Arkiv for Linux

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…

Share/Bookmark

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Chrome OS-erfaringer: De største irritasjonsmomentene

Jeg er nå godt inne i min tredje uke med utelukkende å jobbe i Chrome OS, og så langt er jeg langt fra å trekke samme negative konklusjon som denne artikkelen i The Verge. For meg fungerer Chrome OS godt i hverdagen, i den grad at alle hverdagslige jobb-gjøremål går ganske smertefritt.

Screenshot 2013-03-24 at 16.48.11

Konkret eksempel: i forrige uke var jeg for første gang på lenge nødt til å lage en ny Powerpoint-presentasjon. Å bruke Google Drives presentasjonseditor gikk overraskende greit, fra å redigere og laste opp bilder til å konvertere til Powerpoint-format og overføre til minnepinne.

Hvilket bringer meg til mitt kanskje største irritasjonsmoment, nemlig dataoverføring til enheter som ikke støtter USB. Underlig nok gjelder dette Android-enheter, for eksempel. Selv om Google står bak både Chrome OS og Android, kan du ikke koble en Android-dings til en Chromebox og regne at den viser seg som en eksterndisk som i OS X eller Win 7.

Du kan heller ikke overføre via Bluetooth i skrivende stund. I det hele tatt er støtten for Bluetooth-enheter ganske variabel. Send og motta filer via BT funker ikke, tastatur går visst greit, musikkenheter er det veldig så som så med. Siden det fremdeles hender at jeg må overføre store filer mellom skrivebordsmaskinen og mobilen, betyr det at jeg for øyeblikket må gå via Windows 7 og en USB-minnepinne eller harddisk hvis jeg vil ha anstendig overføringshastighet (Airdroid funker, men går altså laaangsomt for store filer).

Jeg er ingen tung bruker av spill og multimedia, men avspilling av musikk på PC har jeg holdt på med i femten år og regner med at det funker her også. Rett nok har Chrome OS en innebygd MP3-spiller, men den er svært rudimentær – blant annet støtter den ikke spillelister – og er derfor ingen match for Windows Media Player, VLC eller lignende.

Screenshot 2013-03-24 at 16.47.28Jeg hadde et håp om å bruke noen av mine 100 Drive-Gigabyte til å lagre musikk, og spille direkte derfra. Men her rammes jeg av et annet problem. Du kan selvsagt laste opp så mange MP3er du vil, men gjenkjent som det blir de ikke i “norske” Drive. Det er mulig å komme seg rundt dette med å installere appen Music Player for Google Drive, men nok en gang snakker vi funksjonsfattige og kluntete saker.

Rotårsaken til problemet er Googles inkonsekvente innfasing av egne skytjenester. Her i landet har vi nemlig ikke fått tilgang til Google Music, som i likhet med andre medieskyer er bygd for å håndtere rippet og kjøpt digital musikk. Via Google Music kunne jeg også ha spilt av musikken min på mobil – men det lar seg altså ikke gjøre. Resultatet er at jeg i praksis spiller mye fra Grooveshark – og når Spotify kommer med sitt etterlengtede web-grensesnitt i nær fremtid kommer jeg nok til å registrere meg der.

Screenshot 2013-03-18 at 15.41.17

I forrige uke fikk jeg kjenne litt på den største frykten man har som nettskyarbeider – i noen timer på ettermiddagen gikk Google Chrome ned for endel brukere. Ryktet ville ha det til at det hadde med innfasingen av Evernote-klonen Keep å gjøre, hvorom alt er hadde jeg i praksis ikke tilgang til mine data mens det hele pågikk. Og ja, det er en påminnelse om at man tar en kalkulert risiko ved å velge Google Drive (og at det kan være nyttig å skru på offline-alternativet på filer man jobber med.)

Selv om Chrome OS fremdeles overrasker seg med sin hurtighet, stabilitet og absolutte taushet (ja, for jeg sa vel hvor stille Chromeboxen er? :) er det noen bugger. Den eneste av dem som virkelig er irriterende, er at DisplayPort-skjermen av og til detter fra full HD-oppløsning til 1024-768 ved oppvekking fra dvale. Det løser seg alltid ved å plugge ut og inn igjen, og det skjer ikke oftere enn at jeg ikke har giddet å gjøre annet enn å google problemet.

Jeg har så langt ikke funnet på nettet noe som tyder på at dette skyldes en feil på Chromeboxen, og for alt jeg vet kan problemet like gjerne ligge i kabelen eller skjermen. Blir det mer av det, må jeg kanskje se nærmere på saken. Inntil videre lever jeg godt med systemet jeg har. Og tar selvsagt imot eventuelle tips til kommunikasjonsløsninger mellom Android og Chrome OS, samt musikkavspilling fra skyen. :)

Chromebox 3: programvare og videre bruk

Har nå eid Chromeboxen i ti dager, og brukt den som eneste system i hele denne perioden. Siden en PC med Windows 7 Professional Edition normalt er hjertet i driften av mitt enmannsforetak, var jeg spent på om Chrome OS kunne klare brasene. Ville jeg få gjort min daglige dont uten altfor mye mekk? Det korte svaret er ja.

Det litt lengre svaret er at det utvilsomt hjelper om du som meg bruker Google-tjenester daglig. GMail har vært mitt foretrukne epostsystem i fire år, likeså Google Calendar – og begge fungerer selvsagt perfekt i Chrome OS. Når det er sagt, kan du bruke andre webbaserte tjenester. Tommelfingerregel: om en tjeneste kjører i Chrome-nettleseren på din PC/Mac uten at du behøver å installere noe, funker den antagelig i Chrome OS.

Den første store frågan var hvordan tekstbehandling og regneark ville fungere. På PC bruker jeg OpenOffice til skrivearbeid og regnskap, på Chrome OS er det Google Docs som gjelder (selv om det sies at folk har fått Office 365 til å funke med begrenset funksjonalitet). Jeg har fulgt Docs i en årrekke, og konstaterer at det stadig går fremover med produktet.

Screenshot 2013-03-06 at 17.31.02

Typisk arbeidsoppsett på Chrome OS hos meg. Vanlig nettleser med bloggeditering i bakgrunnen til venstre, GMail, Google Drive og den innebygde bildeeditoren i egne vinduer.

I sin nyeste inkarnasjon (litt vanskelig å snakke om versjoner med et skybasert OS) har Docs ennå ikke støtt på en tekstformateringsjobb som ikke lot seg løse. Når så ferdige filer kan eksporteres i PDF eller DOCX-format og sendes til oppdragsgivere (har mottakeren en GMail-adresse kan du også lett dele filen) er jeg tilfreds. Når det er sagt har jeg ikke spesielt avanserte behov. Hvis du er en tung Office-bruker, er dette ikke løsningen for deg.

A propos filer: i Chrome OS er det to grunnleggende måter å filbehandle på. Det primære lagringssystemet er de 100 GB med lagringsplass på Google Drive som er inkludert i prisen. I tillegg har du en lokal harddisk på rundt 16 GB som filer kan lastes ned, og hvor du kan dra og slippe fra eksternenheter som USB-harddisker osv. Helt i skyen er altså ikke Chrome OS ennå, og det er like greit enn så lenge.

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Chrome Apps-vinduet oppe

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Apps-vinduet oppe. Man ikke legge filer, lenker eller snarveier på desktopen. Den tjener kun som (vakker) bakgrunn.

Jeg har lenge hatt DropBox som min foretrukne skytjeneste, og selv om Drive og DropBox ikke snakker direkte med hverandre er det såre enkelt å laste inn filer via webgrensesnittet. I forbindelse med næringsvirksomheten har jeg fremdeles behov for papirutskrift i ny og ne, og fordi jeg har en HP PhotoSmart 6510 med ePrint visste jeg at det ikke ville by på problemer.

Skal jeg ha ut noe på papir kan jeg enten sende en epost til ePrint-serveren eller skrive ut via Google Cloud Print (det gjelder forøvrig eiere av alle slags skrivere). Nå viste det seg at printeren også ble gjenkjent av Chrome OS da jeg koble den til, så inntil videre gjør jeg det på gammelmåten.

6510 er en printer/scanner, noe som vanligvis sender frysninger nedover ryggen på en hver Linux-bruker (ja, for jeg har vel ikke glemt å si at det ligger Linux i bunnen av Chrome OS, som i Android?) Det finnes ingen scannerdriver for Chrome OS, men her har HP en smart løsning som redder situasjonen. Hvis man skanner via printerens eget grensesnitt blir den innskannede filen lagret på et minnekort. Det dukker opp som en egen stasjon i Chrome OS’ filviser, og slik får man tilgang til innskannede filer.

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That's all, folks. :)

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That’s all, folks. :)

Resten av det jeg trenger til næringsvirksomheten, som fakturering med Sendregning.no, billettbestilling hos SAS, Norwegian, NSB, skatteberegning hos Altinn osv er allerede nettbaserte tjenester, og fungerer derfor akkurat som før. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Java i nettbanken – en stor fordel når man kjører det Javafrie (og dermed enda tryggere Chrome OS).

Førsteinntrykket av Chrome som et responsivit, stabilt og DØDSTYST OS vedvarer. Fyrte opp Win7-burken igår, og det er påfallende hvor mye tregere alle vanlige operasjoner er på denne langt bedre spekkede maskinen. Prisen du betaler for en smooth brukeropplevelse er begrensninger, seff. Dette er et system med få konfigurasjonsmuligheter. Det kjører altså ikke konvensjonell programvare: det er Chrome App Store eller webapplikasjoner som gjelder.

Og 100% bugfritt er systemet heller ikke. Jeg har opplevd at hele burken frøs ved en anledning – det må ha vært en prosess som løp løpsk da dette var første og hittil eneste gang at den ellers uhørlige vifta slo inn. Visse importerte Word-dokumenter ser ut til å gjøre Google Docs ustabilt, men siden innholdet lagres fortløpende er konsekvensene minimale.

Men alt i alt er mitt inntrykk så langt svært positivt. Ikke bare fordi systemet i det store og hele fungerer så bra rent teknisk, men fordi det så minimalistisk. Det tilbyr meg enkelhet, ro og stillhet. Chromebox er zen i en liten eske. Hvis det høres tiltrekkende ut for deg, kan produktet anbefales. Du vil uansett ikke ruineres. :)

Samsung Chromebox 3: Maskinvaren

For litt over et år siden byttet jeg fra Linux til Windows 7, og nå må jeg sannelig bytte igjen. Denne gangen er det ikke fullt så frivillig. HP Touchsmart-PCen som jeg frem til nå har kjørt Windows på har utviklet en forferdelig viftestøy og må repareres (nedtur etter kun et år – ikke minst med tanke på at det ansvarlige selskapet er Komplett.no) Jeg har en backup-PC, min Lenovo T61 med Ubuntu 12.10, men den har også vifteproblemer og virker temmelig ustabil.

Følgelig var det nødvendig med en ny backupmaskin, og det er her Chromebox kommer inn i bildet. Jeg har hatt lyst til å prøve Googles unike Chrome OS en stund, og da jeg fant en Samsung Chromebox 3 til 2700 hos Expansys bestilte jeg den (et hvilket som helst alternativ hadde uansett vært dyrere…)

Samsung Chromebox 3, front view

Burken ankom på mandag, og som du kan se på bildet over er det enkle saker: en nøytral boks med seks USB-porter, lyd ut, DVI og DisplayPort på baksiden, Ethernet og wifi. Legg merke til mangelen på VGA-utgang. Det ga meg litt hodebry den første dagen. Jeg fant en DVI-til-VGA-konverter i en skuff og koblet den til. Skjermbilde fikk jeg, men ikke i større oppløsning enn 1024×768.

Etter litt googling fant jeg ut at Chrome OS ikke klarer å hente informasjon om skjermoppløsningen via et slikt adapter, og du kan ikke stille inn skjermoppløsningen manuelt. I det hele tatt er det ganske få maskinvareinnstillinger du kan tukle med her – systemet er ment å kjøre som det er ut av boksen. Løsningen ble å skaffe en billig Dell-skjerm med DP-inngang – med DP-kabel kom en 22-tommers, ergonomisk sak med matt skjerm (jippi!) på under 2000 på digitalimpuls.no.

Denne gangen fant Chromeboxen oppløsningen uten problemer, og snart satt jeg ved en sylskarp skjerm som presenterte meg for det mest minimalistiske grensesnittet jeg har vært borti. Seriøst: Chrome OS er blitt beskrevet som en nettleser (Chrome) som kjører oppå en slanket Linux-variant (Debian, såvidt jeg kan se). Meningen er at du skal gjøre det meste innenfor rammen av nettleseren – og dermed er det usedvanlig lite å konfigurere.

Jeg har konfigurert og installert operativsystemer på flere PCer opp gjennom åra enn jeg klarer å huske i farta, og jeg har ALDRI opplevd en enklere prosess enn med Chrome OS. Fra skjerm, tastatur og mus var plugget inn i burken til den var oppe og kjøre første gang, gikk det rundt et minutt. Det meste av den tiden gikk med til å legge inn wifi-ruteren.

Jeg logget meg på med mitt Google-passord, og så var jeg inne på hovedskjermen. Det gikk noen sekunder, så kom det en påminnelse om oppdatering. Klikk og fem sekunder senere var jeg igang igjen mens burken synkroniserte seg mot Chrome på PC og mine Google-tjenester. Etter et tilsvarende tidsrom har Linux- og Windows 7-maskiner ennå ikke rukket å boote seg helt ferdig på en normal dag – og dette var altså installasjonen. 

Screenshot 2013-02-27 at 12.54.37

 

To Chrome-vinduer, filvisning, navigasjonslinje og appmeny. Klikk for stor versjon.

Rask oppstart er i det hele tatt noe Google reklamerer med, og med rette. Fra helt kald maskin til alt kjører som det skal tar det rundt sju sekunder – fra dvale rundt sekundet. Siden den ikke har noen harddisk og en vifte som etter sigende nesten aldri hører av seg, er den omtrent så stille som et nettbrett. For de av oss som er opptatt av et rolig arbeidsmiljø og som plages når PC-vifta slår inn, er Chromebook en åpenbaring.

Dette er ikke en veldig kraftig spekket maskin, med en Intel Celeron B840-prosessor, 4GB internminne og 16GB SSD-minne som harrdisk. Men i daglig bruk virker den mer responsiv enn Windows 7 på samme type oppgaver, og den kjører fullskjerm HD-video på YouTube uten hakk eller skurr. Du kan koble harddisker til via USB og utføre vanlige filoperasjoner via den innebygde filviseren, og det finnes en medieavspiller som spiller av f.eks. MP3.

Men avspilling av video gir svært varierende resultater, hvilket bare understreker at dette ikke er ment å være en fullverdig PC-erstatning. For meg er dette først og fremst en billig jobb-PC, og da skal jeg uansett ikke spille spill eller se video. Det store oppfølgerspørsmålet blir selvsagt: hvordan takler Chromebox jobboppgavene jeg hiver på burken? Det kommer jeg tilbake til i min neste posting.

Annus horribilis for IT i heimen…

Puha. Årets travleste forelesermåned (september, da svært mange kunder trenger påfyll etter sommerferien) samt høstferien er bak oss, og bloggen skal få litt omtanke igjen. Synd å si det, men nok engang skal det handle om IT-problemer her i heimen. Det begynte med at jeg i februar måtte ta farvel med Linux etter lang tids frustrasjon, og isteden kjøpte en HP TouchSmart-PC med Windows 7. Så gikk ASUS-nettbrettet mitt istykker, noe som førte til en lang og resultatløs prosess med Komplett.no. Over 6000 kroner rett ut av vinduet, med andre ord. ASUS-nettbrettet ble erstattet av en snasen liten Galaxy Tab 7 Plus, som jeg var svært fornøyd med. Inntil det ble stjålet på klassisk Oslo-vis forleden.

Mandag morgen denne uken slapp jeg ut kattene rundt 0530, ganske som normalt. Jeg lot verandadøren stå på gløtt og gikk til en annen del av leiligheten for å gjøre noen småting. Jeg hørte en svak lyd fra stua og antok at det var en katt som var kommet inn igjen. Men da jeg var tilbake i stuen 0545 oppdaget jeg at nettbrettet mitt manglet. Først trodde jeg bare at jeg hadde forlagt det, men da Jorunn en time senere så at mobiltelefonen og VISA-kortet også var borte, skjønte vi at vi var blitt ranet på klassisk, frekt Oslo-vis. Mellom 0530 og 0545 hadde tyven klatret opp på balkongen, vært inne på stuen noen sekunder og forsynt seg med det mest salgbare han kunne se (PCer i samme rom ble stående urørt).

Skulle du se en slik i en søppelkasse i Oslo, så si fra til meg!

Joda, jeg vet at man ikke skal gå fra en åpen verandadør når man bor i første etasje i Oslo sentrum. Selv om strøket vårt normalt er rolig og fredelig om natten, er det ingen unnskyldning. Det er bare å skjerpe seg fra nå av. Om ikke annet hadde både Jorunn og jeg sørget for at tyven og den som eventuelt kjøpte mobilen og brettet får minimal glede av dingsene. Begge er utstyrt med sperrekoder, og i tillegg har brettet sikkerhetsprogramvare installert (den er selvsagt aktivert). At vi i mitt tilfelle snakker om en utgått Samsung-modell som ble stjålet uten lader, får meg til å tro at brettet mitt nok raskt ender i en søppeldunk.

Fordi jeg er en så flittig bruker av nettskytjenester, har jeg heller ikke lidd noe datatap. Alt som lå på brettet vil automatisk bli synkronisert til det nye brettet, når jeg kjøper det. Prisene på sjutommersbrett har falt endel i det siste, så det blir ikke vanskelig å få fatt i en erstatning til samme pris som originalen – rundt 2000 kroner burde holde. Akkurat nå lurer jeg på om jeg skal bytte fra Samsung til Google Nexus 7 – det vil i så fall innebære at endel Samsung-periferiutstyr blir ubrukelig. Men det blir uansett en pølse i slaktetida, for med en egenandel på 4000 kroner går jeg på en økonomisk smell uansett. Ytterligere  to tusen ut av vinduet, med andre ord…

Som om ikke det var nok, viser det seg at HP-PCen jeg kjøpte som erstatning for Linux-maskinen i februar, også var et bomkjøp. I sommer begynte jeg å legge merke til viftestøy fra maskinen, og i løpet av de siste ukene har det utviklet seg dithen at jeg nå sitter og blogger fra en maskin som høres ut som en traktor på tomgang. PCen må helt klart repareres, og normalt burde det ikke være noe probleme med å få fikset dette under garanti. Vel, bortsett fra at jeg har kjøpt den via Komplett.no, da, og jeg har jo nå erfart at det selskapet gjør alt det kan for å vri seg unna sitt ansvar. Meget mulig at det ryker enda noen tusenlapper, altså…

Annus horribilis, som sagt. Syns det er på tide at det slutter snart…

 

 

Samsung Galaxy Tab 7 Plus

Takket være Komplett.nos og ASUS’ supertreige service, måtte jeg ta et valg for noen uker siden. Jeg måtte ha en reisemaskin og ASUSen var ute av drift, så enten ble det å kjøpe meg en bærbar PC av noe slag eller skaffe nok et brett. Jeg gikk for det siste, da jeg har begynt å like brettmåten å jobbe på, vil slippe å ha drasse med et ekstra lesebrett på reisen og har investert en del i applikasjoner for Android-plattformen.

Samtidig var jeg sikker på at jeg ikke ville ha ASUS (ASUS er omtrent like populære som Apple her i huset nå, hvilket sier sitt), jeg ville ikke betale for mye og jeg hadde sjekket ut Samsung Galaxy Tab 7 på en konferanse nylig og falt for den nette formfaktoren. Da Expansys sendte meg et tilbud på Tab 7 Plus, hoppet jeg like gjerne på det og bestilte. Brettet kom på et par dager, effektivt og hyggelig levert på døra av DHL, og nå er jeg altså i ferd med å venne meg til det. Her er noen av min inntrykk:

Byggekvalitet: Samsung har fått mye ros for sine nettbrett, og selv om Tab 7 har plastikkdeksel istedenfor aluminium, som Transformer Prime har, virker den faktisk mer solid. For meg virker også prosessoren raskere enn på Transformer: Tab 7 booter påfallende mye kjappere (jeg restarter mine brett og telefoner for å sikre maksimal hastighet og god batterilevetid) og grensesnittet virker mer responsivt. Tendensene til hakking jeg har sett på Transformer Prime, finnes med andre ord ikke her.

Operativsystem og apper: Ikke siste Android-versjon, dessverre. For å få det må du kjøpe siste utgave av brettet, som visstnok kommer til norske leverandører i løpet av sommeren. Men Honeycomb (versjon 3.2) gjør jobben på en utmerket måte. Noen småting er forskjellige fra versjon 4 av systemet, men ikke flere enn at jeg var igang med alt jeg skulle gjøre på et blunk. Etter at jeg hadde Google-registrert Taben, dukket den opp som menyvalg på Play, og deretter var det bare å installere standardappene mine på løpende bånd. Med skytjenester som Play, Dropbox, Kindle Store og GMail er jobben med å klargjøre en ny dings virkelig blitt en lek.

Størrelsen: Det som tiltrakk meg mest med akkurat Tab 7 (i motsetning til f.eks. Tab 7.7) er at jeg lett kan holde den i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden er den samme som på min lille Kindle, den er et par centimeter lengre og 150 gram tyngre. Men alt i alt et elegant lite brett det er lett å holde i en hånd så lenge du måtte ønske. Det glir lett ned i en vanlig jakkelomme, og tar selvsagt mye mindre plass i en veske enn en Transformer Prime eller iPad. På reise er den utvilsomt mye enklere å ha med å gjøre enn et fullformat-brett, og så får jeg heller leve med at Sveriges tidligere statsminister Göran Persson observerte min Tab på en konferanse og utbrøt: “Det var en löjlig liten iPad!” :)

Skjerm: Skjermen er god, skarp og lyssterk, og størrelsen tatt i betraktning er oppløsningen mer enn god nok for mitt vedkommende. Holder du brettet horisontalt går det greit å lese nettsider i fullversjon (de kan du f.eks. få ved å installere Opera Mini, som lar deg late som om brettet er en fullvoksen PC).

Batterilevetid: Erfaringene fra jobbturer med normal, variert bruk (skriving, surfing, noen timer med film og musikk osv) tyder på at Tab 7 kan brukes i minst 9 timer før den skrur seg av. Det er omtrent på linje med ASUS-brettet (uten tilleggslading fra tastaturet) og nok til å dra på heldagstur uten lader, og da er jeg fornøyd.

Skjermtastatur: Galaxy Tab 7 er som nettbrett flest – det er ment å brukes uten tastatur. Jeg har en dyp og inngrodd skepsis mot skjermtastaturer, men bestemte meg denne gang for å utfordre skepsisen ved å bruke brettet på jobbreiser uten tastatur en periode. I tillegg til det innebygde skjermtastaturet, som i grunnen bare er et QWERTY-oppsett på skjermen, finnes det mange innovative løsninger på problemet. For Android har man blant annet SlideIt, Swype og SwiftKey X.

Jeg prøvde de to siste, som har ganske ulike innfallsvinkler til tekstinput. Med Swype tegner du ord ved å la fingeren gli over tastaturet. Ord blir med andre ord til en fast “bane” over skjermen, og det gjør det mulig å huske ord som tegnede mønstre og slik opparbeide et visst skrivetempo. SwiftKey X har svært god ordprediksjon og læreevne, faktisk god nok til at jeg kjøpte applikasjonen.

Etter å ha prøvd begge metodene, er jeg imponert over fremskrittene som er gjort på skjermtastaturfronten. Det er utvilsomt lettere å skrive raskt og presist nå enn for noen år siden. Men det er fremdeles langt igjen til skjermtasting kan måle seg med et fysisk tastatur. Delvis handler dette om meg. Jeg er altfor glad i sammensatte ord og faguttrykk som er for kompliserte eller sære til at produsentene gidder legge dem inn tekstbasene sine, og dermed bruker jeg altfor mye tid på år rette opp feilaktig tekstprediksjon.

Her minner SwiftKey X og Swype meg om hvorfor jeg forlot mobiltelefoner som baserte seg på T9 til fordel for QWERTY-typen: man blir tilslutt lei av å leke førskolelærer for programvare. Det andre hovedproblemet er selvsagt mangelen på fysisk tilbakemelding, som er grunnlaget for å kunne skrive touch på et fysisk tastatur. Når tastene alltid befinner seg på samme sted i det fysiske rom, opparbeider fingrene seg snart “body memory” nok til at tasting kan skje helt uten at man ser på tastaturet. På skjerm blir det annerledes, ikke minst fordi alle software-tastaturene har spesialtaster som plutselig forandrer hele tastaturoppsettet.

Med et fysisk tastatur kan man holde stålfokus på teksten, med et software-tastatur (eller talegjenkjenning for den sakens skyld) må man alltid dobbeltsjekke at systemet ikke finner på noe krøll. Forfatteren Isaac Asimov sa: “Writing, to me, is simply thinking through my fingers.” Det er nettopp dette som blir borte med skjermtastatur: muligheten til å taste, slette, klippe og lime i en “stream of consciousness”-aktig prosess uten at programvare kommer i veien.

Fysisk tastatur:  Det største fortrinnet ASUSen hadde, var at det fulgte med et helt greit tastatur med dockingløsning og innebygd batteri. Skal du ha et fysisk tastatur til andre Android-brett, finnes det såvidt jeg har skjønt ganske gode løsninger for titommersbrett. Men for sjutommersbrett er det ikke fullt så enkelt. Etter mye googling fant jeg tilslutt en kombinert mappe/bluetoothtastatur-løsning på Dealextreme (hvor ellers, hadde jeg nær sagt) til rundt 40 dollar.

Bildet over viser løsningen, som i prinsippet er smart uttenkt og lett å komme igang med. I praktisk bruk viser det seg at tastaturet er av den absolutt verste silikon-typen: svært myke taster med en hard kjerne du må treffe for å registrere en bokstav. I dette tilfellet er det så vanskelig å treffe akkurat riktig på hver tast – fingrene har en tendens til å skli ut til siden – at det blir vel så mye retting som med et skjermtastatur. Helt bomkjøp var det ikke, da mappe-delen fremdeles kan brukes.

Nå støtter Android også vanlige Bluetooth-tastaturer, og jeg fant derfor fram en gammel Nokia-sak jeg kjøpt til en PDA for mange år siden. Dette tastaturet er både godt å skrive på og tar lite plass når det felles sammen, så inntil videre får det bli min løsning. Så er det bare å håpe at Google Nexus 7 blir en så stor suksess at det avføder flere og bedre tastaturløsninger.

For i motsetning til det store grosset av IT-journalister, som kun ser dette i et “iPad-killer”-perspektiv, tror jeg at det lommevennlige formatet kan bli en profitabel nisje i brettmarkedet, bare det gjøres riktig.

 

 

Sony Ericsson Xperia Pro: Et førsteinntrykk

Forleden uke tok min Nokia N900 kvelden (familien er tydeligvis inne i en stim teknologisammenbrudd – nå mangler i grunnen bare oppvaskmaskinen). Softwaremassig hadde fonen hanglet en god stund, etter at Nokia overlot oss Maemo-brukere til oss selv til fordel for MeeGo og deretter Windows, men det var stadige hardwareproblemer (spontane reboots, klokke som nullstilte seg, gyrosensorer som sluttet å virke) som satte strek for akkurat dette open source-eventyret.

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Farvel til Linux

Etter å ha brukt Linux som mitt viktigste arbeids-operativsystem i elleve år, har jeg kastet inn håndklet og gått tilbake til Windows. Nærmere bestemt Windows 7 Professional, på en splitter ny HP Touchsmart-PC. Det er ikke med lett hjerte jeg gjør dette, da jeg har enormt stor sans for prinsippene bak åpen programvare og kan takke Linux-miljøet for mange års trygg og brukervennlig databruk. Men som frilanser med hjemmekontor har jeg hele tiden måttet følge et grunnprinsipp: valget av operativsystem kunne ikke komme i veien for arbeidet mitt.


Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Neppe Nokia neste gang

Jeg må innrømme det – selv om jeg ikke ble overrasket over alliansen mellom Nokia og Microsoft, ble jeg skuffet. Konfrontert med den raske Android-veksten i den nedre delen av markedet og Apples faste grep om den øvre, måtte Nokia gjøre noe. Linux-varianten MeeGo er ikke ferdig – og spørsmålet er om den noensinne blir det for telefoner (nettbrett og mediespillere av ymse slag blir hovedsatsingsområdet fremover).  Symbian er fremdeles verdens største smartfon-OS, men brukerandelen faller raskt og teknologien vil bli forlatt av Nokia i 2012.

Nokias uttalte strategi er å flytte fokuset vekk fra billigtelefoner og “emerging markets”, og mot det øvre markedssegmentet der Apple har demonstrert at det er mulig å tjene store penger. Sett mot den bakgrunnen blir Microsofts Windows Phone 7 et mer rasjonelt valg enn mange tror. Business-segmentet, som tradisjonelt har vært viktig for Nokia, kan komme til å omfavne alliansen i den grad at det faktisk gir noe av det ønskede løftet for begge parter.

Men for meg betyr dette antagelig et farvel til Nokia. Jeg kommer ikke til å bytte til WP7 for den daglige driften av min egen lille virksomhet, både pga min generelle mistro mot lukkede systemer og fordi jeg har bundet for mye av virksomheten min opp mot Linux-plattformen.

Nokia 7280 – eksempel på radikal (om enn litt poengløs) innovasjon…

Her er noe av det jeg som mangeårig Nokia-kunde kommer til å savne:

Byggekvaliteten. Min Nokia E61i var bygd som en panservogn. Den tålte arktisk kulde, tropisk varme, regn, snø og haggel og fall fra sykkel i full fart på turer i marka, uten å pådra seg annet enn små skraper. N900 er skjørere, men hikker aldri uansett vær og føreforhold. Den lot seg lett sette sammen igjen da den traff asfalten fra halvannen meters høyde ifjor sommer og lå spredt utover bakken i sine enkelte bestanddeler.

Samtalekvaliteten. Som reisende frilanser er jeg helt avhengig av å ha en telefon som leverer god samtalekvalitet overalt i vårt langstrakte og til tider dårlig mobildekkede land. Her har Nokia alltid levert for meg.

Utvalget. Nokias designfilosofi har vært den omvendte av Apples – maksimalisme i motsetning til minimalisme. Jeg noterer meg at endel amerikanere ser på det som selskapets største problem – i en slags snodig omvendt logikk der begrensede muligheter til å velge gjøres til idealet i “the land of choice”. Snurrig, og helt klart ikke min greie. I want it all, and I want it now.

Solide operativsystemer. Det kan sies mye stygt om Symbian, men systemet gjorde jobben for meg i årevis. Maemo, som jeg kjører nå, er på mange måter et strålende produkt. Åpenhet i alle ender og full multitasking med kontroll over kjørende applikasjoner (klikk på krysset øverst til høyre, som i Windows, og applikasjonen stenger på ordentlig) er bare ett av mange fortrinn jeg vil savne.

Innovasjonsevnen. Nokia bygde de første vellykkede smarttelefonene og oppfant konseptet App Store, og var tidlig ute med slagordet om mobilen som datamaskinens etterfølger. Resultatet er at N900 er en fullt fungerende netbook-erstatning, med en fullversjons nettleser og muligheter for å koble til ekstern skjerm, harddisk, DVD-spiller og tastatur om det innebygde ikke strekker til. Jeg var genuint spent på hvordan Nokia ville følge opp N900.

Her er det jeg ikke kommer til å savne:

For mange operativsystemer. Selv om Nokia var tidlig ute med Ovi Store, viser denne programvarebutikken også Nokias hovedproblem. For før du i det hele tatt kan begynne å lete etter programvare, må du oppgi hvilken telefon du har (Nokia-kunder blir veldig vant til “Nokia cell phone selector”, som illustrert over), og resultatet er ofte at programmet du ønsker ikke finnes for din telefon.

Dårlig oppfølging. Jeg fikk aldri noen systemoppdatering for min E61i, selv om den hadde seriøse bugger. Så langt har jeg fått tre oppdateringer til N900. De viste seg både å være vanskelige å installere, og bød i praksis på lite nytt. Ting som irriterte meg da jeg kjøpte telefonen, som ekstremt treg IMAP-oppdatering og inkonsekvent bruk av skjermrotasjon, er uforandret.

Uklar vei fremover. Apples oppgraderingsspor for iPhone er et av firmaets største fortrinn. Eier du en iPhone nå, vet du hva du kan forvente av maskinvare og operativsystem når du må oppgradere. Som Nokia-kunde har jeg sett to store skifter i OS-strategi og en storlansering av programmeringsmiljøet QT som så ble droppet. For alt jeg vet har Nokia ombestemt seg igjen om et år eller to.

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre neste gang jeg må shoppe mobiltelefon. Siden jeg vil ha en telefon med fysisk tastatur, begrenses utvalget kraftig. Det mest sannsynlige blir vel at jeg går for en tastaturbasert Android-løsning, selv om Jorunns erfaringer med apps som ikke lar seg stenge og dårlig batterilevetid gjør meg usikker.

Sukk. Mest av alt har jeg lyst til å vente til noen bygger Seabird-telefonen…

Kudos til Karmic – Ubuntu klarer brasene igjen

Klok av skade har jeg ikke meldt mulig overgang til Windows 7 etter en Ubuntu-oppgradering, slik jeg gjorde den gang Ubuntu 9.04 ga meg så mye trøbbel. Riktignok var ikke den siste oppgraderingen helt smertefri,  men denne gangen er mange av problemene løst etter kort tid. Dette ses tydeligst på den lille Asusen. For to uker siden hadde jeg ikke ordentlig strømstyring, men dette er nå i all hovedsak løst med denne brukersnekrede pakken. Det ser ut som om jeg får rundt 4 timers batterilevetid med Ubuntu, ikke langt unna det jeg normalt får med XP.

Men langt viktigere er det at Ubuntu nå har fikset en alvorlig bug som førte til at systemet frøs når jeg forsøkte å koble til eksternskjerm. Etter den siste ukentlige oppdateringen fungerer tilkoblingen nesten som i Windows – det vil si bedre. I tillegg til et grafisk grensesnitt kan man også bruke programmet xrandr, som gir svært gode skjermstyringsmuligheter. Ubuntu er dermed også mitt hovedsystem på Asusen. Godt å slippe XP. :-)

Ubuntu 9.10 “Karmic” – status og bugrapport

Etter forrige ukes eksemplariske installasjon av siste Ubuntu-versjon har jeg nå begynt å oppdage de første bugene. Det vil alltid være noe å sette fingeren på etter en oppgradering, og så langt har jeg hatt langt mindre etterinstallasjonstrøbbel med “Karmic Koala” enn jeg periodevis hadde med forrige versjon. Her er de mest irriterende feilene så langt, med den minst alvorlige først:

  1. Ved avspilling av film blir fargene negative. Det viser seg at VLC og Movie Player ved installasjon kan få satt en “Hue”-verdi som gir denne effekten. Fiks: Nullstille “Hue”. Det gjør man i f.eks. Movie Player ved å gå til Edit/Preferences/Display og trykke “Reset to defaults”.
  2. Evolution kræsjer ved åpning av vedlegg. Denne rapporterte bugen viser seg når man åpner en fil ved å dobbeltklikke, eller prøver å lagre den. Siden jeg mottar drøssevis med vedlegg hver dag med Evolution, er dette en seriøst irriterende sak. Workaround: Åpne vedleggene i Gmail. Oppdatering: Denne bugen er ikke fullt så påtrengende etter siste systemoppdatering, men forekommer sporadisk fremdeles.
  3. Empathy får grafikksystemet til å låse seg. Empathy fases nå inn som standard-chatteklienten i Ubuntu. Jeg hadde imidlertid ikke kjørt den i mange minutter før det grafiske grensesnittet (Gnome) sto bom fast. Jeg kom meg ut av problemet ved å taste CTRL-ALT-F4, logge meg på uten grafikk og taste killall empathy. Workaround: Kjør Pidgin istedet. Ser penere ut, og har flere plugins uansett. :-)
  4. Dvalefunksjonen er ustabil. Denne buggen er rett og slett trist, da forrige Ubuntu-versjon så ut til å ha knekket den gamle Linux-nøtta en gang for alle. For øyeblikket er jeg i samme situasjon som for to versjoner siden, da jeg aldri kunne vite om grafikksystemet eller wifi våknet til live etter dvale. Workaround: Har ikke funnet noen så langt.
  5. “Mount not found” ved oppstart. Denne utrivelige feilmeldingen dukket opp for to dager siden, og siden har jeg sett den et par ganger. Nå fikk den nettopp maskinen til å stoppe under oppstart og sende meg til et “recovery terminal window”. Jeg fulgte instruksjonene i terminalvinduet om å taste CTRL-D, hvorpå oppstarten fortsatte med at disksystemet ble scannet med fsck. Workaround: Har ikke funnet noen så langt. Oppdatering: Det er mulig at dette skyldes at en Sony Reader-leseplate er blitt lagt inn i fstab ved en feil.
  6. Spotify fungerer ikke: Ved oppstart av Spotify blir lyden skurrete og uklar. Fiks: Denne fra kommentarfeltet løste problemene for meg.

Hvordan er med mine med-pingvinister? Noen flere som har trøbbel, eventuelt forslag til løsninger? :-)

Installasjon av Ubuntu 9.10 “Karmic Koala”

Dagens installasjon av den nettopp lanserte Ubuntu-versjonen 9.10 var den mest smertefrie så langt. Alt jeg hadde å gjøre var å klikke på System/Administration/Update Manager, og velge oppgradering av operativsystemet. Riktignok minnet systemet meg om at jeg trengte mer plass, men etter en rask diskopprydning var jeg igang, og 25 minutter etter var et prikkfritt og splitternytt operativsystem på plass.

koala

Jeg kunne selvsagt arbeide som normalt med det gamle systemet helt til alt var lastet ned og installert, så i praksis var systemet nede i et par-tre minutter. Sammenlignet med den omstendelige prosedyren Jorunn måtte gjennom da hun oppgraderte OS X forleden, og den totale reinstallasjonen Windows XP-brukere må gjennom for å få 7 inn i burken, er dette ren science fiction i ordets beste betydning.

Så langt er det bare installasjonen på den lille Eee-PCen som har gitt meg problemer. Grafikksystemet ser ut til å ha en bug som fører til at systemet fryser når man kobler til en ekstern skjerm og trykker Fn+F8 - fryktelig irriterende for en som hadde planer om å droppe XP som projektor-system. Så langt er heller ikke det uunnværlige eee-control-programmet oppgradert til Karmic, noe som fører til at jeg ikke får utnyttet strømstyrefunksjonen i Atom-prosessoren optimalt.

For øyeblikket ser det ut til at batterilevetiden er rundt 3 timer, mot mer enn 4,5 på XP. Batterilevetid og Linux nocheinmal – when will they ever learn. ;-)

Oppgradering av OS X og Ubuntu: to familieerfaringer

Det har vært stille på Linuxfronten her en stund, og hovedårsaken til det er at mitt favorittoperativystem har fungert helt perfekt i måned etter måned etter måned. Det er jo gjerne slik at det er lettere å gi lyd fra seg når det er noe man irriterer seg over. Så derfor denne lille hyllesten til siste versjon av Ubuntu, og da særlig oppgraderingsrutinnene.

Ja, for i løpet av de siste ukene har jeg endelig somlet meg til å oppgradere mine foreldres PCer (en Lenovo og en HP). De fungerte lenge prikkfritt (null virus og malware, selvsagt), med unntak av ett irriterende problem på min fars PC. YouTube nektet å fungere. Jorunn og jeg prøvde alt som var å prøve, inklusive å av- og reinstallere Flashplayer på alle tenkelige måter, uten hell.

ubuntu-linux-810-upgrade
Slik oppgraderer man et OS i vårt århundre. Hører dere, Apple?

Dermed var incentivet der for å oppgradere til 9.04. Nå husker jeg hvordan dette pleide å være. I sin tid (3-4 år siden) var installasjon og oppgradering av Linux en omstendelig for ikke å si neglebitende affære. Man var aldri helt sikker på om installasjonen ville “sitte” (jeg glemmer sent den gangen Red Hat måtte installeres tre ganger før alt funket), og det var alltid masse mekk med periferienheteter etter installasjonen. Man trakk et lettelsens sukk om skjermen var brukbar, for å si det slik.

Situasjonen idag kunne ikke vært mer forskjellig. I dette tilfellet innebar oppgraderingen å gjøre menyvalget /System/Administration/Update Manager på min fars maskin, klikke på “Upgrade” på et sprettoppvindu lik det over, og gå inn på stua og ta en kopp kaffe med foreldrene. Etter ca 30 minutter var hele oppgraderingen lastet ned og installert, og maskinen klar til omstart.

Jeg gjorde det samme på min mors maskin, mens jeg sjekket at alle periferienheter og all programvare fungerte som normalt på min fars (selvsagt gjorde det det). Det eneste som ikke fungerte, var – selvsagt – YouTube! Etter å ha eliminert operativsystemet som årsak, kom jeg til slutt på løsningen i et klaske-seg-på-pannen-øyeblikk. Feilen viste seg å ligge i Firefox’ Adblock-program, som hadde gått bananas og bestemt seg for å beskytte min far mot alt YouTube-inhold.

Ikke spør meg hvordan Adblock fikk slike innstillinger. Og spør meg definitivt ikke hvordan et Firefox-program også kunne stoppe YouTube i Opera, men faktum er at begge fungerte normalt etter at Youtube-strenger ble fjernet i Adblocks liste. Hvorom alt er: samlet tid for å oppgradere to PCer og fikse Adblock: én time og fem minutter.

Samtidig, her på Tøyen, hadde Jorunn bestemt seg for å oppgradere sin versjon av Mac OS X versjon “Tiger” til versjon “Snow Leopard”.  Siden hun hopper over en generasjon av Apple-OSer, er oppgraderingen dyr – 1490 kroner. Prisen er nå så sin sak. Det som virkelig irriterer er at oppgraderingen tvinger henne til å kjøpe en drøss med iLife-programmer hun ikke trenger.

Egentlig burde det ikke overraske, da Apple tross alt er et firma som lever etter Henry Fords diktum om bilfarger. Det som derimot kommer som et sjokk i 2009 er at Jorunn måtte bestille en fysisk DVD. På hennes Mac finnes det ikke noe sprettoppvindu som dukker opp og forteller at en ny versjon av systemet er klart for nedlasting. Hun måtte isteden gå til en fysisk butikk og kjøpe sitt operativsystem i en eske.

Nå viste det seg at Eplehuset i Oslo var noe så retro som utsolgt for snøleopardburker. Følgelig bestilte Jorunn på nettet den 15. september. Idag, den 24., ankom DVDen. Vi har undret oss mye over hvilke omveier ponniekspressen tok på sin vei, men konstaterte uansett at den gjennomsnittlige overføringshastigheten er mye lavere enn de 3-4 MB/s som Ubuntu føyk ned med.

Så hva er poenget med denne postingen, bortsett fra å hovere over de to lederne på markedet (ja, for ingen tror vel at det blir mindre retro å oppgradere fra XP til Windows 7 senere i høst)? Først og fremst å fastslå at vi på viktige områder nå finner den største innovasjonen i det åpne kildekodemiljøet. Jeg er den første til å innrømme at Linux for lenge så ut som et prosjekt som prøvde å kopiere Microsoft og Apple. Mange vil si at grensesnittet fremdeles bærer for mye preg av det.

Men på andre områder ligger pingvinistene nå lysår foran de kommersielle. Oppgradering og installasjon er bare en del av et større bilde, som blant annet omfatter programhåndering. Jada, Apples App Store for iPhone er kul, men Linuxbrukere har brukt slikt i årevis. Det sentraliserte programvareregisteret innebærer at alle nytteprogrammer du har installert, også blir oppdatert til siste versjon.

Mine foreldre sitter altså med splitternye versjoner av OpenOffice, Firefox og VLC, til en samlet pris av kroner 0, mens Jorunn betaler nesten 1500 for et system som krever at hun selv oppdaterer applikasjoner (i den grad de fungererer under det nye systemet). Denne svært brukervennlige instillingen er nå i ferd med å spre seg til mobiltelefonverdenen via Nokias kommende N900-modell. Den er Linux-basert, og skal basere seg på samme slags system som Ubuntu for oppdatering. Gleder meg allerede. ;-)

Ubuntu Netbook Remix på Asus Eee 1000

Etter å ha kjørt preinstallert XP på min lille Asus Eee 1000, hadde jeg fått nok av det åtte år gamle grensesnittet og følelsen av utrygghet i hverdagen som alltid henger som en skygge over et Microsoft-levert operativsystem. Det var på tide å installere Linux. Spørsmålet var bare hvilken versjon (eller distribusjon eller distro som det gjerne heter i pingvinland).

Det finnes – som alltid – et forvirrende antall å velge mellom. Men de som pekte seg ut som mest aktuelle var Easy Peasy, som driftes av norske Jon Ramvi, og Ubuntu Netbook Remix (UNR), som er Ubuntu-leverandør Canonicals første seriøse satsing på netbookmarkedet. Jeg valgte sistnevnte fordi jeg vet den er basert på Ubuntu 9.04, som jeg nå kjenner godti, og fordi min Asus-modell står oppført i denne wikien som svært kompatibel.

Installasjonen var enkel: jeg lastet ned siste versjon og installerte den fra en minnepinne, som jeg gjorde med 9.04. Som vanlig installerte jeg side om side med XP, en prosess som gikk enda lettere enn vanlig da Asus allerede hadde gjort klar en romslig partisjon på harddisken (en grundig installasjonsguide for Asus finnes her). 10 minutter etter at jeg hadde kjørt UNR “live” fra minnepinnen og klikket “install”, var systemet oppe og kjørte. Det som møtte meg var en skjerm som så ut som dette:

ubuntunetbookremix_1

Remiks-konseptet innebærer at UNR leveres med netbook-drivere, at programvaren er tilpasset, og at grensesnittet er omkalfatret. Ideen er å gjøre det lettere å navigere på små skjermer ved å plassere programkategorier i venstre felt, mapper og nettverksforbindelser i høyre og enkeltprogrammer i midten. Siden jeg kjører programmer via Gnome-Do og foretrekker mine skrivebord minimalistiske, valgte jeg likevel standardgrensesnittet (byttes i menyvalget /System/Preferences/Switch Desktop Mode).

Som lovet av Canonical fungerte omtrent alt uten behov for tilpasning. Spesielt gledelig var det å se at dvalefunksjonen er blitt mye bedre. Selv om UNR ikke “våkner” like fort som XP, og nettverket bruker noen sekunder ekstra på å koble seg til igjen, er funksjonen nå god nok til å brukes i det daglige. UNR virker også mer stabil enn Ubuntu 9.04 på min Thinkpad, og definitivt raskere og mer logisk i bruk enn XP. I bunn og grunn var det bare to ting som kunne hindre meg i å svitsje helt: batterilevetiden og støtten for eksterne skjermer.

At batterilevetiden gjerne er bedre under XP enn under Linux er velkjent, og skyldes det tette forholdet mellom Microsoft og maskinvareleverandørene. Etter å ha kjørt standardutgaven av UNR en hel dag, skjønte jeg at strømforbruket var betydelig høyere – maskinen var konstant varm, vifta gikk for fullt og batteriindikatoren tydet på 2-3 timers batterilevetid mot normalt mer enn 4 med wifi på.

Etter litt googling fant jeg denne siden, som viser hvordan man både får mye bedre batterilevetid og konfigurert spesialtastene på Asusen slik at de svarer sånn noenlunde til funksjonene under XP (Fn-F2 skrur wifi av og på, f.eks.) Ikke for absolutte nybegynnere, men vel verdt innsatsen: etter å brukt et kvarters tid på å følge instruksjonene og restartet hadde jeg en ganske annerledes maskin. I skrivende stund ser det ut til at batterilevetiden er nær den man kan forvente under XP – opp imot 4 timer med wifi og nærmere 5 uten.

Støtten for eksternskjermer er det verre med. Jeg har aldri eid en maskin med bedre og enklere støtte for alle slags eksternskjermer enn Asus 1000 med XP. I skrivende stund fungerer den samme tastekombinasjonen, Fn-F8, godt under UNR i den forstand at man umiddelbart får skjermbildet opp på en eksternskjerm eller projektor. Men oppløsningen er så langt begrenset til maksimalt 1024 x 768.

Dette skal skyldes at UNR ikke registrerer informasjon om skjermoppløsning “på direkten” – er eksternskjermen koblet til under oppstart får den da også riktig oppløsning når man taster Fn-F8. Med et mulig unntak for denne barnesykdommen er Ubuntu Netbook Remix (med spesialkjerne) er i sin første inkarnasjon godt nok til å erstatte XP for alt annet enn visning på store skjermer. Det bekrefter inntrykket av at det nå satses tungt på å gjøre Linux til et enda viktigere operativsystem for netbook-markedet enn det allerede er.