Arkiv for 2016

Livet uten Facebook – en oppdatering

Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)

Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min “information overload” er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den  slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et “cognitive surplus” som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).

Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…

Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.

Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:

Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.

NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen “unge” som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:

- Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.

Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.

Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller “digital avrusning“, delvis som følge av “Facebook fatigue“. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.

Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.

Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.

Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være “skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med” men snarere “hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?” ;)

Share/Bookmark

Farvel til Constellation-programmet: hva nå, NASA?

Så kom altså meldingen de av oss som har fulgt feltet har på ventet på lenge: president Obama fulgte Augustine-kommisjonens anbefaling om å skrinlegge Constellation-programmet, og med det bærerakettene og romskipet som skulle ta mennesker tilbake til Månen innen et tiår. Ifølge en uttalelse på det Hvite hus’ Office of Management and Budgets nettside var Constellation:

…over budget, behind schedule, and lacking in innovation due to a failure to invest in critical new technologies.

Fra et fremtidstenkerperspektiv er denne hendelsen interessant, fordi romfart er en teknologisk trend med uvanlig stor stabilitet. Romfart er “big science” og følgelig avhengig av langvarige offentlige bevilgninger. Liksom alle presidenter etter Nixon har måttet leve med hans beslutning om å bygge romfergen, vil presidentene etter Obama i stor grad måtte forholde seg til rammene som legges opp i budsjettet for 2011 og resten av hans første presidentperiode.

Det er mye man skrinlegger med denne beslutningen (forutsatt at den blir vedtatt av Kongressen, selvsagt), deriblant bærerakettene Ares I og V, Orion-romfartøyet, Altair-månelandingsfartøyet, en ny månebil og fremtidige månebaser. Med dette raseres også forskningsmiljøet rundt Constellation-programmet, samtidig som Obama-administrasjonen røsker det visjonære hjertet ut av amerikansk romfart. Til sjuende og sist har eksistensberettigelsen til kostbar og risikabel bemannet romfart alltid vært drømmen om å se mennesker “go where no man has gone before”.

Men beslutningen er høyst forståelig, og i et intervju med Dagbladet gir jeg uttrykk for at jeg støtter den. 2010 er ikke 1962, verken politisk eller økonomisk, og Obama er ingen Kennedy med dristige visjoner om en “New Frontier”. Han har to kriger å vikle USA ut av, en økonomi å stable på beina og et på mange måter svekket land å regjere over. Romfart har dessuten alltid vært en prestisjeteknologi: Kennedy støttet ikke Apollo først og fremst fordi han var interessert i verdensrommet, men fordi han så den politiske verdien av å slå Sovjetunionen.

De politiske gevinstene av å reise tilbake til Månen i 2020 vil være små i sammenligning. USA har allerede bevist at det var mulig å reise til Månen med 1960-tallsteknologi, så å slå Kina (som har et bemannet romprogram) eller India (som planlegger å starte sitt i 2016) i et nytt månekappløp ville ikke gjøre noe i nærheten av samme inntrykk på verden. Vitenskapelig og teknologisk er det heller ikke mye å vinne ved å sende mennesker dit – med bare litt over sekundet i tidsforsinkelse er vår nærmeste nabo snarere unikt velegnet for utforskning med fjernstyrte roboter fra Jorda.

Istedenfor Constellation-programmet vil presidenten gå inn for en modell der private får overta transport opp i lav jordbane, det vil si opp til 2000 km over bakken, mens NASA skal fokusere på ubemannet og bemannet utforskning av fjernere mål. Det innebærer at fremtidige amerikanske astronauter kan bli fraktet opp til den Internasjonale romstasjonen (som Obama vil støtte fram til 2020) i løpet av en tre-fire år med en romkapsel som SpaceX Dragon på bildet under, eller med romflyet som utvikles av Spacedev.

Erfaringen siden 1960-tallet viser at romkapsler av Dragon-typen både er tryggere og billigere enn romfergen. Målet er altså å redusere risikoen for dødsfall og samtidig senke kostnadene per oppskutte astronaut til godt under de 50 millioner dollar amerikanerne nå betaler for å bruke russernes Sojuz-romkapsler (kostnadene i romfergen er over 100 millioner dollar per passasjer). Enkelte har stilt spørsmålstegn ved om private selskaper kan klare må matche NASA strenge sikkerhetskrav.

For meg er innvendingen absurd: vi snakker om å gjenskape teknologi som ble mestret av sovjeterne for nesten 50 år siden. Romteknologien er nødt til å gå samme vei som internett og jetpassasjerflyet, som i sin tid ble utviklet med offentlig støtte men som først realisterte sitt potensiale da de ble sluppet fri i markedet. Dette er, som BBC påpeker, et naturlig neste skritt:

Today, when we board a plane, we don’t fly “Government Air”; we fly American Airlines or British Airways. We fly with commercial operators. We take for granted the excellent safety records of the carriers and concern ourselves only with issues of price and quality of service. This is the future of space transportation that Barack Obama and new Nasa chief Charlie Bolden want us all to embrace.

For ferder i lav jordbane får NASA fremdeles ansvar for å utlyse konkurranser som f.eks. CCDev, der selskapet som vinner vil få 50 millioner dollar for å et kommersielt persontransportfartøy. NASA har også ansvar for den Internasjonale romstasjonen, og vil til sjuende og sist velge hvilke aktører som får lov til å levere transporttjenester til stasjonen. Med over seks milliarder friske dollar til rådighet vil NASA med andre ord ha stor innflytelse på utviklingen fremover, om ikke hånden på rattet.

Selv om den store bæreraketten Ares V er lagt på hylla, innebærer ikke det at NASA må gi opp planer om lengre ferder som krever større løftekapasitet. Som NASA-direktør Charlie Bolden sa det på en pressekonferanse forleden:

Imagine trips to Mars that take weeks instead of nearly a year, people fanning out across the inner solar system, exploring the moon, asteroids, and Mars nearly simultaneously in a steady stream of firsts, and imagine all of this being done collaboratively with nations around the world. That’s what the President’s plan for NASA will enable.

Mine favorittforslag: bruk rakettelementene fra romfergen (motorer, hovedtank og hjelperaketter) som utgangspunkt for en ny klasse av raketter basert på kjent og velprøvd teknologi. Med en løftekapasitet på rundt 100 tonn kan enkle og rimelige DIRECT-bæreraketter brukes til å sette sammen elementene til et interplanetarisk fartøy drevet med VASIMR-motorer. Det kan f.eks. frakte astronauter til Mars på halvannen måned istedenfor halvannet år, eller gjøre noe vi ikke kan forestille oss med dagens teknologi: passere asteroidebeltet og besøke Jupiter og de andre kjempene.

Det beste med Obamas beslutning er at man nå kan begynne å tenke slike tanker for alvor. Hadde presidenten holdt på Constellation-programmet, ville NASA ha rullet langs et velkjent og teknologisk lite utfordrende spor i en generasjon til.