Arkiv for Astronomi

Vil du bli med til Uganda og oppleve gorillaer og solformørkelse i høst?

Gorilla fotografert i Bwindi impenetrable forest, dit turen går i høst. Kilde: Guido da Rozze (cc)

Gorilla fotografert i Bwindi Impenetrable Forest, dit turen går i høst. Foto: Guido da Rozze (cc)

Den 3. november i år er det total solformørkelse over Sentral-Afrika, og et av de beste stedene å se den fra vil være Uganda. Jeg har fått det morsomme oppdraget å være astroguide på en tur til Uganda reise som arrangeres av Topp Afrika. Selskapet har lang erfaring med området, og tilbyr en rikholdig safari-opplevelsespakke i tillegg til formørkelsen.

Total solformørkelse over Afrika (2002). Kilde: Michael Karrer (cc)

Total solformørkelse over Afrika (2002). Foto: Michael Karrer (cc)

Høydepunktet (ved siden av å se Sola forsvinne midt på blanke ettermiddagen i 20 sekunder, selvfølgelig) på turen må være en sjanse til å se familiegrupper med fjellgorillaer i fri natur – som også er inkludert i pakkeprisen. Selv om frittlevende sjimpanser, sjiraffer og krokodiller heller ikke er til å kimse av. Eller for den saks skyld en fantastisk anledning til å se stjernehimmelen slik den tar seg ut nær ekvator. :)

Les mer om tur, pris og program her.

Share/Bookmark

Bli lommekjent på stjernehimmelen med Google Sky Map

Den gang mammuter vandret blant oss, Commodore 64 var kult og jeg studerte astrofysikk, pleide eldre studenter å fortelle oss grønnskollingene om den sagnomsuste Rolf Brahde, observator og ansvarlig for undervisning i faget celest mekanikk. Jeg bet meg særlig merke i én bestemt teknikk Brahde likte å bruke: under muntlige eksamener kunne han ta med eksaminanden bort til vinduet, peke opp mot den blå himmelen og si: “Hvilket stjernebilde befinner seg der akkurat nå?”

I dag ville studenten ha følt seg sterkt fristet til å gripe sin smartfon, klikke på Google Sky Map og holde den opp mot angjeldende del av himmelen. Ja, for det er altså det denne gratis applikasjonen lover oss at den kan gjøre: ved å ta utgangspunkt i din posisjon og himmelretning (levert via GPS) og vinkelen du holder smartfonen/brettet i (levert via innebygde akselerometre) kan Sky Map lage et “vindu” mot himmelen som viser hva du ser mot.

Sky Map viser stjernebilder, Melkeveien, stjernetåker, hoper og galakser, samt Sol, Måne og planeter. Grensesnittet er, som seg hør og bør for Google, uhyre enkelt. Klikk på de tre prikkene oppe til høyre, og det dukker opp en liten meny som lar deg velge observasjonssted (automatisk med GPS på), type objekter som vises, alternativt tidspunkt for visning (standard er nå), søk etter objekt og til og med nattmodus (se nedenfor). Rødt lys på virker nattsynet mindre enn annet lys, derav fargen.

Jeg har prøvd programmet noen kvelder nå, og er så langt ganske imponert over presisjonen. Programmet viser stjernebildene slik de ser ut, inklusive vinkelen i forhold til observatør, og har også vist seg å være utmerket til å identifisere ukjente lys på himmelen. Som for eksempel det klare lyset som står høyt i øst og sør om kvelden i disse dager. Søkefunksjonen er også presis og lett å bruke, med en stor rød sirkel med pil som blir gul når du når målet. Min eneste innvending her er at utvalget av søketermer er litt snevert – en vakker stjerne som Albireo (“nebbet” til Svanen) burde ha vært med, for eksempel.

For mer avanserte amatører blir Sky Map selvsagt i snaueste laget, men for deg som bare har lyst til å komme igang med å se på stjernehimmelen eller kose deg under stjernehimmelen uten å pugge stjernekart på forhånd, kan programmet varmt anbefales. Spre gjerne budskapet, så kanskje vi sammen kan sørge for å redusere antall UFO-henvendelser til landets astronomer fra folk som ser et sterkt lys på himmelen (ja, mye).

Min favoritthistorie i så måte ble fortalt meg av en foreleser på 80-tallet. En av hans kolleger hadde kveldsvakt på Astrofysisk Institutt da det ringte en privatperson som insisterte at han så en UFO. Han sto faktisk og så på den i dette øyeblikk. Astronomen på vakt skjønte av beskrivelsen at innringeren observerte Venus, som var lyssterk denne kvelden. Dette forela han for vedkommende, som benektet det på det sterkeste. “Vel, kan du fortelle meg hvor UFOen du ser på står i forhold til Venus?” Det ble veldig stille i telefonen, deretter ble røret slengt på.

Neida, du behøver ikke å frykte 2012 DA14

Har du ikke hørt om det, sier du? Bare rolig – du blir garantert informert av massemediene når himmellegemet begynner å nærme seg. 2012 DA14 vil ankomme våre trakter allerede 15. februar i år. Da kan den lille asteroiden (beregnet diameter og masse 45 meter og 130 000 tonn) passere så nær oss som 34 000 km fra Jordas sentrum. Det vil i så fall innebære at den suser forbi oss nærmere enn beltet av geostasjonære satellitter som omgir kloden.

Det hefter en viss usikkerhet ved avstanden som 2012 DA 14 kommer til å passere oss med, det skyldes at banen er basert på datapunkter fra bare 79 dager med observasjoner. Usikkerheten innebærer imidlertid IKKE at det er noen fare for at 2012 DA kan treffe kloden vår i februar. Skulle du komme over noen som spekulerer over dette, er det altså bare å ignorere. Det er en liten risiko – 0,033% – for at asteroiden kan treffe oss senere i århundret. Men det er ikke noe å miste nattesøvn over – asteroiden er så liten at den neppe gjøre stor skade på Jorda om den mot formodning skulle treffe oss.

For astronomientusiaster er den største nedturen med 2012 DA14 at den er for liten til å kunne ses med det blotte øye. Med en anslått lysstyrke på sju vil asteroiden være innenfor rekkevidde av prismekikkerter og små amatørkikkerter, men da må man vite nøyaktig hvor man skal se for å fange objektet idet det farer forbi i løpet av noen timer. Da er ISON i en ganske annen klasse, på alle måter. Denne nyoppdagete kometen, som nå er på vei inn mot Solsystemets sentrum, kan komme til å bli et praktfullt syn på himmelen til høsten. Mer om det senere, om kometen overlever sin nære passering av Sola i sommer. :)

Derfor trenger vi “Lex Ødegaard”

Midtveis i sommerferien 2012 gjorde ansatte på Naturhistorisk Museum i Oslo noe så uvanlig som gå ut med en pressemelding og etterlyse en meteoritt som falt ned over Grefsen i Oslo i vår. Meteoritten ble sist sett sammen med Knut Jørgen Røed Ødegaard på TV 30. april, og det var rimelig å anta at han fremdeles hadde den i sin besittelse. Det viste seg å være riktig: etter litt frem og tilbake kom det for en dag at Røed Ødegaard hadde kjøpt steinen fra de opprinnelige finnerne.

Hva mer var: han hadde ingen planer om å overlate steinen til Naturhistorisk – isteden uttalte hans kone og forretningspartner Anne Mette Sannes at museet allerede hadde bitene av meteoritten de trengte, og at det heller var andre museer i Norge som burde ha den i sin utstilling. Siden Ødegaard/Sannes etter norsk lov er i sin fulle rett til å kjøpe meteoritter som finnes i Norge og skalte og valte med dem som de vil, sa massemediene seg fornøyd med saken og gikk videre til neste sommeragurk.

Men det gjorde ikke det norske fagmiljøet. Blant dem som har meteoritter som forskningsfelt (og det har altså ikke Røed Ødegaard – han er i likhet med undertegnede ikke forsker, men en astrofysikkutdannet som livnærer seg som formidler og foreleser) er frustrasjonen over denne utviklingen dyp. Ikke bare mister Naturhistorisk Museum tilgang til det vesentligste av det største meteorittfallet i Norge på hundre år, men i skrivende stund tyder mye på at situasjonen med Grefsen-meteoritten kan bli normalen fremover.

I alle fall om man skal dømme etter den nasjonale jakten på meteoritter som Røed Ødegaard/Sannes ser ut til ha startet, eksemplifisert ved disse sakene fra de siste ukene. Under mer normale forhold hadde dette vært en fornuftig arbeidsdeling. Med sin popularitet og høye medieprofil har Ødegaard et utgangspunkt for å organisere leting etter meteoritter som aldri vil kunne matches av et forskningsmiljø som blant mye annet må bruke tiden sin på å forske. Og astrofysikerbakgrunnen burde borge for at eventuelle funn blir behandlet med nødvendig forsiktighet.

Alt dette er av imidlertid av høyst begrenset interesse, om meteorittene som finnes ikke havner i hendene på forskere. Det er vel og bra at steiner fra verdensrommet brukes som hjelpemidler under formidling – jeg vet av erfaring hvor fascinerte unger kan bli når de får holde en gjenstand som har vært der oppe før den styrtet glødende gjennom atmosfæren. Men først og sist er metoritter viktige som forskningsobjekter, og det er derfor synd og skam at et dårlig samarbeidsklima skal ødelegge for dette.

Man skal ha bodd under en stein for ikke å ha merket seg det dårlige forholdet mellom Knut Jørgen Røed Ødegaard og brorparten av forskningsmiljøet han en gang var en del av. Det har liten interesse å gå inn i den mangeårige konflikten her, utover å påpeke at den selvsagt er mye mer kompleks enn det “smålige forskere er misunnelige på populær kollega”-bildet som gjerne presenteres i tabloidene. Den er mao av det slaget som ikke lar seg løse over en kopp kaffe, og vi må anta at det kommer til å fortsette å være slik.

For meg er det åpenbart at det ikke bare er Naturhistorisk Museum og forskerne her som er i en knipe – det er også Knut Jørgen Røed Ødegaard. For selv om han er i sin fulle juridiske rett til å gjøre som han vil med meteorittene han kjøper, ser han i Grefsen-saken ut som en kommersiell aktør som handler i strid med forskernes ønsker og som i tillegg utser seg til å være en slags overkurator for norske museer. For en som lever av å formidle vitenskap burde det være et dilemma, for å si det mildt.

Samrøret setter også pressen i en kinkig situasjon: dekker avisene forskning eller er de delaktige i kommersiell meteorittjakt når de skriver om dette fra nå av? Ingen eksemplifiserer dette problemet bedre enn NRK, som har knyttet Røed Ødegaard til seg som fast skribent på nrk.no. Det sies intet på nettstedet om hva slags forhold Røed Ødegaard har til kanalen, men det ligger under domenet blogg.nrk.no som ser ut til å være forbeholdt NRKs egne ansatte og diverse NRK-prosjekter.

Dermed ser det temmelig uprofesjonelt ut når Røed Ødegaard konsekvent bruker NRK-bloggen til å lenke til sine egne nettbutikker – jeg trodde det fantes regler for slikt i statskanalen. Og når NRK-ansatte Agnes Moxnes tar ham i glødende forsvar i forbindelse med meteoritt-saken, skylder hun vel å gjøre sine lesere oppmerksom på at mannen hun forsvarer er en nrk.no-kollega. Eller kanskje ikke. Gud vet – uryddig er det under alle omstendigheter.

Nok om det: poenget er at vi trenger en permanent løsning på dette problemet. Jeg mener den beste løsningen ville være en lov lik den man har i Danmark, der bergarter og mineraler (inklusive meteoritter) av stor nasjonal betydning først må tilbys de relevante forskningsinstitusjonene. Vi trenger altså et geologiens motstykke til §12 i Lov om Fortidsminner, som spesifikt sikrer at “løse kulturminner” som våpen, mynter osv havner i det offentliges hender.

Kall den gjerne “Lex Ødegaard”, så får loven også den medieoppmerksomheten den fortjener.

 

Er nordlyset i ferd med å forsvinne?

Det begynner å bli en stund siden jeg sist debunket (astro)fysiske feilmeldinger i mediene, og det er på tide jeg tar opp hansken igjen etter en lang ettersommer med fildelingsprat. Utgangspunktet for dagens posting er denne artikkelen i VG, som stammet fra en sak i TV2-nyhetene, som igjen hadde sitt utspring i utsagn min gamle medstudent Knut Jørgen Røed Ødegaard kom med under en reiselivsmesse i Nord-Norge. Til TV2-nyhetene sier Røed Ødegaard følgende:

Om 20, 30, 40, 50 år, da må de være bekymret for da forsvinner nordlyset sørover til Europa [sic]. Det er den magnetiske nordpolen som forflytter seg, den farer nordover passerer den geografisk nordpolen og havner i Sibir rundt 2050.

Bare så det er sagt: Røed Ødegaard tar utgangspunkt i noen realiteter. Den magnetiske nordpolen, som ligger sånn noenlunde i midten for den ovale sonen der nordlys forekommer oftest (nordlysovalen), beveger seg med tiden. Og med den magnetiske nordpolen følger også nordlysovalen, noe som fører til at områder som idag har nordlys ikke kommer til å ha det i fremtiden. Vi vet det er slik, fordi det er godt dokumentert at nordlyset tidligere nærmest har vært fraværende fra Nord-Norge.

aurora_from_spacethumbnail
Den sørlige polarlysovalen

I deler av vikingtiden lå nordlysovalen slik at man neppe så nordlys fra Norge i det hele tatt (tidlige omtaler av lyset i Kongespeilet stammer fra vikinger på Grønland, f.eks.). Fordi solaktiviteten (som er det som skaper nordlys, og som gjør det mulig å lage nordlysvarsel) var lav på 1600-tallet, var det også lite nordlys å se på denne tiden. Det er antagelig årsaken til at dikterpresten Petter Dass, som ellers skrev om så mye om livet nordpå, ikke nevner det.

Den magnetiske nordpolen har en daglig bevegelse innenfor et lite område, og en langsiktig bevegelse som kan forflytte polpunktet hundrevis av kilometer. Denne flotte presentasjonen fra viten.no viser nordlysovalens utstrekning og magnetnordpolens bevegelse gjennom 1300 år. Det er kjent at magnetnordpolen beveger seg mye raskere nå enn den f.eks. gjorde i store deler av forrige århundre.

Så derfor er det en viss mulighet for at magnetnordpolen innen 2050 flytter seg fra Canada, passerer den geografiske nordpolen og havner i Sibir. Men som viten.no-presentasjonen også viser, følger ikke magnetpolen noen åpenbar og lett forutsigbar bane. Det kan altså tenkes at ferden stopper opp eller snur før den tid. Og om det verste skulle skje, er det likevel ikke gitt at alt nordlys forsvinner fra Nord-Norge i et 40-årsperspektiv.

For det er ikke bare posisjonen til den magnetiske polen som bestemmer  hvor nordlyset dannes. Formen og styrken på det globale magnetiske feltet, som “kanaliserer” partikler ned mot atmosfæren, må også tas hensyn til. Under kraftige solstormer kan magnetfeltet “ese ut” slik at nordlysovalen blir bredere, noe som igjen fører til at folk langt utenfor ovalens kjerneområde kan se nordlys.

Solstormer henger sammen med solaktiviteten, som også varierer mye. Sola vår har rekordfå solflekker akkurat nå, men likevel har man mange steder sett flotte nordlysutbrudd det siste året. I perioder med lite aktivitet er det gjerne flere koronahull i solas atmosfære, de skaper solvind med høy hastighet som i sin tur kan generere kraftigere nordlys. Vi vet ikke hva nivået på solaktiviteten vil være om 20, 30 eller 50 år, og derfor er det altfor bombastisk å hevde at nordlys vil forsvinne fra Nord-Norge.

Det beste hadde vært om TV2 og VG hadde snakket med en nordlysforsker eller to, og ikke formidlere som Røed Ødegaard eller undertegnede. Men det er flere ting som tyder på at denne saken baseres på for få kilder, som den snodige påstanden i VG om at “nord-norsk reiseliv kan miste sin største attraksjon”. Og jeg som trodde at landsdelen var vel så kjent for midnattssola (“Land of the Midnight Sun”), vill og vakker natur, Polarsirkelen og Nordkapp.

Den foreslåtte løsningen på problemet virker heller ikke spesielt solid eller langsiktig:

I tillegg til en fantastisk stjernehimmel, så kommer man til å oppleve spektakulære fenomener som en Venus-passasje i 2012, en total solformørkelse på Spitsbergen i 2015 og en rekke andre store og små begivenheter, tilføyer Røed Ødegaard overfor TV2.

Den omtalte Venuspassasjen forekommer om sommeren (6. juni), og hjelper altså ikke på vinterturismen som eventuelt ville rammes av nedgang i nordlysaktiviteten. Fra Nord-Norge vil solformørkelsen 20. mars 2015 være delvis, noe som sikkert gleder folk på fastlandet men som neppe trekker en eneste formørkelsesturist. Det mest fornuftige i hele VG-artikkelen sies i grunnen av reiselivssjef Beate Juliussen:

50 år er lang tid, og vi kommer fortsatt til å markedsføre nordlys-turismen hardt.

Oppdatering 21. september: TV2 har nå rettet opp i saken sin, bl.a. med henvisning til denne bloggen og Truls Lynne Hansens kommentar (nr. 4).

Oppdatering 24. september: Både Dagbladet, Nordlys har sitert denne bloggpostingen. Synd at ingen av dem tok seg tid til å ringe Asgeir Brekke eller Truls Lynne Hansen, så hadde vi fått gode og kvalifiserte uttalelser om dette.

“Den store boken om astronomi” er ute

astronomibok
Etter mer enn to års intens, felles innsats er Pål Brekkes og mitt verk “Den store boken om astronomi” sluppet på markedet. Den er, som forlaget påpeker:

En stor, norsk praktbok med et vell av ny og spennende kunnskap. Her er lett tilgjengelig og fascinerende faktastoff om Sola, planeter, kometer, galakser og sorte hull. Vi kan studere stjernekart over himmelen slik den ser ut fra Norge til alle årstider, og finne kjente stjernebilder som Karlsvogna, Orion og Andromeda. Vi kan lese om norsk romforskning og internasjonal romfartshistorie, og kanskje få svar på spørsmål som: Hvor langt er det mulig for mennesker å dra?

Vi har virkelig lagt oss i selen for å lage en bok som til fulle lever opp til honnørordet “praktbok”, og derfor vil du finne mange store oppslag med klassiske bilder som de over, pluss en lang rekke bilder du antagelig ikke har sett før. Dette siste er et bevisst grep fra vår side, da vi utmerket godt vet at praktfulle astronomiske bilder i høy oppløsning ikke akkurat er mangelvare på nettet.

Det er heller ikke faktainnholdet i boka – omtrent alt som finnes mellom de vakre permene vil du finne i faglig kompetente, norskspråklige utgaver i Wikipedia, Store norske leksikon og De åtte planetene. “Den store boken om astronomi” er med andre ord nettopp et slikt verk jeg tenker på når jeg blogger om at faglitteraturens fremtid ikke ser spesielt lys ut.

Siden jeg selv bruker de ovennevnte og andre nettkilder hele tiden i mitt arbeide (også som en del av kildematerialet til omtalte bok), kan jeg ikke klandre mine potensielle kunder for at de gjør det samme som meg. Isteden skal jeg peke på fordeler og ulemper ved bok kontra nett, og håpe på at mange nok kommer til at det er bryet verdt å kjøpe boka, tross alt. Ulempene først:

  • Boka koster ikke bare penger, den er dyr. Egentlig lite vi kan gjøre med det: uansett hvor mange gratis NASA-bilder man fyller en bok med, er og blir Norge et høykostland, og derfor vil en tjukk bok trykt på kvalitetspapir uvegerlig koste omtrent det vår bok koster.
  • Deler av innholdet vil bli utdatert i løpet av et år eller to. Astronomi er et fag i rivende utvikling, og selv om Pål og jeg har gjort vårt ytterste for å oppdatere teksten til aller siste sekund i papirprosessen vil feil snike seg inn. Jeg har imidlertid skrevet teksten slik at problemet skal bli minst mulig, bl.a. ved å sette et minstetall for planetmåner (som det stadig oppdages nye av).
  • Vi snakker om en bok – hallo? Ingen animasjoner eller simuleringer, ingen pekere, ingen mulighet for å gi tilbakemeldinger direkte eller kommentere på andre måter.

Så til noen av fordelene:

  • Faglig innhold settes i sammenheng. Leksikonartikler og enkeltstående nettsider klarer ofte ikke å skape konteksten som gir forståelse. Det er spennende å lese om Apollo-ferdene, men det er også viktig å forstå bakgrunnen for dem. Det gjøres ofte best i sammenhengende tekst, et element som er vektlagt i denne boka.
  • Mange bilder som ikke er lett tilgjengelige på nettet. Pål Brekke har fungert som bilderedaktør, og har via sin stilling på Norsk romsenter fått tak i mye interessant bildemateriale tatt av forskerkolleger og norske amatører.
  • Kjernemålgruppen for bøkene er barn under 12. Dette er en aldersgruppe som erfaringsmessig er mindre flinke til å søke opp stoff selv, og som derfor kan ha stor nytte av at det er samlet på ett sted – i dette tilfellet mellom to permer.
  • Vi snakker om en bok – hallo? Tekst, bilder, design og struktur arbeider sammen for å gi leseren en underholdende og lærerik opplevelse. Fem hundre års erfaring på området tilsier at det fungerer – i alle fall en stund til.

Astronomiske bokskatter på Blindern

29042009019

Jeg er, som mange kanskje vil vite, ikke en utpreget religiøs mann. Men stilt overfor det som befinner seg bak glass i utstillingen Et Nos Petimus Astra i Galleri Sverdrup i Georg Sverdrups hus hus på Blindern i Oslo (det svarte monsteret av et bibliotek midt på campus) fylles jeg av noe som ikke kan beskrives som annet enn andektighet. Ta eksempelet over fra en av glassmontrene, som er en 1600-tallsutgave av boka Sidereus Nuncius (Stjernenes budbringer på norsk) fra 1610.

Dette er verdens aller første vitenskapelige avhandling basert på observasjoner med et teleskop, i hvilken Galileo Galilei (han vi markerer det internasjonale astronomiåret for, vet du) publiserer resultatet av sine teleskopiske observasjoner av Månen, stjernene og Jupiter, og trekker epokegjørende konklusjoner som følge av det han ser. Moderne astronomi, for ikke å si moderne vitenskap, blir sparket igang av denne boka. Jeg får frysninger på ryggen bare av å skrive om det.

I samme lokale finner du også en utgave av De Nova Stella, hvor Tycho Brahe beskriver en “ny stjerne” eller supernova som ble observert i 1572, og som en gang for alle sprengte det klassiske greske bildet av himmelen som evig og uforanderlig. Like ved kan du ta en titt på Isaac Newtons Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica, side om side med Keplers ekstremt tungleste (jeg vet, for jeg har prøvd) forsvarsskrift for Kopernikus’ verdensbilde, Mysterium Cosmographicum.

Boka som inspirerte dem alle, Nikolai Copernicus’ De revolutionibus orbium coelestium, finnes tilgjengelig på en skjerm i lokalet, der du kan klikke deg gjennom sider som er skannet inn av Nasjonalbiblioteket og som senere vil bli gjort tilgjengelig via NBDigital-satsingen. Budskapet er lavmælt, men viktigere enn noensinne i en tid da irrasjonalitet i så mange former er på frammarsj verden over. Utstillingen holder åpent til 8. mai, det er gratis adgang, så skund dekk og skund dekk.

Asteroide suser forbi Jorda idag – spektakulært!

asteroid1
Asteroide 243 Ida, en storesøster av 2009 DD45 (Kilde: NASA)

Okei, så ikke det siste (asteroiden vil ikke være synlig for det blotte øye). Ikke spesielt unikt heller, når jeg tenker etter. Men interessant for astronomer og til ettertanke for de fleste av oss, kan man si at dagens passasje av den 30 meter store asteroiden 2009 DD45 er. Discover Magazine har mer om saken, og skriver blant annet at den er på sitt nærmeste over Stillehavet i ettermiddag (14:44 norsk tid), da avstanden er 60 000 kilometer.

Siden Jorda har en diameter på 12 700 kilometer, vil vår klode se svær ut på 2009 DD45s himmel. Eller om man vil: dette er en av disse passasjene som bør få oss til å spørre om ikke vi trenger Bruce Willis i beredskap. 2009 DD45 er tross alt på størrelse med himmellegemet som sto bak Tunguska-hendelsen.

Når avisleserne vet best

Det skjer stadig oftere, og avisene burde ha på plass prosedyrerer for å håndtere det: jeg snakker om saker der det blir slurvet med fakta fra journalistens eller kildens side, og en leser påpeker feilen. Et blodferskt eksempel på dette finnes i dagens Nettavisen, som omtaler en interessant astronomisk begivenhet ved planeten Saturn med tittelen “Venter firedobbel måneformørkelse“. Nettavisen har intervjuet Knut Jørgen Røed Ødegaard, som bl.a. sier:

Det er mye action der oppe. En kvadrupel måneformørkelse og en ny komet på én gang! Hva er sannsynligheten for at du får alt det samtidig?

Problemet er bare at dette ikke dreier seg om formørkelser, men om månepassasjer. Fire av Saturns måner passerer foran Saturn sett fra Jorda, ikke bak slik tilfellet ville være om det var formørkelser saken dreide seg om. Rett nok nevner Røed Ødegaard også passasje-ordet i artikkelen, men tittelen og konklusjonen er så feilaktig som den kan få blitt i dette tilfellet. Det tok ikke langt tid fra publisering til leseren Rune H. J. påpekte dette i en kommentar:

Hvorfor kalles dette måneformørkelse? På jorden har vi måneformørkelse når jorden kommer mellom sola og månen. Og vi har solformørkelse når månen kommer mellom sola og jorden.Det som skjer på Saturn, er alså fire solformørkelser!

Hvorvidt det er Røed Ødegaard eller Nettavisen som slurver, er forsåvidt underordnet i dette tilfellet. Det interessante er at vi stadig oftere vil se dette i et land hvor over en firedel av befolkningen har utdannelse på universitetsnivå. Utdanningsrevolusjonen burde kanskje føre til at nettavisene forandrer sine rutiner, og denne artikkelen kan fungere som en prøvestein: Vil journalisten følge opp med nok en telefonsamtale til Røed Ødegaard, snakke med en annen astronom eller google seg til riktig framstilling, eller vil artikkelen bli stående som den er nå?

Erfaringen med denne saken fra VG, der en annen feilaktig Ødegaard-uttalelse ble fjernet (sammenlign sitatet i min bloggposting med originalartikkelen), tilsier at journalister faktisk retter når fagfolk informerer om det f.eks. via Twingly, men prosedyren er nødvendigvis annerledes når påpekningen kommer i en leserkommentar. Jeg venter i spenning… ;-)

Er dette flytende vann på Mars?

At det en gang har eksistert flytende vann på Mars er nå grundig etablert. Likeså at det finnes store mengder fast vann i form av is på og under overflaten den dag idag. Men få har trodd det var mulig å finne flytende vann på Mars’ overflate i vår tid. Bildet over, som ble tatt av Phoenix-sonden som landet ved Mars’ nordpol i mai ifjor, og som nå sannsynligvis er gått i dvale for godt, viser imidlertid noe som helt klart ser ut som vanndråper på et av stagene til sonden. Ifølge forskere ved University of Michigan kan det tenkes at vannet holder seg flytende i det kalde klimaet takket være perklorater, salter som kan fungere som naturlig frysevæske ned til -70 grader Celsius.

Meteorslurv i VG

VG følger opp saken fra Sverige der et sikkerhetskamera fanger opp en kraftig meteor (det er ikke første gang i den avisen, forøvrig). Dessverre går det litt galt når det vakre himmelfenomenet skal beskrives i artikkelen:

Knut Jørgen Røed Ødegaard ved Institutt for astrofysikk ved Universitetet i Oslo gleder seg over aktiviteten på himmelen.  – To meteorer i året er mer normalt. Nå har det kommet fem på fire daget. Dette er gøyalt, sier kjendisastronomen.

Jeg er sikker på at det ikke var dette representanten for Astrofysisk Institutt mente å si. Saken er at meteorer (også kjent som stjerneskudd) er ganske vanlige – en mørk natt vil du fort kunne se fem i timen, og under de årlige meteorsvermene (som Perseidene i August og Leonidene i november) observerer man vanligvis langt flere. Meningen var nok å si “to så sterke meteorer på så kort tid” eller liknende, men det fremgår altså ikke av artikkelen. Sitatsjekk er en god ting i slike saker, er min erfaring.

Uansett sitter leserne av landets største nettavis igjen med et inntrykk av at meteorer er sjeldne. Men altså: meteorer er vanlige, og om det er klarvær der du bor kan du se flere allerede ikveld. Alt du trenger er et mørkt observasjonssted, varme klær og tålmodighet. Kikkert er ikke nødvendig – det er faktisk en ulempe når man ser etter meteorer. Og skulle du se en virkelig sterk meteor kan du rapportere det til Norsk Astronomisk Selskap, som utvilsomt har bedre presisjonsnivå enn VG i slike saker. :-)

Romsås Romsenter på tirsdag og torsdag

File:Galileo-sustermans.jpg

På tirsdag 20. og torsdag 22. denne uka foreleser jeg i forbindelse med åpningen av Astronomiåret på Romsås Romsenter, også kjent som Deichmanske bibliotek, filial Romsås. Temaene er henholdsvis Fra Galileo-kikkerten til Galileo-sonden og Universets fødsel, liv og død, det vil si astronomihistorie og kosmologi. Tirsdagen vil naturlig nok kretse endel rundt mannen over. Foredragene egner seg for alderen 13 og oppover, og det blir anledning til spørsmål etterpå. Alle er hjertelig velkommen!

Astronomiåret 2009

Karlsvogna på Katta

karlsvogna

Jeg snakker om stjernebilder på Schrödingers katt for tiden, denne uken var emnet Karlsvogna (kudos til redaksjonen for å peke til Wikipedia-artikkelen). Det blir flere stjernemyter i ukene framover, både med og uten capsen som i egne øyne gir meg et visst folkelig Odd Nordstoga-aktig preg. Selv om noen av innslagene er tatt opp ganske nær heimen, inneholder de ironisk nok – navnet tatt i betraktning – ingen bilder av kattene. :-)

Metan på Mars = frysninger på ryggen

Når det ringer etter 22.00 og før 07.00 neste dag her i heimen, har det ikke sjelden med å gjøre med massemedier som mener de har en interessant sak om verdensrommet. Og i dette tilfellet har massemediene helt rett: bekreftelsen av en oppdagelse fra 2001 av metangass i atmosfæren på Mars er bemerkelsesverdig. Vi snakker ikke om store mengder,  rundt 45 deler per milliard i en atmosfære som i utgangspunktet er 100 ganger tynnere enn vår egen.

SVINGER MED ÅRSTIDENE: Grafikken viser metankonsentrasjonen over Mars-overflaten når det er sommer på planetens nordlige halvkule. Konsentrasjonen svinger med årstidene. Grafikk: MICHAEL MUMMA/NASA

Utslippene på Mars er konsentrert i tre soner på den nordlige halvkulen

Men når det dreier seg om en gass som etter alle solemerker ikke skulle finnes på planeten, så får det astronomer verden over til å klø seg på sine akademiske kjaker og utstøte et kollektivt “hmm – interessant…” Metan, med kjemisk betegnelse CH4, brytes fort ned av den sterke ultrafiolette strålingen fra Sola (Mars mangler et ozonlag), og derfor må gassen som er målt av teleskoper på bakken og av romsonden Mars Express stamme fra noe som er aktivt nå.

Det finnes to tenkelige kilder – geologisk aktivitet og biologi – og begge to er i strid med det bildet over førti års romforskning har skapt av planeten. Helt siden Mariner 4 sendte tilbake de første bildene av en overflate som minnet mest om Månen, har inntrykket styrket seg av en iskald, livløs ørken der det ikke har skjedd stort på hundrevis av millioner av år. Når og Spirit og Opportunity kjører rundt og tar bilder og prøver, er det spor etter tidligere aktivitet de leter etter. Få forventer å finne tegn til at Mars er geologisk eller biologisk aktiv idag.

File:Mariner 4 craters.gif

Skuffende Mariner 4-bilde fra 1965

Erfaringen tilsier at vi bør vente med å la champagnekorkene sprette. I 1976 trodde man en kort stund at Viking-landingsfartøyene hadde funnet tegn til liv i en prøve med sand, men kom snart til at det var en kjemisk reaksjon (selv om enkelte forskere fremdeles insistererer på det motsatte). I 1996 erklærte så NASA at man hadde funnet spor etter fossile mikroorganismer i meteoritten Allan Hills 84001, som har fløyet hele veien fra Mars til Jorda for tusenvis av år siden.

President Clinton fikk æren av å presentere oppdagelsen, og mer enn antydet at vi her sto overfor noe som kunne forandre vårt syn på vår plass i universet (man finner et klipp fra denne pressekonferansen i filmen Contact). Men nok en gang ble vi skuffet. Grundigere undersøkelser viste at de trådliknende strukturene enten var geologiske mikroformasjoner eller hadde dukket opp i meteoritten etter at den landet på Jorda.

“Bakterie” fra ALH84001

Men så har vi den delen som gir meg frysninger på ryggen: de nye rapportene fra Mars tyder på at metangassen har årstidsvariasjoner. Utslippene toppet seg under sommerhalvåret på den nordlige halvkulen (Mars har årstider, akkurat som Jorda). Her jeg sitter med utsikt til en liten skog midt i Oslo, kan jeg ved selvsyn konstatere at biologisk aktivitet varierer sterkt med årstiden: gradestokken viser -7, og knapt noe rører seg der ute. Dette kan også ses i Jordas atmosfære, der innholdet av CO2 forandres målbart med årstiden.

Variasjonen på Mars kan også forklares med at bakken varmes opp slik at gass fra en geologisk prosess lettere slipper ut, men likevel er det lett å si seg enig med Erik Tandberg, som tror gassutslippene stemmer overens med biologisk aktivitet. Et klarere svar vil vi forhåpentligvis få når Mars Science Laboratory sendes avgårde i 2011. Den er utstyrt med instrumenter som spesifikt leter etter tegn til liv på overflaten og i atmosfæren.  Oddsene tilsier at geologien og kjemien triumferer denne gangen også, men selv det kan bety at sjansene for liv er mye større enn tidligere trodd.

File:MSL concept February 2007 - PIA09201.jpg

Konsepttegning av Mars Science Laboratory

Geologisk aktivitet betyr nemlig at det fins varmekilder under overflaten på Mars. Vi vet allerede at det skjuler seg is under den røde sanden, og det innebærer at det kan finnes “lommer” med varmt vann under overflaten sammen med metan, som kan fungere som “mat” for bakterier. Hvorom alt er, kan vi stå overfor et frustrerende tiår for planetforskerne. For sikker bekreftelse på liv finner vi bare ved å ta prøver fra stedene der metanen slippes ut.

Og for øyeblikket finnes det ingen konkrete planer for å sende avgårde et mobilt laboratorium som kan ta prøver dypt nede i bakken der gassen slippes ut. Enda bedre hadde det vært å sende avgårde en romsonde som kan sende tilbake en prøve til Jorda, en såkalt Mars Sample Return-ferd. Men skal man tro USAs og Europas romorganisasjoner, vil en slik ferd ikke være aktuell før 2020-2022. Det beste ville ha vært en bemannet ferd, men da snakker vi beste fall 2030-2040 før vi får se eventuelle marsvesener på nært hold.

Astronomiåret 2009

Rom-minne fra et kreativt tiår

Vi utveksler normalt ikke mange julegaver i vår familie, men min far kunne ikke dy seg for å gi meg en bok ifjor. I likhet med meg liker han å kjøpe bøker utenfor den slagne krim/biografi-landevei, og denne gangen hadde han fått tak i en sann perle: et eksemplar av We Seven, signert av tre av forfatterne – Gordon Cooper, Donald “Deke” Slayton og M. Scott Carpenter. De sju det henvises til i tittelen er The Mercury Seven, de sju første astronautene i det amerikanske romprogrammet.

File:EL-1996-00089a.jpg

Astronautene på bildet over er ofte blitt sett på som symboler på en unik flygerkultur (glimrende skildret i Tom Wolfes The Right Stuff), men for anledningen står de som representanter for et program som oppviser en kreativitet og handlekraft vi ikke kan forestille oss idag. Bildet er tatt i 1961, bare fire år etter at Sputnik 1 innledet romkappløpet, og samme år som Jurij Gagarin ble det første mennesket i rommet.

Ingen av astronautene på bildet hadde vært i bane rundt Jorda da bildet ble tatt. Bare åtte år etter stiger de første amerikanerne ut på Månen. I løpet av disse årene utvikler amerikanerne tre nye romskipskonstruksjoner: Mercury, Gemini og Apollo. Parallellt med sovjeterne utvikler de faget astronautikk, fra astronavigasjon og romvandringer til rommøter og dokking. Det hele kulminerer i en serie med interplanetariske romferder hvis like man ikke har sett make til siden 1972.

Det er bare å innrømme det først som sist: noe tilsvarende har vi ikke sett siden. Sammenlignet med 1960-tallet, står utviklingen i vår tidsalder bom stille. For åtte år siden var romfergen (gjorde sin debut i 1981) og Sojuz-fartøyet (ble først skutt opp i 1967) våre eneste muligheter til å sende mennesker opp i rommet. Med unntak av kinesernes Sojuz-baserte Shenzhou, er det slik fremdeles. Om åtte år har NASA forhåpentligvis klart å utvikle neste generasjons romfartøy. Det heter Orion, og ligner til forveksling på en stor utgave av Apollo.

Av hvilket vi kan lære at teknologiutvikling ikke skrider jevnt framover. Liksom den biologiske evolusjonen kan den teknologiske gå i rykk og napp. På sett og vis var 1960-tallet romteknologiens kambriske eksplosjon, en hektisk fase der man på kort tid skapte grunnmodellene for senere utvikling. Nøyaktig hvorfor eksplosjonen fant sted i dette tiåret er vanskelig å si. Noe skyldes utvilsomt samspill mellom enkeltpersoner, som Kennedy og Von Braun på amerikansk side, og Krustsjov og Koroljov på sovjetisk.

Det storpolitiske konkurranseelementet spilte en stor rolle: hadde amerikanerne vært først ute med et menneske i bane rundt Jorda, hadde de neppe sendt astronauter til Månen innen utgangen av tiåret. Men det er vanskelig å unngå å se sammenhengen mellom den teknologiske kreativiteten og det som ellers skjedde på 1960-tallet innen musikk, politikk og samfunn. De sju på bildet over representerer også en tidsånd, en tro på menneskets evne til å strekke seg som vi sårt trenger å finne igjen om vi skal reise tilbake til Månen og videre ut til planetene.