Category Archives: 2050

Siste skoledag – et bilde fra 2050

Alle de tidligere klassekameratene mine sa det samme, slik elever hadde gjort til alle tider. «Du kan bare grue deg. Sprøytespissen er gigatjukk. Du kan kjenne at botene spiser deg opp innenfra. Og det som skjer etterpå, det er så ille at…» Så fniste de og utvekslet hemmelighetsfulle blikk.

Likevel var jeg rolig da det ble min tur til å vente utenfor kontoret. Det var bare såvidt jeg kjente en sommerfugl lee på seg i magen da jeg trykket ned dørklinken.

Nanoteknikeren bak skrivebordet så opp og smilte tillitvekkende. «Der er du, ja. Nervøs?»

Jeg ristet på hodet. Han gjorde en håndbevegelse mot benken i hjørnet. «Legg deg nedpå, vær så snill.»

Det imiterte skinnet på benken føltes klamt gjennom den tynne skjorten min. Jeg knyttet nevene hardt, kjente svette perle i håndflatene.

Teknikeren trillet et metallbord bort til meg. «Jeg vet du har sett infosnutten, men jeg kommer til å forklare hva jeg gjør underveis. Greit?»

nanobot430x300

Jeg nikket.

Han smilte. «Så du er den sterke, tause typen.» Han løftet opp sprøyten og holdt den foran seg. «Det slutter aldri å forundre meg at det er plass til tusenvis av maskiner inni denne.»

Han fulgte blikket mitt. «Den ser vel ikke så ille ut? Du får huske på at du aldri skal ta en sprøyte igjen.»

Jeg rakk knapt å spenne meg før nålen gled inn.

Øyeblikket etter klasket han et plaster på såret. «Der! Nå går det en halvtimes tid før de begynner å feste seg. I mellomtiden skal vi montere senderen.»

Jeg lå blikkstille mens jeg konsentrerte meg om å kjenne etter. Jeg så for meg nanoboter med propellhaler skubbe seg forbi myke blodlegemer på vei mot hjernen, hvor de bittesmå robotklørne deres ville strekke seg ut mot nevronene og koble seg til. Jeg innbilte meg at det ville kile, selv om jeg visste bedre. Hjernen er et organ uten smertereseptorer, hadde snutten sagt. Det er ikke fysisk mulig å merke prosessen.

Teknikeren presset en kald bedøvelsesplate mot et punkt bak øret mitt.

«Hadde du en fin fest?»

«Mmm,» sa jeg og ventet på snittet i huden. Skoleavslutningsfesten hadde vært bra, bortsett fra pappas lange og pinlige tale. Han elsket å bruke store ord, og talen hans hadde handlet om afrikanske stammer som ikke regnet gutter som voksne før de hadde drept en løve. Jeg følte meg ikke mye til løvedreper der jeg lå.

«Spør du meg er dette større enn bursdag og jul og søttende tilsammen,» sa teknikeren. «Når du er ferdig her skal du aldri på skolen igjen. Alt du trenger å vite kommer susende rett inn i hodet ditt gjennom denne lille senderen – svisj!»

Han humret mens han fiklet med noe bak øret mitt. «Nå har jeg limt igjen snittet, så er det bare å vente på antennetrådene.» Han vrengte av seg gummihanskene. «Du kan godt sette deg opp, forresten.»

Litt ør svingte jeg beina ut over kanten på benken. Jeg lot fingrene gli forsiktig over klumpen under huden. Jeg kunne ikke føle det, men visste at tusenvis av nanotråder var i ferd med å bore seg gjennom skallebeinet og inn til hjernen, blindt og møysommelig som meitemark i feit moldjord.

Trådene var bindeleddet mellom nanobotene og senderen, det var de som gjorde det mulig å sende data direkte til hjernecellene. Et øyeblikk ble jeg kvalm av tanken på dem, vissheten om at de ville være en del av meg resten av livet. Jeg så på teknikeren, som plystret en skingrende falsk melodi mens han stirret ut av vinduet.

«Sånn,» sa han etter etter en evighet av nanosekunder. «På tide å teste hjernemodemet.» Han rakte meg en liten fjernkontroll. «Mange syns det er ubehagelig til å begynne med. Det hjelper å lukke øynene og samle tankene om én ting. Havet eller sjokoladekake, for eksempel.»

Jeg nølte et øyeblikk og knep øynene igjen før jeg trykket på knappen.

Det gikk akkurat så lang tid at jeg begynte å lure på om noe var galt. Så kjente jeg en kjølig bris blåse inne i hodet mitt. Stikk i strid med all fornuft, men likevel så innlysende. Brisen presset på mot innsiden av hodeskallen, og jeg skjønte med ett hvor tynn den var. Tynn som et eggeskall.

Et kraftig vindkast fikk hodeskallet til å splintres, og hjernen lå blottlagt og naken for verden.

Men ikke alene. Med øynene igjen kunne jeg sanse noe annet. Rett ved meg svevde et skimrende, uregelmessig lysfelt. Feltet forandret form, strakte en glitrende tentakkel mot meg. Idet den nådde frem ble vi til én bevissthet, teknikeren og jeg.

Så det er slik det er, tenkte jeg.

Svaret kom innenfra og utenfra på samme tid. Ja, slik er det. Velkommen til oss.

Oss, ja. Selvfølgelig var vi ikke bare to. Nå la jeg merke til nettverket av tråder som forbandt teknikerens felt med andre felter. Og gjennom trådene hørtes bruset av datastrømmen, kakofonien av tanker og minner og bilder og følelser som fløy fra hjerne til hjerne. Alt dette som nå var mitt.

Jeg følte et behov for avstand, rakk knapt å formulere tanken før reaksjonen kom. Selvsagt. Det er helt normalt. Tentakkelen trakk seg tilbake, og forbindelsen ble brutt.

Jeg bestemte meg for å stige, og lysfeltene ble mindre og flere jo høyere jeg kom. De dannet en flimrende matrise av lys, ikke ulikt en storby sett fra et fly om natten.

Men noe var noe som ikke stemte, og det gikk en stund før jeg skjønte hva det var. Det endeløse landskapet under meg hadde ingen horisont.

Har vi egentlig en vannkrise i verden?

Spørsmålet er mer provoserende enn man skulle tro, da ferskvann i tiår har vært regnet som en av ressursene det vil bli økende mangel på i fremtiden, med “vannkonflikter” som uunngåelig resultat. Men ifølge den internasjonalt anerkjente vannforskeren Asit Biswas, som intervjues av gruppebloggen BoingBoing har vi egentlig ikke vannmangel i verden.

Vannmangel er ifølge ham først og fremst et spørsmål om dårlig infrastruktur og ledelse. Utgangspunktet hans er at alle idag faktisk får nok drikkevann (mennesker dør svært fort uten), problemet er kvalitet og pris, noe som igjen kan tilskrives et enormt sløseri med ressursene. I storbyer i den tredje verden er det vanlig at 50-60 % av vannet forsvinner på vei fra reservoarene til forbrukerne. Årsakene er ymse, men de to viktigste er lekkasjer og vannsnyltere.

151636939_2b662c32b4

Jordbruket er en storforbruker av ferskvann (Kilde: Flickr)

Dårlig infrastruktur og sløseri er også et stort problem i jordbruket, som er den største forbrukeren av ferskvann. I India anslo landbruksministeren ifjor at rundt halvparten av frukten og grønnsakene som ble produsert, aldri nådde forbrukeren på grunn av ineffektiv transport og manglende kjøleanlegg. Asit Biswas’ poeng er at det ligger et enormt potensiale i effektivisering og resirkulering.

Eksempelet han bruker er Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, som i 1993 hadde et korrupt og ineffektivt vannverk med en svinnprosent på over 70. Etter at man ryddet opp i ledelsen, ble forholdene dramatisk forbedret. Idag er kostnadene til forbruker ifølge Biswas redusert med 80% og svinnprosenten nede i 6 % – en firedel av det man finner i byer som London, for eksempel. Biswas oppsummerer det hele slik:

Stop wastage and get food and water to the people. You increase the amount that’s actually available by half without extra water, and without extra land.

I et fremtidsperspektiv er dette interessante tanker. Det innebærer at det faktisk ikke er en umulig oppgave å skaffe ferskvann og mat nok til de 9 milliardene som vil leve på kloden rundt 2050. Det er mulig å skaffe fattige mennesker tilgang til rent vann uten teknologiske gjennombrudd eller enorme pengeoverføringer fra rike land.

Amerikanske meteorologer støtter forskning på geoengineering

New Scientist melder at paraplyorganisasjonen American Meteorological Society nå tar til orde for å støtte forskning på de klimatiske, økonomiske og etiske konsekvensene av geoengineering. AMS er den første større vitenskapelige organisasjonen som offisielt støtter et forskningsfelt som lenge har vært tabubelagt, og organisasjonen er nøye med å understreke at kutt i klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer fremdeles er hovedstrategiene for fremtiden.

artificial-co2-capture-mechanish_69_7447

Et av mange foreslåtte geoengineering-tiltak er kunstige “karbontrær” som suger opp CO2

Få som har fulgt dette feltet noen år, bør overraskes av denne utviklingen. Selv om G8-lederne nylig ble enige om å kutte utslippene drastisk fram mot 2050, er konsensus blant klimaforskere at den globale temperaturen vil øke langt mer enn målet på 2 grader over gjennomsnittet før den industrielle revolusjon:

The truth is that few climate scientists believe this is possible, even with the G8’s proposed target of cutting global emissions of greenhouse gases by 50 per cent by 2050. “An overshoot is inevitable,” concluded a recent climate science summit in Copenhagen, Denmark (New Scientist, 21 March, p 6). “Atmospheric CO2 concentrations are already at levels predicted to lead to global warming of between 2.0 °C and 2.4 °C.”

Eller om man vil: et kutt i utslippene innebærer fortsatt økning av CO2-innholdet i atmosfæren, med en sannsynlig økning i økning i temperaturen som resultat. Og ingen av forslagene som drøftes idag, tar sikte på å redusere dagens CO2-nivå på rundt 385 deler per million av atmosfæren, til nivået vi hadde før oljealderen (rundt 280 deler per million). For å få til dettte innen rimelig tid trengs sannsynligvis geoengineering-tiltak som kunstige “karbontrær”. Spørsmålet er neppe om vi får se slik teknologi, men når. Derfor er det på høy tid at geoengineering løftes opp på et høyere politisk og vitenskapelig plan.

Nær 700 000 innbyggere i Oslo i 2030?

Oslo kommune publiserer interessant statistikk på sin side for befolkningsframskrivninger, det vil si beregninger av fremtidens befolkning basert på dagens trender ved hjelp av bl.a. kompleks analyseprogramvare. Framskrivninger er verdifulle for alle kommuner, men er kanskje særlig viktige i en by som Oslo, som vokser så det knaker for tiden.

Ifølge Oslospeilet nr. 6 2008 (PDF) passerte byens innbyggertall 570 000 ifjor, noe som tilsvarer en årvekst på nærmere 3 % (interessant nok anslår Wolfram Alpha stor-Oslos befolkning til 811 688). Dersom denne veksten skulle vedvare, ville innbyggertallet ifølge denne befolkningskalkulatoren passere millionen før 2028 og nærmere 2 millioner i 2050. Den siste befolkningsframskrivningen for Oslo antar at dagens situasjon er spesiell, og at veksten dabber av til mer moderate 0,9 % i året:

Beregningene er foretatt med basis i en, historisk sett, svært sterk vekstperiode. Veksten ventes etter hvert å bli avdempet mot et mer normalt leie for befolknings-vekst utover i framskrivningsperioden. Det er særlig høy fruktbarhet/høyt fødselstall, samt høy netto innflytting (særlig fra nye EU-land) som driver befolkningsveksten opp i framskrivningen de første årene.

Befolkningsprognosen fra 2004 anslo 589 000 innbyggere i 2020, som var en oppjustering sammenlignet med den foregående framskrivningen. I framskrivningen fra 2006 har 2020-innbyggertallet økt til 609 478, mens den i den nyeste prognosen fra 2008 er anslått til 634 144. Med en økning i anslaget på 45 000 innbyggere på 5 år, skal vi ikke se bort fra at den neste framskrivningen plasserer innbyggertallet rundt 700 000, med andre ord.

oslobef

Veksten i varierer sterkt fra bydel til bydel, noe kartet over viser. Interessant nok ser man ikke for seg at den sterkeste veksten kommer i den tradisjonelt befolkningstunge Groruddalen. Den raskeste økningen vil – med unntak av Søndre Nordstrand – faktisk komme i Sentrum/Øst og nordlige bydeler. Den intensive utbyggingen av Bjørvika er en årsak til at Gamle Oslo hører til kategorien bydeler som forventes å bidra mest til byens vekst (en vekstandel på mellom 8 og 20 prosent, som sett over, og en absolutt vekst på 46 %).

Framskrivningen inneholder også interessante tall om alderssammensetningen på befolkningen. Høy fruktbarhet og tilflytting av (i det alt vesentlige) unge, arbeidsføre mennesker fører til at Oslo ikke er på langt nær så hardt rammet av eldrebølgen i 2030 som f.eks. land i Sør-Europa. Selv om den raskest voksende gruppen er kategorien 67-79 år, er det såpass god tilvekst i de yngre aldersgruppene at 66 % av befolkningen vil høre til den potensielt arbeidsføre gruppen mellom 20 og 66.

2008-framskrivningen sier ingenting om den forventede andelen innvandrere i Oslo, utover at den kommer til å øke fra dagens 25 %, og at flere i fremtiden vil ha opprinnelse fra Øst-Europa. Men det understrekes at den delen av fremskrivningen som baserer seg på inn- og utflytting fra byen kan være svært usikker, og ikke minst følsom for konjunktursvingninger: “Erfaringsmessig kan imidlertid befolkningsveksten i Oslo endres raskt og med stor styrke.”

Dette til tross, er det mulig å se for seg noen interessante konklusjoner av denne fremskrivningen. For eksempel er det liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet i Oslo og omegn vil avta – det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030. Og siden Oslo ser ut til å vokse raskere enn landet forøvrig, innebærer det at byens betydning som kjernen i landets eneste megaregion vil øke fremover. Hvilket i sin tur styrker argumentene for en kraftig satsing på infrastrukturen i og rundt byen, selvsagt.

På denne datoen i 2050

Kvebekkeren Dan Bonhomie ble igår den sjuende deltakeren til å ryke ut av 3V-serien “GooColaCorp Mars Challenge 50”. I gårsdagens program skulle deltakerne løpe lengst mulig opp på Olympus Mons med oksygen nok til to timer, og Bonhomie la skylden for at han havnet blant utstemningskandidatene på en utett oksygenslange. Bloggosfæren surrer imidlertid av rykter om at antifranske stemninger gjorde utslaget, da alle andre deltakere enn Bonhomie mottok et stort antall stemmer fra USAC. Bonhomie er nå lagt i dvale sammen med de seks andre utstemte, mens han venter på romskipet som skal hente deltakerne hjem om åtte uker.

mars

Stadig flere forskere kritiserer nå profilen på konkurransene. Den prominente planetologen Ghupta Khan uttaler til GooReu: “Tenk om deltakerne hadde stoppet i fem minutter og tatt med seg en steinprøve! Nok engang ser vi hvilke vitenskapelige muligheter som går tapt, fordi det bare fokuseres på penger og underholdning. Det er en tragedie for menneskeheten at vi bygger den første basen på Mars på denne måten.” GooColaCorps presseansvarlige ville ikke kommentere saken, utover å henvise til de mange Vote.Net-avstemningene om emnet: “Khan og astronomene har aldri klart å samle støtte for en vitenskapelig Mars-ferd. Verdensfolket har talt, og den vil ha Challenge”.

Deltakertallene ser ut til å støtte selskapets konklusjon. Siden Challenge 50 begynte for tre måneder siden med, har mer enn en milliard mennesker, 20 prosent av klodens 3V-seere, betalt for å delta i konkurransen om å bli en av de ti som trekkes ut til Challenge 51 og få sjansen til å vinne hundre millioner eurodollar. GooColaCorp har ikke opplyst hvor mye selskapet har investert på Mars, men uavhengige bloggalytikere anslår at det trengs fire-fem like vellykkede sesonger før investeringen i raketter og baseanlegg betaler seg. Det vil i så fall bli lenge til selskapet holder løftet om å donere alt utstyret på Mars til vitenskapen “når inntjeningen er tilfredsstillende”.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.