I vår tid blir absolutt alt resirkulert, så for å holde meg til tidsånden har jeg bestemt meg for å resirkulere et innlegg jeg holdt ifjor, i forbindelse med åpningen av det nye drivhuset på Tøyen. Dere vet, det som ligger rett borti høgget her, der sirkuset pleide å slå leir inntil nylig. At mange var oppgitt over at det hadde tatt så lang tid, er fullt forståelig. Jeg mener: man begynte å snakke de nye planene like etter 2000, og først ifjor, i 2049 sto det ferdig.
Men det mest påfallende med drivhussaken er at de fleste tøyenboere det meste av tiden tok det med stoisk ro. Det er slik vi har pleid å gjøre det på Tøyen, ja på østkanten i sin alminnelighet. Om man i det hele tatt kan si at en bydel kan ha en kjerneverdi, så må stikkordet for vår bydel være tilpasningsevne. Tøyen ligger, som hele østkanten, som en port mot Europa og verden. Det som skjer der ute, kommer ofte til oss først. Og hver gang noe stort har skjedd, har vi tilpasset oss.
Bare tenk på befolkningseksplosjonen. Hvem hadde trodd, i begynnelsen av dette århundret, at verden ville ha ti milliarder mennesker, at Norge skulle ha sju og en halv millioner innbyggere, og at Oslos innbyggertall ville ha passert millionen? Hvem hadde kunnet forutse at det viktigste fremmedspråket i Oslo i vår tid ikke ville være engelsk, svensk eller urdu, men spansk?
Vi burde kanskje ha skjønt hvor det bar da medlemmene av Costa del Sol FrP begynte å flytte tilbake til Norge i strie strømmer for ti år siden, men Norge var faktisk ikke forberedt på at en million klimaflyktninger fra Spania, Portugal og Italia skulle komme hit til landet. Klimaforskerne hadde lenge spådd at områdene rundt Middelhavet ville forandres til ørken, men ingen tok konsekvensen før det var for sent.
Jeg vet ikke om dere husker det, men det ble sutret mye i Norge da flyktningene begynte å komme. I det hele tatt har dette vært et århundre da nordmenn har sutret mye. De fleste kommuner nektet å ta imot skumle katolikker med merkelige matvaner. Men Oslo sa ja, slik Oslo alltid har gjort. Og Tøyen tilpasset seg, slik Tøyen alltid har gjort. En svært stor andel av klimaflyktningene kom hit, for ti år siden, og forandret hele bybildet. Vi måtte venne oss til nye butikker, nye restauranter, nye væremåter og matvaner.
Okei, så var enkelte ting lettere å venne seg til enn andre. Matvanene, for eksempel. For ikke å si drikkevanene. Varmen som har gjort det umulig å dyrke jorda i Sør-Spania, har jo samtidig skapt fabelaktige forhold for vindyrking i det sørlige norge. De klimaflyktningene som ingen protesterte mot, var de spanske vinbønder som tok med seg tradisjonene sine og begynte å dyrke jorda her. Hvem hadde trodd at vi en dag kunne kjøpe rødvin fra Sarpsborg, og at den ville smake så godt?
Andre ting var vanskeligere å svelge. Da utdanningsminister Tariq Gundersen foreslo å gjøre spansk til obligatorisk sidemål for et par år siden, var det mange som protesterte – selv på Tøyen. På den annen side var det umulig å overse tegnene i tiden, som at ungdom i vår bydel sa “ola!” til hverandre istedenfor “hei”. Så vi tilpasset oss.
Akkurat som vi gjorde under oljekrisen i 2035. Det er sikkert mange her som ikke husker at gatene rundt oss en gang var fulle av biler som gikk på bensin. Ja, bensin, folkens. Og ikke nok med det: det var helt vanlig for folk å eie sin egen bil. Mange hadde trodd at vi bare skulle svitsje fra bensin til elektrisitet, men slik gikk det som kjent ikke. Isteden fikk vi den store oljedepresjonen, kollaps i bilproduksjonen og etterhvert alskens restriksjoner.
Også her hadde Tøyen en fordel da krisa kom. For på Tøyen var det mange som ikke hadde bil på forhånd. Rasjoneringskort og personlige klimakvoter? Det kunne vi klare – som byboere brukte vi allerede mye mindre energi og andre ressurser enn man gjorde ellers i landet. Og nettopp det er kanskje Tøyens hemmelighet: fordi denne bydelen på så mange måter minner mer om resten av verden enn om resten av Norge, er det lettere å tilpasse seg når forandringenes vinder treffer landet vårt med full kraft utenfra.
Derfor er det ingen tilfeldighet at det første anlegget for produksjon av prøverørskjøtt i stor skala ble bygd oppe ved Transformator. Akkurat det var en kneik. Jeg mener: tanken på spise kjøtt som er dyrket i store, underjordiske tanker er merkelig nok. Kjøtt kom fra dyr som sto spent fast i små, trange båser ute på landet sted. Og hvordan i all verden skulle en biff dyrket i en tank være halal? Når næringsstoffene til kjøttet kommer fra vårt eget avfall, deriblant kloakken vår, virket det rett og slett uapetittlig.
Bondelagets kampanje, der de viste et bilde av en ku i en grønn eng, og så viste bilder fra kloakkrør under Oslo, var da også veldig effektiv. Mange kommuner nektet å tillate bygging av kjøttanlegget, og de fleste bydeler i Oslo sa nei. Men her på Tøyen sa vi ja, og resultatet er at vi har fått en stor og viktig og framtidsrettet arbeidsplass i nabolaget. Ja, for det er jo ingen idag som er i tvil om at prøverørskjøtt er framtidas mat. Idag er det få som tenker på hvor kjøttet vårt kommer fra. Men sjansen er altså at dere spiser tapas laget av kjøtt som er dyrket i tanker noen hundre meter herfra, mens dere nipper til Sarpsborg-rødvinen deres.
Spørsmålet nå er hva som ligger foran oss. Vi vet hvor vanskelig det kan være å si noe om det. Tenk bare på dette: tidlig i århundret skrev folk mye om en kommende “islamisering” av Norge og Europa. Få hadde sett for seg sett for seg at en femtedel av befolkningen ville være katolsk. Nordmenn flest skjønte det nok ikke før hans hellighet Pave Pius XIV besøkte bydelen vår for tre år siden, og hundre tusen mennesker møtte opp i Tøyenparken.
Så nei, vi vet ikke hva som ligger foran oss. Men uansett hva som hender, vet vi som bor på Tøyen at vi vil klare det. Folk på Frogner og Fagernes skal så gjerne få sutre når verden går dem imot, og det gjør de da også ofte nok. Men vi tar det med klassisk, stoisk Tøyen-ro. Eller som en forlengst glemt president i USA sa tidlig på 2000-tallet: Bring it on! Kom igjen, verden, bare hiv det på oss. Vi på Tøyen kan ta det. Vi tilpasser oss.
(Holdt på Tøyenfest 14. juni 2008)
