Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Nokias uttalte strategi er å flytte fokuset vekk fra billigtelefoner og “emerging markets”, og mot det øvre markedssegmentet der Apple har demonstrert at det er mulig å tjene store penger. Sett mot den bakgrunnen blir Microsofts Windows Phone 7 et mer rasjonelt valg enn mange tror. Business-segmentet, som tradisjonelt har vært viktig for Nokia, kan komme til å omfavne alliansen i den grad at det faktisk gir noe av det ønskede løftet for begge parter.

Men for meg betyr dette antagelig et farvel til Nokia. Jeg kommer ikke til å bytte til WP7 for den daglige driften av min egen lille virksomhet, både pga min generelle mistro mot lukkede systemer og fordi jeg har bundet for mye av virksomheten min opp mot Linux-plattformen.

Nokia 7280 – eksempel på radikal (om enn litt poengløs) innovasjon…

Her er noe av det jeg som mangeårig Nokia-kunde kommer til å savne:

Byggekvaliteten. Min Nokia E61i var bygd som en panservogn. Den tålte arktisk kulde, tropisk varme, regn, snø og haggel og fall fra sykkel i full fart på turer i marka, uten å pådra seg annet enn små skraper. N900 er skjørere, men hikker aldri uansett vær og føreforhold. Den lot seg lett sette sammen igjen da den traff asfalten fra halvannen meters høyde ifjor sommer og lå spredt utover bakken i sine enkelte bestanddeler.

Samtalekvaliteten. Som reisende frilanser er jeg helt avhengig av å ha en telefon som leverer god samtalekvalitet overalt i vårt langstrakte og til tider dårlig mobildekkede land. Her har Nokia alltid levert for meg.

Utvalget. Nokias designfilosofi har vært den omvendte av Apples – maksimalisme i motsetning til minimalisme. Jeg noterer meg at endel amerikanere ser på det som selskapets største problem – i en slags snodig omvendt logikk der begrensede muligheter til å velge gjøres til idealet i “the land of choice”. Snurrig, og helt klart ikke min greie. I want it all, and I want it now.

Solide operativsystemer. Det kan sies mye stygt om Symbian, men systemet gjorde jobben for meg i årevis. Maemo, som jeg kjører nå, er på mange måter et strålende produkt. Åpenhet i alle ender og full multitasking med kontroll over kjørende applikasjoner (klikk på krysset øverst til høyre, som i Windows, og applikasjonen stenger på ordentlig) er bare ett av mange fortrinn jeg vil savne.

Innovasjonsevnen. Nokia bygde de første vellykkede smarttelefonene og oppfant konseptet App Store, og var tidlig ute med slagordet om mobilen som datamaskinens etterfølger. Resultatet er at N900 er en fullt fungerende netbook-erstatning, med en fullversjons nettleser og muligheter for å koble til ekstern skjerm, harddisk, DVD-spiller og tastatur om det innebygde ikke strekker til. Jeg var genuint spent på hvordan Nokia ville følge opp N900.

Her er det jeg ikke kommer til å savne:

For mange operativsystemer. Selv om Nokia var tidlig ute med Ovi Store, viser denne programvarebutikken også Nokias hovedproblem. For før du i det hele tatt kan begynne å lete etter programvare, må du oppgi hvilken telefon du har (Nokia-kunder blir veldig vant til “Nokia cell phone selector”, som illustrert over), og resultatet er ofte at programmet du ønsker ikke finnes for din telefon.

Dårlig oppfølging. Jeg fikk aldri noen systemoppdatering for min E61i, selv om den hadde seriøse bugger. Så langt har jeg fått tre oppdateringer til N900. De viste seg både å være vanskelige å installere, og bød i praksis på lite nytt. Ting som irriterte meg da jeg kjøpte telefonen, som ekstremt treg IMAP-oppdatering og inkonsekvent bruk av skjermrotasjon, er uforandret.

Uklar vei fremover. Apples oppgraderingsspor for iPhone er et av firmaets største fortrinn. Eier du en iPhone nå, vet du hva du kan forvente av maskinvare og operativsystem når du må oppgradere. Som Nokia-kunde har jeg sett to store skifter i OS-strategi og en storlansering av programmeringsmiljøet QT som så ble droppet. For alt jeg vet har Nokia ombestemt seg igjen om et år eller to.

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre neste gang jeg må shoppe mobiltelefon. Siden jeg vil ha en telefon med fysisk tastatur, begrenses utvalget kraftig. Det mest sannsynlige blir vel at jeg går for en tastaturbasert Android-løsning, selv om Jorunns erfaringer med apps som ikke lar seg stenge og dårlig batterilevetid gjør meg usikker.

Sukk. Mest av alt har jeg lyst til å vente til noen bygger Seabird-telefonen…

Men langt viktigere er det at Ubuntu nå har fikset en alvorlig bug som førte til at systemet frøs når jeg forsøkte å koble til eksternskjerm. Etter den siste ukentlige oppdateringen fungerer tilkoblingen nesten som i Windows – det vil si bedre. I tillegg til et grafisk grensesnitt kan man også bruke programmet xrandr, som gir svært gode skjermstyringsmuligheter. Ubuntu er dermed også mitt hovedsystem på Asusen. Godt å slippe XP. :-)

1. Ved avspilling av film blir fargene negative. Det viser seg at VLC og Movie Player ved installasjon kan få satt en “Hue”-verdi som gir denne effekten. Fiks: Nullstille “Hue”. Det gjør man i f.eks. Movie Player ved å gå til Edit/Preferences/Display og trykke “Reset to defaults”.
2. Evolution kræsjer ved åpning av vedlegg. Denne rapporterte bugen viser seg når man åpner en fil ved å dobbeltklikke, eller prøver å lagre den. Siden jeg mottar drøssevis med vedlegg hver dag med Evolution, er dette en seriøst irriterende sak. Workaround: Åpne vedleggene i Gmail. Oppdatering: Denne bugen er ikke fullt så påtrengende etter siste systemoppdatering, men forekommer sporadisk fremdeles.
3. Empathy får grafikksystemet til å låse seg. Empathy fases nå inn som standard-chatteklienten i Ubuntu. Jeg hadde imidlertid ikke kjørt den i mange minutter før det grafiske grensesnittet (Gnome) sto bom fast. Jeg kom meg ut av problemet ved å taste CTRL-ALT-F4, logge meg på uten grafikk og taste killall empathy. Workaround: Kjør Pidgin istedet. Ser penere ut, og har flere plugins uansett. :-)
4. Dvalefunksjonen er ustabil. Denne buggen er rett og slett trist, da forrige Ubuntu-versjon så ut til å ha knekket den gamle Linux-nøtta en gang for alle. For øyeblikket er jeg i samme situasjon som for to versjoner siden, da jeg aldri kunne vite om grafikksystemet eller wifi våknet til live etter dvale. Workaround: Har ikke funnet noen så langt.
5. “Mount not found” ved oppstart. Denne utrivelige feilmeldingen dukket opp for to dager siden, og siden har jeg sett den et par ganger. Nå fikk den nettopp maskinen til å stoppe under oppstart og sende meg til et “recovery terminal window”. Jeg fulgte instruksjonene i terminalvinduet om å taste CTRL-D, hvorpå oppstarten fortsatte med at disksystemet ble scannet med fsck. Workaround: Har ikke funnet noen så langt. Oppdatering: Det er mulig at dette skyldes at en Sony Reader-leseplate er blitt lagt inn i fstab ved en feil.
6. Spotify fungerer ikke: Ved oppstart av Spotify blir lyden skurrete og uklar. Fiks: Denne fra kommentarfeltet løste problemene for meg.

Hvordan er med mine med-pingvinister? Noen flere som har trøbbel, eventuelt forslag til løsninger? :-)

Jeg kunne selvsagt arbeide som normalt med det gamle systemet helt til alt var lastet ned og installert, så i praksis var systemet nede i et par-tre minutter. Sammenlignet med den omstendelige prosedyren Jorunn måtte gjennom da hun oppgraderte OS X forleden, og den totale reinstallasjonen Windows XP-brukere må gjennom for å få 7 inn i burken, er dette ren science fiction i ordets beste betydning.

Så langt er det bare installasjonen på den lille Eee-PCen som har gitt meg problemer. Grafikksystemet ser ut til å ha en bug som fører til at systemet fryser når man kobler til en ekstern skjerm og trykker Fn+F8 - fryktelig irriterende for en som hadde planer om å droppe XP som projektor-system. Så langt er heller ikke det uunnværlige eee-control-programmet oppgradert til Karmic, noe som fører til at jeg ikke får utnyttet strømstyrefunksjonen i Atom-prosessoren optimalt.

For øyeblikket ser det ut til at batterilevetiden er rundt 3 timer, mot mer enn 4,5 på XP. Batterilevetid og Linux nocheinmal – when will they ever learn. ;-)

Ja, for i løpet av de siste ukene har jeg endelig somlet meg til å oppgradere mine foreldres PCer (en Lenovo og en HP). De fungerte lenge prikkfritt (null virus og malware, selvsagt), med unntak av ett irriterende problem på min fars PC. YouTube nektet å fungere. Jorunn og jeg prøvde alt som var å prøve, inklusive å av- og reinstallere Flashplayer på alle tenkelige måter, uten hell.

Slik oppgraderer man et OS i vårt århundre. Hører dere, Apple?

Dermed var incentivet der for å oppgradere til 9.04. Nå husker jeg hvordan dette pleide å være. I sin tid (3-4 år siden) var installasjon og oppgradering av Linux en omstendelig for ikke å si neglebitende affære. Man var aldri helt sikker på om installasjonen ville “sitte” (jeg glemmer sent den gangen Red Hat måtte installeres tre ganger før alt funket), og det var alltid masse mekk med periferienheteter etter installasjonen. Man trakk et lettelsens sukk om skjermen var brukbar, for å si det slik.

Situasjonen idag kunne ikke vært mer forskjellig. I dette tilfellet innebar oppgraderingen å gjøre menyvalget /System/Administration/Update Manager på min fars maskin, klikke på “Upgrade” på et sprettoppvindu lik det over, og gå inn på stua og ta en kopp kaffe med foreldrene. Etter ca 30 minutter var hele oppgraderingen lastet ned og installert, og maskinen klar til omstart.

Jeg gjorde det samme på min mors maskin, mens jeg sjekket at alle periferienheter og all programvare fungerte som normalt på min fars (selvsagt gjorde det det). Det eneste som ikke fungerte, var – selvsagt – YouTube! Etter å ha eliminert operativsystemet som årsak, kom jeg til slutt på løsningen i et klaske-seg-på-pannen-øyeblikk. Feilen viste seg å ligge i Firefox’ Adblock-program, som hadde gått bananas og bestemt seg for å beskytte min far mot alt YouTube-inhold.

Ikke spør meg hvordan Adblock fikk slike innstillinger. Og spør meg definitivt ikke hvordan et Firefox-program også kunne stoppe YouTube i Opera, men faktum er at begge fungerte normalt etter at Youtube-strenger ble fjernet i Adblocks liste. Hvorom alt er: samlet tid for å oppgradere to PCer og fikse Adblock: én time og fem minutter.

Samtidig, her på Tøyen, hadde Jorunn bestemt seg for å oppgradere sin versjon av Mac OS X versjon “Tiger” til versjon “Snow Leopard”.  Siden hun hopper over en generasjon av Apple-OSer, er oppgraderingen dyr – 1490 kroner. Prisen er nå så sin sak. Det som virkelig irriterer er at oppgraderingen tvinger henne til å kjøpe en drøss med iLife-programmer hun ikke trenger.

Egentlig burde det ikke overraske, da Apple tross alt er et firma som lever etter Henry Fords diktum om bilfarger. Det som derimot kommer som et sjokk i 2009 er at Jorunn måtte bestille en fysisk DVD. På hennes Mac finnes det ikke noe sprettoppvindu som dukker opp og forteller at en ny versjon av systemet er klart for nedlasting. Hun måtte isteden gå til en fysisk butikk og kjøpe sitt operativsystem i en eske.

Nå viste det seg at Eplehuset i Oslo var noe så retro som utsolgt for snøleopardburker. Følgelig bestilte Jorunn på nettet den 15. september. Idag, den 24., ankom DVDen. Vi har undret oss mye over hvilke omveier ponniekspressen tok på sin vei, men konstaterte uansett at den gjennomsnittlige overføringshastigheten er mye lavere enn de 3-4 MB/s som Ubuntu føyk ned med.

Så hva er poenget med denne postingen, bortsett fra å hovere over de to lederne på markedet (ja, for ingen tror vel at det blir mindre retro å oppgradere fra XP til Windows 7 senere i høst)? Først og fremst å fastslå at vi på viktige områder nå finner den største innovasjonen i det åpne kildekodemiljøet. Jeg er den første til å innrømme at Linux for lenge så ut som et prosjekt som prøvde å kopiere Microsoft og Apple. Mange vil si at grensesnittet fremdeles bærer for mye preg av det.

Men på andre områder ligger pingvinistene nå lysår foran de kommersielle. Oppgradering og installasjon er bare en del av et større bilde, som blant annet omfatter programhåndering. Jada, Apples App Store for iPhone er kul, men Linuxbrukere har brukt slikt i årevis. Det sentraliserte programvareregisteret innebærer at alle nytteprogrammer du har installert, også blir oppdatert til siste versjon.

Mine foreldre sitter altså med splitternye versjoner av OpenOffice, Firefox og VLC, til en samlet pris av kroner 0, mens Jorunn betaler nesten 1500 for et system som krever at hun selv oppdaterer applikasjoner (i den grad de fungererer under det nye systemet). Denne svært brukervennlige instillingen er nå i ferd med å spre seg til mobiltelefonverdenen via Nokias kommende N900-modell. Den er Linux-basert, og skal basere seg på samme slags system som Ubuntu for oppdatering. Gleder meg allerede. ;-)

Det finnes – som alltid – et forvirrende antall å velge mellom. Men de som pekte seg ut som mest aktuelle var Easy Peasy, som driftes av norske Jon Ramvi, og Ubuntu Netbook Remix (UNR), som er Ubuntu-leverandør Canonicals første seriøse satsing på netbookmarkedet. Jeg valgte sistnevnte fordi jeg vet den er basert på Ubuntu 9.04, som jeg nå kjenner godti, og fordi min Asus-modell står oppført i denne wikien som svært kompatibel.

Installasjonen var enkel: jeg lastet ned siste versjon og installerte den fra en minnepinne, som jeg gjorde med 9.04. Som vanlig installerte jeg side om side med XP, en prosess som gikk enda lettere enn vanlig da Asus allerede hadde gjort klar en romslig partisjon på harddisken (en grundig installasjonsguide for Asus finnes her). 10 minutter etter at jeg hadde kjørt UNR “live” fra minnepinnen og klikket “install”, var systemet oppe og kjørte. Det som møtte meg var en skjerm som så ut som dette:

Remiks-konseptet innebærer at UNR leveres med netbook-drivere, at programvaren er tilpasset, og at grensesnittet er omkalfatret. Ideen er å gjøre det lettere å navigere på små skjermer ved å plassere programkategorier i venstre felt, mapper og nettverksforbindelser i høyre og enkeltprogrammer i midten. Siden jeg kjører programmer via Gnome-Do og foretrekker mine skrivebord minimalistiske, valgte jeg likevel standardgrensesnittet (byttes i menyvalget /System/Preferences/Switch Desktop Mode).

Som lovet av Canonical fungerte omtrent alt uten behov for tilpasning. Spesielt gledelig var det å se at dvalefunksjonen er blitt mye bedre. Selv om UNR ikke “våkner” like fort som XP, og nettverket bruker noen sekunder ekstra på å koble seg til igjen, er funksjonen nå god nok til å brukes i det daglige. UNR virker også mer stabil enn Ubuntu 9.04 på min Thinkpad, og definitivt raskere og mer logisk i bruk enn XP. I bunn og grunn var det bare to ting som kunne hindre meg i å svitsje helt: batterilevetiden og støtten for eksterne skjermer.

At batterilevetiden gjerne er bedre under XP enn under Linux er velkjent, og skyldes det tette forholdet mellom Microsoft og maskinvareleverandørene. Etter å ha kjørt standardutgaven av UNR en hel dag, skjønte jeg at strømforbruket var betydelig høyere – maskinen var konstant varm, vifta gikk for fullt og batteriindikatoren tydet på 2-3 timers batterilevetid mot normalt mer enn 4 med wifi på.

Etter litt googling fant jeg denne siden, som viser hvordan man både får mye bedre batterilevetid og konfigurert spesialtastene på Asusen slik at de svarer sånn noenlunde til funksjonene under XP (Fn-F2 skrur wifi av og på, f.eks.) Ikke for absolutte nybegynnere, men vel verdt innsatsen: etter å brukt et kvarters tid på å følge instruksjonene og restartet hadde jeg en ganske annerledes maskin. I skrivende stund ser det ut til at batterilevetiden er nær den man kan forvente under XP – opp imot 4 timer med wifi og nærmere 5 uten.

Støtten for eksternskjermer er det verre med. Jeg har aldri eid en maskin med bedre og enklere støtte for alle slags eksternskjermer enn Asus 1000 med XP. I skrivende stund fungerer den samme tastekombinasjonen, Fn-F8, godt under UNR i den forstand at man umiddelbart får skjermbildet opp på en eksternskjerm eller projektor. Men oppløsningen er så langt begrenset til maksimalt 1024 x 768.

Dette skal skyldes at UNR ikke registrerer informasjon om skjermoppløsning “på direkten” – er eksternskjermen koblet til under oppstart får den da også riktig oppløsning når man taster Fn-F8. Med et mulig unntak for denne barnesykdommen er Ubuntu Netbook Remix (med spesialkjerne) er i sin første inkarnasjon godt nok til å erstatte XP for alt annet enn visning på store skjermer. Det bekrefter inntrykket av at det nå satses tungt på å gjøre Linux til et enda viktigere operativsystem for netbook-markedet enn det allerede er.

For øyeblikket kjører jeg via naboens nettverk, men det er ingen varig løsning. Å åpne vårt eget nettverk kommer ikke på tale (sist vi hadde nettverket åpent, ble store deler av båndbredden slukt av ukjente gjerningsmenn…), så om ikke en ny oppdatering de nærmeste dagene retter elendigheten blir det vel  å rekonfigurere routeren og håpe på at Ubuntu 9.04 fremdeles støtter WEP.

Men oppriktig talt: jeg begynner virkelig å miste tålmodigheten. Etter alt jeg måtte gjennom for å få Ubuntu 8.10 (foregående versjon) til å fungere noenlunde normalt, må jeg spørre meg selv om all denne operativsystemmekkingen er bryderiet verdt. Da jeg i sin tid gikk fra Windows til Linux, var det primært for å få et mer stabilt og sikkert system, og sekundært fordi jeg trodde og tror på viktigheten av å støtte åpen programvare.

Det faktum at jeg lever av hjemme-PCene mine, har hele tiden vært den viktigste faktoren i regnestykket. I det øyeblikk vedlikehold av operativsystemet kommer i veien for det daglige arbeidet, er det åpenbart hva som må vike. Når jeg ser tilbake på tiden som er gått med til Ubuntu-flikking det siste halvåret, er jeg farlig nær et punkt der jeg vurderer å svitsje tilbake igjen.

I og med at jeg eier to nyinnkjøpte PCer, kommer OS X ikke på tale (det hadde det ellers vært), og da er det ikke til å komme forbi at Windows 7 fremstår som et aktuelt alternativ. Jeg har lest de mange positive omtalene, vært innom betasiden, og merker for første gang siden årtusenskiftet at pekefingeren klør etter å trykke på venstre museknapp over en peker på en Microsoft-side.

Ja, jeg er mer enn villig til å betale det systemet måtte koste for en hverdag der jeg ikke trenger å lure på om siste oppdatering tar ned vesentlige deler av systemet mitt (det skjer oftere i Linux enn jeg liker å tenke på. Et operativsystems viktigste jobb er tross alt å være så lite synlig som mulig, og la brukerne få gjort det de ønsker. Så hvem vet: kanskje blir det Windows 7 istedenfor Ubuntu 9.10 til høsten. I så fall får jeg heller kjøre fri og åpen programvare på det proprietære systemet. ;-)

Oppdatering: Og der var wifien tilbake igjen, etter at jeg hadde fulgt et tips fra hitthebutton på Twitter (Twitter blir bare bedre og bedre, folkens!), åpnet et terminalvindu og tastet sudo apt-get install linux-backports-modules-jaunty . Etter en restart fungerte ting som de skulle igjen.

Hyggelig at det fantes en fiks som rettet opp feila fra igår, men jeg vet jo sant å si ikke helt hva jeg gjorde, og for alt jeg vet kan det dukke opp interessante bivirkninger av løsningen…

Derfor nølte jeg ikke lenge med å oppgradere til versjon 9.04 (versjonen som slippes i april 2009, get it? ;-) ). Det er mulig å oppgradere systemet ved et enkelt klikk på en knapp systemoppdateringen (Update Manager), men jeg har hatt dårlige erfaringer med slikt tidligere og valgte å gå for en “ren” installasjon. Jeg har partisjonert harddisken (delt den inn) slik at selve Linux-systemet er separat fra datafilene, som dermed ikke berøres i det hele tatt.

Dette var første gang jeg har installert via USB-minnepinne. Jeg lagde den ved å laste ned ISO-filen fra pekeren over, og legge den inn på en pinne på 1 GB via Ubuntu-funksjonen “USB Startup Disk Creator” (det finnes også enkle metoder som ikke krever Linux i utgangspunktet, som programmet UNetbootin). Deretter valgte jeg USB som oppstartsdisk på Thinkpaden, og klikket meg gjennom en installasjonsmeny som er enklere enn noensinne. Selve installasjonsprosessen gikk raskere enn noensinne – etter knappe 10 minutter var Ubuntu 9.04 klart til bruk.

Som en rekke anmeldere har påpekt, er det denne gangen ikke gjort mye med utseendet. Men under panseret har det åpenbart skjedd forandringer. Dvalefunksjonen fungerer endelig. Systemet er påfallende mye raskere, både under bootup, innlogging og ved oppstart av minnesvin som Openoffice, Firefox og Evolution. Ikke minst gjelder dette Firefox, som kunne bruke opptil et minutt på å gjøre seg klar til bruk på 8.10. Ildreven er nå oppe etter få sekunder.

Også tilkobling til trådløsnettverket vårt ser ut til å gå betydelig raskere enn før. Når også Skype, Spotify, Dropbox og andre eksterne livsnødvendigheter sklir rett på plass uten protester, kan man ikke kalle det annet enn en god start, altså. Jeg krysser fingrene, dog.. ;-)