Category Archives: geeky

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Google Nexus 7: førsteinntrykk

Etter at min utmerkede Galaxy Tab 7 Plus ble stjålet forleden måned, har jeg telt litt på knappene. Forrige mandag fikk jeg imidlertid nok av venting, og gikk innom Siba i Oslo sentrum, som kunne lokke meg med Google Nexus 7 til webpris i butikk (1990, pluss rabatt ved neste kjøp hos Siba). Og så langt kan jeg bare slutte meg til de aller mest begeistrede anmelderne der ute: dette er uten tvil det beste sjutommersbrettet  brettet jeg har prøvd så langt. Det er nydelig designet, lett å holde i hånden og responsivt som bare fy. Detaljer følger nedenfor:

Byggekvalitet: Google/ASUS har droppet metalldekselet som er så vanlig i brett-land, og isteden gått for en løsning der brettets bakside er dekket av et gummiert materiale. Man skulle tro det ville se kjipt ut, men løsningen er overraskende pen og gjør det den er ment å gjøre: å gi godt gripetak. Det er noe som verdsettes høyt i en husholdning der niåringen er en av de ivrigste brettbrukerne. Når han vrir Nexusen i alle retninger under spilling av fex Doodle Jump, er det godt å vite at det skal litt ekstra til før brettet sklir ut mellom ivrige, svette barnefingre.

Av/på- og lydknappene sitter oppe til høyre på brettet, som på Galaxy Tab 7, men virker en anelse mer solide. I likhet med Tab 7 booter Nexus kjapt, og prosessoren ser ut til å levere mer enn nok kraft til å gjøre det man måtte ønske. Hvor viktig prosessor/hardware er, fikk testet jeg forleden dag. Da installerte jeg samme versjon av Android (se nedenfor) på min Asus Transformer Prime (som fremdeles funker til lettere bruk, tross sprekk i skjermen). Når de to brettene kjøres side om side, er Nexus merkbart raskere og mindre hakkete enn Transformer Prime, og det til tross for at operativsystemet i fråga er et som er bygd for å fjerne hakking og lugg i systemet – Android 4.1 “Jelly Bean”.

Godkjent fra talskatten Linus, som er i ferd med å starte Doodle Jump

Operativsystem og apper: Et av de aller største plusspoengene for Nexus 7 er at det kommer preinstallert med siste tilgjengelige versjon av Googles Android-system. Det har vært sagt mye positivt om denne oppgraderingen, og jeg kan slutte meg til alt sammen. Med 4.1 går alt så meget bedre, takket være Googles mye omtalte “Project Butter“. Applikasjoner starter kjappere (spesielt merkbart for innlasting av nettsider med Android-utgaven av Chrome), og veksling mellom apper virker glattere og mer sømløst. Mer responsivt var det som ble lovet, og løftet holdes grundig på Nexus 7.

Med 4.1 får man også tilgang til Google Now, et konsept som kan bli innledningen på en ny “age of context”, eller ende opp som Google Wave. Robert Scoble mener det første (han tror at oppsigelsene av toppledere i Apple nylig kan knyttes til selskapets manglende evne til å skape kontekstuelle produkter). Jeg har såvidt begynt å bruke det, og ser absolutt nyttverdien av en tjeneste som “vet” alt om hverdagen din og derfor kan levere informasjon fortløpende mens du er underveis. Men så var det det at GNow vil ha tilgang til hele søkehistorikken min for å levere gode tips, da. Mjæh – skeptisk. :)

Så langt har jeg én ting å sette fingeren på, og det er plasseringen av notifications-feltet. Google har valgt å behandle Nexus som en mobil og legge det øverst på skjermen. Jeg antar det er for å skape konsistente grensesnitt på tvers av plattformer, men resultatet er at jeg mister muligheten til å hente opp feltet ved å swipe med tommelen på høyre hånd, slik jeg kunne på Tab 7 Plus. Isteden må jeg bruke venstre hånd for å swipe feltet ned fra toppkanten – et ikke helt uvesentlig irritasjonsmoment med tanke på hvor viktig feltet er ferd med å bli. Har lett etter settinger for å flytte på posisjonen, men så langt ikke funnet noe. Tips mottas med takk.

Størrelsen: I likhet med Galaxy Tab 7 er Nexus et brett som lett kan holdes i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden, lengde og vekt er omtrent den samme, og som sin forgjenger her i huset glir den uanstrengt ned i en typisk herrejakkelomme. Etter at jeg fyrte opp Asus Transformer Primen (som har ligget i dvale siden april, etter mye om og men med diverse uvillige aktører) har jeg kunnet sammenlignet brukeropplevelsen med sju og ti tommer. Konklusjonen er den samme som tidligere: titommersbrett holder man med to hender, sjutommersbrett er en enhåndsdings.

Jeg opplever at nettsider tilpasset brett og mobiler (som man ofte ender opp med som standard når man surfer) ofte tar seg bedre ut i det litt mindre formatet, det samme er tilfelle for mange apper som opprinnelig ble skrevet for mobil. Et eksempel er Google Reader-erstatningen Feedly: den ser langt penere og mer oversiktlig ut på sju tommer – på en ti tommers skjerm blir det rett og slett for mye luft. Vi får håpe at lanseringen av iPad Mini fører til at flere skjønner hvor praktisk det mindre formatet er.

Skjerm: Skjermen til Nexus har høyere oppløsning enn skjermen til Taben og andre sjutommersbrett (1280 x 800 versus 1024  x 768), og det noe man lærer seg å sette pris på når man fex leser ebøker med Kindle-appen.

Batterilevetid: Så langt ser batterilevetiden ut til å være omtrent som for Taben, hvilket vil si 8-10 timer avhengig av bruk. Mer enn nok til å klare seg en reisedag uten påfyll, mao.

Tilbehør: Jeg savner allerede det utmerkede tastaturet Samsung leverte til sine nettbrett. Det hadde den store fordelen at man ikke koblet seg på via Bluetooth, men gikk via Samsungs proprietære lade/kommunikasjonskontakt. Rett inn og rett på skjerm uten noe mekk. Lade/kommunikasjonskabelen til Nexus er mikroUSB, hvilket bra fordi det reduserer behovet for ladekabler å dra med seg på tur men dårlig fordi det gjør Samsung-tastaturet overflødig. Det blir vel til at jeg drar med meg et Bluetooth-tastatur på reise, om ikke det skulle dukke opp en annen kul løsning. Det har gått rykter om en “keyboard” dock fra ASUS, men det tror jeg vel når jeg ser det. :)

Pris: Google har bevisst lagt seg lavt i pris, og akkurat nå finnes det neppe et bedre tilbud med tilsvarende spekker. iPad Minis rimeligste utgave (16 GB, wifi, som Nexus) går for 2540 ifølge Apple.no. Galaxy Tab 2 7.0 med wifi og 16 GB ligger rundt et par hundrelapper over såvidt jeg kan se av Kelkoo. Nå har Google nettopp lansert en ny serie med Nexuser i USA (en sjutommer med 32 GB internminne, en sjutommer med 3G pluss en titommer), og derfor kan det være smart å vente en måneds tid for å se hva som skjer med prisen på denne modellen.

Noen ting du lurer på som ikke er dekket over? Bare spør i kommentarfeltet.
Oppdatering: Min elendige IT-karma vil ingen ende ta, tydeligvis. En knapp ukem etter at Nexusen var innkjøpt, utviklet den en stygg pixelfeil på skjermen (vertikal fiolett pixelrad i venstre skjermkant), og måtte returneres til Siba. I motsetning til Komplett.no lagde de ingen problemer, men da Nexus var utsolgt må jeg vente noen dager til jeg får en erstatningsdings. Vet ikke hvor vanlig slike feil er, har ikke funnet noe systematisk ved å google, i motsetning til hva tilfellet var med skjermen til ASUSen. Men det er kanskje likevel noe man bør ta i betraktning?

Teller på knappene: Galaxy Tab 2 7.0 eller Google Nexus 7?

Etter litt overveielse er jeg kommet til at erstatningen for det stjålne Samsung-brettet vil bli enten Samsungs oppfølger til Tab 7 Plus, Tab 7 2.0 (håpløst navn, forresten), eller Googles Nexus 7. Jeg har fått slik sans for sjutommersformatet at jeg vil holde meg til det fremover, og såsant jeg ikke skal bestille fra utlandet (og det er jeg lite lysten på) er det disse to det står om i Norge. Joda, jeg vet at ryktene går om et Apple-minibrett, men der vet vi ennå ikke noe om størrelsen (8 tommer er for stort, fex), jeg har allerede investert en god del i Android-apper og er lite lysten på å kjøpe nytt, og så er det meg og Apple, da… :)

Med tanke på at prisen er noenlunde den samme for 16 GB-wifiutgaven av brettene (rundt 2000-2200) er den ikke utslagsgivende i dette tilfellet. Det er heller ikke størrelse, vekt og batterikapasitet, som er noenlunde like. Her blir det altså andre spekker som skiller. Og forskjellene er faktisk mange og signifikante nok til at det kan sette en stakkars nerd i kattepine. For hør bare:

Samsung Galaxy Tab 2 7.0:
+ Har microSD-port, som gjør det mulig å legge til opptil 32 GB minne.
+ Finnes i en utgave med 3G
+ Produseres av Samsung, markedsleder med noen års erfaring med brett
+ Har kamera på baksiden og skjermsiden
+ Har et virkelig godt eksterntastatur som jeg har kjøpt, og som eventuelt må kasseres

– Kjører Android 4.0, erfaringsmessig kan det ta tid å få 4.1
– Proprietær ladeløsning
– Langsommere prosessor enn Nexus 7 (faktisk også langsommere enn forgjengeren 7 Plus)
– Preinstallert TouchWiz-grensesnitt pluss annen bloatware jeg ikke bruker

Google Nexus 7:
+ Høyere oppløsning enn andre sjutommersbrett (1280 x 800 pixel vs 1024 x 600 pixel)
+ Kjappere prosessor (1,2 GHz quad-core vs 1 GHz dual-core)
+ Lading via standard mikro-USB
+ Kjører Android 4.1 “Jelly Bean”, med gode muligheter for kjapp oppdatering i fremtiden
+ “Ren” Android-installasjon uten mye bloatware

– Ingen mikroSD-port, så 16 GB er alt du får
– Intet kamera på baksiden
– Ingen mulighet for 3G
– Produsert av ASUS, som jeg egentlig hadde avsverget etter Transformer-prime-miséren

Der står saken akkurat nå. Syns i grunnen begge modeller virker fristende, har gode erfaringer med Samsung men hører samtidig fantastiske ting om Google-brettet. Er i villrede, og venter derfor noen dager med å ta en beslutning. Hva ville du ha gjort? :)

Dagens sikkerhetstips: fjern harddisken

Når en bærbar PC går i stykker, er det ofte vanskelig for brukeren å vite hva som er galt. Ta min fars HP-laptop, som gikk fløyten ifjor høst. Den nektet rett og slett og starte. Hadde min far valgt å sende den til service ville han ha fått sikkert svar, men som så mange andre PC-brukere gjorde han regnestykket og kom til at det ville bli billigere å kjøpe en ny. Normalt ville han ha kastet den defekte bærbare i dunken for elektronisk avfall.

Passordbeskyttet, ukryptert Windows XP-partisjon fra en defekt laptop

Men så har det seg slik at han har en nerdesønn, da. Jeg tok fram skrutrekkeren, åpnet et lokk på undersiden av maskinen og fisket fram en 2,5 tommers harddisk som viste seg å fungere helt utmerket da den ble puttet i mitt eksterne harddiskkabinett. Selvsagt hadde min far passordbeskyttelse, men det er altså null verdt når du plugger i USB-kabelen til kabinettet i en annen PC. Da spretter alle ukrypterte filer i Windows og Linux opp, fullt leselige.

Den samme prosessen som gjorde det lett som en plett å kopiere alle relevante data over til min fars nye maskin, ville ha gjort det like lett for en eventuell kriminell med et minimum av IT-kompetanse å gå amok med min fars passord og sensitive personopplysninger, om disken var blitt værende i maskinen. Og saker og ting tyuder på at stadig flere kriminelle med et minimum av IT-kompetanse har begynt å skjønne dette. Med andre ord:  å fjerne harddisken før du resirkulerer den gamle PCen, er et enkelt og kjapt sikkerhetstiltak.

Det er sjelden det går så brutalt for seg når man fjerner en harddisk.
I denne MacBook Proen satt disken kinkig til i et spor til venstre.

Min erfaring er at ulike produsenter har ulik praksis for montering av harddisker. Best i klassen er Lenovo, som plasserer disken i en brønn på siden av maskinen, der den kan trekkes ut på et par skinner ved å skru av et lokk. Men heller ikke HPs disk var vanskelig å fjerne, ei heller min nylig kasserte Asus Eee. Vanskeligst viste Jorunns MacBook Pro seg å være – der var harddisken klemt godt inne i et hjørne og holdt på plass med Apples spesialskruer. Men med litt rå kraft gikk da det også.

Hva du så velger å gjøre med disken, avhenger av situasjonen. Om disken ikke er for gammel og liten, kan det godt tenkes at den har gode år foran seg. I så fall: kjør diskdiagnostiseringsprogramvare, formatér den på nytt og bruk den igjen. Min fars harddisk endte opp ny disk i min mors Thinkpad, for eksempel. Er den stor, kan du også bruke den som backupenhet via en USB-diskavleser. Har du flere disker, kan du putte dem i et RAID-kabinett. Nerdemoro FTW.

Men er du det minste i tvil, bør du dumpe den – diskplass koster virkelig ikke allverden i våre dager. I så fall bør du i det minste slette innholdet med et disksletteprogram (det følger med Linux og OSX) før du kaster. Føler du deg ekstra paranoid, kan du demagnetisere disken med en neodymmagnet etterfulgt av et angrep med hammer og spiker, for eksempel. Eller finne på noe annet kreativt som vil tvinge en eventuell IT-kompetent kriminell til å bli IBAS-kunde.

Neppe Nokia neste gang

Jeg må innrømme det – selv om jeg ikke ble overrasket over alliansen mellom Nokia og Microsoft, ble jeg skuffet. Konfrontert med den raske Android-veksten i den nedre delen av markedet og Apples faste grep om den øvre, måtte Nokia gjøre noe. Linux-varianten MeeGo er ikke ferdig – og spørsmålet er om den noensinne blir det for telefoner (nettbrett og mediespillere av ymse slag blir hovedsatsingsområdet fremover).  Symbian er fremdeles verdens største smartfon-OS, men brukerandelen faller raskt og teknologien vil bli forlatt av Nokia i 2012.

Nokias uttalte strategi er å flytte fokuset vekk fra billigtelefoner og “emerging markets”, og mot det øvre markedssegmentet der Apple har demonstrert at det er mulig å tjene store penger. Sett mot den bakgrunnen blir Microsofts Windows Phone 7 et mer rasjonelt valg enn mange tror. Business-segmentet, som tradisjonelt har vært viktig for Nokia, kan komme til å omfavne alliansen i den grad at det faktisk gir noe av det ønskede løftet for begge parter.

Men for meg betyr dette antagelig et farvel til Nokia. Jeg kommer ikke til å bytte til WP7 for den daglige driften av min egen lille virksomhet, både pga min generelle mistro mot lukkede systemer og fordi jeg har bundet for mye av virksomheten min opp mot Linux-plattformen.

Nokia 7280 – eksempel på radikal (om enn litt poengløs) innovasjon…

Her er noe av det jeg som mangeårig Nokia-kunde kommer til å savne:

Byggekvaliteten. Min Nokia E61i var bygd som en panservogn. Den tålte arktisk kulde, tropisk varme, regn, snø og haggel og fall fra sykkel i full fart på turer i marka, uten å pådra seg annet enn små skraper. N900 er skjørere, men hikker aldri uansett vær og føreforhold. Den lot seg lett sette sammen igjen da den traff asfalten fra halvannen meters høyde ifjor sommer og lå spredt utover bakken i sine enkelte bestanddeler.

Samtalekvaliteten. Som reisende frilanser er jeg helt avhengig av å ha en telefon som leverer god samtalekvalitet overalt i vårt langstrakte og til tider dårlig mobildekkede land. Her har Nokia alltid levert for meg.

Utvalget. Nokias designfilosofi har vært den omvendte av Apples – maksimalisme i motsetning til minimalisme. Jeg noterer meg at endel amerikanere ser på det som selskapets største problem – i en slags snodig omvendt logikk der begrensede muligheter til å velge gjøres til idealet i “the land of choice”. Snurrig, og helt klart ikke min greie. I want it all, and I want it now.

Solide operativsystemer. Det kan sies mye stygt om Symbian, men systemet gjorde jobben for meg i årevis. Maemo, som jeg kjører nå, er på mange måter et strålende produkt. Åpenhet i alle ender og full multitasking med kontroll over kjørende applikasjoner (klikk på krysset øverst til høyre, som i Windows, og applikasjonen stenger på ordentlig) er bare ett av mange fortrinn jeg vil savne.

Innovasjonsevnen. Nokia bygde de første vellykkede smarttelefonene og oppfant konseptet App Store, og var tidlig ute med slagordet om mobilen som datamaskinens etterfølger. Resultatet er at N900 er en fullt fungerende netbook-erstatning, med en fullversjons nettleser og muligheter for å koble til ekstern skjerm, harddisk, DVD-spiller og tastatur om det innebygde ikke strekker til. Jeg var genuint spent på hvordan Nokia ville følge opp N900.

Her er det jeg ikke kommer til å savne:

For mange operativsystemer. Selv om Nokia var tidlig ute med Ovi Store, viser denne programvarebutikken også Nokias hovedproblem. For før du i det hele tatt kan begynne å lete etter programvare, må du oppgi hvilken telefon du har (Nokia-kunder blir veldig vant til “Nokia cell phone selector”, som illustrert over), og resultatet er ofte at programmet du ønsker ikke finnes for din telefon.

Dårlig oppfølging. Jeg fikk aldri noen systemoppdatering for min E61i, selv om den hadde seriøse bugger. Så langt har jeg fått tre oppdateringer til N900. De viste seg både å være vanskelige å installere, og bød i praksis på lite nytt. Ting som irriterte meg da jeg kjøpte telefonen, som ekstremt treg IMAP-oppdatering og inkonsekvent bruk av skjermrotasjon, er uforandret.

Uklar vei fremover. Apples oppgraderingsspor for iPhone er et av firmaets største fortrinn. Eier du en iPhone nå, vet du hva du kan forvente av maskinvare og operativsystem når du må oppgradere. Som Nokia-kunde har jeg sett to store skifter i OS-strategi og en storlansering av programmeringsmiljøet QT som så ble droppet. For alt jeg vet har Nokia ombestemt seg igjen om et år eller to.

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre neste gang jeg må shoppe mobiltelefon. Siden jeg vil ha en telefon med fysisk tastatur, begrenses utvalget kraftig. Det mest sannsynlige blir vel at jeg går for en tastaturbasert Android-løsning, selv om Jorunns erfaringer med apps som ikke lar seg stenge og dårlig batterilevetid gjør meg usikker.

Sukk. Mest av alt har jeg lyst til å vente til noen bygger Seabird-telefonen…

Facebook og personvern: når du er produktet

Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.

Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.

Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:

As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.

Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.

Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.

Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.

At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.

Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.

Så selv om det finnes andre selskaper som gjør endel av det samme (tenk bare på alle appene til smartmobiler som deler informasjon om deg uten at du vet det) er det ingen som gjør så mye i så stor skala på én gang. Og tendensen synes å være klar: Facebook har ingen planer om å trappe ned den personfokuserte annonsemodellen, og ønsker å utvikle seg til en generell plattform for et utall aktiviteter som nå gjøres på det åpne nettet. Fremtidsstrategien til selskapet er oppsummert i denne Wired-artikkelen, i denne forbindelsen er punkt 4 verdt å merke seg:

Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.

Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.

Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.

Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:

Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”

Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.