Arkiv for 2031

Er fremtidstenkning for alle?

Forleden uke deltok jeg i en interessant og overraskende godt besøkt debatt i Litteraturhuset i regi av det idehistoriske tidsskriftet Arr. Temaet var fremtidsforskning, og jeg satt i panelet sammen med fremtidsforsker Erik Øverland og dekana ved det humanistiske fakultet Trine Syvertsen. Hovedspørsmålet var: “Kan forskere forutsi fremtiden?”, til hvilket mine to utmerkede panelkolleger svarte nei mens jeg svarte ja (for deretter å kvalifisere mitt svar ved å påpeke at enkle systemer som Solsystemet er forutsigbare med høy presisjon i et langt tidsrom, mens komplekse systemer som været og økonomien i beste fall er delvis forutsigbare i et kort tidsrom).

Eksempel på noe som ikke er, og som det likevel forskes mye på

Et annet interessant spørsmål som ble drøftet var “Kan man forske på det som ikke er?” Øverland tok til orde for at fremtiden – eller i det minste vårt forhold til den – kan være gjenstand for seriøs akademisk forskning. Jeg minnet om at mye av dagens forskning faktisk tar for seg det som ikke er. Strengteoretikernes forskning på pre-Big Bang-scenarier er et eksempel (man forsker på tiden før tiden, og rommet før rommet) mens hele historiefaget er et annet (yesterday’s gone, som bekjent).

Men det mest provoserende utspillet denne kvelden kom fra dekana Syvertsen, som mente at fremtidstenkning var noe også de fremmøtte humanistene kunne sysle med. “Fremtidstenkning er for alle”, erklærte hun. Det førte til debattens eneste skarpe meningsutveksling, da scenariebygger Andreas Hompland tok ordet fra salen og imøtegikk Syvertsens utspill på vegne av det han kalte “scenarietilsynet”. Hans poeng var at scenariebygging må utføres av kvalifiserte folk. Det krever omfattende research, og prosessen bør fortrinnsvis skje i grupper under kyndig ledelse. Ikke noe man gjør ved spisestuebordet etter Dagsrevyen, altså.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Likevel er jeg i grunnen hjertens enig med Syvertsen. Dels fordi det allerede er slik at vi alle tenker på fremtiden uansett. Ifølge psykolog Daniel Gilbert handler rundt 15% av tankene som knitrer bak pannebrasken din om den nære og fjerne personlige fremtiden. Enten du grunner over hva du skal by gjestene på til middag imorgen eller planlegger å kjøpe nytt hus, så er det fremtidstenkning du driver med.

At det også er vanlig å tenke på fremtiden i et større perspektiv, viser den enorme populariteten til filmer som “Avatar”. Men den folkelige fremtidstenkningen er aldri scenariebasert, hvilket bringer meg til det andre poenget: profesjonell fremtidstenkning er heller ikke synonymt med scenariebygging. Det finnes så mange måter å angripe fenomenet på fremtiden på, fra romaner og tegneserier til Delphi-metode og forutsigelsesmarkeder.

Så nei: du behøver ikke delta på et seminar i regi av en storbedrift eller fylkeskommune for å tenke på fremtiden på en måte som er verdifull for deg – eller andre. Selv arbeider jeg som fremtidstenker arbeider relativt lite med scenarier (jeg har vært med i et par slike prosesser, men det ga i grunnen ikke mersmak). Isteden arbeider jeg mye med det jeg kaller fremtidsbilder, små glimt av fremtiden som kan ta form av artikler, bloggpostinger eller foredrag.

Fremtidsbildene mine tar ofte utgangspunkt i det jeg kaller “områder av større forutsigbarhet” (mer om det i en senere bloggposting), fenomener eller trender som er så brede og stabile at fremtidsbilder basert på dem får en viss plausibilitet. Den demografiske og teknologiske utviklingen er eksempler på slike områder, og kan gi opphav til fremtidsbilder av eldrebølgen og superavanserte dingser.

Ofte velger jeg en form på fremtidsbildene som klart forteller leseren at dette ikke er en presis spådom, men en visjon av hvordan virkeligheten kan komme til å bli. Jeg skrev et eksempel på dette i fjorårets juleutgave av VG Helg, i form av en novelle som skildrer et 2031 der bilene kjører seg selv. Utgangspunktet for novellen er de store fremskrittene bl.a. Google har gjort med selvkjørende biler. Hensikten er både å underholde og få leserne til å reflektere over hva en slik utvikling kan bety (i bildet nevner jeg bl.a. overvåkningsproblematikk).

Et annet eksempel er et foredrag jeg skal holde for Unge Venstre om et par uker. Temaet er velferdspolitikk, og jeg er bedt om å snakke om fremtiden. Nylig var UV-leder Sveinung Rotevatn en av flere borgerlige ungdomspolitikere som lå i telt utenfor Stortinget som protest mot de vanskelige vilkårene for unge i boligmarkedet. Jeg tilpasser nesten alltid mine foredrag til oppdragsgivers behov, så i dette tilfellet vil jeg utfordre forsamlingen ved å hevde at det blir like vanskelig eller vanskeligere for å ungdom å komme seg inn på boligmarkedet om 15-20 år.

Dette fremtidsbildet begrunner jeg bl.a. med den demografiske utviklingen, der urbanisering, vekst i folketallet og eldrebølge vil øke presset i boligmarkedet i storbyene og byregionene. Fordi olje- og gassalderen langt fra er over i dette tidsperspektivet, vil Norge fortsatt være et land der en stor del av befolkningen har råd til å kjøpe dyre boliger. I dette bildet blir ikke telependling viktig nok til at det bidrar vesentlig til å holde folk på landet, og om vi får et boligkrakk (noe økonomene har spådd i årevis uten at det har skjedd) vil prisfallet ikke bli varig.

Politisk sett er dette et “business as usual”-scenario – dagens storbypolitikk (eller snarere mangel på sådan) antas å fortsette noenlunde som idag. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: min hensikt er å få publikum til å reflektere over hva som må til for at “business as usual” skal unngås. Siden publikum i dette tilfellet er politisk engasjert ungdom, er det naturlig å vinkle diskusjonen inn mot hva slags tiltak som eventuel kan settes inn for å gi ungdom et rimelig botilbud. Er for eksempel tiltakene som UV foreslår her nok, eller må det sterkere lut til for å bygge et par hundre tusen boliger i og rundt Oslo før 2030?

Spørsmålet som bør melde seg hos mitt publikum i slike situasjoner er: hva er denne mannens grunnlag for å snakke om fremtiden? Jeg har, i likhet med de fleste i dette gamet, ingen formelle kvalifikasjoner å snakke om. Da jeg begynte å jobbe med fremtiden som tema (noen år før jeg skrev boka “Fremtiden”), var det ingen aktuelle kurs eller seminarer jeg kunne ta i Norge. Jeg hadde heller ikke anledning til å studere i utlandet, og derfor kaller jeg konsekvent ikke for fremtidsforsker.

Når det er sagt, skader det ikke å ha en naturvitenskapelig bakgrunn når man skal forstå og fortolke statistikken som ofte kan ligge til grunn for fremtidsbilder. Som astrofysiker har jeg gjennomtenkt forhold til lange tidsrom, og matematikk nok til å få en grunnleggende forståelse av hva som er og ikke er forutsigbart. Jeg leser selvsagt masse (inklusive standardverkene innen fremtidstenkningen), pløyer meg gjennom flere trendanalyser og scenarier enn jeg liker å tenke på og følger ledende folk på nettet. Mange år erfaring fra politikk og organisasjonsliv skader sikkert ikke.

Men ellers er jeg i det store og hele en glad amatør. Hvilket bringer meg til poenget i tittelen: Hvis noen med en bakgrunn som min kan tjene gode penger på å snakke om fremtiden, er feltet være åpent for mange fler. Den viktigste kvalifikasjonen er når det kommer til stykket en glødende interesse for et esoterisk emne, evnen til å håndtere et uvantlig bredt kildetilfang og tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs – noe som er en uunngåelig del av jobben. :)

Share/Bookmark

Norske utenkeligheter: 2031

Fremtidstenkeren Kevin Kelly, hvis blogg kan anbefales på det varmeste, har en interessant posting om nytteverdien av å tenke det utenkelige. Utgangspunktet var en diskusjon med musikeren og konseptkunstneren (og fremtidstenkeren) Brian Eno som handlet om hvor utenkelig mye av dagens tilværelse ville ha vært for folk i i den nære fortiden (Obama, Kina, Facebook, Wikileaks), og hvor lite flinke vi er til å forberede oss på slike situasjoner (jamfør begrepet “svarte svaner”).

Kellys og Enos tankeøvelse resulterte i en liste som ble publisert i Whole Earth Review i 1993, og som blant annet inneholder følgende forsøk på å bomme på fremtiden på interessant måter:

  • American education works. Revived by vouchers, a longer school year, private schools and for-profit schools, the majority of Americans (though not the most disadvantaged) get the best education in the world.
  • Japan is eclipsed by the Asian tigers. The success of Japan subverts itself: women rebel, the young drop out, the workers play, and the system declines.
  • It costs half a day’s pay to drive your car into the downtown area of a big city, and a day’s wages to park.
  • Sexual roles reverse: men wear makeup and are aggressively pursued and harassed by women in ill-fitting clothes.
  • Video phones inspire a new sexual revolution whereby everybody sits at home doing rude things electronically with everyone else. Productivity slumps; video screens get bigger and bigger.
  • Tanned skin is once again seen as the mark of peasantry. Sunblock-wearing becomes routine.
  • A new kind of holiday becomes popular: you are dropped by helicopter in an unknown place, with two weeks’ supply of food and water. You are assured that you will not see anyone else in this time. There is a panic button just in case.
  • The first Bio-Olympics, where athletes can have anything added to or subtracted from their bodies, take place in 2004.
  • After a steady increase in mean temperature, the Earth starts cooling off. Dire warnings are issued; no one pays any attention.
  • Manufacturers of underwear finally realize that men have different-sized balls.
  • The commonly held notion that it is correct to surround children with love, security and affection suffers a serious decline in credibility when it becomes apparent that kids reared thus are entirely unequipped for a world that is cruel, dangerous and insecure. Enlightened parents begin experimenting with new forms of toys: teddies with sharp teeth, building bricks with abrasive surfaces, mildly toxic crayons, unsafe play areas.

Her er det ikke overraskende mange usannsynligheter, men også ideer som minner om trekk ved dagens samfunn (jamfør det siste punktet, som nærmest perfekt matcher denne blodferske artikkelen i The Atlantic.) Øvelsen er både morsom og nyttig, så hvorfor ikke bruke den på vårt eget land i et 20-årsperspektiv? Her er ti forslag til utenkelige ting som kan ha hendt i Norge i 2031:

  • Vestlandet har revet seg løs fra det øvrige Norge og dannet en egen stat. Sammen med det selvstendige Skottland, Island og Grønland danner republikken Vestland en økonomisk samarbeidsorganisasjon.
  • Rest-Norge har utkjempet en krig med Russland om tilgangen til gass og olje i Arktis. Krigen varte i én uke før et fragmentert NATO grep inn og stanset kamphandlingene.
  • Rest-Norge er medlem av EU.
  • Senterpartiet holder sitt siste landsmøte, der lederen erklærer at partiet har utspilt sin rolle og at fokus nå må rettes mot byene og tettstedene der nordmenn flest bor.
  • Det norske luftforsvaret består i sin helhet av robotiserte dronefly, etter at F-35-prosjektet kjørte seg fast i et morass av tekniske problemer og anklager om korrupsjon.
  • Det går lyntog fra Oslo til Trondheim og Bergen, og Nord-Norgebanen ligger an til å fullføres før 2040.
  • Andelen nordmenn som bruker nynorsk daglig er lavere enn andelen som snakker samisk, og sidemålsundervisningen er fjernet på landsbasis.
  • Borgerlønn erstatter de fleste sosiale ytelser, og fører til en kreativ eksplosjon når 250 000 nordmenn velger å realisere sin indre drøm om å leve som kunstner.
  • Mammut og ullhåret neshorn reintroduseres på Hardangervidda, etter at russiske forskere lykkes med å klone fram levende eksemplarer fra DNA hentet fra vev funnet i den raskt tinende permafrosten.
  • Det offentlige helsevesenet betaler for en revolusjonerende anti-aldringsmedisin som øker levealderen til 150 år, men kun for borgere som kan dokumentere deltakelse i yrkeslivet.

50 år siden Gagarin idag…

…og det er selvsagt et jubileum verdt å markere. Men hva er status for bemannet romfart på halvthundreårsdagen? Litt både og, egentlig.

På minussiden:

  • USA er i ferd med å avvikle romfergeprosjektet, og vil for første gang siden perioden mellom 1975 og 1981 stå uten egen kapasitet til å skyte opp astronauter.
  • Oppfølgeren til romfergen, Constellation-programmet, er i praksis lagt på hylla. Grunnene er talende nok: lite tydet på at NASA ville klare å nå målene om et nytt romfartøy og en ny klasse med bæreraketter innen rimelig rimelige budsjettrammer og tidsperspektiver.
  • Spørsmålet er om USA noensinne vil få igjen den unike kombinasjonen av stormaktsambisjoner og politisk og økonomisk lederskap som i sin tid muliggjorde Apollo- og romfergeprogrammene.
  • Alternativet til romfergen er Sojuz, som først ble tatt i bruk i 1967 (og som slekter på sterkt på Vostok 1 på bildet over). Russerne prater mye om å bygge en erstatning, men har verken menneskene eller de økonomiske og tekniske ressursene som skal til.
  • Kineserne har et bemannet romprogram, men går fryktelig forsiktig frem. Etter Yang Liwei ble skutt opp med Shenzhou 5 i 2003 har kineserne gjennomført ytterligere to romferder. På like lang tid kom USA seg fra John Glenn til Månen.
  • Robotene blir stadig bedre til å gjøre våre jobber. Les om Curiosity-Marsbilen som skal sendes opp senere i år, legg til 20 års erfaring med teknologi som NASAs robonauter, og fortell meg at vi vil trenge folk på Mars i 2031…
  • Inntil vi eventuelt klarer å bygge romheisen mot slutten av århundret, er det ingen mirakelteknologi i kjømda som vil gjøre det dramatisk mye billigere eller sikrere å skyte opp nyttelast fra Jorda.
  • De høye kostnadene begrenser mulighetene for kommersiell utnyttelse av rommet, som f.eks. rombasert solenergi eller utvinnelse av av fusjonsbrennstoffet Helium-3 på Månen.

På plussiden:

  • USA er i ferd med å avvikle romfergeprosjektet, som var et kostbart og dødelig blindspor. Niks flere prestisjeoppskytninger til lav jordbane til en milliard dollar stykket frigjør midler til å gjøre det NASA kan best – som er å sette kursen mot fjernere mål.
  • Obamas rompolitikk frigjør midler til å kjøpe tjenester fra private leverandører. Prosessen er forlengst igang, under programmet kalt Commercial Resupply Services.
  • Selskapet SpaceX fører an på den kommersielle siden, med romskipet Dragon og den nylig lanserte bæreraketten Falcon Heavy, som med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane er den kraftigste siden Apollo-raketten Saturn V.
  • Om Virgin Galactic blir en suksess kan det skape en kommersiell romturismeboom. Bigelow Aerospace vil se seg tjent med å sende opp sitt romhotell i 2015, og ferder rundt Månen med Dragon-romkapsler på toppen av Falcon Heavy kan bli en realitet før 2020.
  • India snakker stadig høyere om å satse på bemannet romfart, hvilket antagelig er det som må til for å få kineserne til å skru opp tempoet noen hakk.
  • Vi har fremdeles romstasjonen, som med litt kreativitet kan settes til oppgaver ingen av de opprinnelige konstruktørene hadde sett for seg.
  • Det jobbes aktivt med å korte ned reisetiden til planetene. Et eksempel er VASIMR-raketten, som ikke er kraftig nok til å løfte et romskip fra Jorda, men som potensielt kan redusere overfarten fra Jorda til Mars fra måneder til uker eller dager.

Noen punkter jeg har oversett her? Kommenter gjerne!

Ny amerikansk plan: til Mars i 2031

Romorganisasjonen NASA har sluppet en rapport som skisserer opp hvordan en framtidig ferd til Mars kan ta seg ut, melder BBC. Mars-ferden er en videreføring av det nye måneprogrammet Constellation, som ble kunngjort av president Bush i 2004. Ferden vil starte med fire oppskytninger av den kommende bæreraketten Ares V, som frakter elementene i det som tilsammen blir et 400 tonn tungt interplanetarisk romskip. Om skipet legger ut i februar 2031, vil det bruke sju måneder på ferden til Mars, hvoretter astronautene tilbringer opptil 16 måneder på planetens overflate før de vender tilbake til Jorda.

chronique-mars.jpg

Det er altså snakk om at astronautene kan tilbringe over to og et halvt år borte fra Jorda, noe som krever en ekstrem grad av selvforsynthet: både mat, vann og oksygen skal kunne produseres under ferden. Tidligere planer har tatt utgangspunkt i at astronautene tar med seg alt de trenger på ferden, ifølge denne planen skal utstyr og boligseksjon bli sendt avgårde i henholdvis 2028 og 2029. Slik kan man forsikre seg om at alt fungerer som det skal før astronautene ankommer.

Her har NASA sannsynligvis hentet inspirasjon fra prosjektet “Mars Direct“, som under ledelse av Robert Zubrin har tatt til orde for å bruke kjent teknologi , spre landingen over flere romferder og utnytte planetens egne ressurser ved f.eks. å lage oksygen og vann fra underjordisk is. På denne måten kan sikkerheten bli bedre, samtidig som man legger grunnlaget for en fast bosetning på Mars. Men et kjerneelement i “Mars Direct” er nettopp at man ikke går omveien om Månen, og kritikere mener at en ny månesatsing kan bli en økonomisk og teknologisk blindgate.

For at en Mars-ferd skal bli en realitet må to hovedproblemer løses: man må klare å holde kostnadene nede (det er urealistisk å tro at et prosjekt til fire-fem hundre milliarder dollar vil overleve i det politiske systemet), og man må redusere faren for stråleskader. Verken underveis eller vel nede på Mars vil astronautene være godt beskyttet mot kosmisk stråling eller kraftige utbrudd på Sola, og derfor må både romskipet og boligseksjonen være konstruert med strålesikre “tilfluktsrom”. Skal mennesker bosette seg på Mars, må de sannsynligvis bo under bakken.