Arkiv for geeky

Eee 1000H som jobbmaskin: 90% av kapasiteten til 30% av prisen

asus-eee-pc-1000h-mini-laptopTirsdag denne uken måtte jeg levere min Lenovo Thinkpad T61 inn til reparasjon, og var uten jobbmaskin for første gang på lenge. Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en netbook som en billig erstatningsmaskin, og gikk etter litt research for Asus Eee 1000H. Hos Digital Impuls betalte jeg 3650 kroner for en utgave med 160 GB harddisk og 2 GB minne, med andre ord 30 % av de 12 500 jeg betalte for Lenovoen ifjor.

Jeg var svært nysgjerrig på hvordan Asusen ville håndtere mitt daglige arbeid, og er så langt positivt overrasket. Jeg hadde forventet at maskinen skulle greie seg tålelig bra, men ikke at den på så mange områder skulle være bedre enn en fullversjons bærbar PC i forretningsklassen, og alt i alt komme ut som nesten jevngod. Hvorfor ser du nedenfor:

Fordel Asus

Støtte for eksternskjermer: På Eee brukes Fn+F8 til å “bla” gjennom ulike alternativer (begge skjermer på, kun ekstern skjerm, opprinnelig oppsett), og støtten for eksterne skjermer og projektorer ser ut til å være svært god. Jeg hadde ingen problemer med å koble meg til skrivebordsskjermen, vår Sony HD-TV eller to ulike projektører.  Thinkpaden er mer kronglete, både i Windows og Linux har jeg måttet droppe standardfunksjonen Fn+F5 og gå inn i programvaren for Nvidia-skjermkortet for å få projektører og eksternskjermer til å fungere.

Vekt: Inklusive lader veier Asusen omtrent det halve av Lenovoen, det vil si 1,5 kilo. For en som reiser mye i forbindelse med jobben er halvannen kilo spart halvannen kilo man ikke sleper rundt på. Tro meg: det betyr en hel del.

Batterilevetid: Den oppgitte batterilevetiden var grunnen til at jeg gikk for Asus. I tester blir levetiden målt til mellom 5 og 6 timer avhengig av bruk, et inntrykk som bekreftes av min bruk så langt. Da batteriet i Lenovoen var helt nytt, klarte jeg å skvise 2,5 timer ut av den på en god dag. Ifor mange situasjoner på reise er det for lite, rett og slett.

Varmeutvikling/viftestøy: Asusen er klart kjøligere enn Lenovoen, og på batteri med strømsparing på er den ofte helt kald. Tilkoblet nett med full kapasitet (“High Performance”) er viftestøyen hørbar, men på et lavt og behagelig nivå. Lenovoen blir ikke bare glovarm i perioder, den har også en langt mer merkbar viftestøy.

Kortleser og webkamera: Begge maskiner har samme antall utganger – 3 USB, Ethernet, lyd osv, men Asusen har i tillegg innebygd SD-kortleser og et 1,3 megapixels webkamera (Skype er preinstallert og har sin egen startknapp på tastaturet).

Trådløst: Ikke bare virker det som om nettverkskortet i Asusen finner nettverket vårt mye raskere enn både Thinkpaden og Jorunns Macbook Pro, men muligheten til å velge mellom ulike oppsett for wifi og Bluetooth er smart. Det er lett å tenke seg situasjoner der du vil spare strøm ved å skru av wifi, men samtidig vil ha på Bluetooth, for eksempel. Bryteren som skrur alle av alle nettverk på Lenovoen virker litt primitiv i sammenligning.

Uavgjort

Lettere jobbprosesser: Ved kjøring av programvare som OpenOffice eller Opera merker jeg ingen vesentlig forskjell på Centrino-prosessoren i Lenovoen og Atom-prosessoren i Asusen (vel å merke etter at jeg har skrudd opp farta på Atom-prosessoren til “High Performance”).

Vising av film i lavere oppløsning: Filmvisning i vanlig TV/DVD-oppløsning går like greit på begge maskiner. Det rapporteres at Atom-prosessoren sliter med å vise full HD-film, men det har jeg ikke hatt sjansen til å prøve ennå.

Fordel Lenovo

Tyngre prosesser: Når flere programmer er åpne samtidig, som f.eks. OpenOffice, Gimp og Firefox, opplever jeg at det går tregt å bytte vindu på Asusen. Firefox er spesielt utsatt, særlig når jeg er på nettsteder som er avhengige av javascript eller Google Gears. Ditto for visning av Flash-video – her opplever jeg at det kan hakke i høy oppløsning om ikke farten er skrudd helt opp. Planetarieprogrammet Stellarium ser foreløpig ikke ut til å trives veldig godt, det kan kanskje at det er temmelig regnekrevende.

Internskjerm: En 10 tommers 1024×600-skjerm kan selvsagt ikke sammenlignes med Lenovoens 14 tommer og 1440×900. Mens det er mulig å jobbe en full dag på sistnevnte, merket jeg et velkjent knipetak mellom øynene etter en times arbeid på Asusen. Når det er sagt er den lille netbookskjermen både god og skarp, og har få problemer med å vise de fleste nettsteder korrekt.

Tastatur: Igjen virker det kanskje urimelig å sammenligne maskiner av ulike størrelse. Men jeg ble faktisk positivt overrasket av Asus-tastaturet, som har fått endel pepper i anmeldelser. Bredden var godt unyttet, og tastene hadde relativt god feedback. Jeg ville være istand til å taste mye lengre på denne maskinen enn jeg ville orke å se på skjermen, for å si det slik. Det som slår mest negativt ut er plasseringen av høyre SHIFT-tast, som står så tett på pil-opp-tasten at man stadig ender opp med å skrive midt i setningen over istedenfor å lage stor bokstav.

Pekeutstyr: Om ikke alle liker Thinkpad-styrepinnen (jeg syns den er genial), er det vanskelig å se for seg at noen kan like løsningen som er valgt på Asusen. Her er museknappene så harde å trykke ned at man virkelig må anstrenge seg, og de er dekket av en aluminiumsplate som gjør det vanskelig å vite nøyaktig hvor man skal trykke.

DVD-spiller: Et stort “tja”, dette. Jeg kan sant å si ikke huske sist jeg spilte en DVD på min bærbare, og programvare og operativsystemer er jo ting man gjerne oppgraderer via nettet eller installerer med minnepinne nå til dags.


Gratulerer med dagen, verdensveven

I anledning verdensvevens 20-årsjubileum ble jeg intervjuet via epost av Morgenbladet. I dagens utgave er en liten del av intervjuet publisert, men siden jeg brukte såpass mye tid på å besvare journalistens spørsmål publiserer jeg hele svaret mitt nedenfor. Det står forhåpentligvis ganske godt på egne bein som en hyllest til Sir Tims epokegjørende oppfinnelse. :-)

Hva tror du unge mister i overgangen fra fysisk tekst til digital?

Jeg vet ikke om de egentlig mister så mye. Unge mediebrukere er medieagnostiske, og velger tekstmedium etter behag og behov. Lesing av lange skjønnlitterære tekster er fremdeles best og billigst på papir, f.eks., og vil derfor foregå på dette mediet. Mye av den digitale
lesingen handler om ulike typer faktatekster, der fordelene ved bredt kildetilfang og aktualitet antagelig oppveier ulempene ved at en del av kildene er upålitelige.

Vi behøver ikke lenger å lagre informasjon, siden alt kan søkes opp på google og i wikipedia. Hvilke konsekvenser får det?

Sannsynligvis at visse typer kunnskapservervelse og -lagring blir overflødig. Det er gjort undersøkelser som viser at vi er blitt dårligere til å huske telefonnumre og merkedatoer fordi dette i så stor grad er “outsourcet” til mobiltelefoner. Memorering av alle slags tall og kortfattede fakta, som er lette å skaffe til veie på mobil og PC, følger antagelig etter. Hvorfor i alle dager skal jeg gå rundt og huske på hovedstaden i Colombia, når snl.no eller wikipedia.no gir meg svaret på noen sekunder?

Hva er potensielt det mest negative med dette?

At vi har et samfunn som i århundrer har vært basert på ett kunnskapsparadigme, som nå blir nødt til å tilpasse seg et nytt. I overgangen fra det gamle til det nye vil det gjøres mange feil, og det vil ikke minst skoleelever betale prisen for. Forsåvidt ser vi det allerede, i form av frustrasjon over dårlige erfaringer med bruk av elektroniske læremidler i skolen.

Har det noen positive effekter?

Om det fører til at vi får et syn på kunnskap som i større grad vektlegger prosesser og sammenhenger enn memorering, er det utvilsomt positivt. Brukerdeltakelsen er ikke bare demokratiserende, men bidrar også til å utvide kunnskapsbasen dramatisk – vi glemmer ofte at nettrevolusjonen faller sammen med utdannelsesrevolusjonen, noe som medfører at svært mange av amatørene som bidrar til f.eks. Wikipedia har solid akademisk bakgrunn.

I vitenskapelige avhandlinger har jeg sett google-generasjonen nevnt. Det som omtales er personer født etter 1993, som ikke har opplevd informasjonssøken uten internett. Hvordan vil deres tankesett være annerledes fra tidligere generasjoners?

I utgangspunktet at de forventer tilgjengelighet: å få det de vil ha, nøyaktig når de vil ha det. Som et medlem av den forrige generasjonen kan jeg godt huske tiden da informasjon var mangelvare (én TV-kanal med svært begrenset programutvalg, kun tilgang til ikke-leksikalsk kunnskap i bibliotekets åpningstid osv), og kan ikke annet enn misunne dagens tenåringer. Fordi begrepet digital informasjonskompetanse nærmest er ukjent blant lærere og foreldre, er det ennå et stykke igjen til google-generasjonen klarer å nyttiggjøre
seg informasjonen på en fullgod måte. Når lærere kritiserer elever for å bruke Wikipedia ukritisk, er det altså lærerne som har det største problemet.

Nå har vi jo hatt leksikon lenge, så det er en stund siden vi behøvde å gå rundt med store mengder faktainformasjon lagret i hjernen. Hva er forskjellen på informasjonstilgangen på internett og i leksikon ellers?

Bredden, dybden og tilgjengeligheten. For alt annet enn de enkleste formene for kunnskapssøk, fungerer leksikonet kun som en startplattform. Nettet er infrastrukturen for en stor andel av menneskehetens samlede kultur og kunnskap (og i løpet av et tiår eller to all kultur og kunnskap). Jeg er en varm tilhenger av leksika som nisjeprodukt og aktivt involvert i Store norske og Wikipedia, og er derfor opptatt av disse modellenes begrensninger.

Hvor mye tid bruker du online hver dag?

Datamaskinen står på minst 14 timer hver dag, jeg går til og fra og bruker den parallellt med andre medier. Dermed er det vanskelig å måle et spesifikt timetall – slik det også er det for selskap som TNS Gallup når de forsøker å finne ut hvor mye tid folk bruker på nettet.

Eiriks teknologiske tidslinje

Charlie Stross har laget en tidslinje som viser hvor gammel han var da han fikk tilgang til ulike teknologier for første gang. Stross begrenser det til teknologier han husker som livsforandrende, et smart grep i en gjennomteknologisert hverdag. Her er mitt forsøk på å lage noe tilsvarende:

  1. Armbåndsur: 7 år (dvs 1971). I første klasse var det viktig å holde rede på tiden. Jeg gjorde det med en Timex, et ur som etter ryktet å dømme burde ha gått istykker i løpet av noen dager. Isteden levde uret lenge nok til at jeg rakk å miste det i vannet under en sørlandsferie et par år senere. Da vi fant uret på samme sted neste sommer og fikk det til å starte igjen, sendte min far det til Timex og foreslo å bruke det i en reklame. Timex var ikke interessert i å promotere dette sjeldne eksempelet på byggekvalitet, dog…
  2. Skrivemaskin: 8 år. Siden skrivemaskiner sto overalt i huset, brukte jeg dem sikkert da jeg var mye yngre. Men dette var første gang jeg brukte en skrivemaskin til å skrive en ordentlig tekst på egen hånd. Mens andre gutter tenkte på cowboyer når de hørte ordet Remington, hadde jeg funnet Tastaturet i mitt hjerte, og har siden aldri sett meg tilbake.
  3. Stjernekikkert: 9 år. Som åtteåring tilbragte jeg en hel sommer med å spille i TV-serien “Ferien vår”, som ble sendt på TV året etter og gjorde meg til umiddelbar småkjendis i énkanallandet. Alle pengene jeg tjente på min første sommerjobb ble brukt til å kjøpe en Tasco 50 millimeters refraktor, som raskt ble rettet mot stjernehimmelen og startet en prosess som har vart fram til denne dag.
  4. Lommekalkulator: 12 år. Min far hadde med en kalkulator fra en tur til London, og jeg brukte mye tid det første året på å lage varianter over ESSOOIL og SHELLOIL-vitser. Dens viktigste funksjon var likevel å gjøre meg interessert i større regnemaskiner, også kjent som datamaskiner.
  5. Kassettspiller: 13 år. Jeg er definitivt gammel nok til å innrømme at jeg kjenner et stikk av teknonostalgi når jeg ser C60-kassetten svirre forbi i introen til “Landeplage”. Piratkopiering av ABBA og Queen fra radio (man holdt spilleren inntil høyttaleren og trykket på “Record”) var et av de viktigste bruksområdene for spilleren, kan jeg huske.
  6. CD-spiller: 22 år. Jeg har alltid vært svært glad i klassisk musikk, og så derfor fram til å skaffe meg den sprake- og hakkfrie nye musikkteknologien hos salige Akers Mic. Jeg ble ikke skuffet da jeg satte på Mozarts hornkonserter med Barry Tuckwell, en av mine aller første CD-plater, og en som  lever i beste velgående fremdeles – stikk i strid med datidens spådommer om “CD-råte”.
  7. Hjemmedatamaskin: 23  år. Jepp, det stemmer. Jeg hører til det forsvinnende mindretallet av nerder som ikke vokste opp med Commodore 64 eller VIC-20. I likhet med Stross var min første personlige datamaskin (jeg hadde selvsagt tilgang til datakraft i massevis på universitetet) en Amstrad PCW, en CP/M-basert sak som først og fremst ble brukt til tekstbehandling. For en student var prisen avgjørende: inklusive skriver og programvare kostet Amstraden det halve av en IBM PC (og en firedel av en Macintosh).
  8. PDA/lommedatamaskin: 30 år: Jeg får ofte mine beste ideer når jeg er borte fra kontorplass, og har derfor alltid hatt med meg noe å skrive på. Med Psion 3a fikk jeg min første digitale “idéfanger”, som ble fulgt av Psion 5 og to versjoner av Sharp Zaurus. Jeg har ikke tall på alle artiklene (og bøkene) som startet sitt liv på en bitte liten skjerm.
  9. Mobiltelefon: 33 år. Nok en gang: det stemmer. Jeg reiste ikke nok på den tiden til å kunne forsvare å betale det det ville koste å erstatte telefonsvareren min med en av de tidlige mobilene. Produktet jeg tilslutt falt ned på var en Panasonic med en så antiintuitiv SMS-funksjon at jeg knapt sendte en tekstmelding før jeg fikk min første Nokia tre år etter.
  10. Leseplate: 36 år. Det var i de glade dotcomdager at jeg kjøpte min første leseplate, Nuvomedias Rocket eBook. Jeg hadde stor sans for den enkle teknologien, og trodde på den DRM-baserte forretningsmodellen helt til selskapet gikk konkurs og jeg mistet bøkene jeg hadde betalt for. Det var Rocket eBook som lærte meg at DRM betyr at kunden betaler, mens selgeren beholder kontrollen og dermed eierskapet.
  11. Åpen programvare: 37 år. Jeg hadde vært nysgjerrig på ideen om åpen kildekode et par år, og prøvd å installere Red Hat Linux i en tidlig versjon uten å lykkes. Det var SUSE Linux som ble min introduksjon til Linux, og siden har jeg vært innom de fleste store variantene (Red Hat, Mandrake, Mandriva) før jeg endte opp med Ubuntu. Man kan trygt si at mine erfaringer med leseplate-DRM (se over) og Linux har formet mitt kulturpolitiske verdensbilde. Det er lenge siden jeg sto for synspunkter som disse, for å si det slik.
  12. Bredbånd: 38 år. Behøver jeg å si noe mer?
  13. Smarttelefon: 42 år. Etter å ha sett hvordan PDAene gradvis måtte vike for smarttelefonene, ga også jeg etter og kjøpte Nokia E61i. Endelig fikk jeg en lommemaskin som ga meg full tilgang til alle de viktigste aspektene ved arbeidslivet mitt, uansett hvor jeg befant meg. Sant å si skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte meg før jeg outsourcet deler av hjernekapasiteten min.
  14. Min første bil: Aldri. I likhet med Charlie Stross har jeg ingen erfaring med – og heller ingen lengsel etter –  maskiner drevet av primitive eksplosjonsmotorer. Det nærmeste jeg kommer et ekstatisk “første bil-øyeblikk” er antagelig dagen da jeg ble den stolte eier av min nåværende Fuji Bullit Disc.

Sånn, det var det grøvste slik jeg husker det. Hva med dere – har dere enkeltminner eller tidslinjer, så skriv dem gjerne her eller legg inn en peker. :-)

Dagens tidlige nyttårsforsett


I 2009 er mitt mål å lære minst én av kattene dette.

The purrfect election storm :-D

cats for obama!

barack obama for president in 2008

Cats for Barack Obama ’08

Or how about this!

ingeniører + katter = jagerfly!

Ada og Linus burde være sååå glade for at jeg holdt meg langt unna NTH. ;-)

Okei, så kan jeg sutre over Linux av og til

Men samme kveld som jeg skriver en posting som den foregående, spaserer jeg inn i et Deli de Luca og får se følgende lysende blå påminnelse om hvorfor et Apple-produkt eventuelt ville være det eneste alternativet til Linux:

Feilen på skjermen (klikk for større bilde) gir maaange treff, gitt. :-)

Dropbox: sømløs backup og synkronisering i Skyen

Uansett hva Richard Stallman måtte mene, er cloud computing (her glimrende skildret av skuespillernerd Stephen Fry) iferd med å en del av hverdagen for de fleste av oss, så også undertegnede. De siste dagene har jeg hatt anledning til å teste et av de nye produktene i denne kategorien, Dropbox, som lover sine kunder sømløs backup og integrering via et svært enkelt grensesnitt.

Et hovedpoeng med cloud computing er å levere distribuerte, nettbaserte tjenester til sluttbrukeren uten av vedkommende skal behøve å bekymre seg om infrastrukturen som ligger bak, og så langt tyder alt på at Dropbox innfrir med glans. Jeg har tidligere prøvd å ta backup til nettet via f.eks. FTP eller annen programvare, og uvegerlig holdt opp etter en stund fordi det ble for mye styr og mekk. Denne gangen tror jeg det blir annerledes.

Det skyldes først og fremst den smarte integrasjonen av Dropbox i operativsystemet (det finnes  programvare for både Linux, OS X og Windows, og de skal visstnok ha lik funksjonalitet). Etter  installasjon registrerte jeg meg på nettstedet, og så var Dropbox klart til bruk. Programmet oppretter  mappen Dropbox, og alt som legges i den (vist under), blir automatisk oppdatert og synkronisert mot området der filene er lagret.

Hvor filene ligger ligger aner jeg ikke, og det skal da heller ikke bety noe i prinsippet, all den tid filoverføring og lagring er kryptert. Alt jeg behøver tenke på at jeg ikke overskrider de to 2 GB jeg har til gratis rådighet (kan oppgraderes til 50 GB mot betaling), og om jeg eventuelt har lyst til å dele filer med andre ved å legge dem i “Shared”-mappen.

Synkroniseringsfunksjonen har jeg ikke testet, men du skal kunne koble flere maskiner til samme mappe ved å logge deg på getdropbox.com, klikke på “Install” og logge deg på din eksisterende konto. Da vil alle Dropbox-mapper på alle maskiner alltid inneholde samme filer. Om maskinen din skulle bli stjålet har du selvsagt tilgang til filene via nettleseren. Cloud computing for folk flest, rett og slett.

Large Hadron Rap

I anledning den offiselle oppstarten av LHC-eksperimentene på onsdag har jeg vært i P4 og snakket om saken imorges, og skal i Nitimen på onsdag. Tross fjollete forsøk på å få dette til å handle om Jordas undergang, er det først og fremst en stor og viktig dag for vitenskapen. En dag da tusenvis av forskere verden over får tilgang til det største vitenskapelige instrumentet noensinne. En dag som simpelthen skriker etter sin egen rap. Følg godt med på teksten – den er (om mulig) enda mer lærerik enn Eric Idles Galaxy Song.

HOWTO: Get a T61 with Ubuntu to work with most projectors

Ever since I switching from a IBM Thinkpad T40 with a screen resolution of 1024×768, to a Lenovo Thinkpad T61 with a 1440×900 screen and NVidia graphics card, I’ve had problems with external projectors. Whether I’ve booted up the default OS, Ubuntu 8.04, or Windows XP, the projector usually shows a squashed wide-screen image or just part of an image. The laptop’s 16:9 screen just seemed terminally incompatible with every 4:3 projector out there.

But recently I stumbled upon a simple solution that so far has worked with every projector and external screen I’ve connected to the VGA port. Here it is, in three steps:

  1. If it isn’t already on, boot up you computer and log in.
  2. Connect the cable to the projector/external screen. That’s right: wait until you are logged in, do not connect the cable before you boot up.
  3. Restart X server, and log in again. To restart X in Ubuntu, just press Ctrl-Alt-Backspace.

By restarting X you will shut down Firefox, Openoffice and other applications that depend on the graphical subsystem. But most of Linux will be untouched, which means that the process should just take a few seconds. Anyway, in my experience it is far more predictable than running the projector application that launches in Windows XP when you press Fn-F5, and faster than using the NVidia application.

There might be a zeroth step here: My T61 is normally connected to an external 1680×1050 monitor, via the VGA port on a docking station. This meant that I initially had to use the NVidia X server Preferences application (normally found in System/Administration/NVidia X Server Settings or started by typing sudo nvidia-settings in a terminal window) to create a dual screen setup.

If you run this while an external monitor or projector is connected, you will see it listed along with the laptop screen when you press X Server Display Configuration. In the menu under the screen layout window, press “Configure” and choose “Separate X screen”, set the resolution to Auto and save the X Configuration file. With this setup as you standard xorg.conf file, the NVidia card seems to detect any new screens and change the resolution accordingly when you restart X.