Arkiv for 2080

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

Share/Bookmark

India på vei mot matunderskudd

Times of India melder at økning i de globale matvareprisene og et strammere verdensmarked for mat kan føre til matmangel i India for første gang på mange tiår. India regnes ofte som det mest vellykte eksempelet på at revolusjonerende jorbruksteknikker kan snu matunderskudd til overskudd. Den grønne revolusjonen på 1960- og -70-tallet, som tok i bruk nye og mer effektive kornsorter utviklet av agronomen og Nobelprisvinneren Norman Borlaug, gjorde India selvforsynt med mat.

At India de siste årene har måttet importere korn skyldes at jordbruksproduksjonen har stått på stedet hvil i en periode med befolkningsvekst og kraftig velstandsøkning. Indias økonomi har vokst med mellom 7 og 9 % det siste tiåret, med det resultat at fattigdommen er redusert med 10 %. Samtidig vokser befolkningen med 1,5 % årlig, hvilket vil si at man har mellom 15 og 20 millioner nye munner å mette hvert år. Den indiske regjeringens mål er å øke hveteproduksjonen fra nåværende 76 millioner tonn i året til 109 millioner tonn i 2020, men om dagens tendens vedvarer er det lite trolig at det vil nås (PDF).

Skal man tro det Delhi-baserte forskningsinstituttet Indian Agricultural Research Institute (IARI) kan dette bildet bli enda mørkere på lang sikt, dersom de mest negative klimaprognosene slår til. Ifølge beregninger som instituttet har utført, kan hveteproduksjonen reduseres med mellom 10 % og 40 % fram mot 2080. Dette tapet kan reduseres kraftig dersom bøndene tilpasser seg endringene ved å justere f.eks. plantetidspunktet, men det er også et hint om at India kan trenge nok en grønn revolusjon i tiårene som kommer. Den vil i så fall ganske sikkert involvere genmodifiserte plantesorter.