Das Keyboard: Unboxing og førsteinntrykk

Forleden gikk jeg til anskaffelse av Das Keyboard, også kjent som tastaturenes BMW. Prisen er definitivt i stil med BMW (sjekk prisjakt.no for de beste tilbudene), men kvaliteten matcher den fullt ut. Det man får er et solid, tungt chassis i aluminium og taster som forsøker å gjenskape brukeropplevelsen til IBMs legendariske PC-tastaturer fra 1980-tallet.

Det er da også gjerne kvaliteten på tastene som får folk til å velge Das Keyboard. Tastene gir et langt mer solid inntrykk enn et typisk billigtastatur, men uten å gi for mye motstand. Det er ganske mye “key travel”, og derfor er dette kanskje ikke tastaturet for en som er vant til å skrive på laptop. Men for alle som i likhet med meg trådte sine skribent-barnesko med skrivemaskin og IBM-tastatur, er Das Keyboard en ren nostalgitripp.

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MS Brown, Blue og Red, finnes her
En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MX Brown, Blue og Red, finnes her

Det finnes to hovedvarianter av tastaturet, MX Brown og MX Blue. Sistnevnte gjenskaper den berømte klikkelyden til IBM-tastaturene, noe som kan være verdt å merke seg for den som jobber i kontorlandskap e.l. Ellers er det ikke så mye å si, da Das Keyboard-serien er ganske minimalistisk sammenlignet med mye av det som er på markedet.

Varianten jeg valgte, modell 4C med brune taster, utmerker seg ved å være kompakt (derav C) fordi det numeriske tastaturet er fjernet. Den har to USB-porter, men kaster ikke engang bort plass på indikatorlys (aldri skjønt poenget med slike likevel – man oppdager jo for eksempel veldig fort om CAPS LOCK står på).

Das Keyboard handler om å tilby en god skriveopplevelse, og det kan jeg gå for at man får. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å tilpasse meg et nytt tastatur, men ikke i dette tilfellet. Das Keyboard var som å komme hjem – bare minutter etter at det var plugget i Chromeboxen, fløy fingrene over tastene som om de aldri hadde gjort annet. Varmt anbefalt!

IMG_20160709_141327

IMG_20160709_123204

IMG_20160709_123353

IMG_20160709_123410 IMG_20160709_123430

IMG_20160709_123445

Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Google Nexus 7: førsteinntrykk

Etter at min utmerkede Galaxy Tab 7 Plus ble stjålet forleden måned, har jeg telt litt på knappene. Forrige mandag fikk jeg imidlertid nok av venting, og gikk innom Siba i Oslo sentrum, som kunne lokke meg med Google Nexus 7 til webpris i butikk (1990, pluss rabatt ved neste kjøp hos Siba). Og så langt kan jeg bare slutte meg til de aller mest begeistrede anmelderne der ute: dette er uten tvil det beste sjutommersbrettet  brettet jeg har prøvd så langt. Det er nydelig designet, lett å holde i hånden og responsivt som bare fy. Detaljer følger nedenfor:

Byggekvalitet: Google/ASUS har droppet metalldekselet som er så vanlig i brett-land, og isteden gått for en løsning der brettets bakside er dekket av et gummiert materiale. Man skulle tro det ville se kjipt ut, men løsningen er overraskende pen og gjør det den er ment å gjøre: å gi godt gripetak. Det er noe som verdsettes høyt i en husholdning der niåringen er en av de ivrigste brettbrukerne. Når han vrir Nexusen i alle retninger under spilling av fex Doodle Jump, er det godt å vite at det skal litt ekstra til før brettet sklir ut mellom ivrige, svette barnefingre.

Av/på- og lydknappene sitter oppe til høyre på brettet, som på Galaxy Tab 7, men virker en anelse mer solide. I likhet med Tab 7 booter Nexus kjapt, og prosessoren ser ut til å levere mer enn nok kraft til å gjøre det man måtte ønske. Hvor viktig prosessor/hardware er, fikk testet jeg forleden dag. Da installerte jeg samme versjon av Android (se nedenfor) på min Asus Transformer Prime (som fremdeles funker til lettere bruk, tross sprekk i skjermen). Når de to brettene kjøres side om side, er Nexus merkbart raskere og mindre hakkete enn Transformer Prime, og det til tross for at operativsystemet i fråga er et som er bygd for å fjerne hakking og lugg i systemet – Android 4.1 “Jelly Bean”.

Godkjent fra talskatten Linus, som er i ferd med å starte Doodle Jump

Operativsystem og apper: Et av de aller største plusspoengene for Nexus 7 er at det kommer preinstallert med siste tilgjengelige versjon av Googles Android-system. Det har vært sagt mye positivt om denne oppgraderingen, og jeg kan slutte meg til alt sammen. Med 4.1 går alt så meget bedre, takket være Googles mye omtalte “Project Butter“. Applikasjoner starter kjappere (spesielt merkbart for innlasting av nettsider med Android-utgaven av Chrome), og veksling mellom apper virker glattere og mer sømløst. Mer responsivt var det som ble lovet, og løftet holdes grundig på Nexus 7.

Med 4.1 får man også tilgang til Google Now, et konsept som kan bli innledningen på en ny “age of context”, eller ende opp som Google Wave. Robert Scoble mener det første (han tror at oppsigelsene av toppledere i Apple nylig kan knyttes til selskapets manglende evne til å skape kontekstuelle produkter). Jeg har såvidt begynt å bruke det, og ser absolutt nyttverdien av en tjeneste som “vet” alt om hverdagen din og derfor kan levere informasjon fortløpende mens du er underveis. Men så var det det at GNow vil ha tilgang til hele søkehistorikken min for å levere gode tips, da. Mjæh – skeptisk. :)

Så langt har jeg én ting å sette fingeren på, og det er plasseringen av notifications-feltet. Google har valgt å behandle Nexus som en mobil og legge det øverst på skjermen. Jeg antar det er for å skape konsistente grensesnitt på tvers av plattformer, men resultatet er at jeg mister muligheten til å hente opp feltet ved å swipe med tommelen på høyre hånd, slik jeg kunne på Tab 7 Plus. Isteden må jeg bruke venstre hånd for å swipe feltet ned fra toppkanten – et ikke helt uvesentlig irritasjonsmoment med tanke på hvor viktig feltet er ferd med å bli. Har lett etter settinger for å flytte på posisjonen, men så langt ikke funnet noe. Tips mottas med takk.

Størrelsen: I likhet med Galaxy Tab 7 er Nexus et brett som lett kan holdes i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden, lengde og vekt er omtrent den samme, og som sin forgjenger her i huset glir den uanstrengt ned i en typisk herrejakkelomme. Etter at jeg fyrte opp Asus Transformer Primen (som har ligget i dvale siden april, etter mye om og men med diverse uvillige aktører) har jeg kunnet sammenlignet brukeropplevelsen med sju og ti tommer. Konklusjonen er den samme som tidligere: titommersbrett holder man med to hender, sjutommersbrett er en enhåndsdings.

Jeg opplever at nettsider tilpasset brett og mobiler (som man ofte ender opp med som standard når man surfer) ofte tar seg bedre ut i det litt mindre formatet, det samme er tilfelle for mange apper som opprinnelig ble skrevet for mobil. Et eksempel er Google Reader-erstatningen Feedly: den ser langt penere og mer oversiktlig ut på sju tommer – på en ti tommers skjerm blir det rett og slett for mye luft. Vi får håpe at lanseringen av iPad Mini fører til at flere skjønner hvor praktisk det mindre formatet er.

Skjerm: Skjermen til Nexus har høyere oppløsning enn skjermen til Taben og andre sjutommersbrett (1280 x 800 versus 1024  x 768), og det noe man lærer seg å sette pris på når man fex leser ebøker med Kindle-appen.

Batterilevetid: Så langt ser batterilevetiden ut til å være omtrent som for Taben, hvilket vil si 8-10 timer avhengig av bruk. Mer enn nok til å klare seg en reisedag uten påfyll, mao.

Tilbehør: Jeg savner allerede det utmerkede tastaturet Samsung leverte til sine nettbrett. Det hadde den store fordelen at man ikke koblet seg på via Bluetooth, men gikk via Samsungs proprietære lade/kommunikasjonskontakt. Rett inn og rett på skjerm uten noe mekk. Lade/kommunikasjonskabelen til Nexus er mikroUSB, hvilket bra fordi det reduserer behovet for ladekabler å dra med seg på tur men dårlig fordi det gjør Samsung-tastaturet overflødig. Det blir vel til at jeg drar med meg et Bluetooth-tastatur på reise, om ikke det skulle dukke opp en annen kul løsning. Det har gått rykter om en “keyboard” dock fra ASUS, men det tror jeg vel når jeg ser det. :)

Pris: Google har bevisst lagt seg lavt i pris, og akkurat nå finnes det neppe et bedre tilbud med tilsvarende spekker. iPad Minis rimeligste utgave (16 GB, wifi, som Nexus) går for 2540 ifølge Apple.no. Galaxy Tab 2 7.0 med wifi og 16 GB ligger rundt et par hundrelapper over såvidt jeg kan se av Kelkoo. Nå har Google nettopp lansert en ny serie med Nexuser i USA (en sjutommer med 32 GB internminne, en sjutommer med 3G pluss en titommer), og derfor kan det være smart å vente en måneds tid for å se hva som skjer med prisen på denne modellen.

Noen ting du lurer på som ikke er dekket over? Bare spør i kommentarfeltet.
Oppdatering: Min elendige IT-karma vil ingen ende ta, tydeligvis. En knapp ukem etter at Nexusen var innkjøpt, utviklet den en stygg pixelfeil på skjermen (vertikal fiolett pixelrad i venstre skjermkant), og måtte returneres til Siba. I motsetning til Komplett.no lagde de ingen problemer, men da Nexus var utsolgt må jeg vente noen dager til jeg får en erstatningsdings. Vet ikke hvor vanlig slike feil er, har ikke funnet noe systematisk ved å google, i motsetning til hva tilfellet var med skjermen til ASUSen. Men det er kanskje likevel noe man bør ta i betraktning?

Teller på knappene: Galaxy Tab 2 7.0 eller Google Nexus 7?

Etter litt overveielse er jeg kommet til at erstatningen for det stjålne Samsung-brettet vil bli enten Samsungs oppfølger til Tab 7 Plus, Tab 7 2.0 (håpløst navn, forresten), eller Googles Nexus 7. Jeg har fått slik sans for sjutommersformatet at jeg vil holde meg til det fremover, og såsant jeg ikke skal bestille fra utlandet (og det er jeg lite lysten på) er det disse to det står om i Norge. Joda, jeg vet at ryktene går om et Apple-minibrett, men der vet vi ennå ikke noe om størrelsen (8 tommer er for stort, fex), jeg har allerede investert en god del i Android-apper og er lite lysten på å kjøpe nytt, og så er det meg og Apple, da… :)

Med tanke på at prisen er noenlunde den samme for 16 GB-wifiutgaven av brettene (rundt 2000-2200) er den ikke utslagsgivende i dette tilfellet. Det er heller ikke størrelse, vekt og batterikapasitet, som er noenlunde like. Her blir det altså andre spekker som skiller. Og forskjellene er faktisk mange og signifikante nok til at det kan sette en stakkars nerd i kattepine. For hør bare:

Samsung Galaxy Tab 2 7.0:
+ Har microSD-port, som gjør det mulig å legge til opptil 32 GB minne.
+ Finnes i en utgave med 3G
+ Produseres av Samsung, markedsleder med noen års erfaring med brett
+ Har kamera på baksiden og skjermsiden
+ Har et virkelig godt eksterntastatur som jeg har kjøpt, og som eventuelt må kasseres

– Kjører Android 4.0, erfaringsmessig kan det ta tid å få 4.1
– Proprietær ladeløsning
– Langsommere prosessor enn Nexus 7 (faktisk også langsommere enn forgjengeren 7 Plus)
– Preinstallert TouchWiz-grensesnitt pluss annen bloatware jeg ikke bruker

Google Nexus 7:
+ Høyere oppløsning enn andre sjutommersbrett (1280 x 800 pixel vs 1024 x 600 pixel)
+ Kjappere prosessor (1,2 GHz quad-core vs 1 GHz dual-core)
+ Lading via standard mikro-USB
+ Kjører Android 4.1 “Jelly Bean”, med gode muligheter for kjapp oppdatering i fremtiden
+ “Ren” Android-installasjon uten mye bloatware

– Ingen mikroSD-port, så 16 GB er alt du får
– Intet kamera på baksiden
– Ingen mulighet for 3G
– Produsert av ASUS, som jeg egentlig hadde avsverget etter Transformer-prime-miséren

Der står saken akkurat nå. Syns i grunnen begge modeller virker fristende, har gode erfaringer med Samsung men hører samtidig fantastiske ting om Google-brettet. Er i villrede, og venter derfor noen dager med å ta en beslutning. Hva ville du ha gjort? :)