Arkiv for Nettkultur

SoMe-status for 2012

På tampen av 2012 passer det å gjøre opp status for nett(inter)aktiviteten. Min bruk av sosiale medier (SoMe) er – som de flestes – i stadig endring, og i år har det særlig latt seg merke på Twitter. Listen nedenfor oppsummerer status for deltakelse og engasjement, slik jeg har opplevd det. Listen er satt opp etter relevans, med de minst relevante øverst.

Facebook: Neida, jeg har ikke meldt meg på Facebook igjen, men jeg følger da med så godt jeg kan ved å lese åpne FB-sider og sånn i sin alminnelighet holde et øye med utviklingen. For en utenforstående var det lite ved Facebooks utvikling i året 2012 som fristet til å melde seg inn (igjen). Etter børsnoteringen i våres er det ganske åpenbart at nettstedet øker det kommersielle trykket, og resultatet ser jeg bl.a. i form av en strøm av klager over påtrengende reklame fra folk jeg følger på Twitter.

Mulig det bare er meg, men jeg møter også stadig flere som sier de begynner å bli lei av alle endringene. At Facebook har jobbet så hardt for å hive ut folk basert på meninger eller etternavn, styrker ikke akkurat min tillit til nettstedet. Så nei, det blir ikke Facebook på meg i 2013 heller.

Begynner å bli lenge siden jeg flickret bilder som dette, gitt. Sukk. 

Flickr: Hobbyfotografen Eirik gikk i dvale etter at han ble forelder, og fremdeles blir de fleste bilder tatt med mobilen i hverdagslige situasjoner. Private familiebilder ønsker jeg ikke å dele med hele verden av prinsipp (niåringen skal selv få bestemme over hvilke bilder av ham som flyter rundt på nettet når han blir stor nok), og de er uansett ikke av en god nok kvalitet til at jeg syns de passer til annet enn innvortes bruk.

I det siste har jeg begynt å tenke mer på muligheten for å ta opp hobbyen igjen, har lastet opp flere bilder og begynt å kommentere og favoritte andres bilder på Flickr. Jeg har til og med gått og siklet litt på Samsung Galaxy-kameraet. Forhåpentligvis vil det skje mer her i 2013.

Twitter: I 2011 var Twitter utvilsomt det sosiale mediet jeg investerte mest tid og mental kraft i. I 2012 har mitt forhold til Twitter kjølnet kraftig. Jeg fortsetter å legge ut postinger, men konstaterer at det i stadig større grad er moro-pekere fra imgur/Reddit-universet og lettbeinte betraktninger – vitenskapsformidling via Twitter er i ferd med å bli en blindgate for meg.

Dette slår begge veier: for et par år siden så det ut til at Twitter kunne erstatte RSS-feeden min som kilde til viktig informasjon, men i 2012 har RSS gjort et massivt comeback som kilde. Med Feedly-appen på Android-brettet er det blitt en ren nytelse å bla seg gjennom morgenens oppdateringer, uten støyen og dilldallet man får på Twitter.

Som debattforum er Twitter like ille som det alltid har vært, og jeg merker at dette irriterer meg stadig mer. Begrenset søkefunksjon, dårlig trådhåndtering og 140-tegnsbegrensning er hovedårsakene til at vi alle fremstår som dummere enn det vi faktisk er på Twitter. At twitrerne i så stor grad verdsetter smarte oneliners hjelper selvsagt ikke på nivået, og det rammer i særdeleshet debatter om komplekse spørsmål som surrogati og omskjæring.

Legg til Twitters slaviske forhold til det som til enhver tid står i avisene og vises på NRK, for ikke å nevne eksplosjonen i twitrere som inspirert av Helge Torvund og Frode Grytten skriver kvasipoetiske betraktninger på nynorsk, og du har forklaringen på at jeg tok en lang Twitterpause i 2012. Det kommer jeg nok også til å gjøre i 2013 (men i motsetning til Elin Ørjasæter kommer jeg ikke til å lage et stort drama ut av det… :)

Bloggen: Aktiviteten her på bruket har variert en del gjennom året, først og fremst fordi jeg brukte så mye skrivetid på å levere en vitenskapsartikkel for VG hver uke. Nå som VG-spalten er kansellert, har antall postinger økt igjen. Og slik fortsetter det, inntil jeg eventuelt får en ny skrivejobb som overlapper med det jeg poster her (som frilanser prioriterer jeg alltid betalt arbeid).

Trafikken har ifølge Google Analytics holdt seg på omtrent samme nivå som tidligere år, med noen klare aktivitetstopper for temaer som virkelig engasjerte. Et typisk eksempel er oppfølgingen av en forbrukersak jeg hadde med Komplett.no. Selv om saken ikke løste seg for min del, fortsetter kommentarene å dette inn og tilføre nyttig informasjon (kortversjon: du er screwed hvis skjermen ryker på ASUS-brettet ditt).

Jeg har sett endel bloggere klage over at leserne har flyttet over til Facebook, og at blogging generelt har fått et dårligere rykte på seg takket være rosabloggerne. Det kan nok stemme for endel, men jeg har ikke følelsen av at det samme har skjedd her. Derfor blir det fortsatt høyt trøkk i jubileumsåret 2013, altså (jepp, den 13. januar neste år er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Wheee!)

Google Plus: Dette er årets største og hyggeligste overraskelse for meg. Jeg meldte meg på G+ like etter at tilbudet ble åpnet ifjor sommer, og var aktiv en periode før jeg ga opp hele greia. Det ble for stille der inne, og tross mange gode designgrep var det for mye som ikke virket som det skulle. I sommer tok jeg opp tråden igjen, og det siste halve året har jeg oppdaget at G+ kan være en riktig fin og givende diskusjonsarena og leverandør av tips – bare man aksepterer stedets begrensninger.

Selv om jeg får et distinkt inntrykk av at aktiviteten er på vei oppover, er G+ fremdeles et tausere sted enn Facebook og Twitter. Blant dem jeg følger er det mange postinger som aldri får en kommentar, for å si det slik. Men samtidig har det nå utviklet seg en aktiv kjerne av norske G+-brukere det er interessant å følge, og som gjerne kaster seg ut i diskusjoner på en ryddig og saklig måte. Her hjelper det at G+ er lagt til rette for debatt i en helt annen grad enn Twitter.

Klok av Facebook-skade er jeg forsiktig med hvem jeg følger og ikke minst hva jeg legger ut av private detaljer. I hovedsak bruker jeg G+-kontoen min til å diskutere teknologispørsmål, og ikke overraskende er det et utmerket sted å drøfte og få tips om Android, Docs og andre Google-produkter. :) Jeg regner altså med å tilbringe mer tid på G+ neste år, noe som i så fall vil gå på bekostning av min deltakelse på Twitter.

Den mest interessante erfaringen jeg gjorde i 2012 handlet om hvordan ulike sosiale medier kan samspille med hverandre. For knappe to måneder siden ble Amazon utsatt for en svært effektiv nettkampanje etter at selskapet hadde behandlet en norsk kunde riktig slett. Kampanjen ble startet av Martin Bekkelund, mens jeg var en av mange som gikk bredt ut i sosiale medier for å forvandle Martins bloggposting til en viralsak.

Ved å twitre, FBe, g+e og blogge om saken lyktes vi over all forventning, og Amazon kapitulerte ganske snart. Hyggelig å konstatere at det går an å bruke disse sosiale tidstyvene til noe nyttig også…

Share/Bookmark

Når allmenningen privatiseres: ytringsfrihet i kommersielle sosiale medier

Av og til føler jeg at jeg har verdens morsomste jobb. Denne uken var det for eksempel min store ære å være konferansier for et kveldsarrangement i regi av Oslo Innovation Week der Sir Tim Berners-Lee var æresgjest. Det hører med til jobben som konferansier å veksle noen ord med hovedpersonen på forhånd, og dermed fikk jeg en ordentlig prat med en av vår tids viktigste innovatører (som tilfeldigvis også er en av mine store personlige helter.)

“This is for everyone”: Sir Tim Berners-Lees tweet fra London-OLs åpningsseremoni 2012 (cc) Wikipedia

Det er mye pent å si om Sir Tim, men for meg er det mest beundringsverdige at han ikke har brukt World Wide Web til å forvandle seg selv til multimilliardær (noe han utvilsomt kunne ha gjort), men isteden har viet livet sitt til å forsvare verdensvevens kjerneverdier. De inkluderer blant annet åpenhet og tilgang til kunnskap for alle, retten til et privatliv og frihet fra overvåkning.

I en samtale etter Sir Tims foredrag benyttet jeg sjansen til å spørre om ikke privatisering av nettallmenningen representerer en økende trussel mot den åpne, standardbaserte verdensveven. Mitt utgangspunkt var at stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook, og Berners-Lee var enig i at det var en bekymringsfull utvikling.

På dette tidspunktet vet jeg at enkelte av mine lesere rister på hodet og tenker som Ronald Reagan i hin navngjetne presidentdebatt. Og joda, det stemmer at jeg har vært ute i samme ærend tidligere. For et par år siden var det Apple og retningslinjene for innhold i selskapets App Store jeg maste om, nå er det mest interessante eksempelet  Facebook. Eksemplifisert ved denne aktuelle norske saken, som rapportert av NRK:

[Rådgiver i Human-Etisk forbund] Didrik Søderlind ble tidligere denne uken sperret fra å kommentere på Facebook, etter at to av hans innlegg ble rapportert inn som støtende. Begge kommentarene omhandlet samme person, som Søderlind i lang tid har hatt en konflikt med. En av kommentarene som ble meldt inn, var en kommentar der Søderlind hadde lenket til en samtale som handlet om ham selv, der to av hans argeste kritikere omtalte hans kroppsfunksjoner svært detaljert.

Det er tre ting som slår meg ved denne saken. For det første: den er  ingen måte enestående. Facebook stanser/sletter innhold og stenger brukere ute for et bredt spekter av overtredelser, og utenfor Norges grenser har Facebook-sensuren (som Apple-sensuren i sin tid) skapt betydelig mer debatt enn her. For det andre: uansett hvor mye vi måtte mislike det, så er Facebook i sin fulle rett til å gjøre dette.

Facebook.com er privat eiendom, hvilket gir eierne full råderett over hva som publiseres på nettstedet. Din ytringsfrihet gir ikke andre plikt til å publisere eller selge det du måtte ha å melde – eiendomsretten stor over ytringsfriheten i dette tilfellet. Det tredje poenget er at eierne i dette tilfellet er amerikanske. Det er amerikanske normer som gjelder, og de kan som kjent være pripne og preget av angst for søksmål. Derfor er det ikke overraskende at Facebook følger føre var-prinsippet, og sletter først og spør etterpå.

Med andre ord: “it’s not a bug, it’s a feature”. Det er slik Facebook er, og fortsatt kommer til å være. Det også tenkelig at praksisen kan komme til å strammes inn, jamfør en kommentar fra NRK-saken. Facebooks talsmann i Norden, Jan Fredriksson, forklarer nettstedets praksis med “at det finnes medlemmer ned mot 13 år, og at medlemmer fra hele verden skal kunne bruke Facebook som plattform.” Mye tyder på at Facebook vil senke aldersgrensen på sikt, og det meste av selskapets fremtidige vekst vil skje utenfor det ytringsliberale nord. You do the math, for å holde meg til engelsknorsken her.

Dilemmaet for Didrik Søderlind og andre som ønsker å publisere og debattere profesjonelt på nettet, er Facebooks popularitet. Per idag er det vanskelig for organisasjoner som Human-Etisk Forbund å la være å bruke Facebook, tross alle prinsipielle betenkeligheter. Mitt beste råd er derfor å fortsette å bruke nettstedet, samtidig som man er nøye med å klage på overtramp (uten å forvente at selskapet endrer sin grunnleggende politikk).

Parallellt med dette bør man ha et våkent øye på utviklingen, og gjerne begynne på arbeidet med en exit-strategi for det tilfelle at Facebook trår over en grense som ikke kan tolereres. Eventuelt at selskapet går konkurs eller rett og slett mister brukernes interesse, at det åpne nettet vinner over de lukkede løsningene nok en gang, slik Sir Tim Berners-Lee håpefullt ga utrykk for i Oslo forleden.

Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Forleden dag ble nettstedet kommentarfeltdugnad åpnet av Helle Cecilie Palmer og Beate Sørum, etter en kronikk i Dagbladet. Hensikten med dugnaden er å ta et oppgjør med ukulturen som har forvandlet kommentarfeltene fra en åpen råk til en åpen kloakk:

Vi har sett oss lei på den ubalanserte kommentarfeltdebatten. Vi mener at grunnene til å holde seg unna kommentarfeltene, nettopp er grunnene til å delta i debatten. [...] Vi inviterer til kommentarfeltdugnad. Vi oppfordrer alle til å ta seg bryet med å argumentere saklig, stille spørsmål og utfordre de fordomsfulle innleggene. Hvis vi er mange nok som gjør dette, kan vi kanskje lykkes i å gjøre kommentarfeltene om til en arena for seriøs samfunnsdebatt, der alle vil delta.

I utgangspunktet er jeg en sterk tilhenger av nettdugnader (jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bidra vesentlig til Wikipedia) og jeg mener det er prisverdig å ville imøtegå fordomsfulle ytringer med saklige argumenter. Dette er også noe jeg stadig gjør i det fysiske rom, i min rolle som foreleser om fremtidstemaer som den demografiske utviklingen i Norge og verden forøvrig. Likevel kommer jeg ikke til å delta i kommentarfeltdugnaden, av tre årsaker.

Dugnaden er dømt til å mislykkes
Etter å ha fulgt avisenes kommentarfelter i flere år (jepp, jeg har en masochistisk strek) er det åpenbart for meg at skribenter med et sterkt høyrevridd og innvandringsfiendtlig ståsted dominerer debatten. Under Dagbladet-kronikken til Palmer og Sørum er det nå nesten 2000 kommentarer, og du skal ikke ha lest mange av dem før du skjønner hvor håpløst det vil være å imøtegå alle påstandene der med saklig kritikk. Og dette er altså bare én artikkel i én avis. Kommentarfelter med tilsvarende – og langt verre – innhold og tonefall finnes i nettaviser over hele landet.

Tar ikke kommentarfelttraverne deg med sitt blotte antall, tar de deg på utholdenheten. Helt siden gode, gamle USENETs dager har vi hatt debattanter som dominerte rett og slett fordi holdt ut lenger enn alle andre. Kommentarfeltet er fullt av slike nettroll, og den som skal imøtegå usakligheter i kommentarfeltet må følgelig være villig til å stå løpet ut og besvare mange og lange innlegg som er skrevet til alle tider på døgnet.

Kommentarfeltet er mer en arena for sterke følelsesytringer enn et forum for kjølig, saklig debatt. Jeg syns fremdeles Even Westvangs beskrivelse av kommentarfeltene som “sinnaposer” er treffende – mer enn noe annet er dette steder der folk ventilerer sin frustrasjon over det som måtte ergre dem. Det gjør sikkert godt å ventilere for dem det gjelder, men for utenforstående oppleves det som ganske fremmedgjørende. Og i mine øyne er det nettopp de sterke følelsene som mer enn noe annet gjør kommentarfeltene irrelevante.

Livet er for kort til uvesentligheter
I utgangspunktet trodde mange (også jeg) at kommentarfeltene kunne bli et nyttig tilskudd til den offentlige samtalen, et demokratiserende møtested for høy og lav. Isteden lever de sitt eget liv, og dyrker fram en sær subkultur med synspunkter og et tonefall som gjør at folk flest holder seg unna. Få skygger lenger unna enn maktmenneskene og meningsbærerne som så ofte er mål for kommentarfeltets raseri, som journalister og mediekommentatorer, politikere, ledere for offentlig og privat sektor osv.

Og kan de gjøre med den aller beste samvittighet. For blant dagens mange debattarenaer skal du lete lenge etter noen som er mindre betydningsfull enn akkurat kommentarfeltene. Av natur er de reaktive: engasjement og temperatur avspeiler direkte temavalg og vinkling på innhold produsert av andre (som regel en journalist). Feltene skaper intet nytt på egen hånd, leverer ingen nye ideer og heller ingen nye stemmer til samfunnsdebatten (tenk på hvor mange bloggere og twitrere som sprengt mediegrenser, og tenk så på hvor mange kommentarfeltdebattanter som har oppnådd det samme).

I grunnen lærer kommentarfeltene oss utenforstående lite annet enn at det finnes ganske mange som er ganske sinte og/eller redde for ganske mye.

Dugnaden legitimerer atferden
“Don’t feed the troll” er et gammelt råd for nettdebatt som ikke bare handler om at du ved å svare på usaklige utspill inspirerer folk med imponerende utholdenhet (se over), men også om at du på sett og vis legitimerer atferden. Hvis du for eksempel velger å svare på kommentaren fra “trieste” som hevder at “Ap importerer nye Ap-stemmer fra den 3. verden” (se under) har du samtidig anerkjent anonymiteten og nivået på retorikken.

Sakset fra en av Magnus Forsbergs gode collager av nettkommentarer

Langt på vei mener jeg at kommentarfeltdugnaden fremstår som legitimerende for kommentarfeltene som helhet. Hvis dette mot formodning skulle fungere, vil jo avisene kunne unnskylde seg med at debatten ikke lenger er så ensidig og usaklig. Initiativet signaliserer dessuten at avisens kommentarfeltene er viktige (noe de altså ikke er), det reduserer avisens moderatorarbeide og ikke minst skaper det engasjement.

Tilhengere og motstandere av dugnaden kommer til å krangle så busta fyker så lenge tilhengerne gidder å henge med  – hvilket neppe er særlig lenge. I mellomtiden triller annonsekronene inn. Mitt syn her er krystallklart: Det var avisene som skapte dagens kommentarfelter, og det er de som eventuelt bør rydde opp. Frivillige bør ikke la mediehusene slippe unna sitt juridiske og moralske ansvar ved å gjøre kommentarfeltene til en litt mindre abnorm debattarena.

Men er det ikke farlig å ignorere kommentarfeltene?
Tja. Det er neppe farligere å ignorere de mest ekstreme kommentarfeltdebattantene enn alt det andre ekstreme innholdet på nettet vi jevnlig ignorerer. Som for eksempel hjemmesiden til holocaustfornekteren David Irving, der du gratis kan laste ned hans bøker (som er skremmende velskrevne og overbevisende – det vet jeg av erfaring).

Det vil føre for langt å ta debatten om eventuelle skadevirkninger av filterbobler eller ekkokammereffekt i kommentarfelter. Den regner jeg med at vil dukke for alvor igjen når Fjordman inntar vitneboksen i Oslo tinghus. Her og nå konstaterer jeg bare at ekstreme holdninger alltid har eksistert, og at det virkelig vesentlig nye er at det er blitt så enkelt for ekstremister å spre sitt budskap. Faktisk så enkelt at imøtegåelse er en umulig oppgave for folk ned et normalt tidsskjema.

Nok en gang: dette er ikke en oppfordring til passivitet. Støter du på uakseptable holdninger, bør du imøtegå dem på en respektfull og saklig måte hvis du føler deg istand til det. Ta isteden dette som et hint fra en erfaren debattant som forlengst har lært å velge sine slag – og ikke minst sine slagmarker – med omhu. Bruk argumentene dine der de har en sjanse til å bli hørt og bety noe, som i avisenes ordentlige debattsider, i den anstendige delen av bloggosfæren, i lokalpolitikken, i lunsjpausen på jobben, på skolen, blant venner og familie eller hvor det nå måtte passe.

Glem ikke at det noen ganger er riktigst å vende ryggen til. Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre.

Oppdatering fredag kveld: Så langt har det ikke vært nødvendig å minne om det, men for ordens skyld: moderasjonsreglene på denne bloggen skiller seg fra nettavisenes på noen vesentlige punkter. Vær gjerne kritisk til punktene som er nevnt over, men hold et anstendig tonefall og – ikke minst – hold deg saken. Vurderes du som ubehøvlet eller off-topic blir kommentaren ikke godkjent.

Saken i dette tilfellet er altså ikke norsk innvandringspolitikk eller romfolk eller asylsøkere, men avisenes kommentarfelter og hvorvidt andre enn en fast og trofast skare skal bry seg om dem.

Prosjekt Twitterpause: Noen erfaringer

Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.

Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.

Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet “kognitivt overskudd“, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.

Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.

Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)

Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.

Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.

Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om “det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes” som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.

Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.

Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.

Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.

Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.

VGs Facebook-kommentarer: nok et skritt mot panoptikon?

Forleden dag stilte bloggeren og twitreren Voxpopulinor (også kjent som Knut Johannessen) et riktig interessant spørsmål på Twitter:

Et helt konkret eksempel på hva han mener finner vi i VG Nett, som nylig la helt om til Facebook-kommentarfelt på sine sider. Sjekker du kildekoden til en side på VG Nett nå, vil du nederst finne en peker til Facebooks “Social Comments”-plugin. VG Netts hensikt er å få en ryddigere og rensligere debatt ved å tvinge folk til å opptre under fullt og – får vi anta, selv om det er mulig å lure systemet der også – ekte navn.

Jeg ble intervjuet i sakens anledning, og sa vel omtrent dette: mens jeg tror tiltaket ville føre til en rensligere debatt, i betydningen færre skjellsord og hatefulle ytringer, tviler jeg på at debatten blir bedre i betydningen mer relevant. Jeg har fulgt VG Netts kommentarfelt i lengre tid, og så langt tyder mye på at den første gjetningen var riktig. Debattene virker roligere nå, særlig sammenlignet med Dagbladet, som bruker det åpnere Disqus-systemet.

Det skulle da også bare mangle. Kommentarene over, som altså var blant de mest populære på en Dagbladet-sak for et par dager siden, er et godt eksempel på en type nedsettende slengbemerkning som opphavsmennene neppe vil ha heftende ved sitt virkelige navn. Eller sin arbeidsgivers navn, for den saks skyld. Ja, for på VG Nett vises ofte arbeidsgiver ved siden av personnavnet, og det har allerede ført til at enkelte trekker ansettelseforhold inn i debatten. Jamfør eksempelet nedenfor, fra en debatt for fem dager siden.

Ved å bruke en Facebook-plugin har VG Nett i praksis overlatt mye av kontrollen til Facebook, og underlagt brukerne et annet selskaps reglement og tekniske løsninger (og muligens også irsk lovverk, da det er det Facebooks europeiske avlegger forholder seg til). Et annet eksempel på hvordan det kan slå ut påpekes av kommentatoren Rolf i en tidligere posting: om du blokkeres av en Facebook-bruker, mister du muligheten til å debattere med vedkommende i VGs kommentarfelt:

Jeg gikk selv i diskusjon med Tore W. Tvedt i kommentarfeltet til sak fra Nettavisen, men plutselig var alt han hadde skrevet borte. Jeg trodde først han var kastet ut av facebook, men nei, han hadde bare valgt å blokkere meg. Det vil si at en voldelig (dømt) rasist (dømt) kunne bestemme nøyaktig hvem som fikk delta i debatten. Eller rettere sagt, hvem som fikk se at debatten fant sted.

Grunnproblemet er dette: som navneverifikasjonstjeneste er Facebook selve definisjonen av “overkill”. Her får man ikke bare vite hva en kommentator heter:  i de fleste tilfelle vil man også få tilgang til et vell av mer eller mindre sensitive personopplysninger. VG Nett ber i praksis gjennomsnittsbrukeren om å gå fra å kommentere under nicket tjod61, til å ytre seg som Tjodleif Pettersen, født i 1961, gift med tre barn, aktiv i Ap, ivrig sportsfisker, Liverpool-fan og ansatt ved Værdal videregående skole.

Jeg mistenker at det er langt fler enn kommentartroll med lav impulskontroll som vil styre sin begeistring for ytre seg under slike forhold, særlig om man reflekterer over Facebooks kommersielle interesse av å eie og utnytte kommentarfeltet. Via VG Nett får Facebook nå enda dypere innsikt i hvordan brukerne tenker i ulike situasjoner, hva de mener om det meste og til og med hva slags humør de er i. Slik informasjon er gull verdt for et selskap som har brukerne som sitt viktigste produkt.

Med tanke på at avisen som innfører dette har stått så sentralt i norsk offentlighet i så mange år, er jeg også opptatt av hvordan Facebook-kommentarer blir et klart avvik fra den historiske tradisjonen vi har hatt for debatt. I en ellers utmerket kronikk i Aftenposten skriver Magne Lindholm ved HiO om hvordan vi har debattert her til lands siden Wergelands tid. Han påpeker at anonymitet førte til overtramp allerede for 160 år siden, og oppsummerer sitt hovedstandpunkt slik:

Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.

Det Lindholm ikke kommer inn på, er hva “under fullt navn” har betydd gjennom tidene. Dette vet jeg noe om, da jeg er en av disse som alltid har opptrådt under fullt navn i de 31 årene jeg har deltatt i diverse offentlige debatter (jeg skrev min første – og refuserte – kronikk til Dagbladet da jeg var 16). Og helt frem til midten av 1990-tallet var en gjennomsnittsperson som oftest de facto anonym, selv om vedkommende opptrådte under fullt navn i massemediene.

Selv jeg – velsignet/belemret som jeg er med en unik navnekombinasjon – kunne skrive innlegg i avisen, i trygg forvissning om at den delen av livet mitt som ikke angikk debatten var usynlig for folk som ikke kjente meg. Jeg kunne reise meg opp på et debattmøte, presentere meg og ta ordet (og gudene skal vite at jeg ofte reiste meg opp og tok ordet!) uten å bekymre meg om at noen filmet det hele og la det ut til fri beskuelse – for tid og evighet.

Jeg kunne velge å dukke opp og så forsvinne igjen om det passet meg. “Security in obscurity” var en praktisk realitet, selv for en som skrev bøker og ble intervjuet i avisen. Så ikke idag, selvsagt. Idag går offentligheten i halesløs fart i retning av et digitalt panoptikon, der alle kan observere alle uten at noen er klar om det. Og ingen driver oss fortere i den retningen enn nettopp Facebook. Som markedssjef Randi Zuckerberg sa for en tid tilbake:

I think anonymity on the Internet has to go away. People behave a lot better when they have their real names down. … I think people hide behind anonymity and they feel like they can say whatever they want behind closed doors.

Nå finnes det utallige eksempler på at den teorien ikke alltid stemmer – du leser et av dem akkurat nå. At Facebook-varianten av nettdebatt virkelig blir bedre er også høyst diskutabelt. Men mitt hovedanliggende her er å peke på at VG Nett ved sitt valg har gjort mer enn å avskaffe anonymitet i kommentarfeltet. De har tatt koblingen mellom privatsfære og offentlige ytringer til et helt nytt nivå, og dermed satt igang et stort sosialt eksperiment.

Det vil bli interessant å se hvordan den nye synligheten påvirker VG-lesernes vilje til å ytre seg, og om ytringene forandrer form. Mange er allerede lei av debatten om nettdebatten, men dette er – som Knut Johannessen sier – et område som foreløpig ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det er synd, for alt tyder på at det VG Nett nå har innført, vil bli en av de dominerende formene for nettdebatt i det kommende tiåret.

Oppdatering: Hyggelig å se av kommentarfeltet og Twitter at denne postingen blir lest av dem som jobber med dette området. :)

Å faen-faktoren. Eller: Derfor bør avisene droppe kommentarfeltet

Ikke helt optimal timing, dette: for noen dager siden ga jeg et intervju til Klassekampen der jeg kom med et bidrag til debatten om nettdebatten som tydeligvis vakte engasjement. Telefonen sto ikke mandag formiddag, og mange benyttet anledning til å kommentere saken på Twitter. Normalt stiller jeg gjerne opp for å følge opp egne uttalelser, men nå har det seg slik at jeg fremdeles er feriepappa denne uka mens Jorunn er på jobb.

Åtteåringen har fremdeles prioritet, og dermed var det utelukket å stille i radiostudio eller gi lengre intervjuer. Når det er sagt kan det opprinnelige intervjuet leses her, og det burde være fyllestgjørende nok. Siden saken passende nok ikke har kommentarfelt, passer det godt å gjenta og delvis utdype mitt hovedpoeng et sted som er åpent for debatt.

Og poenget mitt er altså dette: jeg tror det beste for nettavisene ville være å droppe kommentarfeltet som hektes på de fleste saker. Jeg har ingen problemer med å se at det er situasjoner der emnefokus og/eller demografi gir fruktbare debatter på nyhetsnettsteder, som f.eks. på NRKBeta eller under Kristine Løwes Digitalt-artikler på VG Nett. Men unntakene er få, og etter å ha fulgt kommentarfeltene og deltatt i debatten om dem i en årrekke, er jeg kommet til at vi ofte står overfor redningsløst dysfunksjonelle nettsamfunn.

Siden USENETs dager har forskjellen mellom gode og dårlige nettdebatter til sjuende og sist handlet om den sosiale interaksjonen mellom debattantene. Typisk for dysfunksjonelle debatter er et uhøflig og hissig tonefall og en “ekkokammer-effekt” som favoriserer den som er sta, høyrøstet eller som klarer å messe i vei om det samme uansett hva de andre diskuterer. Internjustisen som regulerer funksjonelle nettsamfunn slår sjelden inn på slike steder, og moderate og kunnskapsrike brukere skygger unna.

Det er altså ikke noe nytt ved det som har skjedd i nettavisenes kommentarfelter, og tross mange feilskjær skal jeg ikke klandre avisene for at de har holdt ut så lenge. Det var i sin tid rimelig å anta at nettaviser kunne spille den samme viktige rollen i den folkelige nettdebatten, som papiravisene har gjort i samfunnsdebatten i moderne tid. Det var verdt et forsøk. Men nå kjenner vi fasit: det mest slående med nettavisenes kommentarfelter er ikke hvor ufyselige de kan være, men hvor grunnleggende irrelevante de er for samfunnsdebatten forøvrig – både på og av nettet.

Den mest populære kommentaren på db.nos sak om opptøyene i Storbritannia viser
hvorfor moderate, kunnskapsrike brukere har stukket av forlengst. Det nytter bare ikke.

Ikke bare for de 93% av folket som ikke skriver i kommentarfeltet i løpet av en gitt måned, men også for avisenes egne ansatte, og kildene deres. Få – om noen – av de mange kommentatorene og journalistene som nå drøfter nettdebatt, er selv aktive i kommentarfeltene. Som ofte brukt kilde er jeg ikke alene om å ha oppdaget at sjansen for å få en sak plukket opp av en avis er mye større om jeg skriver på Twitter eller i en blogg, enn om jeg deltar i avisens eget kommentarfelt. Alle har i grunnen skjønt det forlengst.

I debatten om debatten er det fremdeles mange som mener at problemet er løsbart, at hele konseptet kan rebootes. Jeg tror det er spilt møye. Det store flertallet av potensielle brukere er forlengst etablert på andre arenaer, og har etter 22. juli færre incentiver enn noensinne til å skifte mening. Å snu en massiv trend på nettet er vanskelig nok under normale forhold (bare spør Google). Når utgangspunktet er arenaer som måtte stenges etter terroraksjonene på grunn av det ekstreme innholdet, er jobben bortimot umulig.

De fleste store nettsamfunn opplever problemer med dårlig debattkultur
og ekstreme ytringer, uten at det gjør avisenes problem noe mindre.

Neida, jeg tror ikke noen kommer til å følge min anbefaling. Mer sannsynlig er det at aviser som droppet debattfeltet for en periode, følger opp med en strengere kommentarpraksis. Kanskje kommer det krav om å skrive under eget navn. Selv om det kan redusere antall overtramp, er det i seg selv ikke nok til å rette opp kommentarfeltenes elendige renommé. Og noen garanti mot fremtidige uhyrligheter er det ikke. Skjermdumpen over, fra en debattråd som ble slettet som følge av innholdet, viser hva folk får seg til å si under fullt navn. Påtvunget bruk av fullt navn kan rett og slett føre til at flere venner seg til å gjøre det samme.

Å avskaffe anonymiteten (som i seg selv er problematisk, noe jeg sier mer om i Klassekampen) vil heller ikke fjerne en viktig årsak til raseriet i kommentarfeltet: “å faen”-faktoren. “Å faen” er vår variant av amerikanernes “Hey Martha”, i betydningen en sak som skal få leseren til å stoppe opp og utbryte “å faen” når den leses. Aviser både kan og skal lage saker som engasjerer leserne, og VG og Dagbladet er flinkere til det enn de fleste. Men hekter avisen kommentarfelt på en “å faen”-sak, følger det ganske naturlig at mange ytrer nettopp dette. Høyt og tydelig, igjen og igjen, enten det er innvandring, NAV, syklister eller rovdyr som diskuteres.

Et poeng på tampen: Dette handler ikke om ytringsfrihet. Nordmenn har aldri hatt større frihet og flere muligheter til å ytre seg enn akkurat nå. I et land der halvparten er aktive på Facebook og rundt én av ti har prøvd seg som blogger, er det uansett ingen stor innsnevring av ytringsrommet om noen få kanaler stenges. Dette vet også kommentarfeltveteranene godt, og tross pratet om sensur diskuterer de åpent seg imellom hvor de skal flytte (og altså benytte sin lovbeskyttede ytringsfrihet) når storavisene strammer inn.

Å droppe kommentarfeltet vil sikkert føre til lavere trafikk på enkelte saker, og for alt jeg vet går det ut over annonseinntektene. Men det finnes også plussider. Man sparer selvsagt utgiftene til moderasjon og kommentarsystem (etter hva jeg har hørt er førstnevnte ikke til å kimse av om det skal gjøres bra). Man blidgjør de mange leserne som misliker kommentarfeltene fordi de skaper et beklemmende inntrykk av at avisene legitimerer ytterliggående synspunkter – alle vet jo utmerket godt hva som kommer når de hekter kommentarer på en sak med brune mennesker, så da må vel redaksjonene like det på et eller annet plan?

Man vil også rydde av veien det underlige, schizofrene preget som f.eks. en liberal avis som Dagbladet får, når den over streken presenterer en kommentar av Marte Michelet, samtidig som den under streken slipper til et vell av kommentarer som i grunnen ikke tilføyer stort annet enn hvor lite kommentatorene liker avisens skribent. En klarere og tydeligere profil er en tenkelig sannsynlig konsekvens av å droppe kommentarfeltet. Renommé er fremdeles verdt noe, også på nettet.

Selvsagt kan man frykte at debatten rundt avisens saker vil stilne på nettet. Men erfaringen tilsier ikke det. Artikler i nettavisene har i årevis vært det viktigste utgangspunktet for norsk nettdebatt, uansett arena. Selv om de store nettavisene har lykkes dårlig med sosiale satsinger som Blink, Nettby og altså kommentarfeltene, tyder besøkstallene på at de ellers gjør mye riktig på nettet. Nettavisenes primærprodukt vil folk fremdeles ha – både nå og i fremtiden.

Et meta-poeng her: Klassekampen har altså ikke noe kommentarfelt, men min artikkel utløste straks en heftig debatt på Twitter. Morgenbladet er et annet eksempel på en avis som ikke har kommentarfelt, men som ikke ser ut til å ha problemer med å sette dagsorden for nettdebatten. Det kan innvendes at Morgenbladet som avis er grunnleggende forskjellig fra VG og Dagbladet. Men avstanden mellom dem er likevel langt mindre enn distansen mellom en typisk nettavis og nettsamfunnene der det meste av den viktige nettdebatten foregår idag.

Slutt mens leken er god, med andre ord. Eller mer presist i dette tilfellet: slutt mens leken er dårlig, før den rekker å å bli enda verre.

Livet med Google+

Hah – det varte sannelig ikke lenge. Knapt et halvår uten Facebook, så dukker det opp et nytt sosialt nettverk og jeg hiver meg på. Siden Google Plus (også kjent som Google+ eller bare G+ blant venner) ble lansert, har nettet summet av spekulasjoner og kommentarer om hva G+ er, hvordan det fungerer og om dette nettstedet kan bli en seriøs utfordrer til Facebook. Bare rolig. Jeg har ingen planer om å slutte meg til hordene av “eksperter på sosiale medier” som i dagene etter lanseringen (og i enkelte tilfelle før de selv hadde prøvd G+) med stor tyngde trakk konklusjoner som stort sett gikk i retning av at dette prosjektet aldri kan lykkes.

Erfaringen har lært meg at teknologianalyse – i likhet med hevn – er en rett som helst bør serveres kald (det hender fremdeles folk minner meg på min opptreden på NRK rett etter lanseringen av iPhone, der jeg ganske kategorisk fastslo at den neppe ville være for andre enn spesielt interesserte). Spør meg om Googles mulighet til å lykkes mot Facebook på nettet om et halvår, og det er mulig jeg har en mening om saken. Det du vil finne her, er rett og slett mine inntrykk av hvordan G+ fungerer så langt, og hvorfor jeg enn så lenge liker dette sosiale nettstedet bedre enn Facebook.

Ikke så mange kretser foreløpig, regner med at “Jobbkontakter” dukker opp etter sommeren

Den største forbedringen for meg er de mye omtalte kretsene. Du kan ikke legge en kontakt til G+ uten å plassere vedkommende i en krets, og dermed tvinges du til å tenke strukturert og kategorisk på ditt sosiale nettverk fra starten av. Før du kan legge ut noe på G+, må du velge hvilke kretser som kan se innholdet. Likeså kan du filtrere innhold fra andre etter krets, og – ikke minst – kretsene er et utgangspunkt for “Hangout”-funksjonen (mer om den nedenfor).

Jeg vet meningene om kretsene er delte – Aslak Borgersrud har et godt forsvar for den “flate” Facebook-listen i et innlegg på G+ – men for meg var standardinnstillingen og den resulterende sammensausingen av kjente og ukjente i Facebook en hovedårsak til at jeg forlot nettstedet. G+ avspeiler mitt virkelige liv på en mye bedre måte: jeg skiller klart mellom familie, venner, jobbkontakter, bekjente (i betydningen folk jeg har møtt IRL) og tilfeldige folk på internett i alt jeg ellers gjør, så jeg verdsetter at et sosialt nettsted avspeiler dette.

Startsiden i G+ filtrert på postinger fra kretsen “Venner”.
Merk integrasjonen av G+ og andre Google-tilbud i topplinjen.

A propos design: selv om det er mange likhetstrekk mellom startskjermen på G+ og Facebook, fremstår G+-designet som luftigere og mer oversiktlig. Det hjelper selvsagt at vi så langt ikke har sett reklame, og det er ennå ikke introdusert apps av det slaget som nedsylter enhver Facebook-side. Å kunne gå inn på et nettsted uten å bli bombardert med forespørsler om deltakelse i spill eller quizer eller “gaver” eller installasjon av mer eller mindre tvilsomme apps er en sann lise.

G+ oppleves i det hele tatt som mindre anmassende nettsted – med ett skjærende unntak som jeg håper programmerne rydder opp i. Når man deler noe med andre på G+, samles ikke det delte innholdet i én post. Isteden dukker det opp igjen og igjen etterhvert som det deles av andre. Fryktelig irriterende når noe blir viralt på G+, dette.

Jeg skal ikke se bort fra at opplevelsen av ro også henger sammen med at det ennå ikke er så veldig mange som bruker G+ aktivt (de fleste i “Following-kretsen min har ikke postet noe ennå, men så er det jo sommer også da). I det hele tatt bærer G+ preg av å være under kontinuerlig utvikling, og brukerne oppfordres stadig til å komme med tips til forbedringer.

Facebook har satt standarden for hvordan et sosialt nettsted skal fungere i det daglige, så selvsagt har Google et motstykke til “Like”-knappen. Og i bruken av “plussknappen” får vi også et frampek om hvordan Google ønsker å koble sine mangslungne virksomheter sammen: du kan ikke bare “plusse” innlegg på G+, men som skjermdumpen over viser kan du også gjøre det samme i resultatlisten over Google-søk – og på et stadig økende antall nettsteder som samarbeider med Google. Det er lett å se hvordan Google kan ha nytte av plussingen i rangering av søk, for eksempel.

Jeg klarte aldri å finne noen “killer app” i Facebook – en funksjon eller tjeneste som forvandlet nettstedet fra tidtrøyte til et uunnværlig verktøy. I G+ kan “Hangout”-funksjonen vise seg å bli en slik tjeneste. Her snakker vi om gruppechat eller gruppevidekonferanse du kan invitere en eller flere kretser til. Jeg har testet videokonferanse med opptil ti personer, og kan rapportere at det fungerte utmerket – også på min Linux-maskin (i skarp kontrast til Skype, som er grunnlaget for Facebooks svar på denne G+-funksjonen).

Grensesnittet for Hangout er enkelt, og programmet har en funksjon alle som har deltatt i gruppevideokonferanser vil vite å sette pris på: man kan fjern-mute en annen deltaker. Dermed slipper man at hele konferansen overdøves av ringelyden fra telefonen til en deltaker som er ute et par minutter for å hente seg en kopp kaffe. For meg er nytteverdien innlysende: jeg deltar jevnlig i grupper som er spredt over flere byer. Om Hangout kan spare meg for et par flyturer i høst, er det alene verdt tiden jeg har investert i G+.

Jeg syns altså det er mye å like ved G+, og merker meg at strømmen min domineres av folk som ser ut til å mene det samme. Det er definitivt en ekkokammer-effekt på gang i G+, men inntil videre er det mye av sjarmen ved stedet. Det bringer meg til det nærmeste du kommer en generell betraktning om G+’ sjanser i denne omgang: jeg er ikke overbevist om at Google ønsker å erstatte Facebook som stedet der alle kan møte alle. Du skal ikke se lenger enn til Twitter for å finne et sosialt nettsted med et mer “elitistisk” preg som etter alle solemerker klarer seg utmerket.

Tegneserien xkcd oppsummerer det i grunnen godt: for meg fungerer G+ foreløpig best som et “anti-Facebook”. Om denne effekten er varig og kraftig nok til å trekke mange andre netthoder over til G+, gjenstår å se. Og et permanent opphold vil uansett avhenge av hvordan Google håndterer reklame og apps, og ikke minst personvernpolitikken. Google sitter allerede på enorme mengder persondata, og et G+ som fungerer som en integrert plattform for et bredt spekter av Google-produkter kan selvsagt også fungere som en integrert plattform for innsamling av sensitive data.

Her er det nødvendig å skille mellom det vi kan kalle synlig og usynlig personvern. På den synlige siden er G+ så langt bedre enn Facebook. Takket være inndelingen i kretser og personverninnstillingene (som ligger lett tilgjengelig i menyen og som stort sett er greie å forstå) er det relativt enkelt å bygge opp en profil med et klart skille mellom privat og offentlig, og jobb og fritid.

Men samtidig ligger det i kortene at det samles inn mye informasjon om oss som vi ikke kan se eller har kontroll over. Selv om Google har et bredere produktspekter og dermed flere bein å stå på enn Facebook, lever begge selskaper til sjuende og sist av reklame – som på nettet er ekvivalent med kunnskap om kundenes preferanser. Googles håndtering av dette problemet vil være utslagsgivende for om jeg fortsatt bruker G+ om et år.

I mellomtiden trives jeg godt på G+, og drar nytte av “feila fra igår” på Facebook – jeg legger ikke til kontakter i kretser helt ukritisk, og jeg er forsiktig med hvor mye og hva slags informasjon jeg legger ut. Hvis du ikke er der og er interessert i å prøve, skal jeg så gjerne invitere deg. Send meg i så fall epost til eirik.newth@gmail.com. Kanskje vi ses der? :)

Oppdatering om invitasjoner: Har så langt sendt avgårde mer enn 70 G+-invitasjoner. Men nå er det snart på tide med sommerferie her i heimen, så jeg setter en tidsfrist for nye invitasjoner til torsdag 14. juli kl. 09.00. Etter det må uinviterte finne noen andre som holder sommeråpent, er jeg redd… :)

Livet uten Facebook – en oppdatering

Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)

Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min “information overload” er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den  slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et “cognitive surplus” som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).

Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…

Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.

Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:

Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.

NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen “unge” som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:

- Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.

Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.

Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller “digital avrusning“, delvis som følge av “Facebook fatigue“. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.

Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.

Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.

Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være “skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med” men snarere “hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?” ;)

Har Norsk Nettleksikon en sjanse?

Store norske leksikon (SNL) har fått nytt navn, nye eiere og ny daglig leder, og forleden ble det kjent at man også har ansatt Ida Jackson. Med ansettelsen av Jackson (the blogger formerly known as Virrvarr) vil Norsk nettleksikon (NNL) kanskje klare å kjøpe seg en 2.0-troverdighet den forrige inkarnasjonen aldri fikk. I så måte var dette et klokt valg.

Det viste Jackson på en overbevisende måte igår, da hun oppfordret tidligere brukere til å si sin hjertens mening om SNL i den nye bloggen sin. Det datt raskt inn mange (i skrivende stund over to hundre) godt begrunnede kommentarer, og resultatet av denne vellykkede crowdsourcingen er en konkret, ærlig og temmelig nedslående liste av innvendinger. Blant gjengangerne er disse punktene:

  • Leksikonets artikler har så lav google-rank at de ofte er usynlige
  • SNL har knapt internpekere eller ordentlige kildehenvisninger
  • Mange artikler er preget av manglende oppdatering
  • “Kvalitetssikret”-stempelet er ingen garanti mot feil i artikler
  • Det finnes også endel artikler med tvilsom vinkling (alternativmedisin nevnes som eksempel)
  • Mange av artiklene er for korte og/eller holdt i et lite tilgjengelig språk
  • Leksikonet fremstår som gammeldags fordi det har lite stoff om populærkultur, IT, nettkultur osv
  • Gjennomgående har det en stygg og lite brukervennlig layout, og dårlig struktur på artiklene
  • Leksikonet har et “ovenfra og ned”-tonefall

Det er verdt å merke seg at leksikonets forrige eier, Kunnskapsforlaget, var klar over disse innvendingene da man gikk igang med å skape et mer tidsriktig tilbud i 2008. Redaksjonen tok tidlig kontakt med kritikere og wikipedianere, fikk innspill og etterkom flere av dem (å slippe brukerne til sto høyt på lista til de av oss som ble invitert til møte.) Men det ble dessverre aldri tid eller ressurser til å gjennomføre den nødvendige snuoperasjonen, og fra eiersiden gjorde man i tillegg flere feil som levnet leksikonet få sjanser i nettmarkedet.

Spørsmålet er om NNL vil lykkes bedre. Selv om leksikonet har 30 millioner i kassa, tre år på seg og en anerkjent “rainmaker” som leder, er det svært mye som skal gjøres. Konkurransesituasjonen er om mulig enda mer utfordrende enn for tre år siden. Wikipedia eier dette markedet, og ennå har ingen konkurrent klart å knekke koden (når Encyclopaedia Britannica ikke kommer seg ut av bunnsjiktet kan man saktens spørre seg hvordan NNL skal klare det.)

Det kan argumenteres for at det blir enda vanskeligere å få det til denne gangen. For mens SNL hadde en erfaren leksikonredaksjon og to av landets største forlag i ryggen, er det en bank, en forfatterforening, Fritt Ord, Nasjonalbiblioteket og flere universiteter som står bak NNL. Ikke det beste tenkelige utgangspunktet for å skape en effektiv struktur for digital kunnskapsproduksjon, dette.


Gid innholdsproduksjon alltid var så gøy som dette!

Konseptet om å gjøre NNL vel så sosialt som Wikipedia har også kimen i seg til intern konflikt. Jeg er nemlig ikke overbevist om at alle de som er ment å bidra til leksikonet (som akademikere som valgte å ikke skrive i Wikipedia) føler seg komfortable med Ida Jacksons metaforvalg her:

Store Norske leksikon var en fest med få inviterte. Det skal ikke Norsk nettleksikon bli. En blogger er en vert som fungerer som en toastmaster på en fest. I framtiden er målet at dette selskapet skal bli stort og mangfoldig og at alle skal føle seg velkomne. Jeg skal metablogge leksikonet, og åpne opp denne festen.

Jeg håper virkelig man lykkes denne gangen. Konkurranse er alltid bra, og et vitalt NNL kan bli et nyttig tilskudd til det eksisterende leksikonmiljøet. Men for at det skal skje, bør NNL sikte høyere enn å lage en like artig fest som konkurrenten. Helst bør man gjøre noe som er så innovativt at konkurrenten blir halsende etter.

NNL trenger med andre et Apple-øyeblikk, og det er ikke lett å få til uten Steve Jobs. Har man ikke en Jobs for hånden, er det likevel mye som kan gjøres for å sparke liv i gamle SNL. For eksempel:

  • Skaffe en ledelse som fronter NNL på en positiv måte der det teller. Og det er altså ikke Dagsnytt 18 eller kronikkspalten i Aftenposten. Et nettleksikon lever og dør på nettet, og kompetent og hyppig deltakelse i sosiale nettmedier er et must for den usynlige oppkomlingen. Målestokken for inkompetent opptreden på nettet er opplagsverket Allkunne, som gikk på et ydmykende nederlag der det teller – blant annet fordi ledelsen ikke eide begreper om viktigheten av en nettmediestrategi.
  • Skaffe en redaksjon som har myndighet til å gjøre smertefulle valg. I sluttfasen var SNL verken fugl eller fisk – verken papirleksikon på nett eller sosial arena for kunnskapsproduksjon. Den nye redaksjonen må legge den diskusjonen død så fort som mulig, om den skal ha håp om å trekke til seg de frivillige bidragsyterne man (presumptivt) ønsker seg.
  • Slutte å rakke ned på konkurrenten. SNLs støttespillere brukte for mye tid på å snakke om hva som var dårlig med Wikipedia, og oppnådde dermed bare å definere sin virksomhet på konkurrentens premisser. NNLs nye leder, Anne Marit Godal, la opp til en videreføring av dette da hun i sin tiltredelseserklæring nylig frakjente Wikipedia all ære. La oss håpe at valget av Ida Jackson innvarsler en mindre angstbitersk strategi.
  • Slutte å bruke fortidens retorikk. Argumentasjonen for drift av SNL ga ofte en følelse av at året var 1910 og ikke 2010. At leksika var viktig i nasjonsbyggerfasen lar seg forstå, men SNLs støttespillere la aldri fram dokumentasjon på at oppslagsverk fortsatt er av avgjørende betydning for språk, kultur og samfunn. Inntil den foreligger, bør man la være. Også fordi den aldersstegne retorikken tar fokuset vekk fra fremtiden.
  • Finne områdene der konkurrenten er svak. Håkon Wium Lie påpekte nylig at Wikipedias publiseringsløsning er dårlig tilpasset det raskt voksende mobilsegmentet. Det er fremdeles mulig for NNL å bli best på mobil, og skape lokaliseringbaserte løsninger  i samarbeid med andre aktører (tenk turisme og friluftsliv). Skolesektoren peker seg også ut som et satsingsområde. Mange lærere nærer en dyp (og i mine øyne ganske uberettiget) skepsis til Wikipedia, og vil vite å verdsette et skolerettet NNL.

Det langsiktige målet for NNL er – som seg hør og bør i bokbransjen – å få fast støtte over statsbudsjettet. Forrige gang bokbransjen prøvde å overbevise kulturministeren, var en viktig del av strategien å bruke Wikipedia som ris bak speilet. Det mislyktes – isteden signaliserte ministeren sin sympati for dugnadsprosjektet. Tenk om man neste gang kunne presentere ministeren for et prosjekt som er så nyskapende at det i seg selv rettferdiggjør støtte. Det hadde vært noe.

Facebook og personvern: når du er produktet

Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.

Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.

Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:

As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.

Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.

Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.

Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.

At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.

Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.

Så selv om det finnes andre selskaper som gjør endel av det samme (tenk bare på alle appene til smartmobiler som deler informasjon om deg uten at du vet det) er det ingen som gjør så mye i så stor skala på én gang. Og tendensen synes å være klar: Facebook har ingen planer om å trappe ned den personfokuserte annonsemodellen, og ønsker å utvikle seg til en generell plattform for et utall aktiviteter som nå gjøres på det åpne nettet. Fremtidsstrategien til selskapet er oppsummert i denne Wired-artikkelen, i denne forbindelsen er punkt 4 verdt å merke seg:

Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.

Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.

Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.

Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:

Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”

Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.

Ebokmarkedet høsten 2010: Amazon slår tilbake

De siste ukene har Amazon vist med all mulig tydelighet at selskapet ikke akter å rulle seg over på ryggen fordi Apple lanserte en tavle-PC i våres. Selskapet har sluppet tall som viser kraftig vekst i eboksalget, det har åpnet for en potensielt svært nyttig kobling mot Facebook og nå sist lansert to oppgraderte versjoner av Kindle-leseplatene til sterkt redusert pris (inklusive moms og toll koster Kindle 3 ikke mye mer enn tre norske papirromaner til fastpris). Amazon-sjef Jeff Bezos har også gjort det klart at selskapet satser videre på elektronisk blekk. Som han sier i New York Times:

“I predict there will be a 10th-generation and a 20th-generation Kindle. We’re well-situated to be experts in purpose-built reading devices [...] There will never be a Kindle with a touch screen that inhibits reading. It has to be done in a different way. It can’t be a me-too touch screen.”

Jeg tror dette er et smart grep. For mange vekket iPad-lanseringen til live den gamle drømmen om konvergens, den ene dingsen som skal fungere som bok, avis, TV og spillmaskin og for alt jeg vet steke egg til frokost. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på konvergens, og både teknologisk og sosiologisk tror jeg at vi på de fleste felter vil se fortsatt divergens i betydningen spesifikke dingser for spesifikke behov.

Det er simpelthen for mange produsenter der ute som vil fortsette å lokke oss med nye duppeditter, og vi vil ha pengene og viljen til å betale for dem (har du fått flere eller færre elektroniske gjenstander i huset de siste ti åra?) Min spådom er altså at lesing av bøker blir et felt der en énfunksjonsmaskin kan beholde en solid markedsandel i lang tid framover.

Likeså tror jeg at Amazon stort sett vil forsvare sin posisjon i ebokmarkedet (som selskapet hevder å ha 70-80 % av). Amazon har, i motsetning til Apple, lang erfaring med boksalg og er en sterk merkevare blant bokelskere verden over. Det har et unikt anbefalingssystem og vil – så lenge det fortsetter å være forhandler av pbøker – også ha et mye større vareutvalg enn Apple. Verdien av å ha et bein i den analoge verden vil være stor i bokbransjen i tiår framover.

Jeg klarer dessuten ikke å fri meg fra mistanken om at ebokmarkedet aldri vil få høy prioritet i Apples strategiplanlegging. Marginene i bokbransjen er knappe sammenlignet med mye av det øvrige innholdet som selges via App Store, og denne våren må ha lært Apple at man får langt mer gratisreklame av å satse på betalingsmodeller for aviser og blader, enn av å opprette enda en ebokhandel.

iPad er først og fremst en plattform for rike spill- og medieopplevelser, og med unntak av bestselger-apps og noen få titler med markedspotensiale nok til å bli “forsterket” med multimediainnhold, vil bøker flest forbli systemets kommunegrå mus. I Kindle-systemet er og forblir den tekstbaserte boka hovedpersonen, noe boklojalister vet å sette pris på.

Amazons konkurranseforhold til Google er annerledes. Google har allerede engasjert seg i bokmarkedet via Google Books, som har hatt stor innflytelse på digitaliseringsprosjekter som Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Googles kommersielle Editions-tilbud skal etter sigende lanseres i ikke altfor fjern fremtid.

Enkelte mener at Googles inntreden på markedet vil forandre alt. Jeg er ikke overbevist, og støtter eWeeks analyse av satsingen. Så langt tyder det meste på at Googles varslede “åpne” løsning baserer seg på å lese ebøker i nettleseren, for eksempel. I så fall må det finnes en løsning på problemet med manglende eller dyr nettforbindelse når man er på reise.

Et svar på dette kan være en GooglePad, som lar brukerne lese offline. Til det sier jeg: Nexus One. Mer sannsynlig er det at Google etterhvert tilbyr offline-lesing av ebøker på Android-enheter og andre plattformer. I hvilket tilfelle Google, som har like liten erfaring med å selge bøker som Apple, og som har markedsført Google Books dårlig så langt, vil måtte konkurrere med Amazon.

Det finnes andre aktører i markedet, som Barnes & Noble og Sony. Deres problem er at de sliter med oppmerksomheten i skyggen av Amazon, Google og Apple, og dessuten mangler en global strategi. Snart et år etter den globale Kindle-lanseringen er Sonys ebokhandel fremdeles bare åpen for amerikanere og kanadiere, for eksempel.

Sony har dessuten havnet i et teknologisk uføre med sine berøringsfølsomme skjermer. Lesebrettene blir enklere å bruke når man legger et følsomt plastlag over den elektroniske blekkskjermen, men Jeff Bezos har rett i at kontrasten blir dårligere. Sterkt forbedret kontrast er et hovedpoeng i markedsføringen av de nye Kindle-modellene.

Hvor står den norske bokbransjen i dette bildet? Jeg har tidligere anbefalt å satse på Sony Reader, både fordi leseplatene er av god kvalitet og fordi det meste lå til rette for en bred lansering av norske ebøker i vår med en DRM-løsning som fungerte på Sony (og ikke på Kindle). Lanseringen kom imidlertid ikke, og alt tyder på at den er utsatt på ubestemt tid. Hvem som bærer det endelige ansvaret for miséren er uinteressant for andre enn bransjefolk – poenget for norske ebokkjøpere er at de kan skyte en hvit pinne etter et tilbud som er i nærheten av det som nå er grundig etablert i USA.

Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon. Jeg får daglig henvendelser fra folk som lurer på hva slags leseplate de skal kjøpe. Såsant man ikke har noe prinsipielt imot Amazons overvåkningsregime, eller er villig til å bestille via parallellimportør og deretter mekke med IP-adressen for å late som du bor i USA, er det umulig å komme unna Kindle 3 eller nye DX. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke finnes tre eller fire Kindler i hus i min nærmeste familie før jul, for å si det slik.

Jeg i slett lune, Personas?

Via Espen fant jeg Personas, et MIT-kunstprosjekt som genererer en grafisk fremstilling av nettpersonlighet eller persona, basert på det man må anta er ganske avansert nettsøk og kategorisering av innsamlede data, jamfør denne beskrivelsen:

Enter your name, and Personas scours the web for information and attempts to characterize the person – to fit them to a predetermined set of categories that an algorithmic process created from a massive corpus of data. The computational process is visualized with each stage of the analysis, finally resulting in the presentation of a seemingly authoritative personal profile.

Espen får litt snodige resultater, noe han tilskriver sitt ganske alminnelige navn (på norsk). Det er ikke noe jeg kan dekke meg bak, så når jeg legger navnet mitt inn i Personas-generatoren og får nettpersonligheten under, er det ikke fritt for at jeg stusser:
eiriks-personas
At “online”, “books” og “education” gir store utslag, virker helt rimelig. Sosiale medier opptar meg, jeg blogger tidvis om musikk og for alt jeg vet kan min astronomibakgrunn koble meg til religiøse funderinger. Men “aggression”? Okei, så har Nettavisen beskyldt meg for mobbing nylig, men hallo?

Så leser jeg den lille teksten som dukker opp før Personas setter igang, og som sier: “It is a critique of data mining”. Personas handler om å vise hvor feilaktig nettets bilde av oss kan bli. Takk for det. Et øyeblikk vart jeg skræmt, sjø… ;-)

Etter gårsdagens krevsvar-møte: bred motstand mot IPRED og HADOPI

Igår var jeg programleder for et pubmøte arrangert av Fribit, i forbindelse med Krev Svar-kampanjen. Sju politikere stilte opp, og måtte svare på spørsmål fra salen. Siden vi er i innspurten av en valgkamp, kunne man ha fryktet at det hele kokte ned til angrep på politiske motstandere og generell slagordpolitikk. (Møtet ble videofilmet, og når filmen legges ut oppdaterer jeg her.)

Men i det store og hele ble det et konstruktivt møte, som mer enn noe annet demonstrerte hvor langt vi IT-debatten er kommet på bare et tiår. Kunnskapsnivået på podiet var gjennomgående høyt – ord som Ubuntu, HADOPI, DRM og Spotify svirret fritt –  og svarene var såpass klare at det var mulig å danne seg et tydelig bilde av partienes ståsteder.

Hovedbildet er dette: de fleste norske partier er krystallklart imot massesøksmål mot fildelere, norske varianter av IPRED og HADOPI og EUs lagringsdirektiv. FrPs Glenn Simon Nerdal målbar dette synspunktet på en overbevisende måte, mens Jørund Leknes fra SV, Mimir Kristjansson fra Rødt og Christoffer Torris Olsen fra Venstre bekreftet at de tre “fildelingspartiene” ikke har latt seg skremme av kulturlivets vasne fildelingsopprop.

Hanna Marcussen fra Miljøpartiet de grønne sto i mine øyne for kveldens sterkeste enkeltprestasjon, da hun som eneste i panelet våget å si at fildeling ikke bare er en uting som bør avkriminaliseres for borgerrettighetenes skyld, men faktisk kan være positivt i seg selv. Marcussen er arkeolog, og brukte dette til å fortelle oss at mennesket alltid har kopiert hverandres gode ideer.

Den som kom dårligst ut av debatten av utvilsomt Andreas Halse fra Ap. Mitt inntrykk var at dette hadde langt mindre med Halses eget syn og kunnskapsnivå å gjøre, enn det faktum at han måtte forsvare et parti som stort sett har unnlatt å svare klart på de fleste spørsmålene fra Krevsvar. Debattens største taper var likevel Høyre, som stort sett ikke vil svare på krevsvar-spørsmålene og som igår glimret med sitt fravær.

I prinsippet innebærer dette at Ap og H kan utgjøre et politisk flertall som vil tillate massiv privat og offentlig overvåkning av nordmenn, og undergraving av rettssikkerheten. Men gitt det faktum at andre partiene i gårsdagens panel (inklusive Sp) var så klare i sitt syn på at diskusjonen handler om fundamentale rettigheter, skal det godt gjøres for de to partiene å trumfe det igjennom.

Oppdatering:
Andreas Halse og Sondre Bjellås har blogget om samme møte.

Paul og Elton tør der norske musikere tier

Som nevnt i kronikken min forleden, er det ikke vanskelig å ta stilling til de eksisterende tiltakene mot fildeling (å vite hva de skal erstattes med, er derimot et genuint komplisert spørsmål). Et eksempel på et lettfattelig tiltak er den britiske regjeringens forslag om å lansere en variant av den franske HADOPI-loven, der brukere som deler ulovlige filer kan miste netforbindelsen sin etter tre advarsler.

Nå har Paul McCartney, Elton John og en rekke andre britiske musikere, sammen med bransjeorganisasjonene The Featured Artists Coalition (FAC), British Academy of Songwriters, Composers and Authors (Basca) og Music Producers Guild (MPG) gått ut og tatt avstand fra forslaget i klare ordelag:

“We vehemently oppose the proposals being made and suggest that the stick is now in danger of being way out of proportion to the carrot. The failure of 30,000 US lawsuits against consumers and the cessation of the pursuit of that policy should be demonstration enough that this is not a policy that any future-minded UK government should pursue.”

I Storbritannia er det i ferd med å oppstå et skille mellom platebransjen, som støtter regjeringens kraftige tilstramming, og komponister og tekstforfattere som frykter for konsekvensene for brukerne. Basca-sjef Patrick Racklow mener undersøkelsene som tyder på at mange fildelere også kjøper mer musikk bør være et godt utgangspunkt, og sier:

“The music industry is quite a scary place to be at the moment and we don’t know what it will look like in 10 years’ time, but if we find ways of licensing, new ways of doing things will evolve. What we can’t do is try to push things forward by looking back.”

Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Så får man heller spekulere over hvorfor det er så vanskelig å finne en eneste prominent norsk musiker som er istand til å mene noe annet enn at fildelerne må tas hardere – uansett.

(Via BoingBoing)

SV krever svar av Giske i fildelingssaken

SV og Venstre har vært ganske alene blant norske partier om å ha en klar mening i fildelingsspørsmålet (hvor Rødt står er vanskelig å si, etter Torstein Dahles tilbaketog tidligere i sommer), og har betalt prisen i form av gjentatte og urimelige angrep i en mange måneder lang kampanje som kulminerte med deleikkestjele-oppropet. Nå krever Audun Lysbakken at Trond Giske kommer på banen:

SV har gjort en viktig jobb med å sette tematikken rundt fildeling og kunsteres rettigheter på dagsorden, sier SVs nestleder Audun Lysbakken. – Vår utfordring til Trond Giske er å få i gang et bredt offentlig arbeid rundt dette. Det må være noe av det første de rødgrønne må bli enige om hvis vi vinner valget.

Dette er en interessant utvikling, og neppe den deleikkestjele-folket ønsket seg. En åpenbar hensikt med kampanjen har jo hele tiden vært å få Venstre og SV til å snu og gå inn for strengere lovhåndhevelse, og isteden sier altså Lysbakken dette:

Vi ville ta opp problemstillingen rundt betaling for åndsverk til politisk debatt. Det har vi fått mye juling for, men de som stikker hodet i sanden har sluppet kritikk.

Strutsepolitikerne han henviser til finnes i Ap, Høyre og FrP, som har kunnet skøyte unna problemstillingen ved å bedyre sin motstand mot fildeling i ulne ordelag. Kan hende kommer det en avklaring på den varslede “politikerhøringen” imorgen, men mer sannsynlig vil vi nok engang se representanter for kulturlivet kaste seg over Venstre og SV, mens de tre store slipper unna med å si i litt kraftigere ordelag at etellerannet må gjøres med fildelingsproblemet.

Jeg ble forøvrig minnet om årsaken til kulturlivets uklarhet igår, da jeg leste responsen på kronikken min på Twitter. Det er alltid hyggelig med mye støtte, men det er kritikken og innvendingene som er mest interessante. Og det kom tre innspill fra aktører i kulturlivet som oppsummerer spennvidden på den siden av debatten – og sannsynligvis også internt i de store partiene.

Det første kom fra Per Bangsund, med twitternavn @perban. Han er en av landets mest anerkjente forlagsredaktører, og skrev dette:

Nettgenerasjonen vil vel at alt skal være gratis. Og det som ikke er gratis er en “trusel” mot nettdemokratiet. Eller?

Jeg har jobbet i samme bransje som Bangsund i snart to tiår, og vet at dette standpunktet er utbredt: fildeling er et fjortis- og nerdeproblem som man bare må ta seg sammen til å få løst en gang for alle, uansett virkemidler. Det andre innspillet kommer fra direktør Bjarne Buset i Gyldendal forlag (twitternavn @BjarneBu):

Du burde tenke mer på det Storebrorsamfunnet Venstres løsninger kan føre til. Et statsforlag som registrerer alt kulturforbruk?

Buset hører til den harde kjernen av DRM-ideologer i bokbransjen. Mens man av og til kan lure på om kulturarbeidere skjønner hva vi diskuterer, er det ingen tvil om at Buset vet hva dette handler om. Derfor vil han avlede debatten fra personvernspørsmålet, som han vet er fildelingsoppropets akilleshæl, ved å slenge ut besynderlige påstander som den over.

Den tredje gruppen er den mest interessante, fordi den sannsynligvis er størst. Den representeres av artist Bjørn Eidsvåg (@eidsvag) som igår twitret følgende:

..jeg har brukt to timer på å lure på om jeg skulle gå en tur og ti min på å avvise @asrtonewth sitt innlegg om fildeling i db.no, som tøys

Jeg svarer ham slik:

@eidsvag Så du syns personvern og rettssikkerhet er tøys? Jaja. Da bekrefter du forsåvidt behovet for å skrive min kronikk.

Til dette repliserer han:

@astronewth jeg hadde en tweet før den som en slags overskrift. Jeg syns du sier kloke ting,men jeg sier begge deler: opphavsrett-personvern

@astronewth kjemp sammen med oss – dine kollegaer, for begge deler. Vi trenger hue ditt.

Bjørn Edsvåg er med andre ord usikker. Han har skjønt problemstillingen, men sliter med å finne balansen mellom egne og brukernes rettigheter. Det er en ærlig sak, og det er en tankeprosess jeg selv har vært igjennom. Hadde tvilen Eidsvåg gir uttrykk for (og som jeg også vet deles av andre som står bak oppropet) avspeilet seg i deleikkestjele-oppropet, hadde jeg aldri sett et behov for å skrive min kronikk. Jeg kunne til og med ha funnet på å skrive under.