Category Archives: Astronomi

Nydelige skjermbakgrunner for Android-mobiler fra Google

I forbindelse med Googles lansering av de nye flaggskipstelefonene Pixel 2 og Pixel 2 XL, slapp selskapet også et nytt sett med skjermbakgrunner. Flere av dem var animerte, og for meg ble det et hyggelig gjensyn med en bakgrunn som fulgte med en del tidlige Android-telefoner: En eng med gress som duvet i vinden mot en himmel som forandret utseende etter tidspunktet på dagen.

Etter sigende ble slike bakgrunner faset ut fordi de slukte for mye batteri, men nå har de altså gjort comeback igjen. Selv om bakgrunnene opprinnelig ble utviklet for siste versjon av Android, fungerer de utmerket på min Samsung S8 (som ligger en versjon etter Googles telefoner). Applikasjonen du trenger for å kjøre bakgrunnene finnes ikke i Play, isteden må du laste den ned her og gi tillatelse til å installere den som en uautorisert APK-fil. Etter installasjon vil filene finnes i det vanlige grensesnittet for skjermbakgrunner.

Bakgrunnen som har vakt mest oppmerksomhet viser rett og slett en kyststripe sett ovenfra. Du ser det ikke på skjermbildet nedenfor, men på mobilen vil bølgene nederst på bildet slå mot land. To andre bakgrunner viser ballonger som flyr over Monument Valley og biler som kjører på en fjellvei på Hawaii. Felles for dem alle er at bevegelsen i bildet er minimal, noe som gjør animasjonen mindre forstyrrende og antagelig sparer en god del batteri sammenlignet med fullskjerm-animasjon.

Min personlige favoritt er likevel den nedenstående. Ved første øyekast viser den Jorda sett fra verdensrommet, med bl.a. animerte lynglimt fra tordenvær over tropiske havstrøk om natten. Men klinsjeren er at dag og natt vises ganske korrekt! Terminatoren – skillet mellom natt- og dag – flytter seg over kloden etter klokka, og dermed får du samsvaret mellom vintermørket utenfor vinduet mitt og Norges posisjon på nattsiden på skjermbildet under.

Selvsagt kan man spørre seg hva som er poenget. Jeg kunne ha svart at du lærer litt om geografi og astronomi ved å følge Jordas utseende i løpet av dagen, men sannheten er at det for meg gir er et øyeblikk av zen i hverdagen. En pause fra datastrømmen som fosser ut av mobilen, noe vakkert som får tankene til å drive. Hvordan er det mulig å ikke havne i litt hverdagsfilosofisk modus av dette?

Hvorfor NASA valgte å ikke ta nærbilder av Pluto i 1986

I min barndoms astronomibøker fra 1970-tallet var det en idé som fascinerte mer enn de fleste: Ideen om en “The Grand Tour” gjennom Solsystemet. Romforskeren Gary Flandro hadde 1964 gjort oppmerksom på at de ytre planetene – Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun og Pluto – de kommende tiårene ville stå på rekke og rad på en slik måte at det ville være mulig å besøke dem alle med bare to romsonder. En tilsvarende mulighet ville ikke by seg igjen på 175 år.

Flandros opprinnelige Grand Tour-konsept, som blant annet krevde fire romsonder for å sikre seg mot teknisk svikt underveis, ble ikke realisert. Men mange av ideene ble tatt med videre i planleggingen av Voyager-prosjektet. De to Voyager-sondene var opprinnelig bare ment å fly forbi Jupiter og Saturn, men Voyager 2 fikk isteden i oppdrag å besøke Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun.

Voyager_spacecraft
Voyager 1 og 2 utforsket det ytre Solsystemet fra 1977 til 1989, og ga oss bl.a. de eneste nærbildene vi har av Uranus og Neptun. De er fremdeles i drift, langt utenfor Plutos bane. (Kilde: NASA/JPL)

Voyager 1 skulle fly forbi Jupiter og Saturn som opprinnelig planlagt, men Pluto var lenge et mulig mål. Den ytterste planeten (som den var på det tidspunktet) hadde en posisjon som gjorde at Voyager 1 kunne passere den seks år etter Saturn-passasjen i 1980. Men ved Saturn fantes et annet interessant mål – den store månen Titan. Man visste på dette tidspunktet at Titan hadde en tykk atmosfære av gassen metan, noe som gjorde månen unik i Solsystemet.

Problemet var at man ikke kunne få i pose og sekk. Om Voyager 1 passerte nær Titan ville månens og Saturns tyngdekraft trekke banen i retning bort fra Pluto. I en interessant bloggposting skriver Alan Stern fra New Horizons-prosjektet om hvorfor NASA valgte Titan fremfor Pluto i 1980, like før Saturn skulle passeres. Stern påpeker at det delvis handlet om en risikovurdering. Saturn-systemet var langt bedre kjent enn Pluto – man visste f.eks. kun om én Pluto-måne på dette tidspunktet.

voyager-baner

Hovedargumentet var likevel vitenskapelig. Nærbilder av Titan ble sett på som viktigere, mange år før astronomer oppdaget Kuiper-beltet og innså at Pluto representerer en hel klasse med dverg-iskloder som kan fortelle mye om Solsystemets opprinnelse. At Pluto har en dynamisk atmosfære og en overflate som gjennomgår store forandringer, var heller ikke kjent i 1980.

Å sende Voyager 1 til Pluto i 1986 ville ha vært en ren ferd ut i det ukjente, mener Stern. Vi ville ha fått langt mindre ut av passasjen enn vi nå får av New Horizons, som ankommer Pluto med instrumenter og programmer som bl.a. lar oss studere månene, atmosfæren 0g overflatens kjemiske sammensetning i en helt annen detalj enn Voyager 1 kunne ha gjort.

Når det er sagt, er ikke alt bare fordel New Horizons. For eksempel ville Voyager 1s kameraer, som tok praktfulle bilder ved Jupiter og Saturn, ha fungert utmerket ved Pluto. Voyager hadde flere måleinstrumenter som New Horizons mangler og – ikke minst – var sonden istand til å ta bilder og sende data samtidig. Selv om New Horizons har 30 år mer avansert teknologi, er det en mye mindre og enklere sonde.

Titan's_thick_haze_layer-picture_from_voyager1
Typisk Voyager 1-bilde av Titan. Månen er innhyllet i tett atmosfære (Kilde: NASA/JPL)

Alan Stern har nok rett i at vi skal prise oss lykkelige for at det ble New Horizons og ikke Voyager. Men jeg studerte astronomi på denne tiden, og husker også hvor skuffet vi ble av bildene fra Titan. Det Voyager 1 sendte tilbake var de kjedeligste bildene av noen måne som ble besøkt av de to sondene – en oransjerød ball uten tydelige overflatetrekk. Detaljkunnskap om Titans fascinerende overflate måtte vi faktisk vente på til Cassini-Huygens-sondene nådde Saturn i 2007.

That said, consider how amazing it would have been in 1986 to rapidly discover, in the few weeks prior to a Voyager closest approach, that Pluto has an atmosphere; that Pluto has its own retinue of small moons, much like a giant planet; and that the much more volatile snows of nitrogen and carbon monoxide dominate its surface composition-rather than the methane snow as was then known.

Kan hende ville vår kunnskap om det ytre Solsystemet ha gjort et kjempesprang i 1986, f.eks. ved at man oppdaget det mange tror vil avdekkes om to uker: klare likhetstrekk mellom Pluto og Neptuns måne Triton. Men gjort er gjort og spist er spist, selvsagt, og nå er endelig ventetiden snart over!

Dette er innlegget er også publisert på NAS-veven, nettstedet til Norsk Astronomisk Selskap, en forening du absolutt bør bli medlem av

 

Vil du bli med til Uganda og oppleve gorillaer og solformørkelse i høst?

Gorilla fotografert i Bwindi impenetrable forest, dit turen går i høst. Kilde: Guido da Rozze (cc)
Gorilla fotografert i Bwindi Impenetrable Forest, dit turen går i høst. Foto: Guido da Rozze (cc)

Den 3. november i år er det total solformørkelse over Sentral-Afrika, og et av de beste stedene å se den fra vil være Uganda. Jeg har fått det morsomme oppdraget å være astroguide på en tur til Uganda reise som arrangeres av Topp Afrika. Selskapet har lang erfaring med området, og tilbyr en rikholdig safari-opplevelsespakke i tillegg til formørkelsen.

Total solformørkelse over Afrika (2002). Kilde: Michael Karrer (cc)
Total solformørkelse over Afrika (2002). Foto: Michael Karrer (cc)

Høydepunktet (ved siden av å se Sola forsvinne midt på blanke ettermiddagen i 20 sekunder, selvfølgelig) på turen må være en sjanse til å se familiegrupper med fjellgorillaer i fri natur – som også er inkludert i pakkeprisen. Selv om frittlevende sjimpanser, sjiraffer og krokodiller heller ikke er til å kimse av. Eller for den saks skyld en fantastisk anledning til å se stjernehimmelen slik den tar seg ut nær ekvator. :)

Les mer om tur, pris og program her.

Bli lommekjent på stjernehimmelen med Google Sky Map

Den gang mammuter vandret blant oss, Commodore 64 var kult og jeg studerte astrofysikk, pleide eldre studenter å fortelle oss grønnskollingene om den sagnomsuste Rolf Brahde, observator og ansvarlig for undervisning i faget celest mekanikk. Jeg bet meg særlig merke i én bestemt teknikk Brahde likte å bruke: under muntlige eksamener kunne han ta med eksaminanden bort til vinduet, peke opp mot den blå himmelen og si: “Hvilket stjernebilde befinner seg der akkurat nå?”

I dag ville studenten ha følt seg sterkt fristet til å gripe sin smartfon, klikke på Google Sky Map og holde den opp mot angjeldende del av himmelen. Ja, for det er altså det denne gratis applikasjonen lover oss at den kan gjøre: ved å ta utgangspunkt i din posisjon og himmelretning (levert via GPS) og vinkelen du holder smartfonen/brettet i (levert via innebygde akselerometre) kan Sky Map lage et “vindu” mot himmelen som viser hva du ser mot.

Sky Map viser stjernebilder, Melkeveien, stjernetåker, hoper og galakser, samt Sol, Måne og planeter. Grensesnittet er, som seg hør og bør for Google, uhyre enkelt. Klikk på de tre prikkene oppe til høyre, og det dukker opp en liten meny som lar deg velge observasjonssted (automatisk med GPS på), type objekter som vises, alternativt tidspunkt for visning (standard er nå), søk etter objekt og til og med nattmodus (se nedenfor). Rødt lys på virker nattsynet mindre enn annet lys, derav fargen.

Jeg har prøvd programmet noen kvelder nå, og er så langt ganske imponert over presisjonen. Programmet viser stjernebildene slik de ser ut, inklusive vinkelen i forhold til observatør, og har også vist seg å være utmerket til å identifisere ukjente lys på himmelen. Som for eksempel det klare lyset som står høyt i øst og sør om kvelden i disse dager. Søkefunksjonen er også presis og lett å bruke, med en stor rød sirkel med pil som blir gul når du når målet. Min eneste innvending her er at utvalget av søketermer er litt snevert – en vakker stjerne som Albireo (“nebbet” til Svanen) burde ha vært med, for eksempel.

For mer avanserte amatører blir Sky Map selvsagt i snaueste laget, men for deg som bare har lyst til å komme igang med å se på stjernehimmelen eller kose deg under stjernehimmelen uten å pugge stjernekart på forhånd, kan programmet varmt anbefales. Spre gjerne budskapet, så kanskje vi sammen kan sørge for å redusere antall UFO-henvendelser til landets astronomer fra folk som ser et sterkt lys på himmelen (ja, mye).

Min favoritthistorie i så måte ble fortalt meg av en foreleser på 80-tallet. En av hans kolleger hadde kveldsvakt på Astrofysisk Institutt da det ringte en privatperson som insisterte at han så en UFO. Han sto faktisk og så på den i dette øyeblikk. Astronomen på vakt skjønte av beskrivelsen at innringeren observerte Venus, som var lyssterk denne kvelden. Dette forela han for vedkommende, som benektet det på det sterkeste. “Vel, kan du fortelle meg hvor UFOen du ser på står i forhold til Venus?” Det ble veldig stille i telefonen, deretter ble røret slengt på.

Neida, du behøver ikke å frykte 2012 DA14

Har du ikke hørt om det, sier du? Bare rolig – du blir garantert informert av massemediene når himmellegemet begynner å nærme seg. 2012 DA14 vil ankomme våre trakter allerede 15. februar i år. Da kan den lille asteroiden (beregnet diameter og masse 45 meter og 130 000 tonn) passere så nær oss som 34 000 km fra Jordas sentrum. Det vil i så fall innebære at den suser forbi oss nærmere enn beltet av geostasjonære satellitter som omgir kloden.

Det hefter en viss usikkerhet ved avstanden som 2012 DA 14 kommer til å passere oss med, det skyldes at banen er basert på datapunkter fra bare 79 dager med observasjoner. Usikkerheten innebærer imidlertid IKKE at det er noen fare for at 2012 DA kan treffe kloden vår i februar. Skulle du komme over noen som spekulerer over dette, er det altså bare å ignorere. Det er en liten risiko – 0,033% – for at asteroiden kan treffe oss senere i århundret. Men det er ikke noe å miste nattesøvn over – asteroiden er så liten at den neppe gjøre stor skade på Jorda om den mot formodning skulle treffe oss.

For astronomientusiaster er den største nedturen med 2012 DA14 at den er for liten til å kunne ses med det blotte øye. Med en anslått lysstyrke på sju vil asteroiden være innenfor rekkevidde av prismekikkerter og små amatørkikkerter, men da må man vite nøyaktig hvor man skal se for å fange objektet idet det farer forbi i løpet av noen timer. Da er ISON i en ganske annen klasse, på alle måter. Denne nyoppdagete kometen, som nå er på vei inn mot Solsystemets sentrum, kan komme til å bli et praktfullt syn på himmelen til høsten. Mer om det senere, om kometen overlever sin nære passering av Sola i sommer. :)

Derfor trenger vi “Lex Ødegaard”

Midtveis i sommerferien 2012 gjorde ansatte på Naturhistorisk Museum i Oslo noe så uvanlig som gå ut med en pressemelding og etterlyse en meteoritt som falt ned over Grefsen i Oslo i vår. Meteoritten ble sist sett sammen med Knut Jørgen Røed Ødegaard på TV 30. april, og det var rimelig å anta at han fremdeles hadde den i sin besittelse. Det viste seg å være riktig: etter litt frem og tilbake kom det for en dag at Røed Ødegaard hadde kjøpt steinen fra de opprinnelige finnerne.

Hva mer var: han hadde ingen planer om å overlate steinen til Naturhistorisk – isteden uttalte hans kone og forretningspartner Anne Mette Sannes at museet allerede hadde bitene av meteoritten de trengte, og at det heller var andre museer i Norge som burde ha den i sin utstilling. Siden Ødegaard/Sannes etter norsk lov er i sin fulle rett til å kjøpe meteoritter som finnes i Norge og skalte og valte med dem som de vil, sa massemediene seg fornøyd med saken og gikk videre til neste sommeragurk.

Men det gjorde ikke det norske fagmiljøet. Blant dem som har meteoritter som forskningsfelt (og det har altså ikke Røed Ødegaard – han er i likhet med undertegnede ikke forsker, men en astrofysikkutdannet som livnærer seg som formidler og foreleser) er frustrasjonen over denne utviklingen dyp. Ikke bare mister Naturhistorisk Museum tilgang til det vesentligste av det største meteorittfallet i Norge på hundre år, men i skrivende stund tyder mye på at situasjonen med Grefsen-meteoritten kan bli normalen fremover.

I alle fall om man skal dømme etter den nasjonale jakten på meteoritter som Røed Ødegaard/Sannes ser ut til ha startet, eksemplifisert ved disse sakene fra de siste ukene. Under mer normale forhold hadde dette vært en fornuftig arbeidsdeling. Med sin popularitet og høye medieprofil har Ødegaard et utgangspunkt for å organisere leting etter meteoritter som aldri vil kunne matches av et forskningsmiljø som blant mye annet må bruke tiden sin på å forske. Og astrofysikerbakgrunnen burde borge for at eventuelle funn blir behandlet med nødvendig forsiktighet.

Alt dette er av imidlertid av høyst begrenset interesse, om meteorittene som finnes ikke havner i hendene på forskere. Det er vel og bra at steiner fra verdensrommet brukes som hjelpemidler under formidling – jeg vet av erfaring hvor fascinerte unger kan bli når de får holde en gjenstand som har vært der oppe før den styrtet glødende gjennom atmosfæren. Men først og sist er metoritter viktige som forskningsobjekter, og det er derfor synd og skam at et dårlig samarbeidsklima skal ødelegge for dette.

Man skal ha bodd under en stein for ikke å ha merket seg det dårlige forholdet mellom Knut Jørgen Røed Ødegaard og brorparten av forskningsmiljøet han en gang var en del av. Det har liten interesse å gå inn i den mangeårige konflikten her, utover å påpeke at den selvsagt er mye mer kompleks enn det “smålige forskere er misunnelige på populær kollega”-bildet som gjerne presenteres i tabloidene. Den er mao av det slaget som ikke lar seg løse over en kopp kaffe, og vi må anta at det kommer til å fortsette å være slik.

For meg er det åpenbart at det ikke bare er Naturhistorisk Museum og forskerne her som er i en knipe – det er også Knut Jørgen Røed Ødegaard. For selv om han er i sin fulle juridiske rett til å gjøre som han vil med meteorittene han kjøper, ser han i Grefsen-saken ut som en kommersiell aktør som handler i strid med forskernes ønsker og som i tillegg utser seg til å være en slags overkurator for norske museer. For en som lever av å formidle vitenskap burde det være et dilemma, for å si det mildt.

Samrøret setter også pressen i en kinkig situasjon: dekker avisene forskning eller er de delaktige i kommersiell meteorittjakt når de skriver om dette fra nå av? Ingen eksemplifiserer dette problemet bedre enn NRK, som har knyttet Røed Ødegaard til seg som fast skribent på nrk.no. Det sies intet på nettstedet om hva slags forhold Røed Ødegaard har til kanalen, men det ligger under domenet blogg.nrk.no som ser ut til å være forbeholdt NRKs egne ansatte og diverse NRK-prosjekter.

Dermed ser det temmelig uprofesjonelt ut når Røed Ødegaard konsekvent bruker NRK-bloggen til å lenke til sine egne nettbutikker – jeg trodde det fantes regler for slikt i statskanalen. Og når NRK-ansatte Agnes Moxnes tar ham i glødende forsvar i forbindelse med meteoritt-saken, skylder hun vel å gjøre sine lesere oppmerksom på at mannen hun forsvarer er en nrk.no-kollega. Eller kanskje ikke. Gud vet – uryddig er det under alle omstendigheter.

Nok om det: poenget er at vi trenger en permanent løsning på dette problemet. Jeg mener den beste løsningen ville være en lov lik den man har i Danmark, der bergarter og mineraler (inklusive meteoritter) av stor nasjonal betydning først må tilbys de relevante forskningsinstitusjonene. Vi trenger altså et geologiens motstykke til §12 i Lov om Fortidsminner, som spesifikt sikrer at “løse kulturminner” som våpen, mynter osv havner i det offentliges hender.

Kall den gjerne “Lex Ødegaard”, så får loven også den medieoppmerksomheten den fortjener.