Jeg har hatt telefonen et par ukers tid nå og kan like gjerne si det først som si: dette er et praktfullt stykke teknologi. S4 er lett og elegant, ligger godt i hånden, er solid, har en stor og sylskarp skjerm, god samtalekvalitet, et responsivt grensesnitt uten hakk og skurr og kraft nok til å håndtere alt jeg hiver på dingsen av oppgaver.

At skjermkvaliteten kan bety mye i praksis, viser nedenstående screenshot av Kindle-appen. Tidligere har jeg knapt orket å lese ebøker på mobilen, fordi skjermen var for liten og skriften for uskarp. Med en femtommers skjerm med full HD-oppløsning blir leseopplevelsen dramatisk mye bedre. Jeg vil fremdeles holde på sjutommersformatet til hjemmelesing, men på reise er dette mer enn godt nok.

Alle har sine preferanser når de kjøper telefon, for meg spiller blant annet batterilevetiden en viktig rolle. Jeg reiser en del i jobben og kan ikke alltid stole på at jeg får tid til å finne et strømuttak underveis. Jeg har sett av andre anmeldelser at S4 har god batterilevetid, og så langt er dette også min erfaring. Jeg kommer uten videre gjennom en reisedag (12 timer) med variert bruk (inkludert jobbing i Google Drive på nett og filmtitting) uten behov for å lade.

Standbytiden er lang (etter prosentvis tap å dømme minst en uke), og ladetiden er rundt halvannen time fra tom fon til 100% med den medfølgende laderen. Trådløs lading er mulig med et eget cover, men jeg har ikke større behov for enn at jeg isteden gikk for et standardcover med gjennomsiktig luke. En snedig finesse der: når du trykker på på-knappen mens coveret er på telefonen, får du klokkeslettet. Om noen ringer, kan du svare på samtalen ved å swipe på luken.

Min største bekymring før kjøpet var hvor godt jeg ville klare å tilpasse meg skjermtastatur. Fordi Samsung har gjort den strålende tastaturerstatningen Swiftkey til standard på S4, har overgangen gått greiere enn jeg fryktet. Fullt så rask som med fysisk QWERTY-tommeltastatur blir jeg nok aldri, men det gjør jobben og når det åpenbart er slutt på kraftige telefoner med tastatur så lever jeg godt med det.

Swiftkey er ikke alene, forøvrig. Samsung er kjent for å levere telefonene sine med mye ekstra programvare og funksjonalitet, i den grad at jeg kun har tilgang til 9,5 GB av de 16 jeg har betalt for. Siden S4 har en Micro-SD-port betydde det lite i praksis for meg – det som tar mest plass på mine telefoner er podcaster og musikk, og det ligger altså på SD-kortet.

Hvis du roter telefonen din kan du fjerne endel av den unødvendige programvaren, men det er greit å vite at ikke alle de manglende gigabytene på S4 er fylt opp av bloatware. I tillegg til Swiftkey og Polaris Office og en virkelig god mediespiller, har Samsung også utviklet egen talestyring, blikkstyrt “autopause” av filmvisning og scrolling i nettleseren. De to siste var såpass fascinerende at jeg prøvde dem begge i noen dager, før jeg ga opp.

Begge deler fungerer på et vis, men trenger nok noen iterasjoner før de virkelig sitter. At autoscrolling ikke fungerer i min foretrukne nettleser, Chrome, spilte selvsagt også en rolle. Samsung har også sitt eget grensesnitt over Googles standard Android-utseende, kalt Touchwiz. Siden jeg kjører standard Android 4.2 på Nexus 7-brettet mitt, er det mulig å sammenligne de to.

Og mens jeg ikke har noe imot Samsungs grensesnitt, syns jeg heller ikke det tilføyer noe veldig vesentlig. Man får en omdefinert meny og noen ekstra muligheter, men samtidig mister man ryddigheten som følger med streit Android. På den annen side er det antagelig et vanespørsmål.

Kameraet er viktig for meg, og var også en grunn til at jeg gikk for Samsung. Så langt lever det opp til forventningene: under gode lysforhold gir det nydelige, skarpe bilder. Under dårlige lysforhold er det som mobilkameraer flest: veldig følsomt for bevegelse. Det finnes omtrent en million forskjellige innstillinger i Samsungs kamera-app, og jeg mistenker vel at sønnen min vil syns de fleste av dem er mer interessante enn jeg.

Som denne, for eksempel:

Summa summarum: så langt har jeg ikke kommet borti en eneste ting ved den nye telefonen som får meg til å tenke “søren heller, jeg skulle gått for en annen”. Etter et år med en sterkt underspekka Xperia Pro som fikk meg til å tenke den tanken etter ganske få dager, er det en god følelse. Men så har jeg ikke mistet den i gulvet ennå, da. Jeg vet det kommer til å skje, slomsete som jeg er.

Og mens mine tre foregående smartfoner hadde plastskjermer, har denne glass. Bare tynt, skimrende glass. Eeeep. Det er en bloggposting jeg gruer meg til å skrive.

Share/Bookmark

Jeg foretrekker CD foran mp3, Blu-ray foran streaming og har lenge sverget til fysiske bøker foran lesebrett, så det satt faktisk et stykke inne å svikte papirbøkene. Men her om dagen begynte jeg å pakke ned flyttelasset, og innså hvor latterlig mange bøker jeg har, og hvor mange av dem jeg eeeeegentlig ikke trenger å ha i biblioteket i den nye leiligheten.

Her peker Slettemark direkte på et fenomen jeg tror begynner å bli viktig for overgangen til ebøker for oss hardcore-lesere: de lesende klasser begynner rett og slett å få for mange papirbøker. Det er nå fire og et halvt år siden Jorunn og jeg gjennomførte en storopprydding i husets boksamling, som resulterte i at femten kasser med bøker ble gitt bort til et antikvariat i Tvedestrand.

Siden den gang har jeg gjort mitt ytterste for å holde boksamlingen i sjakk, blant annet ved skånselløst å hive bøker vi antagelig bare kommer til å lese én gang (å gi dem bort nytter ikke, da alle i vi kjenner har mer enn nok) i gjenbrukskassen. Argumentet har hele tiden vært det samme: en boksamling på 1500 eksemplarer pluss tar rett og slett for stor plass i vår ganske typiske leilighet i Oslo sentrum. Etter at vi fikk familieforøkelse for tre år siden, er ikke plassproblemet blitt mindre for å si det slik.

Og det er her Kindle blir den store redningen. For siden jeg kjøpte min første Kindle høsten 2010 har Kindle-biblioteket vokst til 373 titler med stort og smått. Antar vi at 300 av disse er konvensjonelle bøker (det er også en del Kindle-singler og barnebøker der), tilsvarer det sju fulle hyller med papir i vår BBB-bokhylle. Legg til ebøker fra andre butikker, og vi har spart både pengene og tiden som ville følge med den ominnredningen av stua som kreves om vi skal dytte enda flere papirbøker inn.

Det mest interessante med den nye boksituasjonen er at den ikke er noe enten-eller. Papir- og ebøker lever side om side. Men vi er blitt langt flinkere til å være våre egne bibliotekarer eller kuratorer. Vi velger med omhu format etter behov: kunstbøker, kokebøker og barne/ungdomsbøker er fremdeles på papir, det er også fars lille men voksende samling av antikvariske romfartsbøker. Romaner og faglitteratur er derimot nesten helt og holdent digitalisert.

Regnet i antall titler dominerer fremdeles papiret, men fortsetter det som nå vil det ikke ta mange år før eboksamlingen blir størst – i antall. I volum tar den selvsagt ikke plass. :)

Share/Bookmark

Når data og tjenester flytter ut i nettskyen, ja da hører det naturlig med at det utvikles tilbud som gjør det mulig å flytte private musikksamlinger ut i skyen. Gjør dem tilgjengelige overalt, døgnet rundt, uavhengig av dings. Gjør det enda mer attraktivt å bygge opp opp en musikksamling, rett og slett. Og er man amerikaner fins muligheten, i form av iTunes Match, Google Play Music og Amazon Cloud Player.

Med disse tjenestene kan man lagre kopier av musikksamlinger på opptil flere hundre tusen låter i nettskyen. Ikke bare praktisk, men også en god forsikring mot datakræsj, brann, innbrudd osv. Men altså ikke hvis man er nordmann. Disse tjenestene har nå eksistert i et par år, og fremdeles er det slik at man møtes med varianter av meldingen på skjermdumpen over: “Denne tjenesten er ikke tilgjengelig i ditt land.”

Hver gang jeg tar opp dette spørsmålet, er det mange som påpeker at det faktisk lar seg gjøre å få tak i disse tjenestene bare man er villig til å jukse litt. Bruker du en proxy-tjeneste eller VPN som Hotspot Shield kan du narre et amerikansk nettsted til å tro at du befinner deg i USA, og slik få registrert deg. Jeg har tidligere brukt denne teknikken for å få tak i ebøker fra Sony Ebook Store, og joda – den kan fungere.

Men en spesielt god løsning er det ikke. For det første opptrer man i strid med leverandørens reglement, og dermed har man ikke krav på service om noe skulle gå galt (noe jeg oppdaget da jeg ikke fikk lastet ned ebok-app til mine Sony-ebøker). Det åpner også for at endringer i f.eks. verifikasjonspraksis kan føre til at man på et senere tidspunkt blir sperret ute fra sine egne data.

Da jeg skulle registrere meg på Google Music forleden, etter å ha logget meg på som amerikaner med Hotspot Shield, måtte jeg i tillegg verifisere bosted med et gyldig amerikansk kredittkort. Slik har det tydeligvis ikke vært tidligere, og for alt vi vet kan eksisterende norske kunder i Google Music bli møtt av noe tilsvarende neste gang de logger seg på. Da er man altså uten rettigheter som kunde.

Joda, jeg vet at det er mulig å skaffe seg amerikansk kredittkort i tillegg. Men ærlig talt: der går grensa for meg. Ikke bare blir det for mye mekk, men det er rett og slett for dumt at jeg skal måtte skape meg en feik identitet for å bruke lovlige tjenester som såvidt jeg kan ikke har noen negative bivirkninger for platebransjen (jeg er klar over at dette antagelig handler mest om motstand fra rettighetshaverne). 

Så isteden blir jeg gående og vente. Vente på at Google skal lansere Play Music i Norge, at Amazon får ut fingeren, eller kanskje helst av min favorittleverandør av skytjenester, DropBox, lager et musikkgrensesnitt lik fotogrensesnittet de tilbyr idag. Jeg har 12 000 låter som venter på et hjem og 150 Gigabyte med fri skylagringsplass – alt jeg trenger nå er noen som forbinder de to.

Fordi jeg for tiden bruker Chrome OS, som altså ikke har noen god avspiller for musikk på ekstern harddisk, ender jeg opp med å bruke Grooveshark og Spotify (hvis web-grensesnitt begynner å bli riktig bra). Det kan til og med tenkes at jeg går for å inkludere Spotify Premium når jeg oppgraderer mobilabonnementet i nær fremtid. Ingen fullgod erstatning for min eklektiske musikksamling, men det får holde så lenge.

Share/Bookmark

Konkret eksempel: i forrige uke var jeg for første gang på lenge nødt til å lage en ny Powerpoint-presentasjon. Å bruke Google Drives presentasjonseditor gikk overraskende greit, fra å redigere og laste opp bilder til å konvertere til Powerpoint-format og overføre til minnepinne.

Hvilket bringer meg til mitt kanskje største irritasjonsmoment, nemlig dataoverføring til enheter som ikke støtter USB. Underlig nok gjelder dette Android-enheter, for eksempel. Selv om Google står bak både Chrome OS og Android, kan du ikke koble en Android-dings til en Chromebox og regne at den viser seg som en eksterndisk som i OS X eller Win 7.

Du kan heller ikke overføre via Bluetooth i skrivende stund. I det hele tatt er støtten for Bluetooth-enheter ganske variabel. Send og motta filer via BT funker ikke, tastatur går visst greit, musikkenheter er det veldig så som så med. Siden det fremdeles hender at jeg må overføre store filer mellom skrivebordsmaskinen og mobilen, betyr det at jeg for øyeblikket må gå via Windows 7 og en USB-minnepinne eller harddisk hvis jeg vil ha anstendig overføringshastighet (Airdroid funker, men går altså laaangsomt for store filer).

Jeg er ingen tung bruker av spill og multimedia, men avspilling av musikk på PC har jeg holdt på med i femten år og regner med at det funker her også. Rett nok har Chrome OS en innebygd MP3-spiller, men den er svært rudimentær – blant annet støtter den ikke spillelister – og er derfor ingen match for Windows Media Player, VLC eller lignende.

Jeg hadde et håp om å bruke noen av mine 100 Drive-Gigabyte til å lagre musikk, og spille direkte derfra. Men her rammes jeg av et annet problem. Du kan selvsagt laste opp så mange MP3er du vil, men gjenkjent som det blir de ikke i “norske” Drive. Det er mulig å komme seg rundt dette med å installere appen Music Player for Google Drive, men nok en gang snakker vi funksjonsfattige og kluntete saker.

Rotårsaken til problemet er Googles inkonsekvente innfasing av egne skytjenester. Her i landet har vi nemlig ikke fått tilgang til Google Music, som i likhet med andre medieskyer er bygd for å håndtere rippet og kjøpt digital musikk. Via Google Music kunne jeg også ha spilt av musikken min på mobil – men det lar seg altså ikke gjøre. Resultatet er at jeg i praksis spiller mye fra Grooveshark – og når Spotify kommer med sitt etterlengtede web-grensesnitt i nær fremtid kommer jeg nok til å registrere meg der.

I forrige uke fikk jeg kjenne litt på den største frykten man har som nettskyarbeider – i noen timer på ettermiddagen gikk Google Chrome ned for endel brukere. Ryktet ville ha det til at det hadde med innfasingen av Evernote-klonen Keep å gjøre, hvorom alt er hadde jeg i praksis ikke tilgang til mine data mens det hele pågikk. Og ja, det er en påminnelse om at man tar en kalkulert risiko ved å velge Google Drive (og at det kan være nyttig å skru på offline-alternativet på filer man jobber med.)

Selv om Chrome OS fremdeles overrasker seg med sin hurtighet, stabilitet og absolutte taushet (ja, for jeg sa vel hvor stille Chromeboxen er? :) er det noen bugger. Den eneste av dem som virkelig er irriterende, er at DisplayPort-skjermen av og til detter fra full HD-oppløsning til 1024-768 ved oppvekking fra dvale. Det løser seg alltid ved å plugge ut og inn igjen, og det skjer ikke oftere enn at jeg ikke har giddet å gjøre annet enn å google problemet.

Jeg har så langt ikke funnet på nettet noe som tyder på at dette skyldes en feil på Chromeboxen, og for alt jeg vet kan problemet like gjerne ligge i kabelen eller skjermen. Blir det mer av det, må jeg kanskje se nærmere på saken. Inntil videre lever jeg godt med systemet jeg har. Og tar selvsagt imot eventuelle tips til kommunikasjonsløsninger mellom Android og Chrome OS, samt musikkavspilling fra skyen. :)

Share/Bookmark

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

Share/Bookmark

Det litt lengre svaret er at det utvilsomt hjelper om du som meg bruker Google-tjenester daglig. GMail har vært mitt foretrukne epostsystem i fire år, likeså Google Calendar – og begge fungerer selvsagt perfekt i Chrome OS. Når det er sagt, kan du bruke andre webbaserte tjenester. Tommelfingerregel: om en tjeneste kjører i Chrome-nettleseren på din PC/Mac uten at du behøver å installere noe, funker den antagelig i Chrome OS.

Den første store frågan var hvordan tekstbehandling og regneark ville fungere. På PC bruker jeg OpenOffice til skrivearbeid og regnskap, på Chrome OS er det Google Docs som gjelder (selv om det sies at folk har fått Office 365 til å funke med begrenset funksjonalitet). Jeg har fulgt Docs i en årrekke, og konstaterer at det stadig går fremover med produktet.

Typisk arbeidsoppsett på Chrome OS hos meg. Vanlig nettleser med bloggeditering i bakgrunnen til venstre, GMail, Google Drive og den innebygde bildeeditoren i egne vinduer.

I sin nyeste inkarnasjon (litt vanskelig å snakke om versjoner med et skybasert OS) har Docs ennå ikke støtt på en tekstformateringsjobb som ikke lot seg løse. Når så ferdige filer kan eksporteres i PDF eller DOCX-format og sendes til oppdragsgivere (har mottakeren en GMail-adresse kan du også lett dele filen) er jeg tilfreds. Når det er sagt har jeg ikke spesielt avanserte behov. Hvis du er en tung Office-bruker, er dette ikke løsningen for deg.

A propos filer: i Chrome OS er det to grunnleggende måter å filbehandle på. Det primære lagringssystemet er de 100 GB med lagringsplass på Google Drive som er inkludert i prisen. I tillegg har du en lokal harddisk på rundt 16 GB som filer kan lastes ned, og hvor du kan dra og slippe fra eksternenheter som USB-harddisker osv. Helt i skyen er altså ikke Chrome OS ennå, og det er like greit enn så lenge.

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Apps-vinduet oppe. Man ikke legge filer, lenker eller snarveier på desktopen. Den tjener kun som (vakker) bakgrunn.

Jeg har lenge hatt DropBox som min foretrukne skytjeneste, og selv om Drive og DropBox ikke snakker direkte med hverandre er det såre enkelt å laste inn filer via webgrensesnittet. I forbindelse med næringsvirksomheten har jeg fremdeles behov for papirutskrift i ny og ne, og fordi jeg har en HP PhotoSmart 6510 med ePrint visste jeg at det ikke ville by på problemer.

Skal jeg ha ut noe på papir kan jeg enten sende en epost til ePrint-serveren eller skrive ut via Google Cloud Print (det gjelder forøvrig eiere av alle slags skrivere). Nå viste det seg at printeren også ble gjenkjent av Chrome OS da jeg koble den til, så inntil videre gjør jeg det på gammelmåten.

6510 er en printer/scanner, noe som vanligvis sender frysninger nedover ryggen på en hver Linux-bruker (ja, for jeg har vel ikke glemt å si at det ligger Linux i bunnen av Chrome OS, som i Android?) Det finnes ingen scannerdriver for Chrome OS, men her har HP en smart løsning som redder situasjonen. Hvis man skanner via printerens eget grensesnitt blir den innskannede filen lagret på et minnekort. Det dukker opp som en egen stasjon i Chrome OS’ filviser, og slik får man tilgang til innskannede filer.

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That’s all, folks. :)

Resten av det jeg trenger til næringsvirksomheten, som fakturering med Sendregning.no, billettbestilling hos SAS, Norwegian, NSB, skatteberegning hos Altinn osv er allerede nettbaserte tjenester, og fungerer derfor akkurat som før. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Java i nettbanken – en stor fordel når man kjører det Javafrie (og dermed enda tryggere Chrome OS).

Førsteinntrykket av Chrome som et responsivit, stabilt og DØDSTYST OS vedvarer. Fyrte opp Win7-burken igår, og det er påfallende hvor mye tregere alle vanlige operasjoner er på denne langt bedre spekkede maskinen. Prisen du betaler for en smooth brukeropplevelse er begrensninger, seff. Dette er et system med få konfigurasjonsmuligheter. Det kjører altså ikke konvensjonell programvare: det er Chrome App Store eller webapplikasjoner som gjelder.

Og 100% bugfritt er systemet heller ikke. Jeg har opplevd at hele burken frøs ved en anledning – det må ha vært en prosess som løp løpsk da dette var første og hittil eneste gang at den ellers uhørlige vifta slo inn. Visse importerte Word-dokumenter ser ut til å gjøre Google Docs ustabilt, men siden innholdet lagres fortløpende er konsekvensene minimale.

Men alt i alt er mitt inntrykk så langt svært positivt. Ikke bare fordi systemet i det store og hele fungerer så bra rent teknisk, men fordi det så minimalistisk. Det tilbyr meg enkelhet, ro og stillhet. Chromebox er zen i en liten eske. Hvis det høres tiltrekkende ut for deg, kan produktet anbefales. Du vil uansett ikke ruineres. :)

Share/Bookmark

Gorilla fotografert i Bwindi Impenetrable Forest, dit turen går i høst. Foto: Guido da Rozze (cc)

Den 3. november i år er det total solformørkelse over Sentral-Afrika, og et av de beste stedene å se den fra vil være Uganda. Jeg har fått det morsomme oppdraget å være astroguide på en tur til Uganda reise som arrangeres av Topp Afrika. Selskapet har lang erfaring med området, og tilbyr en rikholdig safari-opplevelsespakke i tillegg til formørkelsen.

Total solformørkelse over Afrika (2002). Foto: Michael Karrer (cc)

Høydepunktet (ved siden av å se Sola forsvinne midt på blanke ettermiddagen i 20 sekunder, selvfølgelig) på turen må være en sjanse til å se familiegrupper med fjellgorillaer i fri natur – som også er inkludert i pakkeprisen. Selv om frittlevende sjimpanser, sjiraffer og krokodiller heller ikke er til å kimse av. Eller for den saks skyld en fantastisk anledning til å se stjernehimmelen slik den tar seg ut nær ekvator. :)

Les mer om tur, pris og program her.

Share/Bookmark

Følgelig var det nødvendig med en ny backupmaskin, og det er her Chromebox kommer inn i bildet. Jeg har hatt lyst til å prøve Googles unike Chrome OS en stund, og da jeg fant en Samsung Chromebox 3 til 2700 hos Expansys bestilte jeg den (et hvilket som helst alternativ hadde uansett vært dyrere…)

Burken ankom på mandag, og som du kan se på bildet over er det enkle saker: en nøytral boks med seks USB-porter, lyd ut, DVI og DisplayPort på baksiden, Ethernet og wifi. Legg merke til mangelen på VGA-utgang. Det ga meg litt hodebry den første dagen. Jeg fant en DVI-til-VGA-konverter i en skuff og koblet den til. Skjermbilde fikk jeg, men ikke i større oppløsning enn 1024×768.

Etter litt googling fant jeg ut at Chrome OS ikke klarer å hente informasjon om skjermoppløsningen via et slikt adapter, og du kan ikke stille inn skjermoppløsningen manuelt. I det hele tatt er det ganske få maskinvareinnstillinger du kan tukle med her – systemet er ment å kjøre som det er ut av boksen. Løsningen ble å skaffe en billig Dell-skjerm med DP-inngang – med DP-kabel kom en 22-tommers, ergonomisk sak med matt skjerm (jippi!) på under 2000 på digitalimpuls.no.

Denne gangen fant Chromeboxen oppløsningen uten problemer, og snart satt jeg ved en sylskarp skjerm som presenterte meg for det mest minimalistiske grensesnittet jeg har vært borti. Seriøst: Chrome OS er blitt beskrevet som en nettleser (Chrome) som kjører oppå en slanket Linux-variant (Debian, såvidt jeg kan se). Meningen er at du skal gjøre det meste innenfor rammen av nettleseren – og dermed er det usedvanlig lite å konfigurere.

Jeg har konfigurert og installert operativsystemer på flere PCer opp gjennom åra enn jeg klarer å huske i farta, og jeg har ALDRI opplevd en enklere prosess enn med Chrome OS. Fra skjerm, tastatur og mus var plugget inn i burken til den var oppe og kjøre første gang, gikk det rundt et minutt. Det meste av den tiden gikk med til å legge inn wifi-ruteren.

Jeg logget meg på med mitt Google-passord, og så var jeg inne på hovedskjermen. Det gikk noen sekunder, så kom det en påminnelse om oppdatering. Klikk og fem sekunder senere var jeg igang igjen mens burken synkroniserte seg mot Chrome på PC og mine Google-tjenester. Etter et tilsvarende tidsrom har Linux- og Windows 7-maskiner ennå ikke rukket å boote seg helt ferdig på en normal dag – og dette var altså installasjonen. 

To Chrome-vinduer, filvisning, navigasjonslinje og appmeny. Klikk for stor versjon.

Rask oppstart er i det hele tatt noe Google reklamerer med, og med rette. Fra helt kald maskin til alt kjører som det skal tar det rundt sju sekunder – fra dvale rundt sekundet. Siden den ikke har noen harddisk og en vifte som etter sigende nesten aldri hører av seg, er den omtrent så stille som et nettbrett. For de av oss som er opptatt av et rolig arbeidsmiljø og som plages når PC-vifta slår inn, er Chromebook en åpenbaring.

Dette er ikke en veldig kraftig spekket maskin, med en Intel Celeron B840-prosessor, 4GB internminne og 16GB SSD-minne som harrdisk. Men i daglig bruk virker den mer responsiv enn Windows 7 på samme type oppgaver, og den kjører fullskjerm HD-video på YouTube uten hakk eller skurr. Du kan koble harddisker til via USB og utføre vanlige filoperasjoner via den innebygde filviseren, og det finnes en medieavspiller som spiller av f.eks. MP3.

Men avspilling av video gir svært varierende resultater, hvilket bare understreker at dette ikke er ment å være en fullverdig PC-erstatning. For meg er dette først og fremst en billig jobb-PC, og da skal jeg uansett ikke spille spill eller se video. Det store oppfølgerspørsmålet blir selvsagt: hvordan takler Chromebox jobboppgavene jeg hiver på burken? Det kommer jeg tilbake til i min neste posting.

Share/Bookmark

Om det er noe sted jeg ikke her helt enig, så må det være i konklusjonen. Her sammenlignes nemlig bokhandelens situasjon med videosjappas slik: ”[videobransjen] renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne gjort de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.”

Bjørnsons båre fraktes gjennom København i mai 1910. Vanskelig tenke seg tilsvarende folkelig respons på en nålevende norsk forfatters bortgang. Fotograf: Julius Aagard

Vel, ja. Jeg tror i grunnen kulturforskeren kjenner den viktigste årsaken til at videobransjen lot den strategien ligge. Det er ikke akkurat noen statshemmelighet at bokhandelen vasser i noe som videosjappa aldri fikk mye av, nemlig kulturell kapital. Så i den forstand er folk forskjellige, forsåvidt. Noen dyr er likere enn andre og alt det der.

En bokhandler representerer ikke bare den femhundreårige tradisjonen fra Gutenberg, men er også uløselig knyttet til forfatternes og bokas betydning for nasjonsbygging og språkutvikling her til lands. Bjørnson og kampen for norsk selvstendighet. Ibsen, vår første globale kulturkjendis. Hamsun og hjemkjøpet av rettigheter til Norge i 1925. Kort sagt: Forfattere (og via dem bokhandelen) spilte en rolle i første halvdel av 1900-tallets Norge som vanskelig å fatte idag. Jamfør det forbløffende fotografiet over.

Sammenlign så dette med videosjappa, som først ble vanlig i Norge på 1980-tallet. Ikke bare en nykomling, men for sikkerhets skyld en utenlandsk sådan. Joda, videosjappa hadde lokale eiere og var en viktig arena i nabolaget, men konseptet var amerikansk og det var stort sett filmene også. Norsk kulturpolitikk handler om å støtte lokale kulturuttrykk, noe som gjør det vanskelig å se for seg en videosjappelov på linje med bokloven Kleppe nevner.

En viktig forskjell i bruksmønster bestyrker også dette. Mens voksne nordmenn gjerne ser udubbet amerikansk film og lytter til musikk sunget på engelsk, foretrekker de fremdeles i overveiende grad å lese sine bøker på norsk. Det betyr at det aller meste av litteraturen som selges her til lands, går via et fåtall store forlag og bokhandlerkjedene de eier. Debatten om “vertikal integrasjon” understreker dette poenget: bokbransjen har rett og slett en ganske annen markedskontroll enn videobransjen.

Mens videobransjen sto maktesløs overfor nettsalg av DVDer, ulovlig fildeling og  lovlig nedlasting og strømming, har forlagene kunnet velge å skynde seg langsomt på det digitale området – blant annet for å beskytte de store investeringene de har gjort i bokhandler. Når Kleppe skriver at “bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte”, gjør han opp regning uten vert. Den som forvalter rettighetene, har makta.

Dermed er det ikke sagt at ikke digital vekst etterhvert vil skvise mange papirbokhandlere ut av markedet, slik det har skjedd i plate- og videobransjen. Men vi ser allerede nå at går mye langsommere enn hva tilfellet er i f.eks. USA, som har mer uregulert og mindre sentralisert bokmarked enn Norge. Over dammen er ebokandelen av det samlede bokmarkedet et sted mellom 15% og 20% – i Norge rundt prosenten.

I veldig optimistiske stunder tror jeg at vi kan havne på amerikanske tall om en ti års tid. Så kommer jeg på at bokloven skal vedtas av Stortinget, og vet at den kan bli et redskap for utsettelse av digitaliseringen med mange år. Det blir fortsatt mye Kindle-lesing på meg framover, med andre ord. :)

Share/Bookmark

Saken er nemlig at lasagne er en plundrete rett. Ikke vanskelig – ingrediensene er en ganske vanlig tomat/kjøttsaus, butikkjøpte og forkokte lasagneplater, hvit saus og ost – men styrete nok til at man ikke får lyst til å lage den på en hverdag. Og siden den ellers har et typisk hverdagspreg (den befinner seg godt innenfor spaghetti bolognese-spekteret, for å si det slik), står den heller ikke høyt på helgemenyen.

Det var i alle fall forklaringen jeg ga meg selv, da jeg innså at jeg nærmest hadde sluttet å lage min egen lasagne. Men så forandret alt seg. For tre år siden ble jeg far til en seksåring fra Etiopia, et land hvor den italienske innflytelsen i regionen fremdeles setter dype kulinariske spor. Pasta og pizza er lett å få tak i i Addis Abeba for eksempel, og vi skjønte raskt at vår sønn satte pris på slik mat.

Jeg lagde lasagne til ham noen uker etter at vi kom hjem til Norge, og siden har retten stått aller øverst på favorittlista (nerdepappas pizza bakt på pizzastein er ikke langt under, forresten). Siden lasagne er ganske tung og fet kost, prøver jeg å holde tilbake på frekvensen. Men som den nerd jeg er har jeg funnet noen løsninger som har forvandlet lasagne til en rett jeg setter sammen på en halvtime eller mindre etter hjemkomst.

Hemmeligheten ligger i å spre oppgavene over flere dager. Jeg vet – det høres ut som mer jobb, men les videre før du gir opp. Saken er at hovedingrediensen, kjøttsausen, tåler opphold i kjøleskap og fryser godt. Jeg pleier å lage den kvelden før det skal lages lasagne, etter at niåringen har sovnet. Du behøver ikke engang gå glipp av verdifull dingsetid – la yndlingsserien på Netflix gå på brettet stå på mens du jobber eller hør en podcast (vil du bli klok mens du lager mat kan denne anbefales varmt).

Kjøttsausen: Begynn med å hakke to store eller tre små gule løk, fire-fem store gulrøtter og fire-fem stilker med selleri passe grovt (gulrøttene en millimeter tjukke skiver, sirka). Ha let par spiseskjeer matolje (oliven, soya, raps, mais) i en mellomstor gryte, ha grønnsakene oppi og sett varmen på full guffe. La grønnsakene frese et minutt mens du rører rundt, før du gjør det neste nerdegrepet: senk varmen på platen til det halve (min induksjonsovn går til 9, så jeg skrur ned til 5).

Sett lokk på gryta, og la grønnsakene stå og putre for seg selv mens du forbereder resten av sausen. Det du gjør nå, er å langsomsteke grønnsakene. Det er en velkjent teknikk for den som har laget karamellisert løk. Ved å utsette grønnsakene for varme over tid, brytes lange stivelsesmolekyler ned og danner kortere sukkermolekyler. Grønnsakene blir altså ikke bare mykere, men også søte og gradvis karamelliserte.

Jeg pleier å langsomsteke i rundt en halvtime (jeg løfter av lokket og rører rundt hvert femte minutt sirka), til grønnsakblandingen er redusert i volum til det halve og grønnsakene har fått en vakker, gyldenbrun farge. Etter rundt 20 minutter kan du ha et par-tre finhakkede eller pressede hvitløkfedd oppi – de gir en fin og rund smak når de får være med på tampen av langsomstekingen. Mens denne prosessen pågår, finner du fram resten av ingrediensene.

Tomater på boks er perfekt til lasagne, og du vil trenge tre av dem til denne oppskriften. Jeg foretrekker å bruke bokser uten tilsatt krydder, da det gir bedre kontroll med saltmengde og smak. Du trenger også en liten boks med tomatpuré, pepper, salt, kjøtt, oregano og eventuelt en terning med kjøtt- eller hønsebuljong hvis kjøttsmaken blir litt blass. Mens grønnsakene koser seg steker du opp en 400 grams pakke med kjøttdeig eller karbonadedeig, slik at den er klar til neste fase.

Når halvtimen er over, skrur du varmen på full guffe igjen. Ha i to-tre store spiseskjeer med tomatpuré, og rør dem inn i grønnsakene mens de freser. Ved å gjøre dette svir du av råsmaken på pureen, og får en renere og søtere tomatsmak. Ha så de tre boksene med tomat oppi gryta. Det trengs også ekstra vann – jeg pleier å skylle ut hver tomatboks med en halv boks vann som jeg heller oppi sausen. Ha oppi det stekte kjøttet.

Når det hele bobler kraftig, skal du senke temperaturen på plata igjen – jeg tar den ned fra 9 til 4. Rør rundt og sett lokk. Nå er det i grunnen bare å vente til matkjemien gjør sin virkning. Sausen skal ha tid til å koke seg sammen – la den putre minst en halvtime mens du sjekker og rører rundt hvert tiende minutt. Jeg pleier å sette på varselklokka på ovnen, så sausen ikke blir stående urørt for lenge mens jeg gjør viktigere ting (dvs ser “Pantelånerne i Las Vegas”).

Når halvtimen er gått, er det på tide å smake til sausen. Ha pepper og salt etter smak, og et par-tre teskjeer med tørkede urter som oregano eller basilikum. Har du noe persille til overs, er det bare å hakke den og ha den i. Mangler sausen pønsj, kan du smuldre en halv buljongterning oppi (bare pass på saltmengden). Trekk sausen av og la den kjøle seg en time før du setter den i kjøleskapet til neste dag. Lasagne er typisk vintermat, så har du tilgang til en trygg uteplass kan du sette hele gryta med lokk ute til kjøling med en gang.

Uansett: Mission accomplished.

Ekstra nerdetips: Hvis du fordobler oppskriften over, kan du fryse ned halvparten av sausen og bruke den til spaghetti senere. Siden mesteparten av tiden over går med til koking, fører det bare til noen få minutters økt tidsbruk.

Action time! Du er hjemme fra jobben, og skal ta i bruk sausen du var så flink å lage på forhånd mens barnet forhåpentligvis leser lekser (eller mer sannsynlig spiller Minecraft). Ta ut sausen fra kjøleskapet, sett en rist på nest nederste rille i ovnen og skru den på 220 grader. Med hovedingrediensen i boks er det i grunnen bare ett hinder igjen: den hvite sausen, også kjent som bechamel.

Oppskriften jeg bruker er ganske enkel: du smelter to spiseskjeer med smør i en liten kjele (helst med teflonbunn!). Før smøret blir brunt har du oppi tre spiseskjeer hvetemel. Deretter begynner du å tilsette melk (du trenger 1 liter) mens du rører rundt med en visp. Det er viktig å ikke ha for høy temperatur (jeg pleier å ha plata på 7 av 9), ellers kan sausen fort svi seg.

Ha i melka litt etter litt mens du hele tiden visper. Når all melka er oppi, trenger sausen et oppkok for å bli kvitt den melaktige smaken den ellers får. Siden dette er en melkesaus, koker den veldig fort over, så dette er den eneste delen av lasagne-prosessen som krever full årvåkenhet. Når den har kokt opp, skal sausen få stå og småputre på lav temperatur noen minutter mens du har oppi en god dose pepper og litt salt (noen mener også revet muskat er påkrevd – det har jeg aldri savnet).

Hele prosessen bør ikke ta mer enn rundt 20 minutter – og så er du klar til å bygge monsteret. Her kan du godt involvere ungene, da lasagnebygging er gøy. Ta en ildfast form, ha litt matolje i bunnen og så en stor øse med hvit saus som spres godt utover bunnen. Deretter åpner du pakken med forkokte lasagneplater og begynner å dekke bunnen med dem. Passer de ikke perfekt, så brekk opp en plate i biter slik at åpningene fylles igjen. Ha et lag kjøttsaus oppå lasagnen.

Så et lag plater til, og så en øse hvit saus. Dette gjentar du en eller to ganger til, til du ikke har mer kjøttsaus og bechamel igjen. Pass på å ha litt ekstra hvit saus å dekke det øverste platelaget med. Dryss en neve revet Norvegia over den hvite sausen og sett hele stasen i ovnen. Lasagne trenger å stå 35-40 minutter – du ser at den er ferdig når det øverste laget er lysebrunt og lekkert.

En enkel salat med tomater, isbergsalat og dressing passer godt til en såpass kraftig rett som lasagne. Det kan dessuten drøye maten godt – med oppskriften over pluss salat blir det lasagne nok til to middager for vår familie på tre. Om du er i samme situasjon, er det altså bare å ha aluminiumsfolie over lasagnerestene og sette formen i kjøleskapet. Neste dag slenger du formen med folie på i ovnen på 220, og lar den stå i 35-40 minutter før du tar av folien de siste fem minuttene for å gjøre toppen sprø. Det er det jeg kaller ekstranerdebonus.

Supernerdetips: Lasagne er en av de hjemmelagde rettene som best egner seg til å lages helt ferdig dagen i forveien. Du kan gjøre alle trinnene over kvelden før, ha lasagnen i form i kjøleskapet og klar til å settes i ovn dagen etter. Det hele er gjort i løpet av et par episoder av “House of Cards” på brettet. Og joda, du kan også lage din egen frossenlasagne på samme måte. Du mister noe smak, men det er likevel uendelig mye bedre enn det flate, triste hesteproduktet vi spiste 585 tonn (kommer ikke helt over det tallet) av i fjor. :)

Handleliste: 
2 små eller 3 store gule løk
4-5 store gulrøtter
4-5 selleristenger

3 bokser med tomat
1 boks med tomatpuré

400 gram kjøttdeig

Pepper
Salt
Oregano, basilikum eller persille

Smør
Hvetemel
1 liter melk

Matolje (oliven, mais, raps)
Eventuelt buljong/muskat

Share/Bookmark