Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Ble den første romanen tekstbehandlet i 1968?

Forleden leste jeg en fascinerende artikkel av Matthew Kirschenbaum i Slate Magazine med tittelen “The Book-Writing Machine – What was the first novel ever written on a word processor? Her skriver Kirschenbaum om hvordan forfatteren Len Deighton, som jobbet på en roman om annen verdenskrig med tittelen “Bomber”ble spurt av en servicetekniker fra IBM om han var interessert i å erstatte sin kulehodeskrivemaskin med selskapets alle siste teknologiske mirakel.

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)
IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

"Mizt" av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?
“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985
Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

 

 

Google Now: Når IT forteller deg hva du har lyst til før du vet det selv

Jeg har brukt Google Now (er en del av oppgraderingen til Android 4.1 “Jelly Bean”) på brettet noen uker nå, for å gjøre meg kjent med konseptet. Google har hele tiden lovet meg at jeg etterhvert ville få mer presise varsler i Now-feltet, basert på søkeresultater og annen atferd. Og imorges slo det til til gagns, da jeg plutselig fikk meldingen “44 minutter til La Sosta Adamstuen” opp på skjermen.

44 minutter er et ganske godt estimat på tiden det tar å komme fra mitt bosted på Tøyen til den lille kaffebaren La Sosta i Brageveien på Adamstuen når jeg reiser kollektivt, så den er grei. Det som er mer ubegripelig – og som gir grunn til ettertanke – er at Google Now kommer med dette “varselet” uten at jeg har lagt inn La Sosta i kalenderen på denne dagen.

Jeg faktisk ikke lagt inn besøk på La Sosta på lørdager i Google Calendar hele denne høsten. Det jeg derimot har gjort, er å stikke innom det som er blitt min stamcafé (selv om den ligger på motsatt side av byen) spontant en god del for å treffe venner og hyggelige stamgjester. Og majoriteten av disse besøkene har vært i helgene, det er så.

Men hvordan “vet” Google det? Vel, det som skiller Now fra røkla – og som får Robert Scoble til å snakke om The Age of Context – er bredden i datatilfanget Google kan jobbe med. Ikke bare kan Now bruke kalenderdata, systemet har også tilgang til mine Google-søk, GMail-meldinger og GPS-data, for å nevne noe. Så samkjøres det med rutetider og trafikkinformasjon, hvorpå man plotter inn en rute i Google Maps.

Joda, det er utvilsomt ganske creepy, dette. Men samtidig skal jeg ikke nekte for at det også er nyttig. Det er ikke vanskelig å se for seg hva Google Now kan bli om noen år: En time manager på syre, der Big Data-algoritmer brukes til å analysere et hav av personlige og ikke-personlige data til å gi oss det vi trenger der og da – inklusive ting vi ikke visste at vi ønsket å gjøre.

Ja, for det som virkelig friker meg ut litt er at jeg absolutt kunne ha tenkt meg en tur på La Sosta idag, når jeg tenker etter. Now foregriper altså mitt eget ønske. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg skal på kino med niåringen, da. Det har jeg ikke lagt inn i kalenderen eller googlet, så det vet Google Now ikke om. Ikke ennå, i alle fall… :)

Interessant lesning: Google Now Gets Even Creepier and That’s a Good Thing

Google Nexus 7: førsteinntrykk

Etter at min utmerkede Galaxy Tab 7 Plus ble stjålet forleden måned, har jeg telt litt på knappene. Forrige mandag fikk jeg imidlertid nok av venting, og gikk innom Siba i Oslo sentrum, som kunne lokke meg med Google Nexus 7 til webpris i butikk (1990, pluss rabatt ved neste kjøp hos Siba). Og så langt kan jeg bare slutte meg til de aller mest begeistrede anmelderne der ute: dette er uten tvil det beste sjutommersbrettet  brettet jeg har prøvd så langt. Det er nydelig designet, lett å holde i hånden og responsivt som bare fy. Detaljer følger nedenfor:

Byggekvalitet: Google/ASUS har droppet metalldekselet som er så vanlig i brett-land, og isteden gått for en løsning der brettets bakside er dekket av et gummiert materiale. Man skulle tro det ville se kjipt ut, men løsningen er overraskende pen og gjør det den er ment å gjøre: å gi godt gripetak. Det er noe som verdsettes høyt i en husholdning der niåringen er en av de ivrigste brettbrukerne. Når han vrir Nexusen i alle retninger under spilling av fex Doodle Jump, er det godt å vite at det skal litt ekstra til før brettet sklir ut mellom ivrige, svette barnefingre.

Av/på- og lydknappene sitter oppe til høyre på brettet, som på Galaxy Tab 7, men virker en anelse mer solide. I likhet med Tab 7 booter Nexus kjapt, og prosessoren ser ut til å levere mer enn nok kraft til å gjøre det man måtte ønske. Hvor viktig prosessor/hardware er, fikk testet jeg forleden dag. Da installerte jeg samme versjon av Android (se nedenfor) på min Asus Transformer Prime (som fremdeles funker til lettere bruk, tross sprekk i skjermen). Når de to brettene kjøres side om side, er Nexus merkbart raskere og mindre hakkete enn Transformer Prime, og det til tross for at operativsystemet i fråga er et som er bygd for å fjerne hakking og lugg i systemet – Android 4.1 “Jelly Bean”.

Godkjent fra talskatten Linus, som er i ferd med å starte Doodle Jump

Operativsystem og apper: Et av de aller største plusspoengene for Nexus 7 er at det kommer preinstallert med siste tilgjengelige versjon av Googles Android-system. Det har vært sagt mye positivt om denne oppgraderingen, og jeg kan slutte meg til alt sammen. Med 4.1 går alt så meget bedre, takket være Googles mye omtalte “Project Butter“. Applikasjoner starter kjappere (spesielt merkbart for innlasting av nettsider med Android-utgaven av Chrome), og veksling mellom apper virker glattere og mer sømløst. Mer responsivt var det som ble lovet, og løftet holdes grundig på Nexus 7.

Med 4.1 får man også tilgang til Google Now, et konsept som kan bli innledningen på en ny “age of context”, eller ende opp som Google Wave. Robert Scoble mener det første (han tror at oppsigelsene av toppledere i Apple nylig kan knyttes til selskapets manglende evne til å skape kontekstuelle produkter). Jeg har såvidt begynt å bruke det, og ser absolutt nyttverdien av en tjeneste som “vet” alt om hverdagen din og derfor kan levere informasjon fortløpende mens du er underveis. Men så var det det at GNow vil ha tilgang til hele søkehistorikken min for å levere gode tips, da. Mjæh – skeptisk. :)

Så langt har jeg én ting å sette fingeren på, og det er plasseringen av notifications-feltet. Google har valgt å behandle Nexus som en mobil og legge det øverst på skjermen. Jeg antar det er for å skape konsistente grensesnitt på tvers av plattformer, men resultatet er at jeg mister muligheten til å hente opp feltet ved å swipe med tommelen på høyre hånd, slik jeg kunne på Tab 7 Plus. Isteden må jeg bruke venstre hånd for å swipe feltet ned fra toppkanten – et ikke helt uvesentlig irritasjonsmoment med tanke på hvor viktig feltet er ferd med å bli. Har lett etter settinger for å flytte på posisjonen, men så langt ikke funnet noe. Tips mottas med takk.

Størrelsen: I likhet med Galaxy Tab 7 er Nexus et brett som lett kan holdes i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden, lengde og vekt er omtrent den samme, og som sin forgjenger her i huset glir den uanstrengt ned i en typisk herrejakkelomme. Etter at jeg fyrte opp Asus Transformer Primen (som har ligget i dvale siden april, etter mye om og men med diverse uvillige aktører) har jeg kunnet sammenlignet brukeropplevelsen med sju og ti tommer. Konklusjonen er den samme som tidligere: titommersbrett holder man med to hender, sjutommersbrett er en enhåndsdings.

Jeg opplever at nettsider tilpasset brett og mobiler (som man ofte ender opp med som standard når man surfer) ofte tar seg bedre ut i det litt mindre formatet, det samme er tilfelle for mange apper som opprinnelig ble skrevet for mobil. Et eksempel er Google Reader-erstatningen Feedly: den ser langt penere og mer oversiktlig ut på sju tommer – på en ti tommers skjerm blir det rett og slett for mye luft. Vi får håpe at lanseringen av iPad Mini fører til at flere skjønner hvor praktisk det mindre formatet er.

Skjerm: Skjermen til Nexus har høyere oppløsning enn skjermen til Taben og andre sjutommersbrett (1280 x 800 versus 1024  x 768), og det noe man lærer seg å sette pris på når man fex leser ebøker med Kindle-appen.

Batterilevetid: Så langt ser batterilevetiden ut til å være omtrent som for Taben, hvilket vil si 8-10 timer avhengig av bruk. Mer enn nok til å klare seg en reisedag uten påfyll, mao.

Tilbehør: Jeg savner allerede det utmerkede tastaturet Samsung leverte til sine nettbrett. Det hadde den store fordelen at man ikke koblet seg på via Bluetooth, men gikk via Samsungs proprietære lade/kommunikasjonskontakt. Rett inn og rett på skjerm uten noe mekk. Lade/kommunikasjonskabelen til Nexus er mikroUSB, hvilket bra fordi det reduserer behovet for ladekabler å dra med seg på tur men dårlig fordi det gjør Samsung-tastaturet overflødig. Det blir vel til at jeg drar med meg et Bluetooth-tastatur på reise, om ikke det skulle dukke opp en annen kul løsning. Det har gått rykter om en “keyboard” dock fra ASUS, men det tror jeg vel når jeg ser det. :)

Pris: Google har bevisst lagt seg lavt i pris, og akkurat nå finnes det neppe et bedre tilbud med tilsvarende spekker. iPad Minis rimeligste utgave (16 GB, wifi, som Nexus) går for 2540 ifølge Apple.no. Galaxy Tab 2 7.0 med wifi og 16 GB ligger rundt et par hundrelapper over såvidt jeg kan se av Kelkoo. Nå har Google nettopp lansert en ny serie med Nexuser i USA (en sjutommer med 32 GB internminne, en sjutommer med 3G pluss en titommer), og derfor kan det være smart å vente en måneds tid for å se hva som skjer med prisen på denne modellen.

Noen ting du lurer på som ikke er dekket over? Bare spør i kommentarfeltet.
Oppdatering: Min elendige IT-karma vil ingen ende ta, tydeligvis. En knapp ukem etter at Nexusen var innkjøpt, utviklet den en stygg pixelfeil på skjermen (vertikal fiolett pixelrad i venstre skjermkant), og måtte returneres til Siba. I motsetning til Komplett.no lagde de ingen problemer, men da Nexus var utsolgt må jeg vente noen dager til jeg får en erstatningsdings. Vet ikke hvor vanlig slike feil er, har ikke funnet noe systematisk ved å google, i motsetning til hva tilfellet var med skjermen til ASUSen. Men det er kanskje likevel noe man bør ta i betraktning?

Asus Transformer Prime: Et førsteinntrykk

Så ble det vår tur til å kjøpe nettbrett, da. Som blogget testet jeg iPad ifjor, og kom den gang til at opplevelsen ikke helt rettferdiggjorde prisen. Det hjalp selvsagt ikke at jeg på det tidspunktet kjørte Linux, som ikke akkurat er kjent for å godsnakke med iTunes. Utpå høsten 2011 ble jeg oppmerksom på at det Android-baserte brettet ASUS Transformer fikk mye fagnad, og som fornøyd kjøper av to netbooker fra samme selskap havnet det brått høyt på vil ha-lista.

Kjøpet ble skjøvet ut i tid da ASUS lanserte Transformer Prime, en oppgradert versjon med bedre grafikk (Tegra 3 fra Intel), i USA ifjor høst. Først i slutten av januar ankom brettet endelig her i heimen, og siden har jeg (og husets åtteåring) brukt det daglig. Hovedårsaken til at jeg kjøpte Transformer var løsningen med et tastatur som med et håndgrep forvandler nettbrett til en netbook.

Tastaturet holdes på plass i en smal renne med tre festepunkter, og har ekstra batteri, USB-port og en SD-kortleser. Med tastaturet på fungerer Prime som en vanlig bærbar – du kan for eksempel koble til minnepinner, eksterne harddisker og annet USB-utstyr (vel å merke slikt det finnes støtte for i Android) og regne med at det oppfører seg normalt. Uten tastaturet er Prime et nettbrett med en skarp og god skjerm, litt smalere i bredden enn iPad men også håret lettere.

Like etter at jeg mottok brettet oppdaterte systemet seg til siste Android-versjon (4, også kjent som Ice Cream Sandwich). Det bærer sterkt og positivt preg av at Google har vunnet erfaring med telefoner og brett de siste årene. Det følger ikke med noen instruksjonsbok med brettet, men det tok ikke sønnen vår mange minuttene å finne ut av systemet helt på egen hånd.

Og det bringer meg til det mest slående ved brettet: det ser pent ut, og det er lettvint og morsomt å bruke. Det funker utmerket som en touchbasert spillplattform, er strålende å se film på i sofaen når du er forkjølet, et utmerket surfebrett og helt OK å lese bøker på. Med andre ord: på hjemmebane fungerer det først og fremst en mediedings/leketøy for store og små, her som i de fleste andre brettfamilier.

På jobbreiser ser det annerledes ut. Der var jeg på jakt etter en maskin som kan brukes til skriving, surfing og den daglige driften av enkeltmannsforetaket mens jeg er på veien (kalender, epost, regneark). I tillegg må jeg ha en maskin som veier så lite at jeg slipper unna med håndbagasje når jeg må overnatte på steder som bare nås med Widerøe, helst med en batterilevetid som lar meg jobbe en hel dag uten å lade.

Det innebygde kameraet tar helt patente bilder, som man ser her

For å ta det siste først: ASUS hevder at den unike kombinasjonen av batteri i tastatur og skjerm kan gi brettet en brukstid på opptil 18 timer. Om det stemmer vet jeg ikke, men av erfaring vet jeg at man kan få en full arbeidsdag og likevel ha godt med batteri igjen. Hver gang brettet kobles til tastaturet, etterlades det fra tastaturbatteriet, noe som betyr at jeg ikke lader oftere enn hver tredje eller fjerde dag når det brukes hjemme.

Med en samlet vekt på 1,1 kilo er det heller ikke noe å si på vekten. Chassiset er i børstet aluminium, og i sammenbrettet stand virker brettskjermen svært godt beskyttet mot støt og slag. Android 4 virker kjapt og responsivt, det er bare når jeg laster inn fullversjonene av norske nettaviser med ørten flæsjreklamer at det merkes at dette tross alt er en glorifisert mobiltelefon. Det, og så utvalget av applikasjoner da.

Ja, for når du beveger deg over i Android-land kan du si takk og farvel til mye av programvaren du er vant til å bruke på desktopen, og belage deg på å finne erstatninger som er mer eller mindre ekvivalente. Det kommer stadig flere brettilpassede applikasjoner, men det er ikke til å komme forbi at det meste av det som finnes i Android Market er skrevet for mobiltelefoner, med alle de begrensningene det innebærer.

Derfor tok det meg overraskende lang tid å finne en office-pakke jeg kunne leve med, for eksempel. Jeg har brukt Openoffice i årevis, men det finnes ikke for Android (det gjør heller ikke MS Office, selvsagt). Google Documents er like avhengig av nettforbindelse på brett som på PC, så det var uaktuelt. Pakken Polaris Office er forhåndsinstallert på Transformer, men viste seg å være ubrukelig da det ødela flere av tekstfilene mine.

Med Android 4 er det lett å sette opp en attraktiv startside med apps og widgeter (her: kalender, epost og RSS-leser). Bakgrunnen er et levende skjermbilde, en annen av mine Android-favoritter.

Etter å ha prøvd fire-fem alternativer, endte jeg opp med å kjøpe Documents to Go fra Dataviz, et firma som har laget programvare for udde plattformer i mange år (jeg kjørte det første gang på en Linux-basert PDA fra Sharp). Grensesnittet er kluntete og utseendet lysår unna standarden som er satt med Android 4, men det leverer Word-filer som mine oppdragsgivere ikke klager på. Og det er hovedsaken for meg, tross alt.

Ellers er det å overføre og holde rede på filer er en smal sak. Her trengs det ikke å installeres noe iTunes eller Zune-aktig for å få tilgang til egne filer: plugg brettet i en USB-port på PCen og det dukker opp som en ekstern 32 (eller 64, avhengig av modellen) gigabytes harddisk i filviseren. Mappenavnene er stort sett intuitive, så å overføre musikk, filmer, bilder og ebøker blir mest et spørsmål om å dra og slippe til riktig mappe.

I det daglige arbeider jeg stort sett i Dropbox-mappa mi. Her finnes det en Android-applikasjon som fungerer annerledes enn det man er vant til fra PC. Fornuftig nok synkroniserer den ikke alle filene i Dropbox-området (i mitt tilfelle ville det si rundt 30 GB), isteden laster den ned en spesifikk fil man klikker på, som så kan jobbes med on- eller offline. Det siste er verdt å merke seg, da Transformer foreløpig bare kommer med wifi – ikke innebygd 3G (det går selvsagt an å koble brettet på nett via mobilen, og for meg er det nok).

Andre brettilpassede nytteapplikasjoner:

  • Amazon Kindle: Gir en god god ebok-leseopplevelse (selv om jeg blir like trøtt i øynene av å lese på Transformer som på iPad), og har en butikkløsning som er enklere å bruke enn Kindle Store på nett.
  • Beyondpod: Podcastklient for lyd og video, pent og ryddig grensesnitt
  • Diverse Google-programvare: GMail, Reader, Maps, Docs er selvsagt preinstallert og godt brettilpasset
  • Google Chrome: Min (og mange andres) favorittnettleser finnes nå i beta for Android, med avanserte synkroniseringsmuligheter mot desktop
  • Lookout: Sikkerhetsprogramvare. Beskytter mot uhumskheter som push ad-apps, og tilbyr sporing, fjernsletting og låsing. Et must, mao.
  • MyLibrary: Preinstallert ebokprogram for EPUB og PDF-bøker. Aldiko er et godt alternativ.
  • Opera Mobile (ikke Mini): Den norskutviklede nettleseren er kjappere og mer stabil enn konkurrentene. En vinner på tunge nettaviser, fex
  • Pulse News: Flipboard-klon for Android, fin til å lese tidsskrifter og feeder med offline
  • Skype: Lyd og video fungerer helt perfekt.
  • TweetCaster: Twitter-klient, er tilpasset brett i en helt annen grad enn favoritter som Tweetdeck, fex.

Ellers har Jorunn planer om å blogge om spill for Android-brett i nær fremtid, da det er hun som har hatt hovedansvaret for det her i heimen.

Konklusjon: Om du får tak i den norske utgaven (i skrivende stund ser det ut til å være temmelig utsolgt rundt forbi) vil du ha skaffet deg et nettbrett som rent teknisk er helt i toppklasse, samt en helt grei netbook-erstatning. Men vær oppmerksom på begrensningene som ligger i hardware og applikasjonsmarked, ikke minst hvis du ønsker å bruke brettet til noe mer enn moro, spill og dill. :)

 

Sju teknotrender for titallet

Convenience is king
Slagordet “content is king” er i ferd med å tømmes for mening i en tid da alt innhold er i ferd med å digitaliseres, og tilbys oss fra et utall lovlige (og mindre lovlige) kilder. På titallet vil det handle om å tilby og pakke inn innholdet så lettvint måte som mulig. Utleie av film via PVR-opptakere, Amazons Kindle Store, Apples App Store og Spotifys minimalistiske grensesnitt viser vei for dem som ønsker å nå et bredt marked.

Den gode nyheten for produsentene er at kundene ser ut til å være villige til å betale for lettvintheten (Kindle-ebøker koster ofte mer enn papirversjonene), og er tjenesten god nok kan den delvis erstatte ulovlig nedlasting. Men det krever at det utvikles løsninger som gir kundene utstrakt kontroll over sine digitale produkter – ønsket om lettvinthet strekker seg langt utover kjøpsøyeblikket. Det som trengs fremover på dette området altså ikke “killer apps” så mye som “killer standards”.

Forbrukerne trekkes inn i nettskyen
Cloud computing eller nettskytjenester har lenge vært et svar på leting etter et spørsmål for folk flest. Tjenester som Dropbox, som synkroniserer data mellom datamaskiner og mobiltelefoner er nyttig, men på ingen måte uunnværlig. Vippepunktet for nettskytjenester vil først nås når mobilt bredbånd blir like raskt som dagens hjemmenettverk (Netcoms 4G-lansering i 2009 viser hva som er mulig), slik at synkronisering av store datamengder og kjøring av nettapplikasjoner virkelig blir raskt og sømløst.

Å ha tilgang til alle filer på alle maskiner man eier er nyttig nok, men fra et forbrukerperspektiv vil synkronisering av passord, bokmerker og bruksrettigheter til medier bli avgjørende. Amazons Whispersync-tjeneste, som sørger for at man vil fortsette å lese en bok fra riktig sted, uansett om lesingen skjer på Kindle-lesebrett, smarttelefon eller PC, vil danne modell for mange. Mot slutten av titallet vil det være mulig å plukke opp mobilen og se et TV-program fra der man sluttet å se det på 50-tommeren i stuen, for eksempel.

Mobiltelefonen blir mini-PC
Tendensen går klart i retning av at mobiltelefoner får kraftigere prosessorer, større skjermer og mer internminne. Nokia N900 markedsføres idag som en lomme-PC, og ville vært regnet som en grei skrivebordsmaskin for 10 år siden. Utviklingen vil ikke merkes så godt på salget av konvensjonelle PCer, men netbook- og tavlesegmentet vil komme under økende press i årene som kommer.

Med raskt mobilt bredbånd, skytjenester og billig flashminne vil lagringsplass ikke lenger være et problem mot slutten av titallet. I praksis vil man kunne ha med seg alle sine data, overalt. Begrensningen vil ligge i skjerm- og tastaturstørrelsen: det er grenser for hvor mye man kan få bildebehandlet eller arbeidet med regneark på en fire tommers skjerm. Løsningen blir trådløs skjermoppkobling. Innen 2020 vil du kunne kjøpe mobiler som finner tastaturer og skjermer innen rekkevidde, og kobler seg til om enhetene er ledige.

Utvidet virkelighet
Posisjonsbaserte tjenester fikk noe av et gjennombrudd mot slutten av 00-tallet, og vil utvikle seg raskt i årene fremover. På det norske markedet er det ennå et stykke igjen til vi får informasjonsrike karttjenester lik den som tilbys av det amerikanske eiendomsmeglerfirmaet Trulia. Skjermdumpen over er fra Trulias iPhone-app, som viser et navigasjonsgrensesnitt der boliger av interesse for en kjøper er overlagret på et gatebilde.

I takt med at geotagging av innhold brer om seg, finnes det knapt grenser for hva slags informasjonslag som kan legges “oppå” virkeligheten. Begrensningen vil nok en gang ligge i manglende standarder: idag er tjenestene knyttet til spesifikke telefoner eller applikasjoner – du vil ikke kunne finne en ledig bysykkel eller en blomsterbutikk via den samme applikasjonen som viser deg boliger. Aktørene som klarer å skape plattformuavhengige, integrerte løsninger vil stå sterkest. Globalt peker Google seg ut, i Norge ligger Finn.no godt an.

Sosiale nettmedier + smarttelefoner = lifeblogging
Forbindelsen mellom  avanserte mobiltelefoner og sosiale nettmedier er blitt stadig tettere de senere årene, noe som blant annet avspeiler seg i bruk av Facebook- og Twitter-logoer ved markedsføring av nye modeller. Men ennå ligger det tekniske hindringer i veien for at samspillet skal realisere sitt fulle potensiale. Mobilleverandørene må tilby raskere og billigere bredbånd, og nettmediene må tilpasses innholdet som leveres av mobiltelefoner i en langt bedre grad enn idag.

Når prisen og teknologien blir riktig, vil unge brukere gå foran i å flytte innholdsproduksjonen ut i verden i stor skala. Geotaggete videoklipp, lydopptak og stillbilder vil gi opphav til lifeblogging, der folk presenterer og kommenterer livene sine fortløpende. De brede massemediene vil se det kommersielle potensialet i dette, og derfor vil man i løpet av tiåret se realitykonsepter på TV som tar utgangspunkt i lifebloggeres opplevelser. “Big Brother” blir til millioner av “Little Brothers”, om man vil.

Fra to til tre dimensjoner
Prisen for forrige tiårs mest overraskende teknologiske comeback går til den tredimensjonale kinofilmen (LP-platen er en god nummer to), som etter alle solemerker burde ha dødd ut for 50 år siden. Med en suksess som “Avatar” i ryggen er det rimelig å se for seg økt bruk av 3D-teknologi på TV- og dataskjermer det neste tiåret. Men tar man vårt bruksmønster i betraktning er det gode grunner til å tro at dette forblir et nisjeprodukt på datamaskiner. Den største kommersielle verdien vil antagelig ligge i spillmarkedet (regn med full 3D-støtte i Playstation 5 og XBox 1440, for eksempel.)

Men 3D gjør seg også bemerket på et annet område. Prisen på tredimensjonale skrivere er for alvor begynt å falle, og størrelsesmessig er modeller som den over ikke langt unna dimensjonene til laserskrivere på 1980-tallet. Hobbymiljøet som kaller seg for “makers” har allerede oppdaget mulighetene som ligger i å kunne utveksle 3D-oppskrifter på alle slags plastkomponenter, og for skriverprodusentene kan salg av mangefarget “toner” til 3D-skrivere etterhvert bli en kjærkommen biinntektskilde i en tid da papiret for alvor begynner å tape.

Men Microsoft-modellen var ikke død
Nulltallet tilhørte i stor grad Apple, med iPod, iPhone og en solid økning i markedsandelen på PC-markedet som de mest synlige resultatene. På titallet vil Apple fortsatt være viktig, men i stadig større grad utfordres av aktører som har lært av Apples suksesser og svakheter. I 2010 eksemplifiserer Googles Android-system  denne utviklingen: Google leverer operativsystemet, men overlater i hovedsak utviklingen av de fysiske telefonene til leverandørene. I årene fremover vil markedet bli oversvømmet av et stort antall Android-telefoner med ulik formfaktor, kapasitet og pris.

Denne modellen gjør det også mulig for Google og andre som følger samme modell å tjene penger på det viktigste markedet på titallet, som er den raskt voksende middelklassen i India og Kina. Her snakker vi om mer enn en halv milliard mennesker som har mange av de samme teknologiske ønskene som oss, men som ofte ikke har råd til å betale prisen for Apples lukkede system og designregime. Utviklingen kan sees på som en naturlig konsekvens av at mobiler blir likere datamaskiner: modellen som ga Microsoft dominans på PC-markedet, blir simpelthen stadig lettere å gjennomføre på mobilplattformen.