Arkiv for utdanning

Utdanningsforbundets nyttige idioter

Arne Olav skriver om Utdanningsforbundet (UF), som gjør sitt beste for å advare medlemmene mot å ta i bruk NDLA. Begrepet “nyttige idioter” (i dette tilfellet på vegne av den dinosauriske delen av forlagsbransjen) faller meg i hu, og her resulterer idiotien i en ubehøvlet oppførsel som er velkjent for alle som har våget seg på å delta i denne debatten:

Eg opplevde det då som litt merkeleg at min presentasjon av NDLA blei ledsaga av eit nyopptrykk av dette frårådingsbrevet — det låg i ei tjukk bunke på eit bord i lokalet, og ein UF-representant gjorde merksam på kva UF-synet på NDLA var rett etter eg hadde hatt mi økt, og tilrådde alle å ta med seg brevet heim. No såg eg dette kome nokre minutt før eg gjekk på podiet, og brukte høvet til å gjere merksam på heile dette saksforholdet frå første stund, men likevel hadde eg ei slags hòla-til-løva-kjensle under heile presentasjonen.

Begrepet “nyttige idioter” tilskrives Lenin (selv om opphavet er omstridt), og beskriver personer eller organisasjoner som løper andres ærend – ofte i strid med egne interesser – i den tro at det gavner dem selv. I dette tilfellet er det åpenbart i strid med de fleste UF-medlemmers interesser å avvise den beste muligheten til å bli fortrolig med brukerskapt innhold innen fornuftige faglige rammebetingelser. Wikipedia-modellen er kommet for å bli, og å avvise brukerskapt, åpent innhold er ekvivalent med å sementere lærerstandens IT-inkompetanse i lang tid framover.

Hva mer er: sjansen er overhengende for at UF vil lide samme skjebne som talløse andre nyttige idioter gjennom historien (ikke minst de som støttet Lenin og hans bande) – når aktøren de opptrer på vegne av forandrer strategi, blir de nyttige idiotene latt i stikken. Faktum er at norsk forlagsbransje med den kommende  relanseringen av Store norske leksikon allerede har tatt et langt skritt i retning av brukerskapt innhold. Fra nyttår av kommer norske skoleelever til å møte en variant av det skumle wiki-anarkiet i det som hittil har vært regnet som en kilde av det gode, gamle slaget.

Når bokbransjen finner det opportunt, kommer den til å behandle UF på samme vis som den behandlet sine egne representanter tidligere i høst. Da deltok jeg på et politisk møte der bransje- og forfatterforeningsrepresentanter argumenterte varmt for kopibeskyttelse av alle åndsverk. Dette var rett før Kunnskapsforlaget erklærte at man fjernet passordbeskyttelse på Store norske, og Bokklubben gikk bredt ut med nettsalg av DRM-frie MP3-filer – og altså underminerte argumentasjonen til bransjerepresentantene. Når strategiskiftet kommer, får de nyttige idiotene intet forvarsel. Og hvorfor skulle de nå det – de har gjort nytten sin, helt gratis, og det finnes evig nok av nye der ute.

Share/Bookmark

Leselystkampanjer som markedsføringsstrategi

Dagsavisen griper fatt i et fenomen som burde ha opptatt flere forlengst, nemlig det faktum at tunge kommersielle aktører via offentlige og private lesestimuleringskampanjer får mulighet til å selge inn budskapet sitt direkte til norske skoleelever. Det aktuelle utgangspunktet er Norlis Leselystkampanje, som til forveksling ligner en hvilken som helst høstsalgskampanje. I Dagsavisene er det Loveleen Rihel-Brenna, leder i Foreldreutvalget for grunnskolen, som tar bladet fra munnen:

Jeg lurer på hvorfor skolene ikke er mer kritiske. Vi mener de burde konsentrert seg om lesekampanjer som ikke involverer kommersielle aktører slik denne aksjonen gjør. […] Aksjonen fungerer også som en markedsundersøkelse for Norli. I brosjyren som foreldrene får tilsendt hjem, skal barna krysse av for hva de synes om de ulike bøkene. Norli får da vite hvilke bøker elevene synes er interessante og ikke interessante.

Jeg mistenker at skolene viser manglende kritisk sans av samme årsak som massemediene, det politiske systemet og for den saks skyld folk flest: bedriftene vi snakker om opererer innen kulturfeltet, og går dermed fri for det søkelyset man ellers retter mot næringslivet. Det var årsaken til at bokbransjen i årevis slapp unna med kartellvirksomhet via Bransjeavtalen, og det er årsaken til mediene hver høst fylles med servile boklanseringsintervjuer som hadde vært utenkelige om produktet i fråga hadde vært en sjokolade eller en bil. Som Tor W. Andreassen, professor i markedsføring ved BI, sier til Dagsavisen:

Det er en grunnleggende holdning blant folk om at skolene skal være en reklamefri sone. Alle ville reagert hvis McDonalds plasserte reklameplakater i skolen.

Når denne kritikken likevel ikke vil få gjennomslag, skyldes det en utbredt forestilling om at bokbransjen – i motsetning til McDonalds – ikke produserer “junk food”. Jeg har gjennom mine år som omreisende formidler av litteratur til gode å møte mer enn en håndfull forfattere, bibliotekarer eller lærere som ikke mener at all lesing er god lesing. Derfor overrasker det ikke meg at man kritikkløst kan vektlegge lysten til å lese hva som helst, som noe grunnleggende annerledes enn lysten til å spise, spille, lytte til eller se på hva som helst.

Dagens lille tankeeksperiment: se på denne listen fra Leselystsalgskampanjen, og tenk deg at det var DVDer eller dataspill som ble solgt inn til foreldre og barn på denne måten. Ville formen på markedsføringen og utvalget av titler være like uproblematisk?

Oppdatering: Barneombudet kritiserer også Leselystsalgskampanjen, og sier blant annet:

Skolene kan sikkert finne andre gode måter å stimulere til leselyst på, ikke minst gjennom samarbeid med skolebibliotekene. De trenger da ikke Norli for å få dette til […] Dette handler jo om at man vil gjøre barn glad i å lese bøker. Det er jo selvsagt lov å tipse foreldre og barn om gode bøker. Men like viktig er det at vi får bukt med snikreklame i skolen, sier Haanes.

Dagens pedagogiske nyord: mattesuppe

Okei, så er Elvebakken VGS i Oslo kjent for å ligge langt framme. Og det er en sann lise å høre skolens elever, for ikke å si rektor Per Solli si så mye positivt om bruk av sosiale nettverktøy som de gjør i dagens Dagsavisen. Men mattesuppa løfter det hele til et nytt nivå:

Vi har også innført mattesuppe på torsdager. Da serverer vi suppe og en stor brødblings før alle setter seg ned for å regne matteoppgaver på PC. Forrige torsdag deltok 350 elever. Helt frivillig, sier [Solli] og smiler.

Genialt. :-)

Mini-PCer med Linux i skolen

VG har snakket med Ari Børde Krøyer og Bjørn Venn, som i et samarbeidsprosjekt med Friprog-senteret, KS IKT-Forum og flere fylkeskommuner er med på å teste ut hvordan den nye generasjonen av små PCer kan brukes i skolen (de første erfaringene er allerede gjort). I prosjektet brukes Acer Aspire One, som i Norge selges for halve prisen av vanlige bærbare, og som kan leveres preinstallert med Linux.

Prisen er et sterkt argument for å satse på mini-PCer med fri og åpen programvare. Et relatert poeng jeg ikke har tenkt så mye på, er plassen. En konvensjonell bærbar med 15 tommers skjerm kan ta opp stå mye plass på en vanlig skolepult at man i enkelte tilfelle må bytte til større pulter, noe som i sin tur fører til færre elever i hvert klasserom, med de følgene det har for skolebudsjettene.

Nigerian students power up their OLPC laptops by inju.

Bildet over viser bruk av XO-PCer i en skole i Nigeria (Flickr, CC-lisensiert)

Vekt er et annet argument, selvsagt. I en skole som fremdeles bruker mye lærebøker, hjelper det godt når maskinen veier to kilo mindre enn normalt. Hovedargumentene for en slik satsing må likevel være pedagogiske, og her står Acer-prosjektet overfor det samme problemet som ellers i skolen: elever som lærer å bruke PC på gutte- eller jenterommet, og lærere som mangler kompetanse, selvtillit og tid til å styre bruken av maskinene i riktig retning.

Poenget med selvtillit og tid skal ikke undervurderes. Det finnes, som Venn og Krøyer er inne på, tusenvis av gratisprogrammer med stort pedagogisk potensial tilgjengelige (ta Stellarium og Celestia fra mitt eget fagfelt, for eksempel). Men som en lærer sa nylig da hun så prosjektet Fremtidskloden, som jeg er involvert i: uten en lærerveiledning som viser nøyaktig hvordan dette skal tas i bruk, pluss lett tilgjengelig tilleggsmateriale, kommer lærerne ikke til bruke det.

Legger man til manglende digital lese- og informasjonskompetanse, blir saken enda mer kompleks. Ja, for det er altså slik at datamaskiner i skolen i stor grad blir brukt som tekstbaserte informasjonskilder. Samtidig er de fleste av oss fremdeles solid rotfestet i en analog lesekultur, og baserer det vi måtte ha av kunnskap om lesing og informasjonssøk på erfaringene med den.

Jeg skriver og snakker mye om dette for tiden, og slås av mangelen på kunnskap om noe så grunnleggende som digitale genre. Verdensveven er et tekstbasert medium som i løpet av kort tid har utviklet genre like ulike som papirbasert sakprosa og lyrikk – den statiske nettsiden, nettavisartikkelen, bloggen og wikien er kanskje de viktigste – men lærere ser gjennomgående ut til å vite like lite om disse som lesere flest.

Storsamfunnet bruker mange ressurser på å lokke barn og unge til å lese på papir, samtidig som det knapt gjøres noen forsøk å formidle kunnskap om digital lesing. Da er det kanskje ikke så rart at nettet i skolesammeheng kan framstå som et ullent og skummelt sted hvor man finne alt mulig rart, og PC-baserte undervisningsprosjekter så ofte ser ut til å ende med reaksjoner som dette.

Flat World Knowledge: interessant lærebokmodell

Ars Technica skriver om Flat World Knowledge, et nytt forlag som fra starten av 2009 skal tilby lærebøker på universitetsnivå gratis på nettet, og tjene penger ved å selge papirversjoner av bøkene, i tillegg til studeveiledninger og andre hjelpemidler.

Tekstene vil være DRM-frie, og blir lagt ut under en åpen CC-lisens. Forelesere som registrerer seg hos Flat World kan fritt endre og remikse innholdet i bøker, og slik lage skreddersydde lærebøker til sine studenter. Det skal også bygges et nettsamfunn for brukerne, der de kan hjelpe hverandre, foreslå endringer og laste opp eget innhold for deling eller salg.

I likhet med tidligere omtalte Stavanger-baserte Greenbook, er det meningen at forfatterne skal få betalt per solgte eksemplar (royalty). I motsetning til Greenbook er Flat World svært tydelige på forretningsmodellen. I tillegg til at de bruker Flash-animasjon til noe nyttig, selvsagt. :-)

Når grønnskollinger lar seg lure av grønne bøker

Jeg har lenge ment at Dagsrevyen er landets største sucker for lanseringsstunt, men forleden kveld overgikk de seg selv, gitt. Da ble det sendt en rosende reportasje om forlaget Greenbook, som springer ut av miljøet rundt Universitetet i Stavanger. Helt enkelt var det ikke å google seg fram til forlagets startside, da navnekombinasjonen av “green” og “book” av en eller annen merkelig grunn brukes ganske ofte i den engelsktalende verden. Man kan spørre seg hvorfor forlaget ikke valgte seg et norsk navn – det var kanskje for å unngå å bli forvekslet med Petter Stordalens Lille Grønne?

Hvor totalt poengløs Dagsrevyens reportasje var, blir veldig åpenbart når man endelig finner Greenbook Digitalforlagets startside. Etter å ha klikket deg forbi Flash-startsiden og skrudd av den irriterende bakgrunnslyden (selvsagt har forlaget klart å hyre inn et av de clueløse designbyråene som gjør sitt beste for å trekke oppmerksomheten bort fra innholdet), kommer du til noe som mest av alt ser ut som et opplegg for en forretningsmodell. Du får se styremedlemmene i selskapet (heyhey, kjendisfaktor), lese den obligatoriske selskapsvisjonen, oppfordringen til forfattere om å melde seg (det loves dobbelt av normal royalty) og stillingsutlysninger.

Som potensiell kunde får du ikke vite noe om hva slags produkter forlaget planlegger å produsere, utover det at de i sin helhet skal være digitale. Med andre ord: ikke et knyst om priser, hardware- og softwareplattform eller eventuelt DRM-system. Det er ikke engang tydeliggjort hva slags produsent vi snakker om – en leverandør av innhold til et gitt format, eller en utvikler av et nytt format (jamfør setningen “Greenbook er navnet på det nye læremiddelformatet”). Tydeligere enn dette blir man ikke på hva som skal tilbys:

Greenbook-formatet gir større fleksibilitet og tilfredsstiller lettere ulike behov hos brukerne enn tradisjonelle læremidler og bøker. Greenbook-filer kan inneholde kombinasjoner av virkemidler som tale, video og interaktive spill, animasjoner og illustrasjoner, i tillegg til tekst – i den grad dette fremmer læringsformålet. […] Digitalt innhold innebærer også muligheter for søk, lagring,  gjenfinning og bruk av informasjon. Bruken av digitale læremidler  kan øke brukernes effektivitet i arbeid og studier vesentlig.

1995 ringte og ville ha igjen definisjonen sin på digitale læremidler, om man vil. Dette er helt på linje med det som har vært produsert i andre norske forlag i årevis, og jeg vil tro at mange i det digitale læremiddelmiljøet vil trekke på smilebåndet av konseptet. Liksom jeg er ganske viss på at endel forfattere og deres organisasjon vil hilse det med glede. Selvsagt fordi Greenbook lokker med dobbel prosensats for forfatterne, men først og fremst fordi dette prosjektet er antitesen til NDLA.

“Little Brother” av Cory Doctorow

Som Doctorows tidligere bøker er Little Brother tilgjengelig gratis på forfatterens eget nettsted, til nedlasting i en rekke forskjellige formater. Denne omtalen er skrevet på basis av Mobipocket-versjonen, som ble lest på min Nokia. Doctorow har selv påpekt at han ved å gi bort bøkene sine gratis likevel ber om betaling, i form av leserens oppmerksomhet. I en verden full av spennende og verdifullt lesestoff, er det ingen liten ting å be om. I dette tilfellet er prisen vel verdt å betale, imidlertid.

Temaet er i seg selv uvanlig nok for en ungdomsbok til å rettferdiggjøre lesingen. Det handler om frihet i flere betydninger – ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst frihet fra frykt for overgrep fra storsamfunnet – og hvordan man forsvarer den i et høyteknologisk overvåkingssamfunn. Utgangspunktet for handlingen, som er lagt til relativt nær framtid, er et stort terrorangrep i San Francisco. Fortelleren er Marcus Yallow, en 17-åring som ufrivillig blir trukket inn i dette sammen med tre kamerater.

Like etter terrorangrepet, mens byen er grepet av panikk, blir venneflokken arrestert av representanter for det som etterhvert viser seg å være Department of Homeland Security (DHS). Elevene blir lenket på hender og føtter, får hetter trukket over hodet og blir halt avgårde til ukjent sted for avhør. Marcus blir holdt i isolat, og behandles så ydmykende at da han endelig slipper ut, bestemmer han seg for å ta igjen. Slik oppstår en undergrunnsbevegelse av ungdommer, væpnet med infam humor og anonymiserende datateknologi som ParanoidLinux og Xnet.

Tidlig i lesingen fryktet jeg at dette vil følge et altfor velkjent og bråkjekt mønster: en liten klikk av trofaste venner tar opp kampen mot en overveldende overmakt, og vinner en heroisk seier. Men så enkelt er det heldigvis ikke. Marcus er en sammensatt skikkelse: han starter med ungdommelig overmot, men begynner snart å tvile på saken når han ser venner bryte sammen under presset og falle fra. Han tvinges til å ta smertefulle personlige valg, og gjør etterhvert samme erfaring som de fleste frihetskjempere gjennom tidene: man kan rett og slett ikke vinne over statsapparatet. I alle fall ikke slik man først trodde man ville vinne.

Enkelte vil kanskje reagere på framstillingen av DHS, som i boka opptrer som en brutal okkupant i San Fransisco. Men som framskriving av dagens trender (tenk Patriot Act, hemmelige CIA-flygninger, fengsling av tilreisende til USA, avlytting av det amerikanske folk, fotografering av alle britiske bilskilt, datalagringsdirektivet m.m.m.) virker dette ikke det urealistisk i det hele tatt. Om USA ble rammet av et større terrorangrep enn 911, er det all grunn til å frykte en panikkreaksjon som fører til at ganske vanlige amerikanske ungdommer slenges i et lokalt Gitmo, på ubestemt tid og uten tilgang til advokat.

Ditto teknologien: Doctorows overvåkingssamfunn med kameraer som identifiserer skoleelever ved hjelp av ganglaget, og som lar publikum ta bilder av det de tror er skulkende skoleelever og laste dem opp til en offentlig fotoblogg, er en rimelig videreføring av f.eks. dette prosjektet fra Dallas, hvor skulkende skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker. Og USA er tross alt landet som i årevis har tillatt lokale myndigheter å innføre generelt portforbud for tenåringer, åpenbart ut fra tanken om at de alle er potensielle kriminelle.

Ifølge utgaven jeg leste er det Det Norske Samlaget som skal utgi boka på norsk. Om det fortsatt stemmer, er det modig valg på så mange måter. Selv om Cory Doctorow er en anerkjent forfatter i den engelskspråklige verden, er dette en bok som neppe vil finne kvalifiserte anmeldere og formidlere i science fiction-ørkenen Norge. Min erfaring med miljøet som normalt håndterer ungdomslitteratur er at det heller ikke har en særlig bred forståelse av ungdoms forhold til teknologi.

Teknologien som gjennomsyrer Little Brother er ikke bare et virkemiddel for å underbygge budskapet, den er et hovedpoeng i seg selv. Når staten bruker høyteknologi mot oss, er teknologi som kryptering et av våre viktigste motmidler. Det er ingen tilfeldighet at Bruce Schneier får det siste ordet. I Norge har vi intet motstykke til det motkulturelle hackermiljøet som står så sentralt i handlingen, og knapt noen forståelse av at frihet som en kjerneverdi i nerdemiljøet. Dette till tross for at en av miljøets fanebærere er norsk (jeg snakker selvsagt om Jon Lech Johansen, som tilfeldigvis var med og viste Cory Doctorow Oslo sammen med undertegnede da han var her).

Sist, men ikke minst, har vi ikke noe i nærheten av amerikanernes forhold til grunnloven. “The Bill of Rights” og dens betydning som garanti for ytringsfriheten spiller en hovedrolle i Little Brother, og jeg mistenker at de mange argumentasjonsrekkene ikke uten videre vil forstås av tenåringer fra et land der de fleste vifter med flagget på grunnlovsdagen uten å reflektere over hvor langt ut i rekka Eidsvollsmennene plasserte paragrafen som omhandler vår ytringsfrihet (hint: den ligger 98 paragrafer etter jødeparagrafen, og hadde i sin opprinnelige versjon unntak som ville ha sendt Marcus og vennene hans i fengsel).

Dette er en bok som vil trenge forklaring, og Doctorows amerikanske forlag selger også en lærerveiledning. Det kan være en idé å få den oversatt og tilpasset til norske forhold. Jeg vil også anbefale at boka leses i sammenheng med tittelen den har er inspirert av, George Orwells 1984. Forfatteren nevnes ikke i hovedteksten, kun i etterordet, men “lillebrødrene” som kjemper mot overmakten henviser åpenbart til Orwells Storebror.

Eller om man vil: det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg…

En idé for Store Norske?

Encyclopaedia Britannica gir bort gratisabonnementer til bloggere og andre nettpublisister som peker direkte til deres artikler. Når man benytter seg av dette tilbudet, vil også besøkende som klikker på pekerne få tilgang til hele artikler i det som ellers er et lukket betalingsleksikon. Britannica har så smått begynt å leke seg med Twitter og webwidgets også, og viser dermed en for forlagsbransjen usedvanlig vilje til å følge med i tiden.

Store Norske leksikon, som etter det jeg er blitt fortalt skulle ha hatt en større oppdgradering i fjor høst, bør utvilsomt ta en titt på dette konseptet. I bytte mot noen hundre gratis lisenser kan leksikonet få betydelig godvilje og eksponering, redusere Wikipedias dominans og kanskje til og med skaffe seg et forhold til webkyndige folk som kan komme med gode tips til forbedringer.

Og når vi først er der: øverst på min ønskeliste for SNL, og forlengst foreslått for Petter Henriksen, er en klar angivelse av forfatter(e) av artikkel, og revisjonshistorikk. Med andre ord: når ble artiklene redigert, og hvem som redigerte dem. Hvis man i tillegg oppga at artikler ble redigert som følge av tilbakemeldinger fra brukere, ville man ha skapt et ekstra incentiv til å bidra…

Skolevesenet: Indias pryd og problem

Elever ved Alcon School

Noe av det jeg så mest fram til før avreisen til India, var de planlagte skolebesøkene i New Delhi. Og de overgikk mine forventninger på alle måter. Den første skolen jeg besøkte var Alcon School, en forstadsskole utenfor New Dehli som i all hovedsak hadde elever med middeklassebakgrunn. Jeg innrømmer det like ut: for en som har brukt mye krefter på å vekke engasjementet i halvsovende norske ungdomsskoleelever, var det en sann fryd å møte en klasse som reiste seg som én elev og hilste meg med et vennlig namasté.

La deg ikke lure av det uniformerte preget: disse elevene var like spørrevillige og utfordrende som noen jeg har møtt i Norge, om enn på en langt mer respektfull måte – man reiser seg når man har noe på hjertet og tiltaler gjesten med “Sir”, må vite. Kunnskapsnivået var generelt meget høyt, til tross for at jeg spesifikt ba om et gjennomsnittlig utvalg av 12- og 13-åringer fra skolen. Kanskje ikke så rart, all den tid Alcon School er rikt utstyrt med spesialrom og laboratorier, inklusive et bioteknologilaboratorium (!) for 15-åringene.

Skoler som Alcon er en av hovedårsakene til at India er blitt hovedleverandør av IT-folk, forskere og ingeniører til det globale arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om pedagogikk og ressurser, men også om holdninger. Vektleggingen av “academic exellence”, viktigheten av å utmerke seg akademisk, var påtagelig. Ikke bare fordi utdanning borger for et godt liv, men også for landets skyld: ikke uten grunn hadde bildet av landets foregående president, kjent som The Missile Man for sitt bidrag til det indiske romprogrammet, fremdeles en prominent plassering.

Jeg fikk selvsagt også bekreftet hvor rett Fredrik Härén har: indiske skoleelever (som utdannete indere flest) kan mye om vår kultur, mens vi ikke kan noe om deres. Nesten alle elevene jeg snakket med hadde sett “Independence Day”, men hvor mange elever i en typisk norsk skoleklasse har sett, enn si hørt om, det indiske motstykket “Koi Mil Gaya”? Her fikk jeg forøvrig også bekreftet “Discovery-effekten”. Mange indiske TV-seere har tilgang til de samme kunnskapskanalene som norske elever, og det preger nivået. Ekstra morsomt ble det da jeg havnet i en meningsutveksling med en gutt som hadde sett samme episode av Discovery-serien The future is wild som i sin tid inspirerte meg til å skrive Neopangea.

At Vasant Valley School var noe for seg selv, skjønte jeg da jeg pratet med personalet, og de ikke kunne bli enige seg imellom hvorvidt det var den norske kongen, kronprinsen eller statsministeren som hadde besøkt skolen deres ved en tidligere anledning. Interessant nok var også elevene her de som minnet mest om norske elever: interesserte, men på en fjernere og mer blasert måte. Vasant Valley er en skole for den indiske eliten, og i så måte stemmer min opplevelse med internasjonale undersøkelser gjort av bl.a. Sjøberg og Schreiner, og som dokumenterer at med økende velstand, synker interessen for vitenskaps- og ingeniørfag.

Den tredje skolen var St. Mary Convent School. I likhet med de to andre var også dette en public school (dvs privat), men elevene herfra kom i stor grad fra et sammensatt nabolag der en rekke av foreldrene ikke nødvendigvis hadde fullført normal skolegang. Utseendemessig bar også skolen preg av en viss knapphet på ressurser (dog ikke mye verre enn mange skoler jeg har sett i Norge), men elevene var nok engang imponerende. Det er ikke ofte jeg blir nødt til å justere vanskelighetsgraden på det jeg sier, men her førte kommentarer fra salen til at jeg jekket nivået opp flere hakk

Jeg rakk ikke å besøke en offentlig skole (government school) i denne omgang. Det er synd, for det er i den delen av utdanningsektoren de virkelig store utfordringene ligger. Selv om det går riktig vei, er fremdeles godt over en tredjedel av det indiske folket analfabeter, og blant ungdom er tallet drøyt en fjerdedel. Dette skyldes i all hovedsak et offentlig skolesystem som ikke makter å tilby anstendig utdanning til det flertallet av befolkningen som bor utenfor de store byene. Gratis skole og avskaffelse av analfabetismen var et hovedmål for grunnleggerne av det moderne India, og at man etter 60 år med frihet ikke er kommet lenger, er ikke bare en skam for landet, men også et hinder for utviklingen.

Som Gurcharan Das skriver i India Unbound, en engasjerende skildring av Indias økonomiske utvikling siden uavhengigheten, vil landet ikke lykkes i sitt forsett om å løfte en halv milliard mennesker ut av fattigdom så lenge tilstanden er som den er i den offentlige skolen. Det er et trist paradoks at diktaturet Kina har gjort en så mye bedre innsats på dette området enn det demokratiske India.

At utdanningsnivået er sterkt varierende, merkes godt når du reiser rundt. Folk med bakgrunn i middelklassen snakker et meget godt indisk-engelsk (som altså er et av landets to offisielle språk), men kommunikasjonen bryter fort sammen når du har å gjøre med lavere inntektsgrupper. I Kerala, hvor hovedspråket er malayalam, slet vi i perioder tungt med å gjøre oss forstått, ironisk nok. For Kerala er den delstaten i India der alfabetismen er høyest, helsetilstanden er best og den absolutte fattigdommen er minst synlig.