Arkiv for Astronomi

Aftenstjerne

Evening Star by you.

Share/Bookmark

Så er Astronomiåret 2009 igang

Det UNESCO-støttede året feires til minne om Galileo Galileis første bruk av teleskopet som astronomisk instrument i 1609, og skal i den grad det lar seg gjøre i økonomiske nedgangstider (og ditto sponsortørke) preges av astronomiaktiviteter året gjennom. Les mer på Astronomiåret 2009. :-)

Se etter “Prøysens julestjerne” i romjula

Uansett hva man ellers måtte mene om hva Bibelens julestjerne egentlig var, er alle skjønt enige om at den ikke kan sees i vår tid. Det vil si, nesten alle. For i norsk juletradisjon finnes det en kjent og kjær sang som forteller oss at julestjerna er synlig hvert eneste år. Jeg snakker selvsagt om Alf Prøysens “Julekveldsvise”. Fra barnsben av har jeg vært overbevist om at Prøysen lot seg inspirere av en ekte stjerne, ikke minst takket være disse to versene:

Dra krakken bortått glaset, så sett vi øss og ser,
og prøver finne leia der julestjerna er,
Den blankeste ta alle, hu er så klar og stor,
Du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
[…]
Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann
men sea har a brønni i alle verdens land.
Og såmmå å som hende er stjerna like stor,
du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

Det finnes en stjerne på himmelen som står slik på himmelen at den er lett synlig fra omtrent alle verdens land, som er “den blankeste ta alle” på nattehimmelen, som alltid vil ses lavt over horisonten fra det meste av Norge (og derfor ofte over hustak), og som for sikkerhets skyld dukker opp på kveldshimmelen når det stunder til jul. Jeg snakker om Sirius, hovedstjernen i Store hund og en himmelseverdighet det er vel verdt å få med seg.

Kartet over, som er laget med det utmerkede gratisprogrammet Stellarium, viser et utsnitt av himmelen sett mot sør (S’en nederst på kartet) ved 23-tiden om kvelden sett fra Sør-Norge. Sirius er den klare stjernen nede til venstre, mens Orion med de tre berømte beltestjernene (som tilfeldigvis “peker” ned mot Sirius) er over midten på kartet. Sør er forøvrig retningen Sola står i mellom 12 og 13.

Sirius er selvsagt lett å se uten kikkert, og noe av det mest slående ved stjernen er den kraftige blinkingen (det nevnes også av Prøysen). Stirrer du på Sirius noen minutter, er sjansene gode for at stjernen blinker mot deg i alle regnbuens farger. Det skyldes at Sirius står så lavt over horisonten:  på vei mot øynene dine må lyset fra stjernen passere tjukke og ofte urolige luftlag, som spalter lysstrålene opp i ulike farger og får dem til å flytte seg litt hit og dit.

Sirius er også interessant for astronomene. Den er en av Solas nærmeste naboer i Melkeveien, og ligger bare 8,6 lysår unna. Det betyr at lyset du ser i romjula, ble sendt ut i 1999. I 1844 skjønte astronomen Friedrich Bessel at Sirius ikke var alene, men hadde en usynlig kompanjongstjerne. Sirius B, som den heter, er det nærmeste eksempelet vi har på en hvit dverg, en kompakt hvitglødende rest etter en stjerne som mistet det meste av massen sin for rundt 120 millioner år siden.

Tilnavnet “Hundestjernen” skyldes antagelig at Sirius er hovedstjerne i Store Hund. For grekerne og romerne innvarslet stjernens oppgang omtrent samtidig med Sola “hundedagene” i august, en tid da klimaet var varmt og ubehagelig, vinen ble sur og hundene ble gale. De gamle egypterne brukte den samme astronomiske begivenheten til å beregne når Nilen skulle gå over sine bredder.

Det er altså ikke hvilken som helst stjerne Prøysen lot seg inspirere av – hvis han altså gjorde det. Uansett: nyt synet av Sirius, og få gjerne med deg praktfulle Orion i samme slengen! :-)


Oppdatering:
her er et enkelt og blekkskrivervennlig kart (svarte stjerner på hvit bakgrunn) over sydhimmelen ved ellevetiden om kvelden i romjula.

Astronomiåret 2009

Antikythera-maskinen: 2000 år gammel datateknologi?

Over sees den første fungerende rekonstruksjonen av Antikythera-maskinen, en mer enn 2000 år gammel mekanisme som ble funnet ved den greske øya Antikythera i 1901. Helt siden den gang har forskere spekulert på hva den kompliserte ansamlingen av sammenrustede tannhjul – den består av mellom 30 og 82 komponenter, og er teknologisk sett på nivå med europeiske klokker fra 1700-tallet – ble brukt til. Michael Wright ved Imperial College i London har gjennomført en ny studie av metallrestene, og konkludert med at Antikythera-maskinen var en planetkalkulator.

Det er den praktiske bruken av maskinen som demonstreres ovenfor: ved å dreie på sveiver, flytter symboler for planetene seg slik at det blir mulig å se hvor på himmelen de virkelige planetene vil stå i fremtiden. Ikke nok med det, ifølge Michael Wright kunne også sol- og måneformørkelser forutses med mekanismen. Vi snakker om temmelig avansert teknologi, med andre ord. Og samtidig svært sjelden teknologi. Ja, for det er ikke funnet noe tilsvarende i den gresk/romerske verden. Ei heller har man funnet maskiner som ser ut til å slekte på Antikythera-teknologien, som generelle regnemaskiner.

Astronomen Carl Sagan påpekte for mange år siden at gresk/romersk vitenskap i prinsippet hadde forutsetningene for å gjøre de samme oppdagelsene som ga oss den vitenskapelige revolusjonen i Europa etter renessansen. Arkimedes-palimpsesten viser at grekerne mestret avansert matematikk, Aristarkhos fra Samos hadde utviklet en moderne teori for Solsystemet, Heron av Alexandria hadde oppfunnet dampturbinen og man hadde altså den teknologiske kyndigheten som trengtes for å bygge avanserte regnemaskiner.

Sagan undret seg også over hva som kunne ha hendt om kunnskapen og kompetansen var gått sammen i en høyere enhet, og vi hadde fått en gresk/romersk renessanse i år 100 etter vår tidsregning. Da kunne vi ha “hoppet over” århundrer med middelalder og mørketid, og isteden ha sett en industriell revolusjon ved Middelhavet tusen år før tiden.  Da kunne de første stjerneskipene forlengst ha vært på vei mot Alfa Kentauri, dekorert med gresk skrift. Hvem vet? Uansett: når man ser Michael Wrights rekonstruksjon, virker Sagans kontrafaktiske spekulasjoner nesten realistiske…

topbanner2

Tips meg om du ser verktøykassa i rommet!

I dagens VG er jeg intervjuet om verktøykassa som astronaut Heidemarie Stefanyshyn-Piper mistet fra den internasjonale romstasjonen ISS forleden. Siden verktøykassa følger noenlunde samme bane som ISS, som sjelden er godt synlig fra Norge, vil også kassa være vanskelig å se i utgangspunktet. For sikkerhets skyld viser det eminente satellittverktøyet Heavens Above at kassa seiler forbi i løpet av noen minutter ved 15.30-tida i ettermiddag, i sør-sørøstlig retning, 10 grader over horisonten. Maks uflaks, da himmelen vil være så lys til at det neppe er mer enn en mikroskopisk sjanse for å se den.

http://northessexastro.files.wordpress.com/2008/11/lost_bag_iss-580x396.jpg
Verktøykassa driver bort fra ISS (Kilde: NASA)

Lenger nord vil himmelen være mørkere, men høyden over horisonten enda lavere, med den følge at det svake objektet “drukner” i uklar atmosfære. Så ikke regn med å se den, altså. Fortvil ikke, imidlertid: mulighetene er langt bedre i romjula. Den 26. desember vil verktøykassa fremdeles stå lavt over horisonten, men på et så tidlig tidspunkt (06.12) og med såpass til lysstyrke at du skal kunne se den med en vanlig 7×50 eller 8×40-kikkert. Men vi snakker fremdeles om et raskt bevegelig mål: prøver du å finne den 06.20 er du for sent ute.

I så fall får du kose deg med denne videoen av verktøykassa som suser over stjernehimmelen. Den er tatt av den kanadiske amatøren Kevin Fetter fra Brockville i Ontario, den 22. november. :-)

Flere fine meteorvideoer på YouTube :-)

VG skriver om det fantastiske opptaket av en meteor som ser ut til å slå ned i Canada. Man skulle tro at slike opptak var svært sjeldne, men heldigvis er det etterhvert så mange videokameraer rundt om på kloden at det faktisk finnes en rekke filmer på f.eks. YouTube. Samlevideoen nedenfor burde være en sann nytelse for meteorentusiaster (okei, kanskje ikke musikken)…

Ubegripelige feil om den astronomiske “julestjernen”

Jada, jeg vet at jeg burde holde meg langt unna enhver omtale av Knut Jørgen Røed Ødegaards virksomhet, misunnelig og jantete som jeg er. ;-) Men så skjedde det i de dager at Dagbladet hadde et stort oppslag om noe jeg faktisk kan et og annet om, og der vinklingen – for alt jeg vet takket være manglende sitatsjekk fra Røed Ødegaards side – dessverre blir litt feil, nok en gang. Det handler om gårsdagens sak om julestjernen, hvor poenget er at Jesu fødselsdag egentlig er den 12. november:

Astronomen sier det hersker en vitenskaplig konsensus om at Jesus ikke ble født i år 1, men «fire til åtte år før vår tidsregning».Og 12. november, sju år før Jesus offisielt ble født, var planetene Saturn og Jupiter svært nære hverandre på himmelhvelvingen, noe som skapte ett tilsynelatende svært lyssterkt objekt. Dette var sannsynligvis det som er blitt tolka som Betlehemsstjerna, noe som setter julaften til å være i dag.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/f9/Giotto_-_Scrovegni_-_-18-_-_Adoration_of_the_Magi.jpgSom bl.a. Arild Blekesaune påpeker i kommentarfeltet, er det i utgangspunktet meningløst å forsøke å tidfeste julefeiringen ut fra en tenkt fødselsdato, all den tid jula eller kristmessen aldri har forholdt seg til et slikt regnestykke. Den kristne høytiden er, i likhet med f.eks. Jonsok, hektet på allerede godt etablerte feiringer i kulturene som kristendommen vant fram i. Blekesaune er også ganske korrekt inne på det faktum at det ikke finnes en entydig beretning som knytter stjernen til Jesu fødsel.

Det folk flest forbinder med begrepet juleevangeliet, er i virkeligheten to ulike fortellinger i Det nye testamente, i kombinasjon med senere tradisjoner. Jesu fødsel omtales direkte av to av evangelistene, som hver forteller ganske ulike fortellinger. Mens Lukas skriver om Josef og Maria som ikke fant husrom, hyrdene på marken og engelen som viste seg for dem, er det Matteus som skriver om stjernen:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født.

«I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg.Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede.

Dette er altså alt som står om stjernen. Umiddelbart ser man at de tre vise menn vi er vant til å høre om, er et senere tillegg (muligens fra middelalderen). Et langt viktigere poeng er det at stjernen faktisk ikke er det som setter vismennene på sporet av Betlehem. Vismennene kan kanskje ha reist til Jerusalem som følge av de astrologiske betraktningene Røed Ødegaard nevner, men den presise destinasjonen kjenner de ikke før de har snakket med Herodes og hans skriftlærde. Dermed kunne Røed Ødegaard ha spart seg det nedenstående resonnementet:

Så, på denne datoen, sto Saturn og Jupiter svært tett sammen på himmelen, og for folk i området ville se ut som om de lyste over Betlehem – med en lysskjegle, et såkalt dyrekretslys, som skinte ned over byen, sier Røed Ødegaard. – Dyrekretslyset, som oppstår når sollys treffer støvet i verdensrommet, ville fortsatt å peke ned i Betlehem etter hvert som planetene bevega seg over himmelen den kvelden.

Han burde forsåvidt ha spart seg resonnementet, fordi det rent astronomisk blir overforenklende inntil det feilaktige. Dette sees lett om vi tar utgangspunkt i at vismennene la ut fra Jerusalem til Betlehem, og lot seg styre av stjernen (selv om de altså ikke trengte det). Betlehem ligger sørvest for Jerusalem. Det innebærer at samstillingen Jupiter/Saturn også må stå i sørvest sett fra Jerusalem, for at det skal se ut som om planetene står over Betlehem. Sett fra Jeriko, som ligger lenger øst i samme område, ville de samme planetene se ut til å stå rett vest for Dødehavet.

Planetenes og zodiakallyset/dyrekretslysets verdi som “himmelpekere” er altså helt avhengig av observatørens posisjon, og tidspunktet for observasjonen. Som Røed Ødegaard er inne på, står ikke planetene og stjernene stille på himmelen – jordas rotasjon flytter dem usvikelig fra øst mot vest. Det innebærer at det bare er i et visst tidsrom at planetene vil se ut til å stå over Betlehem. Hvis det var slik at vismennene la ut idet planetene sto presis over Jesu fødeby, ville himmellegemene rekke å flytte seg en god del under rideturen (selv om Betlehem ikke ligger langt fra Jerusalem).

A propos tid: det behøver absolutt ikke være slik at klimaks for planetsamstillingen er det samme som fødselsdatoen. Hos Matteus sies det intet om at stjernen varierer i lysstyrke, noe man skulle forvente om det hele toppet seg da Jupiter og Saturn var nærmest hverandre. For alt vi vet var 12. november datoen da vismennene dro fra Østen, eller ankom til Jerusalem, for den saks skyld. Astronomiske begivenheter kan i prinsippet brukes til å tidfeste historiske begivenheter, men når utgangspunktet er så ullent som dette har tidspunktene liten verdi.

Dermed er det ikke sagt at ikke julestjernen kan danne et fint utgangspunkt for formidling av astronomi. Verden over er julestjerneshow blitt en sikker slager på planetarier det siste tiåret. Jeg pleide å holde forestillinger i Teknisk Museums lille planetarium sent på 1990-tallet, og fikk god respons på stoffet rundt juletider. Men jeg var også nøye med å understreke det sterke mytologiske aspektet ved stjernen: Å knytte stjerner til viktige og berømte mennesker har lange tradisjoner innen astrologisk tenkning, dette lever videre i vår bruk av begreper som “popstjerne”, “fotballstjerne” osv.

At Matteus selv ikke så på dette som et konvensjonelt himmelfenomen fremgår egentlig av teksten, jamfør setningen om hvordan stjernen “gikk foran” vismennene. Konklusjon: Matteus’ julestjerne er en spiker det er risikabelt å koke for mye suppe på. Man kan selvsagt begynne å drikke juleøl den 12. november om man vil, bare man har klart for seg at datoen er fullstendig vilkårlig valgt. På den annen side: hvem trenger nå egentlig en dato som et påskudd for å drikke øl? ;-)

Oppdatering: Her er en artikkel jeg skrev om fenomenet i 2001, Jakten på Julestjernen (PDF-versjon).

Ovkult 3D-kart av de 32 nærmeste stjernene

32 Nearby Stars er et interaktivt, tredimensjonalt kart av alle stjerner innen 14 lysår, det vil si Solas nærmeste naboer i rommet (krever Flash). Her forteller designeren om hvordan han tenkte. Panorer, zoom og klikk på stjerner for mer informasjon fra Wikipedia. Et enkelt virkemiddel som allerede ved første øyekast forteller noe vesentlig om sammensetningen av stjerner i Melkeveien: de aller fleste stjerner er lyssvake oransje eller røde dverger, og vår Sol er faktisk noe av en sværing.

Asteroide 2067 Aksnes

Okei, de siste dagers mediedekning av kritikken mot Knut Jørgen Røed Ødegaard er offisielt i ferd med å gå fra amper til regelrett trist. Idag har professor Kaare Aksnes et ryddig og redelig innlegg i Dagbladet hvor han redegjør for sitt perspektiv på saken. Dagbladet følger opp med en artikkel der Røed Ødegaard får anledning til å svare, og han sier blant annet som så:

Jeg føler at jeg har gjort langt mer for astronomien i Norge enn Aksnes.

Røed Ødegaard er selvsagt ikke ansvarlig for de mange hundre fullstendig bortblåste støtteerklæringene i kommentarfeltet under artikkelen, selv om de ironisk nok underbygger den delen av kritikken som går på at han ikke har greid å formidle vesentlig kunnskap om andre norske astronomer enn seg selv. Men han er ansvarlig for uttalelsen over, og det selvbildet den faktisk gir uttrykk for.

Ja, for professor Kaare Aksnes (som jeg altså ikke kjenner personlig) er ingen hvem som helst i norsk astronomi. Han er en av verdens ledende innen fagfeltet celestmekanikk, og er via sitt arbeid på baneberegninger medansvarlig for vi idag kan beundre de vakre bildene fra Voyager-sondene. For dette og annet viktig arbeid fikk han kongens fortjenestemedalje i 2006.

Ikke nok med det: han fikk også oppkalt en asteroide etter seg – 2067 Aksnes. Det er ikke noe som blir hvem som helst til del. P.t. er det bare tretten med norske navn, hvorav tre er oppkalt etter forskere (astronomen Svein Rosseland og matematikeren Niels Henrik Abel er de to andre). Hvor sjeldent dette er vet Røed Ødegaard forøvrig godt, da han var en del av navngivningsprosessen bak de tre siste.

Kaare Aksnes er også en erfaren formidler via bl.a. Almanakk for Norge og Store Norske Leksikon, og som fagkonsulent for norske forlag. Slik virksomhet framstår aldri som videre spennende for utenforstående, men den betyr svært mye for oss i hverdagen. I mine øyne er det også slik formidling vi trenger mest av framover: når de inspirerende TV-programmene og publikumsarrangementene er over, skal folk ha steder å gå for å finne mer kunnskap.

Hvilket bringer meg til sluttpoenget: ved å prøve å gjøre dette til en diskusjon om misunnelse og jantelov, avsporer Røed Ødegaard ikke bare en nødvendig debatt om kvalitet, på en måte vi altfor ofte ser i Norge. Han avslører samtidig noe viktig om sitt syn på formidling, og om sin rolle i det kollegiet han presumptivt skulle formidle på vegne av.

“Jeg føler at jeg har gjort langt mer for astronomien i Norge enn Aksnes” blir bare den endelige bekreftelsen på det mange har følt i lang tid: Røed Ødegaard er alene og på sine egne premisser en inspirerende formidler, men det er på høy tid at han finner seg andre beitemarker enn universitetssystemet.

Merk: Grunnet det store antallet kommentatorer som synes å mene at enhver som kritiserer Røed Ødegaard er en misunnelig idiot, kommer jeg ved behov til å praktisere moderasjonsprinsippene med noe strengere hånd i denne postingen. ;-)

Oppdatering: Etter et intervju med Røed Ødegaard der journalist Ingvild Wedaa Tennfjord surrer grovt med faktaopplysninger, for så å prøve seg på karakterdrap på min gode formidlerkollega Pål Brekke, har sistnevnte fått anledning til tilsvar. Enhver tvil om hvor massemedienes sympati og lojalitet har ligget i denne saken, burde forøvrig være ryddet av veien etter Wedaa Tennfjords innsats.

For TV2 er alt “romforskning”, tydeligvis

VG har en sak om Knut Jørgen Røed Ødegaards rolle som formidler, der undertegnede er sitert som en kritiker av deler av virksomheten hans (og der presisjonen på tittelen på førstesiden – Ødegård skjelles ut av kolleger – er like god som stavingen av navnet og VGs vilje til å erkjenne i artikkelen at man omtaler en av avisens egne spaltister…)

Utgangspunktet er en artikkel i Universitas, der jeg forsåvidt kritiserer den manglende presisjonen på endel av formidlingen (jeg er langt mer bekymret for formen, som i mine øyne bekrefter utbredte fordommer om nerdete forskere), men der mitt hovedmål var å peke på den manglende formidlingsstrategien til norske universiteter og slapt journalistisk håndverk. Et eksempel på sistnevnte finner man i forsvarstalen fra journalist Anders Lyche fra TV2-nyhetene:

Ødegaard blir brukt fordi han udiskultabelt er en glimrende formidler av romforskning, og han vet mer enn nok om disse tingene til å være en adekvat kilde i sammenheng med CERN-eksperimentet.

Selv om forskningen ved CERN også tar for seg astrofysiske problemstillinger, kan man ikke med sin beste vilje kalle Large Hadron Collider for et romforskningsprosjekt. Og hva menes nå egentlig med “romforskning”? Slik jeg tolker journalisten, omfatter det alt fra partikkelfysikk til planetologi. Kall det gjerne flisespikking, men for fagfolk er forskjellene på disiplinene viktige. Blant annet fordi ingen enkeltperson kan ha oversikten over dem alle, ei heller Røed Ødegaard.

Jeg hater vanligvis metaforer, men føler meg tvunget til å bruke en som alle norske journalister burde forstå: å samle all fysikk og astrofysikk i sekkeposten “romforskning”, blir som å omtale alt fra fotball til golf som “ballspill”, og la Drillo få kommentere hver eneste begivenhet. Bortsett fra at man aldri ville gjøre det med sport, selvsagt. Det er et felt som tas på alvor i norske medier.

Etter vanlig tidsregning = Common Era = helt greit

VG skriver om at forfatterne av et læreverk på Cappelen forlag har fjernet Kristus fra tidsregningen, og får det obligatoriske apoplektiske svaret fra en KrF-representant. Men altså: å erstatte “etter Kristus” med “etter vanlig tidsregning” behøver ikke å være nok et anslag mot blonde og blåøyde norske verdier fra en muslimvennlig og verdirelativistisk femtekolonne. Rent praktisk snakker vi om den vanligste tidsregningen på kloden, så bruken av ordet “vanlig” blir i denne sammenhengen både fornuftig og nøytralt.

Vi har god presedens på området på engelsk, hvor det tilsvarende begrepet AD (Anno Domini, dvs “guds år”) ofte erstattes med CE eller Common/Current/Christian Era. Det er også dette man har valgt å kalle vanlig tidsregning i Kina, som aldri har hatt et spesielt sterkt forhold til kristendommen men som likevel (og heldigvis for oss alle) har valgt å gjøre som oss.

Nok et argument for å droppe tilknytningen til Kristus er vår manglende kunnskap om den historiske Jesus’ fødselsdato: alt vi vet idag, er at han ble født flere år før tidsregningen som etter sigende begynner med hans fødsel. Det er forøvrig verdt å merke seg at det finnes flere kristne kalendere enn den som ble utviklet av Dionysius Exiguus for snart 1500 år siden, som den koptiske og etiopiske.

For egen del skulle jeg helst ha sett at vi alle hadde levd etter den franske revolusjonskalenderen, som inneholdt mye fornuftig, men i mellomtiden holder “vanlig tidsregning” lenge for meg. :-)

Oppdatering: “Kunnskapsministeren” mener tydeligvis at dette handler om politisk korrekthet. Gudbedre. SV jobber virkelig hardt for å overbevise alle og enhver om at de ikke har gode nok folk til å fortjene regjeringsoppdraget…

Oppdatering 2:
I kommentarene påpekes det at “fvt” og “evt” er vanlige forkortelser i andre undervisningssammenhenger, noe kunnskapsministeren ikke helt ser ut til å ha fått med seg…

Høstaktivitet: Stjernestier på Kon-Tikimuseet

Dagsavisen skriver om en utstilling om polynesernes fabelaktige teknikk for å navigere over store havstrekninger uten kompass eller Polstjerne å styre etter:

Man følger stjernen som kommer opp over horisonten, deretter må man skifte til neste stjerne som stiger opp det samme stedet. En slik rekke av stjerner kalles stjernestier, forklarer Reidar Solsvik ved Kon-Tiki Museet.

Det hele foregår altså på Kon-Tikimuseet i høst. Dit må man selvsagt. :-)

2020: Vårstemning på Mars

Dagens anbefaling: Solarmax

Nettstedet SolarMax drives av min gamle studiekamerat Pål Brekke, som har mange år bak seg som romforsker, og som nå er ansatt ved Norsk Romsenter. Han har også markert seg i klimadebatten, og siteres stadig oftere i mediesammenheng.

Pål blogger også i Dagbladet, og er en spennende foreleser jeg gjerne anbefaler. Ja, og så jobber vi på en bok sammen, da. Mer om det til neste år. :-)

Hah. Noe er da astrofysikerutdannelsen god for.

How long could you survive in the vacuum of space?