Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Vi har sett oss lei på den ubalanserte kommentarfeltdebatten. Vi mener at grunnene til å holde seg unna kommentarfeltene, nettopp er grunnene til å delta i debatten. [...] Vi inviterer til kommentarfeltdugnad. Vi oppfordrer alle til å ta seg bryet med å argumentere saklig, stille spørsmål og utfordre de fordomsfulle innleggene. Hvis vi er mange nok som gjør dette, kan vi kanskje lykkes i å gjøre kommentarfeltene om til en arena for seriøs samfunnsdebatt, der alle vil delta.

I utgangspunktet er jeg en sterk tilhenger av nettdugnader (jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bidra vesentlig til Wikipedia) og jeg mener det er prisverdig å ville imøtegå fordomsfulle ytringer med saklige argumenter. Dette er også noe jeg stadig gjør i det fysiske rom, i min rolle som foreleser om fremtidstemaer som den demografiske utviklingen i Norge og verden forøvrig. Likevel kommer jeg ikke til å delta i kommentarfeltdugnaden, av tre årsaker.

Dugnaden er dømt til å mislykkes
Etter å ha fulgt avisenes kommentarfelter i flere år (jepp, jeg har en masochistisk strek) er det åpenbart for meg at skribenter med et sterkt høyrevridd og innvandringsfiendtlig ståsted dominerer debatten. Under Dagbladet-kronikken til Palmer og Sørum er det nå nesten 2000 kommentarer, og du skal ikke ha lest mange av dem før du skjønner hvor håpløst det vil være å imøtegå alle påstandene der med saklig kritikk. Og dette er altså bare én artikkel i én avis. Kommentarfelter med tilsvarende – og langt verre – innhold og tonefall finnes i nettaviser over hele landet.

Tar ikke kommentarfelttraverne deg med sitt blotte antall, tar de deg på utholdenheten. Helt siden gode, gamle USENETs dager har vi hatt debattanter som dominerte rett og slett fordi holdt ut lenger enn alle andre. Kommentarfeltet er fullt av slike nettroll, og den som skal imøtegå usakligheter i kommentarfeltet må følgelig være villig til å stå løpet ut og besvare mange og lange innlegg som er skrevet til alle tider på døgnet.

Kommentarfeltet er mer en arena for sterke følelsesytringer enn et forum for kjølig, saklig debatt. Jeg syns fremdeles Even Westvangs beskrivelse av kommentarfeltene som “sinnaposer” er treffende – mer enn noe annet er dette steder der folk ventilerer sin frustrasjon over det som måtte ergre dem. Det gjør sikkert godt å ventilere for dem det gjelder, men for utenforstående oppleves det som ganske fremmedgjørende. Og i mine øyne er det nettopp de sterke følelsene som mer enn noe annet gjør kommentarfeltene irrelevante.

Livet er for kort til uvesentligheter
I utgangspunktet trodde mange (også jeg) at kommentarfeltene kunne bli et nyttig tilskudd til den offentlige samtalen, et demokratiserende møtested for høy og lav. Isteden lever de sitt eget liv, og dyrker fram en sær subkultur med synspunkter og et tonefall som gjør at folk flest holder seg unna. Få skygger lenger unna enn maktmenneskene og meningsbærerne som så ofte er mål for kommentarfeltets raseri, som journalister og mediekommentatorer, politikere, ledere for offentlig og privat sektor osv.

Og kan de gjøre med den aller beste samvittighet. For blant dagens mange debattarenaer skal du lete lenge etter noen som er mindre betydningsfull enn akkurat kommentarfeltene. Av natur er de reaktive: engasjement og temperatur avspeiler direkte temavalg og vinkling på innhold produsert av andre (som regel en journalist). Feltene skaper intet nytt på egen hånd, leverer ingen nye ideer og heller ingen nye stemmer til samfunnsdebatten (tenk på hvor mange bloggere og twitrere som sprengt mediegrenser, og tenk så på hvor mange kommentarfeltdebattanter som har oppnådd det samme).

I grunnen lærer kommentarfeltene oss utenforstående lite annet enn at det finnes ganske mange som er ganske sinte og/eller redde for ganske mye.

Dugnaden legitimerer atferden
“Don’t feed the troll” er et gammelt råd for nettdebatt som ikke bare handler om at du ved å svare på usaklige utspill inspirerer folk med imponerende utholdenhet (se over), men også om at du på sett og vis legitimerer atferden. Hvis du for eksempel velger å svare på kommentaren fra “trieste” som hevder at “Ap importerer nye Ap-stemmer fra den 3. verden” (se under) har du samtidig anerkjent anonymiteten og nivået på retorikken.

Sakset fra en av Magnus Forsbergs gode collager av nettkommentarer

Langt på vei mener jeg at kommentarfeltdugnaden fremstår som legitimerende for kommentarfeltene som helhet. Hvis dette mot formodning skulle fungere, vil jo avisene kunne unnskylde seg med at debatten ikke lenger er så ensidig og usaklig. Initiativet signaliserer dessuten at avisens kommentarfeltene er viktige (noe de altså ikke er), det reduserer avisens moderatorarbeide og ikke minst skaper det engasjement.

Tilhengere og motstandere av dugnaden kommer til å krangle så busta fyker så lenge tilhengerne gidder å henge med  - hvilket neppe er særlig lenge. I mellomtiden triller annonsekronene inn. Mitt syn her er krystallklart: Det var avisene som skapte dagens kommentarfelter, og det er de som eventuelt bør rydde opp. Frivillige bør ikke la mediehusene slippe unna sitt juridiske og moralske ansvar ved å gjøre kommentarfeltene til en litt mindre abnorm debattarena.

Men er det ikke farlig å ignorere kommentarfeltene?
Tja. Det er neppe farligere å ignorere de mest ekstreme kommentarfeltdebattantene enn alt det andre ekstreme innholdet på nettet vi jevnlig ignorerer. Som for eksempel hjemmesiden til holocaustfornekteren David Irving, der du gratis kan laste ned hans bøker (som er skremmende velskrevne og overbevisende – det vet jeg av erfaring).

Det vil føre for langt å ta debatten om eventuelle skadevirkninger av filterbobler eller ekkokammereffekt i kommentarfelter. Den regner jeg med at vil dukke for alvor igjen når Fjordman inntar vitneboksen i Oslo tinghus. Her og nå konstaterer jeg bare at ekstreme holdninger alltid har eksistert, og at det virkelig vesentlig nye er at det er blitt så enkelt for ekstremister å spre sitt budskap. Faktisk så enkelt at imøtegåelse er en umulig oppgave for folk ned et normalt tidsskjema.

Nok en gang: dette er ikke en oppfordring til passivitet. Støter du på uakseptable holdninger, bør du imøtegå dem på en respektfull og saklig måte hvis du føler deg istand til det. Ta isteden dette som et hint fra en erfaren debattant som forlengst har lært å velge sine slag – og ikke minst sine slagmarker – med omhu. Bruk argumentene dine der de har en sjanse til å bli hørt og bety noe, som i avisenes ordentlige debattsider, i den anstendige delen av bloggosfæren, i lokalpolitikken, i lunsjpausen på jobben, på skolen, blant venner og familie eller hvor det nå måtte passe.

Glem ikke at det noen ganger er riktigst å vende ryggen til. Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre.

Oppdatering fredag kveld: Så langt har det ikke vært nødvendig å minne om det, men for ordens skyld: moderasjonsreglene på denne bloggen skiller seg fra nettavisenes på noen vesentlige punkter. Vær gjerne kritisk til punktene som er nevnt over, men hold et anstendig tonefall og – ikke minst – hold deg saken. Vurderes du som ubehøvlet eller off-topic blir kommentaren ikke godkjent.

Saken i dette tilfellet er altså ikke norsk innvandringspolitikk eller romfolk eller asylsøkere, men avisenes kommentarfelter og hvorvidt andre enn en fast og trofast skare skal bry seg om dem.

Men er det riktig? Saken er uklart fremstilt av journalisten. Det fremgår for eksempel ikke hvor langt unna foreldrene var, og det er avgjørende for hvordan fremmede vil reagere. Er foreldrene nær barnet og løper til for å hjelpe, er det langt mer forståelig at en forbipasserende kommer til at situasjonen er under kontroll og ikke krever innblanding. I artikkelen sies det dessuten at ulykken skjedde på en gang- og sykkelvei, mens illustrasjonsfotoet viser en vei med parkert bil og innkjørsel til bolig.

I kommentarfeltet finner man de vanlige rasende utfallene mot syklister, men man finner også noen få som stiller spørsmålstegn ved foreldrenes handlemåte. Det er det vanskelig å si noe om, med tanke på hvor tynn informasjonen er her. Men på et generelt grunnlag vil jeg, som helårssyklist og pappa til en syklende åtteåring, si at familieturer der foreldrene går til fots mens små barn sykler foran ikke er noen god idé.

Det er en vanlig foreteelse i Oslomarka og på gang- og sykkelstier i byen, og jeg har ofte sett det skape farlige trafikksituasjoner.  Små sykler kan få stor fart i nedoverbakke: det ene sekundet er ungene nær foreldrene, det neste er de to hundre meter foran og ute av syne. Barn har dårligere fysisk kontroll over sykkelen (fallulykken som skildres i artikkelen er uunngåelig i denne alderen) og en tendens til å vingle. Det øker risikoen for kollisjon med medtrafikanter eller å kjøre ut i grøfta, som i artikkelen.

Små barn blir lett distrahert, de har begrenset sidesyn og sliter med å holde rede på flere ulike faktorer på én gang. De har en tendens til å fokusere på det som er viktigst i øyeblikket, og resultatet er den altfor vanlige situasjonen der knøttet vingler avgårde med hodet vendt mot foreldrene som kommer gående bak. Trygg Trafikk fraråder at barn sykler alene i trafikken før de er 10-12 år gamle, og alt jeg har sett i mine år på to hjul støtter den konklusjonen.

Barn og sykling skal handle om glede – men også trygghet. Hjelm, folkens! Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er jeg jo en varm tilhenger av at barn sykler, og etter at vår fabelaktige Follow Me ble pensjonert i vår (sorry, folkens, den er gått i arv til min nevø) har vi måttet lære åtteåringen å sykle i all slags trafikk sammen med oss.

Og det bringer meg til dagens hovedregel: skal små barn sykle på steder der det er trafikk (og med trafikk menes altså ikke bare biler!) skal de ikke farte rundt på egen hånd. Foreldre eller andre ansvarlige voksne bør sykle sammen med dem, slik at de alltid har kontroll og kan gi veiledning underveis. Den beste måten å lære seg å lese trafikkbildet på, er ved å oppleve det under trygge forhold sammen med en voksen.

Hvis det er to voksne med i følget, bør de legge seg foran og bak. Da setter de retning og tempo, og hele følget blir synligere for andre trafikanter. Er det bare én voksen, får man best oversikt og kontroll ved å legge seg bak de små. Men på steder der det raskt kan komme trafikk fra siden (i praksis det meste av Oslo sentrum) opplever jeg at det kan det være tryggest å kjøre foran – fra en lastebil eller SUV som kommer ut av et portrom vil et barn være langt mindre synlig enn en voksen.

Hvilket bringer meg til kryss. Hovedregelen er at vi stopper ved alle fotgjengeroverganger, stiger av og triller over. Bilister har vikeplikt og viser generelt større respekt for gående, og det lavere tempoet gir bedre oversikt over trafikk som ofte kommer fra flere kanter samtidig. Er vi på en sykkelsti som krysser bilveier, vil vi om trafikken ikke er altfor tett bremse opp, se oss grundig til høyre og venstre og kjøre videre om det er klart.

Mangelen på sykkelstier i Oslo gjør det nødvendig for barnefamilier å ty til fortau i ny og ne, og der gjelder regelen om holde ganghastighet og generelt ikke være til sjenanse. I Oslo innebærer det også å unngå det verste rushet, og forsøke å finne gater som ikke er så trafikkerte. Ellers gjør vi jo vårt beste for å formidle trafikkregler og betydningen av ulike relevante skilt.

Så langt tyder alt på at strategien funker: vår gutt oppfører seg som en defensiv, fornuftig bysyklist med klare holdninger til trafikk. Men vi må alltid være på vakt, og aldri glemme at vi har å gjøre med et impulsivt lite menneske som fort kan bli overveldet og forvirret av ting som voksne håndterer på strak arm. Basert på det jeg ser i trafikken her i byen, skulle jeg av og til ønske at litt flere foreldre hadde dette in mente.

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Når det er sagt, var konsekvensene for laget ikke altfor dramatiske. De ankom til den enorme og uoversiktlige bussterminalen som var utgangspunkt for reisen videre til Agra, i tide til nå samme buss som fire andre lag. Seks lag som hadde klart å orge seg en skranglete lokalbuss ankom først, og begynte på oppgavene i byen de fleste forbinder med Taj Mahal (og de av oss som trekker på årene ofte forbinder med Lørdagsbarnetimen og Aimée Sommerfelts bok…)

Når man står overfor et veivalg i Amazing Race står det ofte mellom en oppgave som er fysisk krevende men som kan gjøres unna raskt for den som har styrken, eller en potensielt mer tidkrevende oppgave som ofte krever fingerferdighet. I Agra kunne lagene velge mellom å bære 50 kilo med ull fra et karderi til et veveri, eller slipe og tilpasse små mosaikkfliser. Jeg mistenker at våre to venner fra forrige episode, Karim og Khabat, ville ha foretrukket ullbæringen – å slipe flisene virket temmelig frustrerende. Og joda TV2, vi skjønte at de var frustrerte etter det første skjellsordet. Ikke nødvendig å dvele ved det. :)

Venninnene Michelle og Cathrine og brødrene Frank og Ivar gjorde et smart grep da de inngikk en allianse. Selv om samarbeid sjelden varer lenge med det voldsomme tempoet man holder i TAR, har det reddet mangt et team fra å bli eliminert. Så fortsett med det helt til den uunngåelige oppsplittingen kommer – det blir som regel ganske underholdende TV av det også…

Bibelens ord om at de siste skal bli de første, og de første de siste (Matteus 20:16, om du er interessert) kunne stå som motto for TAR. Karim og Khabat, som løp inn til en overbevisende førsteplass i førte episode, slet med å holde tritt med hovedfeltet i denne episoden. Og da de hadde rast gjennom produksjonen av 50 indiske kukaker (derav tittelen på postingen) og stablet 200, støtte de på en puslespilloppgave.

Ja, du leste riktig. Et godt, gammeldags puslespill. Vinnerne av etappen, Truls og Morten, for gjennom oppgaven og løp til pit stop, fulgt av det ene laget etter det andre. Men altså ikke Khabat, som slet med å fullføre mens kompisen måtte se på med økende frustrasjon. Nå kan man selvsagt si fra sin myke TV-stol: men hvor vanskelig kan et 250 brikkers puslespill være? Vel, hvis du som Khabat aldri har puslet før vet du kanskje ikke at det lønner seg å legge opp kantene først. Han måtte lære seg å pusle fra grunnen av mens kamera gikk og konkurrenter stormet forbi. Temmelig imponerende, spør du meg.

Det som reddet kompisene denne gangen var firemenningene Pål-Christian og Ivar, som tydeligvis slet med tempoet under hele etappen. Kjenner jeg India rett, hjalp det sikkert ikke med varme, enormt lydnivå, ukjente lukter og mennesker, mennesker, mennesker. De kom sist, og ble som forventet eliminert. Ja, for selv om programleder Freddy, som forøvrig begynner å bli varm i trøya, insisterer på at et lag kan bli eliminert, vet erfarne TAR-seere bedre. Siden forrige episode sluttet uten eliminasjon, måtte noen ut nå.

Så adios PC og Ivar, og lykke til med å klatre oppover på lista i neste episode Karim og Khabat. Vi på Tøyen krysser fingrene for dere. :)

Jeg har sett hver eneste episode av den amerikanske serien (som nå er inne i sin 20. sesong, som har vunnet en drøss med Emmyer og fremdeles har anstendig rating), og jeg kommer til å se hver eneste av den norske. For meg har TAR, med sitt motto “The World is Waiting” alltid vært den rake motsetning til de stillestående, klaustrofobiske konseptene av typen “samle folk i et hus/hotell/øysamfunn og vent på at de begynner å krangle”.

Bevares, det kjekles og konspireres også i TAR, men det er reisen, oppgavene som skal løses underveis og de uunngåelige komplikasjonene som oppstår når 11 lag skal komme seg rundt kloden, som er hovedsaken. Det store spørsmålet jeg som TAR-fan stilte meg igår kveld, var om TV2 hadde lykkes med å gjenskape tonen som har gitt den amerikanske originalen en så trofast tilhengerskare.

Min hovedkonklusjon så langt er: dette ser lovende ut. Det til tross for at TAR Norge gjorde et grep som den amerikanske serien såvidt jeg husker bare har gjort én gang før, nemlig å fravike regelen om at det handler om å komme først over målstreken og isteden eliminere et lag helt i starten.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: på denne måten får serien trøkk fra første minutt, istedenfor at seerne må vente i to timer og tjue minutter på å få vite hvem som røk ut. Ja, for episoden var lang - den fylte hele TV2s reality-flate fra 20 til 21 og deretter fra 21.40 til 22.20 (her er jeg enig med VG, som liker programmet men som gir trekk for den lange pausen).

Den aller første oppgaven gikk ut på å plassere tre flagg ved siden av en setning skrevet på språket i landet (kinesisk, russisk og arabisk), og så komme seg til Gardermoen for å finne én av ti billetter. Laget som kom for sent til å finne en billett røk ut. Og straks fikk vi to typiske TAR-twister, da laget som løste språk-oppgaven sist klarte å passere et raskere lag på vei til OSL – et lag som attpåtil kom fra Oslo og som dermed burde ha fordelen av hjemmebane.

Men slik er det altså sjelden i TAR, og man kan ikke annet enn føle med osloguttene Kenneth og Hakan, som takket være ferskt sertifikat og et uheldig veivalg via Oslo sentrum ble stående igjen på flyplassen mens resten av lagene dro til Dubai. Der besto oppgaven i å finne en kamel-eier kalt Hassan på flyplassen, og så bli med ham ut i ørkenen. Derfra gikk det slag i slag, med kjøring og løping gjennom Dubai by, til lagene stormet inn til “pit stop” rett ved Burj Khalifa (verdens høyeste hus).

Mange av oppgavene som ble utført i Dubai var repriser på oppgaver fra amerikanske TAR, og ikke av de mest interessante jeg har sett. Mye av dramatikken i siste halvdel handlet – som det ofte gjør i denne serien – om hvordan forvirring, fobier (høydeskrekk meldte sin ankomst, ikke overraskende) og  misforståelser av oppgavene ville slå ut. Hvilket bringer meg til castingen. Ideen bak tar er at hvert lag er et par med et forhold til hverandre, enten man er i slekt, er partnere eller venner.

I amerikanske TAR er det en del partyper som går igjen, som to blonde venninner, treningsfanatikere, foreldre og barn og par med en konfliktfylt historie (siste USA-sesong kan by på “Dating Divorcees”, fex). Og joda, vi ser noe av det samme her, som med bestevenninnene Michelle og Cathrine og far og datter Tor Einar og Cathrine. Men der USA-TAR gjerne blir veldig emosjonell og touchy-feely på parforholdene, holder TV2-varianten en litt mer nordisk distanse. Det syns jeg er helt greit.

En annen forskjell er språkbruken, i TV2s disfavør. Jeg kan ikke huske å ha sett en TV-serie der det bannes så høyt og ofte som her. Det går i f*en og h*lvete og j*vla over en lav sko, enten det går dårlig eller bra for lagene. Kall meg prippen, men dette er noe jeg håper TV2 innskjerper overfor deltakerne før en eventuell sesong  2 (hadde dette vært USA-TAR, ville halve programmet vært blipeti-blip, selvfølgelig).

Den tredje forskjellen er programlederen. Newzealandske Phil Keoghan har fulgt den amerikanske serien fra starten av. TV2 har valgt tidligere fotballspiller og nå ekspertkommentator Freddy dos Santos til å lede programmet, og han gjør stort sett en god jobb. Det eneste stedet hvor det virker som om han sliter er ved pit stop, der det ble utdelt noen litt halvhjertede klemmer og ellers ikke så mye mer (her pleier Keoghan å prate med deltakere og følge opp hendelser underveis). Men jeg regner med at det går seg til i løpet av serien.

Ingen TAR-anmeldelse uten en gjetning på hvem som vil gjøre det bra fremover, selvsagt. Igår kom kompisene Khabat og Karim først over målstreken, og det virket høyst fortjent. De var på hugget hele tiden, gjorde få feil og var flinke til å spørre seg fram. Ditto for nr. to og tre, Julie/Vichy og Bjarne/Vilde. Sistnevnte gjorde forøvrig et annet lag en stor tjeneste da de tok vare på en glemt rumpetaske med pass og penger (å miste passet fører automatisk til eliminasjon i TAR) for venninnene Michelle og Cathrine. La oss håpe at venninnene er klar over fenomenet TAR-karma: det kan fort lønne seg å gjengjelde en så stor tjeneste. :)

I motsatt ende av skalaen finner vi brødrene Frank og Ivar, som så ut til å slite endel med å finne fram. De er et artig lag, men jeg har mine tvil om at de blir værende lenge i konkurransen om de fortsetter som nå. Neste episode (som visstnok går allerede førstkommende mandag) vil vise om jeg får rett. Og da vil vi også se en eliminasjon ved pit stop, med all den dramatikken det kan innebære. Jeg gleder meg allerede, og det er faktisk en god stund siden jeg sa det om en serie på TV2.

Så hva er min begrunnelse som fremtidstenker for dette standpunktet? I stor grad er det sosial treghet, som jeg er inne på i artikkelen. Epost har en ekstremt høy utbredelsesgrad (de fleste som har nett, har det fremdeles), noe vil som bremse av-epostifiseringen av Norge. Mennesker og institusjoner er konservative av natur, og trenger tid på å bytte helt og holdent til noe annet. Ikke minst når alternativet er et spekter av meldingstjenester fra ulike leverandører, snarere enn én enkelt konkurrent (derfor er sammenligninger med fasttelefon versus mobil i dette tilfellet lite hjelpsomme).

Første gang jeg brukte epost var i forbindelse med studioene på UiO i 1984.
Privat epost fikk jeg først via CompuServe (her med klienten WinCIM) i 1990.

Det nærmeste vi kommer et klart epost-alternativ idag er Facebooks meldingstjenester. Og mens det er sannsynlig at Facebook blir den viktigste meldings-infrastrukturen for sine brukere, vil det fremdeles finnes mange som har interesse av å rute kommunikasjon utenom det lukkede systemet. Det gjelder blant annet private og offentlige virksomheter som håndterer konfidensiell informasjon, og som har et praktisk og juridisk behov for et frittstående meldingsarkiv. Og privatpersoner som av ulike årsaker ikke er på Facebook, for eksempel fordi de ikke føler seg komfortabel med massiv overvåkning av privat kommunikasjon. Joda, vi vil fremdeles finnes i fremtiden også…

Det blir med andre ord for enkelt å si at fordi brukerne er i ferd med å venne seg til Facebook-kommunikasjon, er samfunnet dømt til å bytte til dette i løpet av noen år. For en tid tilbake ble jeg konfrontert med en påstand av dette slaget av en journalist. Problemstillingen var omtrent som følger: siden 15-åringene knapt vet hva epost er, må arbeidsgivere bare belage seg på å oppgi epost til fordel for det 15-åringene er vant til. Jeg var uenig i påstanden, og begrunnet det blant annet med at ikke det var slik  - og heller ikke ville være slik i fremtiden – at tenåringers ønsker er hoveddeterminanten for utforming av arbeidsplassene i Norge.

Nye medier gir selvsagt nye vaner og forventninger, men i arbeidslivet gjør man en selvstendig vurdering av nytteverdien – og det er en prosess som (surprise, surprise) tar tid. Jeg fikk en påminnelse om det forleden, da jeg overvar en uformell mentometeravstemning i en forsamling med ansatte fra et ganske representativt utvalg av bedrifter. På spørsmålet om folk i salen brukte sosiale medier som Facebook, Twitter eller blogg (LinkedIn var ekskludert, selvsagt) i forbindelse med jobb, svarte rundt 90% “sjelden” eller “aldri”, med det siste som den største kategorien.

Noen lar seg kanskje sjokkere av slike tall. Jeg konstaterer at dette er virkeligheten de fleste unge, SoMe-vante arbeidstakere jevn over må forholde seg til, og at årsaken til at det er slik har vel så mye å gjøre med de sosiale medienes intense fokus på privatsfæren som konservatisme i næringslivet. I likhet med smartfonen gjenstår det mye utvikling før Facebook med flere viser sitt fulle potensiale, ikke minst profesjonelt. Google Plus er det nærmeste vi er kommet et forsøk på å integrere SoMe og arbeidsprosesser (via Google Documents), og vi ser jo stort nedslagsfelt det konseptet har fått.

Bak debatten om epostens fremtid skjuler det seg en større og mer interessant debatt: hvilke drivkrefter former vår teknologiske fremtid? Teknologien som skapte dagens IT-samfunn –  PCer, internett og epost – ble opprinnelig utviklet av og for akademia og næringsliv. Men det siste tiåret har tyngdepunktet flyttet seg merkbart mot produkter og tjenester utviklet for massemarkedet – smartfoner, nettbrett, sosiale medier. Dette merkes godt på konferansene jeg deltar på for tiden, der det snakkes mye om hvordan forbruker-IT driver businessegmentet, og hvordan næringslivet kan lære av Facebook, Apple og Googles forhold til brukerne.

Jeg posisjonerer meg altså som en moderat skeptiker i dette landskapet. Jeg har ingen problemer med å akseptere at vårt forhold til IT i stor grad vil bli formet av forbrukertrender det neste tiåret. Men i motsetning til mange andre som snakker om IT-fremtiden er jeg usikker på hva slags endringer dette vil føre til, og hvor varige slike endringer vil være. Ta smarttelefoneksplosjonen, for eksempel. På den ene side går et flertall av nordmenn nå rundt med kraftige datamaskiner i lommen, med alle de muligheter det gir.

På den annen side har smartfonen langt fra realisert sitt potensiale. Idag fungerer den mest som en konvergent enhet for aktiviteter som tidligere var spredd på flere dingser, som musikk, spill, sosiale medier og nettaviser. Salgsstatistikkene for applikasjoner og av brukerundersøkelser viser at underholdning og adspredelse dominerer. Inget galt i det, men det vitner om et ganske umodent marked der det ennå skal skje en god del innovasjon. Det er på ingen måte gitt at dagens bruksmønstre vil danne mal for fremtiden (tenk på hvordan bruken av personlige datamaskiner har endret seg siden Commodore 64s dager).

Ditto for sosiale medier. Facebook er for alle praktiske formål sosiale medier for folk flest, så utviklingen på området avhenger i overveiende grad av hva dette ene selskapet gjør i tiden fremover. Det gjør det selvsagt ekstra vanskelig å forutsi hvordan sosiale medier vil utvikle seg. Den raske veksten i antall brukere og tiden som hver bruker tilbringer på Facebook er nødt til å flate ut, men kan den snu og gå all Compuserves og AOLs vei fordi brukerne går lei av produktet? Eller vil Facebook bli en “utility”, en uunnværlig tjeneste på linje med vann og strøm, slik Clay Shirky tror? Det vil i stor grad avhenge av om selskapet mestrer balansegangen mellom skreddersydd reklame og å frike ut brukerne, slik Wired så godt oppsummerte det i sin tid.

For meg blir alt dette en nyttig påminnelse om at fremtidstenkning ikke bare er å tegne bilder av hvordan fremtiden kan bli. Vel så ofte kan det bestå i å levere bilder av hvordan fremtiden ikke behøver å bli, begrunnede motperspektiver til begeistringen som har så lett for å gripe oss teknologientusiaster. Mitt hovedråd i dagens situasjon er derfor å skynde seg langsomt. Hold for all del et skarpt blikk på den teknologiske utviklingen, ta nye produkter og tjenester i bruk og vurdér om de leverer funksjonalitet det kan være verdt å satse på fremover.

Men ikke vær redd for å bli hengende etter med noe, all den tid vi knapt vet hva dette “noe” er i et femårsperspektiv. Vår korte IT-historie er proppfull av eksempler på folk som gamblet på at et firma eller en trend skulle forandre alt, og som så ble sittende igjen med svarteper da historien gikk firmaet eller trenden forbi. Som en ivrig talsmann for og utvikler av webportaler i sin tid vet jeg hva jeg snakker om. :)

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Jeg sier meg med andre ord uenig med toneangivende personer i norsk helsevesen, fra Per Fugelli til Marit Hermansen, leder i Norsk forening for allmennmedisin. Sistnevnte uttrykte det slik i Dagbladet forleden måned: «[V]i vet at bekymringer kan ha noe å si for sykdomsutviklingen. Det gjør noe med menneskene som får vite at de for eksempel har økt risiko for Alzheimers.»

Denne uttalelsen er oppsiktsvekkende, da det virker som om Hermansen mener risikoen for å utvikle Alzheimers øker med bekymringsnivået. Såvidt jeg vet er det en påstand uten vitenskapelig hold (i det hele tatt vet man lite om sykdommens årsaker). Men mitt hovedpoeng i VG og her er at vi som voksne pasienter (Dagbladets utgangspunkt var testing av barn, en litt annen problemstilling) bør ha anledning til å ta dette valget selv.

Selv om jeg ikke er lege kan jeg både lese og skrive og tenke (enn så lenge), og er i så måte en typisk representant for en befolkning som har høyere utdannelse enn noensinne – en firedel av oss har faktisk utdannelse på universitetsnivå. Jeg vil altså påstå at jeg – og mange med meg – forstår at sannsynlighet ikke er det samme som skjebne, og at miljøfaktorer ofte spiller en vel så stor rolle for om man blir syk og hvordan sykdommen forløper.

Jeg kan lese forklarende tekster på engelsk (min testleverandør forklarer i nitid detalj hva som er gjort, og hvilke usikkerhetsfaktorer som hefter ved prøvene), og er istand til å google meg fram til annen nødvendig informasjon. Kort sagt: Dette er jeg mentalt utrustet til å håndtere. Siden det er min kropp og mitt arvestoff,  bør det være også mitt valg om jeg vil bruke penger på å teste meg. Kall meg gjerne genliberaler. :)

Dermed er det ikke sagt at alle bør gjøre det, eller at de som vurderer det bør ta lett på det. Kunnskap er en Pandoras eske – har du først tatt lokket av, må du leve med konsekvensene. Det finnes nok av gode grunner til å la være:

1. Du er garantert å få dårlige nyheter  - vil du tåle det? Helsegentester angir statistisk sannsynlighet sammenlignet med et snitt for din befolkningsgruppe, og da ligger det i sakens natur at du vil få resultater både over og under normalen. Leverandøren jeg valgte gir risikofaktorene en prominent plassering (se skjermdumpen under), noe som kan virke skremmende. Har du lett for å bli bekymret og vansker med å legge problemer fra deg, er dette neppe tingen for deg. Men selv om du har et avslappet forhold til problemer, må du tenke gjennom hvordan du ville reagere på å få vite at du har økt risiko for å utvikle en sykdom det ikke finnes noen behandling for. Det heter ikke “lykkelig uvitende” uten grunn.

2. Det koster penger, og nytteverdien er inntil videre begrenset. Jeg kjøpte gentest og et års abonnement på tilgang til et nettsted for 1200 kroner, og det er såvidt jeg kan se minsteprisen idag. Teknologien som brukes i de rimeligere helsegentestene er fremdeles på et tidlig stadium, og resultater som tyder på fare for liv og helse må bekreftes med mer presise metoder. Det er ingen garanti for at din fastlege vil eller kan bruke resultatene – privat helsegentesting er et så nytt fenomen at det rett og slett ikke finnes noen infrastruktur for å håndtere slikt. To svært ulike synspunkter på nytteverdien av helsegentester finner du forøvrig her.

3. Om dette blir vanlig, kan det føre til mange unødvendige legebesøk. Helsevesenet er hardt nok presset som det er om ikke folk skal komme flyende med genresultater de trenger en forklaring på, og som kanskje antyder at det trengs å testes for dette og hint.

4. Gendata kan oppfattes som sensitive – vil du at et amerikansk selskap skal kontrollere dine?  Dette er mer av et prinsipielt spørsmål enn et praktisk, da du ikke risikerer å bli diskriminert av forsikringsselskapet om du gentester deg. Ifølge Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi § 5-8 er bruk av genetiske opplysninger utenom helsetjenesten forbudt i Norge. 23andMe ber om tillatelse til å bruke dine data i forskningsøyemed og presenterer jevnlig resultater av denne forskningen – men vil du det?

Hva er argumentene for å gjøre det? 

1. Den dårlige nyheten kan potensielt redde ditt eller andres liv. Denne historien om en amerikansk kvinne som via en tilfeldig gentest oppdaget at hun kunne være bærer av det fryktede brystkreftgenet BRCA1 er et ekstremtilfelle, det skal sies. Men generelt kan kunnskap om at du er predisponert for en lidelse eller bærer av et gen som kan gjøre eventuelle barn syke, være en motiverende faktor for å søke legehjelp. Eller hjelpe legen til å finne riktig diagnose tidligere. Eller være tidlig ute med å få vite om et gjennombrudd, dersom sykdommen det gjelder er av det uhelbredelige slaget. Eller bidra til å øke vår generelle kunnskap om gener og helse, noe som igjen kan hjelpe andre.

2. Du kan gi legen et langt bedre svar når hun spør og graver om sykdom i familien. Ja, for det er jo ikke slik at helsevesenet nekter å bruke genetisk informasjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en lege har spurt meg om overvekt, diabetes, høyt blodtrykk og hjertesykdom er noe som “går i familien” (sist det skjedde var hos optikeren for et par måneder siden). Om du har opplevd det samme er det altså en forespørsel om genetisk informasjon, det skjer bare på en primitiv og upresis måte (selv om medlemmer av din nære familie er rammet av en sykdom, er det ingen garanti for at du blir det).

3. Det er spennende. Som Lone Frank sier i dette interessante foredraget, gir gentesting deg en mulighet til å utforske kroppen din på en måte som for få år siden var pur, abstrakt science fiction. Det handler forøvrig ikke bare om helse. Flere genfirmaer tilbyr også genmatching-tjenester som gjør det mulig å identifisere slektninger og finne din genetiske forhistorie. I skrivende stund har jeg fex tre andre 23andMe-brukere som genetisk sett er mellom fire- og timenninger av meg, og som jeg kan velge å kontakte om jeg vil. Lifehacker har en god oppsummering av hvordan du kan leke deg med resultatene dine.

4. Om du ikke kjenner ditt biologiske opphav, kan det være din eneste kilde til genetisk informasjon. Er du adoptert eller resultatet av egg- eller sæddonasjon er det ikke sikkert at du kan finne biologiske slektninger å sammenligne deg med. Da er gentesting eneste alternativ om du ønsker å vite mer om hva som eventuelt “går i familien”.

Så, har du tenkt gjennom saken?

Om svaret er nei, har jeg full respekt for det. Ifølge en meningsmåling VG gjorde i forbindelse med min artikkel har du flertallet på din side, og sannsynligvis vil du verken tape eller vinne noe helsemessig på å la være.

Om svaret er ja, ønsker jeg deg velkommen i vår lille klubb av genpionérer. Du finner en liste over selskaper som tilbyr gentesting her. Det finnes sikkert flere, uten at jeg har satt meg nærmere inn i det (for ordens skyld: jeg har intet annet med ovennevnte 23andMe å gjøre enn at jeg hørte om leverandøren via folk jeg stoler på).

Lykke til med testen og husk på Sir Francis Bacons svar på tesen om at uvitenhet er lykke: Kunnskap er makt.

Kan bare beklage at det har vært litt stille i bloggen i det siste: har et heftig foredragsprogram for tida, og det som blir til overs av skrivetid går stort sett med til å produsere spalter for VG, magasinet =Oslo og analysetidsskriftet Mandag Morgen. Nylig hadde jeg en sak i VG om 2012-profetiene (som jeg også har blogget om tidligere), der jeg avsluttet med å erklære at jeg var villig til å putte pengene mine der kjeften er (for å skrive om et anglosaksisk uttrykk) og vedde på at verden ikke vil rammes av katastrofer den 21. desember i år:

Hermed utfordrer jeg alle dem som sprer 2012-spådommer med følgende veddemål: Jeg er villig til å vedde hver tiende krone jeg tjener i år på at vitenskapen får rett denne gangen også. Å vedde mot verdens undergang gir liten mening, derfor senker jeg kravene betraktelig. Hvis mer enn én prosent av Jordas befolkning skades eller verre på grunn av en maya-katastrofe den 21. desember, går en stor sum til Leger uten Grenser (som garantert vil trenge dem da).

Med andre ord: mer enn 99% av Jordas befolkning kan overleve en maya-aktig katastrofe – og likevel betaler jeg ut beløpet. Nå er 1% eller 70 millioner mennesker fremdeles et svært høyt tall – i samme størrelsesorden som annen verdenskrig. I denne bloggen er jeg derfor villig til å slakke på kravene med en faktor 100: hvis 700 000 mennesker eller mer blir drept eller skadet av en maya-aktig katastrofe den 21. desember, betaler jeg som nevnt over.

Jeg sier “maya-aktig”, fordi vi lever på en klode som trorr alt er sterkt preget av pågående katastrofer. Krig, sult, tørke, HIV, malaria og de talløse andre ulykkene som gjerne rammer verdens fattigste, har ingen annen forbindelse med de påståtte profetiene enn at oppmerksomheten rundt dem kan komme til å vike plassen for 2012-hysteri når Datoen nærmer seg. Det som trengs for å utløse pengene, er noe som åpenbart er utenfor det normale i art eller grad.

Derfor etterlyser jeg nå folk som tør vedde imot. Tror du såpass på en verdensomspennende maya-katastrofe den 21. desember i år at du er villig til å sette penger på det – penger som går til et godt formål om du taper? Meld deg i så fall på per epost eller i kommentarfeltet under. Det verste som kan ramme deg er at verden fortsetter som før, og at noen som virkelig trenger pengene får litt mer å rutte med.