bli virkelighet).

Kan kolonien bli et gruvesamfunn?
I “The Case for Colonizing Mars” argumenter Robert Zubrin for at kolonistene kan leve av å eksportere verdifulle mineraler eller deuterium til bruk i fusjonskraftverk til Jorda. Idag fremstår disse alternativene som mindre interessante. En serie med romsonder og roboter har ikke funnet drivverdige forekomster av verdifulle mineraler, og status for fusjonskraft som energikilde er den samme som de siste 50 årene – minst 50 år unna praktisk drift.

Elon Musk har ingen tro på dette, og ser for seg at naturressursene som utvinnes på Mars vil være til lokalt bruk. Han tror aldri det vil finnes noe råstoff verdifullt nok (selv ikke paller med kokain, som han nevner i intervjuet) til at det vil lønne seg å frakte tilbake til Jorda:

“I don’t think it’s going to be economical to mine things on Mars and then transport them back to Earth because the transport costs would overwhelm the value of whatever you mined, but there will likely be a lot of mining on Mars that’s useful for a Mars base, but it’s unlikely to be transferred back to Earth. I think the economic exchange between a Mars base and Earth would be mostly in the form of intellectual property”

Jeg er i hovedsak enig, med ett forbehold. Dersom man finner liv, vil kolonistene ha tilgang på en  helt unik ressurs. Forskere har snakket mye om den vitenskapelige verdien av arvestoff (det er ikke gitt at det vil være DNA) fra Mars-organismer, men det er liten tvil om at dette også kan få enorm økonomisk verdi. “Bioprospecting”, dvs jakt på DNA med kommersielt potensiale, er allerede storindustri, og kostnadene ved å frakte mikroorganismer tilbake til Jorda vil være små.

Skulle livet være utdødd, kan det fremdeles ha stor verdi. I Robert Sawyers Red Planet Blues skildres en koloni som lever av å eksportere Mars-fossiler til museer og samlere på Jorda. Ifjor besøkte jeg Marokko sammen med norske fossiljegere, og så der at salg av fossiler og mineraler var en viktig inntektskilde for mange lokalsamfunn. En vakker trilobitt kunne gå for tusener og i noen tilfelle titusener av kroner.

Jordbruk vil bli dominerende
I moderne jordiske samfunn utgjør landbruket nå bare en håndfull prosent av nasjonalinntekten og arbeidsstokken. Dette vil sannsynligvis se svært annerledes ut i den første fasen av kolonisering på Mars. Matproduksjon vil være alfa og omega for kolonien, både på grunn av næringstilførsel og rollen planter spiller for kretsløpet av luft og vann – to andre livsnødvendigheter som ikke finnes fritt tilgjengelig på Mars.

Mars-jorda egner seg i utgangspunktet dårlig for dyrking av planter, blant annet på grunn av perklorater i jordsmonnet. Men disse kan fjernes, og med tilsetning av næringsstoffer (menneskegjødsel kan bli verdifullt på Mars!) vil det ifølge NASA være mulig å dyrke f.eks. poteter. Alternativet vil være hydroponikk, dyrking uten jord og under kunstig belysning (sollyset på Mars er fire ganger svakere enn på Jorda).

Man vil bruke mye ressurser på forskning og utvikling av matplanter som er tilpasset de unike forholdene, i tillegg til andre måter å lage næring på som ikke involverer bruk av husdyr. Ja, for dyrehold vil vi neppe se mye av i kolonien. De fleste husdyr gir næringstap man rett og slett ikke vil ha råd til, og argumentet om at ku og sau lager kjøtt av planter mennesker ikke kan spise er ugyldig her.

I tillegg er husdyr kostbare i drift og representerer smittefare. I kolonien vil det jobbes mye med mat-teknologi av alle slag, og vi skal ikke se bort fra at dette veganersamfunnet kan finne løsninger som kan eksporteres til Jorda. Et hovedargument mot bioteknologi på Jorda er mulige skadevirkninger på økosystemet. Her kan det totale fraværet av et økosystem på Mars bli et fortrinn: Uansett hva man utvikler av løsninger i kolonien, er det ingen fare for at de ved en feil vil kunne løpe løpsk blant jordiske organismer.

Eksport av immaterielle rettigheter
Frihet til å gjøre eksperimenter er altså én god grunn til at resultatene av forskning og teknologiutvikling kan bli en viktig marsiansk eksportartikkel. En annen er ren og skjær nødvendighet. Mars er et menneskefiendtlig miljø der slurv og teknisk svikt lett kan føre til døden. Det vil gi kolonistene en unik teknologibevissthet, og motivere dem til stadig å forbedre maskinene i sine omgivelser.

Samtidig vil Mars stille dem overfor nye utfordringer, noe som vil være en sterk driver for innovasjon. Gruppen som utsettes for dette vil gjennomgående ha høy utdannelse, og har derfor alle forutsetninger for å skape en “trykkokereffekt” – rask innovasjon som følge av at mange smarte mennesker er tvunget til å jobbe tett innpå hverandre. Los Alamos-laboratoriene i 1944/45 er et klassisk eksempel på dette.

Anleggssektoren blir viktig
Bygg og anlegg vil være en viktig lokal næring, som rimelig kan være i en koloni som bare kan vokse ved nybygg av svært spesialiserte boliger. Boligsalg  til ankommende kolonister blir en viktig vekstsektor i kolonien, slik det er i alle samfunn med stor tilflytting av kompetente og velstående mennesker.

Det man neppe vil se med det første, er eiendomssalg. Det er som skrevet over ikke tillatt å eie eiendom utenfor Jorda. Men i det siste er det tatt flere initiativer for å få gjort noe med dette, fordi manglende eiendomsrett gjør det vanskelig å skaffe investorer til prosjekter på Mars og andre himmellegemer.

Ekstremturister og pensjonister
Dersom Elon Musks BFR-prosjekt blir gjennomført etter dagens planer, vil koloniskipene som frakter folk til Mars også kunne ta med seg passasjerer tilbake til Jorda. En del av dem vil være kolonister som ombestemmer seg, men dette åpner også for turisttrafikk av det helt ekstreme slaget. I gruppen av turister som idag betaler i dyre dommer for å besøke Antarktis og Mount Everest, og som har stilt seg i kø for å bli skutt opp i rommet med Virgin Galactics romskip, er det også tenkelig at det vil finnes endel som er villige til å besøke Mars for opplevelsens skyld.

Prisen vil begrense antallet sterkt, men til gjengjeld vil hver av disse interplanetariske ekstremturistene legge igjen mye penger i kolonien. Det er også tenkelig at enkelte svært rike eldre vil velge å pensjonere seg på Mars. Den lavere gravitasjonen og fjernheten fra smittsomme sykdommer (ikke minst influensa) som herjer på Jorda og årlig dreper hundretusener av eldre, kan til og med selges inn som helsebringende. Slike kolonimedlemmer vil kanskje ikke bidra med mye arbeidskraft, men pengene de har med seg blir svært nyttige.

Mars som sivilisasjonsbackup
Et hovedargument for å gjøre mennesket til en multiplanetarisk art, som Musk liker å kalle det, er at vi sikrer at Homo sapiens overlever selv om katastrofen skulle ramme Jorda. Men vår art er intet uten kunnskapen og kulturen vi har bygd opp de siste 10 000 årene, og derfor kommer vi også til å sørge for at det finnes en backup-kopi av sivilisasjonen vår på Mars.

Det som kan digitaliseres vil måtte lagres under bakken for å unngå at lagringsmediet blir skadet av stråling. Der vil man også finne biologisk materiale (typ Frøbanken på Svalbard) og andre gjenstander man trenger fysiske kopier av. Arkiver av denne typen er ikke billige å bygge eller drifte, og for kolonien kan det bli en viktig kilde til jordisk kapital.

I det hele tatt kan avstanden til Jorda bli nyttig på mange måter. Ved kreativ fortolkning av FNs romtraktat kan datalagring på Mars bli attraktivt for deler av finanssektoren, for eksempel. I koloniens serverparker kan folk som aldri ville drømme om å reise til Mars selv, gjemme unna finansiell informasjon, virtuelle valutaer eller hemmeligheter de ikke vil at jordiske myndigheter skal få tak i.

På Jorda øker trykket mot skatteparadiser, så kanskje en Mars-koloni kan fylle denne rollen? Uansett er det lett å se hvordan kolonien kan bli attraktiv for folk med mye penger og noe å skjule.

Kilder:
Richard Heidmann: An Economic Model for a Martian Colony of a Thousand People
Clayton Knappenberger: An Economic Analysis of Mars Exploration and
Colonization

Robert Walker: Is there a Fortune to be made on Mars? 
Wikipedia om Mars-økonomi
Robert Zubrin: The Economic Viability of Mars Colonization
Robert Zubrin: The Case for colonizing Mars

Norcon 28 i Oslo denne helgen

Fra idag (fredag 24. november) til søndag 26. er det Norcon science fiction-festival på Torshovteatret i Oslo. Du finner programmet her, og som du kan se er det en god miks av prisutdelinger, forfattermøter, foredrag, paneler og film. Torshovteatret viser for tiden en oppsetning av George Orwells “1984”, så en del av programmet avspeiler dette.

Hva skal vi gjøre hvis SpaceX-visjonen av kolonisering av Mars
(mot formodning) blir virkelighet?

Jeg er bedt om å bidra på to arrangementer på søndag. Klokken 13 snakker jeg om kolonisering av Mars, ikke minst sett i lys av de siste utspillene til Elon Musk og SpaceX. Deretter deltar jeg i panelet “Velkommen til verdens ende” der vi skal snakke om våre favorittmåter som verden kan gå under på. Velkommen skal du være!

Det beste kattebildet jeg noensinne har tatt…

Knipset for nøyaktig ett år siden idet Linus oppdager at Ada har lagt beslag på enda en koselig liggeplass (et kattehus jeg nettopp hadde bygd ferdig). Blikket oppsummerer forholdet deres perfekt: “Kan ikke du gjøre noe? Hun tar jo ALT som er bra!”

(Det tok bare noen timer, så gikk Ada lei av kattehuset og overlot det allernådigst til Linus. Nå bruker han det hver eneste dag…)

Perfekt storm

Hvis du går til min “Bestill oppdrag“-side vil du se at jeg for tiden ikke påtar meg nye oppdrag fordi jeg er ute i omsorgspermisjon. Jeg har stort sett holdt privatlivet mitt unna nettet, og har ikke tenkt å endre på den praksisen nå. Jeg skal derfor ikke gå inn på årsaken til at jeg har tatt permisjon, bortsett fra å si at det er en “perfekt storm” av flere uavhengige forhold og at ingen av dem berører min fysiske eller mentale helse direkte. Men jeg tenker det kan være nyttig å forklare hvordan dette påvirker arbeidssituasjonen på et nettsted som er utgangspunktet for så mange forespørsler om oppdrag.

Før det første har jeg måttet redusere alle typer opptredener til et absolutt minimum. Helt siden jeg begynte som frilanser i 1990 har jeg hatt en rolle som offentlig person. Jeg har alltid trivdes i denne rollen, selv om det koster meg mer enn mange kanskje tror. Ja, for jeg er altså et av disse menneskene i et utadvendt yrke som er ganske introvert på privaten. Jeg føler meg ofte tappet for energi etter møter og foredrag, og har det igrunnen best på hjemmekontoret med to katter som kolleger. Offentlige opptredener er altså et overskuddsfenomen, og akkurat nå går overskuddet med til å håndtere akutte kriser i mine nære omgivelser.

Av samme grunn har jeg kuttet ut sosiale medier. Algoritmene til Twitter og Facebook leverer lite av faglig eller nyhetsmessig verdi jeg ikke får via RSS og kvalitetsavisene jeg betaler for, og siden jeg ikke hører til dem som har nytte av å lufte sorger i full offentlighet faller også det behovet bort. Jeg syns dessuten tonefallet i SoMe er blitt merkbart bitrere den senere tiden, med nye viralskandaler og krangler i feeden hver eneste dag. Det er alltid noen som tar feil på Internett, men fra nå av overlater jeg jobben med å rette på dem til de av dere som har ork til det.

Samtidig trenger jeg tid til å ta vare på helsa. Jeg har vært gjennom lignende situasjoner tidligere i livet, og vet hvor fort man selv kan bli i dårlig form av å ta vare på andre. Lange turer i byen og i skog og mark er min beste medisin, og jeg er ikke så rent lite fornøyd med at at jeg tvers gjennom hele denne perfekte stormen har klart å holde på min daglige målsetning om å gå minst 14 000 skritt. To og en halv time utendørs, kun i selskap med mitt eget hode. Perfekt. :)

Noen merknader til slutt: En mindre synlig offentlig profil betyr ikke at jeg står alene i stormen. Jeg er så heldig å ha familie og venner og et kobbel av flinke fagfolk med meg gjennom dette. Og det at jeg er tilbakeholden med opplysninger må ikke leses en indirekte kritikk av dem som velger motsatt strategi. Jeg har venner og bekjente som er åpne om sine problemer i SoMe, og jeg ser jo at det er til glede og nytte både for dem og for leserne deres. Det er flott at de gjør det, det er bare ikke min greie.