Nå snakkes det om en kortvarig utsettelse for noen forlags del. Det det snakkes mindre om, er det faktum at forfattere flest langt fra er klar for ebokmarkedet – og deres godkjennelse er altså nødvendig for å utgi ebøker på norsk. Klassekampen har en interessant oppsummering fra et seminar om ebøker på Forfatterforeningens årsmøte i helgen, der listen over spørsmål fra tilhørerne illustrerer hvor kort man er kommet i prosessen:

Hvordan skal royalty kunne regnes ut fra et produkt man foreløpig ikke vet prisen på? Hvordan få forbrukerne til å la være å benytte seg av piratmuligheter? Trond Davidsen var redd for at forlagenes eboksatsing kun vil dreie seg om bestselgerne, mens Bjørn Ingvaldsen priset papirbokas styrker og ble fulgt opp av en som spurte om streaming etter musikkens Spotify-modell kunne være en like så sannsynlig digital bokframtid.

Dette bekrefter inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha jobbet med ebøker, forfattere, forlag og bibliotek i en årrekke: med unntak av Torgrim Eggen og en håndfull andre entusiaster, er kunnskapen om ebøker liten og usikkerheten stor på forfattersiden. Når man i tillegg sliter med å komme til enighet med forlagene om ebokkontrakter, er det kanskje ikke så rart at Kulturrådets mann på ebokfeltet, Morten Harry Olsen, på Forfatterforeningens nettsted tar til orde for at Forfatterforeningen sier nei til ebøker i denne omgang.

For oss som faktisk kjøper ebøker bør dette også få konsekvenser. Jeg har for eksempel lenge sagt og skrevet at folk som ønsker å lese norske ebøker bør holde seg til lesebrett som støtter Adobe Digital Editions (ADE), som f.eks. Sony Reader. Nå er jeg mer tilbøyelig til å si: glem det. Ønsker du først og fremst å lese på norsk, er sjansen for at du vil finner en ny ebok av din favorittforfatter i overskuelig framtid ganske liten.

Inkompatibilitet med ADE har vært et argument mot Amazon Kindle. Men oppriktig talt: før vi ser en norsk ebokhandel som kan måle seg med det man har over dammen, har teknologien antagelig gått så mange omdreininger at spørsmålet kan ha blitt overflødig. Så igjen: dropp det. Kjøp din Kindle eller Sony eller Nook eller en av de mange andre spennende løsningene som nå dukker opp i markedet, kos deg med den og vinn erfaring med amerikanske ebøker.

Når den tid måtte komme, kan du jo alltids skaffe deg et lesebrett/tavle/padde som er kompatibel med eboksystemet man ender opp med å bruke i Norge i fremtiden.

At eierne trekker denne slutningen er leit, om enn forståelig nok. Men jeg skulle virkelig ønske at argumentasjonen hadde hatt en annen form. Pressemeldingens hovedbudskap – “gi oss penger eller se oss dø” – kommer samtidig med at forlagsbransjen truer med å stanse satsingen på ebøker om ikke Kulturdepartementet fjerner momsen på de samme bøkene. I Huitfeldts sted ville jeg vært en anelse irritert over forlagenes taktikk på det digitale feltet, for å si det slik.

Men verre er pressemeldingens begrunnelse for å forvandle det kommersielle leksikonet til en offentlig stiftelse. Her går man direkte og indirekte løs på Wikipedia med ofte gjentatte påstander om språk, kildehenvisninger og sitering, før man kliner til med argumenter som erfaringsmessig får det til å krible i det departementale kredittkortet (“Norge i rødt, hvitt og blått” er passende bakgrunnsmusikk til sitatet som følger):

For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.

For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.

For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Jeg kunne gjøre et nummer av at Kunnskapsforlaget fremstår som en dårlig taper med et sterkt oppblåst selvbilde, men mer interessant i denne sammenhengen er det å forsøke å forstå hva maset om Wikipedia betyr. Det vi i praksis ser i pressemeldingen, er en aktør som først og fremst definerer seg i forhold til konkurrenten. Her finnes det lite om hva som er oppnådd, isteden serveres et negativt budskap: “vi har gjort en dårlig jobb, men etter oss kommer syndfloden”.

Jeg har tidligere vært en tilhenger av offentlig støtte til SNL, men etter å ha lest Kunnskapsforlagets pressemelding har jeg skiftet syn. Jeg ønsker meg ikke et rendyrket statsleksikon. Og jeg kan heller ikke se at det er det offentliges oppgave å finansiere et nettsted som skal ha som en av sine hovedoppgaver å ligge i krig med Wikipedia, som Kunnskapsforlaget tydeligvis ser som en sentral del av fremtidens leksikondrift. Den beste offentlige løsningen i dagens situasjon er den Wikimedia foreslår: frikjøp innholdet på SNL fra de forfatterne som ønsker det, og slipp det under en åpen lisens.

Engadget skriver om leseplaten DR-900, en smekker sak med en oppløsning på 1024 x 768 punkter, berøringsfølsom skjerm, 3G, wifi og en batterilevetid på 10 000 sideomblainger. Det oppgis at filformatene som støttes er TXT, PDF og ePUB. Det mest interessante med lanseringen er at produsenten ASUS med dette går inn i ebokmarkedet for alvor. Intet ville være bedre enn om ASUS gjorde det samme for leseplatemarkedet som selskapet gjorde for databransjen i 2007 med lanseringen av de første netbookene.

Det ebokmarkedet trenger nå er ikke ennå flere dyre dingser, men billige, enkle leseplater for folk flest. Dette er spesielt aktuelt her til lands, hvor vi har en regjering som er kommet til at man istedenfor å fjerne momsen på ebøker (papirbøker er allerede momsfrie) isteden vil legge moms på ebøker kjøpt i utlandet. Ytterligere kommentarer enn den nedenfor er vel overflødige:

Men samtidig visste jeg at det ikke kom på tale å ha med en stabel pbøker. Selv om vi hadde dobbel vektkvote på flyet, regnet vi med at vi at vi ville trenge hvert gram til gaver, klær, leker og nødvendige matvarer (det holdt stikk: vi sprengte vår 90 kilos kvote da vi troppet opp på flyplassen i Addis Abeba på fredag). Altså niks bøker med fra Norge, og samtidig kunne vi ikke regne med å få fatt i spennende lesestoff i Addis. Følgelig tok Jorunn med seg PRS-600, mens jeg nøyde meg med lille PRS-300. Før avreisen raidet jeg Sony Reader Store, og fylte platen med et variert utvalg av romaner og fagbøker.

Allerede under flyreisen ned oppdaget jeg hvor godt det er å ha batterilevetid som måles i uker snarere enn timer. Selv om man har et opphold i Frankfurt som i teorien gir mulighet for lading, må man i praksis regne med å være uten ladestrøm fra man tar av i Oslo til man lander i Addis, et halvt døgn seinere. Ikke en situasjon der man vil basere seg på batterilevetiden til mobilen/netbooken/iPaden, med andre ord. Og det blir ikke nødvendigvis bedre når man kommer fram. I Addis går strømmen ofte, og man er avhengig av at hotellet har en pålitelig generator for å være sikker på å få ladet dingsene. I vårt hotell var det så som så, så nok en gang var det greit å vite at lesingen ikke var avhengig av jevnlig lading.

Her må det legges til at leseplatene hadde omslag med innebygd lys (kalt PRSA-CL3), som gir godt leselys i ukesvis med ett AAAA-batteri. Kjekk å ha på senga for alle som deler den med en som ikke vil bli plaget av vanlig leselys, og altså ekstra kjekk å ha i et land der leselyset kan forsvinne når som helst. Det som i vår verdensdel er en ulempe – PRS-modellenes manglende wifi- og 3G – blir uinteressant eller til og med fordelaktig i et land som Etiopia. Når nettverkene ikke er der uansett, kan det være bedre å ha en billigere og enklere enhet med lavere batteriforbruk (når det er sagt finnes det også lykkelige Kindle-eiere i Etopia).

Nybakt pappa, fotografert av sønn med pappas
mobil en knapp halvtime etter det første møtet.

Det er stort sett det jeg har tenkt å si om den saken. Ja, for selv om livet mitt fra nå av aldri noensinne vil bli det samme igjen, kommer denne bloggen ikke til å gjennomgå de helt store forandringene med det første. Mine gode lesere og kommentatorer skal slippe å oppleve at forfatterbloggen er blitt en foreldre- eller adopsjonsblogg. Det er nok av folk der ute som skriver langt bedre om det å være (adoptiv)forelder enn jeg kunne gjøre, og det er uansett ikke min stil å være veldig personlig på nettet. Denne postingen eksemplifiserer det: dette er aller første gang jeg nevner en prosess som har oppslukt store deler av livet vårt de siste årene.

Her vil det fortsatt skrives mest om forfatteri på og av nettet, lesebrett og ebøker, katter og astronomi, kultur- og annen politikk og nerderi i sin alminnelighet. Om det er noe nytt jeg kunne tenke meg å skrive litt mer om etterhvert, måtte det være typiske nerdepappa-ting. Det vil si morsomme og lærerike bøker, programmer, prosjekter og dingser som passer for en gutt som er dypt fascinert av teknologi, og hvis far lærte ham ordet “robot” skammelig raskt (den aller første dagen, faktisk).

Joda, mannen på bildet er meg. Det er tatt da jeg var åtte år yngre, mange grå hårstrå fattigere og 30 kilo og et fullskjegg rikere enn jeg er idag. Det er også tatt før møter med utallige minibanker i inn- og utland skapte en slitasjestripe som i praksis fungerer som en svartsladd. Betryggende å vite hva som godtas som legitimasjon i disse trusebombetider, eller?

iPad vil føre til økt salg av ebøker. Selv om denne dingsen innflytelsesmessig viser seg å være en Macbook Air snarere enn en iPhone (noe de mange manglene kan tyde på), vil salg til fanbasen alene utgjøre mange millioner enheter. Mange av dem vil ønske å prøve den nye iBooks-bokhandelen, noe som vil bidra til et godt løft i et ebokmarked som idag baserer seg på en lesebrettbase på bare 2-3 3-4 millioner enheter.

iPad vil føre til økt oppmerksomhet om ebøker. Apple har som nevnt svært mange ihuga tilhengere i journaliststanden, og om selskapet gjør interessante grep noe som helst med iBooks-tilbudet vil det utvilsomt få bred dekning i pressen, med ditto oppfølging i sosiale nettmedier.

iPad vil ikke bli det endelige gjennombruddet for lesebrett. Det er vanskelig å se for seg hvordan en gjennomsnittlig romanleser skal la seg lokke til å investere i en dings som er større og tyngre enn en typisk bok, og som høyst sannsynlig ender opp et sted mellom 4000 og 6000 kroner (pluss noen hundre i måneden til 3G). Størrelsen og prisen indikerer snarere at målet kan være fag- og lærebokmarkedet. I så fall er det vanskelig å forstå beslutningen om å lansere en forstørret iPhone, uten støtte for Flash og multitasking. Nei, jeg er ikke overbevist om at Steve Jobs har skiftet syn på boklesing.

iPad innvarsler ikke slutten for Kindle 2, som bl.a. Forbes påpeker. iPad er stor og tung sammenlignet med Kindle 2 (for ikke å snakke om lommebrettene til andre leverandører), er mye dyrere i innkjøp og drift, har dårlig batterilevetid og en bakgrunnsbelyst (og dermed lite lesevennlig) LCD-skjerm. Men ikke minst: Kindle Store er verdens største, billigste og mest avanserte ebokhandel. Regn med at Amazon gjør alt for å holde på den posisjonen det nærmeste året.

iPad vil antagelig gi lavere priser på lesebrett. Som énfunksjonsdings må det konvensjonelle lesebrettet legge seg betydelig under en multifunksjonsdings i pris. Regn i første omgang med noe lavere pris på Kindle 2 og grunnmodellene til Sony med flere, og betydelig lavere pris på dyrere og større modeller som Kindle DX og Sony Daily Edition. Eller om man vil: på litt sikt er iPad vårt beste håp om lesebrett til under tusenlappen.

iPad vil neppe gi lavere priser på ebøker. Standardprisen i iBooks vil ligge 2-5 dollar over Amazons 10-dollarsmerke. Her satser Apple og samarbeidsforlagene åpenbart på at brukerne er villige til å betale en ekstra “epleskatt”, og Amazon har lite å vinne på å presse prisene enda lavere ned. Vi kan til og med komme til å se en generell økning i ebokprisene en tid fremover, fordi forleggere vil bruke iBooks som pressmiddel mot Amazon.

iPad innvarsler slutten for Kindles format. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å si at Apple ville velge et av de to rådende formatene (EPUB og Kindle-formatet) snarere enn å utvikle et tredje, og at man sannsynligvis ville gå for EPUB. Det viste seg å slå til. Selv om Kindle-brukere vil kunne lese sine bøker på iPad via en app, er det på sikt et smartere grep å konvertere bokhandelen til industristandarden, slik Sony gjorde med Reader Store rett før jul.

iPad innvarsler ikke slutten på formatforvirring for kundene. For øyeblikket ser det ut til at Apple har valgt sin egen DRM-standard for EPUB, snarere enn Adobe Digital Editions. Resultat: bøker kjøpt i iBooks kan ikke leses utenfor iTunes-systemet. Nå kan ADE-krypterte ebøker leses via en app, og dermed vil norske forlag kunne selge ebøker til iPad selv om iBooks ikke skulle åpnes i Norge med det første. Resultat: om et halvt år kan vi ha ebokkunder med tre separate og innbyrdes inkompatible boksamlinger på samme dings. Si hva man vil om DRM, men kundevennlig it ain’t.

Summa summarum: Dette er neppe et “iPod moment” for bokbransjen. Og om det så skulle være, vil det trenge tid på å utvikle seg, slik det virkelige iPod-øyeblikket også gjorde. For den norske bokbransjen handler det nå om ikke å miste fokus, og sørge for at et så bredt utvalg som mulig av EPUB-titler blir gjort tilgjengelige for salg i mars.

Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge. Jeg mener det er en dårlig utvikling. Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda, sier Frps politiske talsmann, Ib Thomsen, til Dagbladet. Thomsen har ikke lest boken, men nøler ikke med å kalle dette «indoktrinering». “Det beklagelige er at Statens innkjøpsordning føler seg presset til å kjøpe boken og at kun en politiker omtales. Hvorfor ikke skrive om flere politikere, som Carl I. Hagen (Frp) og Kåre Willoch (H),” sier han til Nettavisen. [...]

At politiske barnebøker er noe helt nytt i Norge er en like meningløs påstand som at 1550 innkjøpte eksemplarer gjør en bok til en bestselger, særlig med tanke på at det ellers er folk med Thomsens politiske grunnsyn som liker å påpeke hvor politisk barnelitteraturen var på 1970-tallet. Det er heller ikke vanskelig å finne bøker med et politisk tilsnitt på listen over fjorårets innkjøpte titler, der det endatil ligger en saftig godbit for NRK-hatende FrPere. Det bekymringsfulle er ikke kunnskapsløsheten på området, men at Thomsen insisterer på at Kulturrådet “føler seg presset til å kjøpe boken”, en påstand han gjentar litt lenger nede i intervjuet:

Statens innkjøpsordning føler nok at de må ta inn boken til Huitfeldt, hun er jo nærmest «sjefen» deres – bevilger pengene og styrer departementet dette kanaliseres gjennom.

To ting her. For det første er ikke et eneste eksemplar av Huitfeldts bok kjøpt inn. Søknadsfristen for ny norsk faglitteratur for barn og unge (som Huitfeldts bok faller inn under) er i år satt til 10. mars. Komiteen som skal behandle den (en gruppe som normalt er sammensatt av bokfagkyndige med bakgrunn fra bl.a. forfattersiden, bibliotek og illustrasjon) har antagelig ikke mottatt boka til vurdering ennå, med andre ord.

For det andre: det er innkjøpskomiteens medlemmer som tar beslutningen om innkjøp, ikke et anonymt “Statens innkjøpsordning”. Dermed er det faktisk komiteens enkeltmedlemmer Thomsen beskylder for å la seg presse til å gå inn for en bok mot bedre vitende. For meg blir dette et personlig spørsmål, da jeg i mange år satt i angjeldende innkjøpskomité og vurderte ny norsk faglitteratur for barn. Jeg vet hvor profesjonelt gruppen arbeider, og hvilke kriterier som legges til grunn for at en bok skal få en mest mulig fair behandling. Det skjer omtrent slik:

Etter at påmeldingsfristen er utløpt får medlemmene tilsendt kasser med mer eller mindre ferdige bøker (de fleste norske bøker er ganske uferdige tidlig på året). Medlemmene leser bøkene hver for seg, gjør sine notater og lager eventuelt en begrunnet rangeringsliste (jeg gjorde alltid det), før de samles til drøftingsmøte sent på våren. På møtet er det tilstede en representant for Kulturrådets administrasjon, som tar seg av referat og andre praktiske spørsmål. Vedkommende deltar altså ikke på noen måte i diskusjonen om hvilke titler som skal kjøpes inn.

Selv om vurderingskriteriene per idag ikke ligger ute til allmen lesing (det jobbes med saken, ifølge Kulturrådets nettsted), er de velkjente og begripelige nok for alle som har arbeidet med litteratur i en eller annen kapasitet. Hovedkravet er at boka skal holde god bokfaglig kvalitet. Det innebærer at teksten skal holde et høyt språklig nivå, illustrasjonene skal være profesjonelt utført, likeså layout og design. Med mer enn 300 forlag i Norge er dette ikke noe som alltid kan tas for gitt, og det er som regel noen titler som diskvalifiserer seg selv veldig raskt.

For faglitteraturen kommer det et viktig tilleggselement: boka skal formide et faglig tema på en klar og effektiv måte. Det hjelper lite at språket er elegant om det faglige er mangefullt (i tvilstilfelle kan man bruke fagkonsulent). Eller om illustrasjonene ikke klarer å belyse det teksten handler om. Eller om layouten er så rotete at leseren ikke klarer å finne fram – mangel på register i en bok med mange faktaoppslag kan være et fatalt grep i så måte.

Siden ordningen – i motsetning til de skjønnlitterære motstykkene – bare omfatter en mindre del av den samlede bokproduksjonen, kan det også tenkes at man i vurderingen av to ellers likeverdige titler ser på behovet. Tross alt skal de 1550 eksemplarene ut i bibliotekene, som takket være den samme innkjøpsordningen kan by på mange gode norske bøker om en lang rekke emner. Basert på fjorårets innkjøpsliste er jeg sannelig ikke sikker på om jeg ville ha satset på en biografi om Louis Braille i år, for å si det slik.

I den grad forfatterens bakgrunn drøftes, er det oftest med tanke på eventuell inhabilitet fra komitémedlemmenes side. I et lite norsk fagmiljø er problemet utbredt nok til å ta på alvor, og jeg valgte selv å trekke meg fra innkjøpskomiteen fordi det etterhvert ble for mange venner, slektninger og nære samarbeidspartnere i litteraturkassene. Men bortsett fra dette har hvem som helst rett til å få sin bok vurdert, også aktive politikere som skriver om andre politikere.

Mange har i det siste ironisert over at Siv Jensens parti ønsker å pålegge NRK å sende TV-programmet “Drømmehagen” til gammel sendetid (Ib Thomsen kommer faktisk inn på dette i Nettavisens intervju), slik de tidligere ville presse statskanalen til å sette “Norsktoppen” tilbake på sendeskjemaet. Mønsteret som avtegner seg er som forventet for et parti som ligger på den autoritære siden av det politiske kompasset, men ikke mindre bekymringsfullt av den grunn. Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt.

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Verken Owing eller reporter Anders Magnus forsøker å forklare oss hva de legger i begrepet, selv om vi av konteksten skjønner at det handler om hudfarge. Det er vanskelig å komme fra at Dagsrevyen nå deler Oslos befolkning inn i to raser, den hvite og den brune. La meg med en gang understreke at jeg ikke tror begrepsbruken skyldes rasisme. Anders Magnus’ fartstid som journalist borger for en solid forståelse av rasismen og dens konsekvenser. Men jeg vil hevde at begrepsbruken er slurvete og bevisstløs, som så ofte i norske medier.

Ja, for man skal altså ikke gå lenger enn til Store norske leksikons oppslag for å finne følgende setning: “Når det gjelder forskjeller mellom menneskegrupper, ansees rasebetegnelsen i dag som avleggs”. I leksikonets lengre artikkel om forskjeller mellom menneskegrupper utdypes dette synet:

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.

Rasebegrepet brukt på mennesker er altså i stor grad forlatt i biologien (det brukes fremdeles om dyr, og ikke minst kjæledyr, selv om det mer presise underart foretrekkes), og det er idag ikke uvanlig å se på menneskeraser som en sosial konstruksjon:

Conceptions of race, as well as specific ways of grouping races, vary by culture and over time, and are often controversial for scientific as well as social and political reasons. The controversy ultimately revolves around whether or not the socially constructed and perpetuated beliefs regarding race are biologically warranted; and the degree to which differences in ability and achievement are a product of inherited “racial” (i.e., genetic) traits.

Dermed er det ikke sagt at det ikke forskes på forskjeller mellom det FN anbefaler å kalle “etniske grupper”, “folk” eller “geografiske varianter”. Tvert imot: molekylærgenetikken har gitt oss viktig kunnskap om opprinnelsen til det store genetiske mangfoldet vi finner blant Jordas mange folkeslag. Problemet er at vitenskapen ikke gir oss noe grunnlag for å dele Homo sapiens inn i to grupper basert på “brun” og “hvit” hudfarge, slik Dagsrevyen gjør. Det har for eksempel lenge vært kjent at vi finner det største største genmangfoldet i Afrika, som jo må være en undergruppe av Dagsrevyens brune rase.

Hvilket bringer oss til et praktisk problem med Dagsrevyens framstilling: “brun” er så mangt, og flere av de brune eksempelbarna i reportasjen var vitterlig ganske lyse i huden (om enn med mørkt hår). Historisk sett har europeiske forskere løst dette ved å dele raser inn i underkategorier som den kaukasoide, negroide, mongoloide og australoide rase. Her er det interessant nok slik at mennesker fra Vest-Asia (inklusive Irak, Pakistan og Afghanistan) gjerne har vært klassifisert som kaukasoide, det vil si tilhørende samme rase som nordmenn.

Det er altså lite som tyder på at Dagsrevyen har forholdt seg til naturvitenskapen eller historien. Kanskje var Bokmålsordboka eneste kilde – dens orddefinisjon utmerker seg jo med sin frikobling fra den øvrige faglige debatten, for å si det slik. Kan hende har Magnus’ bakgrunn fra arbeid i Sør-Afrika spilt en rolle: man snakket vitterlig om “raseskille” der i gamle dager, så hvorfor ikke snakke om “rasedelt” og “raseskille” her i vår tid?

Eller kanskje var det virkelig slik at man endte opp med å bruke et gjengs uttrykk, jamfør Magnus’ uttalelse om at “Vi opplevde også at disse ordene [brun og hvit] er de som brukes i disse områdene.” Det er i så fall et ytterst problematisk forsvar for bruk av et begrep: ordet “svarting” er også en vanlig betegnelse på medlemmer av Dagsrevyens brune rase i mange miljøer i Norge, uten at jeg tror Dagsrevyen ville ta det i bruk av den grunn.

Summa summarum: en potensielt interessant reportasje om et reellt demografisk fenomen – den økende segregeringen av Oslo – saboterer seg selv ved å ta i bruk et uklart definert, politisk betent begrep. Det er simpelthen ikke mulig å diskutere Oslos integrasjonsproblemer seriøst med utgangspunkt i en todeling av befolkningen i “hvit” og “brun”. Forøvrig kommer den snodigste uttalelsen i Dagbladet-saken fra Språkråd-direktør Sylfest Lomheim, som sier følgende:

Lindell skulle være litt mer liberal i forhold til andres språkbruk. Hun ville selvsagt ikke brukt ordene selv, men vi må være varsomme med å be andre snakke slik vi gjør selv.

Dette fra mannen hvis jobb det er å lage retningslinjer for språkbruken vår (det vil si be andre snakke slik han mener man bør gjøre), og som brukte starten av året til å legge hele sin faglige autoritet bak kravet om at man i massemediene skal kalle 2010 for “totusenogti” og ikke “tjueti”. Det er tydeligvis forskjell på ord – og folk.

Oppdatering: Så først nå at Helge Øgrim i Journalisten har en utmerket oppsummering av saken.

Oppdatering 2: Denne saken fra dagens Guardian viser at problemene med å bruke rasebegrepet ikke er begrenset til Norge. Her blir hudfarge, etnisitet, religion og nasjonalitet rotet sammen til en eneste suppe.