Dagens sikkerhetstips: fjern harddisken

Når en bærbar PC går i stykker, er det ofte vanskelig for brukeren å vite hva som er galt. Ta min fars HP-laptop, som gikk fløyten ifjor høst. Den nektet rett og slett og starte. Hadde min far valgt å sende den til service ville han ha fått sikkert svar, men som så mange andre PC-brukere gjorde han regnestykket og kom til at det ville bli billigere å kjøpe en ny. Normalt ville han ha kastet den defekte bærbare i dunken for elektronisk avfall.

Passordbeskyttet, ukryptert Windows XP-partisjon fra en defekt laptop

Men så har det seg slik at han har en nerdesønn, da. Jeg tok fram skrutrekkeren, åpnet et lokk på undersiden av maskinen og fisket fram en 2,5 tommers harddisk som viste seg å fungere helt utmerket da den ble puttet i mitt eksterne harddiskkabinett. Selvsagt hadde min far passordbeskyttelse, men det er altså null verdt når du plugger i USB-kabelen til kabinettet i en annen PC. Da spretter alle ukrypterte filer i Windows og Linux opp, fullt leselige.

Den samme prosessen som gjorde det lett som en plett å kopiere alle relevante data over til min fars nye maskin, ville ha gjort det like lett for en eventuell kriminell med et minimum av IT-kompetanse å gå amok med min fars passord og sensitive personopplysninger, om disken var blitt værende i maskinen. Og saker og ting tyuder på at stadig flere kriminelle med et minimum av IT-kompetanse har begynt å skjønne dette. Med andre ord:  å fjerne harddisken før du resirkulerer den gamle PCen, er et enkelt og kjapt sikkerhetstiltak.

Det er sjelden det går så brutalt for seg når man fjerner en harddisk.
I denne MacBook Proen satt disken kinkig til i et spor til venstre.

Min erfaring er at ulike produsenter har ulik praksis for montering av harddisker. Best i klassen er Lenovo, som plasserer disken i en brønn på siden av maskinen, der den kan trekkes ut på et par skinner ved å skru av et lokk. Men heller ikke HPs disk var vanskelig å fjerne, ei heller min nylig kasserte Asus Eee. Vanskeligst viste Jorunns MacBook Pro seg å være – der var harddisken klemt godt inne i et hjørne og holdt på plass med Apples spesialskruer. Men med litt rå kraft gikk da det også.

Hva du så velger å gjøre med disken, avhenger av situasjonen. Om disken ikke er for gammel og liten, kan det godt tenkes at den har gode år foran seg. I så fall: kjør diskdiagnostiseringsprogramvare, formatér den på nytt og bruk den igjen. Min fars harddisk endte opp ny disk i min mors Thinkpad, for eksempel. Er den stor, kan du også bruke den som backupenhet via en USB-diskavleser. Har du flere disker, kan du putte dem i et RAID-kabinett. Nerdemoro FTW.

Men er du det minste i tvil, bør du dumpe den – diskplass koster virkelig ikke allverden i våre dager. I så fall bør du i det minste slette innholdet med et disksletteprogram (det følger med Linux og OSX) før du kaster. Føler du deg ekstra paranoid, kan du demagnetisere disken med en neodymmagnet etterfulgt av et angrep med hammer og spiker, for eksempel. Eller finne på noe annet kreativt som vil tvinge en eventuell IT-kompetent kriminell til å bli IBAS-kunde.

Neppe Nokia neste gang

Jeg må innrømme det – selv om jeg ikke ble overrasket over alliansen mellom Nokia og Microsoft, ble jeg skuffet. Konfrontert med den raske Android-veksten i den nedre delen av markedet og Apples faste grep om den øvre, måtte Nokia gjøre noe. Linux-varianten MeeGo er ikke ferdig – og spørsmålet er om den noensinne blir det for telefoner (nettbrett og mediespillere av ymse slag blir hovedsatsingsområdet fremover).  Symbian er fremdeles verdens største smartfon-OS, men brukerandelen faller raskt og teknologien vil bli forlatt av Nokia i 2012.

Nokias uttalte strategi er å flytte fokuset vekk fra billigtelefoner og “emerging markets”, og mot det øvre markedssegmentet der Apple har demonstrert at det er mulig å tjene store penger. Sett mot den bakgrunnen blir Microsofts Windows Phone 7 et mer rasjonelt valg enn mange tror. Business-segmentet, som tradisjonelt har vært viktig for Nokia, kan komme til å omfavne alliansen i den grad at det faktisk gir noe av det ønskede løftet for begge parter.

Men for meg betyr dette antagelig et farvel til Nokia. Jeg kommer ikke til å bytte til WP7 for den daglige driften av min egen lille virksomhet, både pga min generelle mistro mot lukkede systemer og fordi jeg har bundet for mye av virksomheten min opp mot Linux-plattformen.

Nokia 7280 – eksempel på radikal (om enn litt poengløs) innovasjon…

Her er noe av det jeg som mangeårig Nokia-kunde kommer til å savne:

Byggekvaliteten. Min Nokia E61i var bygd som en panservogn. Den tålte arktisk kulde, tropisk varme, regn, snø og haggel og fall fra sykkel i full fart på turer i marka, uten å pådra seg annet enn små skraper. N900 er skjørere, men hikker aldri uansett vær og føreforhold. Den lot seg lett sette sammen igjen da den traff asfalten fra halvannen meters høyde ifjor sommer og lå spredt utover bakken i sine enkelte bestanddeler.

Samtalekvaliteten. Som reisende frilanser er jeg helt avhengig av å ha en telefon som leverer god samtalekvalitet overalt i vårt langstrakte og til tider dårlig mobildekkede land. Her har Nokia alltid levert for meg.

Utvalget. Nokias designfilosofi har vært den omvendte av Apples – maksimalisme i motsetning til minimalisme. Jeg noterer meg at endel amerikanere ser på det som selskapets største problem – i en slags snodig omvendt logikk der begrensede muligheter til å velge gjøres til idealet i “the land of choice”. Snurrig, og helt klart ikke min greie. I want it all, and I want it now.

Solide operativsystemer. Det kan sies mye stygt om Symbian, men systemet gjorde jobben for meg i årevis. Maemo, som jeg kjører nå, er på mange måter et strålende produkt. Åpenhet i alle ender og full multitasking med kontroll over kjørende applikasjoner (klikk på krysset øverst til høyre, som i Windows, og applikasjonen stenger på ordentlig) er bare ett av mange fortrinn jeg vil savne.

Innovasjonsevnen. Nokia bygde de første vellykkede smarttelefonene og oppfant konseptet App Store, og var tidlig ute med slagordet om mobilen som datamaskinens etterfølger. Resultatet er at N900 er en fullt fungerende netbook-erstatning, med en fullversjons nettleser og muligheter for å koble til ekstern skjerm, harddisk, DVD-spiller og tastatur om det innebygde ikke strekker til. Jeg var genuint spent på hvordan Nokia ville følge opp N900.

Her er det jeg ikke kommer til å savne:

For mange operativsystemer. Selv om Nokia var tidlig ute med Ovi Store, viser denne programvarebutikken også Nokias hovedproblem. For før du i det hele tatt kan begynne å lete etter programvare, må du oppgi hvilken telefon du har (Nokia-kunder blir veldig vant til “Nokia cell phone selector”, som illustrert over), og resultatet er ofte at programmet du ønsker ikke finnes for din telefon.

Dårlig oppfølging. Jeg fikk aldri noen systemoppdatering for min E61i, selv om den hadde seriøse bugger. Så langt har jeg fått tre oppdateringer til N900. De viste seg både å være vanskelige å installere, og bød i praksis på lite nytt. Ting som irriterte meg da jeg kjøpte telefonen, som ekstremt treg IMAP-oppdatering og inkonsekvent bruk av skjermrotasjon, er uforandret.

Uklar vei fremover. Apples oppgraderingsspor for iPhone er et av firmaets største fortrinn. Eier du en iPhone nå, vet du hva du kan forvente av maskinvare og operativsystem når du må oppgradere. Som Nokia-kunde har jeg sett to store skifter i OS-strategi og en storlansering av programmeringsmiljøet QT som så ble droppet. For alt jeg vet har Nokia ombestemt seg igjen om et år eller to.

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre neste gang jeg må shoppe mobiltelefon. Siden jeg vil ha en telefon med fysisk tastatur, begrenses utvalget kraftig. Det mest sannsynlige blir vel at jeg går for en tastaturbasert Android-løsning, selv om Jorunns erfaringer med apps som ikke lar seg stenge og dårlig batterilevetid gjør meg usikker.

Sukk. Mest av alt har jeg lyst til å vente til noen bygger Seabird-telefonen…

Facebook og personvern: når du er produktet

Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.

Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.

Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:

As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.

Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.

Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.

Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.

At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.

Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.

Så selv om det finnes andre selskaper som gjør endel av det samme (tenk bare på alle appene til smartmobiler som deler informasjon om deg uten at du vet det) er det ingen som gjør så mye i så stor skala på én gang. Og tendensen synes å være klar: Facebook har ingen planer om å trappe ned den personfokuserte annonsemodellen, og ønsker å utvikle seg til en generell plattform for et utall aktiviteter som nå gjøres på det åpne nettet. Fremtidsstrategien til selskapet er oppsummert i denne Wired-artikkelen, i denne forbindelsen er punkt 4 verdt å merke seg:

Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.

Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.

Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.

Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:

Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”

Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.

Nokia N900 – den beste telefonen du neppe kommer til å eie

Mine gamle smarttelefon, Nokia E61, var i ferd med å ta kvelden etter lang og tro tjeneste, og i det siste har jeg lagt ned mye tid på research. Et hovedkrav for meg er at telefonen må ha fysisk QWERTY-tastatur, og dermed datt det store grosset av smarttelefoner ut av konkurransen. Resten var et spørsmål om eliminasjon: Blackberry er for giret mot bedrifter, Nokias E-serie er basert på det nå grundig utdaterte S60, HTCs tastetelefoner bruker Windows Mobile og Palm Pre har en for usikker fremtid.

Dermed sto det i praksis mellom Motorola Milestone, en Android-telefon som har fått mye fagnad, og Nokia N900. Det som til sjuende og sist utelukket Motorolaen, var det faktum at den måtte bestilles fra utlandet. Med andre ord ingen gunstig leverandøravtale, og en omstendelig returprosess om noe går galt. Been there, got the geeky T-shirt. Dermed ble det til at jeg gikk til anskaffelse av telefonen jeg knotter det meste av dette blogginlegget på, med en helt grei Netcom-deal.

Klikk for større bilde

Talskatten Linus demonstrerer tastaturet

Så la oss gjøre unna det først som sist: noe av det som fungerer best på denne telefonen, er nettopp tastaturet. Vi snakker selvsagt om et tommeltastatur, men innen denne kategorien er det det beste jeg har vært borti så langt. Norske tegn er selvsagt på plass, autofullførfunksjonen er akkurat passe insisterende og etter kort tid kommer man opp i en helt respektabel knottefart. I det hele tatt lever maskinvaren opp til Nokias påstand om at dette egentlig er mer av en lommedatamaskin med telefonfunksjoner, jamfør spekkene nedenfor:

Størrelse: 110.9 x 59.8 x 18 mm
Vekt: 181 g
Innebygd minne: 32 GB
Skjerm: 800 × 480 billedpunkter, 89 mm på diagonalen
Kamera: 5.0MP f/2.8 Carl Zeiss Tessar linse
Tilkobling: GPRS, EDGE, UMTS, WCDMA, HSPA, WLAN 802.11 b/g, Bluetooth 2.1
I tillegg: GPS, FM-mottaker og sender, infrarød sender og mottaker, video ut

Den sylskarpe skjermen har en oppløsning på 800×480 billedpunkter. Det er to og en halv ganger mer enn f.eks. iPhone har, og godt nok til å se de fleste nettsider i fullskjermmodus. Med en slik oppløsning forventer man å kunne spille av film i DVD-oppløsning, og her opplever jeg at N900 leverer uten problemer. Det man ikke forventer, men også får, er muligheten til å spille av den samme filmen (eller andre videoer, bilder eller presentasjoner) rett til TV-skjermen via den medfølgende video ut-kabelen. Nais, Nokia.

I det hele tatt er dette den kraftigste og raskeste lommedatamaskinen jeg noensinne har brukt (og jeg har eid og prøvd noen i min tid). Operativsystemet i bunnen, Maemo 5 (en Linuxvariant), virker bunnsolid og kjører uten videre 7-8 programmer samtidig. Om du vil surfe, twitre spille, se på film, snakke og bruke GPSen samtidig, kan du gjøre det uten å lukke programmer, og uten å bekymre deg for at N900 henger seg pga manglende prosessorkraft.

Ekte parallellprosessering: ikke bare kjekt å ha, det blir fort uunnværlig

Maemo 5 er også et grundig gjennomtenkt operativsystem på svært mange måter. Etter å ha trasket i S60-land i årevis er det en lise å se det gode programdesignet, de pene ikonene og de elegante overgangene man forventer av en smartfon i 2010. Ta kontaktlisten, for eksempel. Den inneholder ikke bare navn, telefon og epost, den oppbevarer også SMS-samtaletrådene du har hatt med vedkommende kontakt, og kan kobles til allverdens sosiale nettjenester.

Det oppdaget jeg ved en tilfeldighet forleden, da en venn sendte meg noe jeg trodde var en SMS, men som viste seg å være en Skype-chatmelding. Skype er forhåndsinnstallert (uten videostøtte, dog), og fanget opp min venns Skype-adresse automatisk. For en som i praksis lever av kontaktlisten sin, er dette en så fabelaktig nyttig funksjon at det alene rettferdiggjør prisen. Og det blir selvsagt veldig fristende i sofaen og knotte i vei når alt blir gjort så lett tilgjengelig.

Innrøm det: det er litt kult, ikke sant?

Da gjelder det å passe på batterilevetiden. Den er nemlig ikke god om man bruker maskinen slik den er tenkt å brukes (fra 12 til 48 timer avhengig av bruk, er tallene jeg har sett). Jeg baserer meg på å lade N900 daglig, men siden telefonen også lades via micro-USB-kabelen man kobler den til PCen med, går det fort rutine i det. Med 32 GB interminne blir det svært god plass til film, bilder og andre data, og et tilsvarende stort behov for å koble maskinen til for å overføre. Når vi først er inne på svartsidene: så langt mangler telefonen fremdeles MMS (et møte-seg-sjøl-i-døra-øyeblikk, da jeg var blant dem som latterliggjorde iPhone for å mangle dette), og programvareutvalget er magert.

Om man bare baserte seg på Nokias egen Ovi Store, ville man faktisk ha inntrykk at det kun eksisterte en håndfull programmer. Men listen over nyttige programmer som trygt og lett kan installeres på N900 omfatter mange hundre og øker stadig, og i tillegg kan det installeres et stort antall generelle applikasjoner (Maemo er basert på Debian, om det sier deg noe), selv om det ikke anbefales for uerfarne brukere. Det er vel knapt nødvendig å nevne at omtrent all programvare er gratis, slik seg hør og bør i Linuxland.

Om du vil kan du sette opp en av de opptil fire desktopene på iPhone-aktig vis.

Noen programmer jeg virkelig har verdsatt så langt: bloggprogrammet MaStory (mesteparten av denne postingen ble skrevet med det), Twitterklienten Mauku (fremdeles under utvikling, mangler noe funksjonaliteT), podcastprogrammet Gpodder, spillene Angry Birds og Bounce Evolution, FM-radioen, den innebygde mediaspilleren og det hendige lille astronomiprogrammet Orrery (venter på at Stellarium skal komme ut av beta). Blant ting jeg ennå ikke har hatt tid til å gjøre, er å installere den gratis offline-versjonen av Ovi Maps (bør skje via Windows, som nesten aldri brukes).

Astronomiprogrammet Orrery

Selv om du vil ha få problemer med å slå ihjel tiden, er det åpenbart at Maemo-utvalget aldri vil kunne måle seg med Android eller iPhone Store. Og selv om utviklingen går raskt framover, er det fortsatt mye som er på eksperimentstadiet i Maemo. Den største nedturen så langt er Mail for Exchange, som etter sigende skulle synkronisere mot Google-tjenestene jeg er så avhengig av, men som ga opp etter den innledende synkroniseringen. Her setter jeg min lit til utviklermiljøet, som jobber med å finne en løsning på problemet. Alternativt en fremtidig oppdatering av operativsystemet.

Jeg ser at mange kaller N900 for en lommemaskin for utviklere og entusiaster, og jeg kan ikke si meg uenig i den beskrivelsen. Jeg hører utvilsomt til i den siste kategorien, og derfor trives jeg godt med å fikle og mekke. Som fremtidstenker har jeg også stor glede av å prøve ut en type plattform jeg tror vil bli viktig i årene fremover. Ja, for jeg hører altså ikke til dem som tror at verden om ti år er dominert av iPhoner og iPader på steroider, digitale sandkasser der en håndfull leverandører bestemmer rammene for innovasjon og prosumentvirksomhet. Jamfør denne morsomme telleren som egentlig ikke er så morsom fra Operas nettside:

Om ti år vil folk flest fremdeles bruke arvtakerne til dagens PCer, ganske enkelt fordi (som Cory Doctorow påpeker i denne glimrende oppsummeringen av hvorfor han ikke kommer til å kjøpe en iPad) innovasjon trives best under åpne forhold. Lik det eller ei, men det var Bill Gates’ modell som førte til at man vi fikk en datamaskin på hvert bord i det rike nord, og det er den samme åpne hardwaremodellen som er iferd med å gjøre det samme i India og Kina. Om det er slik at mobilene er på vei til å bli kjernen i våre liv, er N900 et tidlig eksempel på en modell som kan gjøre smarttelefoner til allemannseie, snarere enn et fenomen for de kreative klasser i det rike nord.


Talskatten har sett fremtiden, og liker det han ser.

Innovasjonen foregår for fullt på N900, som nå er i ferd med å bli utgangspunkt for et spennende samarbeid mellom Nokia og Intel kalt MeeGo. Takket være Googles Android-prosjekt er Linux på mobiltelefoner inne i en kambrisk eksplosjon. Hvilket også er hovedgrunnen til at jeg ikke tror du kommer til å ville eie denne uhyre smarte smartfonen. Trenger du en hendig og enkel smarttelefon til jobben, er Nokias E-serie og Blackberry glimrende alternativer. Er det først og fremst moro du vil ha med telefonen, så er det rikelig med glinsende glassplater der ute. Skal du bruke telefonen din til noe så vettugt som å ringe og tekste med, hadde du vel ikke lest denne bloggpostingen i utgangspunktet, antar jeg. ;-)

Okei, så gir denne lille meningsutvekslingen fra et svensk Linux-debattforum et hint om at det er enda en ting på ferde når folk som meg velger N900:

Som om det går att installera Linux på din brödrost så kommer du även där att installera?
Jo för faen…bara för att det går… skulle ha coolaste brödrosten i stan…

Ubuntu 9.10 “Karmic” – status og bugrapport

Etter forrige ukes eksemplariske installasjon av siste Ubuntu-versjon har jeg nå begynt å oppdage de første bugene. Det vil alltid være noe å sette fingeren på etter en oppgradering, og så langt har jeg hatt langt mindre etterinstallasjonstrøbbel med “Karmic Koala” enn jeg periodevis hadde med forrige versjon. Her er de mest irriterende feilene så langt, med den minst alvorlige først:

  1. Ved avspilling av film blir fargene negative. Det viser seg at VLC og Movie Player ved installasjon kan få satt en “Hue”-verdi som gir denne effekten. Fiks: Nullstille “Hue”. Det gjør man i f.eks. Movie Player ved å gå til Edit/Preferences/Display og trykke “Reset to defaults”.
  2. Evolution kræsjer ved åpning av vedlegg. Denne rapporterte bugen viser seg når man åpner en fil ved å dobbeltklikke, eller prøver å lagre den. Siden jeg mottar drøssevis med vedlegg hver dag med Evolution, er dette en seriøst irriterende sak. Workaround: Åpne vedleggene i Gmail. Oppdatering: Denne bugen er ikke fullt så påtrengende etter siste systemoppdatering, men forekommer sporadisk fremdeles.
  3. Empathy får grafikksystemet til å låse seg. Empathy fases nå inn som standard-chatteklienten i Ubuntu. Jeg hadde imidlertid ikke kjørt den i mange minutter før det grafiske grensesnittet (Gnome) sto bom fast. Jeg kom meg ut av problemet ved å taste CTRL-ALT-F4, logge meg på uten grafikk og taste killall empathy. Workaround: Kjør Pidgin istedet. Ser penere ut, og har flere plugins uansett. :-)
  4. Dvalefunksjonen er ustabil. Denne buggen er rett og slett trist, da forrige Ubuntu-versjon så ut til å ha knekket den gamle Linux-nøtta en gang for alle. For øyeblikket er jeg i samme situasjon som for to versjoner siden, da jeg aldri kunne vite om grafikksystemet eller wifi våknet til live etter dvale. Workaround: Har ikke funnet noen så langt.
  5. “Mount not found” ved oppstart. Denne utrivelige feilmeldingen dukket opp for to dager siden, og siden har jeg sett den et par ganger. Nå fikk den nettopp maskinen til å stoppe under oppstart og sende meg til et “recovery terminal window”. Jeg fulgte instruksjonene i terminalvinduet om å taste CTRL-D, hvorpå oppstarten fortsatte med at disksystemet ble scannet med fsck. Workaround: Har ikke funnet noen så langt. Oppdatering: Det er mulig at dette skyldes at en Sony Reader-leseplate er blitt lagt inn i fstab ved en feil.
  6. Spotify fungerer ikke: Ved oppstart av Spotify blir lyden skurrete og uklar. Fiks: Denne fra kommentarfeltet løste problemene for meg.

Hvordan er med mine med-pingvinister? Noen flere som har trøbbel, eventuelt forslag til løsninger? :-)

Nettskyen vokser stadig: Dropbox på mobil

screenshot0025

Dropbox, det utmerkede nettskybaserte backup- og synkroniseringsprogrammet, har nettopp utvidet tilbudet sitt til også å gjelde mobiltelefoner. Riktignok har det eksistert en iPhone-app en tid, men nå kan man få tilgang til alt som ligger på Dropbox-kontoen via en hvilken som helst mobil med nettleser.

URLen er m.getdropbox.com, og tar deg til en nettside med grensesnittet over. Det er ennå et stykke igjen til man fra en hvilken som helst mobil kan få tilgang til Dropbox-mappa som kan ligge på PC eller Mac, men utviklingen går i riktig retning. Fra og med idag har jeg fått enda mye bedre tilgang til det jeg jobber med, når og hvor som helst jeg måtte befinne meg. Kult.