Arkiv for 2020

Oslo-Trondheim på 40 timer: elbilproblemet i et nøtteskall

Den første bilen til å kjøre raskere enn 100 km/t var en elektrisk bil (Camille Jenatzy i 1899) og tidlig i forrige århundre ble det produsert en rekke batteridrevne alternativer til bensinbilen. Men selv om den elektriske bilen både teknisk og miljømessig enn kjøretøy basert på eksplosjonsmotorer, har den aldri lykkes med å sprenge snevre nisjer som golfbilmarkedet. Den manglende suksessen kan nok delvis skyldes tette bånd mellom politikere,  oljeindustri og bilprodusenter, slik det blant annet hevdes i filmen Who Killed the Electric Car?

Image:Detroit Eletric ad 1912.jpg

Men elbilens største hinder er det samme som da den elegante modellen over ble lansert i 1912: den dårlige rekkevidden som følger av lav batterikapasitet. Teknisk ukeblad har en interessant om Arne og Audun Asphjell fra Trondheim, som har startet firmaet Ecotaxi med det mål å etablere et elektrisk alternativ i byen. De har erfaring med elektriske kjøretøyer og gode argumenter for at Think-biler med plass til én passasjer vil fungere:

80 prosent av all drosjetrafikk på dagtid er kjøring av en person og det meste av kjøringen skjer om morgen og på ettermiddagen. Jeg tror vi kan klare et helt skift med Thinkene, siden vi nå har en egen taxiholdeplass med ladestasjon.

Denne typen kjøring har elbiler håndtert lenge – i Storbritannia var det for eksempel vanlig at melk ble levert på dørstokken av en melkemann i elbil. Problemet oppstår når man skal legge ut på lengre turer. Far og sønn Asphjell ønsket å kjøre Think-bilene sine fra fabrikken på Aurskog og til Trondheim. De nye Think-modellene har en rekkevidde på 17-20 mil, noe som i prinsippet betyr at man skulle klare seg med to ladinger.

I praksis viste det seg at de trengte fem mer eller mindre fullstendige ladinger, og med ladetider fra halvannen time og oppover resulterte det i at turen tok 40 timer (inklusive to overnattinger). Teknisk ukeblad sammenligner med sykkelløpet den store Styrkeprøven, der de beste bruker 14 timer på samme strekning. De to drosjeeierne oppdaget også at bensinstasjoner ikke nødvendigvis har kapasitet til å håndtere elbiler – på Lillehammer røk sikringen på Statoilstasjonen de ladet på.

Verken bilenes batterikapasitet eller den elektriske infrastrukturen er godt nok utbygd til at vi kan gå over til elektrisk transport idag. Når en representant for Chrysler-konsernet likevel mener at halvparten av alle biler som selges i 2020 være elektriske, og den israelske, danske og irske regjeringen satser på å gjøre elbiler til en standard i sine respektive land innen 10-15 år, skyldes det blant annet at man regner med å løse batteriproblemet.

Idag finnes faktisk batteriteknologien som kan gi elbiler rekkevidde på linje med bensinbiler – i bærbare datamaskiner. Idag forskes det mye på å utvikle litium-ion-batterier som kan brukes i transportsektoren. Hovedutfordringen er bruken av kobolt i batteriene, pris og tilgang til litium på verdensmarkedet. Løser man disse problemene, er det ikke utenkelig at elbiler kan kjøre 500 kilometer på en lading, hvilket vil si at far og sønn Asphjell kunne ha kommet seg til Trondheim like raskt som med en bensinbil.

Lyntog skal utkonkurrere innenriksfly i Danmark

Dansk hurtigtog av merket IC4

Den danske avisen Børsen melder at statsminister Fogh Rasmussens plan for å bygge lyntog mellom Danmarks største byer i praksis vil føre til at det blir vanskelig å drive innenriks flyruter i landet innen 2020. Som transportforsker Per Homann Jespersen fra Roskilde Universitetscenter sier det:

Hvis rejsetiden med tog kommer ned på tre timer mellem København og Aalborg, vil der ikke længere være grundlag for indenrigs lytrafik i Danmark lige med undtagelse af ruten til Bornholm.

Ifølge Jyllandsposten vil hurtigtogsatsingen koste rundt 20 milliarder danske kroner til investeringer i nye skinner og signalanlegg. Men for å full CO2-gevinst må det sannsynligvis investeres langt mer, da mange danske tog idag drives av dieselmotorer.

Amerikansk etterretning: klimaendringer gir ustabil verden

En rapport som ble sluppet av amerikanske etterretningsjenester i juni, varsler om at klimaendringer kan føre til ustabile forhold verden over, melder Los Angeles Times. En rekke regimer har allerede et ganske skjørt fundament, preget av fattigdom, sosial ulikhet, dårlig lederskap og svake politiske institusjoner som de er (Zimbabwe peker seg ut som et trist, aktuelt eksempel). Tørke, flom eller andre utslag av klimaendringer kan være det som skal til for å velte slike regimer.

Land sør for Sahara, i Midtøsten og Sentral- og Østasia er spesielt utsatt, og rapportforfatterne henviser til modeller som tyder på at jorbruksproduksjonen i enkele områder av Afrika kan falle med opptil 50 % i tiårene framover. Dette vil i sin tur skape enda flere økonomiske flyktninger, samtidig som en rekke av mottakerlandene vil være ute av stand til å håndtere den nye flyktningestrømmen. Innen 2020 kan 50 millioner mennesker være truet av sult, mens 1,2 milliarder vil slite med vannforsyningen.

Resultatet kan bli en økning i illegal innvandring, etnisk vold og andre humanitære kriser. Rapporten, hvis innhold ble framlagt i en kongressøring, finnes i sin helhet her.

Hvorfor må vi bruke Apollo-teknologi i 2020?

Science Daily melder at NASA har gjennomført en vellykket serie av prøver med rakettmotoren J-2X. J-2X er en kjemisk rakett som brenner flytende hydrogen og oksygen, og er tenkt å være drivmotor i de øvre trinnene på Ares I, en sentral bæreraketter i det bemannede romprogrammet Constellation. J-2X er også tenkt brukt i transportskipet Ares V, som er nødvendig for å landsette mennesker på Månen igjen innen 2020.

J-2X er en videreføring av J-2, motoren som drev andretrinnet på den legendariske bæreraketten Saturn V. I de nylig gjennomførte prøvene ble det også brukt mer enn 30 år gamle komponenter fra Saturn-motorer, noe som understreker i hvilken grad de nye amerikanske måneplanene slekter på Apollo-programmet (at romskipene Orion og Apollo ligner hverandre, er åpenbart).

At det er slik, skyldes til en viss grad manglende politisk vilje til å satse på interplanetariske reiser. Etter at romkappløpet mot Månen var avgjort i USAs favør, valgte begge supermakter å satse på bemannede ferder til lav jordbane. Men det er også tekniske årsaker til at kjemiske raketter fremdeles er vårt eneste alternativ. De to andre raketteknologiene vi har studert siden den gang, kan simpelthen ikke brukes på ferden gjennom Jordas atmosfære.

Ioneraketter bruker ladde elektriske partikler som drivgass, og er svært effektive. Men skyvkraften er svært lav – den måles i millinewton, mens skykraften til J-2X måles i kilonewton – og ioneraketter er derfor ute av stand til å løfte nyttelast ut av Jordas atmosfære. En tid ble også atomdrevne raketter set på som en mulighet. I teorien kunne de gi høy skyvkraft og doble effektiviteten til raketter av typen J-2. Men NASAs NERVA-prosjekt ble skrinlagt på 1970-tallet, blant annet på grunn av faren for radioaktiv forurensing.

I et femtiårsperspektiv er romheisen vårt beste håp om å erstatte kjemiske raketter på ferden opp gjennom atmosfæren. Om vi får til å senke en kabel fra geostasjonær bane rundt Jorda, får vi også et godt utgangspunkt for ferder til Månen og planetene. Men selve reisene må fremdeles gjennomføres med raketter. Romheisen vil ikke gjøre det mulig å lande på Mars – til det trenger vi raketter. Kan hende vil atomrakettmotorer en dag få en ny sjanse, men inntil videre er det trygt å anta at det blir en nær slektning av den effektive J-2 som også bringer de første menneskene trygt ned på den røde planet.

India på vei mot matunderskudd

Times of India melder at økning i de globale matvareprisene og et strammere verdensmarked for mat kan føre til matmangel i India for første gang på mange tiår. India regnes ofte som det mest vellykte eksempelet på at revolusjonerende jorbruksteknikker kan snu matunderskudd til overskudd. Den grønne revolusjonen på 1960- og -70-tallet, som tok i bruk nye og mer effektive kornsorter utviklet av agronomen og Nobelprisvinneren Norman Borlaug, gjorde India selvforsynt med mat.

At India de siste årene har måttet importere korn skyldes at jordbruksproduksjonen har stått på stedet hvil i en periode med befolkningsvekst og kraftig velstandsøkning. Indias økonomi har vokst med mellom 7 og 9 % det siste tiåret, med det resultat at fattigdommen er redusert med 10 %. Samtidig vokser befolkningen med 1,5 % årlig, hvilket vil si at man har mellom 15 og 20 millioner nye munner å mette hvert år. Den indiske regjeringens mål er å øke hveteproduksjonen fra nåværende 76 millioner tonn i året til 109 millioner tonn i 2020, men om dagens tendens vedvarer er det lite trolig at det vil nås (PDF).

Skal man tro det Delhi-baserte forskningsinstituttet Indian Agricultural Research Institute (IARI) kan dette bildet bli enda mørkere på lang sikt, dersom de mest negative klimaprognosene slår til. Ifølge beregninger som instituttet har utført, kan hveteproduksjonen reduseres med mellom 10 % og 40 % fram mot 2080. Dette tapet kan reduseres kraftig dersom bøndene tilpasser seg endringene ved å justere f.eks. plantetidspunktet, men det er også et hint om at India kan trenge nok en grønn revolusjon i tiårene som kommer. Den vil i så fall ganske sikkert involvere genmodifiserte plantesorter.

Oljetoppen og oljeprisen

Aftenposten skriver om en rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI), som bl.a. konkluderer med at en økning i bensinprisen til 25 kroner literen er nødvendig for å kutte CO2-utslippene med en tredel innen 2020. Deretter har avisen snakket med en rekke norske politikere, blant annet SVs Inga Marte Thorkildsen, som kommenterer en fordobling av bensinprisen slik:

Det er helt urealistisk. Vi lever i et land der folk er avhengige av å bruke bil. Vi kan ikke tvinge folk som ikke har andre alternativer, til å gå over til hest og kjerre.

Det mest interessante med denne saken (bortsett fra at vi har å gjøre med en stortingsrepresentant som tror alternativet til bensin er hest og kjerre) er ikke anslagene fra TØI, men snarere forestillingen om kontroll som legges for dagen av Aftenposten og aktørene avisa snakker med. Bensinprisen ses på som noe som vedtas i Stortinget, og ikke som et produkt av tilbud og etterspørsel på verdensmarkedet, eller for den saks skyld et produkt av et globalt økonomisk, politisk og teknologisk kappløp.

Spørsmålet er ikke om oljeproduksjonen etterhvert vil avta, men om vi klarer å utvikle rimelige og effektive alternativer til bensin før oljemangel driver prisen langt over smertegrensen. Optimistene peker på at vi er godt igang med tiltak som energiøkonomisering, biobrensel, og batteriteknologi, mens pessimistene minner om at vi ikke bare skal dekke dagens behov for drivstoff, men også en sterk vekst i etterspørselen i India og Kina. I det perspektivet er den indiskproduserte billigbilen Tata Nano et varsel om det som vil komme.

Det er også viktig å huske på at en fordobling av bensinprisen i 2008-kroner ikke vil innebære at bensinutgiftenes andel av husholdningsbudsjettet blir fordoblet, om inntektsutviklingen de kommende tolv årene er noe i nærheten av det vi har sett de siste tolv. Summa summarum: det er godt mulig at hendelser utenfor vår kontroll vil drive bensinprisen opp i både 25 og 30 2008-kroner i 2020. Det kan til og med tenkes at det er en bra ting. Nordmenn flest vil likevel være istand til betale det bensinen koster. Og ergre seg når de gjør det.