Nexus 5x: Et førsteinntrykk av Googles nye telefon

For noen uker siden tok min siste Samsung S4 kvelden, og det var på tide å skaffe seg ny telefon. Jeg hadde blinket meg ut en av Googles nye og lovpriste Nexus-telefoner, og etter litt venting (som ble tilbragt i billig backuptelefon-helvete) kunne jeg gå i butikk på lørdag og kjøpe en lekker, svart Nexus 5X. Ja, for en av årsakene til at jeg gikk for Nexus denne gangen var designet. Jeg har sverget til Samsung i noen år nå, men syns at selskapet gikk litt av sporet med de siste modellene sine.

Screenshot 2015-11-16 at 12.34.25 - Edited

Jeg valgte å ikke gå for Nexus-storebror 6P, mest fordi jeg syns 5X har en hendigere størrelse og ellers leverer noenlunde samme ytelse (blant annet er kamerasystemet nøyaktig likt). Det skader selvsagt ikke at 5X er en god del lettere, både i gram og for lommeboken. Nå har jeg brukt telefonen i noen dager, og er klar til å si litt om hva jeg liker og ikke liker så langt.

Min favorittanmelder om Nexus 5X

DET JEG LIKER

Android 6.0 Marshmallow: Hovedargumentet for å kjøpe Nexus er at man får Googles svar på iPhone-opplevelsen: En versjon av Android som oppdateres raskt og er akkurat slik Google mener det bør være. I Android-universet er dette ingen liten ting, med så mange produsenter som flikker på brukeropplevelsen og slurver med oppdateringer. Android 6 er en fryd for øyet og fingeren, responsivt, oversiktlig og logisk i daglig bruk og fullt av løsninger som gjør hverdagen enklere. Som “Ikke forstyrr”, som erstatter lyd av/på-knappen og lar deg konfigurere varsellyder i detalj, eller det at mindre brukte menyvalg som wifi-sone og NFC kun dukker opp i nedtrekksmenyen etter at de er tatt i bruk via hovedmenyen.

Bare applikasjonene jeg vil ha: Da jeg skulle gjenopprette min forrige telefon fra Google-backup, fikk jeg nok en påminnelse om hvor uhorvelig mye unødvendig programvare som dumpes på brukerne av typiske Android-flaggskip. Jeg slettet mer enn 20 små og store programmer fra gjenopprettelseslisten, de fleste av dem slike som ikke uten videre lot seg gjøre å slette fra min Samsung S4. Resultatet er at man ut av boksen har et mye ryddigere og mer oversiktlig, responsivt og ikke minst mindre plasskrevende system.

Fingeravtrykks-ID: Nexus 5X og 6P er begge utstyrt med siste versjon av Androids fingeravtrykks-ID, om hvilket det bare er én ting å si: Ge. Ni. Alt. Fingeravtrykksleseren sitter på baksiden av telefonen (i motsetning til hva som gjøres på fex iPhone), uten at det virker hemmende eller forsinkende på noen måte. Presisjonen er utmerket (jeg har knapt opplevd å måtte trykke mer enn én gang) og opplåsingen skjer umiddelbart. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å leve uten dette så lenge!

Fast charge: Som navnet antyder, handler det om at man med den medfølgende laderen kan forkorte ladetiden kraftig. Jeg testet dette ved å la Nexusen lade ved siden av en Samsung uten fast charge, og kom til at førstnevnte ladet omtrent 50% raskere. Jeg har sett andre tester som tyder på det samme. Det er ikke tall som snur hverdagen på hodet, men nyttig likevel – ikke minst når batterilevetiden bare er sånn måtelig god (se nedenfor).

Nyttigere startskjerm: Låseskjermen tennes automatisk når du løfter på telefonen, og viser klokkeslett og eventuelle meldinger. Den komplette nedtrekksmenyen er tilgjengelig fra låseskjermen, du trenger altså ikke låse opp telefonen for f.eks. å skru på Bluetooth, bruke den innebygde lommelykten eller sette opp “ikke forstyrr”-funksjonen.

Screenshot_20151116-110441

USB-C: Nice, sier jeg eder. Like liten og hendig som gamle mikro-USB, men uten de tre vendingene man alltid må gjøre på pluggen før den endelig glir på plass.

Kameraet: Jeg er ingen fotoekspert, men syns kameraet fortjener fagnaden det har fått av mange anmeldere. Oppløsningen er utmerket, kameraet responderer raskt når man sveiper det fram fra f.eks. låsesiden, og det yter langt bedre under dårlige lysforhold enn noe annet mobilkamera jeg har vært borti. Noen eksempler kan ses nedenfor.

IMG_20151115_160411

IMG_20151115_152700

IMG_20151114_215922

Min hovedinnvending er appen, som av og til blir i enkleste laget. Her antas det at systemet skal håndtere alt, og det finnes derfor ingen manuelle innstillinger. Men løsninger på det finnes jo i Play, for den som ønsker seg større kontroll.

 

DET JEG IKKE LIKER

Middelmådig batterilevetid: Med et innebygd batteri på 2700 mAh har man et ganske labert utgangspunkt, og det bekreftes i daglig bruk. En normal arbeidsdags telefonsamtaler, mobilsurfing og diverse app-bruk eter opp 80-90% av batterikapasiteten. Skal man i tillegg bruke Google Maps eller wifi-sone (noe jeg gjør mye på reise), blir lader et must. Dermed plasserer Nexus 5X seg omtrent på samme sted som alle andre smarttelefoner jeg har eid. Testene vil forøvrig ha det til at Nexus 6P varer en god del lengre.

Screenshot 2015-11-16 at 10.57.51 - Edited

Ikke trådløs lading: Jeg har så langt ikke investert i trådløs lading, så rent økonomisk taper jeg ikke på dette. Men det er irriterende at jeg ikke kan prøve ut før Nexusen pensjoneres, en irritasjon som dog mildnes en god del av fast charge via USB-C.

Ikke utbyttbart batteri eller mulighet for SD-kort: Mine tre siste telefoner har alle latt meg skifte batteri og sette inn et mikro-SD-kort. Det er en funksjonalitet jeg har hatt stor nytte av, og som jeg kommer til å savne. På den annen side har de fleste Android-produsenter nå faset ut denne muligheten, så…

Ikke medfølgende USB-C-til-USB-A-kabel: Kabelen som går til laderen har USB-C i begge ender, hvilket betyr at du må kjøpe en USB C-til-USB-Al for f.eks. å kunne overføre data til og fra PC eller bruke en annen lader enn den medfølgende. Kabelen er ikke dyr – jeg betalte 139 i Google-butikken – men med tanke på hvor uvanlig USB-C fremdeles er burde Google ha kostet på seg å legge den ved .

IPS LCD-skjerm: Når jeg legger Nexus 5X ved siden av en telefon med AMOLED-skjerm (f.eks. Samsungs flaggskip) er forskjellen på de to teknologiene merkbar. Nexusens skjerm fremstår som blassere i fargee med et svakt gulstikk, og virker dessuten litt mindre lyssterk. Forskjellene er imidlertid så små at jeg ikke merker dem i daglig bruk, og definitivt ikke nok til at jeg syns det var et argument for å gå for storebror 6P, som har AMOLED.

Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt

For noen dager side lanserte stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, et forslag om å belønne folk som går og sykler til jobben med et eget skattefradrag. Hensikten er å incentivere flere til å gjøre et miljøvennlig og helsefremmende transportvalg så ofte som mulig. Det som drepte forslaget før det forlot startstreken var Holmås’ idé om å bruke GPS til å verifisere at folk faktisk gjorde det de fikk fradrag for.

GPS bestemmer posisjon, posisjonsbestemmelse er overvåkning, og Datatilsynet var selvsagt raskt ute med å avvise det hele med at “å innlevere personlige data på hvor man er til skattemyndighetene for å få litt lavere skatt, fremstår som veldig invaderende på den enkelte og som et for kraftig tiltak”. Men i dette tilfellet hadde tilsynets representant stått seg på å høre på hele argumentet til Holmås. Han tar nemlig klart forbehold om at det er mulig gjøre det på en måte som ivaretar personvernet:

Lar det seg ikke gjøre uten å komme i konflikt med personvernet, kommer det ikke til å bli noe av. Men jeg tror det skal være mulig, da det finnes ulike andre skatteordninger der skatteetaten aksepterer ulik grad av kontroll, sier Holmås, og nevner avslutningsvis utleie av fritidsboliger som et slikt eksempel.

Rent teknisk burde det absolutt være mulig å gjennomføre. Skattemyndighetene trenger ikke å vite nøyaktig hvor du har syklet hen for å gi deg et fradrag, like lite som de trenger GPS-data for å gi deg reisefradrag som pendler. Det de eventuelt trenger er en bekreftelse på at du har beveget seg mellom to posisjoner myndighetene allerede kjenner – hjem og arbeidsplass – på en måte som samsvarer med gåing eller sykling, i et gitt antall dager.

unnamed

En modell her kan være Ruters reiseapp, som daglig frakter titusener av passasjerer rundt i Oslo og Akershus, uten å lagre koblinger mellom person og nøyaktig reiserute. Data fra Ruter-appen kan brukes som grunnlag for fradag for reiseutgifter i selvangivelsen (jeg har gjort det i flere år nå), til tross at skattemyndighetenes mulighet til å bekrefte at reisen faktisk gikk til og fra jobb er lik null.

Screenshot 2015-04-25 at 11.52.19 - Edited

Rådata fra min Fitbit forleden, da jeg gikk til jobb i Oslo sentrum to ganger

Så Holmås har også rett når han påpeker at man ikke behøver å stille superstrenge krav til kontroll, all den tid man heller ikke gjør det med så mange andre (transport)fradrag. I praksis kan et halvstrengt kontrollregime forvaltes av en mobilapp som henter data fra telefonens GPS, eller fra eksisterende treningsappers APIer. Strava, Endomondo og Fitbit har alt gjort forarbeidet og brukes av tusenvis av nordmenn (og bakom synger Apple Watch)…

Når dette er sagt, er heller ikke jeg overbegeistret for forslaget. Som aktiv syklist mener jeg det er viktigere å forbedre forholdene for syklister før vi lokker enda flere ut på dårlig vedlikeholdte sykkelstier og offentlige veier. Men det som interesserer meg ved forslaget, og som gjør at jeg mener det fortjener noe annet enn blank avvisning, er at det er et sjeldent eksempel på anbefalt bruk av digital “nudging” i Norge.

Begrepet, som jeg hørte Yevgeni Morozov bruke for noen måneder siden, beskriver situasjoner hvor persondata incentiverer ønsket atferd. “Nudge” betyr nærmest “dult”, og ideen er altså at man overvåkes av et system som med jevne mellomrom dulter til en for å utløse handling. Dette i kontrast til automatisk trafikkovervåkning, som bruker ekvivalenten til en storslegge (trusler om saftige bøter m.m.) for å få bilister til å overholde trafikkreglene.

Nudging baserer seg på velkjente psykologiske mekanismer, og er i utstrakt bruk av treningsapper og aktivitetsmålere. Det er uten tvil Fitbit-systemets vennlige påminnelser om at det bare gjenstår X antall skritt før jeg når dagens mål som har sørget for at jeg nå har gått mer enn 10 000 skritt daglig i over tre måneder. Nudging fungerer naturligvis ikke for alle, men tydeligvis for mange nok av oss til at det begynner å ligne på en forretningsmodell.

I land hvor lovverket tillater det er forsikringsbransjen sterkt interessert, og i USA tilbyr nå selskapet John Hancock rabatt på livsforsikring til kunder som er villige til å dele sine helsedata. I Canada utvikler forsikringsselskapet Ajusto en app som tilby bilister lavere premie i bytte mot data om kjøremønsteret. I årene som kommer kan “Internet of Things” (IoT)-revolusjonen gjøre nudging til en milliardindustri, og transformere langt mer enn forsikringsbransjen.

Det vil også endre vårt syn på personvern, som allerede er sterkt påvirket av kommersielle overvåkere som Facebook og Google. Den er ikke nødvendigvis så lang, veien fra å la Google se hva du tenker i bytte mot nyttige tjenester, til å forvandle personvernet ditt til en serie med økonomiske transaksjoner. Kommer du til å takke nei når IoT-kaffemaskinen din om noen år tilbyr 20% rabatt på kaffe, mot at data om dine vaner sendes til moderselskapet?

Heikki Holmås’ forslag kunne altså gitt oss en anledning til å drøfte viktige fremtidstrender på en åpen og saklig måte. Det handler om hvordan “nudging” – og dens mer tiltrekkende slektning “gamification” – vil påvirke nordmenns hverdag og personvernsyn. Det handler om hvordan vi som samfunn skal bruke den kommende flommen av bl.a. miljø- og trafikkdata på en smart måte, og hvordan det offentlige kan stimulere til innovasjon på dette området.

Det handler dermed også om hva vi skal “gjøre etter oljen”. I 2009 sa EU-kommissær Megleva Kuneva at “persondata er den nye oljen”, noe omsetningen til persondataorienterte selskaper bekrefter til fulle. Problemet for Europa er at alle disse selskapene er (og vil sannsynligvis forbli) amerikanske. Vi europeere kommer til å bruke amerikanske tjenester, og blir dermed utsatt mye av den samme overvåkningen som amerikanere, men altså uten de samfunnsøkonomiske gevinstene av å ha en stor, lokal persondataindustri.

Neida, jeg forventer ikke mye av en norsk debatt der den erklærte personvernforkjemperen og Unge Høyre-lederen Kristian Riise kan skrive en kronikk om temaet i 2015 uten å nevne Snowden, NSA, Google, Facebook, smartfonapper, droner, bodycams, predictive policing, internet of things, Big Data eller noen andre temaer fra den pågående globale debatten. Eller der Stasi-kortet fremdeles dras med forbløffende høy frekvens.

Så takk til Heikki Holmås for at han prøvde å utvide perspektivene i den ytterst provinsielle norske overvåknings- og personverndebatten en anelse. Og Heikki, jeg håper du ikke gir deg med dette. Hvis du skulle ha lyst på en kopp kaffe og prat om personvernutfordringene som ligger foran oss og hvordan ditt forslag passer inn i det, så er det bare å ta kontakt. :)

 

 

 

Intel NUC – perfekt maskin for IT-minimalister

Helt siden vi fikk en Sony flatskjerm-TV med to HDMI-innganger på plass her i huset, har jeg sørget for at det alltid står en liten PC fast tilkoblet den ene av inngangene. PCen fungerer som mediesenter (selvsagt), men har også vært grei å ha som spillmaskin og YouTube-PC for sønnen i huset. 11-åringen får surfe på en gjev og gigantisk skjerm, vi får langt bedre oversikt over hva han gjør på nettet. Vinn-vinn. ;)

Men mini-PCen fra Acer som har tjent oss så trofast gjennom mange år, begynte det siste halvåret å vise klare alderstegn. I tillegg til den vanlige Windows-slitasjen, har 2010-teknologi rett og slett problemer med å takle hverdagslige oppgaver som å streame Netflix i HD, for eksempel. Etterhvert var det mest som DVD-spiller vi brukte den, og da jeg i vinter gjorde meg ferdig med å rippe alle husets filmer tok jeg samtidig en mental beslutning om å bytte Aceren ut.

2015-04-11 12.515

“Banana for scale” blir for stort for NUC. LEGO er bedre. :)

Det finnes etterhvert mange PCer i småsegmentet, men jeg har lenge hatt Intels Next Unit of Computing (NUC)-prosjekt i sikte. Dels på grunn av formfaktoren – NUC klarer å pakke mye PC-kraft inn i en veldig liten boks, men mest fordi man får muligheten til å supplere Intels standardkomponenter med egne. Vanligvis selges NUC som byggesett, hvilket også vil si at man kan spekke den som man vil og bytte ut defekte komponenter på egen hånd.

2015-04-11 12.55

NUC er også (i prinsippet, mer om det under) Linux-vennlig, og har et topplokk som kan byttes ut med f.eks. en 3D-printet versjon. Med andre ord: det siste av Intel-teknologi og åpent i alle ender. What’s not to like? Det måtte være prisen, som for min modell (5I5RYH), 8GB RAM og en 120 GB SSD-disk endte opp rett over 5000 kroner. På den annen side: da har man en maskin som gjør alt det man forventer av en vanlig skrivebordsmaskin, unntatt å støtte nyere grafikktunge spill (Ars Technica har mer om det tekniske her).

Selve byggingen var gjort i en håndvending. Skru opp fire skruer på undersiden av NUC-chassiset, trykk på plass minnebrikke(ne, det er to spor) og dytt inn SSD-disken i 2,5-tommerssporet. Jeg gikk for en såpass ny modell som 5I5RYH, som altså er såkalt 5. generasjon NUC, nettopp fordi den i motsetning til mange tidligere modeller støtter disker i 2,5-tommersformatet. Det gjør det mulig å f.eks. gjenbruke harddisker, om du så vil.

Men jeg betalte også en pris for dette valget, bokstavelig talt. For mens NUC generelt er populær blant Linux-entusiaster og jeg også hadde sett for meg å kjøre siste Ubuntu på maskinen, kom uoverstigelige grafikkproblemer i veien. Etter å ha forsøkt å installere flere versjoner av Ubuntu og Mint, viste det seg at det er en inkompatibilitet i Linux-kjernen som gjør at grafikken ikke fungerer som den skal på nye NUC-er.

Når dette leses er det meget mulig at problemene er løst, men det hjalp ikke meg der og da. Så det ble til at jeg kjøpte Windows 8.1 istedet, et system jeg har brukt mye det siste året og som jeg stort sett er veldig fornøyd med. Jeg har ikke installert Windows fra bunnen på minst 20 år, men det var en kjapp og grei opplevelse. I motsetning til Linux-installasjoner, som jeg gjør mange av i året, installerer Windows ikke alle nødvendige drivere. Ikke bli sjokkert om din NUC ikke er på nettet, med andre ord. Gakk hen til Intels driversider på en annen maskin, last ned oppdaterte drivere til en minnepinne og klikk og installér.

Som forventet håndterer den all slags medieavspilling uten problemer. Nettapplikasjoner som Google Drive og Office 365 starter raskt, hvilket som sagt gjør dette til en godt valg for den som planlegger å bytte ut en skrivebords-PC. Strømforbruket er ekstremt lavt – i normal bruk under 20 W – og jeg har ennå til gode å høre viften som visstnok er et sted der inne. Dette er den første Windows-PCen jeg har vært borti som er like dødstyst som min Chromebox. Ekstra velegnet for mediebruk på stuen, med andre ord.

Det NUC ikke har, er altså en platespiller av noe slag. Men med fire USB 3-porter er det ikke vanskelig å skaffe en ekstern spiller og koble den til om det er ønskelig. Summa summarum: Du får helt klart ferdigbygde mini-PCer til lavere pris enn dette. Men om du som meg er glad i minimalistiske løsninger og liker å ha total kontroll over egen maskinvare, er NUC utvilsomt verdt prisen. Er du villig til å leve med litt mindre prosessorkraft og eldre løsninger, finnes det også langt billigere NUCer der ute.

 

Google Inbox: Inbox Zero i praksis?

Epost som kommunikasjonsform er vel så gammel som undertegnede, og ryktet om dens død er og forblir overdrevet. Daglig sendes det over 191 milliarder eposter per daget tall som forventes å vokse med 3% årlig resten av dette tiåret. Selv om privatbruken synker oppveies dette av rask vekst i næringslivet (som jeg også sa for to år siden, da mange var ute og spådde epostens død). Så effektiv er eposten fremdeles at Fastcompany.com nylig kom med følgende anbefaling:

Email should be a focal point, too. “Plus your emails get delivered more than 90% of the time, while your Facebook posts get delivered 2% of the time—and no one’s looking over your shoulder telling you what you can and can’t say in your emails,” writes Elliott. “If you have to choose between adding a subscriber to your email list or gaining a new Facebook fan, go for email every time.” To recap: Don’t tweet. Don’t waste your time on Facebook. Email still works. Sounds great.

Det er mange årsaker til at eposten holder stand mens f.eks. USENET måtte gi tapt. En av de mest innlysende er innovasjon: Dagens epost er et ganske annet beist enn det jeg sendte mine første private meldinger med for 25 år siden. Jeg tar telt litt etter, og er kommet til seks innovasjoner frem til i høst, som hver på sin måte har bidratt til å holde epostkommunikasjonen gående.

Mye har skjedd “under panseret”. Ved første øyekast skiller jo ikke grensenittet til mitt GMail-vindu seg veldig fra tidlige epostklienter som Eudora (Windows 95-versjonen ses nedenfor): man har listen over mapper i venstre marg, menylinje på toppen og innkommende eposter i et stort vindu til høyre.

imageSPI

 

threadlist-large

 

Men likhetene til tross håndteres epost på en helt annen måte idag. I 1995 var epost noe man lastet ned til én maskin, og gjerne slettet fra server i etterkant. Da POP-standarden ble erstattet av IMAP ble epost liggende på server, og kunne i tillegg synkroniseres til flere enheter. Uten den nyvinningen ville aldri smarttelefonen blitt en viktig epostplattform.

Det andre gjennombruddet var webmail. Grensesnitt og funksjonalitet ble den samme uavhengig av operativsystem. Webmail gjorde det også lettere å fase inn ny funksjonalitet, samt utruste alle med innebygd antivirus og virkelig effektive spamfiltre (enhver som kan huske spamhelvetet for ti-femten år siden må kunne være enig i at f.eks. GMails spamfilter reddet epost fra en altfor tidlig død).

Den fjerde epostrevolusjonen oppdaget jeg via Opera Mail, som viste meg at epostsøk kunne erstatte mappeorganisering. Tross disse endringene gjensto et hovedproblem – for mange legitime eposter. Dette forsøkte Google å løse med et grep som man kanskje kan kalle en halvveis revolusjon, da det på langt nær er blitt noen standard: filtrering av epost til ulike faner merket “Primary”, “Social”, “Promotions” osv.

Filteret er effektivt nok til at innboksen stort sett bare inneholder eposter sendt fra én person spesifikt til deg (i motsetning til f.eks. epostlister). Ulempen er at man jevnlig må klikke på fanene for å sjekke hva som er kommet inn. Jeg var derfor klar for en oppgradering, og den fikk jeg til gagns forleden uke med Google Inbox.

 

2014-11-26 05.51.24

 

Jeg tar utgangspunkt i Android-appen (men webgrensesnittet er nesten identisk likt), der startvinduet vises over. Borte er listen i venstre marg, menylinjen øverst og listen over allerede lest epost. Du kan velge å ha tidligere lest epost liggende på startskjermen, men systemet legger opp til at du skal ta den ut av syne når den er ferdig behandlet. Det gjøres ved å klikke den lille haken oppe til høyre i det grå feltet.

Ellers ser man her et eksempel på det innebygde filteret i Inbox: En reklamemelding fra Hafslund er lagt i en mappe kalt “Reklame”. Ja, for mappene er ikke helt borte. Klikker du på menysymbolet oppe til venstre i det blå feltet får du frem en liste som inneholder mapper og andre valg – scroll nedover og du kommer blant annet til “Reklame”.

2014-11-26 05.51.53

Men igjen: systemet legger ikke opp til at du bruker det på denne måten. Tanken er åpenbart at du først og fremst skal bruke søket. Også her har Google gjort kraftige forbedringer. Søkefunksjonen er blitt mye smartere, og vil blant annet hente frem de mest relevante delene av visse kategorier med eposter, som billettbestillinger og sporing av nettkjøp. Når jeg f.eks. søker på “norwegian” får jeg opp følgende:

2014-11-26 08.10.36

 

Siden søket ble gjort etter at flyturen var fullført, er terminal- og utgangsdata blanket ut. I dagene før en reise vil Inbox etter beste evne forsøke å fylle inn denne og annen oppdatert informasjon om reisen (den uthevede informasjonen blir også prydet med et bilde av reisemålet, for å gjøre det ekstra enkelt å følge med). Jeg antar at Google her benytter seg av data som du også kan finne via google.com/flights, forøvrig.

2014-11-26 05.52.07

 

Den viktigste knappen når man skal sende epost er den store, røde nede til høyre på skjermen. Trykker man på den, får man normalt fem valg (“Inviter til Inbox” forsvinner når programmet er ute av beta), der de tre øverste tydeligvis er epostadresser man ofte skriver til (som man ser gjenstår det noe arbeid med funksjonaliteten). Pluss-knappen er en del av Googles nye designprogram, og den finnes også igjen i apper som Maps, Documents og Calendar.

2014-11-26 05.55.01  2014-11-26 05.55.26  2014-11-26 05.55.39

 

Interessant nok finner du altså igjen plussknappen på samme sted i webversjonen av Inbox (det finnes ikke noe frittstående program for Windows eller OS X). Her prøver Google seg på Microsoft-løsningen med å ha samme grensesnitt på mobil og PC, en løsning jeg i prinsippet er for og som i praksis fungerer godt her.

Ulike brukere vil ha ulike behov, men for meg er den nyttigste nyvinningen snooze-knappen. Enhver epost du mottar kan utsettes til et senere tidspunkt ved å klikke på et lite klokkesymbol. Eposten forsvinner dermed ut av syne, og dukker ikke opp igjen i Inbox før angitt klokkeslett. For en som – i likhet med meg – har mange eposter som forholder seg til oppdrag et stykke inn i fremtiden (jeg får ofte forelesningsbestillinger et år i forveien eller mer) er dette svært nyttig. Ute av syne, ute av sinn, som kjent.

2014-11-26 08.46.29

 

Legg merke til at du også kan velge sted for når du skal påminnes om noe. Jeg har ennå ikke prøvd dette, men ideen virker svært praktisk. Det er ikke alltid du vet når du kommer til å være i nærheten av et sted der du skal gjøre noe viktig, og nå kan altså Inbox minne deg på det. Hvis du isteden velger å skrive en påminnelse, kan du forøvrig bruke samme grensesnitt for å utsette den til riktig tid eller sted.

Påminnelsesfunksjonen er i virkeligheten en forenklet ToDo-liste, og for meg fungerer denne løsningen godt. Jeg har ikke veldig avanserte ToDo-behov, og har derfor aldri klart å dra nytte av apper som AnyDo og Wunderlist. Men når mine enkle gjøremål spretter opp på hovedskjermen i en app jeg uansett bruker hele tiden, er sjansen for at de utløser handling fra min side langt større.

Det tok meg noen dager å oppdage det som kanskje er hovedtanken bak hele programmet: Inbox Zero, et konsept utviklet av produktivitetseksperten Merlin Mann der målet er å ha en så tom innboks som mulig. Det i sin tur vil føre til at ansatte bruker langt mindre tid på epostbehandling. Mann mener at vi bør gjøre ett av følgende med alle eposter: slette, delegere, svare, utsette eller handle. Det bør skje til faste tider, og så sant eposten kan behandles på under to minutter bør det skje umiddelbart. “Action this day”, som Churchill skrev.

De tre første punktene innfris godt av alle moderne epostklienter: De gjør det lett å slette, delegere og svare. Utsettelse er som sagt løst på en smart måte i Inbox, og ved å legge påminnelser i samme grensesnitt er det også lettere å utløse handling. Et artig designgrep fra Googles side er nok et hint om at man har tenkt på Inbox Zero ved utformingen av Inbox. Når du har arkivert all gammel epost og svart på eller utsatt all ny epost, møtes du ikke av en tom skjerm men dette.

2014-11-26 05.52.43

 

Når du når Inbox Zero, “belønnes” du altså med en fin liten sol. Det er ingen liste over allerede leste eposter som krever din oppmerksomhet, ingen mapper i venstre marg eller faner på toppen av siden som trygler om å bli sett på. “Trykk på den røde knappen om du vil ha noe gjort, eller lukk meg” er appens enkle budskap.

Jeg tipper det er her brukerne vil skiller lag. Hittil har Inbox basert seg på invitasjoner, og jeg har derfor hatt muligheten til å følge opp dem jeg har delt ut invitasjoner til. Responsen er interessant: det er enten kjærlighet eller hat nærmest fra første stund. Til sjuende og sist handler det kanskje mest om hvordan vi liker å organisere arbeidet vårt.

Jeg har aldri hørt til “no mess, no progress”-skolen. Jeg blir distrahert av for mye rot på skrivebordet, eller for den saks skyld av lister over tidligere leste eposter på skjermen foran meg. Det er sikkert grunnen til at jeg har slik sans for Chrome OS, som ikke lar deg legge noe som helst på skrivebordet. Og det er uten tvil grunnen til at jeg blir oppløftet av å se den gule Google-sola i Inbox.

Men samtidig vet jeg andre jobber på en andre måter. For dem vil det minimalistiske grensesnittet og Googles stadig mer påtrengende forsøk på automatisere eposthverdagen sikkert virke avskrekkende. Jeg har derfor liten tro på at GMails klassiske grensesnitt er i ferd å fases ut. Det er ikke engang sikkert at Inbox bevarer sin nåværende form – Google er kjent for å droppe prosjekter de ikke er fornøyd med. Men at deler av teknologien vi finner under panseret på Inbox etterhvert blir vanlig i all epostkommunikasjon, det er jeg ganske overbevist om.

Microsoft Surface Pro 3: Nettbrett/PC med få kompromisser

Forleden gikk jeg til innkjøp av det siste skuddet på Microsofts Surface-stamme, versjon 3. For den som ikke skulle ha fått det med seg, er Surface-serien Microsofts forsøk på å bygge bro mellom rene nettbrett av typen iPad, og bærbare “ultrabooks” av typen Samsung Ativ Book/MacBook Air. Maskinen ser ut som et stort (tolv tommers) nettbrett, men er faktisk en komplett PC (Intel i5, 128 GB SSD-disk i min konfigurasjon) med Windows 8.1.

015microsoft-surface-pro-3-product-photos

For å kunne bruke den som en laptop trenger man et eksternt tastatur, i dette tilfellet et såkalt Type Cover som festes med kraftige magneter på en slik måte at det får en behagelig skrå helningsvinkel i forhold til skjermen. På baksiden av brettet er det en utfellbar støtte som, når den kombineres med Type Cover, gir en brukeropplevelse ikke langt unna en vanlig bærbar.

Et høyst rimelig spørsmål er hvorfor jeg gikk for denne ganske dyre løsningen, istedenfor å kjøpe et godt nettbrett med eksternt tastatur eller en bærbar PC. Noe av svaret er utvilsomt at designet pirret min indre gadget-geek. Jeg liker udde og sære løsninger, og har opp gjennom årene sverget til alt fra Psion 3/5/7 og Sharp Zaurus til ChromeBoxen jeg skriver på akkurat nå. Jeg har allerede erfart at Surface er en dings som får folk til å sperre øynene opp – på en god måte.

Etter at min forrige Windows-PC tok kvelden ifjor, har jeg også visst at jeg før eller siden måtte ha en ny – også jeg har til tider behov for programmer som ikke støttes på Chrome OS eller Linux. Men den viktigste grunnen til at jeg valgte Surface, er at jeg har gitt opp nettbrett som arbeidsredskap. Med sine begrensede operativsystemer er brett greie nok til å gjøre notater på, men man må altså kompromisse. Det gjelder også størrelsen, selvsagt. Ti tommer blir i minste laget, særlig når man som jeg vil ha flere vinduer oppe mens jeg jobber.

ipad-air-vs-surface-pro-3-5

 

Surface 3 Pro versus iPad Air (vekt er hhvis 798 vs 469 gram, pris er 8400 vs 5200 kr)

Jeg kom etter hvert til at brett først og fremst var nyttige i situasjoner der jeg måtte lese digitale dokumenter av ymse slag (ikke minst PDFer i A4-format) og der det var nødvendig å skrive på skjerm (får fremdeles oversendt en del dokumenter der man ber om at dokumentet skrives ut, undertegnes og så skannes inn igjen). Og det var da det slo meg: hvorfor ikke velge en PC som funker som et nettbrett i de situasjonene der jeg trenger det, men som ellers er en vanlig bærbar?

Som tenkt så gjort. Jeg har nå brukt Surface noen uker, og har gjort meg noen refleksjoner rundt denne dingsen.

Det gode
Byggekvaliteten: Surface 3 gir et svært solid inntrykk. Skroget er av børstet metall, og man merker ingen tegn til slark når brettet holdes. Ingeniørene har gjort en god jobb når man har klart å pressen en fullverdig PC og skjerm inn i en form som er tynnere og lettere enn skjermen på min T61. Skjermen er forøvrig lyssterk og sylskarp (2160 x 1440 billedpunkter).

Ytelsen: Så langt har brettet håndtert alle oppgaver jeg har gitt det uten å nøle. Den blir nesten aldri varm, og kun ved én anledning (multitasking av filmvisning, kryptering av ekstern disk og nettsurfing) har jeg hørt viften slå inn. Dette er uten tvil den tauseste Windows-maskinen jeg har eid, og for meg er det et STORT pluss. Surface kaldstarter også raskt, og er oppe og kjører etter få sekunder.

Pennen: Folk har selvsagt ulike oppfatninger om å bruke penn på skjerm, og til de som er skeptiske vil jeg bare si: har du prøvd Surface? Den medfølgende pennen ligger godt i hånden, trykksensitiviteten er balansert slik at den virkelig kjennes som en ordentlig penn, og den skarpe skjermen gjør at strekene faktisk ser ut som streker. Tegneappen Freshpaint, som følger med Surface, viser dette spesielt godt.

OneNote-integrasjonen: Jeg har aldri helt skjønt poenget med notattjenester av typen Evernote og OneNote, før nå. Når jeg trykker på den lille knotten på enden av Surface-pennen dukker det opp et OneNote-vindu, og så er det bare å begynne å skrive og tegne i vei. Jeg skal ikke påstå at det er like behagelig å skrive på en glassplate som å la tuppen på en Palomino Blackwing 630 gli over papiret i en Moleskine, men opplevelsen er så god at jeg nå har konvertert.

Størrelsen: 12 tommer er nå blitt min nye favorittstørrelse for brett. Jeg vet at smak og behag varierer her, men dette er altså en skjerm som ligger tett opptil en A4-side i størrelse. Det betyr at den egner seg ekstra godt for lesing av tekster i dette formatet – og dem er det som kjent veldig mange av. Skjermen er også stor nok til at det går greit å ha oppe flere vinduer samtidig – selv om multitasking er mulig på Samsung-nettbrett syns jeg plassen der blir for trang.

Ladeløsning: Surface har magnetlås på ladekabelen, ikke helt ulikt det man finner på Apples maskiner.

MicroSD-port: Intet brett er komplett uten mulighet for å legge til minne via kort. MicroSD-kort på 64 GB kan man få for noen hundrelapper.

Skjermbilde (5)

FreshPaint er det perfekte tilbehør til den medfølgende pennen. Flott lite program.

Det ikke fullt så gode
Batterilevetiden: Microsoft oppgir at man skal få 8-9 timer ut av batteriet på Surface med normal bruk. Min erfaring er at det er en del mindre – heller nærmere 6-7 timer. Man kan justere ned lysstyrken på skjermen og skru av wifi for å skvise mer levetid ut av batteriene, men for å få til det må man klikke seg inn i noen ganske forvirrende undermenyer. Jeg savner en knapp på startsiden som lar meg sette brettet rett i strømsparemodus, for å si det slik.

Type Cover-tastaturet: Tastaturet er overraskende godt å taste på tatt i betraktning hvor tynt og lett det er, men man merker også at det gir litt etter når det tastes. Kan hende skyldes det at jeg bruker for stor kraft – jeg begynte min skrivekarriere på en manuell skrivemaskin og har aldri helt klart å redusere kraften i fingeranslagene siden den gang. Men jeg ser at flere klager over at Type Cover gir litt etter, så vær oppmerksom på dette.

Windows 8:  I utgangspunktet liker jeg Windows 8-grensesnittet, og det fungerer selvsagt godt på Surface. Problemet oppstår i overgangen til det klassiske Windows-grensesnittet, der man uvegerlig tilbringer mye tid. Microsoft forsøker å sammenføye to ganske ulike måter å navigere på, og resultatet blir ofte ganske forvirrende. Noen ganger er det meningen at jeg skal sveipe med fingeren, andre ganger fungerer mus og pekeplate best. Noen apper kan settes side om side, andre fyller hele skjermen. Windows 8 er litt som katten, som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være ute eller inne.

Vekten: Selv om knappe 800 gram er svært lett for en fullverdig PC, er det litt i overkant av hva man orker å holde med en hånd i lengden. En veldig stor innvending er det kanskje ikke, siden Surface har en innebygd støtte som gjør det lett å stille den i riktig vinkel. Men jeg kommer neppe til å bruke den som en erstatning for min Kindle, for å si det slik.

Det dårlige
Microsofts grensesnittvalg: Etter å ha eid en Surface i flere uker har jeg ennå ikke funnet noen batteriindikator som fungerer fra startskjermen i Windows 8. For å få vite hvor mye strøm jeg har igjen, må jeg inn i Windows 7-skrivebordet og klikke på det bitte lille batterikonet på arbeidslinjen – som for sikkerhets skyld her halvt dekket av tastaturet når det er koblet til.

Driverproblemer: Jeg har ved noen anledninger opplevd at wifidriveren faller ut. Det løser seg med en reboot av maskinen, men jeg forventer likevel ikke slike problemer i en PC i denne prisklassen.

Gjerrig med portplass: Surface 3 har kun én USB-port. Det blir litt i kjipeste laget, og gjør det nærmest til en nødvendighet å kjøpe dokkingstasjonen. Hvilket jeg fort kan komme til å gjøre…

Med andre ord: Så langt er jeg svært fornøyd med dette kjøpet. At husets elleveåring digger maskinen, som for ham er et nettbrett som kan kjøre PC-versjonen av Minecraft, er for ren ekstrabonus å regne. For meg er den viktigste ekstrabonusen dette: Når man kjører Google Chrome i Windows 8-modus på Surface, så dukker mesteparten av grensesnittet fra ChromeBoxen jeg skriver dette på, opp. Vurderte en stund å kjøpe en ChromeBook-bærbar, men med Surface er det altså blitt unødvendig. :)

Skjermbilde (4)

Chrome i Windows 8-modus. Merk Chrome OS-knapperaden nederst på skjermen. 

“Overvåkningssamfunnet – Pro et contra”

Så er min siste bok behørig lansert. Temaet er overvåkningssamfunnet slik vi opplever det idag. Jeg er selvsagt ikke den første til å skrive om dette emnet, verken i Norge eller utenlands. Men jeg tror jeg har valgt meg en litt uvanlig vri. For bokens tittel beskriver innholdet helt presist: her er det satt av like mye plass til argumenter for overvåkning som mot.

Boken er bygd opp rundt elleve viktige spørsmål fra debatten, som hvorvidt overvåkning truer friheten eller fører til mindre kriminalitet, om får vi mer eller mindre overvåkning i fremtiden og hvorfor vi ikke bryr vi oss mer om at vi blir overvåket. Hvert spørsmål følges av svar med utgangspunkt i to svært ulike ståsteder.

Overvaakningssamfunnet_product_full

Det opprinnelige forslaget til forside inkluderte et overvåkningskamera.
Jeg foreslo istedet en mobiltelefon, fordi langt flere av oss blir overvåket
via en slik enn filmet av et kamera i det offentlige rom.

Å finne argumenter mot ulike aspekter ved overvåkning var ikke vanskelig, selvsagt. Jeg har selv fremført mange av dem i årevis, og det finnes rikelig med bøker bygd over samme lest som den grundige “Til forsvar for personvernet” fra 2010. Problemet var å finne bøker og artikler som konsistent og på prinsipielt grunnlag argumenterer for overvåkning.

Som regel forsvares overvåkning fra sak til sak, som da representanter for Kripos for noen år siden argumenterte for Datalagringsdirektivet ut fra sine etterforskningsbehov, eller som når PST-sjefen nå går inn for utvidede fullmakter for møte trusselen fra radikale islamister. Men man finner altså få motstykker til f.eks. den filosofiske koblingen mellom personvern og frihet som ofte gjøres i personvernlitteraturen.

For meg ble dette et problem av to årsaker. For det første lå det an til en ganske uinteressant bok om ikke begge syn var godt representert. Men for det andre – og langt viktigere, selvsagt – mener jeg det er et samfunnsproblem at et fenomen som stadig griper om seg, har så gode forsvarere. Det får meg til å tenke på et vers fra den klassiske Tom Lehrer-sangen “Folk Song Army“:

Remember the war against Franco?
That’s the kind where each of us belongs.
Though he may have won all the battles,
We had all the good songs.

Motstanderne har alle de gode argumentene, men Snowden-affæren og Googles og Facebooks voldsomme vekst viser at tilhengerne har vunnet de fleste slagene. I så måte er denne boka også et forsøk på tenke gjennom overvåkningsdebatten på ny, og dermed også et selvoppgjør. Jeg har selv vært en del av “Plan A” mot overvåkningssamfunnet, og konstaterer at det så langt ikke har fungert særlig godt.

Vi trenger en “Plan B”, en strategi som lar oss nå fram til det store og uengasjerte flertallet, og som tar utgangspunkt i overvåkningen slik den faktisk foregår i vår tid. Vi må bort fra sammenligninger med den gamle Østblokken, og ta inn over oss at grunnfjellet i overvåkningsdebatten har flyttet seg når overvåkning i så stor grad ikke er noe staten tvinger ned over hodene våre, men noe de fleste av oss selv velger ved å klikke “OK”.

Vi må erkjenne at det ikke fins enkle posisjoner i dette nye landskapet, at vi alle møter oss selv i døra før eller siden. En venn av meg nekter å bruke Google-produkter av personvernhensyn, men argumenterer lite sterkt for at alle voldelige ektemenn og samboere må utrustes med GPS-fotlenker. Selv droppet jeg Facebook bl.a. fordi jeg syns personvernpolitikken er creepy, men valgte altså å skrive boken i Google Drive.

Jeg skal ikke påstå at jeg har noe fasitsvar for hvordan overvåkningsdebatten skal rebootes, men jeg håper og tror at det innspill til nytte og ettertanke i teksten. Og så har jeg som alltid forsøkt å få med meg noen faktaopplysninger og historier som leseren forhåpentligvis ikke har vært borti før. Som for eksempel forskningen på hva overvåkning gjør med vår psykologi. Fascinerende saker. :)

 

Boken er utgitt på Humanist Forlag og kan kjøpes i alle vanlige (nett)bokhandlere. Den finnes også som ebok på bl.a. ebok.no. Den har ikke DRM (kopibeskyttelse) og finnes både i EPUB og MOBI-format, hvilket vil si at den kan leses på alle slags lesebrett og nettbrett – inklusive Amazon Kindle.