Jada, jeg vet at jeg burde holde meg langt unna enhver omtale av Knut Jørgen Røed Ødegaards virksomhet, misunnelig og jantete som jeg er. ;-) Men så skjedde det i de dager at Dagbladet hadde et stort oppslag om noe jeg faktisk kan et og annet om, og der vinklingen – for alt jeg vet takket være manglende sitatsjekk fra Røed Ødegaards side – dessverre blir litt feil, nok en gang. Det handler om gårsdagens sak om julestjernen, hvor poenget er at Jesu fødselsdag egentlig er den 12. november:
Astronomen sier det hersker en vitenskaplig konsensus om at Jesus ikke ble født i år 1, men «fire til åtte år før vår tidsregning».Og 12. november, sju år før Jesus offisielt ble født, var planetene Saturn og Jupiter svært nære hverandre på himmelhvelvingen, noe som skapte ett tilsynelatende svært lyssterkt objekt. Dette var sannsynligvis det som er blitt tolka som Betlehemsstjerna, noe som setter julaften til å være i dag.
Som bl.a. Arild Blekesaune påpeker i kommentarfeltet, er det i utgangspunktet meningløst å forsøke å tidfeste julefeiringen ut fra en tenkt fødselsdato, all den tid jula eller kristmessen aldri har forholdt seg til et slikt regnestykke. Den kristne høytiden er, i likhet med f.eks. Jonsok, hektet på allerede godt etablerte feiringer i kulturene som kristendommen vant fram i. Blekesaune er også ganske korrekt inne på det faktum at det ikke finnes en entydig beretning som knytter stjernen til Jesu fødsel.
Det folk flest forbinder med begrepet juleevangeliet, er i virkeligheten to ulike fortellinger i Det nye testamente, i kombinasjon med senere tradisjoner. Jesu fødsel omtales direkte av to av evangelistene, som hver forteller ganske ulike fortellinger. Mens Lukas skriver om Josef og Maria som ikke fant husrom, hyrdene på marken og engelen som viste seg for dem, er det Matteus som skriver om stjernen:
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født.
«I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg.Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede.
Dette er altså alt som står om stjernen. Umiddelbart ser man at de tre vise menn vi er vant til å høre om, er et senere tillegg (muligens fra middelalderen). Et langt viktigere poeng er det at stjernen faktisk ikke er det som setter vismennene på sporet av Betlehem. Vismennene kan kanskje ha reist til Jerusalem som følge av de astrologiske betraktningene Røed Ødegaard nevner, men den presise destinasjonen kjenner de ikke før de har snakket med Herodes og hans skriftlærde. Dermed kunne Røed Ødegaard ha spart seg det nedenstående resonnementet:
Så, på denne datoen, sto Saturn og Jupiter svært tett sammen på himmelen, og for folk i området ville se ut som om de lyste over Betlehem – med en lysskjegle, et såkalt dyrekretslys, som skinte ned over byen, sier Røed Ødegaard. – Dyrekretslyset, som oppstår når sollys treffer støvet i verdensrommet, ville fortsatt å peke ned i Betlehem etter hvert som planetene bevega seg over himmelen den kvelden.
Han burde forsåvidt ha spart seg resonnementet, fordi det rent astronomisk blir overforenklende inntil det feilaktige. Dette sees lett om vi tar utgangspunkt i at vismennene la ut fra Jerusalem til Betlehem, og lot seg styre av stjernen (selv om de altså ikke trengte det). Betlehem ligger sørvest for Jerusalem. Det innebærer at samstillingen Jupiter/Saturn også må stå i sørvest sett fra Jerusalem, for at det skal se ut som om planetene står over Betlehem. Sett fra Jeriko, som ligger lenger øst i samme område, ville de samme planetene se ut til å stå rett vest for Dødehavet.
Planetenes og zodiakallyset/dyrekretslysets verdi som “himmelpekere” er altså helt avhengig av observatørens posisjon, og tidspunktet for observasjonen. Som Røed Ødegaard er inne på, står ikke planetene og stjernene stille på himmelen – jordas rotasjon flytter dem usvikelig fra øst mot vest. Det innebærer at det bare er i et visst tidsrom at planetene vil se ut til å stå over Betlehem. Hvis det var slik at vismennene la ut idet planetene sto presis over Jesu fødeby, ville himmellegemene rekke å flytte seg en god del under rideturen (selv om Betlehem ikke ligger langt fra Jerusalem).
A propos tid: det behøver absolutt ikke være slik at klimaks for planetsamstillingen er det samme som fødselsdatoen. Hos Matteus sies det intet om at stjernen varierer i lysstyrke, noe man skulle forvente om det hele toppet seg da Jupiter og Saturn var nærmest hverandre. For alt vi vet var 12. november datoen da vismennene dro fra Østen, eller ankom til Jerusalem, for den saks skyld. Astronomiske begivenheter kan i prinsippet brukes til å tidfeste historiske begivenheter, men når utgangspunktet er så ullent som dette har tidspunktene liten verdi.
Dermed er det ikke sagt at ikke julestjernen kan danne et fint utgangspunkt for formidling av astronomi. Verden over er julestjerneshow blitt en sikker slager på planetarier det siste tiåret. Jeg pleide å holde forestillinger i Teknisk Museums lille planetarium sent på 1990-tallet, og fikk god respons på stoffet rundt juletider. Men jeg var også nøye med å understreke det sterke mytologiske aspektet ved stjernen: Å knytte stjerner til viktige og berømte mennesker har lange tradisjoner innen astrologisk tenkning, dette lever videre i vår bruk av begreper som “popstjerne”, “fotballstjerne” osv.
At Matteus selv ikke så på dette som et konvensjonelt himmelfenomen fremgår egentlig av teksten, jamfør setningen om hvordan stjernen “gikk foran” vismennene. Konklusjon: Matteus’ julestjerne er en spiker det er risikabelt å koke for mye suppe på. Man kan selvsagt begynne å drikke juleøl den 12. november om man vil, bare man har klart for seg at datoen er fullstendig vilkårlig valgt. På den annen side: hvem trenger nå egentlig en dato som et påskudd for å drikke øl? ;-)
Oppdatering: Her er en artikkel jeg skrev om fenomenet i 2001, Jakten på Julestjernen (PDF-versjon).
