Category Archives: Nettkultur

Livet med Google+

Hah – det varte sannelig ikke lenge. Knapt et halvår uten Facebook, så dukker det opp et nytt sosialt nettverk og jeg hiver meg på. Siden Google Plus (også kjent som Google+ eller bare G+ blant venner) ble lansert, har nettet summet av spekulasjoner og kommentarer om hva G+ er, hvordan det fungerer og om dette nettstedet kan bli en seriøs utfordrer til Facebook. Bare rolig. Jeg har ingen planer om å slutte meg til hordene av “eksperter på sosiale medier” som i dagene etter lanseringen (og i enkelte tilfelle før de selv hadde prøvd G+) med stor tyngde trakk konklusjoner som stort sett gikk i retning av at dette prosjektet aldri kan lykkes.

Erfaringen har lært meg at teknologianalyse – i likhet med hevn – er en rett som helst bør serveres kald (det hender fremdeles folk minner meg på min opptreden på NRK rett etter lanseringen av iPhone, der jeg ganske kategorisk fastslo at den neppe ville være for andre enn spesielt interesserte). Spør meg om Googles mulighet til å lykkes mot Facebook på nettet om et halvår, og det er mulig jeg har en mening om saken. Det du vil finne her, er rett og slett mine inntrykk av hvordan G+ fungerer så langt, og hvorfor jeg enn så lenge liker dette sosiale nettstedet bedre enn Facebook.

Ikke så mange kretser foreløpig, regner med at “Jobbkontakter” dukker opp etter sommeren

Den største forbedringen for meg er de mye omtalte kretsene. Du kan ikke legge en kontakt til G+ uten å plassere vedkommende i en krets, og dermed tvinges du til å tenke strukturert og kategorisk på ditt sosiale nettverk fra starten av. Før du kan legge ut noe på G+, må du velge hvilke kretser som kan se innholdet. Likeså kan du filtrere innhold fra andre etter krets, og – ikke minst – kretsene er et utgangspunkt for “Hangout”-funksjonen (mer om den nedenfor).

Jeg vet meningene om kretsene er delte – Aslak Borgersrud har et godt forsvar for den “flate” Facebook-listen i et innlegg på G+ – men for meg var standardinnstillingen og den resulterende sammensausingen av kjente og ukjente i Facebook en hovedårsak til at jeg forlot nettstedet. G+ avspeiler mitt virkelige liv på en mye bedre måte: jeg skiller klart mellom familie, venner, jobbkontakter, bekjente (i betydningen folk jeg har møtt IRL) og tilfeldige folk på internett i alt jeg ellers gjør, så jeg verdsetter at et sosialt nettsted avspeiler dette.

Startsiden i G+ filtrert på postinger fra kretsen “Venner”.
Merk integrasjonen av G+ og andre Google-tilbud i topplinjen.

A propos design: selv om det er mange likhetstrekk mellom startskjermen på G+ og Facebook, fremstår G+-designet som luftigere og mer oversiktlig. Det hjelper selvsagt at vi så langt ikke har sett reklame, og det er ennå ikke introdusert apps av det slaget som nedsylter enhver Facebook-side. Å kunne gå inn på et nettsted uten å bli bombardert med forespørsler om deltakelse i spill eller quizer eller “gaver” eller installasjon av mer eller mindre tvilsomme apps er en sann lise.

G+ oppleves i det hele tatt som mindre anmassende nettsted – med ett skjærende unntak som jeg håper programmerne rydder opp i. Når man deler noe med andre på G+, samles ikke det delte innholdet i én post. Isteden dukker det opp igjen og igjen etterhvert som det deles av andre. Fryktelig irriterende når noe blir viralt på G+, dette.

Jeg skal ikke se bort fra at opplevelsen av ro også henger sammen med at det ennå ikke er så veldig mange som bruker G+ aktivt (de fleste i “Following-kretsen min har ikke postet noe ennå, men så er det jo sommer også da). I det hele tatt bærer G+ preg av å være under kontinuerlig utvikling, og brukerne oppfordres stadig til å komme med tips til forbedringer.

Facebook har satt standarden for hvordan et sosialt nettsted skal fungere i det daglige, så selvsagt har Google et motstykke til “Like”-knappen. Og i bruken av “plussknappen” får vi også et frampek om hvordan Google ønsker å koble sine mangslungne virksomheter sammen: du kan ikke bare “plusse” innlegg på G+, men som skjermdumpen over viser kan du også gjøre det samme i resultatlisten over Google-søk – og på et stadig økende antall nettsteder som samarbeider med Google. Det er lett å se hvordan Google kan ha nytte av plussingen i rangering av søk, for eksempel.

Jeg klarte aldri å finne noen “killer app” i Facebook – en funksjon eller tjeneste som forvandlet nettstedet fra tidtrøyte til et uunnværlig verktøy. I G+ kan “Hangout”-funksjonen vise seg å bli en slik tjeneste. Her snakker vi om gruppechat eller gruppevidekonferanse du kan invitere en eller flere kretser til. Jeg har testet videokonferanse med opptil ti personer, og kan rapportere at det fungerte utmerket – også på min Linux-maskin (i skarp kontrast til Skype, som er grunnlaget for Facebooks svar på denne G+-funksjonen).

Grensesnittet for Hangout er enkelt, og programmet har en funksjon alle som har deltatt i gruppevideokonferanser vil vite å sette pris på: man kan fjern-mute en annen deltaker. Dermed slipper man at hele konferansen overdøves av ringelyden fra telefonen til en deltaker som er ute et par minutter for å hente seg en kopp kaffe. For meg er nytteverdien innlysende: jeg deltar jevnlig i grupper som er spredt over flere byer. Om Hangout kan spare meg for et par flyturer i høst, er det alene verdt tiden jeg har investert i G+.

Jeg syns altså det er mye å like ved G+, og merker meg at strømmen min domineres av folk som ser ut til å mene det samme. Det er definitivt en ekkokammer-effekt på gang i G+, men inntil videre er det mye av sjarmen ved stedet. Det bringer meg til det nærmeste du kommer en generell betraktning om G+’ sjanser i denne omgang: jeg er ikke overbevist om at Google ønsker å erstatte Facebook som stedet der alle kan møte alle. Du skal ikke se lenger enn til Twitter for å finne et sosialt nettsted med et mer “elitistisk” preg som etter alle solemerker klarer seg utmerket.

Tegneserien xkcd oppsummerer det i grunnen godt: for meg fungerer G+ foreløpig best som et “anti-Facebook”. Om denne effekten er varig og kraftig nok til å trekke mange andre netthoder over til G+, gjenstår å se. Og et permanent opphold vil uansett avhenge av hvordan Google håndterer reklame og apps, og ikke minst personvernpolitikken. Google sitter allerede på enorme mengder persondata, og et G+ som fungerer som en integrert plattform for et bredt spekter av Google-produkter kan selvsagt også fungere som en integrert plattform for innsamling av sensitive data.

Her er det nødvendig å skille mellom det vi kan kalle synlig og usynlig personvern. På den synlige siden er G+ så langt bedre enn Facebook. Takket være inndelingen i kretser og personverninnstillingene (som ligger lett tilgjengelig i menyen og som stort sett er greie å forstå) er det relativt enkelt å bygge opp en profil med et klart skille mellom privat og offentlig, og jobb og fritid.

Men samtidig ligger det i kortene at det samles inn mye informasjon om oss som vi ikke kan se eller har kontroll over. Selv om Google har et bredere produktspekter og dermed flere bein å stå på enn Facebook, lever begge selskaper til sjuende og sist av reklame – som på nettet er ekvivalent med kunnskap om kundenes preferanser. Googles håndtering av dette problemet vil være utslagsgivende for om jeg fortsatt bruker G+ om et år.

I mellomtiden trives jeg godt på G+, og drar nytte av “feila fra igår” på Facebook – jeg legger ikke til kontakter i kretser helt ukritisk, og jeg er forsiktig med hvor mye og hva slags informasjon jeg legger ut. Hvis du ikke er der og er interessert i å prøve, skal jeg så gjerne invitere deg. Send meg i så fall epost til eirik.newth@gmail.com. Kanskje vi ses der? :)

Oppdatering om invitasjoner: Har så langt sendt avgårde mer enn 70 G+-invitasjoner. Men nå er det snart på tide med sommerferie her i heimen, så jeg setter en tidsfrist for nye invitasjoner til torsdag 14. juli kl. 09.00. Etter det må uinviterte finne noen andre som holder sommeråpent, er jeg redd… :)

Livet uten Facebook – en oppdatering

Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)

Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min “information overload” er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den  slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et “cognitive surplus” som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).

Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…

Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.

Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:

Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.

NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen “unge” som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:

– Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.

Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.

Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller “digital avrusning“, delvis som følge av “Facebook fatigue“. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.

Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.

Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.

Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være “skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med” men snarere “hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?” ;)

Har Norsk Nettleksikon en sjanse?

Store norske leksikon (SNL) har fått nytt navn, nye eiere og ny daglig leder, og forleden ble det kjent at man også har ansatt Ida Jackson. Med ansettelsen av Jackson (the blogger formerly known as Virrvarr) vil Norsk nettleksikon (NNL) kanskje klare å kjøpe seg en 2.0-troverdighet den forrige inkarnasjonen aldri fikk. I så måte var dette et klokt valg.

Det viste Jackson på en overbevisende måte igår, da hun oppfordret tidligere brukere til å si sin hjertens mening om SNL i den nye bloggen sin. Det datt raskt inn mange (i skrivende stund over to hundre) godt begrunnede kommentarer, og resultatet av denne vellykkede crowdsourcingen er en konkret, ærlig og temmelig nedslående liste av innvendinger. Blant gjengangerne er disse punktene:

  • Leksikonets artikler har så lav google-rank at de ofte er usynlige
  • SNL har knapt internpekere eller ordentlige kildehenvisninger
  • Mange artikler er preget av manglende oppdatering
  • “Kvalitetssikret”-stempelet er ingen garanti mot feil i artikler
  • Det finnes også endel artikler med tvilsom vinkling (alternativmedisin nevnes som eksempel)
  • Mange av artiklene er for korte og/eller holdt i et lite tilgjengelig språk
  • Leksikonet fremstår som gammeldags fordi det har lite stoff om populærkultur, IT, nettkultur osv
  • Gjennomgående har det en stygg og lite brukervennlig layout, og dårlig struktur på artiklene
  • Leksikonet har et “ovenfra og ned”-tonefall

Det er verdt å merke seg at leksikonets forrige eier, Kunnskapsforlaget, var klar over disse innvendingene da man gikk igang med å skape et mer tidsriktig tilbud i 2008. Redaksjonen tok tidlig kontakt med kritikere og wikipedianere, fikk innspill og etterkom flere av dem (å slippe brukerne til sto høyt på lista til de av oss som ble invitert til møte.) Men det ble dessverre aldri tid eller ressurser til å gjennomføre den nødvendige snuoperasjonen, og fra eiersiden gjorde man i tillegg flere feil som levnet leksikonet få sjanser i nettmarkedet.

Spørsmålet er om NNL vil lykkes bedre. Selv om leksikonet har 30 millioner i kassa, tre år på seg og en anerkjent “rainmaker” som leder, er det svært mye som skal gjøres. Konkurransesituasjonen er om mulig enda mer utfordrende enn for tre år siden. Wikipedia eier dette markedet, og ennå har ingen konkurrent klart å knekke koden (når Encyclopaedia Britannica ikke kommer seg ut av bunnsjiktet kan man saktens spørre seg hvordan NNL skal klare det.)

Det kan argumenteres for at det blir enda vanskeligere å få det til denne gangen. For mens SNL hadde en erfaren leksikonredaksjon og to av landets største forlag i ryggen, er det en bank, en forfatterforening, Fritt Ord, Nasjonalbiblioteket og flere universiteter som står bak NNL. Ikke det beste tenkelige utgangspunktet for å skape en effektiv struktur for digital kunnskapsproduksjon, dette.


Gid innholdsproduksjon alltid var så gøy som dette!

Konseptet om å gjøre NNL vel så sosialt som Wikipedia har også kimen i seg til intern konflikt. Jeg er nemlig ikke overbevist om at alle de som er ment å bidra til leksikonet (som akademikere som valgte å ikke skrive i Wikipedia) føler seg komfortable med Ida Jacksons metaforvalg her:

Store Norske leksikon var en fest med få inviterte. Det skal ikke Norsk nettleksikon bli. En blogger er en vert som fungerer som en toastmaster på en fest. I framtiden er målet at dette selskapet skal bli stort og mangfoldig og at alle skal føle seg velkomne. Jeg skal metablogge leksikonet, og åpne opp denne festen.

Jeg håper virkelig man lykkes denne gangen. Konkurranse er alltid bra, og et vitalt NNL kan bli et nyttig tilskudd til det eksisterende leksikonmiljøet. Men for at det skal skje, bør NNL sikte høyere enn å lage en like artig fest som konkurrenten. Helst bør man gjøre noe som er så innovativt at konkurrenten blir halsende etter.

NNL trenger med andre et Apple-øyeblikk, og det er ikke lett å få til uten Steve Jobs. Har man ikke en Jobs for hånden, er det likevel mye som kan gjøres for å sparke liv i gamle SNL. For eksempel:

  • Skaffe en ledelse som fronter NNL på en positiv måte der det teller. Og det er altså ikke Dagsnytt 18 eller kronikkspalten i Aftenposten. Et nettleksikon lever og dør på nettet, og kompetent og hyppig deltakelse i sosiale nettmedier er et must for den usynlige oppkomlingen. Målestokken for inkompetent opptreden på nettet er opplagsverket Allkunne, som gikk på et ydmykende nederlag der det teller – blant annet fordi ledelsen ikke eide begreper om viktigheten av en nettmediestrategi.
  • Skaffe en redaksjon som har myndighet til å gjøre smertefulle valg. I sluttfasen var SNL verken fugl eller fisk – verken papirleksikon på nett eller sosial arena for kunnskapsproduksjon. Den nye redaksjonen må legge den diskusjonen død så fort som mulig, om den skal ha håp om å trekke til seg de frivillige bidragsyterne man (presumptivt) ønsker seg.
  • Slutte å rakke ned på konkurrenten. SNLs støttespillere brukte for mye tid på å snakke om hva som var dårlig med Wikipedia, og oppnådde dermed bare å definere sin virksomhet på konkurrentens premisser. NNLs nye leder, Anne Marit Godal, la opp til en videreføring av dette da hun i sin tiltredelseserklæring nylig frakjente Wikipedia all ære. La oss håpe at valget av Ida Jackson innvarsler en mindre angstbitersk strategi.
  • Slutte å bruke fortidens retorikk. Argumentasjonen for drift av SNL ga ofte en følelse av at året var 1910 og ikke 2010. At leksika var viktig i nasjonsbyggerfasen lar seg forstå, men SNLs støttespillere la aldri fram dokumentasjon på at oppslagsverk fortsatt er av avgjørende betydning for språk, kultur og samfunn. Inntil den foreligger, bør man la være. Også fordi den aldersstegne retorikken tar fokuset vekk fra fremtiden.
  • Finne områdene der konkurrenten er svak. Håkon Wium Lie påpekte nylig at Wikipedias publiseringsløsning er dårlig tilpasset det raskt voksende mobilsegmentet. Det er fremdeles mulig for NNL å bli best på mobil, og skape lokaliseringbaserte løsninger  i samarbeid med andre aktører (tenk turisme og friluftsliv). Skolesektoren peker seg også ut som et satsingsområde. Mange lærere nærer en dyp (og i mine øyne ganske uberettiget) skepsis til Wikipedia, og vil vite å verdsette et skolerettet NNL.

Det langsiktige målet for NNL er – som seg hør og bør i bokbransjen – å få fast støtte over statsbudsjettet. Forrige gang bokbransjen prøvde å overbevise kulturministeren, var en viktig del av strategien å bruke Wikipedia som ris bak speilet. Det mislyktes – isteden signaliserte ministeren sin sympati for dugnadsprosjektet. Tenk om man neste gang kunne presentere ministeren for et prosjekt som er så nyskapende at det i seg selv rettferdiggjør støtte. Det hadde vært noe.

Facebook og personvern: når du er produktet

Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.

Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.

Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:

As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.

Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.

Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.

Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.

At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.

Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.

Så selv om det finnes andre selskaper som gjør endel av det samme (tenk bare på alle appene til smartmobiler som deler informasjon om deg uten at du vet det) er det ingen som gjør så mye i så stor skala på én gang. Og tendensen synes å være klar: Facebook har ingen planer om å trappe ned den personfokuserte annonsemodellen, og ønsker å utvikle seg til en generell plattform for et utall aktiviteter som nå gjøres på det åpne nettet. Fremtidsstrategien til selskapet er oppsummert i denne Wired-artikkelen, i denne forbindelsen er punkt 4 verdt å merke seg:

Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.

Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.

Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.

Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:

Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”

Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.

Ebokmarkedet høsten 2010: Amazon slår tilbake

De siste ukene har Amazon vist med all mulig tydelighet at selskapet ikke akter å rulle seg over på ryggen fordi Apple lanserte en tavle-PC i våres. Selskapet har sluppet tall som viser kraftig vekst i eboksalget, det har åpnet for en potensielt svært nyttig kobling mot Facebook og nå sist lansert to oppgraderte versjoner av Kindle-leseplatene til sterkt redusert pris (inklusive moms og toll koster Kindle 3 ikke mye mer enn tre norske papirromaner til fastpris). Amazon-sjef Jeff Bezos har også gjort det klart at selskapet satser videre på elektronisk blekk. Som han sier i New York Times:

“I predict there will be a 10th-generation and a 20th-generation Kindle. We’re well-situated to be experts in purpose-built reading devices […] There will never be a Kindle with a touch screen that inhibits reading. It has to be done in a different way. It can’t be a me-too touch screen.”

Jeg tror dette er et smart grep. For mange vekket iPad-lanseringen til live den gamle drømmen om konvergens, den ene dingsen som skal fungere som bok, avis, TV og spillmaskin og for alt jeg vet steke egg til frokost. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på konvergens, og både teknologisk og sosiologisk tror jeg at vi på de fleste felter vil se fortsatt divergens i betydningen spesifikke dingser for spesifikke behov.

Det er simpelthen for mange produsenter der ute som vil fortsette å lokke oss med nye duppeditter, og vi vil ha pengene og viljen til å betale for dem (har du fått flere eller færre elektroniske gjenstander i huset de siste ti åra?) Min spådom er altså at lesing av bøker blir et felt der en énfunksjonsmaskin kan beholde en solid markedsandel i lang tid framover.

Likeså tror jeg at Amazon stort sett vil forsvare sin posisjon i ebokmarkedet (som selskapet hevder å ha 70-80 % av). Amazon har, i motsetning til Apple, lang erfaring med boksalg og er en sterk merkevare blant bokelskere verden over. Det har et unikt anbefalingssystem og vil – så lenge det fortsetter å være forhandler av pbøker – også ha et mye større vareutvalg enn Apple. Verdien av å ha et bein i den analoge verden vil være stor i bokbransjen i tiår framover.

Jeg klarer dessuten ikke å fri meg fra mistanken om at ebokmarkedet aldri vil få høy prioritet i Apples strategiplanlegging. Marginene i bokbransjen er knappe sammenlignet med mye av det øvrige innholdet som selges via App Store, og denne våren må ha lært Apple at man får langt mer gratisreklame av å satse på betalingsmodeller for aviser og blader, enn av å opprette enda en ebokhandel.

iPad er først og fremst en plattform for rike spill- og medieopplevelser, og med unntak av bestselger-apps og noen få titler med markedspotensiale nok til å bli “forsterket” med multimediainnhold, vil bøker flest forbli systemets kommunegrå mus. I Kindle-systemet er og forblir den tekstbaserte boka hovedpersonen, noe boklojalister vet å sette pris på.

Amazons konkurranseforhold til Google er annerledes. Google har allerede engasjert seg i bokmarkedet via Google Books, som har hatt stor innflytelse på digitaliseringsprosjekter som Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Googles kommersielle Editions-tilbud skal etter sigende lanseres i ikke altfor fjern fremtid.

Enkelte mener at Googles inntreden på markedet vil forandre alt. Jeg er ikke overbevist, og støtter eWeeks analyse av satsingen. Så langt tyder det meste på at Googles varslede “åpne” løsning baserer seg på å lese ebøker i nettleseren, for eksempel. I så fall må det finnes en løsning på problemet med manglende eller dyr nettforbindelse når man er på reise.

Et svar på dette kan være en GooglePad, som lar brukerne lese offline. Til det sier jeg: Nexus One. Mer sannsynlig er det at Google etterhvert tilbyr offline-lesing av ebøker på Android-enheter og andre plattformer. I hvilket tilfelle Google, som har like liten erfaring med å selge bøker som Apple, og som har markedsført Google Books dårlig så langt, vil måtte konkurrere med Amazon.

Det finnes andre aktører i markedet, som Barnes & Noble og Sony. Deres problem er at de sliter med oppmerksomheten i skyggen av Amazon, Google og Apple, og dessuten mangler en global strategi. Snart et år etter den globale Kindle-lanseringen er Sonys ebokhandel fremdeles bare åpen for amerikanere og kanadiere, for eksempel.

Sony har dessuten havnet i et teknologisk uføre med sine berøringsfølsomme skjermer. Lesebrettene blir enklere å bruke når man legger et følsomt plastlag over den elektroniske blekkskjermen, men Jeff Bezos har rett i at kontrasten blir dårligere. Sterkt forbedret kontrast er et hovedpoeng i markedsføringen av de nye Kindle-modellene.

Hvor står den norske bokbransjen i dette bildet? Jeg har tidligere anbefalt å satse på Sony Reader, både fordi leseplatene er av god kvalitet og fordi det meste lå til rette for en bred lansering av norske ebøker i vår med en DRM-løsning som fungerte på Sony (og ikke på Kindle). Lanseringen kom imidlertid ikke, og alt tyder på at den er utsatt på ubestemt tid. Hvem som bærer det endelige ansvaret for miséren er uinteressant for andre enn bransjefolk – poenget for norske ebokkjøpere er at de kan skyte en hvit pinne etter et tilbud som er i nærheten av det som nå er grundig etablert i USA.

Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon. Jeg får daglig henvendelser fra folk som lurer på hva slags leseplate de skal kjøpe. Såsant man ikke har noe prinsipielt imot Amazons overvåkningsregime, eller er villig til å bestille via parallellimportør og deretter mekke med IP-adressen for å late som du bor i USA, er det umulig å komme unna Kindle 3 eller nye DX. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke finnes tre eller fire Kindler i hus i min nærmeste familie før jul, for å si det slik.

Jeg i slett lune, Personas?

Via Espen fant jeg Personas, et MIT-kunstprosjekt som genererer en grafisk fremstilling av nettpersonlighet eller persona, basert på det man må anta er ganske avansert nettsøk og kategorisering av innsamlede data, jamfør denne beskrivelsen:

Enter your name, and Personas scours the web for information and attempts to characterize the person – to fit them to a predetermined set of categories that an algorithmic process created from a massive corpus of data. The computational process is visualized with each stage of the analysis, finally resulting in the presentation of a seemingly authoritative personal profile.

Espen får litt snodige resultater, noe han tilskriver sitt ganske alminnelige navn (på norsk). Det er ikke noe jeg kan dekke meg bak, så når jeg legger navnet mitt inn i Personas-generatoren og får nettpersonligheten under, er det ikke fritt for at jeg stusser:
eiriks-personas
At “online”, “books” og “education” gir store utslag, virker helt rimelig. Sosiale medier opptar meg, jeg blogger tidvis om musikk og for alt jeg vet kan min astronomibakgrunn koble meg til religiøse funderinger. Men “aggression”? Okei, så har Nettavisen beskyldt meg for mobbing nylig, men hallo?

Så leser jeg den lille teksten som dukker opp før Personas setter igang, og som sier: “It is a critique of data mining”. Personas handler om å vise hvor feilaktig nettets bilde av oss kan bli. Takk for det. Et øyeblikk vart jeg skræmt, sjø… ;-)