Arkiv for Linux

Oppgradering av OS X og Ubuntu: to familieerfaringer

Det har vært stille på Linuxfronten her en stund, og hovedårsaken til det er at mitt favorittoperativystem har fungert helt perfekt i måned etter måned etter måned. Det er jo gjerne slik at det er lettere å gi lyd fra seg når det er noe man irriterer seg over. Så derfor denne lille hyllesten til siste versjon av Ubuntu, og da særlig oppgraderingsrutinnene.

Ja, for i løpet av de siste ukene har jeg endelig somlet meg til å oppgradere mine foreldres PCer (en Lenovo og en HP). De fungerte lenge prikkfritt (null virus og malware, selvsagt), med unntak av ett irriterende problem på min fars PC. YouTube nektet å fungere. Jorunn og jeg prøvde alt som var å prøve, inklusive å av- og reinstallere Flashplayer på alle tenkelige måter, uten hell.

ubuntu-linux-810-upgrade
Slik oppgraderer man et OS i vårt århundre. Hører dere, Apple?

Dermed var incentivet der for å oppgradere til 9.04. Nå husker jeg hvordan dette pleide å være. I sin tid (3-4 år siden) var installasjon og oppgradering av Linux en omstendelig for ikke å si neglebitende affære. Man var aldri helt sikker på om installasjonen ville “sitte” (jeg glemmer sent den gangen Red Hat måtte installeres tre ganger før alt funket), og det var alltid masse mekk med periferienheteter etter installasjonen. Man trakk et lettelsens sukk om skjermen var brukbar, for å si det slik.

Situasjonen idag kunne ikke vært mer forskjellig. I dette tilfellet innebar oppgraderingen å gjøre menyvalget /System/Administration/Update Manager på min fars maskin, klikke på “Upgrade” på et sprettoppvindu lik det over, og gå inn på stua og ta en kopp kaffe med foreldrene. Etter ca 30 minutter var hele oppgraderingen lastet ned og installert, og maskinen klar til omstart.

Jeg gjorde det samme på min mors maskin, mens jeg sjekket at alle periferienheter og all programvare fungerte som normalt på min fars (selvsagt gjorde det det). Det eneste som ikke fungerte, var – selvsagt – YouTube! Etter å ha eliminert operativsystemet som årsak, kom jeg til slutt på løsningen i et klaske-seg-på-pannen-øyeblikk. Feilen viste seg å ligge i Firefox’ Adblock-program, som hadde gått bananas og bestemt seg for å beskytte min far mot alt YouTube-inhold.

Ikke spør meg hvordan Adblock fikk slike innstillinger. Og spør meg definitivt ikke hvordan et Firefox-program også kunne stoppe YouTube i Opera, men faktum er at begge fungerte normalt etter at Youtube-strenger ble fjernet i Adblocks liste. Hvorom alt er: samlet tid for å oppgradere to PCer og fikse Adblock: én time og fem minutter.

Samtidig, her på Tøyen, hadde Jorunn bestemt seg for å oppgradere sin versjon av Mac OS X versjon “Tiger” til versjon “Snow Leopard”.  Siden hun hopper over en generasjon av Apple-OSer, er oppgraderingen dyr – 1490 kroner. Prisen er nå så sin sak. Det som virkelig irriterer er at oppgraderingen tvinger henne til å kjøpe en drøss med iLife-programmer hun ikke trenger.

Egentlig burde det ikke overraske, da Apple tross alt er et firma som lever etter Henry Fords diktum om bilfarger. Det som derimot kommer som et sjokk i 2009 er at Jorunn måtte bestille en fysisk DVD. På hennes Mac finnes det ikke noe sprettoppvindu som dukker opp og forteller at en ny versjon av systemet er klart for nedlasting. Hun måtte isteden gå til en fysisk butikk og kjøpe sitt operativsystem i en eske.

Nå viste det seg at Eplehuset i Oslo var noe så retro som utsolgt for snøleopardburker. Følgelig bestilte Jorunn på nettet den 15. september. Idag, den 24., ankom DVDen. Vi har undret oss mye over hvilke omveier ponniekspressen tok på sin vei, men konstaterte uansett at den gjennomsnittlige overføringshastigheten er mye lavere enn de 3-4 MB/s som Ubuntu føyk ned med.

Så hva er poenget med denne postingen, bortsett fra å hovere over de to lederne på markedet (ja, for ingen tror vel at det blir mindre retro å oppgradere fra XP til Windows 7 senere i høst)? Først og fremst å fastslå at vi på viktige områder nå finner den største innovasjonen i det åpne kildekodemiljøet. Jeg er den første til å innrømme at Linux for lenge så ut som et prosjekt som prøvde å kopiere Microsoft og Apple. Mange vil si at grensesnittet fremdeles bærer for mye preg av det.

Men på andre områder ligger pingvinistene nå lysår foran de kommersielle. Oppgradering og installasjon er bare en del av et større bilde, som blant annet omfatter programhåndering. Jada, Apples App Store for iPhone er kul, men Linuxbrukere har brukt slikt i årevis. Det sentraliserte programvareregisteret innebærer at alle nytteprogrammer du har installert, også blir oppdatert til siste versjon.

Mine foreldre sitter altså med splitternye versjoner av OpenOffice, Firefox og VLC, til en samlet pris av kroner 0, mens Jorunn betaler nesten 1500 for et system som krever at hun selv oppdaterer applikasjoner (i den grad de fungererer under det nye systemet). Denne svært brukervennlige instillingen er nå i ferd med å spre seg til mobiltelefonverdenen via Nokias kommende N900-modell. Den er Linux-basert, og skal basere seg på samme slags system som Ubuntu for oppdatering. Gleder meg allerede. ;-)

Share/Bookmark

Ubuntu Netbook Remix på Asus Eee 1000

Etter å ha kjørt preinstallert XP på min lille Asus Eee 1000, hadde jeg fått nok av det åtte år gamle grensesnittet og følelsen av utrygghet i hverdagen som alltid henger som en skygge over et Microsoft-levert operativsystem. Det var på tide å installere Linux. Spørsmålet var bare hvilken versjon (eller distribusjon eller distro som det gjerne heter i pingvinland).

Det finnes – som alltid – et forvirrende antall å velge mellom. Men de som pekte seg ut som mest aktuelle var Easy Peasy, som driftes av norske Jon Ramvi, og Ubuntu Netbook Remix (UNR), som er Ubuntu-leverandør Canonicals første seriøse satsing på netbookmarkedet. Jeg valgte sistnevnte fordi jeg vet den er basert på Ubuntu 9.04, som jeg nå kjenner godti, og fordi min Asus-modell står oppført i denne wikien som svært kompatibel.

Installasjonen var enkel: jeg lastet ned siste versjon og installerte den fra en minnepinne, som jeg gjorde med 9.04. Som vanlig installerte jeg side om side med XP, en prosess som gikk enda lettere enn vanlig da Asus allerede hadde gjort klar en romslig partisjon på harddisken (en grundig installasjonsguide for Asus finnes her). 10 minutter etter at jeg hadde kjørt UNR “live” fra minnepinnen og klikket “install”, var systemet oppe og kjørte. Det som møtte meg var en skjerm som så ut som dette:

ubuntunetbookremix_1

Remiks-konseptet innebærer at UNR leveres med netbook-drivere, at programvaren er tilpasset, og at grensesnittet er omkalfatret. Ideen er å gjøre det lettere å navigere på små skjermer ved å plassere programkategorier i venstre felt, mapper og nettverksforbindelser i høyre og enkeltprogrammer i midten. Siden jeg kjører programmer via Gnome-Do og foretrekker mine skrivebord minimalistiske, valgte jeg likevel standardgrensesnittet (byttes i menyvalget /System/Preferences/Switch Desktop Mode).

Som lovet av Canonical fungerte omtrent alt uten behov for tilpasning. Spesielt gledelig var det å se at dvalefunksjonen er blitt mye bedre. Selv om UNR ikke “våkner” like fort som XP, og nettverket bruker noen sekunder ekstra på å koble seg til igjen, er funksjonen nå god nok til å brukes i det daglige. UNR virker også mer stabil enn Ubuntu 9.04 på min Thinkpad, og definitivt raskere og mer logisk i bruk enn XP. I bunn og grunn var det bare to ting som kunne hindre meg i å svitsje helt: batterilevetiden og støtten for eksterne skjermer.

At batterilevetiden gjerne er bedre under XP enn under Linux er velkjent, og skyldes det tette forholdet mellom Microsoft og maskinvareleverandørene. Etter å ha kjørt standardutgaven av UNR en hel dag, skjønte jeg at strømforbruket var betydelig høyere – maskinen var konstant varm, vifta gikk for fullt og batteriindikatoren tydet på 2-3 timers batterilevetid mot normalt mer enn 4 med wifi på.

Etter litt googling fant jeg denne siden, som viser hvordan man både får mye bedre batterilevetid og konfigurert spesialtastene på Asusen slik at de svarer sånn noenlunde til funksjonene under XP (Fn-F2 skrur wifi av og på, f.eks.) Ikke for absolutte nybegynnere, men vel verdt innsatsen: etter å brukt et kvarters tid på å følge instruksjonene og restartet hadde jeg en ganske annerledes maskin. I skrivende stund ser det ut til at batterilevetiden er nær den man kan forvente under XP – opp imot 4 timer med wifi og nærmere 5 uten.

Støtten for eksternskjermer er det verre med. Jeg har aldri eid en maskin med bedre og enklere støtte for alle slags eksternskjermer enn Asus 1000 med XP. I skrivende stund fungerer den samme tastekombinasjonen, Fn-F8, godt under UNR i den forstand at man umiddelbart får skjermbildet opp på en eksternskjerm eller projektor. Men oppløsningen er så langt begrenset til maksimalt 1024 x 768.

Dette skal skyldes at UNR ikke registrerer informasjon om skjermoppløsning “på direkten” – er eksternskjermen koblet til under oppstart får den da også riktig oppløsning når man taster Fn-F8. Med et mulig unntak for denne barnesykdommen er Ubuntu Netbook Remix (med spesialkjerne) er i sin første inkarnasjon godt nok til å erstatte XP for alt annet enn visning på store skjermer. Det bekrefter inntrykket av at det nå satses tungt på å gjøre Linux til et enda viktigere operativsystem for netbook-markedet enn det allerede er.

Ubuntu 9.04: Nok er nok – er Windows 7 det neste?

Ubuntu 9.04 virket så bra, men hvor lenge var Adam i paradis… Etter en oppgradering for noen dager siden ble wifi-tilkoblingen (via WPA Personal) stadig tregere, inntil den helt sluttet å fungere igår. Idag viser Network Manager (som håndterer wifi under Ubuntu) kun et ukryptert nabonettverk. Et kjapt søk på Twitter og Ubuntuforums bekrefter at en rekke brukere opplever det samme som meg – det er noe alvorlig galt med støtten til wifi-krypteringen i Ubuntu 9.04.

For øyeblikket kjører jeg via naboens nettverk, men det er ingen varig løsning. Å åpne vårt eget nettverk kommer ikke på tale (sist vi hadde nettverket åpent, ble store deler av båndbredden slukt av ukjente gjerningsmenn…), så om ikke en ny oppdatering de nærmeste dagene retter elendigheten blir det vel  å rekonfigurere routeren og håpe på at Ubuntu 9.04 fremdeles støtter WEP.

Men oppriktig talt: jeg begynner virkelig å miste tålmodigheten. Etter alt jeg måtte gjennom for å få Ubuntu 8.10 (foregående versjon) til å fungere noenlunde normalt, må jeg spørre meg selv om all denne operativsystemmekkingen er bryderiet verdt. Da jeg i sin tid gikk fra Windows til Linux, var det primært for å få et mer stabilt og sikkert system, og sekundært fordi jeg trodde og tror på viktigheten av å støtte åpen programvare.

Det faktum at jeg lever av hjemme-PCene mine, har hele tiden vært den viktigste faktoren i regnestykket. I det øyeblikk vedlikehold av operativsystemet kommer i veien for det daglige arbeidet, er det åpenbart hva som må vike. Når jeg ser tilbake på tiden som er gått med til Ubuntu-flikking det siste halvåret, er jeg farlig nær et punkt der jeg vurderer å svitsje tilbake igjen.

I og med at jeg eier to nyinnkjøpte PCer, kommer OS X ikke på tale (det hadde det ellers vært), og da er det ikke til å komme forbi at Windows 7 fremstår som et aktuelt alternativ. Jeg har lest de mange positive omtalene, vært innom betasiden, og merker for første gang siden årtusenskiftet at pekefingeren klør etter å trykke på venstre museknapp over en peker på en Microsoft-side.

Ja, jeg er mer enn villig til å betale det systemet måtte koste for en hverdag der jeg ikke trenger å lure på om siste oppdatering tar ned vesentlige deler av systemet mitt (det skjer oftere i Linux enn jeg liker å tenke på. Et operativsystems viktigste jobb er tross alt å være så lite synlig som mulig, og la brukerne få gjort det de ønsker. Så hvem vet: kanskje blir det Windows 7 istedenfor Ubuntu 9.10 til høsten. I så fall får jeg heller kjøre fri og åpen programvare på det proprietære systemet. ;-)

Oppdatering: Og der var wifien tilbake igjen, etter at jeg hadde fulgt et tips fra hitthebutton på Twitter (Twitter blir bare bedre og bedre, folkens!), åpnet et terminalvindu og tastet sudo apt-get install linux-backports-modules-jaunty . Etter en restart fungerte ting som de skulle igjen.

Hyggelig at det fantes en fiks som rettet opp feila fra igår, men jeg vet jo sant å si ikke helt hva jeg gjorde, og for alt jeg vet kan det dukke opp interessante bivirkninger av løsningen…

Ubuntu 9.04 “Jaunty Jackalope” – Linux i fin form igjen

Som faste lesere av denne bloggen kanskje vet, har jeg i snart et tiår brukt Linux, de senere årene i form av varianten Ubuntu. Min siste oppgradering til versjon 8.10 var sant å si en smertefull affære, med flere bugger å arbeide seg rundt enn det er stjerner på himmelen en mørk natt på fjellet (vel, det virket i alle fall slik). Selv om systemet har vært noenlunde stabilt det siste halvåret, har det åpenbart vært preget av de mange Langbein-løsningene jeg har måtte ty til for å holde det gående.

Derfor nølte jeg ikke lenge med å oppgradere til versjon 9.04 (versjonen som slippes i april 2009, get it? ;-) ). Det er mulig å oppgradere systemet ved et enkelt klikk på en knapp systemoppdateringen (Update Manager), men jeg har hatt dårlige erfaringer med slikt tidligere og valgte å gå for en “ren” installasjon. Jeg har partisjonert harddisken (delt den inn) slik at selve Linux-systemet er separat fra datafilene, som dermed ikke berøres i det hele tatt.

Dette var første gang jeg har installert via USB-minnepinne. Jeg lagde den ved å laste ned ISO-filen fra pekeren over, og legge den inn på en pinne på 1 GB via Ubuntu-funksjonen “USB Startup Disk Creator” (det finnes også enkle metoder som ikke krever Linux i utgangspunktet, som programmet UNetbootin). Deretter valgte jeg USB som oppstartsdisk på Thinkpaden, og klikket meg gjennom en installasjonsmeny som er enklere enn noensinne. Selve installasjonsprosessen gikk raskere enn noensinne – etter knappe 10 minutter var Ubuntu 9.04 klart til bruk.

Som en rekke anmeldere har påpekt, er det denne gangen ikke gjort mye med utseendet. Men under panseret har det åpenbart skjedd forandringer. Dvalefunksjonen fungerer endelig. Systemet er påfallende mye raskere, både under bootup, innlogging og ved oppstart av minnesvin som Openoffice, Firefox og Evolution. Ikke minst gjelder dette Firefox, som kunne bruke opptil et minutt på å gjøre seg klar til bruk på 8.10. Ildreven er nå oppe etter få sekunder.

Også tilkobling til trådløsnettverket vårt ser ut til å gå betydelig raskere enn før. Når også Skype, Spotify, Dropbox og andre eksterne livsnødvendigheter sklir rett på plass uten protester, kan man ikke kalle det annet enn en god start, altså. Jeg krysser fingrene, dog.. ;-)

Ubuntu 8.10: mitt mest ustabile OS siden Windows 98

Jeg er tydeligvis ikke alene om å oppleve at Ubuntu 8.10 ser ut til å ha blitt (enda) mer ustabil etter en oppdatering nylig, uten at det er til mye trøst. Etter å ha måttet gjøre en Langbein-omstart for fjerde gang idag (to-tre krasj per dag har vært normalen), må jeg konstatere at jeg ikke kan huske maken siden jeg forsøkte å få Windows 98 til å snakke med ISDN seint på 1990-tallet. Det er ikke noe mønster i systemfrysene: de kan komme under videovisning og tekstbehandling, under surfing eller med wifi avskrudd.

For meg hadde det faktisk vært greit om Linux leverte blåskjermer som Windows-skjønnheten over, slik at jeg i det minste fikk noe informasjon om årsaken uten å måtte gå via loggføringen (som er skrudd av pga denne buggen). Det som er synd, er at det er så mye maskinvarestøtte og programvare som nå fungerer prikkfritt. Idag installerte jeg f.eks. Skype, og fikk for første gang videokonferansefunksjonen til å virke uten videre. Men det hjelper så lite, når det er et eller annet ved grunnkonstruksjonen som simpelthen ikke virker som det skal.

Den foreløpige løsningen er å starte opp med en tidligere versjon av Linux-kjernen (en interessant funksjonalitet jeg ikke hadde trodd jeg skulle bli avhengig av), men spørsmålet er om jeg ikke må sette av noen dager i desember til å installere nylanserte Fedora 10 eller OpenSuse. Nok en gang: hold dere unna, folkens. :-)

Stygg Ubuntu-bug kan forklare mange problemer

OK, så ser det ut til at de mange og tildels uforklarlige problemene jeg har hatt etter installasjonen av Ubuntu 8.10 kan ha en felles årsak. Det viser seg nemlig at jeg er rammet av en rapportert bug som fører til at loggfilene i /var/log blir ekstremt store. Loggfilene inneholder ulike meldinger fra Linux-systemet, og opptar som regel noen megabyte. Men når denne buggen slår til, vokser filene seg så store at de etterhvert fyller all plass i rotpartisjonen.

Siden programvare installeres på og kjøres med utgangspunkt i rotpartisjonen, og programvare trenger plass for å kjøre stabilt, kan det forklare en rekke systemfrys, programmer som kjører snegletregt eller nekter å lagre filer osv. Langbein-fiksen er å stoppe loggføringen ved å kjøre ‘sudo /etc/init.d/klogd stop’. Som med de tidligere omtalte skjermdriverbuggene gjør dette selvsagt ingenting med det underliggende problemet, men symptomene forsvinner i det minste.

Nevnte jeg forresten at jeg ikke synes Ubuntu 8.10 “Intrepid Ibex” egner seg som operativsystem for nybegynnere? ;-)

Dagens ufrivillig ironiske: Matrix kjører Windows XP

Det ironiske poenget: dette er blogget fra XP-partisjonen min. Ubuntu 8.10 nekter nemlig plent å vise YouTube-videoer etter en en oppdatering for et par dager siden. Nei, jeg aner ikke hvorfor jeg opplever det samme som brukerne her. Jeg vet heller ikke hvorfor det ikke nytter å avinstallere og reinstallere Adobes Flash-plugin. Alt jeg vet er at jeg har en stadig sterkere følelse av å ha installert Ubuntu-distroen fra det velkjente lille tettstedet i Lånke i Stjørdal.

Okei, så kan jeg sutre over Linux av og til

Men samme kveld som jeg skriver en posting som den foregående, spaserer jeg inn i et Deli de Luca og får se følgende lysende blå påminnelse om hvorfor et Apple-produkt eventuelt ville være det eneste alternativet til Linux:

Feilen på skjermen (klikk for større bilde) gir maaange treff, gitt. :-)

Ubuntu Intrepid Ibex – for buggy for den jevne bruker?

Etter å ha slitt med en stadig tregere og mer ustabil installasjon av Ubuntu 8.04, følte jeg meg tvunget til å droppe alle forsetter om å holde meg til samme versjon i mer enn seks måneder, og installerte Ubuntu 8.10, “Intrepid Ibex”. Som sist valgte jeg å oppgradere direkte via nettet: et klikk på knappen og så var den nye versjonen installert på knappe tre kvarter.

Capra ibex ibex – fra WikipediaOg der stoppet det brått. Jeg har tidligere opplevd at oppgraderingsfunksjonen kan harke, men igår skar det seg helt. Feilmeldinger raste inn raskere enn jeg kunne håndtere dem, og grafikksystemet kollapset etterhvert så totalt at jeg simpelthen ga opp forsøkene på å lappe og gjorde en nyinstallasjon fra CD. Etter nok en time var det nye systemet oppe og kjørte, og virket definitivt mindre tregt enn forgjengeren.

Helt til jeg skulle logge meg ut fra brukerkontoen min, og systemet frøs totalt. Googling avslørte årsaken: det er en rapportert feil i grafikkdriveren til NVidia-kort som f*kker opp denne mildest talt grunnleggende funksjonaliteten i et operativsystem beregnet på flere brukere. Riktignok er det mulig å omgå feilen ved å redigere en konfigurasjonsfil for hånd, og jeg løste problemet slik. Men det er defintivt ikke noe man overlater til nybegynnere, som med rette frykter konsekvensene dersom de gjør en feil.

Det fikk jeg sanne da jeg skulle fikse oppsett for to skjermer. Med Ubuntu 8.04 gikk det relativt greit å lage et skjermoppsett for bærbar og 22-tommers skjerm koblet til dockingstasjon. I 8.10 var det simpelthen umulig. Etterhvert skjønte jeg at konfigurasjonsprogrammet nvidia-settings rett og slett ikke lagret oppsettfilene. Også dette er en kjent feil som kan løses med litt mekking for hånd. Men hvis dette ikke gjøres med pinlig nøyaktighet, kan man fort ende opp der jeg satt igår, og gjenskape den opprinnelige konfigurasjonsfila via kommandolinjen etter at grafikksystemet nektet å starte.

Selv om Ubuntu stadig blir bedre – denne gangen ble printeren min gjenkjent og konfigurert automatisk ved tilkobling, for eksempel – hører det ingen steder hjemme at et operativsystem skal slippes med slike “showstoppere”. Apple brukte i sin tid “frykten for kommandolinjen” som argument mot de tidlige versjonene av Windows, som fort vekk kunne dumpe brukerne fra det grafiske grensesnittet til en svart skjerm med en blinkende markør på. Om Microsoft hadde opplevd Linux som en reell trussel, kunne det samme argumentet med fordel vært brukt nå. Dessverre.

Oppdatering: Idag opplevde jeg det styggeste systemfryset noensinne med Linux. Etter omstart stanset maskinen under bootsekvensen to ganger på rad, før jeg klarte å få den igang etter å ha prøvd alle valgmulighetene man får når man kjører maskinen i gjenopprettingsmodus. Deretter måtte jeg håndtere en bug i Evolution, før jeg kunne konstatere at den nye skjermdriveren er betydelig dårligere enn den jeg hadde under 8.04. Og batterilevetiden er fremdeles råtten sammenlignet med Windows. Summa summarum: dette er ikke en Linux-variant jeg vil anbefale for nybegynnere.

Dropbox: sømløs backup og synkronisering i Skyen

Uansett hva Richard Stallman måtte mene, er cloud computing (her glimrende skildret av skuespillernerd Stephen Fry) iferd med å en del av hverdagen for de fleste av oss, så også undertegnede. De siste dagene har jeg hatt anledning til å teste et av de nye produktene i denne kategorien, Dropbox, som lover sine kunder sømløs backup og integrering via et svært enkelt grensesnitt.

Et hovedpoeng med cloud computing er å levere distribuerte, nettbaserte tjenester til sluttbrukeren uten av vedkommende skal behøve å bekymre seg om infrastrukturen som ligger bak, og så langt tyder alt på at Dropbox innfrir med glans. Jeg har tidligere prøvd å ta backup til nettet via f.eks. FTP eller annen programvare, og uvegerlig holdt opp etter en stund fordi det ble for mye styr og mekk. Denne gangen tror jeg det blir annerledes.

Det skyldes først og fremst den smarte integrasjonen av Dropbox i operativsystemet (det finnes  programvare for både Linux, OS X og Windows, og de skal visstnok ha lik funksjonalitet). Etter  installasjon registrerte jeg meg på nettstedet, og så var Dropbox klart til bruk. Programmet oppretter  mappen Dropbox, og alt som legges i den (vist under), blir automatisk oppdatert og synkronisert mot området der filene er lagret.

Hvor filene ligger ligger aner jeg ikke, og det skal da heller ikke bety noe i prinsippet, all den tid filoverføring og lagring er kryptert. Alt jeg behøver tenke på at jeg ikke overskrider de to 2 GB jeg har til gratis rådighet (kan oppgraderes til 50 GB mot betaling), og om jeg eventuelt har lyst til å dele filer med andre ved å legge dem i “Shared”-mappen.

Synkroniseringsfunksjonen har jeg ikke testet, men du skal kunne koble flere maskiner til samme mappe ved å logge deg på getdropbox.com, klikke på “Install” og logge deg på din eksisterende konto. Da vil alle Dropbox-mapper på alle maskiner alltid inneholde samme filer. Om maskinen din skulle bli stjålet har du selvsagt tilgang til filene via nettleseren. Cloud computing for folk flest, rett og slett.

HOWTO: Get a T61 with Ubuntu to work with most projectors

Ever since I switching from a IBM Thinkpad T40 with a screen resolution of 1024×768, to a Lenovo Thinkpad T61 with a 1440×900 screen and NVidia graphics card, I’ve had problems with external projectors. Whether I’ve booted up the default OS, Ubuntu 8.04, or Windows XP, the projector usually shows a squashed wide-screen image or just part of an image. The laptop’s 16:9 screen just seemed terminally incompatible with every 4:3 projector out there.

But recently I stumbled upon a simple solution that so far has worked with every projector and external screen I’ve connected to the VGA port. Here it is, in three steps:

  1. If it isn’t already on, boot up you computer and log in.
  2. Connect the cable to the projector/external screen. That’s right: wait until you are logged in, do not connect the cable before you boot up.
  3. Restart X server, and log in again. To restart X in Ubuntu, just press Ctrl-Alt-Backspace.

By restarting X you will shut down Firefox, Openoffice and other applications that depend on the graphical subsystem. But most of Linux will be untouched, which means that the process should just take a few seconds. Anyway, in my experience it is far more predictable than running the projector application that launches in Windows XP when you press Fn-F5, and faster than using the NVidia application.

There might be a zeroth step here: My T61 is normally connected to an external 1680×1050 monitor, via the VGA port on a docking station. This meant that I initially had to use the NVidia X server Preferences application (normally found in System/Administration/NVidia X Server Settings or started by typing sudo nvidia-settings in a terminal window) to create a dual screen setup.

If you run this while an external monitor or projector is connected, you will see it listed along with the laptop screen when you press X Server Display Configuration. In the menu under the screen layout window, press “Configure” and choose “Separate X screen”, set the resolution to Auto and save the X Configuration file. With this setup as you standard xorg.conf file, the NVidia card seems to detect any new screens and change the resolution accordingly when you restart X.

Where penguins fly

Switching from Launchy to Gnome-Do

As a first attempt at creating a cross-plattform application, Launchy for Linux has a lot going for it: it is small, fast and elegant, and has a nice selection of plugins and skins. But for the past couple of weeks, two major bugs have become really annoying: Launchy opens all application scripts in a text editor, which means that half of my applications fail to run, and for some reason several of my most important directories are never indexed.

There doesn’t seem to be a fix in the pipeline, and as a result I installed Gnome-Do instead. It seems just as snappy as Launchy, and although I haven’t been able to find a configuration menu the default installation runs all applications and opens most directories as it should. I qualify my statement, as there seems to be a problem with Gnome’s standard directories. Rather than opening /home/eirik/Documents, say, Gnome-Do opens /home/eirik instead. By default in version 0.4.* directories are opened with the “Reveal” option, and you have to tab to the Options window and type Open to get Gnome-do to truly open the directory. I upgraded to the latest version, and now directories are opened directly by default.

Who needs apple juice, when you can have Ubuntu Cola?

Ubuntu Cola is made with Fairtrade sugar (the kinder, gentler way to obesity), and AFAIK not available in Norway as yet (though Wikipedia says otherwise). Alas, as a can of cola is an essential accessory to any Linux install… ;-)

Okei, så venter jeg til oktober

Da stepper Lenovo inn i ultraportabel-markedet, tydeligvis:

The company today unveiled the IdeaPad S10 netbook PC, which runs Intel Corp.’s Atom processor and Microsoft Windows XP. Available in two configurations, the small, ultraportable computer has a 10.2-in. screen, two USB ports, a four-in-one multicard reader, WiFi connectivity and an Express Card slot.

Ifølge Techworld vil europeiske kunder få tilbud om Linux istedenfor XP. Hvilket kan bidra til å drive Linux-andelen enda høyere opp enn de 2,8 % man nå ser i Storbritannia. Small is the new big, Linux is the new black… ;-)