Category Archives: Astronomi

Er nordlyset i ferd med å forsvinne?

Det begynner å bli en stund siden jeg sist debunket (astro)fysiske feilmeldinger i mediene, og det er på tide jeg tar opp hansken igjen etter en lang ettersommer med fildelingsprat. Utgangspunktet for dagens posting er denne artikkelen i VG, som stammet fra en sak i TV2-nyhetene, som igjen hadde sitt utspring i utsagn min gamle medstudent Knut Jørgen Røed Ødegaard kom med under en reiselivsmesse i Nord-Norge. Til TV2-nyhetene sier Røed Ødegaard følgende:

Om 20, 30, 40, 50 år, da må de være bekymret for da forsvinner nordlyset sørover til Europa [sic]. Det er den magnetiske nordpolen som forflytter seg, den farer nordover passerer den geografisk nordpolen og havner i Sibir rundt 2050.

Bare så det er sagt: Røed Ødegaard tar utgangspunkt i noen realiteter. Den magnetiske nordpolen, som ligger sånn noenlunde i midten for den ovale sonen der nordlys forekommer oftest (nordlysovalen), beveger seg med tiden. Og med den magnetiske nordpolen følger også nordlysovalen, noe som fører til at områder som idag har nordlys ikke kommer til å ha det i fremtiden. Vi vet det er slik, fordi det er godt dokumentert at nordlyset tidligere nærmest har vært fraværende fra Nord-Norge.

aurora_from_spacethumbnail
Den sørlige polarlysovalen

I deler av vikingtiden lå nordlysovalen slik at man neppe så nordlys fra Norge i det hele tatt (tidlige omtaler av lyset i Kongespeilet stammer fra vikinger på Grønland, f.eks.). Fordi solaktiviteten (som er det som skaper nordlys, og som gjør det mulig å lage nordlysvarsel) var lav på 1600-tallet, var det også lite nordlys å se på denne tiden. Det er antagelig årsaken til at dikterpresten Petter Dass, som ellers skrev om så mye om livet nordpå, ikke nevner det.

Den magnetiske nordpolen har en daglig bevegelse innenfor et lite område, og en langsiktig bevegelse som kan forflytte polpunktet hundrevis av kilometer. Denne flotte presentasjonen fra viten.no viser nordlysovalens utstrekning og magnetnordpolens bevegelse gjennom 1300 år. Det er kjent at magnetnordpolen beveger seg mye raskere nå enn den f.eks. gjorde i store deler av forrige århundre.

Så derfor er det en viss mulighet for at magnetnordpolen innen 2050 flytter seg fra Canada, passerer den geografiske nordpolen og havner i Sibir. Men som viten.no-presentasjonen også viser, følger ikke magnetpolen noen åpenbar og lett forutsigbar bane. Det kan altså tenkes at ferden stopper opp eller snur før den tid. Og om det verste skulle skje, er det likevel ikke gitt at alt nordlys forsvinner fra Nord-Norge i et 40-årsperspektiv.

For det er ikke bare posisjonen til den magnetiske polen som bestemmer  hvor nordlyset dannes. Formen og styrken på det globale magnetiske feltet, som “kanaliserer” partikler ned mot atmosfæren, må også tas hensyn til. Under kraftige solstormer kan magnetfeltet “ese ut” slik at nordlysovalen blir bredere, noe som igjen fører til at folk langt utenfor ovalens kjerneområde kan se nordlys.

Solstormer henger sammen med solaktiviteten, som også varierer mye. Sola vår har rekordfå solflekker akkurat nå, men likevel har man mange steder sett flotte nordlysutbrudd det siste året. I perioder med lite aktivitet er det gjerne flere koronahull i solas atmosfære, de skaper solvind med høy hastighet som i sin tur kan generere kraftigere nordlys. Vi vet ikke hva nivået på solaktiviteten vil være om 20, 30 eller 50 år, og derfor er det altfor bombastisk å hevde at nordlys vil forsvinne fra Nord-Norge.

Det beste hadde vært om TV2 og VG hadde snakket med en nordlysforsker eller to, og ikke formidlere som Røed Ødegaard eller undertegnede. Men det er flere ting som tyder på at denne saken baseres på for få kilder, som den snodige påstanden i VG om at “nord-norsk reiseliv kan miste sin største attraksjon”. Og jeg som trodde at landsdelen var vel så kjent for midnattssola (“Land of the Midnight Sun”), vill og vakker natur, Polarsirkelen og Nordkapp.

Den foreslåtte løsningen på problemet virker heller ikke spesielt solid eller langsiktig:

I tillegg til en fantastisk stjernehimmel, så kommer man til å oppleve spektakulære fenomener som en Venus-passasje i 2012, en total solformørkelse på Spitsbergen i 2015 og en rekke andre store og små begivenheter, tilføyer Røed Ødegaard overfor TV2.

Den omtalte Venuspassasjen forekommer om sommeren (6. juni), og hjelper altså ikke på vinterturismen som eventuelt ville rammes av nedgang i nordlysaktiviteten. Fra Nord-Norge vil solformørkelsen 20. mars 2015 være delvis, noe som sikkert gleder folk på fastlandet men som neppe trekker en eneste formørkelsesturist. Det mest fornuftige i hele VG-artikkelen sies i grunnen av reiselivssjef Beate Juliussen:

50 år er lang tid, og vi kommer fortsatt til å markedsføre nordlys-turismen hardt.

Oppdatering 21. september: TV2 har nå rettet opp i saken sin, bl.a. med henvisning til denne bloggen og Truls Lynne Hansens kommentar (nr. 4).

Oppdatering 24. september: Både Dagbladet, Nordlys har sitert denne bloggpostingen. Synd at ingen av dem tok seg tid til å ringe Asgeir Brekke eller Truls Lynne Hansen, så hadde vi fått gode og kvalifiserte uttalelser om dette.

“Den store boken om astronomi” er ute

astronomibok
Etter mer enn to års intens, felles innsats er Pål Brekkes og mitt verk “Den store boken om astronomi” sluppet på markedet. Den er, som forlaget påpeker:

En stor, norsk praktbok med et vell av ny og spennende kunnskap. Her er lett tilgjengelig og fascinerende faktastoff om Sola, planeter, kometer, galakser og sorte hull. Vi kan studere stjernekart over himmelen slik den ser ut fra Norge til alle årstider, og finne kjente stjernebilder som Karlsvogna, Orion og Andromeda. Vi kan lese om norsk romforskning og internasjonal romfartshistorie, og kanskje få svar på spørsmål som: Hvor langt er det mulig for mennesker å dra?

Vi har virkelig lagt oss i selen for å lage en bok som til fulle lever opp til honnørordet “praktbok”, og derfor vil du finne mange store oppslag med klassiske bilder som de over, pluss en lang rekke bilder du antagelig ikke har sett før. Dette siste er et bevisst grep fra vår side, da vi utmerket godt vet at praktfulle astronomiske bilder i høy oppløsning ikke akkurat er mangelvare på nettet.

Det er heller ikke faktainnholdet i boka – omtrent alt som finnes mellom de vakre permene vil du finne i faglig kompetente, norskspråklige utgaver i Wikipedia, Store norske leksikon og De åtte planetene. “Den store boken om astronomi” er med andre ord nettopp et slikt verk jeg tenker på når jeg blogger om at faglitteraturens fremtid ikke ser spesielt lys ut.

Siden jeg selv bruker de ovennevnte og andre nettkilder hele tiden i mitt arbeide (også som en del av kildematerialet til omtalte bok), kan jeg ikke klandre mine potensielle kunder for at de gjør det samme som meg. Isteden skal jeg peke på fordeler og ulemper ved bok kontra nett, og håpe på at mange nok kommer til at det er bryet verdt å kjøpe boka, tross alt. Ulempene først:

  • Boka koster ikke bare penger, den er dyr. Egentlig lite vi kan gjøre med det: uansett hvor mange gratis NASA-bilder man fyller en bok med, er og blir Norge et høykostland, og derfor vil en tjukk bok trykt på kvalitetspapir uvegerlig koste omtrent det vår bok koster.
  • Deler av innholdet vil bli utdatert i løpet av et år eller to. Astronomi er et fag i rivende utvikling, og selv om Pål og jeg har gjort vårt ytterste for å oppdatere teksten til aller siste sekund i papirprosessen vil feil snike seg inn. Jeg har imidlertid skrevet teksten slik at problemet skal bli minst mulig, bl.a. ved å sette et minstetall for planetmåner (som det stadig oppdages nye av).
  • Vi snakker om en bok – hallo? Ingen animasjoner eller simuleringer, ingen pekere, ingen mulighet for å gi tilbakemeldinger direkte eller kommentere på andre måter.

Så til noen av fordelene:

  • Faglig innhold settes i sammenheng. Leksikonartikler og enkeltstående nettsider klarer ofte ikke å skape konteksten som gir forståelse. Det er spennende å lese om Apollo-ferdene, men det er også viktig å forstå bakgrunnen for dem. Det gjøres ofte best i sammenhengende tekst, et element som er vektlagt i denne boka.
  • Mange bilder som ikke er lett tilgjengelige på nettet. Pål Brekke har fungert som bilderedaktør, og har via sin stilling på Norsk romsenter fått tak i mye interessant bildemateriale tatt av forskerkolleger og norske amatører.
  • Kjernemålgruppen for bøkene er barn under 12. Dette er en aldersgruppe som erfaringsmessig er mindre flinke til å søke opp stoff selv, og som derfor kan ha stor nytte av at det er samlet på ett sted – i dette tilfellet mellom to permer.
  • Vi snakker om en bok – hallo? Tekst, bilder, design og struktur arbeider sammen for å gi leseren en underholdende og lærerik opplevelse. Fem hundre års erfaring på området tilsier at det fungerer – i alle fall en stund til.

Astronomiske bokskatter på Blindern

29042009019

Jeg er, som mange kanskje vil vite, ikke en utpreget religiøs mann. Men stilt overfor det som befinner seg bak glass i utstillingen Et Nos Petimus Astra i Galleri Sverdrup i Georg Sverdrups hus hus på Blindern i Oslo (det svarte monsteret av et bibliotek midt på campus) fylles jeg av noe som ikke kan beskrives som annet enn andektighet. Ta eksempelet over fra en av glassmontrene, som er en 1600-tallsutgave av boka Sidereus Nuncius (Stjernenes budbringer på norsk) fra 1610.

Dette er verdens aller første vitenskapelige avhandling basert på observasjoner med et teleskop, i hvilken Galileo Galilei (han vi markerer det internasjonale astronomiåret for, vet du) publiserer resultatet av sine teleskopiske observasjoner av Månen, stjernene og Jupiter, og trekker epokegjørende konklusjoner som følge av det han ser. Moderne astronomi, for ikke å si moderne vitenskap, blir sparket igang av denne boka. Jeg får frysninger på ryggen bare av å skrive om det.

I samme lokale finner du også en utgave av De Nova Stella, hvor Tycho Brahe beskriver en “ny stjerne” eller supernova som ble observert i 1572, og som en gang for alle sprengte det klassiske greske bildet av himmelen som evig og uforanderlig. Like ved kan du ta en titt på Isaac Newtons Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica, side om side med Keplers ekstremt tungleste (jeg vet, for jeg har prøvd) forsvarsskrift for Kopernikus’ verdensbilde, Mysterium Cosmographicum.

Boka som inspirerte dem alle, Nikolai Copernicus’ De revolutionibus orbium coelestium, finnes tilgjengelig på en skjerm i lokalet, der du kan klikke deg gjennom sider som er skannet inn av Nasjonalbiblioteket og som senere vil bli gjort tilgjengelig via NBDigital-satsingen. Budskapet er lavmælt, men viktigere enn noensinne i en tid da irrasjonalitet i så mange former er på frammarsj verden over. Utstillingen holder åpent til 8. mai, det er gratis adgang, så skund dekk og skund dekk.

Asteroide suser forbi Jorda idag – spektakulært!

asteroid1
Asteroide 243 Ida, en storesøster av 2009 DD45 (Kilde: NASA)

Okei, så ikke det siste (asteroiden vil ikke være synlig for det blotte øye). Ikke spesielt unikt heller, når jeg tenker etter. Men interessant for astronomer og til ettertanke for de fleste av oss, kan man si at dagens passasje av den 30 meter store asteroiden 2009 DD45 er. Discover Magazine har mer om saken, og skriver blant annet at den er på sitt nærmeste over Stillehavet i ettermiddag (14:44 norsk tid), da avstanden er 60 000 kilometer.

Siden Jorda har en diameter på 12 700 kilometer, vil vår klode se svær ut på 2009 DD45s himmel. Eller om man vil: dette er en av disse passasjene som bør få oss til å spørre om ikke vi trenger Bruce Willis i beredskap. 2009 DD45 er tross alt på størrelse med himmellegemet som sto bak Tunguska-hendelsen.

Når avisleserne vet best

Det skjer stadig oftere, og avisene burde ha på plass prosedyrerer for å håndtere det: jeg snakker om saker der det blir slurvet med fakta fra journalistens eller kildens side, og en leser påpeker feilen. Et blodferskt eksempel på dette finnes i dagens Nettavisen, som omtaler en interessant astronomisk begivenhet ved planeten Saturn med tittelen “Venter firedobbel måneformørkelse“. Nettavisen har intervjuet Knut Jørgen Røed Ødegaard, som bl.a. sier:

Det er mye action der oppe. En kvadrupel måneformørkelse og en ny komet på én gang! Hva er sannsynligheten for at du får alt det samtidig?

Problemet er bare at dette ikke dreier seg om formørkelser, men om månepassasjer. Fire av Saturns måner passerer foran Saturn sett fra Jorda, ikke bak slik tilfellet ville være om det var formørkelser saken dreide seg om. Rett nok nevner Røed Ødegaard også passasje-ordet i artikkelen, men tittelen og konklusjonen er så feilaktig som den kan få blitt i dette tilfellet. Det tok ikke langt tid fra publisering til leseren Rune H. J. påpekte dette i en kommentar:

Hvorfor kalles dette måneformørkelse? På jorden har vi måneformørkelse når jorden kommer mellom sola og månen. Og vi har solformørkelse når månen kommer mellom sola og jorden.Det som skjer på Saturn, er alså fire solformørkelser!

Hvorvidt det er Røed Ødegaard eller Nettavisen som slurver, er forsåvidt underordnet i dette tilfellet. Det interessante er at vi stadig oftere vil se dette i et land hvor over en firedel av befolkningen har utdannelse på universitetsnivå. Utdanningsrevolusjonen burde kanskje føre til at nettavisene forandrer sine rutiner, og denne artikkelen kan fungere som en prøvestein: Vil journalisten følge opp med nok en telefonsamtale til Røed Ødegaard, snakke med en annen astronom eller google seg til riktig framstilling, eller vil artikkelen bli stående som den er nå?

Erfaringen med denne saken fra VG, der en annen feilaktig Ødegaard-uttalelse ble fjernet (sammenlign sitatet i min bloggposting med originalartikkelen), tilsier at journalister faktisk retter når fagfolk informerer om det f.eks. via Twingly, men prosedyren er nødvendigvis annerledes når påpekningen kommer i en leserkommentar. Jeg venter i spenning… ;-)

Er dette flytende vann på Mars?

At det en gang har eksistert flytende vann på Mars er nå grundig etablert. Likeså at det finnes store mengder fast vann i form av is på og under overflaten den dag idag. Men få har trodd det var mulig å finne flytende vann på Mars’ overflate i vår tid. Bildet over, som ble tatt av Phoenix-sonden som landet ved Mars’ nordpol i mai ifjor, og som nå sannsynligvis er gått i dvale for godt, viser imidlertid noe som helt klart ser ut som vanndråper på et av stagene til sonden. Ifølge forskere ved University of Michigan kan det tenkes at vannet holder seg flytende i det kalde klimaet takket være perklorater, salter som kan fungere som naturlig frysevæske ned til -70 grader Celsius.