En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

• Around 2005, 20 percent of Americans teleshop for groceries. Det virkelige tallet i 2009 var rundt 1 %.
• The US economy is growing at sustained rates of around 4 percent. Kun i 2005 ble 4%-merket passert.
• By about 2005, animals are used for developing organs that can be donated to humans. Har ennå ikke skjedd.
• By 2010, hydrogen is being processed in refinery-like plants and loaded onto cars that can go thousands of miles – and many months – before refueling.
• By 2010 [...] China is generally acknowledged to be on a path toward more democratic politics – though not in the image of the West.
• That date [2005] also marks the absorption of Taiwan into China proper.
• The [...] euro is adopted in 1999, with a few laggards, like Britain, holding out a few more years.
• By 2008, with the auto industry in a mad dash to convert [to hydrogen], the bottom falls out of the oil market. Oljeprisen nådde en foreløpig topp på $147 i juli 2008.
• [P]rivate schools [are] by 2010 [...] teaching about a quarter of all students. Andelen lå rundt 12 % gjennom hele 00-tallet, og ligger an til å synke.
• Around 2010, all new books come out in electronic form.
• In 2020, humans arrive on Mars. Midlene som trengtes for å få til dette, ble fjernet av president Obama.
• Americans can vote electronically from home starting with the presidential election of 2008. Nei. Og det som fantes av e-valgsystemer skapte kontroverser.

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha for få datapunkter. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med noen flere datapunkter kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

Den første gruppens forhold til norsk forlagsbransje var ikke særlig positivt. Forlagene oversatte lite fantasy og scifi, og når det en sjelden gang skjedde var ikke alltid kvaliteten den beste (den første oversettelsen av Ringenes Herre, kalt Krigen om ringen, er et eksempel jeg fremdeles husker med gru). Jeg skal ikke påstå at gruppen var stor, men jeg vil hevde at den var interessant. For science fiction og fantasy har alltid gått hånd i hånd med nerderi, og da nettbokhandlere begynte å dukke opp var disse leserne tidlig ute med ta dem i bruk. Min første Amazon-bok ble kjøpt på anbefaling av en scifi-lesende venn.

Ditto med ebøker: selv om den første satsingen krasjet med dotcombransjen forøvrig i 2001, fortsatte salget av ebøker til spesielt interesserte. Som undertegnede, som kjøpte scifi-ebøker til PDA og smarttelefon lenge før Amazon lanserte Kindle. Med den internasjonale lanseringen av Kindle ifjor høst tok skruen en ny kraftig omdreining. Jeg omtalte det da som et amerikansk brohode inn i den norske bokbransjen, og det er et bilde som holder fremdeles.

I løpet av året som har gått, har Amazon konsolidert brohodet. Selv om vi mangler konkrete tall (Amazon holder kortene tett til brystet), er det liten grunn til å tvile på at selskapet også er Norges ledende forhandler av ebøker. Skal jeg dømme etter henvendelsene jeg nå får muntlig og via epost og Twitter, vil lanseringen av den billigere og teknisk langt bedre Kindle 3 styrke posisjonen ytterligere. Som bruker av Sony-lesebrett er det bare å innse at Amazon har klart å skape en nesten perfekt kombinasjon av pbok- og ebokhandel for engelsklesende nordmenn.

Som tidligere blogget tror jeg ikke tapet av denne gruppen som bokkjøpere i Norge bekymrer bokbransjen stort. Norske forlag forholder seg til en annen leserkultur. En majoritet som handlet mindre på nettet ifjor enn i 2008 (og enda mindre i utlandet, selvsagt), som leser sine lokalproduserte krimserier med glede, og knapt kan vente til neste bok om mistilpassede vestkantsærlinger fra Lars Saabye Christensen. For mange i denne gruppen er bokkjøp på Kindle-manér like hverdagsrelevant som romturisme. Og slik vil det forbli i årevis fremover.

Men om engelsklesende ikke bidrar stort til forlagenes budsjetter, burde andre trekk ved gruppen være av interesse. Vi snakker tross alt om den første generasjonen av bokkjøpere på nettet, som nå er i ferd med å gå over til ebøker i større skala. Deres erfaringer, vaner, kjøpsmønstre og forventninger er en studie verd, om ikke annet så for å få en slags forestilling om hva slags kunder man må forholde seg til når det en dag åpnes for fullt salg av norske ebøker.

Det er dessuten ikke gitt at engelsklesingen er så frakoblet fra det norske bokmarkedet som jeg har antydet. Twitter-kommentarene over er ganske typiske for responsen jeg får, og erfaringene til @bokstavheksa er min egen. Etter at jeg begynte å lese på lesebrett ifjor høst har jeg lest enda mindre på norsk enn tidligere (unntatt barnebøker som leses sammen med sønnen). Pris og tilgjengelighet er blitt langt viktigere enn jeg hadde forventet på forhånd.

Hvor representative våre erfaringer er, vet jeg ikke. Men det vet heller ingen andre i Norge. Hvilket gjør det til et problem for bokbransjen.

Oppdatering: Et godt eksempel på den totalt avslappede (for ikke å si avvisende) holdningen norsk forlagsbransje har til ebøker finner man i gårsdagens Klassekampen, der forlagsredaktør og forfatter Vidar Kvalshaug uttaler at “Det er bare en ørliten elite i Norge som har lesebrett” og “Dagens lesebrett er premature”, samt relanserer den gamle forlagsideen om interaktivitet og lesermedbestemmelse som forutsetning for å lykkes. Så der har dere det, folkens: sjansen er større for at forlagene forsøker å gjenta fiaskoen med CD-ROM på 1990-tallet, enn at de velger å bruke dagens plattformer.

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). [...] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

Dette handler om økonomi og forretningsstrategi. Amazon har hittil krevd en for stor prosentandel av en typisk utsalgspris som norske forleggere uansett mener er altfor lav til å være bærekraftig (ebokmomsen hjelper ikke her, selvsagt). Enklere blir det ikke av at våre lokale storforlag alle har vesentlige eierandeler i bokhandlerkjeder. Forlagene ønsker rimeligvis at deres egne bokhandlere skal selge norske ebøker i Norge, og ikke verdens største nettbokhandel.

En vanlig oppfølger til spørsmålet i første avsnitt er: “Men er ikke forlagene redde for å miste lesere?” Slik jeg kjenner bokbransjen, tror jeg ikke det. Det er ikke helt urimelig å anta at mange av dem som nå kjøper Kindle, ikke er store kjøpere av ny norsk litteratur i utgangspunktet. Interessen mange viser for Kindle kan være en norsk versjon av “kannibaliseringseffekten”, der etablerte kunder simplthen bytter til et billigere og mer effektivt Amazon-tilbud.

Regn ikke med å se Lars Saabye Christensens eller Anne B. Ragdes siste bestselgere i Kindle Store med det første, altså. Dermed er det ikke sagt at ikke norske ebøker fins. Norske utgivere bruker systemet, jamfør boka hvis forside du ser til høyre. Denne slankeboka (som jeg altså ikke kjenner utgiverne til eller har lest selv, selv om jeg antagelig burde) selges i den britiske Kindle-butikken til rundt 70 kroner, og ble utgitt av forlaget Lille Måne AS for fem dager siden.

Problemet er at det er så vanskelig å finne flere norske bøker. Selv om Amazons netthandelløsning er helt i tet på en rekke områder, ser amerikanske Kindle Store ut til å mangle noe så grunnleggende som en avansert søkefunksjon som lar deg sortere titler på språk (for papirbøker fins den, men da begrenset til de store verdensspråkene). Jeg har heller ikke funnet noen Amazon-lister over norske utgivere eller titler, ei heller nettsteder med noe tilsvarende.

Så derfor denne oppfordringen til mine lesere: vet dere om søkefunksjonalitet, lister eller enkelttitler, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet. Så vil jeg oppdatere postingen etterhvert.

Det er mot den bakgrunn man så se Krustsjovs berømte uttalelse under et besøk i det Hvite hus om at Sovjets økonomi var dømt til å passere USAs. Epokens slutt markeres med maktovertakelsen i 1964, da Krustsjov ble tvangspensjonert og erstattet av et triumvirat. Med det innledes den lange forsteiningsperioden under Leonid Bresjnev, som allerede året etter resulterte i dette ganske unike brevet fra bekymrede sovjetiske kosmonauter. Da Bresjnev døde i 1982 var landet lysår fra målet i 1961 – isteden var man langt inne i en krise så dyp at Deutsche Bank noen år senere kunne sette strek for det sovjetiske eksperimentet.

En sovjetisk agitprop-plakat fra 1963 uttrykker godt optimismen som rådet på denne tiden

Selv om dette fant sted før mange av denne bloggens lesere ble født, er det interessant av to årsaker. For det første: det var ikke bare sovjeterne som trodde det gikk bedre og bedre dag for dag. For USA og dets allierte fortonet SSSR som et land som struttet av selvtillit, og som demonstrerte det med den ene teknologiske bragden etter den andre. Resultatet var Sputnik-sjokket, som fikk amerikanerne til å satse tungt på utdanning og grunnforskning. Det i sin tur førte blant annet til opprettelsen av DARPA, og vi vet alle hva de oppfant. At du leser dette nå, skyldes til en viss grad det sovjetiske øyeblikket.

Det andre poenget er mindre optimistisk. Alle imperier og systemer har hatt sine gyldne perioder, etterfulgt av en unngåelig tilbakegang. Kan hende er vi ikke mindre nærsynte i vår tid enn sovjeterne, romerne, britene eller inkaene da de var på høyden. Forestillingen om at dette blir Kinas århundre er et åpenbart eksempel. Det gigantiske landet med det undertrykkende regimet, enorme miljøproblemer og en kommende eldrebølge er kanskje på høyden akkurat nå, mens dette skrives. Eller kanskje gjelder det, som Spufford er inne på, hele det globaliserte, liberale regimet som er fremherskende i vår tid?

Vår tids motstykker til kommandoøkonomien og ufriheten som gjorde slutt på de sovjetiske forhåpningene, kan være miljøproblemene, befolkningsutviklingen og en kommende oljekrise. Nei, jeg snakker ikke om verdens undergang, men om noe av det nærmeste vi kommer en naturlov i historiefaget: “all things must pass”. Det vi mangler i vår tid, er noen som kan sette ord på denne ideen like presist som den britiske imperiedikteren Rudyard Kipling gjorde i diktet “Recessional“. Det ble skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897, da solen aldri gikk ned over det britiske imperiet. Denne strofen er kanskje mest berømt: 

To år senere brøt Boerkrigen ut, på mange måter det første forvarselet om imperiets sammenbrudd femti år senere.

“I predict there will be a 10th-generation and a 20th-generation Kindle. We’re well-situated to be experts in purpose-built reading devices [...] There will never be a Kindle with a touch screen that inhibits reading. It has to be done in a different way. It can’t be a me-too touch screen.”

Jeg tror dette er et smart grep. For mange vekket iPad-lanseringen til live den gamle drømmen om konvergens, den ene dingsen som skal fungere som bok, avis, TV og spillmaskin og for alt jeg vet steke egg til frokost. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på konvergens, og både teknologisk og sosiologisk tror jeg at vi på de fleste felter vil se fortsatt divergens i betydningen spesifikke dingser for spesifikke behov.

Det er simpelthen for mange produsenter der ute som vil fortsette å lokke oss med nye duppeditter, og vi vil ha pengene og viljen til å betale for dem (har du fått flere eller færre elektroniske gjenstander i huset de siste ti åra?) Min spådom er altså at lesing av bøker blir et felt der en énfunksjonsmaskin kan beholde en solid markedsandel i lang tid framover.

Likeså tror jeg at Amazon stort sett vil forsvare sin posisjon i ebokmarkedet (som selskapet hevder å ha 70-80 % av). Amazon har, i motsetning til Apple, lang erfaring med boksalg og er en sterk merkevare blant bokelskere verden over. Det har et unikt anbefalingssystem og vil – så lenge det fortsetter å være forhandler av pbøker – også ha et mye større vareutvalg enn Apple. Verdien av å ha et bein i den analoge verden vil være stor i bokbransjen i tiår framover.

Jeg klarer dessuten ikke å fri meg fra mistanken om at ebokmarkedet aldri vil få høy prioritet i Apples strategiplanlegging. Marginene i bokbransjen er knappe sammenlignet med mye av det øvrige innholdet som selges via App Store, og denne våren må ha lært Apple at man får langt mer gratisreklame av å satse på betalingsmodeller for aviser og blader, enn av å opprette enda en ebokhandel.

iPad er først og fremst en plattform for rike spill- og medieopplevelser, og med unntak av bestselger-apps og noen få titler med markedspotensiale nok til å bli “forsterket” med multimediainnhold, vil bøker flest forbli systemets kommunegrå mus. I Kindle-systemet er og forblir den tekstbaserte boka hovedpersonen, noe boklojalister vet å sette pris på.

Amazons konkurranseforhold til Google er annerledes. Google har allerede engasjert seg i bokmarkedet via Google Books, som har hatt stor innflytelse på digitaliseringsprosjekter som Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Googles kommersielle Editions-tilbud skal etter sigende lanseres i ikke altfor fjern fremtid.

Enkelte mener at Googles inntreden på markedet vil forandre alt. Jeg er ikke overbevist, og støtter eWeeks analyse av satsingen. Så langt tyder det meste på at Googles varslede “åpne” løsning baserer seg på å lese ebøker i nettleseren, for eksempel. I så fall må det finnes en løsning på problemet med manglende eller dyr nettforbindelse når man er på reise.

Et svar på dette kan være en GooglePad, som lar brukerne lese offline. Til det sier jeg: Nexus One. Mer sannsynlig er det at Google etterhvert tilbyr offline-lesing av ebøker på Android-enheter og andre plattformer. I hvilket tilfelle Google, som har like liten erfaring med å selge bøker som Apple, og som har markedsført Google Books dårlig så langt, vil måtte konkurrere med Amazon.

Det finnes andre aktører i markedet, som Barnes & Noble og Sony. Deres problem er at de sliter med oppmerksomheten i skyggen av Amazon, Google og Apple, og dessuten mangler en global strategi. Snart et år etter den globale Kindle-lanseringen er Sonys ebokhandel fremdeles bare åpen for amerikanere og kanadiere, for eksempel.

Sony har dessuten havnet i et teknologisk uføre med sine berøringsfølsomme skjermer. Lesebrettene blir enklere å bruke når man legger et følsomt plastlag over den elektroniske blekkskjermen, men Jeff Bezos har rett i at kontrasten blir dårligere. Sterkt forbedret kontrast er et hovedpoeng i markedsføringen av de nye Kindle-modellene.

Hvor står den norske bokbransjen i dette bildet? Jeg har tidligere anbefalt å satse på Sony Reader, både fordi leseplatene er av god kvalitet og fordi det meste lå til rette for en bred lansering av norske ebøker i vår med en DRM-løsning som fungerte på Sony (og ikke på Kindle). Lanseringen kom imidlertid ikke, og alt tyder på at den er utsatt på ubestemt tid. Hvem som bærer det endelige ansvaret for miséren er uinteressant for andre enn bransjefolk – poenget for norske ebokkjøpere er at de kan skyte en hvit pinne etter et tilbud som er i nærheten av det som nå er grundig etablert i USA.

Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon. Jeg får daglig henvendelser fra folk som lurer på hva slags leseplate de skal kjøpe. Såsant man ikke har noe prinsipielt imot Amazons overvåkningsregime, eller er villig til å bestille via parallellimportør og deretter mekke med IP-adressen for å late som du bor i USA, er det umulig å komme unna Kindle 3 eller nye DX. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke finnes tre eller fire Kindler i hus i min nærmeste familie før jul, for å si det slik.

What was missing in the general press coverage was an independent assessment of the actual comic. Few things annoy me more than discussions that begin with “I haven’t read the work in question, but…” So when the illustrator (Piper) offered me the chance to read “Wakan Unwanted”, I took him up on his offer. And frankly, I can’t see where the App Store bureaucrats are coming from.

“Wakan Unwanted” is the story of the wanderings of a black protagonist through a steampunkish, alternate-history American West. The tagline “It’s December 1870. The adventures of the last black man in America are about to begin” says it all, really. The story is brutal and the language crass, but no more so than your typical spaghetti western. The main character is portrayed in a heroic light. While some might take offense at the back story of an African-American genocide, there are enough decent white people to go around.

As far as I can tell, the only thing that could have triggered the accusation of racism is the frequent use of the “n” word. If this is the case, the reasoning is disingenious indeed. While the word is deeply offensive when used in a current setting, there is no denying that it is part of our history and literature. It is certainly defensible to use the word in a graphic novel set in the American West in 1870s, even more so when the general tone of the work is evidently non-racist.

The imagery in Wakan Unwanted is not racist by any reasonable standard.

In Norway, accusations of racism are no small matter. Public statements that denigrate people on the basis of skin colour can potentially land you in jail for three years. The writer and illustrator are not comfortable with being labeled racists (and by extension criminals) by a global corporation, and in the Anakata Comics blog Lars writes:

We strongly believe that the folks over at Apple are misreading Wakan Unwanted. We have sent them some more background materials as well as an outline of where the story is going. Hopefully, this will clear things up.We strongly believe that the folks over at Apple are misreading Wakan Unwanted. We have sent them some more background materials as well as an outline of where the story is going. Hopefully, this will clear things up.

Let’s hope it will. But to me, this case is yet another reminder of the fix Apple has gotten itself into by including the infamous clause 3.3.12 in its iPhone SDK Agreement. By granting itself über-editorial power, Apple is condemned to repeat mistakes like this in its quest to rid the App Store of  ”obscene, pornographic, offensive or defamatory content or materials of any kind”.

The loss to the content producers affected is obvious. But ultimately, Apple also stands to lose. If not money, then credibility and reputation in its core “creative classes” market. Say what you will about censorship, but hip or cool it is not.

Jeg vet at slike innrømmelser medføre tap av nerdetroverdighet (jeg mener: det neste du forteller meg er vel at du ikke bryr deg om hvem som skjøt først) og derfor kan være vanskelige å komme med. Derfor kaster jeg meg på det metaforiske alvesverdet med følgende tilståelser:

Jeg snakker ikke klingon: Jeg vet kommer som et sjokk, men det er sant. Jeg har ikke tall på hvor ofte mednerder har gått ut fra at jeg kjenner Star Trek-universet ut og inn, og dette er vel første gang jeg innrømmer det like ut: med unntak av den opprinnelige sesongen (som jeg så på svensk TV på søttitallet og som derfor har høy nostalgifaktor) og JJ Abrams’ reboot av konseptet syns jeg generelt det er traurige saker.

Deep Space Nine, TNG, vann, gås: for meg får trek-universet aldri den nødvendige kombinasjonen av troverdighet og underholdningsverdi. Picard versus Kirk interesserer meg altså midt i ryggen, men gi meg nye Battlestar Galactica sesong 1-3 når som helst. For ikke å snakke om Firefly. Oooooh.

Alver, magikere og vampyrer later mig kold: Jeg la bort His dark materials etter første bind, jeg sovnet av Harry Potter et sted uti tredje, Robert Jordan rakk jeg knapt å komme inn før jeg ga opp og Ringenes Herre er blant verkene jeg leste i tenåra som har gjort minst inntrykk på meg. Seriøst: hadde det ikke vært for Peter Jackson hadde jeg antagelig husket mer av Max Lundgrens Omin Hambe i Slättköping enn av Tolkiens mursteiner.

Denne problemstillingen har jeg tenkt endel på, da fantasy er så viktig for så mange folk hvis smak jeg respekterer. Og jeg er kommet til at det nok handler om at jeg syns magi og andre overnaturlige fenomener er like uinteressante i litteraturen som deres påståtte eksistens i virkeligheten. Her kommer min innbitte skepsis altså i veien for det som for alt jeg vet kan være store litterære opplevelser. Det store, skimrende unntaket er selvsagt fantasyperlen Star Wars IV-VI.

Jeg feirer håndkledagen, men det er også alt: Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg koste meg med Douglas Adams’ Hitchhiker’s-serie da den opprinnelig ble utgitt, liksom jeg minnes hvor skuffet jeg blir hver gang jeg forsøker å gjenlese bøkene. For meg blir bøkene et klassisk eksempel på at lesing også kan være kontekstavhengig. Jeg trengte åpenbart høyt hår, pastellklær og Ronald Reagan i det Hvite hus for å glede meg over Adams, liksom Abba og slengbukser trengtes for å le av Fleksnes.

I alle fall Adams’ skjønnlitteratur. Hans nydelige elegi over arter på randen av utryddelse, Last Chance to See, leste jeg relativt nylig med svært stor glede.

Du trenger: en PET-flaske (halvannen liters brusflaske er optimalt), en sykkelventil (jeg klippet ut en av en ødelagt sykkelslange), en kork som passer tett i åpningen til PET-flasken (vinkork av plast er ypperlig), en god fot- eller håndsykkelpumpe, noe stabilt å kunne støtte en flaske på skrå opp mot og vann. Masse vann.

La oss ta det vanskeligste først: å lage en propp med en sykkelventil tvers gjennom. Ta vinkorken og skjær av en tredel av den. De gjenværende to tredelene skal ha et langsgående hull som er stort nok til at du kan skyve sykkelventilen igjennom. Hullet bør være så trangt at du må skru sykkelventilen gjennom (den har gjenger øverst, så det lar seg gjøre), for å sikre at korken er helt vann- og lufttett. Når ventilkorken er klar, ser den ut som på bildene under.

Etter at ventilen er skrudd gjennom passer antagelig ikke vinkorken i PET-flasken. Tilpass enden som skal inn i flasken (det vil si motsatt ende av der ventilen skal kobles til pumpen) med en skarp kniv. Det er ikke nødvendig å være så nøye, som bildet over viser. Det viktigste er at du kan få skjøvet korken hardt inn i PET-flasken, slik bildet under viser.

Deretter kobler du pumpen og korkeventilen til hverandre, som på det første bildet under, før du presser det hele inn i flasken, som på det andre bildet (proppen behøver ikke å trykkes lenger inn enn dette). Nå er du klar for oppskytning!

Det er på tide å ta raketten med til oppskytningsfeltet, sammen med en bøtte vann. Vannraketter kan fly høyt og langt, og en halvannenliters flaske er ikke god å få i hodet eller på et biltak. Så sørg for at oppskytningen foregår på et område med god utsikt og få folk, som en fotballbane eller en park tidlig på et tidspunkt da det er få folk. Fyll flasken med en halv liter vann (det vil si en tredel), press korken hardt i og koble pumpen til.

Som bildene under – som er tatt av Jorunn – viser, stiller man raketten på skrå mot det stabile underlaget med kork og ventil pekende nedover, sørg for at alle tilskuere står bak retningen det skal skytes i og begynn å pumpe.

Om koblingen er tett vil det boble luft gjennom vannet, i motsatt fall vil en blanding av luft og vann presse seg ut. Etter et halvt minutts pumping eller så farer raketten avgårde med en hale av vann, før den gjør kollbøtte på seg og lander 20-30 meter unna. Og altså en glimrende anledning til å lære ungene om raketter. Vår testgruppe ville gjerne prøve med nesten full og tom flaske. La dem gjerne gjøre det – resultatet er skuffende men lærerikt.

Vannet er “drivstoffet” i raketten etter Newtons 3. lov (kraft er lik motkraft), mens det er trykket fra luften som gir vannet fart ut av flaskeåpningen når korken gir etter. For mye vann gir for lite trykk, for lite vann gir for lite drivstoff. Poenget er at alle kjemiske raketter – fra dem du ser på nyttårsaften til Saturn V-måneraketten, drives fram på samme måte: en masse må støtes ut av én ende på raketten for å drive den i motsatt retning.