Arkiv for Tidslinje

Farvel til Constellation-programmet: hva nå, NASA?

02/02/2010 2016, 2020, Marsferder, Måneferder, Romfart One comment

Så kom altså meldingen de av oss som har fulgt feltet har på ventet på lenge: president Obama fulgte Augustine-kommisjonens anbefaling om å skrinlegge Constellation-programmet, og med det bærerakettene og romskipet som skulle ta mennesker tilbake til Månen innen et tiår. Ifølge en uttalelse på det Hvite hus’ Office of Management and Budgets nettside var Constellation:

…over budget, behind schedule, and lacking in innovation due to a failure to invest in critical new technologies.

Fra et fremtidstenkerperspektiv er denne hendelsen interessant, fordi romfart er en teknologisk trend med uvanlig stor stabilitet. Romfart er “big science” og følgelig avhengig av langvarige offentlige bevilgninger. Liksom alle presidenter etter Nixon har måttet leve med hans beslutning om å bygge romfergen, vil presidentene etter Obama i stor grad måtte forholde seg til rammene som legges opp i budsjettet for 2011 og resten av hans første presidentperiode.

Det er mye man skrinlegger med denne beslutningen (forutsatt at den blir vedtatt av Kongressen, selvsagt), deriblant bærerakettene Ares I og V, Orion-romfartøyet, Altair-månelandingsfartøyet, en ny månebil og fremtidige månebaser. Med dette raseres også forskningsmiljøet rundt Constellation-programmet, samtidig som Obama-administrasjonen røsker det visjonære hjertet ut av amerikansk romfart. Til sjuende og sist har eksistensberettigelsen til kostbar og risikabel bemannet romfart alltid vært drømmen om å se mennesker “go where no man has gone before”.

Men beslutningen er høyst forståelig, og i et intervju med Dagbladet gir jeg uttrykk for at jeg støtter den. 2010 er ikke 1962, verken politisk eller økonomisk, og Obama er ingen Kennedy med dristige visjoner om en “New Frontier”. Han har to kriger å vikle USA ut av, en økonomi å stable på beina og et på mange måter svekket land å regjere over. Romfart har dessuten alltid vært en prestisjeteknologi: Kennedy støttet ikke Apollo først og fremst fordi han var interessert i verdensrommet, men fordi han så den politiske verdien av å slå Sovjetunionen.

De politiske gevinstene av å reise tilbake til Månen i 2020 vil være små i sammenligning. USA har allerede bevist at det var mulig å reise til Månen med 1960-tallsteknologi, så å slå Kina (som har et bemannet romprogram) eller India (som planlegger å starte sitt i 2016) i et nytt månekappløp ville ikke gjøre noe i nærheten av samme inntrykk på verden. Vitenskapelig og teknologisk er det heller ikke mye å vinne ved å sende mennesker dit – med bare litt over sekundet i tidsforsinkelse er vår nærmeste nabo snarere unikt velegnet for utforskning med fjernstyrte roboter fra Jorda.

Istedenfor Constellation-programmet vil presidenten gå inn for en modell der private får overta transport opp i lav jordbane, det vil si opp til 2000 km over bakken, mens NASA skal fokusere på ubemannet og bemannet utforskning av fjernere mål. Det innebærer at fremtidige amerikanske astronauter kan bli fraktet opp til den Internasjonale romstasjonen (som Obama vil støtte fram til 2020) i løpet av en tre-fire år med en romkapsel som SpaceX Dragon på bildet under, eller med romflyet som utvikles av Spacedev.

Erfaringen siden 1960-tallet viser at romkapsler av Dragon-typen både er tryggere og billigere enn romfergen. Målet er altså å redusere risikoen for dødsfall og samtidig senke kostnadene per oppskutte astronaut til godt under de 50 millioner dollar amerikanerne nå betaler for å bruke russernes Sojuz-romkapsler (kostnadene i romfergen er over 100 millioner dollar per passasjer). Enkelte har stilt spørsmålstegn ved om private selskaper kan klare må matche NASA strenge sikkerhetskrav.

For meg er innvendingen absurd: vi snakker om å gjenskape teknologi som ble mestret av sovjeterne for nesten 50 år siden. Romteknologien er nødt til å gå samme vei som internett og jetpassasjerflyet, som i sin tid ble utviklet med offentlig støtte men som først realisterte sitt potensiale da de ble sluppet fri i markedet. Dette er, som BBC påpeker, et naturlig neste skritt:

Today, when we board a plane, we don’t fly “Government Air”; we fly American Airlines or British Airways. We fly with commercial operators. We take for granted the excellent safety records of the carriers and concern ourselves only with issues of price and quality of service. This is the future of space transportation that Barack Obama and new Nasa chief Charlie Bolden want us all to embrace.

For ferder i lav jordbane får NASA fremdeles ansvar for å utlyse konkurranser som f.eks. CCDev, der selskapet som vinner vil få 50 millioner dollar for å et kommersielt persontransportfartøy. NASA har også ansvar for den Internasjonale romstasjonen, og vil til sjuende og sist velge hvilke aktører som får lov til å levere transporttjenester til stasjonen. Med over seks milliarder friske dollar til rådighet vil NASA med andre ord ha stor innflytelse på utviklingen fremover, om ikke hånden på rattet.

Selv om den store bæreraketten Ares V er lagt på hylla, innebærer ikke det at NASA må gi opp planer om lengre ferder som krever større løftekapasitet. Som NASA-direktør Charlie Bolden sa det på en pressekonferanse forleden:

Imagine trips to Mars that take weeks instead of nearly a year, people fanning out across the inner solar system, exploring the moon, asteroids, and Mars nearly simultaneously in a steady stream of firsts, and imagine all of this being done collaboratively with nations around the world. That’s what the President’s plan for NASA will enable.

Mine favorittforslag: bruk rakettelementene fra romfergen (motorer, hovedtank og hjelperaketter) som utgangspunkt for en ny klasse av raketter basert på kjent og velprøvd teknologi. Med en løftekapasitet på rundt 100 tonn kan enkle og rimelige DIRECT-bæreraketter brukes til å sette sammen elementene til et interplanetarisk fartøy drevet med VASIMR-motorer. Det kan f.eks. frakte astronauter til Mars på halvannen måned istedenfor halvannet år, eller gjøre noe vi ikke kan forestille oss med dagens teknologi: passere asteroidebeltet og besøke Jupiter og de andre kjempene.

Det beste med Obamas beslutning er at man nå kan begynne å tenke slike tanker for alvor. Hadde presidenten holdt på Constellation-programmet, ville NASA ha rullet langs et velkjent og teknologisk lite utfordrende spor i en generasjon til.

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

28/01/2010 2050, 2080, 2100, Befolkningseksplosjon, Demografi, Karbonkutt, Klimaendringer, Statistikk 20 comments

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

20 nye yrker de neste 20 årene

18/01/2010 2030, Arbeidsliv, Eldrebølgen, Fremtiden, Geoengineering, Miljø, Scenarier 2 comments

Den britiske regjeringens satsing på naturvitenskap i utdanningen, Science: [So What? So Everything], presenterer i disse dager en liste over teknologi- og naturfagrelaterte jobber som kan dukke opp mot 2030. Listen er laget av firmaet Fast Future, som selvsagt ikke hevder at disse jobbene vil bli utbredte de neste par tiårene – liksom de aller fleste hus folk kommer til å leve i i fremtiden allerede er bygd, vil de aller fleste i fremtiden ha jobber som er vanlige i dag.

Man kan selvsagt diskutere hvor realistiske enkelte av forslagene er, men  utgangspunktet om at gjennombrudd i grunnforskning og teknologutvikling ikke bare skaper nye arbeidsplasser men helt nye yrkeskategorier, holder åpenbart vann. Noen høydepunkter fra listen:

Kroppsdelmaker: Når teknikker som bioprinting og kloning av egne kroppsdeler gjør det mulig å lage levende “reservedeler” til kroppen vår, kommer vi også til å trenge mennesker som produserer, oppbevarer og tilpasser kroppsdelene. Kroppsdelbutikkansatte, med andre ord.

Nanolege: Nanoteknologi kan i løpet av de neste par tiårene gi opphav til helt nye behandlingsteknikker som er så ulik vanlig medisinsk behandling at man trenger spesialkompetanse på området. Et eksempel: nanomedisin vil sannsynligvis være skreddersydd hver enkelt pasient, en jobb som neppe kan automatiseres med det første.

Minnekirurg: Nevroteknologi kan komme til å gi oss så gode grensesnitt mellom hjerne og datamaskin at det blir mulig å legge til ekstra elektronisk minne for å lagre den enorme informasjonsmengden vi vil stå overfor i fremtiden.

Alderskonsulent: At eldrebølgen vil påvirke arbeidslivet hersker det ingen tvil om. Men i tillegg til alle de nye hendene i omsorgen, vil vi også se spesialister som ivaretar helheten i behandlingen, fra medisinbruk til pengeforvaltning og introduksjon av hjelperoboter i heimen.

Genbonde: I tillegg til mat, vil fremtidens dyr og planter også brukes til produksjon av medisiner og andre nyttige kjemiske forbindelser. Ytre sett vil gengårder ikke nødvendigvis skille seg dramatisk fra andre gårdsbruk, men innvendig vil de være tilpasset det spesifikke behovet (f.eks. hygiene i forbindelse med medisinproduksjon).

Konsepttegning av vertikal gård. Kilde:  The Living Skyscraper

Vertikalbonde/bybonde: Byene kommer til å vokse drastisk i tiårene fremover, samtidig som utgiftene i landbruker eksploderer i takt med at oljealderen går mot slutten. Resultatet kan bli at stadig mer av maten vår lages der folk bor, i vertikale gårder på tak og i spesialbygde høyhus midt inne i byen. Vertikalbonde kan bli det perfekte yrket for urbanister med en drøm om å leve nær naturen.

Klimatekniker: Klimateknologi eller geoengineering kan bli et stort vekstområde, i takt med de økende CO2-utslippene som vil følge av utnyttelse av ukonvensjonelle olje- og gasskilder. Skal man ta kontroll over klimagassene og ikke bare tilpasse seg deres virkninger, kommer vi til å trenge klimateknikere. Mange klimateknikere.

Romgaid: Om Virgin Galactic lykkes med sitt romturisme-prosjekt, kan dette etterhvert vokse til en lukrativ liten industri. Det vil trenges rompiloter, vedlikeholdspersonale og altså folk som kan hjelpe ferske romturister med tilpasningen til det vektløse miljøet.

Smalkaster: Den brede kringkastingen av kultur og kunnskap er i ferd med å forsvinne, og erstattes av myriader av smale kanaler. Smalkasterne vil være spesialister på å tilpasse underholdning og reklame til svært små brukergrupper – helt ned til individnivå.

Avatarmanager: Rapporten bruker ikke avatar i betydningen romvesen eller representasjon av en person i et dataspill, her betyr ordet intelligente, programvarebaserte skikkelser som f.eks. kan overta noe av lærerens rolle i klasserommet. Avatarmanagerens jobb er å sørge for at f.eks. elev og avatar er tilpasset hverandre.

Datasøppeltømmer/virtuell ryddehjelp: Informasjonssamfunnet har også skapt et enormt problem med digitalt søppel eller rot, informasjon vi ikke lenger trenger, som ofte kan gjøre det det vanskelig å finne det vi trenger og i mange tilfelle kan være direkte skadelige (tenk personvern). Datasøppeltømmerens jobb er å sørge for at våre digitale liv blir så ryddige som mulig.

Individbrander: Idag ser vi hvordan sosiale nettmedier kan skape kjendiser nærmest over natten. I 2010 er dette fremdeles en ganske tilfeldig affære, i 2030 vil vi ha spesialister som hjelper potensielle nettkjendiser med å forme image, spisse budskap, nå fram til riktig målgruppe og skaffe annonseinntekter.

Hensikten med lister som dette er altså ikke å komme med presise spådommer, men å få oss til å reflektere over hvilke utviklingstrekk som kan bli bestemmende for fremtidens arbeidsliv, utover brede megatrender som eldrebølgen, innvandringen, den økende velstanden og tilgangen på informasjon. Med tanke på den store samtalen om fremtidens arbeidsliv som statsministeren nylig tok til orde for, hadde en lignende liste på norsk kanskje ikke vært å forakte?

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

12/01/2010 2020, Geoengineering, Karbonkutt, Klimaendringer, Miljøtiltak, Politikk No comments

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0″-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

07/01/2010 2020, Forutsigelse, Fremtiden, Konflikter, Politikk, Scenarier, Teknologi og samfunn One comment

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Sju teknotrender for titallet

05/01/2010 2020, Fremtiden, Informasjonsteknologi, Internett, Teknologi, Teknologi og samfunn 3 comments

Convenience is king
Slagordet “content is king” er i ferd med å tømmes for mening i en tid da alt innhold er i ferd med å digitaliseres, og tilbys oss fra et utall lovlige (og mindre lovlige) kilder. På titallet vil det handle om å tilby og pakke inn innholdet så lettvint måte som mulig. Utleie av film via PVR-opptakere, Amazons Kindle Store, Apples App Store og Spotifys minimalistiske grensesnitt viser vei for dem som ønsker å nå et bredt marked.

Den gode nyheten for produsentene er at kundene ser ut til å være villige til å betale for lettvintheten (Kindle-ebøker koster ofte mer enn papirversjonene), og er tjenesten god nok kan den delvis erstatte ulovlig nedlasting. Men det krever at det utvikles løsninger som gir kundene utstrakt kontroll over sine digitale produkter – ønsket om lettvinthet strekker seg langt utover kjøpsøyeblikket. Det som trengs fremover på dette området altså ikke “killer apps” så mye som “killer standards”.

Forbrukerne trekkes inn i nettskyen
Cloud computing eller nettskytjenester har lenge vært et svar på leting etter et spørsmål for folk flest. Tjenester som Dropbox, som synkroniserer data mellom datamaskiner og mobiltelefoner er nyttig, men på ingen måte uunnværlig. Vippepunktet for nettskytjenester vil først nås når mobilt bredbånd blir like raskt som dagens hjemmenettverk (Netcoms 4G-lansering i 2009 viser hva som er mulig), slik at synkronisering av store datamengder og kjøring av nettapplikasjoner virkelig blir raskt og sømløst.

Å ha tilgang til alle filer på alle maskiner man eier er nyttig nok, men fra et forbrukerperspektiv vil synkronisering av passord, bokmerker og bruksrettigheter til medier bli avgjørende. Amazons Whispersync-tjeneste, som sørger for at man vil fortsette å lese en bok fra riktig sted, uansett om lesingen skjer på Kindle-lesebrett, smarttelefon eller PC, vil danne modell for mange. Mot slutten av titallet vil det være mulig å plukke opp mobilen og se et TV-program fra der man sluttet å se det på 50-tommeren i stuen, for eksempel.

Mobiltelefonen blir mini-PC
Tendensen går klart i retning av at mobiltelefoner får kraftigere prosessorer, større skjermer og mer internminne. Nokia N900 markedsføres idag som en lomme-PC, og ville vært regnet som en grei skrivebordsmaskin for 10 år siden. Utviklingen vil ikke merkes så godt på salget av konvensjonelle PCer, men netbook- og tavlesegmentet vil komme under økende press i årene som kommer.

Med raskt mobilt bredbånd, skytjenester og billig flashminne vil lagringsplass ikke lenger være et problem mot slutten av titallet. I praksis vil man kunne ha med seg alle sine data, overalt. Begrensningen vil ligge i skjerm- og tastaturstørrelsen: det er grenser for hvor mye man kan få bildebehandlet eller arbeidet med regneark på en fire tommers skjerm. Løsningen blir trådløs skjermoppkobling. Innen 2020 vil du kunne kjøpe mobiler som finner tastaturer og skjermer innen rekkevidde, og kobler seg til om enhetene er ledige.

Utvidet virkelighet
Posisjonsbaserte tjenester fikk noe av et gjennombrudd mot slutten av 00-tallet, og vil utvikle seg raskt i årene fremover. På det norske markedet er det ennå et stykke igjen til vi får informasjonsrike karttjenester lik den som tilbys av det amerikanske eiendomsmeglerfirmaet Trulia. Skjermdumpen over er fra Trulias iPhone-app, som viser et navigasjonsgrensesnitt der boliger av interesse for en kjøper er overlagret på et gatebilde.

I takt med at geotagging av innhold brer om seg, finnes det knapt grenser for hva slags informasjonslag som kan legges “oppå” virkeligheten. Begrensningen vil nok en gang ligge i manglende standarder: idag er tjenestene knyttet til spesifikke telefoner eller applikasjoner – du vil ikke kunne finne en ledig bysykkel eller en blomsterbutikk via den samme applikasjonen som viser deg boliger. Aktørene som klarer å skape plattformuavhengige, integrerte løsninger vil stå sterkest. Globalt peker Google seg ut, i Norge ligger Finn.no godt an.

Sosiale nettmedier + smarttelefoner = lifeblogging
Forbindelsen mellom  avanserte mobiltelefoner og sosiale nettmedier er blitt stadig tettere de senere årene, noe som blant annet avspeiler seg i bruk av Facebook- og Twitter-logoer ved markedsføring av nye modeller. Men ennå ligger det tekniske hindringer i veien for at samspillet skal realisere sitt fulle potensiale. Mobilleverandørene må tilby raskere og billigere bredbånd, og nettmediene må tilpasses innholdet som leveres av mobiltelefoner i en langt bedre grad enn idag.

Når prisen og teknologien blir riktig, vil unge brukere gå foran i å flytte innholdsproduksjonen ut i verden i stor skala. Geotaggete videoklipp, lydopptak og stillbilder vil gi opphav til lifeblogging, der folk presenterer og kommenterer livene sine fortløpende. De brede massemediene vil se det kommersielle potensialet i dette, og derfor vil man i løpet av tiåret se realitykonsepter på TV som tar utgangspunkt i lifebloggeres opplevelser. “Big Brother” blir til millioner av “Little Brothers”, om man vil.

Fra to til tre dimensjoner
Prisen for forrige tiårs mest overraskende teknologiske comeback går til den tredimensjonale kinofilmen (LP-platen er en god nummer to), som etter alle solemerker burde ha dødd ut for 50 år siden. Med en suksess som “Avatar” i ryggen er det rimelig å se for seg økt bruk av 3D-teknologi på TV- og dataskjermer det neste tiåret. Men tar man vårt bruksmønster i betraktning er det gode grunner til å tro at dette forblir et nisjeprodukt på datamaskiner. Den største kommersielle verdien vil antagelig ligge i spillmarkedet (regn med full 3D-støtte i Playstation 5 og XBox 1440, for eksempel.)

Men 3D gjør seg også bemerket på et annet område. Prisen på tredimensjonale skrivere er for alvor begynt å falle, og størrelsesmessig er modeller som den over ikke langt unna dimensjonene til laserskrivere på 1980-tallet. Hobbymiljøet som kaller seg for “makers” har allerede oppdaget mulighetene som ligger i å kunne utveksle 3D-oppskrifter på alle slags plastkomponenter, og for skriverprodusentene kan salg av mangefarget “toner” til 3D-skrivere etterhvert bli en kjærkommen biinntektskilde i en tid da papiret for alvor begynner å tape.

Men Microsoft-modellen var ikke død
Nulltallet tilhørte i stor grad Apple, med iPod, iPhone og en solid økning i markedsandelen på PC-markedet som de mest synlige resultatene. På titallet vil Apple fortsatt være viktig, men i stadig større grad utfordres av aktører som har lært av Apples suksesser og svakheter. I 2010 eksemplifiserer Googles Android-system  denne utviklingen: Google leverer operativsystemet, men overlater i hovedsak utviklingen av de fysiske telefonene til leverandørene. I årene fremover vil markedet bli oversvømmet av et stort antall Android-telefoner med ulik formfaktor, kapasitet og pris.

Denne modellen gjør det også mulig for Google og andre som følger samme modell å tjene penger på det viktigste markedet på titallet, som er den raskt voksende middelklassen i India og Kina. Her snakker vi om mer enn en halv milliard mennesker som har mange av de samme teknologiske ønskene som oss, men som ofte ikke har råd til å betale prisen for Apples lukkede system og designregime. Utviklingen kan sees på som en naturlig konsekvens av at mobiler blir likere datamaskiner: modellen som ga Microsoft dominans på PC-markedet, blir simpelthen stadig lettere å gjennomføre på mobilplattformen.

Siste skoledag – et bilde fra 2050

20/12/2009 2050, Nevroteknologi, Science fiction, Virtuell virkelighet 5 comments

Alle de tidligere klassekameratene mine sa det samme, slik elever hadde gjort til alle tider. «Du kan bare grue deg. Sprøytespissen er gigatjukk. Du kan kjenne at botene spiser deg opp innenfra. Og det som skjer etterpå, det er så ille at…» Så fniste de og utvekslet hemmelighetsfulle blikk.

Likevel var jeg rolig da det ble min tur til å vente utenfor kontoret. Det var bare såvidt jeg kjente en sommerfugl lee på seg i magen da jeg trykket ned dørklinken.

Nanoteknikeren bak skrivebordet så opp og smilte tillitvekkende. «Der er du, ja. Nervøs?»

Jeg ristet på hodet. Han gjorde en håndbevegelse mot benken i hjørnet. «Legg deg nedpå, vær så snill.»

Det imiterte skinnet på benken føltes klamt gjennom den tynne skjorten min. Jeg knyttet nevene hardt, kjente svette perle i håndflatene.

Teknikeren trillet et metallbord bort til meg. «Jeg vet du har sett infosnutten, men jeg kommer til å forklare hva jeg gjør underveis. Greit?»

nanobot430x300

Jeg nikket.

Han smilte. «Så du er den sterke, tause typen.» Han løftet opp sprøyten og holdt den foran seg. «Det slutter aldri å forundre meg at det er plass til tusenvis av maskiner inni denne.»

Han fulgte blikket mitt. «Den ser vel ikke så ille ut? Du får huske på at du aldri skal ta en sprøyte igjen.»

Jeg rakk knapt å spenne meg før nålen gled inn.

Øyeblikket etter klasket han et plaster på såret. «Der! Nå går det en halvtimes tid før de begynner å feste seg. I mellomtiden skal vi montere senderen.»

Jeg lå blikkstille mens jeg konsentrerte meg om å kjenne etter. Jeg så for meg nanoboter med propellhaler skubbe seg forbi myke blodlegemer på vei mot hjernen, hvor de bittesmå robotklørne deres ville strekke seg ut mot nevronene og koble seg til. Jeg innbilte meg at det ville kile, selv om jeg visste bedre. Hjernen er et organ uten smertereseptorer, hadde snutten sagt. Det er ikke fysisk mulig å merke prosessen.

Teknikeren presset en kald bedøvelsesplate mot et punkt bak øret mitt.

«Hadde du en fin fest?»

«Mmm,» sa jeg og ventet på snittet i huden. Skoleavslutningsfesten hadde vært bra, bortsett fra pappas lange og pinlige tale. Han elsket å bruke store ord, og talen hans hadde handlet om afrikanske stammer som ikke regnet gutter som voksne før de hadde drept en løve. Jeg følte meg ikke mye til løvedreper der jeg lå.

«Spør du meg er dette større enn bursdag og jul og søttende tilsammen,» sa teknikeren. «Når du er ferdig her skal du aldri på skolen igjen. Alt du trenger å vite kommer susende rett inn i hodet ditt gjennom denne lille senderen – svisj!»

Han humret mens han fiklet med noe bak øret mitt. «Nå har jeg limt igjen snittet, så er det bare å vente på antennetrådene.» Han vrengte av seg gummihanskene. «Du kan godt sette deg opp, forresten.»

Litt ør svingte jeg beina ut over kanten på benken. Jeg lot fingrene gli forsiktig over klumpen under huden. Jeg kunne ikke føle det, men visste at tusenvis av nanotråder var i ferd med å bore seg gjennom skallebeinet og inn til hjernen, blindt og møysommelig som meitemark i feit moldjord.

Trådene var bindeleddet mellom nanobotene og senderen, det var de som gjorde det mulig å sende data direkte til hjernecellene. Et øyeblikk ble jeg kvalm av tanken på dem, vissheten om at de ville være en del av meg resten av livet. Jeg så på teknikeren, som plystret en skingrende falsk melodi mens han stirret ut av vinduet.

«Sånn,» sa han etter etter en evighet av nanosekunder. «På tide å teste hjernemodemet.» Han rakte meg en liten fjernkontroll. «Mange syns det er ubehagelig til å begynne med. Det hjelper å lukke øynene og samle tankene om én ting. Havet eller sjokoladekake, for eksempel.»

Jeg nølte et øyeblikk og knep øynene igjen før jeg trykket på knappen.

Det gikk akkurat så lang tid at jeg begynte å lure på om noe var galt. Så kjente jeg en kjølig bris blåse inne i hodet mitt. Stikk i strid med all fornuft, men likevel så innlysende. Brisen presset på mot innsiden av hodeskallen, og jeg skjønte med ett hvor tynn den var. Tynn som et eggeskall.

Et kraftig vindkast fikk hodeskallet til å splintres, og hjernen lå blottlagt og naken for verden.

Men ikke alene. Med øynene igjen kunne jeg sanse noe annet. Rett ved meg svevde et skimrende, uregelmessig lysfelt. Feltet forandret form, strakte en glitrende tentakkel mot meg. Idet den nådde frem ble vi til én bevissthet, teknikeren og jeg.

Så det er slik det er, tenkte jeg.

Svaret kom innenfra og utenfra på samme tid. Ja, slik er det. Velkommen til oss.

Oss, ja. Selvfølgelig var vi ikke bare to. Nå la jeg merke til nettverket av tråder som forbandt teknikerens felt med andre felter. Og gjennom trådene hørtes bruset av datastrømmen, kakofonien av tanker og minner og bilder og følelser som fløy fra hjerne til hjerne. Alt dette som nå var mitt.

Jeg følte et behov for avstand, rakk knapt å formulere tanken før reaksjonen kom. Selvsagt. Det er helt normalt. Tentakkelen trakk seg tilbake, og forbindelsen ble brutt.

Jeg bestemte meg for å stige, og lysfeltene ble mindre og flere jo høyere jeg kom. De dannet en flimrende matrise av lys, ikke ulikt en storby sett fra et fly om natten.

Men noe var noe som ikke stemte, og det gikk en stund før jeg skjønte hva det var. Det endeløse landskapet under meg hadde ingen horisont.

Ansiktsbaserte tjenester: Når Facebook virkelig blir "fjesboka"

30/11/2009 2015, Informasjonsteknologi, Kommunikasjon, Teknologi og samfunn One comment

vg.no skriver om Sony-Ericssons nye mobilmodell Xperia X10, som er basert på Googles Android-system. Som alle smarttelefoner nå til dags har den innebygd støtte for sosiale nettsamfunn som Facebook og Twitter, og i tillegg har den som en av de første telefonene på markedet ansiktsgjenkjenning. Det vil si at man kan ta et bilde av en person, fortelle programvaren hvem dette er hvorpå mobilen vil merke fremtidige bilder av personen med vekommendes navn.

I og med at dette er funksjonalitet som Google lenge har tilbudt via Picasa, var det bare et spørsmål om tid før det ville dukke opp på en Android-mobil. Spørsmålet er hva dette kan få å si for nett- og mobilbruken framover. Et hint finner vi i pressemeldingen fra S-E, som sier dette om funksjonaliteten: “Intelligent face recognition features recognise up to five faces in any picture, automatically connecting them with your social phonebook and all other related communications with that person.


Xperias ansiktsgjenkjenning er en del av applikasjonen TimeScape

Ved å ta et bilde av en eller flere personer, er det mulig å knytte vedkommende til informasjon du har på telefonen. Men det er ingen grunn til at det skal stanse der. Innen 2015 vil ansiktsgjenkjenning på Android-telefoner og iPhone kunne kobles opp mot telefoneierens Facebook-konto, for eksempel. Dette nettstedet er allerede verdens største fotodatabase, med milliarder av bilde av mennesker som også har lagt inn informasjon om seg selv og sitt sosiale nettverk.

Det er ikke vanskelig å se for seg ansiktsapplets som lar FB-brukere dele gjenkjenningsdata med vennekretsen eller en hel verden. Hvilket vil si at det om noen år kan bli mulig å gå opp til en vilt fremmed person, rette mobilen mot vedkommende og etter noen sekunder se navnet (eller en gjetning på navnet, rettere sagt) på skjermen ved siden av bildet. På sett og vis handler dette om å ta begrepet utvidet virkelighet (Augmented reality) ti et helt nytt nivå.


Picasa fra Google er bare én av et økende antall programmer som gjenkjenner ansikter.

Ved å kombinere data fra mobilen og nettet legger man et “informasjonslag” oppå vår ytre virkelighet, slik at koblingen mellom det virtuelle og det virkelige blir enda sterkere. Om vi som voksne har problemer med å se for oss nytteverdien av det vi kan kalle ansiktsbaserte tjenester eller simpelthen ansiktstjenester (vi har både elektroniske og papirbaserte visittkort), er det lettere å se for seg attraksjonen i ungdomsmarkedet: rett mobiltelefonen mot en du snakker med på fest, få navnet opp på skjermen og legg vedkommende til som FB-venn.

Den åpenbare utfordringen i denne situasjonen er personvernet. Om ansiktstjenester blir utbredt øker mengden personsensitive data på nettet drastisk, på en måte som gir overvåkere av ymse slag store muligheter (husk at alle ansiktsdata kan kobles til tid og sted, via GPS-funksjonen i telefonen). Med tanke på hvor villige folk er til å dele personlig informasjon på dagens sosiale nettsteder, er det all grunn til å tro at mange vil gjøre det samme med ansiktsinformasjon i fremtiden, bare programvaren blir enkel og morsom nok.

Har vi egentlig en vannkrise i verden?

17/11/2009 2050, Matproduksjon, Miljø, Ressursmangel, Vann 2 comments

Spørsmålet er mer provoserende enn man skulle tro, da ferskvann i tiår har vært regnet som en av ressursene det vil bli økende mangel på i fremtiden, med “vannkonflikter” som uunngåelig resultat. Men ifølge den internasjonalt anerkjente vannforskeren Asit Biswas, som intervjues av gruppebloggen BoingBoing har vi egentlig ikke vannmangel i verden.

Vannmangel er ifølge ham først og fremst et spørsmål om dårlig infrastruktur og ledelse. Utgangspunktet hans er at alle idag faktisk får nok drikkevann (mennesker dør svært fort uten), problemet er kvalitet og pris, noe som igjen kan tilskrives et enormt sløseri med ressursene. I storbyer i den tredje verden er det vanlig at 50-60 % av vannet forsvinner på vei fra reservoarene til forbrukerne. Årsakene er ymse, men de to viktigste er lekkasjer og vannsnyltere.

151636939_2b662c32b4

Jordbruket er en storforbruker av ferskvann (Kilde: Flickr)

Dårlig infrastruktur og sløseri er også et stort problem i jordbruket, som er den største forbrukeren av ferskvann. I India anslo landbruksministeren ifjor at rundt halvparten av frukten og grønnsakene som ble produsert, aldri nådde forbrukeren på grunn av ineffektiv transport og manglende kjøleanlegg. Asit Biswas’ poeng er at det ligger et enormt potensiale i effektivisering og resirkulering.

Eksempelet han bruker er Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, som i 1993 hadde et korrupt og ineffektivt vannverk med en svinnprosent på over 70. Etter at man ryddet opp i ledelsen, ble forholdene dramatisk forbedret. Idag er kostnadene til forbruker ifølge Biswas redusert med 80% og svinnprosenten nede i 6 % – en firedel av det man finner i byer som London, for eksempel. Biswas oppsummerer det hele slik:

Stop wastage and get food and water to the people. You increase the amount that’s actually available by half without extra water, and without extra land.

I et fremtidsperspektiv er dette interessante tanker. Det innebærer at det faktisk ikke er en umulig oppgave å skaffe ferskvann og mat nok til de 9 milliardene som vil leve på kloden rundt 2050. Det er mulig å skaffe fattige mennesker tilgang til rent vann uten teknologiske gjennombrudd eller enorme pengeoverføringer fra rike land.

Nei, Jorda går ikke under lille julaften 2012

10/11/2009 2012, Forutsigelse, Katastrofisme, Religion 15 comments

For tiden er det ingen spådommer om fremtiden som får større oppmerksomhet enn 2012-fenomenet. Selv har jeg etterhvert begynt å få mange spørsmål fra lesere, journalister og tilhørere, og jeg kan knapt gå inn i et klasserom uten at en elev rekker opp hånden og spør meg om det faktisk er slik at Jorda kommer til å gå under i 2012. Kortsvaret får du her: Nei. En lengre begrunnelse følger under.

Hva er det folk prater om, egentlig?
2012-fenomet er en populær myte om at Jorda vil gå under mot slutten av 2012, som regel mellom datoene 21. og 23. desember. Årstallet og datoene er hentet fra kalenderen til de gamle maya-indianerne i Mellom-Amerika. Mayaene var kjent som dyktige matematikere og astronomer, og utviklet en imponerende presis kalender. Det er i manges øyne med på å gi det påståtte profetiet en spesiell troverdighet.

275px-la_mojarra_inscription_and_long_count_date

Stein med datoer fra maya-kalenderen (fra Wikipedia)

Det har alltid eksistert dommedagsprofetier, men 2012-varianten har fått kraftig drahjelp av nettet og Hollywood. Det vrimler av YouTube-filmer og nettsteder som hevder å presentere sannheten om den kommende katastrofen, og regissør Roland Emmerich (mannen bak klimakatastrofefilmen “The Day After Tomorrow”) har gitt det hele et ekstra løft med storproduksjonen “2012″.

Sjelden har et dommedagsprofeti fått så bred mediadekning, og vi må regne med å høre mye om dette i tre år framover, til det hele stilner av etter 1. januar 2013. Ja, for akkurat som mediene mistet interessen i januar 2000, så snart det ble klart at samfunnet likevel ikke brøt sammen ved overgangen til det nye tusenåret (se nedenfor), vil journalistene fort holde opp å skrive om 2012-affæren etter at de har gjort seg ferdig med å intervjue skuffede profeti-tilhengere.

Det finnes ikke én 2012-spådom, men mange – og alle er like gale
Selv om 2012-spådommene sies å være mer enn 1000 år gamle, brukes gjerne moderne vitenskap til å forklare det som skal skje. I og for seg er det intet i veien for å bruke vitenskap til å forstå religion, men da er det viktig at vitenskapen stemmer. Når astronomer forsøker å forklare Betlehemsstjernen som en samling av planeter noen år før vår tidsregning, er det med utgangspunkt i ordentlig vitenskap (om ikke religionshistorie). Slik er det ikke med 2012-forklaringene, imidlertid:

Kontinentene flyttes rundt på jordkloden i høyt tempo
Det hele skal visstnok utløses av sterk stråling fra Sola, kombinert med at vår stjerne og galaksekjernen står på linje (se punkt nedenfor), og fører til at tropiske områder på kort tid flyttes opp til nordpolen. At kontinentene kan flytte seg gradvis over millioner av år er velkjent, og har solid vitenskapelig forankring. Men det finnes ingen kjent mekanisme som kan flytte kontinenter på denne måten i løpet av noen dager eller uker.

Sola og Melkeveiens sentrum “står på linje”
Ifølge enkelte 2012-tilhengere vil en samstilling av Sola og sentrum av vår galakse (der det finnes et enormt, svart hull) føre til at tyngdekreftene fra himmellegemene forsterker hverandre så mye at det utløser katastrofen. Her er problemet at den kombinerte tyngdekraften ikke er i nærheten av å være sterk nok til å gi et så dramatisk resultat, pluss at Sola står slik i forhold til galaksen ved juletider hvert eneste år. Om påstanden stemte ville vi neppe kalle jula for den stille høytid, med andre ord.

En planet vil kollidere med Jorda
Enkelte 2012-tilhengere påstår at en stor ukjent planet, kalt X eller Niburu, vil utløse katastrofen når den kolliderer med eller passerer svært nær Jorda. At planetkollisjoner kan utløse katastrofer er forsåvidt sant – vår egen Måne kan ha blitt til ved at en klode på størrelse med Mars kolliderte med Jorda for 4,5 milliarder år siden. Men en stor planet som skal treffe oss om tre år ville forlengst vært oppdaget av astronomene som nå leter etter islegemer i solsystemets yttergrenser og jordkryssende asteroider. Det er opp til tilhengerene av planet Nibiru å bevise at den finnes – og det har de ikke klart å gjøre.

Solstormer kombinert med et polskifte vil føre til at jordoverflaten “stekes”
Her har man å gjøre med nok en forklaring som inneholder noen korn av sannhet. Når vår Sol er aktiv, kan den ha energiutbrudd (også kjent som flares) som tilsvarer milliarder av atombomber på én gang. Vi beskyttes mot de verste virkningene av slike utbrudd av Jordas magnetfelt, som fanger opp de energirike partiklene fra utbruddene. Med ujevne mellomrom vil imidlertid dette magnetfeltet reverseres – den magnetiske nord- og sørpolen bytter plass i det som av og til kalles et polskifte. Jorda har gjennomgått mange polskifter, og mye tider på at vi er på vei mot et nytt i løpet av de neste tusen årene eller så.

flare_and_after-flare_prominence

Bilde av flare-utbrudd ved solranda

Når det inntreffer, blir Jordas magnetfelt i en periode antagelig svakere enn det er idag, og det burde gjøre oss mer sårbare for strålingsutbrudd på Sola. Problemet er at det ennå ikke er funnet noen klar forbindelse mellom utdøing av liv på Jorda og polskifter. Jorda har faktisk gjennomgått flere polskifter mens menneskene har utviklet seg på Jorda, og vi har tydeligvis klart oss godt – sammen med millioner av andre arter. Det er heller intet som tyder på at polskiftet er nært forestående, eller at Sola vil ha kraftige utbrudd i 2012. Her ligger bevisbyrden nok engang på 2012-tilhengerne, med andre ord.

2012-spådommene baserer seg på feiltolking av gammel mayareligion
Datoen vi kaller 23. desember 2012 var utvilsomt viktig i de gamle mayaenes kalender. Anthony Aveni, mayaekspert og arkeoastronom ved Colgate University i Hamilton, New York, sier det slik til National Geographic: “Det er tidspunktet da den største syklusen i maya-kalenderen —1 872 000 dager eller 5125,37 år —slutter og en ny syklus begynner.”

Kalender-syklusen som nå går mot sin slutt begynte 11. august 3114 fvt, en dato mayaene selv skrev som 13.0.0.0.0. Slutten på en syklus innebærer ikke at verden forsvinner, sier Aveni. “Tanken er at tiden blir fornyet, at verden blir fornyet igjen — ofte etter en stressende periode — på samme måte som vi fornyer tiden på første nyttårsdag eller til og med på mandag morgen”.

I likhet med så mange andre gamle kulturer etterlot mayaene seg også en visjon av verdens undergang. Den finnes i et dokument kalt Dresden-kodexen, men er ikke spesifikt knyttet opp mot året 2012. Det samme kan sies om innholdet i kodexen som om Bibelen: vi snakker om en gammel religiøs tekst som er et produkt av sin tid og kultur, ikke en moderne fagbok i astronomi eller geologi. Å lese slike tekster helt bokstavelig med et moderne blikk, blir simpelthen feil.

Selv om tolkningen var riktig, er det ingen grunn til å tro at mayaene har rett
Nå vil det være dem som mener at religion inneholder visdom som ikke dekkes av naturvitenskapen. Men også da vil man ha et stort forklaringsproblem: blant de mange tusen religionene på Jorda er det altså bare én som hevdes å påstå at Jorda går under i desember 2012. Ingen av de “tre store” – kristendommen, islam og hinduismen – inneholder et tilsvarende profeti, for eksempel.

Den gamle maya-religionen er utdødd forlengst (den klassiske maya-sivilisasjonen nådde sitt klimaks under vår vikingtid), men likevel skal altså dens profeti overtrumfe visdommen til nålevende religiøse tenkere. For tilhengere av den individorienterte New Age-bevegelsen er dette ikke et problem, men for  flertallet som er tilknyttet organiserte trossamfunn skaper det både religiøse og filosofiske konflikter. For å si det veldig enkelt: Man kan ikke samtidig kalle seg en kristen og ta en hedensk religions spådommer på alvor.

Historien er full av feilslåtte dommedagsprofetier – hvorfor skulle dette være annerledes?
Vår kultur er gjennomsyret av forestillingen om dommedag, preget av den apokalyptiske kristendommen som den tross alt er (dommedag omtales f.eks. i trosbekjennelsen som leses i norske statskirker). 2012-profetiene er derfor ikke de første, og garantert ikke de siste i rekken. National Geographic har en kjekk oversikt over tidligere dommedagsprofetier som ikke slo til. Et lite utvalg:

1666
I den kristne verden så mange på dette året med frykt, fordi tallet 666 er “dyrets tall“. I Storbritannia var angsten spesielt stor etter den store pesten i 1665. Bybrannen i 1666 ble av mange sett på som et undergangstegn, lilksom Svartedauen i sin tid ble det.

1914
Den kristne sekten Jehovas Vitner mente at Jorda ville gå under dette året. Nå skal det sies at verden faktisk ble rammet av en stor katastrofe (første verdenskrig), men noen undergang dreide det seg tross alt ikke om.

Mars 1997
Kometen Hale-Bopp var synlig på himmelen, noe den lille religiøse sekten “Heaven’s Gate” tolket som at Jordas undergang var nær. I dette tilfellet hadde dommedagsprofetiet tragiske konsekvenser, da 39 medlemmer av sekten tok livet av seg.

31. desember 1999
Det var en kjerne av sannhet i spådommene om at samfunnet kunne gå i stå ved årtusenskiftet, fordi mange dataprogrammer – også slike som styrte f.eks. strømforsyningen vår – ikke var tilpasset overgangen. Dermed ble Y2K-hysteriet et sjeldent eksempel på et nyttig dommedagsprofeti, da alt oppstusset nok bidro til at man gjorde en ekstra innsats for å rydde opp i potensielt skadelig programvare.

5. mai 2000
Ifølge boka ICE: The Ultimate Disaster, skrevet av forfatteren Richard Noone i 1997, ville planetene på denne dagen stå på linje. Det ville føre til at is fra polene ville strømme mot ekvator og utrydde livet på Jorda.

Betyr det at Jorda ikke går under?
Nei. Det finnes reelle trusler mot livet på Jorda og selve planeten vår. Dramatiske klimaendringer, kontinentaldrift og kollisjoner med store asteroider og kometer kan før eller siden utslette livet på Jorda, og til sjuende og sist blir planeten vår ulevelig takket være den langsomt økende temperaturen til Sola. Klodens endelige skjebne er å forsvinne inn i Sola når den en dag blir en rød kjempestjerne.

Men ingen av disse katastrofene kommer til å inntreffe i 2012. Utslettelsen av livet på Jorda ligger hundrevis av millioner år inn i framtiden, og Jordas endelige undergang kommer om 5000 millioner år. Disse kommende katastrofene er, i motsetning til 2012-spådommene, basert på solid vitenskap utført av forskere verden over. Og menneskeheten har svært god tid på seg til å hindre at vi går med i dragsuget.

Er det noe å lage oppstuss rundt?
Mange – sannsynligvis det overveldende flertallet – trekker på skuldrene av det hele. Men ikke alle. Jeg vet jeg ikke er alene om å få henvendelser fra mennesker som blir oppriktig vettskremt av dette, slik jeg fikk det den gang det ble hevdet at Jorda kunne bli “grillet” av en eksploderende stjerne, eller at Large Hadron Collider i CERN kunne skape svarte hull.

Denne siden er motivert av noe en lærer sa til meg i forbindelse med den sistnevnte hendelsen: “hva skal jeg si til de av elevene mine som tror at de kommer til å dø om noen dager?” Det man skal si, er altså at all forskning og sunn fornuft tilsier at innspurten til jula 2012 blir fullstendig normal. Innholdet er publisert med en Creative Commons-lisens, hvilket vil si at du fritt kan spre og bruke det du leser her.

Andre kilder:

Panasonic presenterer menneskelig eksoskjelett

04/11/2009 2015, Arbeidsliv, Kyborg, Robotikk No comments

_telegraph_multimedia_archive_01514_dual-arm-power-amp_1514460cDet Panasonic-eide selskapet Activelink Co. lanserte nylig det robotbaserte eksoskjelettet, kalt Dual Arm Power Amplification Robot. Slike eksoskjeletter tar sikte på å kopiere det ytre skjelettet man finner i insektverdenen, og fungerer ved å sitte som en støttende og styrkende ramme rundt armer og bein.Med hydraulikk og robotikk kan et menneske i teorien få like stor løftekraft som f.eks. en gaffeltruck, men med langt større fleksibilitet.

Det er ingen tilfeldighet at eksoskjelettet utvikles i Japan, der man lenge har forsket på bruk av roboter som erstatning for menneskelig arbeidskraft i et land med raskt fallende befolkning. Teamet bak eksoskjelettet beskriver nytteverdien slik:

A team of six engineers, under Go Shirogauchi, has been working on the project since 2003 and aims to have the device, which is made of an aluminium alloy, ready to go into practical use by 2015. “The prime use for the arm will be in disaster zones, where wheeled vehicles are unable to operate but heavy weights need to be moved,” Shirogauchi said. When completed, the arm will serve as a common platform that will have a wide range of interchangeable parts that can easily be installed. Other potential applications include in warehouses and on construction sites.

Nok ord i denne omgang – eksoskjelettet må ses i virksomhet for å forstås:

(Via BoingBoing)

Er 2025 her allerede?

02/11/2009 2009, 2010, 2025, Konflikter, Politikk No comments

Nettmagasinet Salon har en interessant artikkel om med utgangspunkt i Global Trends 2025, en rapport som publiseres av USAs National Intelligence Council (NIC) som jeg omtalte i denne bloggen ifjor høst. Noen av rapportens hovedpoenger oppsummerte jeg slik:

  • USAs vil gå fra å være verdens eneste supermakt til “den første blant likemenn”, som blir avhengig av samarbeidspartnere for å løse store oppgaver.
  • Den vestlige modellen kan stå svakere: Trenden i retning av økt demokrati, sekulære og liberale verdier kan miste mye av glansen, og erstattes av ekstreme politiske og religiøse ideer.
  • Velstand flytter seg fra vest mot øst, og fra private aktører til staten: Den økonomiske krisen i 2008 bekrefter en trend man lenge har sett i ledende økonomier som Kina og Russland – staten spiller igjen en større rolle i det økonomiske livet.
  • BRIC-landenes innflytelse vil øke mest fram mot 2025, mens EU og FN vil fremstå som relativt tannløse på den globale scenen

Artikkelforfatter Michael Klare mener at premissene for rapporten er i ferd med å innfris i og med den økonomiske krisen og det militære tilbakeslaget i Afghanistan, og mener at scenariene i Global Trends 2025 må ses i et nåperspektiv. USAs er allerede nå iferd med å miste sin økonomiske og militære supermaktsstatus, jamfør disse seks aktuelle hendelsene:

  • På det globale økonomiske møtet i Pittsburgh i september ble lederne for G7-landene enige om å overlate mye av ansvaret for verdensøkonomien til G-20-gruppen. Dermed ble viktige land som Kina og India tatt inn i varmen.
  • USAs storste økonomiske rivaler holder hemmelige møter der man drøfter alternativer til dollaren som internernasjonal valuta.
  • Russland avviser USAs ønske om å legge sterkere internasjonalt press på Iran for å få landet til å slutte å anrike uran.
  • Kina har den samme grunnholdningen, noe som ble tydelig demonstrert under et møte mellom Kinas statsminister og Irans visepresident i Beijing for et par uker siden.
  • USAs NATO-allierte i Afghanistan viser minimal vilje til å sende flere soldater. Nylig kunne Gordon Brown bare love 500 ekstra mann – under forutsetning av at andre NATO-land også bidro.
  • USA og president Obama ble regelrett ydmyket da den internasjonale olympiske komité nylig foretrakk Rio de Janeiro fremfor Chicago som vertsby for sommer-OL i 2016.

Nå er det ikke første gang Michael Klare spår fordervelse i fremtiden, og det er nærliggende å avvise ham som en av de mange dystopikerne som har gode tider i et kriserammet USA med svekket selvtillit etter mange års resultatløs krigføring i Midt-Østen.

1st_bric_summit_leaders

Men det ville være for lettvint. For President Obama må utvilsomt forholde seg til en annen verden enn sin forgjenger. Bildet over, fra det første toppmøtet for  BRIC-landene i Yekaterinburg i Russland i juni i år, viser det med all mulig tydelighet. Selv om Kina, India, Brasil og Russland per idag ikke står for mer enn 15 % av verdens samlede GDP, kontrollerer disse landene 40% av verdens gull- og valutareserver.

Veksten i India og Kina har vært solid under hele den økonomiske krisen, og vil om den fortsetter i dagens tempo sørge for at BRIC-landene vil være blant verdens fem dominerende økonomier i 2050. USA er for stort til å miste posisjon i samme grad som Storbritannia gjorde etter annen verdenskrig. Men samtidig virker det stadig mer sannsynlig at vi nå ser prosesser som vil gjøre USA til en stormakt fremfor en supermakt før 2025.

Dagens kontrafaktiske: Hva skjedde med Venus-astronautene i 1980?

06/10/2009 2009, Fremtiden, Marsferder, Måneferder, Romfart No comments

Kontrafaktisk historieskrivning, eller “hva om”-historie, kan være en nyttig mental øvelse for den som tenker på fremtiden. Myriadene av ulike veier historien kunne ha tatt i fortiden, gir oss et hint om hvor mange mulige løp historien kan ta i tiårene som ligger foran oss. Tidligere har jeg skrevet om hvordan utviklingen av et primitivt internett på 1920-tallet kunne ha stanset Adolf Hitlers metoriske karriere.

Dagens øvelse tar utgangspunkt i et av mine favorittemner, romfarten. Få institusjoner har levert mer storslagne visjoner av fremtiden enn NASA, ikke minst i tiden rundt månelandingene fra 1969 til 1972. Det er et lite kjent faktum at teknologien som tok menneskene i Månen, hadde kapasitet til å ta menneskene mye, mye lengre. Med dette som utgangspunkt utviklet  NASA Apollo Applications program (AAP), der man la planer for etterbruk av måneteknologien, inklusive månebaser og en bemannet ferd forbi Venus.

I det følgende antar jeg at flertallet av planene som ble lagt for 40 år siden, faktisk ble realitet. Forutsetningen for at det skjer er at presidentvalget i 1968 ender med at demokraten Hubert Humphrey slår den lite romfartsvennlige Richard Nixon (ingen  urimelig antagelse), og velger å videreføre Kennedys visjon av verdensrommet som “The New Frontier”. Velkommen til et annet 2009, der Vietnamkrigen sluttet i 1970, Watergate-skandalen aldri fant sted, det finnes en permanent månebase, USAs flagg er plantet på Mars og et av spørsmålene som opptar mange er:

Hva skjedde med Venus-astronautene i 1980?

h_humphrey

President Hubert Humphrey (1969-1976)

Etter påtrykk fra USAs kongress har president Jeb Bush nedsatt en granskingskommisjon som skal komme til bunns i kontroversene som omgir den tragiske Apollo-ferden til Venus i 1980. Hovedårsaken er nye opplysninger om at president Humphrey hadde kjennskap til en rapport som anslo faren for et dødelig utbrudd på Sola under en ferd til Venus til over 15 %, uten at det så ut til å ha spilt en rolle for beslutningen om å godkjenne bevilgningene til ferden.

I en tid da romindustrien først og fremst fokuserer på kolonisering av Mars og den kommende bemannede ferden til Jupiter, er det lett å glemme at man for tretti år siden var vel så opptatt av det indre solsystemet. USAs romorganisasjon NASA mente den gang at en ferd forbi Venus burde ha nest høyeste prioritet etter månebasen Alpha, og klarte å få ekstra midler over statsbudsjettet til å utvikle den nødvendige teknologien.

I utgangspunktet var det ikke så mye som skulle til. Man måtte oppgradere Apollo-kommandoseksjonen slik at den kunne tåle en ferd på tilsammen et år, og bygge en spesialversjon av Saturn V-rakettens tredjetrinn (kalt S-IVB) slik at det kunne brukes som boligmodul når det hadde skjøvet astronautene i retning av Venus. Etter to prøveturer i høy jordbane (25 000 kilometer over bakken) i 1978 og 79, tok Apollo Venus Flyby 1 (AVF 1) av i januar 1980 med astronautene Scott Nielsen og Tina Edgerton ombord.

800px-mockupofphaseaapollotovenustest

Apollo Venus Flyby 1 på vei vekk fra Jorda

Ferdsprofilen var enkel nok: etter å ha fått en kraftig dytt i riktig retning fra S-IVB-trinnet, skulle trinnet og Apollo-seksjonen sammen falle fritt mot Venus i fire måneder, passere planeten i løpet av noen få timer, gjøre observasjoner av den tette atmosfæren og slippe ut romsonder, før Venus-gravitasjonen slynget romfartøyet utover mot Jorda igjen. Nær Jorda skulle Apollo-seksjonen skille lag med S-IVB, bremse opp i Jordas atmosfære og lande under en fallskjerm, som etter måneferdene.

Siden amerikanerne hadde satset på å bygge ut en permanent bosetning på Månen det foregående tiåret, hadde man liten erfaring med lang tids opphold i vektløshet. Derfor ville en vesentlig del av forskningen ombord i AVF 1 handle om nettopp menneskers, dyrs og planters reaksjon på vektløshet. Fra astrofysikerhold ble det påpekt at Sola var aktiv dette året, med mange solflekker og høy sannsynlighet for utbrudd under ferden. NASA tok dette som en oppfordring til å forske på Sola, og AVF 1 hadde derfor med seg flere solteleskoper.

378px-venusflybycutaway

AVF 1: Skjematisk tegning

I ettertid virker Scott Nielsens svar på et spørsmål om astronautene var beskyttet mot stråling, nesten uhyggelig forutseende: “Vi i NASA har selvsagt tenkt på dette. Vanntanken i kommandoseksjonen er utformet slik at vi kan bruke den som et tilfluktsrom i tilfelle et utbrudd. Men det krever at vi får et forvarsel i tide, så vi rekker å komme oss i skjul.  Samarbeidet med astronomer på Jorda er usedvanlig viktig på denne ferden.”

Den 15. mars 1980 skjer det som foranlediget dagens granskingskommisjon: astronautene Nielsen og Edgerton gjennomfører en felles romvandring utenpå S-IVB-trinnet for å reparere en spektrograf som skulle brukes til studier av Venus-atmosfæren under passasjen et par måneder senere. Mens de er utenfor og altså helt ubeskyttet mot kraftig stråling, får de beskjed om at en kraftig partikkelsverm er på vei. De har bare en halvtime på på seg til å komme seg i skjul – det er fremdeles uvisst hvorfor varseltiden ble så kort.

I samme øyeblikk som astronautene får høre dette over radiosambandet, vet de at de er sjanseløse. Å ta seg fra S-IVB og til luftlusen, lirke de store romdraktene gjennom den trange åpningen, komme seg ut av draktene og så i skjul tar minst en time. Når vi i innspillingen av kommunikasjonen med kontrollsenteret på Jorda kan høre Egderton svare “Roger that, Houston”, er det altså en dødsdømt kvinnes stemme vi hører. Sammen med partneren gjennomfører hun likevel en rask evakuering inn i kommandoseksjonen, slik at de to er inne når partikkelsvermen treffer AVF 1 med full styrke.

De tynne aluminiumsveggene i Apollo-kommandoseksjonen gir svært liten beskyttelse mot de raske protonene fra Sola, som gjennomborer astronautenes kropper og gjør dem akutt strålesyke i løpet av noen timer. De neste dagene er pinefulle for alle involverte: astronautene er i praksis “vandrende spøkelser” som føler seg gansk friske, samtidig som kroppene deres er i ferd med å brytes ned innenfra. Etter fem dager begynner blødningene som følger av at celler i tarmene er døde av strålingen, den sjette dagen får astronautene hallusinasjoner, den sjuende går Nielsen i koma.

Edgerton er fremdeles bevisst på dette tidspunktet, men fabler om å beskytte seg mot angripende romvesener før hun brått bryter kontakten med Jorda. Etter dette mottar man ingen signaler fra astronautene. I noen timer til sendes det fremdeles signaler fra de automatiske instrumentene ombord, så blir også de tause for godt. Ingen vet om det er Edgerton som skrur av instrumentene, eller når hun og Nielsen må gi tapt for strålsyken, men man antar det skjer noen dager etter siste kontakt. Deretter fortsetter AVF 1 sin ferd mot Venus.

Den passerer nær planeten som planlagt, skifter retning og får en ny bane utover i Solsystemet. Men fordi kontakten med romskipet er brutt, kan kontrollsenteret på Jorda ikke avfyre rakettene som gir den kurs mot Jorda. AVF 1 blir dermed et nytt og uavhengig himmellegeme, med en avlang bane som krysser Jordas og Venus’ baner med noen års mellomrom. Og det er fremdeles situasjonen idag. Vi vet at AVF 1 er intakt, takket være et detaljert bilde som ble tatt av 50-metersteleskopet i Daidalos-krateret på Månens bakside.

Men vi vet altså ingenting om tilstanden inni romskipet, eller hvordan de siste dagene ble for romhistoriens mest tragiske helter. Det har vært foreslått å sende en redningsferd til AVF 1, men så langt har NASAs offisielle standpunkt vært å se på romskipet som en interplanetarisk grav. Dette kan imidlertid endre seg om granskingskommisjonen konkluderer med at hendelsen bør etterforskes nærmere.

Under alle omstendigheter er det på høy tid at AVF 1 gjennomgås på nytt, og at man vurderer nye ferder til det indre Solsystemet. Idag er ferden en mental barriere mot utforskning av Venus og Merkur, noe som virker stadig mer meningløst i en tid da Jupiter står for tur og en ferd til Saturn er på tegnebrettet.

Blir verden bedre eller dårligere?

11/09/2009 2015, Demografi, Medisin, Miljø, Statistikk, Undervisningsressurser No comments

En av de eldste av alle menneskelige diskusjoner forsøkes her belyst i et enkelt diagram i New Scientist. Diagrammet oppsummerer en rekke indikatorer på menneskelig livskvalitet, og indikerer om tendensen er positiv eller negativ med å vise en tommel opp eller ned (klikk for stor utgave).

27250901

Hovedinntrykket som gis av søyle diagrammene er positivt: tall for så viktige livsnødvendigheter som rent vann, underernæring, barnedødelighet, absolutt fattigdom og utdanningsnivå peker alle i samme positive retning. Likeså tallene for BNP per innbygger, og antall ofre for infeksjonssykdommer.

At det trengs et eget sett med søyler for Afrika sør for Sahara viser likevel at den positive utviklingen ikke er jevnt fordelt: denne delen av verden scorer gjennomgående mye dårligere enn andre utviklingsland. Blant de mest negative globale tendensene er økningen i CO2-utslipp, avskoging og antall konflikter på verdensbasis.

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

10/09/2009 2030, Miljøtiltak, Solenergi, Statistikk, Undervisningsressurser 6 comments

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

« Eldre innlegg   Siste innlegg »