Arkiv for Teknologi

Google Now: Når IT forteller deg hva du har lyst til før du vet det selv

Jeg har brukt Google Now (er en del av oppgraderingen til Android 4.1 “Jelly Bean”) på brettet noen uker nå, for å gjøre meg kjent med konseptet. Google har hele tiden lovet meg at jeg etterhvert ville få mer presise varsler i Now-feltet, basert på søkeresultater og annen atferd. Og imorges slo det til til gagns, da jeg plutselig fikk meldingen “44 minutter til La Sosta Adamstuen” opp på skjermen.

44 minutter er et ganske godt estimat på tiden det tar å komme fra mitt bosted på Tøyen til den lille kaffebaren La Sosta i Brageveien på Adamstuen når jeg reiser kollektivt, så den er grei. Det som er mer ubegripelig – og som gir grunn til ettertanke – er at Google Now kommer med dette “varselet” uten at jeg har lagt inn La Sosta i kalenderen på denne dagen.

Jeg faktisk ikke lagt inn besøk på La Sosta på lørdager i Google Calendar hele denne høsten. Det jeg derimot har gjort, er å stikke innom det som er blitt min stamcafé (selv om den ligger på motsatt side av byen) spontant en god del for å treffe venner og hyggelige stamgjester. Og majoriteten av disse besøkene har vært i helgene, det er så.

Men hvordan “vet” Google det? Vel, det som skiller Now fra røkla – og som får Robert Scoble til å snakke om The Age of Context – er bredden i datatilfanget Google kan jobbe med. Ikke bare kan Now bruke kalenderdata, systemet har også tilgang til mine Google-søk, GMail-meldinger og GPS-data, for å nevne noe. Så samkjøres det med rutetider og trafikkinformasjon, hvorpå man plotter inn en rute i Google Maps.

Joda, det er utvilsomt ganske creepy, dette. Men samtidig skal jeg ikke nekte for at det også er nyttig. Det er ikke vanskelig å se for seg hva Google Now kan bli om noen år: En time manager på syre, der Big Data-algoritmer brukes til å analysere et hav av personlige og ikke-personlige data til å gi oss det vi trenger der og da – inklusive ting vi ikke visste at vi ønsket å gjøre.

Ja, for det som virkelig friker meg ut litt er at jeg absolutt kunne ha tenkt meg en tur på La Sosta idag, når jeg tenker etter. Now foregriper altså mitt eget ønske. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg skal på kino med niåringen, da. Det har jeg ikke lagt inn i kalenderen eller googlet, så det vet Google Now ikke om. Ikke ennå, i alle fall… :)

Interessant lesning: Google Now Gets Even Creepier and That’s a Good Thing

Share/Bookmark

Google Nexus 7: førsteinntrykk

Etter at min utmerkede Galaxy Tab 7 Plus ble stjålet forleden måned, har jeg telt litt på knappene. Forrige mandag fikk jeg imidlertid nok av venting, og gikk innom Siba i Oslo sentrum, som kunne lokke meg med Google Nexus 7 til webpris i butikk (1990, pluss rabatt ved neste kjøp hos Siba). Og så langt kan jeg bare slutte meg til de aller mest begeistrede anmelderne der ute: dette er uten tvil det beste sjutommersbrettet  brettet jeg har prøvd så langt. Det er nydelig designet, lett å holde i hånden og responsivt som bare fy. Detaljer følger nedenfor:

Byggekvalitet: Google/ASUS har droppet metalldekselet som er så vanlig i brett-land, og isteden gått for en løsning der brettets bakside er dekket av et gummiert materiale. Man skulle tro det ville se kjipt ut, men løsningen er overraskende pen og gjør det den er ment å gjøre: å gi godt gripetak. Det er noe som verdsettes høyt i en husholdning der niåringen er en av de ivrigste brettbrukerne. Når han vrir Nexusen i alle retninger under spilling av fex Doodle Jump, er det godt å vite at det skal litt ekstra til før brettet sklir ut mellom ivrige, svette barnefingre.

Av/på- og lydknappene sitter oppe til høyre på brettet, som på Galaxy Tab 7, men virker en anelse mer solide. I likhet med Tab 7 booter Nexus kjapt, og prosessoren ser ut til å levere mer enn nok kraft til å gjøre det man måtte ønske. Hvor viktig prosessor/hardware er, fikk testet jeg forleden dag. Da installerte jeg samme versjon av Android (se nedenfor) på min Asus Transformer Prime (som fremdeles funker til lettere bruk, tross sprekk i skjermen). Når de to brettene kjøres side om side, er Nexus merkbart raskere og mindre hakkete enn Transformer Prime, og det til tross for at operativsystemet i fråga er et som er bygd for å fjerne hakking og lugg i systemet – Android 4.1 “Jelly Bean”.

Godkjent fra talskatten Linus, som er i ferd med å starte Doodle Jump

Operativsystem og apper: Et av de aller største plusspoengene for Nexus 7 er at det kommer preinstallert med siste tilgjengelige versjon av Googles Android-system. Det har vært sagt mye positivt om denne oppgraderingen, og jeg kan slutte meg til alt sammen. Med 4.1 går alt så meget bedre, takket være Googles mye omtalte “Project Butter“. Applikasjoner starter kjappere (spesielt merkbart for innlasting av nettsider med Android-utgaven av Chrome), og veksling mellom apper virker glattere og mer sømløst. Mer responsivt var det som ble lovet, og løftet holdes grundig på Nexus 7.

Med 4.1 får man også tilgang til Google Now, et konsept som kan bli innledningen på en ny “age of context”, eller ende opp som Google Wave. Robert Scoble mener det første (han tror at oppsigelsene av toppledere i Apple nylig kan knyttes til selskapets manglende evne til å skape kontekstuelle produkter). Jeg har såvidt begynt å bruke det, og ser absolutt nyttverdien av en tjeneste som “vet” alt om hverdagen din og derfor kan levere informasjon fortløpende mens du er underveis. Men så var det det at GNow vil ha tilgang til hele søkehistorikken min for å levere gode tips, da. Mjæh – skeptisk. :)

Så langt har jeg én ting å sette fingeren på, og det er plasseringen av notifications-feltet. Google har valgt å behandle Nexus som en mobil og legge det øverst på skjermen. Jeg antar det er for å skape konsistente grensesnitt på tvers av plattformer, men resultatet er at jeg mister muligheten til å hente opp feltet ved å swipe med tommelen på høyre hånd, slik jeg kunne på Tab 7 Plus. Isteden må jeg bruke venstre hånd for å swipe feltet ned fra toppkanten – et ikke helt uvesentlig irritasjonsmoment med tanke på hvor viktig feltet er ferd med å bli. Har lett etter settinger for å flytte på posisjonen, men så langt ikke funnet noe. Tips mottas med takk.

Størrelsen: I likhet med Galaxy Tab 7 er Nexus et brett som lett kan holdes i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden, lengde og vekt er omtrent den samme, og som sin forgjenger her i huset glir den uanstrengt ned i en typisk herrejakkelomme. Etter at jeg fyrte opp Asus Transformer Primen (som har ligget i dvale siden april, etter mye om og men med diverse uvillige aktører) har jeg kunnet sammenlignet brukeropplevelsen med sju og ti tommer. Konklusjonen er den samme som tidligere: titommersbrett holder man med to hender, sjutommersbrett er en enhåndsdings.

Jeg opplever at nettsider tilpasset brett og mobiler (som man ofte ender opp med som standard når man surfer) ofte tar seg bedre ut i det litt mindre formatet, det samme er tilfelle for mange apper som opprinnelig ble skrevet for mobil. Et eksempel er Google Reader-erstatningen Feedly: den ser langt penere og mer oversiktlig ut på sju tommer – på en ti tommers skjerm blir det rett og slett for mye luft. Vi får håpe at lanseringen av iPad Mini fører til at flere skjønner hvor praktisk det mindre formatet er.

Skjerm: Skjermen til Nexus har høyere oppløsning enn skjermen til Taben og andre sjutommersbrett (1280 x 800 versus 1024  x 768), og det noe man lærer seg å sette pris på når man fex leser ebøker med Kindle-appen.

Batterilevetid: Så langt ser batterilevetiden ut til å være omtrent som for Taben, hvilket vil si 8-10 timer avhengig av bruk. Mer enn nok til å klare seg en reisedag uten påfyll, mao.

Tilbehør: Jeg savner allerede det utmerkede tastaturet Samsung leverte til sine nettbrett. Det hadde den store fordelen at man ikke koblet seg på via Bluetooth, men gikk via Samsungs proprietære lade/kommunikasjonskontakt. Rett inn og rett på skjerm uten noe mekk. Lade/kommunikasjonskabelen til Nexus er mikroUSB, hvilket bra fordi det reduserer behovet for ladekabler å dra med seg på tur men dårlig fordi det gjør Samsung-tastaturet overflødig. Det blir vel til at jeg drar med meg et Bluetooth-tastatur på reise, om ikke det skulle dukke opp en annen kul løsning. Det har gått rykter om en “keyboard” dock fra ASUS, men det tror jeg vel når jeg ser det. :)

Pris: Google har bevisst lagt seg lavt i pris, og akkurat nå finnes det neppe et bedre tilbud med tilsvarende spekker. iPad Minis rimeligste utgave (16 GB, wifi, som Nexus) går for 2540 ifølge Apple.no. Galaxy Tab 2 7.0 med wifi og 16 GB ligger rundt et par hundrelapper over såvidt jeg kan se av Kelkoo. Nå har Google nettopp lansert en ny serie med Nexuser i USA (en sjutommer med 32 GB internminne, en sjutommer med 3G pluss en titommer), og derfor kan det være smart å vente en måneds tid for å se hva som skjer med prisen på denne modellen.

Noen ting du lurer på som ikke er dekket over? Bare spør i kommentarfeltet.
Oppdatering: Min elendige IT-karma vil ingen ende ta, tydeligvis. En knapp ukem etter at Nexusen var innkjøpt, utviklet den en stygg pixelfeil på skjermen (vertikal fiolett pixelrad i venstre skjermkant), og måtte returneres til Siba. I motsetning til Komplett.no lagde de ingen problemer, men da Nexus var utsolgt må jeg vente noen dager til jeg får en erstatningsdings. Vet ikke hvor vanlig slike feil er, har ikke funnet noe systematisk ved å google, i motsetning til hva tilfellet var med skjermen til ASUSen. Men det er kanskje likevel noe man bør ta i betraktning?

Budskap fra kundene til Amazon: Vi ser hva dere gjør

Mandag 22. oktober var det Amazon.coms tur til å rammes av nettets vrede. Det hele startet med en bloggposting av Martin Bekkelund, som skrev om venninnen Linn Nygaards negative opplevelse som bruker av Amazons Kindle Store. Linn opplevde at Amazon-kontoen hennes ble sperret, uten at hun noensinne fikk ordentlig forklaring på hva galt hun hadde gjort. Pekere til bloggpostingen ble lagt ut på twitter, der antallet retweets ga en sterk antydning om at dette engasjerte (trafikken på min posting om saken på Google Plus tyder på det samme). Fra Twitter hoppet saken til Boingboing og Reddit og derfra videre ut til blogger og medier av ulike slag. På slutten av dagen var dette blitt en av nettets større teknologi-snakkiser.

Amazon.com: Vi ser dere

Jeg gjorde også mitt for å bidra til denne nettkampanjen, og håpet underveis at fire ting skulle følge av dette.

For det første: at Linn skulle få tilgang til bøkene sine igjen. Det ble innfridd relativt raskt.

For det andre: at Amazon skulle forklare hva som foranlediget sperringen. Der venter vi fremdeles på et svar, hvilket er synd da det gjør det umulig for kundene å vite hvordan vi skal unngå å havne i samme situasjon. En avklaring ville også sette en stopper for de utallige spekulasjonene om hva som egentlig ligger bak (mange av dem åpenbart feilaktige og nedlatende i sin omtale av den rammede kunden).

Det tredje og kanskje viktigste momentet i saken var at Amazon skulle få et krystallklart signal fra brukerne om at vi følger med på hva selskapet gjør, og ikke lar det slippe unna med oppførsel av dette slaget. Ikke glemmer vi så lett heller. 1984-fadesen ble trukket fram igjen i forbindelse med Linn-saken, og neste gang Amazon gjør noe liknende har vi fått nok en sak å minne dem på.

Hvilket bringer meg til det fjerde poenget. Forhåpentligvis bidro denne kampanjen til å fortelle noen som eventuelt ikke visste det allerede at Amazon (og de andre markedslederne) egentlig ikke selger ebøker, men lisensrettigheter til å lese. Slike rettigheter kan inndras, og det var dette Linn opplevde. Her vil jeg anbefale lesning av Olav Torvunds gjennomgang av jusen på dette området. Kortversjon: i den grad du har rettigheter som norsk kunde av Amazon, kan det vise seg å være svært vanskelig å følge dem opp i praksis.

Alt i alt var dette en påminnelse om at Kindle-ebøker ikke er som andre bøker. Da en ulovlig utgave av Orwells “1984″ ble slettet av Amazon i 2009, skrev David Pogue i New York Times:

“it’s like Barnes & Noble sneaking into our homes in the middle of the night, taking some books that we’ve been reading off our nightstands, and leaving us a check on the coffee table.”

Linn-saken bekrefter det mange av oss har visst hele tiden, nemlig at Amazon kan gjøre nøyaktig det samme med hvem som helst av oss. De kan, uten forvarsel, komme som en tyv i natten og røske alle bøkene du trodde du eide, ut av din elektroniske bokhylle. En forstemmende tanke, og en som gjør det nødvendig å tenke gjennom konklusjonen i min bloggposting Bør vi boikotte Amazon. Den ble skrevet for et halvår siden, og den gang kom jeg til at jeg sett under ett ville fortsette å være Amazon-kunde.

Det har jeg vært siden, og med tanke på at jeg senest i går kjøpte leselisens til denne boka i Kindle Store har jeg vel med lommeboka stemt (den eneste stemmen som teller i lengden) for å fortsette å være Kindle-kunde. Helt upåvirket er jeg likevel ikke. Denne saken har vært en nyttig påminnelse om å være mer bevisst i mitt valg av Kindle-bøker. Den forannevnte tittelen kjøpte jeg da den var på tilbud til $1,99, fordi jeg antagelig bare leser den én gang og ikke har noen i nær familie jeg kunne tenke meg å låne den bort til.

Jeg har med andre ord lite å tape på at den er låst til min konto, og kunne fint tåle det økonomiske tapet ved å miste tilgang til den om så skulle skje. Bøker til langt høyere pris (bestselgere på Kindle Store ligger tidvis over norsk paperbackpris) eller med et annet bruksmønster vil jeg fortsatt anskaffe på papir eller i åpne digitale formater, om det finnes tilgjengelig (via programmet Calibre kan som kjent alle slags ebøker overføres til en Kindle-leser).

Det finnes også et ulovlig alternativ mange har nevnt i diskusjonene rundt Linn-saken, og det er å fjerne kopibeskyttelsen på Kindle-bøkene og ta backup av titlene dine i et egnet format (EPUB er bra, fex). Som blogget her mener jeg at sikkerhetskopier som holdes innen familien og ikke spres på nettet er etisk forsvarlige, om ikke juridisk. Slik jeg ser det er dette en forbrytelse uten offer, og en som i tillegg retter opp en ubalanse i lovverket mellom forbrukerrettigheter og produsentrettigheter.

Jeg har tidligere ment at dette var en forbrytelse det i tillegg var svært vanskelig å avsløre. For at politiet skal oppdage dine ikke-spredte sikkerhetskopier på en PC må de i praksis kunne ta beslag i PCen, og da har du antagelig langt større problemer enn et brudd på Åndsverkloven å stri med. Men i debatten rundt Linn-saken har jeg sett et annet argument fremsatt som kan være verdt å merke seg for Kindle-brukere.

Tjenestene som vi liker på Kindle (som synkronisering av sidetall mellom enheter) og tjenestene vi ikke liker (som muligheten til å fjernslette) baserer seg på at Amazon til enhver tid vet nøyaktig hva som ligger på brettet ditt. Det er rimelig å anta at Amazon klarer å gjenkjenne bøker fra egen bokhandel selv etter at DRM er fjernet. Hvis du med andre ord stripper DRM fra en Amazon-ebok og så legger den på Kindle-brettet ditt med f.eks. Calibre, bør du anta at Amazon vet om dette klare bruddet på bruksvilkårene. Ditto for strippede Amazon-ebøker som er lastet ned fra Piratebay.

Jeg har så langt ikke sett noen saker basert på denne muligheten, men det er naivt å tro at selskapet aldri vil benytte seg av muligheten. Derfor går jeg nå og venter på at de første brukerne skal kastes ut av Kindle-systemet for å ha lest DRM-strippede Amazon-bøker. Om ikke du har lest det et annet sted, så leste du det her først. :)

Når allmenningen privatiseres: ytringsfrihet i kommersielle sosiale medier

Av og til føler jeg at jeg har verdens morsomste jobb. Denne uken var det for eksempel min store ære å være konferansier for et kveldsarrangement i regi av Oslo Innovation Week der Sir Tim Berners-Lee var æresgjest. Det hører med til jobben som konferansier å veksle noen ord med hovedpersonen på forhånd, og dermed fikk jeg en ordentlig prat med en av vår tids viktigste innovatører (som tilfeldigvis også er en av mine store personlige helter.)

“This is for everyone”: Sir Tim Berners-Lees tweet fra London-OLs åpningsseremoni 2012 (cc) Wikipedia

Det er mye pent å si om Sir Tim, men for meg er det mest beundringsverdige at han ikke har brukt World Wide Web til å forvandle seg selv til multimilliardær (noe han utvilsomt kunne ha gjort), men isteden har viet livet sitt til å forsvare verdensvevens kjerneverdier. De inkluderer blant annet åpenhet og tilgang til kunnskap for alle, retten til et privatliv og frihet fra overvåkning.

I en samtale etter Sir Tims foredrag benyttet jeg sjansen til å spørre om ikke privatisering av nettallmenningen representerer en økende trussel mot den åpne, standardbaserte verdensveven. Mitt utgangspunkt var at stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook, og Berners-Lee var enig i at det var en bekymringsfull utvikling.

På dette tidspunktet vet jeg at enkelte av mine lesere rister på hodet og tenker som Ronald Reagan i hin navngjetne presidentdebatt. Og joda, det stemmer at jeg har vært ute i samme ærend tidligere. For et par år siden var det Apple og retningslinjene for innhold i selskapets App Store jeg maste om, nå er det mest interessante eksempelet  Facebook. Eksemplifisert ved denne aktuelle norske saken, som rapportert av NRK:

[Rådgiver i Human-Etisk forbund] Didrik Søderlind ble tidligere denne uken sperret fra å kommentere på Facebook, etter at to av hans innlegg ble rapportert inn som støtende. Begge kommentarene omhandlet samme person, som Søderlind i lang tid har hatt en konflikt med. En av kommentarene som ble meldt inn, var en kommentar der Søderlind hadde lenket til en samtale som handlet om ham selv, der to av hans argeste kritikere omtalte hans kroppsfunksjoner svært detaljert.

Det er tre ting som slår meg ved denne saken. For det første: den er  ingen måte enestående. Facebook stanser/sletter innhold og stenger brukere ute for et bredt spekter av overtredelser, og utenfor Norges grenser har Facebook-sensuren (som Apple-sensuren i sin tid) skapt betydelig mer debatt enn her. For det andre: uansett hvor mye vi måtte mislike det, så er Facebook i sin fulle rett til å gjøre dette.

Facebook.com er privat eiendom, hvilket gir eierne full råderett over hva som publiseres på nettstedet. Din ytringsfrihet gir ikke andre plikt til å publisere eller selge det du måtte ha å melde – eiendomsretten stor over ytringsfriheten i dette tilfellet. Det tredje poenget er at eierne i dette tilfellet er amerikanske. Det er amerikanske normer som gjelder, og de kan som kjent være pripne og preget av angst for søksmål. Derfor er det ikke overraskende at Facebook følger føre var-prinsippet, og sletter først og spør etterpå.

Med andre ord: “it’s not a bug, it’s a feature”. Det er slik Facebook er, og fortsatt kommer til å være. Det også tenkelig at praksisen kan komme til å strammes inn, jamfør en kommentar fra NRK-saken. Facebooks talsmann i Norden, Jan Fredriksson, forklarer nettstedets praksis med “at det finnes medlemmer ned mot 13 år, og at medlemmer fra hele verden skal kunne bruke Facebook som plattform.” Mye tyder på at Facebook vil senke aldersgrensen på sikt, og det meste av selskapets fremtidige vekst vil skje utenfor det ytringsliberale nord. You do the math, for å holde meg til engelsknorsken her.

Dilemmaet for Didrik Søderlind og andre som ønsker å publisere og debattere profesjonelt på nettet, er Facebooks popularitet. Per idag er det vanskelig for organisasjoner som Human-Etisk Forbund å la være å bruke Facebook, tross alle prinsipielle betenkeligheter. Mitt beste råd er derfor å fortsette å bruke nettstedet, samtidig som man er nøye med å klage på overtramp (uten å forvente at selskapet endrer sin grunnleggende politikk).

Parallellt med dette bør man ha et våkent øye på utviklingen, og gjerne begynne på arbeidet med en exit-strategi for det tilfelle at Facebook trår over en grense som ikke kan tolereres. Eventuelt at selskapet går konkurs eller rett og slett mister brukernes interesse, at det åpne nettet vinner over de lukkede løsningene nok en gang, slik Sir Tim Berners-Lee håpefullt ga utrykk for i Oslo forleden.

Teller på knappene: Galaxy Tab 2 7.0 eller Google Nexus 7?

Etter litt overveielse er jeg kommet til at erstatningen for det stjålne Samsung-brettet vil bli enten Samsungs oppfølger til Tab 7 Plus, Tab 7 2.0 (håpløst navn, forresten), eller Googles Nexus 7. Jeg har fått slik sans for sjutommersformatet at jeg vil holde meg til det fremover, og såsant jeg ikke skal bestille fra utlandet (og det er jeg lite lysten på) er det disse to det står om i Norge. Joda, jeg vet at ryktene går om et Apple-minibrett, men der vet vi ennå ikke noe om størrelsen (8 tommer er for stort, fex), jeg har allerede investert en god del i Android-apper og er lite lysten på å kjøpe nytt, og så er det meg og Apple, da… :)

Med tanke på at prisen er noenlunde den samme for 16 GB-wifiutgaven av brettene (rundt 2000-2200) er den ikke utslagsgivende i dette tilfellet. Det er heller ikke størrelse, vekt og batterikapasitet, som er noenlunde like. Her blir det altså andre spekker som skiller. Og forskjellene er faktisk mange og signifikante nok til at det kan sette en stakkars nerd i kattepine. For hør bare:

Samsung Galaxy Tab 2 7.0:
+ Har microSD-port, som gjør det mulig å legge til opptil 32 GB minne.
+ Finnes i en utgave med 3G
+ Produseres av Samsung, markedsleder med noen års erfaring med brett
+ Har kamera på baksiden og skjermsiden
+ Har et virkelig godt eksterntastatur som jeg har kjøpt, og som eventuelt må kasseres

- Kjører Android 4.0, erfaringsmessig kan det ta tid å få 4.1
- Proprietær ladeløsning
- Langsommere prosessor enn Nexus 7 (faktisk også langsommere enn forgjengeren 7 Plus)
- Preinstallert TouchWiz-grensesnitt pluss annen bloatware jeg ikke bruker

Google Nexus 7:
+ Høyere oppløsning enn andre sjutommersbrett (1280 x 800 pixel vs 1024 x 600 pixel)
+ Kjappere prosessor (1,2 GHz quad-core vs 1 GHz dual-core)
+ Lading via standard mikro-USB
+ Kjører Android 4.1 “Jelly Bean”, med gode muligheter for kjapp oppdatering i fremtiden
+ “Ren” Android-installasjon uten mye bloatware

- Ingen mikroSD-port, så 16 GB er alt du får
- Intet kamera på baksiden
- Ingen mulighet for 3G
- Produsert av ASUS, som jeg egentlig hadde avsverget etter Transformer-prime-miséren

Der står saken akkurat nå. Syns i grunnen begge modeller virker fristende, har gode erfaringer med Samsung men hører samtidig fantastiske ting om Google-brettet. Er i villrede, og venter derfor noen dager med å ta en beslutning. Hva ville du ha gjort? :)

Annus horribilis for IT i heimen…

Puha. Årets travleste forelesermåned (september, da svært mange kunder trenger påfyll etter sommerferien) samt høstferien er bak oss, og bloggen skal få litt omtanke igjen. Synd å si det, men nok engang skal det handle om IT-problemer her i heimen. Det begynte med at jeg i februar måtte ta farvel med Linux etter lang tids frustrasjon, og isteden kjøpte en HP TouchSmart-PC med Windows 7. Så gikk ASUS-nettbrettet mitt istykker, noe som førte til en lang og resultatløs prosess med Komplett.no. Over 6000 kroner rett ut av vinduet, med andre ord. ASUS-nettbrettet ble erstattet av en snasen liten Galaxy Tab 7 Plus, som jeg var svært fornøyd med. Inntil det ble stjålet på klassisk Oslo-vis forleden.

Mandag morgen denne uken slapp jeg ut kattene rundt 0530, ganske som normalt. Jeg lot verandadøren stå på gløtt og gikk til en annen del av leiligheten for å gjøre noen småting. Jeg hørte en svak lyd fra stua og antok at det var en katt som var kommet inn igjen. Men da jeg var tilbake i stuen 0545 oppdaget jeg at nettbrettet mitt manglet. Først trodde jeg bare at jeg hadde forlagt det, men da Jorunn en time senere så at mobiltelefonen og VISA-kortet også var borte, skjønte vi at vi var blitt ranet på klassisk, frekt Oslo-vis. Mellom 0530 og 0545 hadde tyven klatret opp på balkongen, vært inne på stuen noen sekunder og forsynt seg med det mest salgbare han kunne se (PCer i samme rom ble stående urørt).

Skulle du se en slik i en søppelkasse i Oslo, så si fra til meg!

Joda, jeg vet at man ikke skal gå fra en åpen verandadør når man bor i første etasje i Oslo sentrum. Selv om strøket vårt normalt er rolig og fredelig om natten, er det ingen unnskyldning. Det er bare å skjerpe seg fra nå av. Om ikke annet hadde både Jorunn og jeg sørget for at tyven og den som eventuelt kjøpte mobilen og brettet får minimal glede av dingsene. Begge er utstyrt med sperrekoder, og i tillegg har brettet sikkerhetsprogramvare installert (den er selvsagt aktivert). At vi i mitt tilfelle snakker om en utgått Samsung-modell som ble stjålet uten lader, får meg til å tro at brettet mitt nok raskt ender i en søppeldunk.

Fordi jeg er en så flittig bruker av nettskytjenester, har jeg heller ikke lidd noe datatap. Alt som lå på brettet vil automatisk bli synkronisert til det nye brettet, når jeg kjøper det. Prisene på sjutommersbrett har falt endel i det siste, så det blir ikke vanskelig å få fatt i en erstatning til samme pris som originalen – rundt 2000 kroner burde holde. Akkurat nå lurer jeg på om jeg skal bytte fra Samsung til Google Nexus 7 – det vil i så fall innebære at endel Samsung-periferiutstyr blir ubrukelig. Men det blir uansett en pølse i slaktetida, for med en egenandel på 4000 kroner går jeg på en økonomisk smell uansett. Ytterligere  to tusen ut av vinduet, med andre ord…

Som om ikke det var nok, viser det seg at HP-PCen jeg kjøpte som erstatning for Linux-maskinen i februar, også var et bomkjøp. I sommer begynte jeg å legge merke til viftestøy fra maskinen, og i løpet av de siste ukene har det utviklet seg dithen at jeg nå sitter og blogger fra en maskin som høres ut som en traktor på tomgang. PCen må helt klart repareres, og normalt burde det ikke være noe probleme med å få fikset dette under garanti. Vel, bortsett fra at jeg har kjøpt den via Komplett.no, da, og jeg har jo nå erfart at det selskapet gjør alt det kan for å vri seg unna sitt ansvar. Meget mulig at det ryker enda noen tusenlapper, altså…

Annus horribilis, som sagt. Syns det er på tide at det slutter snart…

 

 

Neil Armstrong 1930-2012

I dagene som kommer vil det skrives mye godt og innsiktsfullt om kjempen som nettopp er gått bort. Jeg velger å publisere en artikkel jeg skrev for Verdens Gang 11. mars 2006, da Neil Armstrong besøkte Oslo – og jeg fikk oppleve mannen på nært hold for første og siste gang.

 

Det er nesten pinlig å innrømme det, men jeg husker ikke det jeg selv mener er historiens viktigste øyeblikk. Heldigvis minnes min mor det som det var igår: det var sent på natten 20. juli 1969, og jeg var oppe lenge etter leggetid for en pjokk på knappe fem. I likhet med de fleste som hadde TV på den tiden, glodde jeg på en liten svarthvitt-skjerm, hvor en mann hoppet ned fra en stige og sa noen bevingede ord mellom mye piping og spraking.

Jeg forsto ikke hva han sa, men foreldrene mine skjønte at hendelsen hadde forandret sønnen deres. Etter Apollo 11 begynte jeg å fylle tegneark med romskip og planeter, og snakket ustanselig om universet på underlige måter. Verdensrommet var ikke lenger et svart og uhyggelig tomrom, men et sted jeg regnet med å besøke en gang. Uten å vite det var jeg blitt en av Apollo-generasjonen.

Og så sitter jeg der en kald novemberdag i Oslo, 37 år senere, og venter på at Neil Armstrong skal komme ut på scenen. For første gang skal jeg se min barndoms store helt, vår tids Columbus, og likevel prøver jeg å ikke for høye forventninger. For jeg har hørt at Armstrong er en beskjeden type, at han var NASAs førstevalg til det farlige månefartøyet nettopp fordi han utstyrt med lite ego og stabilt temperament.

Men når Neil Armstrong endelig kommer ut og går bort til podiet, tar følelsene overhånd. Den hvithårete, bestefarsaktige mannen med stålbriller er kanskje ikke en du ville ha lagt merke til på gaten, men jeg får gåsehud på ryggen og må kjempe med klumpen i halsen.

Det er ikke mulig å skille mannen fra livet han har levd. Når Armstrong snakker om hvor viktig det er å trosse risiko for nå sine mål, er det selvsagt ikke unike tanker. Men ordene får en egen klang når de kommer fra en mann som ikke ga seg selv særlig mer enn 50 % sjanse for en vellykket landing, og som visste at det å mislykkes i verdensrommet ofte er jevngodt med den visse død.

Jeg har lest utallige skildringer av det døde månelandskapet, så grått at det ofte bare er emblemene på astronautdraktene som avslører at bildene ikke er tatt med svart-hvitt-film. Men det er når Neil Armstrong forteller at månestøvet lukter som en våt peis, at det treffer meg som et knyttneveslag i magen: Månen er et sted, for svingende, og denne mannen har vært der!

Når det hele er over, sitter jeg igjen med blandete følelser. Glede og lettelse over å ha sett et aldrende idol mens han ennå var ved god helse, og samtidig en sterk følelse av vemod. For jeg kan ikke fri meg fra tanken på alt vi mistet da Apollo-prosjektet ble skrinlagt i 1972. For meg er det et kroneksempel på at utviklingen ikke går jevnt fremover. Det Armstrong, Aldrin og Collins gjorde i 1969 kunne vi ikke gjøre idag, uansett hvor mye vi måtte ønske det.

Kjemperaketten Saturn V, kommandoseksjonen og månelandingsfartøyet finnes på museum, men menneskene som visste hvordan man bygger og driver slike maskiner er forlengst pensjonert eller gått bort. Og kanskje mangler vi også viljen. Det er vanskelig å for seg at John F. Kennedys berømte “månetale” ville få samme gjenklang hos ironigenerasjonen, som den fikk i sin samtid. Selvrealisering og selvoppofrelse går ofte dårlig sammen, og man kommer ikke til planetene uten sistnevnte.

Derfor våger jeg ikke helt å tro på NASAs nye måneprosjekt, som etter planen skal ta USA tilbake til Månen om en 15 års tid. Når jeg ser konsepttegninger av romfartøy som til forveksling ligner Apollo, tenker jeg at vi burde vært på Mars nå, og kanskje underveis til Jupiter. Isteden er vi her og gjenoppfinner teknologi fra 1960-tallet.

Selvsagt forstår jeg de politiske årsakene til at det gikk som det gikk. Apollo-prosjektet kostet titalls milliarder dollar, og verden har nok av oppgaver som står i kø. På den annen side: romfarten koster en liten brøkdel av det som årlig brukes på våpen eller for den saks skyld godteri, og den har positive ringvirkninger vi sjelden tenker på.

Neil Armstrong pekte på at “romkappløpet” mellom USA og Sovjet fungerte som en avledningsmanøver – de to supermaktene brukte så mye ressurser på kappestrid i rommet at de ikke fikk tid til å krige med hverandre. I mine øyne var han alt for beskjeden. Apollo-prosjektet inspirerte millioner av mennesker verden over, og lot oss for første gang se hvor liten og sårbar vår klode er. Vi har ikke noe tilsvarende i vår tid. Ta én titt på vår verden, og fortell meg at den ikke trenger mange flere som Neil Armstrong.

Hvil i fred, Neil Armstrong. En dag kommer vi til å reise tilbake og besøke stedet du måtte forlate så altfor hastig.

Samsung Galaxy Tab 7 Plus

Takket være Komplett.nos og ASUS’ supertreige service, måtte jeg ta et valg for noen uker siden. Jeg måtte ha en reisemaskin og ASUSen var ute av drift, så enten ble det å kjøpe meg en bærbar PC av noe slag eller skaffe nok et brett. Jeg gikk for det siste, da jeg har begynt å like brettmåten å jobbe på, vil slippe å ha drasse med et ekstra lesebrett på reisen og har investert en del i applikasjoner for Android-plattformen.

Samtidig var jeg sikker på at jeg ikke ville ha ASUS (ASUS er omtrent like populære som Apple her i huset nå, hvilket sier sitt), jeg ville ikke betale for mye og jeg hadde sjekket ut Samsung Galaxy Tab 7 på en konferanse nylig og falt for den nette formfaktoren. Da Expansys sendte meg et tilbud på Tab 7 Plus, hoppet jeg like gjerne på det og bestilte. Brettet kom på et par dager, effektivt og hyggelig levert på døra av DHL, og nå er jeg altså i ferd med å venne meg til det. Her er noen av min inntrykk:

Byggekvalitet: Samsung har fått mye ros for sine nettbrett, og selv om Tab 7 har plastikkdeksel istedenfor aluminium, som Transformer Prime har, virker den faktisk mer solid. For meg virker også prosessoren raskere enn på Transformer: Tab 7 booter påfallende mye kjappere (jeg restarter mine brett og telefoner for å sikre maksimal hastighet og god batterilevetid) og grensesnittet virker mer responsivt. Tendensene til hakking jeg har sett på Transformer Prime, finnes med andre ord ikke her.

Operativsystem og apper: Ikke siste Android-versjon, dessverre. For å få det må du kjøpe siste utgave av brettet, som visstnok kommer til norske leverandører i løpet av sommeren. Men Honeycomb (versjon 3.2) gjør jobben på en utmerket måte. Noen småting er forskjellige fra versjon 4 av systemet, men ikke flere enn at jeg var igang med alt jeg skulle gjøre på et blunk. Etter at jeg hadde Google-registrert Taben, dukket den opp som menyvalg på Play, og deretter var det bare å installere standardappene mine på løpende bånd. Med skytjenester som Play, Dropbox, Kindle Store og GMail er jobben med å klargjøre en ny dings virkelig blitt en lek.

Størrelsen: Det som tiltrakk meg mest med akkurat Tab 7 (i motsetning til f.eks. Tab 7.7) er at jeg lett kan holde den i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden er den samme som på min lille Kindle, den er et par centimeter lengre og 150 gram tyngre. Men alt i alt et elegant lite brett det er lett å holde i en hånd så lenge du måtte ønske. Det glir lett ned i en vanlig jakkelomme, og tar selvsagt mye mindre plass i en veske enn en Transformer Prime eller iPad. På reise er den utvilsomt mye enklere å ha med å gjøre enn et fullformat-brett, og så får jeg heller leve med at Sveriges tidligere statsminister Göran Persson observerte min Tab på en konferanse og utbrøt: “Det var en löjlig liten iPad!” :)

Skjerm: Skjermen er god, skarp og lyssterk, og størrelsen tatt i betraktning er oppløsningen mer enn god nok for mitt vedkommende. Holder du brettet horisontalt går det greit å lese nettsider i fullversjon (de kan du f.eks. få ved å installere Opera Mini, som lar deg late som om brettet er en fullvoksen PC).

Batterilevetid: Erfaringene fra jobbturer med normal, variert bruk (skriving, surfing, noen timer med film og musikk osv) tyder på at Tab 7 kan brukes i minst 9 timer før den skrur seg av. Det er omtrent på linje med ASUS-brettet (uten tilleggslading fra tastaturet) og nok til å dra på heldagstur uten lader, og da er jeg fornøyd.

Skjermtastatur: Galaxy Tab 7 er som nettbrett flest – det er ment å brukes uten tastatur. Jeg har en dyp og inngrodd skepsis mot skjermtastaturer, men bestemte meg denne gang for å utfordre skepsisen ved å bruke brettet på jobbreiser uten tastatur en periode. I tillegg til det innebygde skjermtastaturet, som i grunnen bare er et QWERTY-oppsett på skjermen, finnes det mange innovative løsninger på problemet. For Android har man blant annet SlideIt, Swype og SwiftKey X.

Jeg prøvde de to siste, som har ganske ulike innfallsvinkler til tekstinput. Med Swype tegner du ord ved å la fingeren gli over tastaturet. Ord blir med andre ord til en fast “bane” over skjermen, og det gjør det mulig å huske ord som tegnede mønstre og slik opparbeide et visst skrivetempo. SwiftKey X har svært god ordprediksjon og læreevne, faktisk god nok til at jeg kjøpte applikasjonen.

Etter å ha prøvd begge metodene, er jeg imponert over fremskrittene som er gjort på skjermtastaturfronten. Det er utvilsomt lettere å skrive raskt og presist nå enn for noen år siden. Men det er fremdeles langt igjen til skjermtasting kan måle seg med et fysisk tastatur. Delvis handler dette om meg. Jeg er altfor glad i sammensatte ord og faguttrykk som er for kompliserte eller sære til at produsentene gidder legge dem inn tekstbasene sine, og dermed bruker jeg altfor mye tid på år rette opp feilaktig tekstprediksjon.

Her minner SwiftKey X og Swype meg om hvorfor jeg forlot mobiltelefoner som baserte seg på T9 til fordel for QWERTY-typen: man blir tilslutt lei av å leke førskolelærer for programvare. Det andre hovedproblemet er selvsagt mangelen på fysisk tilbakemelding, som er grunnlaget for å kunne skrive touch på et fysisk tastatur. Når tastene alltid befinner seg på samme sted i det fysiske rom, opparbeider fingrene seg snart “body memory” nok til at tasting kan skje helt uten at man ser på tastaturet. På skjerm blir det annerledes, ikke minst fordi alle software-tastaturene har spesialtaster som plutselig forandrer hele tastaturoppsettet.

Med et fysisk tastatur kan man holde stålfokus på teksten, med et software-tastatur (eller talegjenkjenning for den sakens skyld) må man alltid dobbeltsjekke at systemet ikke finner på noe krøll. Forfatteren Isaac Asimov sa: “Writing, to me, is simply thinking through my fingers.” Det er nettopp dette som blir borte med skjermtastatur: muligheten til å taste, slette, klippe og lime i en “stream of consciousness”-aktig prosess uten at programvare kommer i veien.

Fysisk tastatur:  Det største fortrinnet ASUSen hadde, var at det fulgte med et helt greit tastatur med dockingløsning og innebygd batteri. Skal du ha et fysisk tastatur til andre Android-brett, finnes det såvidt jeg har skjønt ganske gode løsninger for titommersbrett. Men for sjutommersbrett er det ikke fullt så enkelt. Etter mye googling fant jeg tilslutt en kombinert mappe/bluetoothtastatur-løsning på Dealextreme (hvor ellers, hadde jeg nær sagt) til rundt 40 dollar.

Bildet over viser løsningen, som i prinsippet er smart uttenkt og lett å komme igang med. I praktisk bruk viser det seg at tastaturet er av den absolutt verste silikon-typen: svært myke taster med en hard kjerne du må treffe for å registrere en bokstav. I dette tilfellet er det så vanskelig å treffe akkurat riktig på hver tast – fingrene har en tendens til å skli ut til siden – at det blir vel så mye retting som med et skjermtastatur. Helt bomkjøp var det ikke, da mappe-delen fremdeles kan brukes.

Nå støtter Android også vanlige Bluetooth-tastaturer, og jeg fant derfor fram en gammel Nokia-sak jeg kjøpt til en PDA for mange år siden. Dette tastaturet er både godt å skrive på og tar lite plass når det felles sammen, så inntil videre får det bli min løsning. Så er det bare å håpe at Google Nexus 7 blir en så stor suksess at det avføder flere og bedre tastaturløsninger.

For i motsetning til det store grosset av IT-journalister, som kun ser dette i et “iPad-killer”-perspektiv, tror jeg at det lommevennlige formatet kan bli en profitabel nisje i brettmarkedet, bare det gjøres riktig.

 

 

Les dette før du kjøper ASUS-nettbrett hos Komplett.no

Jeg burde egentlig skjønt hvor landet lå, da damen hos ASUS Norges kundeservice sa “Så synd at skjermen ikke var sprukket ved levering”. Jeg hadde ringt ASUS etter å ha ventet i over seks uker på reparasjon av min ødelagte ASUS Transformer Prime hos Infocare, og så fått vite at reparasjonen på kr. 3100 måtte betales av meg da jeg var skyldig i skaden. Jeg gikk et par telefonrunder med Infocare, og fikk vite at reparasjonsavdelingen hadde konkludert at jeg var skyld i skaden fordi sprekker ikke oppstår spontant på denne typen skjerm.

For Infocare var det et sentralt poeng at det var en ekstern del som var skadet – jeg ville uten videre ha fått dekket reparasjon om f.eks. strømforsyningen inni brettet var gått istykker. Jeg spurte om det ikke innebar at det i praksis ikke fantes reklamasjonsrett eller garanti på den eksterne delen som kalles skjerm, og fikk mer eller mindre bekreftet dette. Deretter ba jeg om flere detaljer rundt Infocares vurdering av skader, men det var selskapet uvillig til å gi. Isteden ble jeg henvist videre.

Det var da jeg ringte ASUS Norge, og altså fikk bekreftet det samme hovedsynet. Touchskjermen av Gorilla Glass ses på som så god at enhver skade regnes som brukerpåført. Jeg tok kontakt med Forbrukerrådet, som opplyste meg om at jeg i henhold til Forbrukerkjøpsloven har rett til en feilfri vare. Om reklamasjon skjer innen seks måneder etter kjøpet (det gjelder her), står jeg som forbruker særlig sterkt – da har nemlig selger bevisføringsplikt. Såsant de ikke kan vise at skaden skyldes feilbruk, skal reparasjonen gjøres for deres regning.

Jeg ble også anbefalt å forholde meg til selger som har det endelige ansvaret her, og derfor ringte jeg til Komplett.no og fremla en muntlig klage på avgjørelsen. Komplett.no henviste til Infocare, men lovet å se på bildene av den skadde skjermen og gi sin egen vurdering. Det resulterte i følgende epostutveksling:

Fra Komplett.no 7. juni 2012
Hei
Ref tlf samtale ang ordre 18364146 og sprekk i skjerm.
Vi har nå fått bilder fra Infocare og vår returavd har tatt en vurdering av saken.
Her står vi bak Infocare sin avgjørelse. Det er ingen spenninger i skjermen som skal tilsi at dette
skal skje av seg selv.
Med vennlig hilsen,

Salg & Kundeservice
Fra: Eirik Newth 7 juni 2012
Hei igjen,
Siden saken skal tas videre, trenger jeg å vite hvordan dere målte spenningen i glasset. Jeg ber også
om en kopi av uttalelsen fra InfoCare som deres beslutning er basert på.
Mvh
Eirik Newth

Fra: Komplett.no 7. juni 2012
Hei, Infocare har avvist denne grunnet fysisk skade.
Ut ifra bilde du har sendt oss så ser vi tydelig at det er ytre glasset som har knust. Det vil si den har
blitt utsatt for en belastning den ikke er laget for. Dette er ikke noe som dekkes av reklamasjons
retten og derfor avvist som gratis reparasjon av infocare.
Glasset på slike maskiner er festet på en ramme og ikke spent opp i en ramme(buet) så vil det ikke
skapes spenninger i glasset som gjør at dette plutselig kan knuses uten ytre påvirkninger.
Så med den informasjonen vi sitter med så kan ikke vi godkjenne reklamasjon desverre.
Mvh

Retur avdelingen

Fra: Eirik Newth 8. juni 212
Hei igjen,
Nok en gang: Glasset sprakk i løpet av natten mens brettet lå i en
beskyttende veske i en skuff. Hvordan dette er å utsette glasset for
en påkjenning det ikke er laget for, er over min forstand. Jeg kan
ikke se at noe dere har sagt så langt, har gitt meg en
tilfredsstillende forklaring på hvordan skaden skulle oppsto.
Eller konstaterer jeg at dere verken har testet eller målt noe som
helst, men rett og slett gått ut fra at det er umulig for glass av
denne typen å sprekke uten ytre påvirkninger pga monteringen. Dette
bekrefter forsåvidt en uttalelse fra ASUS Norge, og er selvsagt noe
jeg kommer til å ta med meg videre til Forbrukerrådet og i videre
omtale av saken.
mvh
Eirik Newth

Fra: Eirik Newth 8. juni 2012
Hei igjen,
For ordens skyld: jeg er ikke den første Transformer Prime-kunden som
har opplevd dette. I denne diskusjonstråden deltar andre med samme
problem, og det nevnes spesifikt at enkelte har fått sprekker i skjerm
når “lokket” på Prime er igjen.
http://forum.xda-developers.com/showthread.php?t=1530660&page=2
mvh
Eirik Newth

Fra: Komplett.no 8. juni 2012
Hei, da det er fysisk skade på maskinen din så står vi ved vår avgjørelse i saken.
Ønsker du å ta saken vidre så ønsker vi at dette skjer via Forbrukerrådet da det er riktig kanal.
Den tråden du viser til er en internasjonal tråd hvor det har vært 4 andre i verden som har vært
uheldige, dette viser ikke til en svakhet i produktet.
Mvh

Retur avdelingen

Dette er den samlede skriftlige korrespondansen jeg har hatt med Komplett. Dokumentasjonen fra Infocare, som jeg ba om i en av epostene over, fikk jeg aldri tilsendt. Derfor er det påstandene fra Komplett.no jeg forholder meg til når jeg nå rapporterer dette som en klage til Forbrukerrådet. I klagen argumenterer jeg med at verken Komplett eller Infocare ser ut til å ha gjort noe forsøk på å dokumentere at dette er min feil: bevisførselen består i å hevde at denne typen feil aldri opptrer i dette produktet. Jeg mener dette åpenbart ikke er godt nok.

Eksempel på skjermskade svært lik min på en annen ASUS Transformer Prime

Det hadde f.eks. vært mulig å undersøke skjermen nærmere for å utelukke at noe hadde gått galt i produksjonsprosessen (slikt hender, som kjent). Utseendet på skaden kan også si en del om hvordan skaden oppsto. Et søk på “cracked ipad screen” (ASUS og Apple bruker samme glassleverandøren, såvidt jeg vet) viser den vanligste formen for knusningsskade i denne typen herdet glass: Et stjerneformet mønster sentrert om treffpunktet. Sprekkene i min skjerm minner lite om dette – vi snakker to lange, vinkelrett på hverandre stående sprekker i et hjørne –  men jeg er ikke kompetent til å vurdere om det betyr noe.

Det behøver jeg da heller ikke. For igjen: i dette tilfellet er det selger som har bevisbyrden, og jeg mener at Komplett ikke har oppfylt denne plikten når man kun gjentar en udokumentert påstand om at monteringen gjør spontan sprekkdannelse umulig. Når jeg peker på at andre ser ut til å ha opplevd noe lignende, avvises det med at disse kundene var “uheldige” (hvordan Komplett.no kan vite dette, må fåglarna vite).

Per idag står saken slik: Jeg har bedt om å få returnert ASUS-nettbrettet ureparert, og lagt ut den sureste tusenlappen (“undersøkelsesutgifter”  pluss transport) på svært lenge. Jeg vil ha beviset hos meg, for å si det slik. Å reparere brettet kom aldri på tale – risikoen for at jeg ikke får medhold er stor, og å bruke ytterligere 3000 på et brett til 6000 som jeg vet kan gå istykker uten forvarsel er å “throw good money after bad”, som briten sier.

Jeg vet ikke hvordan denne saken forløper videre, og hva utfallet blir. Jeg vet bare dette, som kan være av interesse for andre:

1. Jeg la mitt nettbrett ned i en skuff om kvelden, og fant en sprekk i glasset neste morgen.
2. Min situasjon er sjelden, men tilsynelatende ikke helt enestående.
3. Ifølge produsent og selger er min situasjonsbeskrivelse umulig pga nettbrettets konstruksjon.
4. I praksis betyr dette at skjermen på ASUS-nettbrett kjøpt hos Komplett.no er unndratt reklamasjon: skader er din feil uansett.
5. Dette opplyser Komplett.no ikke om på forhånd.

“Trusted by geeks  since 1996″, sier Komplett-reklamen. Ikke denne geeken lenger, dessverre. Jeg har kjøpt produkter fra Komplett siden før årtusenskiftet, men har definitivt kjøpt mitt siste nå.

Oppdatering: Takk til twitrer @ChiVampir, som opplyste meg om at det finnes en egen blogg for folk som har opplevd det samme som meg. Ikke veldig voluminøs p.t., men det er nok saker som minner om min der til at jeg begynner å få noen caser å argumentere ut fra.

Oppdatering 25. juli: Etter noen runder, har ASUS-brettet nå vært inne til ny vurdering hos Komplett.no. Ansatte der har sett nærmere på det, og er kommet til at skaden skyldes en ytre påvirkning, slik de hele tiden har hevdet. Denne gangen er begrunnelsen helt klart grundigere. Blant annet mener Komplett at det er gått et skår av glasset som tyder på ytre påvirkning (bildet de vedlegger som bevis er defekt, så jeg kan ikke verifisere). Min bloggposting om saken er også trukket inn til støtte for Kompletts syn (de har ikke kunnet reprodusere lyden jeg hørte da jeg løftet brettet ut av skuffen).

Forbrukerrådet mener at bevisbyrden med dette er flyttet over til meg. Med andre ord: med mindre jeg klarer å hoste opp en uavhengig ekspert på slike skjermer i løpet av en uke, vil de avslutte saken. To motstridende følelser nå: På den ene side er jeg oppgitt over sakens utfall, og selvsagt skuffet over ikke å bli trodd på mitt ord. Skjermen sprakk i løpet av natten mens den lå trygt i en skuff – DET er og blir sakens kjerne. Om knaselyden jeg hørte da jeg løftet brettet ut av skuffen var lyden av en skjerm som røk, betyr det faktisk ikke annet at “ytre påvirkning” er definert som å gripe tak i sitt nettbrett – som ikke virker spesielt rimelig det heller.

På den annen side koker det hele ned til et spørsmål om kost/nytte: Er det virkelig verdt de ekstra utgiftene og tiden det vil ta å gå nye runder (har allerede brukt over to måneder på dette tøvet nå), eller vil jeg nok engang bare kaste gode penger etter dårlige. Forbrukerrådet har anbefalt meg å gi opp, men gitt meg en uke til å tenke gjennom saken – så får jeg se hva jeg gjør.

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Forleden dag ble nettstedet kommentarfeltdugnad åpnet av Helle Cecilie Palmer og Beate Sørum, etter en kronikk i Dagbladet. Hensikten med dugnaden er å ta et oppgjør med ukulturen som har forvandlet kommentarfeltene fra en åpen råk til en åpen kloakk:

Vi har sett oss lei på den ubalanserte kommentarfeltdebatten. Vi mener at grunnene til å holde seg unna kommentarfeltene, nettopp er grunnene til å delta i debatten. [...] Vi inviterer til kommentarfeltdugnad. Vi oppfordrer alle til å ta seg bryet med å argumentere saklig, stille spørsmål og utfordre de fordomsfulle innleggene. Hvis vi er mange nok som gjør dette, kan vi kanskje lykkes i å gjøre kommentarfeltene om til en arena for seriøs samfunnsdebatt, der alle vil delta.

I utgangspunktet er jeg en sterk tilhenger av nettdugnader (jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bidra vesentlig til Wikipedia) og jeg mener det er prisverdig å ville imøtegå fordomsfulle ytringer med saklige argumenter. Dette er også noe jeg stadig gjør i det fysiske rom, i min rolle som foreleser om fremtidstemaer som den demografiske utviklingen i Norge og verden forøvrig. Likevel kommer jeg ikke til å delta i kommentarfeltdugnaden, av tre årsaker.

Dugnaden er dømt til å mislykkes
Etter å ha fulgt avisenes kommentarfelter i flere år (jepp, jeg har en masochistisk strek) er det åpenbart for meg at skribenter med et sterkt høyrevridd og innvandringsfiendtlig ståsted dominerer debatten. Under Dagbladet-kronikken til Palmer og Sørum er det nå nesten 2000 kommentarer, og du skal ikke ha lest mange av dem før du skjønner hvor håpløst det vil være å imøtegå alle påstandene der med saklig kritikk. Og dette er altså bare én artikkel i én avis. Kommentarfelter med tilsvarende – og langt verre – innhold og tonefall finnes i nettaviser over hele landet.

Tar ikke kommentarfelttraverne deg med sitt blotte antall, tar de deg på utholdenheten. Helt siden gode, gamle USENETs dager har vi hatt debattanter som dominerte rett og slett fordi holdt ut lenger enn alle andre. Kommentarfeltet er fullt av slike nettroll, og den som skal imøtegå usakligheter i kommentarfeltet må følgelig være villig til å stå løpet ut og besvare mange og lange innlegg som er skrevet til alle tider på døgnet.

Kommentarfeltet er mer en arena for sterke følelsesytringer enn et forum for kjølig, saklig debatt. Jeg syns fremdeles Even Westvangs beskrivelse av kommentarfeltene som “sinnaposer” er treffende – mer enn noe annet er dette steder der folk ventilerer sin frustrasjon over det som måtte ergre dem. Det gjør sikkert godt å ventilere for dem det gjelder, men for utenforstående oppleves det som ganske fremmedgjørende. Og i mine øyne er det nettopp de sterke følelsene som mer enn noe annet gjør kommentarfeltene irrelevante.

Livet er for kort til uvesentligheter
I utgangspunktet trodde mange (også jeg) at kommentarfeltene kunne bli et nyttig tilskudd til den offentlige samtalen, et demokratiserende møtested for høy og lav. Isteden lever de sitt eget liv, og dyrker fram en sær subkultur med synspunkter og et tonefall som gjør at folk flest holder seg unna. Få skygger lenger unna enn maktmenneskene og meningsbærerne som så ofte er mål for kommentarfeltets raseri, som journalister og mediekommentatorer, politikere, ledere for offentlig og privat sektor osv.

Og kan de gjøre med den aller beste samvittighet. For blant dagens mange debattarenaer skal du lete lenge etter noen som er mindre betydningsfull enn akkurat kommentarfeltene. Av natur er de reaktive: engasjement og temperatur avspeiler direkte temavalg og vinkling på innhold produsert av andre (som regel en journalist). Feltene skaper intet nytt på egen hånd, leverer ingen nye ideer og heller ingen nye stemmer til samfunnsdebatten (tenk på hvor mange bloggere og twitrere som sprengt mediegrenser, og tenk så på hvor mange kommentarfeltdebattanter som har oppnådd det samme).

I grunnen lærer kommentarfeltene oss utenforstående lite annet enn at det finnes ganske mange som er ganske sinte og/eller redde for ganske mye.

Dugnaden legitimerer atferden
“Don’t feed the troll” er et gammelt råd for nettdebatt som ikke bare handler om at du ved å svare på usaklige utspill inspirerer folk med imponerende utholdenhet (se over), men også om at du på sett og vis legitimerer atferden. Hvis du for eksempel velger å svare på kommentaren fra “trieste” som hevder at “Ap importerer nye Ap-stemmer fra den 3. verden” (se under) har du samtidig anerkjent anonymiteten og nivået på retorikken.

Sakset fra en av Magnus Forsbergs gode collager av nettkommentarer

Langt på vei mener jeg at kommentarfeltdugnaden fremstår som legitimerende for kommentarfeltene som helhet. Hvis dette mot formodning skulle fungere, vil jo avisene kunne unnskylde seg med at debatten ikke lenger er så ensidig og usaklig. Initiativet signaliserer dessuten at avisens kommentarfeltene er viktige (noe de altså ikke er), det reduserer avisens moderatorarbeide og ikke minst skaper det engasjement.

Tilhengere og motstandere av dugnaden kommer til å krangle så busta fyker så lenge tilhengerne gidder å henge med  - hvilket neppe er særlig lenge. I mellomtiden triller annonsekronene inn. Mitt syn her er krystallklart: Det var avisene som skapte dagens kommentarfelter, og det er de som eventuelt bør rydde opp. Frivillige bør ikke la mediehusene slippe unna sitt juridiske og moralske ansvar ved å gjøre kommentarfeltene til en litt mindre abnorm debattarena.

Men er det ikke farlig å ignorere kommentarfeltene?
Tja. Det er neppe farligere å ignorere de mest ekstreme kommentarfeltdebattantene enn alt det andre ekstreme innholdet på nettet vi jevnlig ignorerer. Som for eksempel hjemmesiden til holocaustfornekteren David Irving, der du gratis kan laste ned hans bøker (som er skremmende velskrevne og overbevisende – det vet jeg av erfaring).

Det vil føre for langt å ta debatten om eventuelle skadevirkninger av filterbobler eller ekkokammereffekt i kommentarfelter. Den regner jeg med at vil dukke for alvor igjen når Fjordman inntar vitneboksen i Oslo tinghus. Her og nå konstaterer jeg bare at ekstreme holdninger alltid har eksistert, og at det virkelig vesentlig nye er at det er blitt så enkelt for ekstremister å spre sitt budskap. Faktisk så enkelt at imøtegåelse er en umulig oppgave for folk ned et normalt tidsskjema.

Nok en gang: dette er ikke en oppfordring til passivitet. Støter du på uakseptable holdninger, bør du imøtegå dem på en respektfull og saklig måte hvis du føler deg istand til det. Ta isteden dette som et hint fra en erfaren debattant som forlengst har lært å velge sine slag – og ikke minst sine slagmarker – med omhu. Bruk argumentene dine der de har en sjanse til å bli hørt og bety noe, som i avisenes ordentlige debattsider, i den anstendige delen av bloggosfæren, i lokalpolitikken, i lunsjpausen på jobben, på skolen, blant venner og familie eller hvor det nå måtte passe.

Glem ikke at det noen ganger er riktigst å vende ryggen til. Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre.

Oppdatering fredag kveld: Så langt har det ikke vært nødvendig å minne om det, men for ordens skyld: moderasjonsreglene på denne bloggen skiller seg fra nettavisenes på noen vesentlige punkter. Vær gjerne kritisk til punktene som er nevnt over, men hold et anstendig tonefall og – ikke minst – hold deg saken. Vurderes du som ubehøvlet eller off-topic blir kommentaren ikke godkjent.

Saken i dette tilfellet er altså ikke norsk innvandringspolitikk eller romfolk eller asylsøkere, men avisenes kommentarfelter og hvorvidt andre enn en fast og trofast skare skal bry seg om dem.

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Sony Ericsson Xperia Pro: Et førsteinntrykk

Forleden uke tok min Nokia N900 kvelden (familien er tydeligvis inne i en stim teknologisammenbrudd – nå mangler i grunnen bare oppvaskmaskinen). Softwaremassig hadde fonen hanglet en god stund, etter at Nokia overlot oss Maemo-brukere til oss selv til fordel for MeeGo og deretter Windows, men det var stadige hardwareproblemer (spontane reboots, klokke som nullstilte seg, gyrosensorer som sluttet å virke) som satte strek for akkurat dette open source-eventyret.

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Asus Transformer Prime: Et førsteinntrykk

Så ble det vår tur til å kjøpe nettbrett, da. Som blogget testet jeg iPad ifjor, og kom den gang til at opplevelsen ikke helt rettferdiggjorde prisen. Det hjalp selvsagt ikke at jeg på det tidspunktet kjørte Linux, som ikke akkurat er kjent for å godsnakke med iTunes. Utpå høsten 2011 ble jeg oppmerksom på at det Android-baserte brettet ASUS Transformer fikk mye fagnad, og som fornøyd kjøper av to netbooker fra samme selskap havnet det brått høyt på vil ha-lista.

Kjøpet ble skjøvet ut i tid da ASUS lanserte Transformer Prime, en oppgradert versjon med bedre grafikk (Tegra 3 fra Intel), i USA ifjor høst. Først i slutten av januar ankom brettet endelig her i heimen, og siden har jeg (og husets åtteåring) brukt det daglig. Hovedårsaken til at jeg kjøpte Transformer var løsningen med et tastatur som med et håndgrep forvandler nettbrett til en netbook.

Tastaturet holdes på plass i en smal renne med tre festepunkter, og har ekstra batteri, USB-port og en SD-kortleser. Med tastaturet på fungerer Prime som en vanlig bærbar – du kan for eksempel koble til minnepinner, eksterne harddisker og annet USB-utstyr (vel å merke slikt det finnes støtte for i Android) og regne med at det oppfører seg normalt. Uten tastaturet er Prime et nettbrett med en skarp og god skjerm, litt smalere i bredden enn iPad men også håret lettere.

Like etter at jeg mottok brettet oppdaterte systemet seg til siste Android-versjon (4, også kjent som Ice Cream Sandwich). Det bærer sterkt og positivt preg av at Google har vunnet erfaring med telefoner og brett de siste årene. Det følger ikke med noen instruksjonsbok med brettet, men det tok ikke sønnen vår mange minuttene å finne ut av systemet helt på egen hånd.

Og det bringer meg til det mest slående ved brettet: det ser pent ut, og det er lettvint og morsomt å bruke. Det funker utmerket som en touchbasert spillplattform, er strålende å se film på i sofaen når du er forkjølet, et utmerket surfebrett og helt OK å lese bøker på. Med andre ord: på hjemmebane fungerer det først og fremst en mediedings/leketøy for store og små, her som i de fleste andre brettfamilier.

På jobbreiser ser det annerledes ut. Der var jeg på jakt etter en maskin som kan brukes til skriving, surfing og den daglige driften av enkeltmannsforetaket mens jeg er på veien (kalender, epost, regneark). I tillegg må jeg ha en maskin som veier så lite at jeg slipper unna med håndbagasje når jeg må overnatte på steder som bare nås med Widerøe, helst med en batterilevetid som lar meg jobbe en hel dag uten å lade.

Det innebygde kameraet tar helt patente bilder, som man ser her

For å ta det siste først: ASUS hevder at den unike kombinasjonen av batteri i tastatur og skjerm kan gi brettet en brukstid på opptil 18 timer. Om det stemmer vet jeg ikke, men av erfaring vet jeg at man kan få en full arbeidsdag og likevel ha godt med batteri igjen. Hver gang brettet kobles til tastaturet, etterlades det fra tastaturbatteriet, noe som betyr at jeg ikke lader oftere enn hver tredje eller fjerde dag når det brukes hjemme.

Med en samlet vekt på 1,1 kilo er det heller ikke noe å si på vekten. Chassiset er i børstet aluminium, og i sammenbrettet stand virker brettskjermen svært godt beskyttet mot støt og slag. Android 4 virker kjapt og responsivt, det er bare når jeg laster inn fullversjonene av norske nettaviser med ørten flæsjreklamer at det merkes at dette tross alt er en glorifisert mobiltelefon. Det, og så utvalget av applikasjoner da.

Ja, for når du beveger deg over i Android-land kan du si takk og farvel til mye av programvaren du er vant til å bruke på desktopen, og belage deg på å finne erstatninger som er mer eller mindre ekvivalente. Det kommer stadig flere brettilpassede applikasjoner, men det er ikke til å komme forbi at det meste av det som finnes i Android Market er skrevet for mobiltelefoner, med alle de begrensningene det innebærer.

Derfor tok det meg overraskende lang tid å finne en office-pakke jeg kunne leve med, for eksempel. Jeg har brukt Openoffice i årevis, men det finnes ikke for Android (det gjør heller ikke MS Office, selvsagt). Google Documents er like avhengig av nettforbindelse på brett som på PC, så det var uaktuelt. Pakken Polaris Office er forhåndsinstallert på Transformer, men viste seg å være ubrukelig da det ødela flere av tekstfilene mine.

Med Android 4 er det lett å sette opp en attraktiv startside med apps og widgeter (her: kalender, epost og RSS-leser). Bakgrunnen er et levende skjermbilde, en annen av mine Android-favoritter.

Etter å ha prøvd fire-fem alternativer, endte jeg opp med å kjøpe Documents to Go fra Dataviz, et firma som har laget programvare for udde plattformer i mange år (jeg kjørte det første gang på en Linux-basert PDA fra Sharp). Grensesnittet er kluntete og utseendet lysår unna standarden som er satt med Android 4, men det leverer Word-filer som mine oppdragsgivere ikke klager på. Og det er hovedsaken for meg, tross alt.

Ellers er det å overføre og holde rede på filer er en smal sak. Her trengs det ikke å installeres noe iTunes eller Zune-aktig for å få tilgang til egne filer: plugg brettet i en USB-port på PCen og det dukker opp som en ekstern 32 (eller 64, avhengig av modellen) gigabytes harddisk i filviseren. Mappenavnene er stort sett intuitive, så å overføre musikk, filmer, bilder og ebøker blir mest et spørsmål om å dra og slippe til riktig mappe.

I det daglige arbeider jeg stort sett i Dropbox-mappa mi. Her finnes det en Android-applikasjon som fungerer annerledes enn det man er vant til fra PC. Fornuftig nok synkroniserer den ikke alle filene i Dropbox-området (i mitt tilfelle ville det si rundt 30 GB), isteden laster den ned en spesifikk fil man klikker på, som så kan jobbes med on- eller offline. Det siste er verdt å merke seg, da Transformer foreløpig bare kommer med wifi – ikke innebygd 3G (det går selvsagt an å koble brettet på nett via mobilen, og for meg er det nok).

Andre brettilpassede nytteapplikasjoner:

  • Amazon Kindle: Gir en god god ebok-leseopplevelse (selv om jeg blir like trøtt i øynene av å lese på Transformer som på iPad), og har en butikkløsning som er enklere å bruke enn Kindle Store på nett.
  • Beyondpod: Podcastklient for lyd og video, pent og ryddig grensesnitt
  • Diverse Google-programvare: GMail, Reader, Maps, Docs er selvsagt preinstallert og godt brettilpasset
  • Google Chrome: Min (og mange andres) favorittnettleser finnes nå i beta for Android, med avanserte synkroniseringsmuligheter mot desktop
  • Lookout: Sikkerhetsprogramvare. Beskytter mot uhumskheter som push ad-apps, og tilbyr sporing, fjernsletting og låsing. Et must, mao.
  • MyLibrary: Preinstallert ebokprogram for EPUB og PDF-bøker. Aldiko er et godt alternativ.
  • Opera Mobile (ikke Mini): Den norskutviklede nettleseren er kjappere og mer stabil enn konkurrentene. En vinner på tunge nettaviser, fex
  • Pulse News: Flipboard-klon for Android, fin til å lese tidsskrifter og feeder med offline
  • Skype: Lyd og video fungerer helt perfekt.
  • TweetCaster: Twitter-klient, er tilpasset brett i en helt annen grad enn favoritter som Tweetdeck, fex.

Ellers har Jorunn planer om å blogge om spill for Android-brett i nær fremtid, da det er hun som har hatt hovedansvaret for det her i heimen.

Konklusjon: Om du får tak i den norske utgaven (i skrivende stund ser det ut til å være temmelig utsolgt rundt forbi) vil du ha skaffet deg et nettbrett som rent teknisk er helt i toppklasse, samt en helt grei netbook-erstatning. Men vær oppmerksom på begrensningene som ligger i hardware og applikasjonsmarked, ikke minst hvis du ønsker å bruke brettet til noe mer enn moro, spill og dill. :)

 

Farvel til Linux

Etter å ha brukt Linux som mitt viktigste arbeids-operativsystem i elleve år, har jeg kastet inn håndklet og gått tilbake til Windows. Nærmere bestemt Windows 7 Professional, på en splitter ny HP Touchsmart-PC. Det er ikke med lett hjerte jeg gjør dette, da jeg har enormt stor sans for prinsippene bak åpen programvare og kan takke Linux-miljøet for mange års trygg og brukervennlig databruk. Men som frilanser med hjemmekontor har jeg hele tiden måttet følge et grunnprinsipp: valget av operativsystem kunne ikke komme i veien for arbeidet mitt.


Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.