Arkiv for Nettkultur

Prinsippløst fildelingsopprop med besynderlig forsvar

I dagens Dagbladet (på papir imorgen) har jeg en kronikk der jeg tar avstand fra fildelingsoppropet “Stjele – ikke dele” og gir min støtte til Venstres løsning på problemet. Innlegget sier alt, men etter å ha lest denne kronikken i Aftenposten skjønner jeg at det kan bli nødvendig med en presisering. Jeg bet meg spesielt merke i følgende formulering:

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.

Man kan selvsagt stusse over at så mange politikere i så mange land ikke er blitt gjort kjent med de uspesifiserte “enkle grepene”, og istedenfor har gått inn for massiv overvåkning av nettbrukere og undergraving av rettssikkerheten. Men først og fremst forundres jeg over at “Dele ikke stjele”-folkene ikke tar høyde for dette selv.

Hvis det virkelig er slik at kampen mot fildeling ikke behøver å utfordre borger- og forbrukerrettigheter, så hadde det jo ikke vært noe i veien for å avklare forholdet til disse rettighetene i oppropet og slik gjøre seg ferdig med det de åpenbart visste ville bli en hovedinnvending?

Alt man hadde trengt var en setning på slutten som lyder slik: “Samtidig anmoder vi om at håndhevelsen skjer på måter som ikke krenker personvernet, rettssikkerheten og andre borger- og forbrukerrettigheter.”

Share/Bookmark

Twitter: Meningsdannernes nettmedium?

Man skulle defintivt tro det. En rask titt på tvitre.no (hvis statistikk riktignok er utdatert, men dog) viser at de mest populære norske twitrerne (målt i antall “followers”) er navn de aller fleste av oss har hørt før, og svært ofte tilknyttet landets ledende mediehus. Den twitrende klasse er så definitivt sammenfallende med den pratende klasse i Norge.

Naturligvis er Jens Stoltenberg øverst på Twitter-tronen, og tett under ham finner man navn som Are Kalvø, Petter Stordalen, Bård Vegard Solhjell, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, samt spaltister og journalister som Anders Giæver fra VG, Elin Ørjasæter fra E24 og Andreas Wiese, Jan Omdahl og Marie Simonsen fra Dagbladet.

Sammenlign dette med den norske bloggosfæren. Heller ikke her er statistikken veldig solid, men god nok til at forskjellene er påfallende. På Twinglys toppliste finnes ikke en eneste ledende journalist eller politiker, og det eneste fellestrekket med tvitre.no er den høye rangeringen til NRKbeta. Topplista til blogg.no domineres av “rosabloggere”, med fenomenet <3 Voe øverst.

Av dette kan man trekke noen slutninger. Den åpenbare først: Twitter er fremdeles et ungt og smalt nettmedium. Det har ennå ikke rukket å tiltrekke seg så store og brede brukergrupper at vi ser innovasjonen i form og innhold som bloggosfæren lenge har vært preget av. Den dagen Twitter-norsktoppen er spekket med “rosatwitrere” eller tilsvarende, vet vi at mediet har ankommet for alvor.

For det andre: nettsamfunn er ikke så uavhengige av mainstream-medier som vi som bruker dem liker å tro. Twitter er på sett og vis web-motstykket til iPhone: et fenomen som får langt mer oppmerksomhet og oppfølging enn de rene, rå brukertallene skulle tilsi, blant annet fordi så mange journalister liker og bruker det selv.

Siden jeg sitter i et hus med skjøre og gjennomsiktige vegger (jeg er på flere av listene over), vil jeg skynde meg å legge til at det ikke er noe galt i dette. Samfunnstoppenes twitring har en åpenbar demokratisk verdi, og personlig fryder jeg meg over å se brukere som ikke helt har funnet formen i andre sosiale nettmedier, slå ut håret på Twitter. Jamfør strømmene til Elin Ørjasæter eller Abid “har du tatt for mye Møllers tran?” Raja.

Men dersom skjevfordelingen vedvarer, frykter jeg for Twitters fremtid. Et medium må evne å stå på egne bein. Og jeg lurer definitivt på hva som vil skje når valget er over, kjendisene er gått lei og journalistene har funnet seg et morsommere leketøy på nettet…

Få lyspunkter for platebransjen

New York Times gjør opp status for platebransjen , og konstaterer at bildet stadig ser mørkere ut: når tallene korrigeres for inflasjon er salget halvert siden 1999. Streaming-tjenester som Spotify er blitt så populære at de sannsynligvis står bak det kraftige fall i ulovlig fildeling av musikk man har sett mange steder de siste årene (et fall på over 30 % fra desember 2007 til januar 2009 i USA, f.eks.), men inntektene fra slike tjenester er foreløpig marginale.

Tjenester som iTunes løfter tallene noe, men er samtidig en hovedårsak til at albumsalget har kollapset. At Apple og flere store plateselskap nå vil skape interaktive iTunes-album for å lokke oss til å kjøpe mer musikk, vil neppe redde bunnlinjen. Og de av oss som trodde at “halesalg” av innhold (basert på Chris Andersons hypotese om “The Long Tail”) skulle ta av, finner fint lite støtte i tallmaterialet:

A study last year conducted by members of PRS for Music, a nonprofit royalty collection agency, found that of the 13 million songs for sale online last year, 10 million never got a single buyer and 80 percent of all revenue came from about 52,000 songs. That’s less than one percent of the songs.

Det mest interessante med denne NYT-artikkelen er likevel den grafiske fremstillingen av musikksalg til venstre i artikkelen. Den går rundt 40 år tilbake i tid, og viser hvordan en rekke ulike musikkmedier har vokst frem, gitt store inntekter en tid, toppet seg og så nærmest forsvunnet. Med andre ord: CDens vekst mot toppåret 1999 ble foregrepet av musikkassetten (toppår 1988), LP/EPen (1978) og åttesporskassetten (1978). Det er altså intet nytt ved CDens fall de senere årene.
nyt-sales
Et vakrere eksempel på Schumpeters kreative destruksjon skal man lete lenge etter: med jevne mellomrom de siste tiårene har platebransjen bygd opp for så å rive ned – til fordel for oss alle. Det nye med dagens situasjon er at vi ikke lenger ser én dominerende teknologi som er klar til å ta over stafettpinnen. iTunes er ikke for CDen hva CDen var for kassetter og vinyl på åttitallet. Isteden er nedlastbar musikk én av en rekke løsninger som verken alene eller samlet har tyngde til å oppveie fallet i CD-salget.

Resultatet er mer et fragmentert marked enn noensinne. Jeg husker godt hvor enkelt valget var da LP-platen begynte å fases ut for 25 år siden: CD var fremtiden, så det var det man brukte pengene sine på. Idag aner jeg ikke om fremtiden ligger i streaming-tjenester, mobilabonnement eller nedlastbare filer med eller uten DRM. Det hjelper ikke at platebransjens budskap til kundene er så forvirrende, som når dens representanter erklærer at den ikke er villig til å ta et langsiktig ansvar for innholdet som selges.

I likhet med andre historiske prosesser er ikke teknologiutviklingen forutbestemt. At platebransjen gjennom fire tiår har klart å drive opp salget ved stadig å bytte ut avspillingsteknologi innbærer ikke at fremtiden bli slik. Tvert imot: alt tyder på at overgangen fra fysisk til digital distribusjon representerer et like fundamentalt brudd med fortidens modell som introduksjonen av de første voksrullene og musikkplatene i sin tid var. Nettet er en diskontinuitet i teknologiutviklingen, en “svart svane” hvis konsekvenser foreløpig er uoverskuelige.

I situasjoner som dette gjør de fleste forbrukerne klokt i å sitte på gjerdet eller holde seg til kjent teknologi, mens de venter på at produsentene kommer fram til tilfredsstillende kommersielle løsninger. Produsentene vil fortsette å lete etter løsninger etter prinsippet “hiv spaghetti på veggen og håp at noen tråder fester seg”, mens det politiske miljøet bør sørge for et godt grunnlag for innovasjon, samtidig som løsningene har en rimelig balanse mellom produsent- og konsumentleddet (i dette perspektivet er SVs og Venstres bidrag svært verdifulle, i mine øyne).

Om det skulle vise seg at det ikke er mulig å skape gode forretningsmodeller i overskuelig fremtid, bør man vurdere en kommersiell eller statlig nettvederlagsordning. Vi har etablerte og tilsvarende ordninger for musikk spilt i det offentlige rom (TONO), vi har det for bøker (Kopinor) og for statlig kringkasting (NRK-lisensen). Ingen av disse løsningene er perfekte, men i en uperfekt verden genererer de store inntekter for produsentene uten å belaste forbrukerne for mye. Vi skal ikke se bort fra at musikkbransjen vil være den viktigste pådriveren for slike løsninger noen år ned i løpet.

Trine Skei Grande står på for dine leserrettigheter

Kampanjen for å sikre at Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt blir så tilgjengelig som mulig for flest mulig av oss som finansierer hele kultur- og kunnskapsballet (et faktum som forbløffende ofte ser ut til å bli glemt av dem som svever rundt i kulturlivets stratosfære), har nettopp tatt en ny og interessant vending.

Stortingsrepresentant Trine Skei Grande fra Venstre stilte for noen dager siden et skriftlig spørsmål til Kulturminister Trond Giske, der temaet er vår tilgang til digitaliserte bøker. Spørsmålet er såpass godt at jeg gjengir det i sin helhet nedenfor – så kan du eventuelt kommentere det nedenfor. Stortinget.no har ingen kommentarmulighet, selvsagt… ;-)

Spørsmål
Trine Skei Grande (V): Vil statsråden vurdere andre modeller for tilgjengeliggjøring av materiale på nett fra Nasjonalbibliotekets samlinger, som på en bedre måte ivaretar allmenn tilgjengelighet enn hva som tidligere er opplyst?

Begrunnelse
Undertegnede viser til pressemelding på Kultur- og kirkedepartementets nettsider datert 17. mars d.å vedr. tilgjengeliggjøring av materiale på nett fra Nasjonalbibliotekets samlinger. Iflg. pressemeldingen vil materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser. Etter undertegnedes mening er ett av hovedpoengene med å digitalisere verkene i Nasjonalbibliotekets samlinger at verkene blir mest mulig tilgjengelig for flest mulig – ikke at det legges en rekke begrensninger på dem. For eksempel er det poeng å legge til rette for at materialet kan leses både på en pc uten nettilgang eller på annen leseplattform, eller at interesserte med utenlandske IP-adresser kan lese materialet, noe modellen skissert i pressemeldingen ikke legger opp til.

Kulturministeren har i skrivende stund ikke svart. Når det kommer blir det selvsagt blogget.

Ad tittelen på postingen: jeg ingen formell tilknytning til Venstre, og har så langt ikke stemt på partiet. Men som skribent og nettaktivist har jeg ikke kunnet unngå å merke meg at Venstre viser en langt bredere og dypere interesse enn partier flest for spørsmål vi alle står overfor som prosumenter av digitalt materiale (fildeling, åndsverklov og bibliotekets rolle er noen stikkord). Derfor er også jeg medlem av denne Facebook-gruppa. :-)

Er det mulig å tenke seg bruktboksalg av ebøker?

VG Nett skriver om salg av ebøker på Finn.no, og ringer Bjarne Buset i Gyldendal. Nå er Buset i likhet med meg ikke jurist med opphavsrett som spesiale, og derfor burde VG ha kostet på seg en telefon til Olav Torvund eller Jon Bing før de publiserte. Det er nemlig mye ved denne saken å stusse over, og den reiser langt flere spørsmål enn den besvarer.

Siden den angjeldende annonsen er fjernet, er det vanskelig å vite ut om ebøkene som ble lagt ut for salg, opprinnelig tilhørte selgeren (engelskspråklige ebøker kan også kjøpes av nordmenn, hvis de skaffer seg et amerikansk kredittkort f.eks.). I så fall er det grunn til å spørre seg om ikke ebøker er like lovlige å selge på Finn.no som pbøker, såsant selgeren begrenser seg til ett eksemplar og sletter sin kopi.

Det finnes ingen sikker metode for å verifisere at så faktisk har skjedd, men her snakker vi altså om prinsipper. Når Buset siteres på at “når du tjener penger på andres åndsverk er det ikke tvil om at det er ulovlig”, antar jeg at han ikke mener at loppemarkeder, antikvariater og garasjesalg – som helt klart handler om å tjene penger på andres åndsverk – er ulovlig virksomhet.

Eller kanskje han gjør det – det finnes nok av forfattere som ergrer seg over bruktboksalget til bl.a. Amazon, og mener at de har krav på sin andel. Litt lenger nede i artikkelen bruker Buset begrepet “iPod-testen” for å klargjøre sitt syn på saken, uten at det egentlig blir så mye klarere av den grunn:

Du kan ikke gi fra deg iPoden med hele CD-samlingen din til andre, for så å la dem kopiere fritt. I det øyeblikket blir det ikke noen vits i å kjøpe musikk selv.

Fildeling mellom venner er lovlig i Norge, så i det perspektivet blir iPod-testen meningløs. Om du bør la alle venner få kopiere all musikk du eier, er en ganske annen sak (nei, jeg syns heller ikke det er helt uproblematisk). Hvorom alt er: nok en gang har vi å gjøre med en litt lemfeldig behandling av et viktig spørsmål.

Takk, Liza Marklund…

…for at du underbygger hovedpoenget i min posting om truslene mot ytringsfriheten 12. mars. Jeg skriver at Kinas storstilte nettfiltrering også kunne bli til inspirasjon i vår del av verden, og forleden skriver altså
forfatter Liza Marklund i Expressen:

Internetleverantörerna måste ta fullt ansvar för vad de skickar ut. Om deras bredband används för att stjäla, eller att sprida barnporr, bombrecept eller självmordsreklam så ska de bötfällas. Det går att sätta filter på nätet, kineserna klarar det ju.

Nei, heller ikke jeg kommer til å gidde å lese bøkene hennes etter dette. ;-)

Gratulerer med dagen, verdensveven

I anledning verdensvevens 20-årsjubileum ble jeg intervjuet via epost av Morgenbladet. I dagens utgave er en liten del av intervjuet publisert, men siden jeg brukte såpass mye tid på å besvare journalistens spørsmål publiserer jeg hele svaret mitt nedenfor. Det står forhåpentligvis ganske godt på egne bein som en hyllest til Sir Tims epokegjørende oppfinnelse. :-)

Hva tror du unge mister i overgangen fra fysisk tekst til digital?

Jeg vet ikke om de egentlig mister så mye. Unge mediebrukere er medieagnostiske, og velger tekstmedium etter behag og behov. Lesing av lange skjønnlitterære tekster er fremdeles best og billigst på papir, f.eks., og vil derfor foregå på dette mediet. Mye av den digitale
lesingen handler om ulike typer faktatekster, der fordelene ved bredt kildetilfang og aktualitet antagelig oppveier ulempene ved at en del av kildene er upålitelige.

Vi behøver ikke lenger å lagre informasjon, siden alt kan søkes opp på google og i wikipedia. Hvilke konsekvenser får det?

Sannsynligvis at visse typer kunnskapservervelse og -lagring blir overflødig. Det er gjort undersøkelser som viser at vi er blitt dårligere til å huske telefonnumre og merkedatoer fordi dette i så stor grad er “outsourcet” til mobiltelefoner. Memorering av alle slags tall og kortfattede fakta, som er lette å skaffe til veie på mobil og PC, følger antagelig etter. Hvorfor i alle dager skal jeg gå rundt og huske på hovedstaden i Colombia, når snl.no eller wikipedia.no gir meg svaret på noen sekunder?

Hva er potensielt det mest negative med dette?

At vi har et samfunn som i århundrer har vært basert på ett kunnskapsparadigme, som nå blir nødt til å tilpasse seg et nytt. I overgangen fra det gamle til det nye vil det gjøres mange feil, og det vil ikke minst skoleelever betale prisen for. Forsåvidt ser vi det allerede, i form av frustrasjon over dårlige erfaringer med bruk av elektroniske læremidler i skolen.

Har det noen positive effekter?

Om det fører til at vi får et syn på kunnskap som i større grad vektlegger prosesser og sammenhenger enn memorering, er det utvilsomt positivt. Brukerdeltakelsen er ikke bare demokratiserende, men bidrar også til å utvide kunnskapsbasen dramatisk – vi glemmer ofte at nettrevolusjonen faller sammen med utdannelsesrevolusjonen, noe som medfører at svært mange av amatørene som bidrar til f.eks. Wikipedia har solid akademisk bakgrunn.

I vitenskapelige avhandlinger har jeg sett google-generasjonen nevnt. Det som omtales er personer født etter 1993, som ikke har opplevd informasjonssøken uten internett. Hvordan vil deres tankesett være annerledes fra tidligere generasjoners?

I utgangspunktet at de forventer tilgjengelighet: å få det de vil ha, nøyaktig når de vil ha det. Som et medlem av den forrige generasjonen kan jeg godt huske tiden da informasjon var mangelvare (én TV-kanal med svært begrenset programutvalg, kun tilgang til ikke-leksikalsk kunnskap i bibliotekets åpningstid osv), og kan ikke annet enn misunne dagens tenåringer. Fordi begrepet digital informasjonskompetanse nærmest er ukjent blant lærere og foreldre, er det ennå et stykke igjen til google-generasjonen klarer å nyttiggjøre
seg informasjonen på en fullgod måte. Når lærere kritiserer elever for å bruke Wikipedia ukritisk, er det altså lærerne som har det største problemet.

Nå har vi jo hatt leksikon lenge, så det er en stund siden vi behøvde å gå rundt med store mengder faktainformasjon lagret i hjernen. Hva er forskjellen på informasjonstilgangen på internett og i leksikon ellers?

Bredden, dybden og tilgjengeligheten. For alt annet enn de enkleste formene for kunnskapssøk, fungerer leksikonet kun som en startplattform. Nettet er infrastrukturen for en stor andel av menneskehetens samlede kultur og kunnskap (og i løpet av et tiår eller to all kultur og kunnskap). Jeg er en varm tilhenger av leksika som nisjeprodukt og aktivt involvert i Store norske og Wikipedia, og er derfor opptatt av disse modellenes begrensninger.

Hvor mye tid bruker du online hver dag?

Datamaskinen står på minst 14 timer hver dag, jeg går til og fra og bruker den parallellt med andre medier. Dermed er det vanskelig å måle et spesifikt timetall – slik det også er det for selskap som TNS Gallup når de forsøker å finne ut hvor mye tid folk bruker på nettet.

Piratdebatt i Drammensbiblioteket

Biblioteket på “Papirbredden” i Drammen, som i mine øyne er blant de smarteste og mest framtidsrettede i landet, arrangerte en debatt om fildeling 25. februar. Hele arrangementet er, som seg hør og bør, streamet via Vimeo til glede for gamle og nye lesere. Jeg var debattleder, og i panelet satt Christoffer Torris Olsen (nestleder i Unge Venstre), Thomas Gramstad (fra Elektronisk Forpost Norge) og Larry Bringsjord (fra FONO). Erik Fosnes Hansen var også påmeldt, men han dukket ikke opp.

Uten Erik Fosnes Hansen, som har markert seg som en rasende motstander av all fildeling, ville man tro at sammensetningen av panelet ble i overkant skjev. Men Larry Bringsjord klarte seg utmerket på egen hånd, og tonefallet mellom panelistene virket i det hele tatt langt mer forsonlig enn jeg hadde ventet. Man kan kanskje håpe at vi denne trenden styrker seg framover – noe som kanskje bare skulle mangle i en tid da “Tanta på Marienlyst” setter opp sin egen torrenttracker og dermed befester rollen som blir landets kanskje ledende leverandør av fildeling for folk flest. :-)

Den 12. mars blogger jeg om ytringsfrihet – gjør du?

Forleden fikk jeg følgende oppfordring fra den norske avdelingen av Amnesty International:

12. mars er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett. Vi i Amnesty har nå en kampanje som angår alle som blogger i Norge. Målet med kampanjen er todelt: å spre informasjon om internettsensur og ytringsfrihet på nett, og å samle underskrifter for å hjelpe fire aktivister som er blitt fengslet for å ha spredd informasjon over nett.  Vi håper at du vil støtte kampanjen ved å gjøre noe eller alt av dette:

  1. Skrive om ytringsfrihet og internettsensur 12. mars. Vi ønsker å få til en bloggkampanje alà Blog Action Day (se: site.blogactionday.org). Innholdet bestemmer du selv. Det kan være en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen, en tekst om nettsensur eller noen helt annet som har med temaet å gjøre. Det viktige er at flest mulig deltar.
  2. Legge ut bannere på bloggen din. Du finner bannere her: ytringsfrihet.amnesty.no/lastned (under gif-formater finner dere små versjoner av annonsene, se for eksempel Facebookstempel).
  3. Oppfordre andre bloggere til å spre kampanjen.


Det er første gang vi jobber så aktivt på nett. Vi tar gjerne i mot innspill til hvordan vi kan nå ut til flere gjennom internett.  Du finner mer informasjon om temaet på disse sidene:  ytringsfrihet.amnesty.no, irrepressible.info

Dette skal jeg selvsagt gjøre, og jeg oppfordrer alle mine medbloggere til å gjøre det samme. Jeg har allerede bestemt meg for hva jeg skal skrive om – hva med deg? :-)

Dagens SNL-forslag: SNLbeta

snlbeta

Som det ble påpekt under lanseringen igår, er Store norske leksikon 2.0 under kontinuerlig utvikling. Kunnskapsforlaget er med andre ord i samme situasjon som et utall andre selskaper som satser på 2.0, og bør absolutt vurdere å hekte “Beta”-betegnelsen på nettstedet. Brukere har en tendens til å tilgi langt mer krøll i oppstartsfasen når produsenten signaliserer at produktet ikke er ferdig. Noen produsenter (Google faller en i hu) har kunnet gjemme seg bak betamerket i årevis. Andre, som NRKbeta, har rett og slett gjort det til sitt varemerke. Og om beta-betegnelsen skulle få noen av SNLs godt voksne lesere til å tenke på dette isteden, så er jo det bare koselig. ;-)

Betamerket ble laget på Web 2.0 Badges, som ble funnet via Elisabeths blogg.

Liveblogging av lansering av SNL 2.0

Løselig oppsummering fra lanseringsmøtet på Litteraturhuset i Oslo, 25. februar 14.00:

Dette er en verdenslansering, sier Kristenn Einarsson, administrerende direktør i Kunnskapsforlaget. Det er første gang vi ser en kombinasjon av innhold som redigert på den klassiske måten og brukerbidrag. Ønsker å være oppe i 250 000 unike brukere per uke ved slutten av året. Det skal oppnås ved å bruke bl.a. Bokklubbens medlemslister.

Dette er ikke en ferdig tjeneste. Det vil være mange områder hvor det mangler informasjon, og først sist helg fikk de fagansvarlige tilgang til innholdet. Jens Stoltenberg er den første brukeren som ga sitt eget bidrag.

Vil publikum ha en kvalitetssikret kunnskapstjeneste? Svaret er ja. En undersøkelse blant Bokklubbens medlemmer viser at 86 % stoler mest på tradisjonelle leksika, mens bare 46 % stoler på andre nettbaserte løsninger.  Hele 88 % sier at de kunne tenke seg å ta i bruk snl.no.

William Nygaard: Snakker om den historiske bakgrunnen for SNL, om leksikonets rolle som en del av nasjonsbyggingen. Det var tydeligvis farlig å være hovedredaktør for Aschehougs Konversasjonsleksikon, gitt. To av de tidlige døde på kort tid.

På begynnelsen av 1970-tallet gjorde datateknologien sitt store inntog i det redakasjonelle arbeidet i forlagene. Kostnadene ved dette var en årsak til at man fikk et felles, norsk leksikon, det vil si SNL. Kunnskapsforlaget ble opprettet i 1975 for å utvikle SNL. Første utgave av Store Norske ble lansert i 1978.

Kunnskapsforlaget gikk på store tap i 90-årene. Skyldtes hovedsaklig digital feilsatsing.  Selv om en nettutgave har vært tilgjengelig siden 2000, står vi igjen ved en milepæl. Nok en gang er det den teknologiske utviklingen som driver utviklingen. Bedre enn hos noen konkurrent (wikipedia nevnt) kombineres dialogen med faglig medvirkning.

To dilemmaer: finansieringen legges på tilfeldige andre (annonser). Derfor takk til kulturminsteren for støtte. Det andre dilemmaet: igjen inviterer vi publikum til å tro at kvalitetssikret innhold på nettet er gratis. Nettavisenes suicidale aktivitet er et eksempel på det. Gratisformidling får konsekvenser i det lange løp.

Trond Berg Eriksen: Snakker om leksikonets historie og funksjon. En begrensning med papirleksika er plassen. Nettutgaven gir ubegrenset plass. Vanskelig å se på forhånd hvordan brukerne reagerer på nye oppfinnelser. Når de teknologiske endringene kommer, er de irreversible. Snart har papirleksikonet samme status som LP-platen.

Brukerskapt innhold gir et blomstrende og mer fargerik kunnskapsbilde. Men idealbildet vil snart bli korrigert av en mer gjenstridig virkelighet: “La oss glede oss over utopien”. Problematiserer det globaliserte kunnskapssamfunnet. Avslutter med det obligatoriske sparket til Wikipedia (Ted Kennedy-saken forleden). Men veier opp med å peke på at gamle SNL-bind holder liv i folk som forlengst er døde.

Min refleksjon: I likhet med Nygaard virker det ikke som om Berg Eriksen tror særlig på den nye modellen. Vi snakker subtilt motvillige hyllester, får jeg inntrykk av.

Trond Giske: Snakker om den digitale forhistorien – om arbeid for å få til en nasjonal kunnskapsbase, digitale læremidler for sju-åtte år siden. “Nå er vi endelig der at vi kan tilby det norske folk en kvalitetssikret nasjonal kunnskapsbase.Ingen overdrivelse å si at den digitale revolusjon vil få like stor betydning for kunnskapsspredning som trykkekunsten.”

Vi googler på nettet, men vet ikke om det vi finner er sikker kunnskap. Derfor er det en gledens dag når snl.no legges gratis ut på nett. En kunnskapsdugnad vi aldri har sett maken til, et løft for hele folket. snl.no blir en nasjonal kulturinstitusjon i seg selv.

Men nevner han hvem som startet denne dugnaden? Nei.

“Fri tilgang til kvalitetssikret informasjon bidrar til demokrati, samfunnsutvikling, likeverd og utjevning.” 80 % av vår nasjonalformue er kunnskapen befolkningen i Norge har. 10 % av kunnskapskapitalen tilsvarer oljen som er igjen på havets bunn. Kunnskapskapitalen øker ved å deles, og øker ved å brukes.

snl.no passer godt i et kulturminneår. Sentral del av kunnskapsallmenningen med pekere til museer, bibliotek osv.  Passer også godt inn i arbeidet med språkmeldingen. Det er en åpning på mange måter som foregår. Roser satsingen på åpen programvare. Vi går inn i en tidsalder som kalles wikinomics – snl.no er et eksempel på det, men der man beholder det beste fra tradisjonene.

Håper dette bærer seg økonomisk. Dette er noe som kommer alle til nytte. Ingen skal stryke til eksamen ved å sitere fra SNL.

Giske trykker på knapp, og leksikonet er ÅPENT!

Og der fikk man bluescreen, gitt. :-)

Nettleseren restartes, og Google dukker opp. Allmen latter.

Petter Henriksen: Snakker om arbeidet fram mot lanseringen. “Du kan kjenne igjen snl.nos ansatte på ringene under øynene, og det er bra!”

Powerpoint-slide med bilde av Christian Ringnes og undertegnede. Koselig det. ;-)

Går gjennom redigeringsprosessen på skjerm med Trond Berg Eriksen som eksempel.

Harde fakta: 300 000 artikler. 10 bind med innhold fra Norsk biografisk leksikon. 5 bind med innhold fra Norsk medisinsk leksikon.

Innhold skal også legges ut med fri lisens, om forfatter ønsker det slik. Oppe i 350 fagansvarlige, og de siste to ukene har 300 ytterligere meldt seg. Det kommer i tillegg til de 2000 som allerede bidrar.

Helge Andre Njåstad, ordfører og kommuneansvarlig i Austevoll: Snakker om hvorfor han vil være fagansvarlig. Fikk direkte mail fra snl-redaksjonen. Leste seg opp på Austevoll-artikkelen, og oppdaget at det var mye utdaterte opplysninger. Legger ikke bare til nytt materiale, men skriver også om til nynorsk. Kommer med et sleivspark til Wikipedia: det som står om ham i wikiartikkelen er feil. Har laget sin egen snl-artikkel, og den er selvsagt korrekt.

Vil være en aktiv selger av kommunen utad. Legger ikke skjul på at han vil sørge for at Austevoll skal fremstå som den flotteste kommunen i landet. Et leksikon er en fin arena for å presentere kommunen med faglig korrekt informasjon. Vil gjerne ha en lokal dugnad.

Min refleksjon: Hm. Hvor sitter jeg igjen med følelsen av at man bør se an balansegangen mellom leksikalsk formidling og turistbrosjyre?

Are Kalvø: Var morsommere før. Deadpan Knut Nærum-aktig humor er mildt forslitt, men han skal ha for at han ikke kom med sleivspark til Wikipedia… ;-)

Store Norske 2.0 – et førsteinntrykk

Store norske leksikon er nå relansert i åpen, gratis utgave, og dermed har Kunnskapsforlaget innfridd sitt løfte fra ifjor høst. På en dag som dette skal man først og fremst glede seg over at nettbrukerne har fått en ny kunnskapskilde å øse av, og at  Kunnskapsforlaget har våget å ta bokbransjens hittil lengste skritt i retning av å prøve ut en ny forretningsmodell. Ingen urimelige sammenligninger med det langt mer etablerte Wikipedia her, altså. Etter å ha prøvd snl.no noen timer er dette mine foreløpige konklusjoner:

Det gode

  • Pent, lyst og ryddig design med søkefeltet i sentrum
  • Sist kommentert, sist publisert, mest søkt etter og oftest lest er lett synlig på forsiden
  • Mange bidrag fra Norsk biografisk leksikon, en uvurderlig kilde
  • Logiske URLer: skriver du snl.no/astronomi, kommer du rett til astronomiartikkelen
  • Veiledning til brukere som vil gjengi verket på alle artikler (venstre marg)
  • Angivelse av lisensbetingelse, redigeringsdato og artikkelforfatter på alle artikler
  • Kommentar- og debattfelt under hver artikkel
  • Under “Om Leksikonet” står det: “En takk rettes også til Wikipedia og wikipedianere for inspirasjon og for å ha bidratt til å redefinere den tradisjonsrike leksikonformen.” Stilfullt.

Det uferdige

  • Toppbanneret tar mye plass, noe som vel kan skyldes at det skal romme reklame etterhvert
  • Tre overlappende henvisninger til brukerdeltakelse i toppmenyen: “Min side”, “Bli fagansvarlig” og “Bidra”
  • Ikke gjennomført logiske URLer: skriver du snl.no/grieg, får du en feilmelding istedenfor en liste med alle Grieger i leksikonet
  • Klikk på lisensbetingelsene og angivelser som “Kvalitetssikret” gir feilmelding
  • Artiklenes grensesnitt og utseende varierer sterkt, jamfør artiklene om malerne Matisse og Renoir
  • Forfatter- og lisensangivelsene ser ikke ut til å være ferdige
  • For få forklarende bilder og tegninger, jamfør artikkelen om Matisse over
  • Altfor få kildehenvisninger, internpekere og eksternpekere – men ting tyder på at man jobber med saken

Senere idag planlegger jeg å liveblogge fra den offisielle åpningen av nye Store norske, som foregår på Litteraturhuset i Oslo fra 14.00.

Oppdatering:
Arnstein Larsen blogger om sin positive opplevelse av nye SNL. Wikipedia-artikkelen er oppdatert (selvsagt!), og omtaler allerede leksikonet som SNL 2.0. :-)

Et enklere Wikipedia

Simple Wikipedia er en idé jeg virkelig har sans for. Her handler det om å skrive forenklede leksikonartikler ut fra følgende prinsipp:

We only use simple English words and grammar here. The Simple English Wikipedia is for everyone! That includes children and adults who are learning English.

Alle kunnskapsprosjekter står i fare for å utvikle et høyttravende og utilgjengelig språk over tid, og Wikipedia er intet unntak. Mange av artiklene i hovedleksikonet er nå på et faglig nivå eller av en lengde som også gjør dem tunge å komme gjennom, selv for en tospråklig faglitterær forfatter med akademisk bakgrunn. Oppsummeringen av emnet øverst i hver artikkel er altfor ofte ikke god nok – derav behovet for mer systematiske forenklinger.

Det smarteste med “Simple Wikipedia” er at man ikke har forsøkt å lage et spesifikt barneleksikon. Det har man prøvd på flere ganger i forlagsbransjen, med vekslende hell. Først og fremst fordi man ved å sette “barn” på forsiden ekskluderer mange potensielle kjøpere som ikke nødvendigvis er barn, men som trenger stoff på samme faglige nivå. Eller om man vil: “Simple Wikipedia” fremstår som langt mindre patroniserende enn “WikiKids”. ;-)

Målgruppene for et slikt leksikon er åpenbart skoleelever og voksne som ikke mestrer språket ordentlig, men også eldre som ikke har gått på skolen på et par generasjoner, og som f.eks. føler behov for en innføring i nymotens fenomener som World Wide Web og iPone. Som alltid i Wikipedia er utførelsen variabel – artiklene om delstaten Oklahoma og internett bærer preg av at forfatterne antagelig ikke har lest veiledningen først.

Her gjør wikipedianene  nøyaktig samme erfaring som jeg i sin tid gjorde da jeg begynte på min første bok for 19 (!) år siden: det er fordømt vanskelig å skrive kortfattet og enkelt. Hvilket nok en gang understreker at likhetstrekkene mellom Wikipedia og annen faglitterær skriving er langt flere enn forskjellene.

Når avisleserne vet best

Det skjer stadig oftere, og avisene burde ha på plass prosedyrerer for å håndtere det: jeg snakker om saker der det blir slurvet med fakta fra journalistens eller kildens side, og en leser påpeker feilen. Et blodferskt eksempel på dette finnes i dagens Nettavisen, som omtaler en interessant astronomisk begivenhet ved planeten Saturn med tittelen “Venter firedobbel måneformørkelse“. Nettavisen har intervjuet Knut Jørgen Røed Ødegaard, som bl.a. sier:

Det er mye action der oppe. En kvadrupel måneformørkelse og en ny komet på én gang! Hva er sannsynligheten for at du får alt det samtidig?

Problemet er bare at dette ikke dreier seg om formørkelser, men om månepassasjer. Fire av Saturns måner passerer foran Saturn sett fra Jorda, ikke bak slik tilfellet ville være om det var formørkelser saken dreide seg om. Rett nok nevner Røed Ødegaard også passasje-ordet i artikkelen, men tittelen og konklusjonen er så feilaktig som den kan få blitt i dette tilfellet. Det tok ikke langt tid fra publisering til leseren Rune H. J. påpekte dette i en kommentar:

Hvorfor kalles dette måneformørkelse? På jorden har vi måneformørkelse når jorden kommer mellom sola og månen. Og vi har solformørkelse når månen kommer mellom sola og jorden.Det som skjer på Saturn, er alså fire solformørkelser!

Hvorvidt det er Røed Ødegaard eller Nettavisen som slurver, er forsåvidt underordnet i dette tilfellet. Det interessante er at vi stadig oftere vil se dette i et land hvor over en firedel av befolkningen har utdannelse på universitetsnivå. Utdanningsrevolusjonen burde kanskje føre til at nettavisene forandrer sine rutiner, og denne artikkelen kan fungere som en prøvestein: Vil journalisten følge opp med nok en telefonsamtale til Røed Ødegaard, snakke med en annen astronom eller google seg til riktig framstilling, eller vil artikkelen bli stående som den er nå?

Erfaringen med denne saken fra VG, der en annen feilaktig Ødegaard-uttalelse ble fjernet (sammenlign sitatet i min bloggposting med originalartikkelen), tilsier at journalister faktisk retter når fagfolk informerer om det f.eks. via Twingly, men prosedyren er nødvendigvis annerledes når påpekningen kommer i en leserkommentar. Jeg venter i spenning… ;-)

Dagens juridiske råd: la pus stå for fildelingen

Via BoingBoing fant jeg denne enkle og elegante løsningen for alle oss som er lei av å f.eks. klikke “OK” for å godkjenne bruksvilkår vi ikke gidder å lese, og som i tillegg er heldige nok til å ha en villig katt. Anne Loucks har laget en innretning med en papplate som trykker ned skilletasten når katten hennes, Simba, tråkker på den.

Hver gang hun kommer til et program som ber henne om å godkjenne bruksvilkår før nedlasting eller installasjon, legger hun platen på tastaturet og lar Simba stå for det avgjørende klikket. Anne mener hun på denne måten har sikret seg mot å bli straffeforfulgt om hun bryter et eller annet punkt i vilkårene, siden det jo ikke var hun som godkjente dem, men Simba.

Jeg har katt på tastaturet mange ganger daglig, og er sikker på at Linus, som sees i typisk pusitur over, er mer enn villig til å signere for meg på tilsvarende EULAer. Og hvorfor stanse der, egentlig? Hvis jeg gjør noen endringer i tastaturoppsettet, kan Linus også ta det juridiske ansvaret for oppstart av programvare som vanligvis fører til at man får platebransjen på nakken. Mulighetene er endeløse.

Om noen syns det er hensynsløst å bruke sine dyr på en slik måte, vil jeg påpeke at Linus er godt under straffbar alder og derfor helt trygg for lovens lange arm. Og litt kompensasjon syns jeg det er rimelig å be om for at han, takket være sin inderlige kjærlighet til tastaturet og den bærbare PCen, forkorter levetiden på begge ved å tette dem til med myk, grå kattepels…;-)