Arkiv for 2009

Er 2025 her allerede?

Nettmagasinet Salon har en interessant artikkel om med utgangspunkt i Global Trends 2025, en rapport som publiseres av USAs National Intelligence Council (NIC) som jeg omtalte i denne bloggen ifjor høst. Noen av rapportens hovedpoenger oppsummerte jeg slik:

  • USAs vil gå fra å være verdens eneste supermakt til “den første blant likemenn”, som blir avhengig av samarbeidspartnere for å løse store oppgaver.
  • Den vestlige modellen kan stå svakere: Trenden i retning av økt demokrati, sekulære og liberale verdier kan miste mye av glansen, og erstattes av ekstreme politiske og religiøse ideer.
  • Velstand flytter seg fra vest mot øst, og fra private aktører til staten: Den økonomiske krisen i 2008 bekrefter en trend man lenge har sett i ledende økonomier som Kina og Russland – staten spiller igjen en større rolle i det økonomiske livet.
  • BRIC-landenes innflytelse vil øke mest fram mot 2025, mens EU og FN vil fremstå som relativt tannløse på den globale scenen

Artikkelforfatter Michael Klare mener at premissene for rapporten er i ferd med å innfris i og med den økonomiske krisen og det militære tilbakeslaget i Afghanistan, og mener at scenariene i Global Trends 2025 må ses i et nåperspektiv. USAs er allerede nå iferd med å miste sin økonomiske og militære supermaktsstatus, jamfør disse seks aktuelle hendelsene:

  • På det globale økonomiske møtet i Pittsburgh i september ble lederne for G7-landene enige om å overlate mye av ansvaret for verdensøkonomien til G-20-gruppen. Dermed ble viktige land som Kina og India tatt inn i varmen.
  • USAs storste økonomiske rivaler holder hemmelige møter der man drøfter alternativer til dollaren som internernasjonal valuta.
  • Russland avviser USAs ønske om å legge sterkere internasjonalt press på Iran for å få landet til å slutte å anrike uran.
  • Kina har den samme grunnholdningen, noe som ble tydelig demonstrert under et møte mellom Kinas statsminister og Irans visepresident i Beijing for et par uker siden.
  • USAs NATO-allierte i Afghanistan viser minimal vilje til å sende flere soldater. Nylig kunne Gordon Brown bare love 500 ekstra mann – under forutsetning av at andre NATO-land også bidro.
  • USA og president Obama ble regelrett ydmyket da den internasjonale olympiske komité nylig foretrakk Rio de Janeiro fremfor Chicago som vertsby for sommer-OL i 2016.

Nå er det ikke første gang Michael Klare spår fordervelse i fremtiden, og det er nærliggende å avvise ham som en av de mange dystopikerne som har gode tider i et kriserammet USA med svekket selvtillit etter mange års resultatløs krigføring i Midt-Østen.

1st_bric_summit_leaders

Men det ville være for lettvint. For President Obama må utvilsomt forholde seg til en annen verden enn sin forgjenger. Bildet over, fra det første toppmøtet for  BRIC-landene i Yekaterinburg i Russland i juni i år, viser det med all mulig tydelighet. Selv om Kina, India, Brasil og Russland per idag ikke står for mer enn 15 % av verdens samlede GDP, kontrollerer disse landene 40% av verdens gull- og valutareserver.

Veksten i India og Kina har vært solid under hele den økonomiske krisen, og vil om den fortsetter i dagens tempo sørge for at BRIC-landene vil være blant verdens fem dominerende økonomier i 2050. USA er for stort til å miste posisjon i samme grad som Storbritannia gjorde etter annen verdenskrig. Men samtidig virker det stadig mer sannsynlig at vi nå ser prosesser som vil gjøre USA til en stormakt fremfor en supermakt før 2025.

Share/Bookmark

Dagens kontrafaktiske: Hva skjedde med Venus-astronautene i 1980?

Kontrafaktisk historieskrivning, eller “hva om”-historie, kan være en nyttig mental øvelse for den som tenker på fremtiden. Myriadene av ulike veier historien kunne ha tatt i fortiden, gir oss et hint om hvor mange mulige løp historien kan ta i tiårene som ligger foran oss. Tidligere har jeg skrevet om hvordan utviklingen av et primitivt internett på 1920-tallet kunne ha stanset Adolf Hitlers metoriske karriere.

Dagens øvelse tar utgangspunkt i et av mine favorittemner, romfarten. Få institusjoner har levert mer storslagne visjoner av fremtiden enn NASA, ikke minst i tiden rundt månelandingene fra 1969 til 1972. Det er et lite kjent faktum at teknologien som tok menneskene i Månen, hadde kapasitet til å ta menneskene mye, mye lengre. Med dette som utgangspunkt utviklet  NASA Apollo Applications program (AAP), der man la planer for etterbruk av måneteknologien, inklusive månebaser og en bemannet ferd forbi Venus.

I det følgende antar jeg at flertallet av planene som ble lagt for 40 år siden, faktisk ble realitet. Forutsetningen for at det skjer er at presidentvalget i 1968 ender med at demokraten Hubert Humphrey slår den lite romfartsvennlige Richard Nixon (ingen  urimelig antagelse), og velger å videreføre Kennedys visjon av verdensrommet som “The New Frontier”. Velkommen til et annet 2009, der Vietnamkrigen sluttet i 1970, Watergate-skandalen aldri fant sted, det finnes en permanent månebase, USAs flagg er plantet på Mars og et av spørsmålene som opptar mange er:

Hva skjedde med Venus-astronautene i 1980?

h_humphrey

President Hubert Humphrey (1969-1976)

Etter påtrykk fra USAs kongress har president Jeb Bush nedsatt en granskingskommisjon som skal komme til bunns i kontroversene som omgir den tragiske Apollo-ferden til Venus i 1980. Hovedårsaken er nye opplysninger om at president Humphrey hadde kjennskap til en rapport som anslo faren for et dødelig utbrudd på Sola under en ferd til Venus til over 15 %, uten at det så ut til å ha spilt en rolle for beslutningen om å godkjenne bevilgningene til ferden.

I en tid da romindustrien først og fremst fokuserer på kolonisering av Mars og den kommende bemannede ferden til Jupiter, er det lett å glemme at man for tretti år siden var vel så opptatt av det indre solsystemet. USAs romorganisasjon NASA mente den gang at en ferd forbi Venus burde ha nest høyeste prioritet etter månebasen Alpha, og klarte å få ekstra midler over statsbudsjettet til å utvikle den nødvendige teknologien.

I utgangspunktet var det ikke så mye som skulle til. Man måtte oppgradere Apollo-kommandoseksjonen slik at den kunne tåle en ferd på tilsammen et år, og bygge en spesialversjon av Saturn V-rakettens tredjetrinn (kalt S-IVB) slik at det kunne brukes som boligmodul når det hadde skjøvet astronautene i retning av Venus. Etter to prøveturer i høy jordbane (25 000 kilometer over bakken) i 1978 og 79, tok Apollo Venus Flyby 1 (AVF 1) av i januar 1980 med astronautene Scott Nielsen og Tina Edgerton ombord.

800px-mockupofphaseaapollotovenustest

Apollo Venus Flyby 1 på vei vekk fra Jorda

Ferdsprofilen var enkel nok: etter å ha fått en kraftig dytt i riktig retning fra S-IVB-trinnet, skulle trinnet og Apollo-seksjonen sammen falle fritt mot Venus i fire måneder, passere planeten i løpet av noen få timer, gjøre observasjoner av den tette atmosfæren og slippe ut romsonder, før Venus-gravitasjonen slynget romfartøyet utover mot Jorda igjen. Nær Jorda skulle Apollo-seksjonen skille lag med S-IVB, bremse opp i Jordas atmosfære og lande under en fallskjerm, som etter måneferdene.

Siden amerikanerne hadde satset på å bygge ut en permanent bosetning på Månen det foregående tiåret, hadde man liten erfaring med lang tids opphold i vektløshet. Derfor ville en vesentlig del av forskningen ombord i AVF 1 handle om nettopp menneskers, dyrs og planters reaksjon på vektløshet. Fra astrofysikerhold ble det påpekt at Sola var aktiv dette året, med mange solflekker og høy sannsynlighet for utbrudd under ferden. NASA tok dette som en oppfordring til å forske på Sola, og AVF 1 hadde derfor med seg flere solteleskoper.

378px-venusflybycutaway

AVF 1: Skjematisk tegning

I ettertid virker Scott Nielsens svar på et spørsmål om astronautene var beskyttet mot stråling, nesten uhyggelig forutseende: “Vi i NASA har selvsagt tenkt på dette. Vanntanken i kommandoseksjonen er utformet slik at vi kan bruke den som et tilfluktsrom i tilfelle et utbrudd. Men det krever at vi får et forvarsel i tide, så vi rekker å komme oss i skjul.  Samarbeidet med astronomer på Jorda er usedvanlig viktig på denne ferden.”

Den 15. mars 1980 skjer det som foranlediget dagens granskingskommisjon: astronautene Nielsen og Edgerton gjennomfører en felles romvandring utenpå S-IVB-trinnet for å reparere en spektrograf som skulle brukes til studier av Venus-atmosfæren under passasjen et par måneder senere. Mens de er utenfor og altså helt ubeskyttet mot kraftig stråling, får de beskjed om at en kraftig partikkelsverm er på vei. De har bare en halvtime på på seg til å komme seg i skjul – det er fremdeles uvisst hvorfor varseltiden ble så kort.

I samme øyeblikk som astronautene får høre dette over radiosambandet, vet de at de er sjanseløse. Å ta seg fra S-IVB og til luftlusen, lirke de store romdraktene gjennom den trange åpningen, komme seg ut av draktene og så i skjul tar minst en time. Når vi i innspillingen av kommunikasjonen med kontrollsenteret på Jorda kan høre Egderton svare “Roger that, Houston”, er det altså en dødsdømt kvinnes stemme vi hører. Sammen med partneren gjennomfører hun likevel en rask evakuering inn i kommandoseksjonen, slik at de to er inne når partikkelsvermen treffer AVF 1 med full styrke.

De tynne aluminiumsveggene i Apollo-kommandoseksjonen gir svært liten beskyttelse mot de raske protonene fra Sola, som gjennomborer astronautenes kropper og gjør dem akutt strålesyke i løpet av noen timer. De neste dagene er pinefulle for alle involverte: astronautene er i praksis “vandrende spøkelser” som føler seg gansk friske, samtidig som kroppene deres er i ferd med å brytes ned innenfra. Etter fem dager begynner blødningene som følger av at celler i tarmene er døde av strålingen, den sjette dagen får astronautene hallusinasjoner, den sjuende går Nielsen i koma.

Edgerton er fremdeles bevisst på dette tidspunktet, men fabler om å beskytte seg mot angripende romvesener før hun brått bryter kontakten med Jorda. Etter dette mottar man ingen signaler fra astronautene. I noen timer til sendes det fremdeles signaler fra de automatiske instrumentene ombord, så blir også de tause for godt. Ingen vet om det er Edgerton som skrur av instrumentene, eller når hun og Nielsen må gi tapt for strålsyken, men man antar det skjer noen dager etter siste kontakt. Deretter fortsetter AVF 1 sin ferd mot Venus.

Den passerer nær planeten som planlagt, skifter retning og får en ny bane utover i Solsystemet. Men fordi kontakten med romskipet er brutt, kan kontrollsenteret på Jorda ikke avfyre rakettene som gir den kurs mot Jorda. AVF 1 blir dermed et nytt og uavhengig himmellegeme, med en avlang bane som krysser Jordas og Venus’ baner med noen års mellomrom. Og det er fremdeles situasjonen idag. Vi vet at AVF 1 er intakt, takket være et detaljert bilde som ble tatt av 50-metersteleskopet i Daidalos-krateret på Månens bakside.

Men vi vet altså ingenting om tilstanden inni romskipet, eller hvordan de siste dagene ble for romhistoriens mest tragiske helter. Det har vært foreslått å sende en redningsferd til AVF 1, men så langt har NASAs offisielle standpunkt vært å se på romskipet som en interplanetarisk grav. Dette kan imidlertid endre seg om granskingskommisjonen konkluderer med at hendelsen bør etterforskes nærmere.

Under alle omstendigheter er det på høy tid at AVF 1 gjennomgås på nytt, og at man vurderer nye ferder til det indre Solsystemet. Idag er ferden en mental barriere mot utforskning av Venus og Merkur, noe som virker stadig mer meningløst i en tid da Jupiter står for tur og en ferd til Saturn er på tegnebrettet.

Toshiba lanserer hurtigladende batteri

På tirsdag denne uken demonstrerte Toshiba et PC-batteri som lades opp til 90 % kapasitet på bare 10 minutter, melder melder Infoworld. Batteriteknologien kalles Super Charge Ion Batteries eller SCIB, og skal tåle ti ganger så mange opp- og utladinger som litium-ionbatteriene som er vanlige i bærbare datamaskiner idag. Batteriene er allerede i bruk i industrien, og skal lanseres i en elektrisk sykkel av merket Schwinn Tailwind til neste år.

Det er interessant at Toshiba prioriterer et transportmiddel framfor bærbare PCer, da det er på det førstnevnte området at hurtigladende batterier virkelig kan komme til å bety noe. I praktisk bruk har hovedproblemet med batteridrevne biler, motorsykler og sykler hele tiden vært for kort rekkevidde og for lang ladetid: folk vil rett og slett ikke være særlig interessert i å eie en bil som trenger en ladepause på tre timer på turen fra Oslo til Lillehammer.

Ifølge Scwhinns nettside er ladetiden under 30 minutter med den medfølgende laderen. Det er mer enn tallet som oppgis av Toshiba, men betydelig lavere enn normalen for andre batterityper. Langsomt, men sikkert begynner elektrisk drift å bli konkurransekraftig.

Tata lanserer elbil i Norge

Reuters melder at den store indiske bilprodusenten Tata Motors skal lansere en elektrisk versjon av storselgeren Indica i Norge innen et år. Tata Motors samarbeider med Grenlandsfirmaet miljøbil, og har valgt Norge fordi vi her er kommet lengre enn de fleste i utbygging av ladepunkter for elbiler. Den elektriske Indica-modellen, skal etter sigende få en rekkevidde på opp til 17 mil, som gjør den langt mer interessant enn tidligere elbilmodeller.

Denne saken er også interessant i et videre perspektiv. Tata ble i 2005 rangert som verdens 20. største bilprodusent, men firmaet vokser raskt og satser bredt. I sommer vakte Tata internasjonal oppsikt med to saker: lanseringen av “verdens billigste bil”, Tata Nano (som visstnok også skal komme i elektrisk versjon), og oppkjøpet av Jaguar Land Rover. Britiske medier tok oppkjøpet tungt: å bli kjøpt opp av tyskere eller japanere er ille nok, men et indisk firma ingen hadde hørt om?

Dette kan nærmest kalles “invers globalisering”. Den globaliserte verdensøkonomien, med fri flyt av kapital, ideer og mennesker, er av mange blitt sett på som et prosjekt som først og fremst gavner firmaer og regjeringer i det rike nord. Kinas og Indias vekst de senere årene er et eksempel på en ny og viktig trend: tidligere mottakere av utviklingshjelp som har vokst seg rike nok til å kunne gjøre oppkjøp i de tidligere giverlandene. Hvor smertefullt dette kan oppleves i det rike nord, vil vi i Norge oppleve når en av våre nasjonale stoltheter blir forsøkt kjøpt opp av et kinesisk, indisk eller brasiliansk firma.

Kilder:
– Reuters-meldingen: Yahoo News
– Nettavisen: Ny elbil lanseres i Norge
Tata Motors homepage
– Wikipedia: Tata motors
– Wikipedia: Tata Nano

Bioetanol fra alger i meksikansk ørken

Laurencia AlgaeDet er stor aktivitet på biodrivstoff-feltet for tiden, med nærmest daglige lanseringer av nye konsepter. CNET melder om en interessant variant fra Mexico, der firmaet Algenol skal sette igang produksjon av bioetanol basert på alger. Flertallet av algebaserte prosjekter har oljeproduksjon som siktemål, men Algenol mener det er mer effektivt å la algene produsere etanol.

Produksjonsanlegget skal plasseres nær et kraftverk i Sonora-ørkenen, og dra nytte av CO2-utslipp fra verket. Ved å pumpe CO2 inn i bioeraktorene som rommer algene, skal etanolproduksjonen ifølge Algenol bli 16 ganger høyere per hektar enn ved produksjon av etanol fra mais. Når produksjonen starter til neste år, vil det gi en literpris på etanol som er rundt 25 % lavere enn dagens bensinpris i det amerikanske markedet. I så måte er denne saken en påminnelse om hvor viktig dagens prisnivå på bensin er for innovasjon i biobrenselmarkedet. Som det sies i CNET-artikkelen:

Algenol’s technology was first developed in the mid 1980s. When oil hit $50 a barrel in 2006, Woods stepped up efforts to commercialize it.

Pekertipset kom fra Paal, som også foreslår at vi gjør noe tilsvarende med våre egne gasskraftverk. Siden vi allerede utnytter alger industrielt til alginatproduksjon, og det er kommet forslag om å dyrke alger for biobrenselproduksjon langs kysten, virker dette som et fornuftig forslag.