Arkiv for geeky

Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Share/Bookmark

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Google Nexus 7: førsteinntrykk

Etter at min utmerkede Galaxy Tab 7 Plus ble stjålet forleden måned, har jeg telt litt på knappene. Forrige mandag fikk jeg imidlertid nok av venting, og gikk innom Siba i Oslo sentrum, som kunne lokke meg med Google Nexus 7 til webpris i butikk (1990, pluss rabatt ved neste kjøp hos Siba). Og så langt kan jeg bare slutte meg til de aller mest begeistrede anmelderne der ute: dette er uten tvil det beste sjutommersbrettet  brettet jeg har prøvd så langt. Det er nydelig designet, lett å holde i hånden og responsivt som bare fy. Detaljer følger nedenfor:

Byggekvalitet: Google/ASUS har droppet metalldekselet som er så vanlig i brett-land, og isteden gått for en løsning der brettets bakside er dekket av et gummiert materiale. Man skulle tro det ville se kjipt ut, men løsningen er overraskende pen og gjør det den er ment å gjøre: å gi godt gripetak. Det er noe som verdsettes høyt i en husholdning der niåringen er en av de ivrigste brettbrukerne. Når han vrir Nexusen i alle retninger under spilling av fex Doodle Jump, er det godt å vite at det skal litt ekstra til før brettet sklir ut mellom ivrige, svette barnefingre.

Av/på- og lydknappene sitter oppe til høyre på brettet, som på Galaxy Tab 7, men virker en anelse mer solide. I likhet med Tab 7 booter Nexus kjapt, og prosessoren ser ut til å levere mer enn nok kraft til å gjøre det man måtte ønske. Hvor viktig prosessor/hardware er, fikk testet jeg forleden dag. Da installerte jeg samme versjon av Android (se nedenfor) på min Asus Transformer Prime (som fremdeles funker til lettere bruk, tross sprekk i skjermen). Når de to brettene kjøres side om side, er Nexus merkbart raskere og mindre hakkete enn Transformer Prime, og det til tross for at operativsystemet i fråga er et som er bygd for å fjerne hakking og lugg i systemet – Android 4.1 “Jelly Bean”.

Godkjent fra talskatten Linus, som er i ferd med å starte Doodle Jump

Operativsystem og apper: Et av de aller største plusspoengene for Nexus 7 er at det kommer preinstallert med siste tilgjengelige versjon av Googles Android-system. Det har vært sagt mye positivt om denne oppgraderingen, og jeg kan slutte meg til alt sammen. Med 4.1 går alt så meget bedre, takket være Googles mye omtalte “Project Butter“. Applikasjoner starter kjappere (spesielt merkbart for innlasting av nettsider med Android-utgaven av Chrome), og veksling mellom apper virker glattere og mer sømløst. Mer responsivt var det som ble lovet, og løftet holdes grundig på Nexus 7.

Med 4.1 får man også tilgang til Google Now, et konsept som kan bli innledningen på en ny “age of context”, eller ende opp som Google Wave. Robert Scoble mener det første (han tror at oppsigelsene av toppledere i Apple nylig kan knyttes til selskapets manglende evne til å skape kontekstuelle produkter). Jeg har såvidt begynt å bruke det, og ser absolutt nyttverdien av en tjeneste som “vet” alt om hverdagen din og derfor kan levere informasjon fortløpende mens du er underveis. Men så var det det at GNow vil ha tilgang til hele søkehistorikken min for å levere gode tips, da. Mjæh – skeptisk. :)

Så langt har jeg én ting å sette fingeren på, og det er plasseringen av notifications-feltet. Google har valgt å behandle Nexus som en mobil og legge det øverst på skjermen. Jeg antar det er for å skape konsistente grensesnitt på tvers av plattformer, men resultatet er at jeg mister muligheten til å hente opp feltet ved å swipe med tommelen på høyre hånd, slik jeg kunne på Tab 7 Plus. Isteden må jeg bruke venstre hånd for å swipe feltet ned fra toppkanten – et ikke helt uvesentlig irritasjonsmoment med tanke på hvor viktig feltet er ferd med å bli. Har lett etter settinger for å flytte på posisjonen, men så langt ikke funnet noe. Tips mottas med takk.

Størrelsen: I likhet med Galaxy Tab 7 er Nexus et brett som lett kan holdes i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden, lengde og vekt er omtrent den samme, og som sin forgjenger her i huset glir den uanstrengt ned i en typisk herrejakkelomme. Etter at jeg fyrte opp Asus Transformer Primen (som har ligget i dvale siden april, etter mye om og men med diverse uvillige aktører) har jeg kunnet sammenlignet brukeropplevelsen med sju og ti tommer. Konklusjonen er den samme som tidligere: titommersbrett holder man med to hender, sjutommersbrett er en enhåndsdings.

Jeg opplever at nettsider tilpasset brett og mobiler (som man ofte ender opp med som standard når man surfer) ofte tar seg bedre ut i det litt mindre formatet, det samme er tilfelle for mange apper som opprinnelig ble skrevet for mobil. Et eksempel er Google Reader-erstatningen Feedly: den ser langt penere og mer oversiktlig ut på sju tommer – på en ti tommers skjerm blir det rett og slett for mye luft. Vi får håpe at lanseringen av iPad Mini fører til at flere skjønner hvor praktisk det mindre formatet er.

Skjerm: Skjermen til Nexus har høyere oppløsning enn skjermen til Taben og andre sjutommersbrett (1280 x 800 versus 1024  x 768), og det noe man lærer seg å sette pris på når man fex leser ebøker med Kindle-appen.

Batterilevetid: Så langt ser batterilevetiden ut til å være omtrent som for Taben, hvilket vil si 8-10 timer avhengig av bruk. Mer enn nok til å klare seg en reisedag uten påfyll, mao.

Tilbehør: Jeg savner allerede det utmerkede tastaturet Samsung leverte til sine nettbrett. Det hadde den store fordelen at man ikke koblet seg på via Bluetooth, men gikk via Samsungs proprietære lade/kommunikasjonskontakt. Rett inn og rett på skjerm uten noe mekk. Lade/kommunikasjonskabelen til Nexus er mikroUSB, hvilket bra fordi det reduserer behovet for ladekabler å dra med seg på tur men dårlig fordi det gjør Samsung-tastaturet overflødig. Det blir vel til at jeg drar med meg et Bluetooth-tastatur på reise, om ikke det skulle dukke opp en annen kul løsning. Det har gått rykter om en “keyboard” dock fra ASUS, men det tror jeg vel når jeg ser det. :)

Pris: Google har bevisst lagt seg lavt i pris, og akkurat nå finnes det neppe et bedre tilbud med tilsvarende spekker. iPad Minis rimeligste utgave (16 GB, wifi, som Nexus) går for 2540 ifølge Apple.no. Galaxy Tab 2 7.0 med wifi og 16 GB ligger rundt et par hundrelapper over såvidt jeg kan se av Kelkoo. Nå har Google nettopp lansert en ny serie med Nexuser i USA (en sjutommer med 32 GB internminne, en sjutommer med 3G pluss en titommer), og derfor kan det være smart å vente en måneds tid for å se hva som skjer med prisen på denne modellen.

Noen ting du lurer på som ikke er dekket over? Bare spør i kommentarfeltet.
Oppdatering: Min elendige IT-karma vil ingen ende ta, tydeligvis. En knapp ukem etter at Nexusen var innkjøpt, utviklet den en stygg pixelfeil på skjermen (vertikal fiolett pixelrad i venstre skjermkant), og måtte returneres til Siba. I motsetning til Komplett.no lagde de ingen problemer, men da Nexus var utsolgt må jeg vente noen dager til jeg får en erstatningsdings. Vet ikke hvor vanlig slike feil er, har ikke funnet noe systematisk ved å google, i motsetning til hva tilfellet var med skjermen til ASUSen. Men det er kanskje likevel noe man bør ta i betraktning?

Teller på knappene: Galaxy Tab 2 7.0 eller Google Nexus 7?

Etter litt overveielse er jeg kommet til at erstatningen for det stjålne Samsung-brettet vil bli enten Samsungs oppfølger til Tab 7 Plus, Tab 7 2.0 (håpløst navn, forresten), eller Googles Nexus 7. Jeg har fått slik sans for sjutommersformatet at jeg vil holde meg til det fremover, og såsant jeg ikke skal bestille fra utlandet (og det er jeg lite lysten på) er det disse to det står om i Norge. Joda, jeg vet at ryktene går om et Apple-minibrett, men der vet vi ennå ikke noe om størrelsen (8 tommer er for stort, fex), jeg har allerede investert en god del i Android-apper og er lite lysten på å kjøpe nytt, og så er det meg og Apple, da… :)

Med tanke på at prisen er noenlunde den samme for 16 GB-wifiutgaven av brettene (rundt 2000-2200) er den ikke utslagsgivende i dette tilfellet. Det er heller ikke størrelse, vekt og batterikapasitet, som er noenlunde like. Her blir det altså andre spekker som skiller. Og forskjellene er faktisk mange og signifikante nok til at det kan sette en stakkars nerd i kattepine. For hør bare:

Samsung Galaxy Tab 2 7.0:
+ Har microSD-port, som gjør det mulig å legge til opptil 32 GB minne.
+ Finnes i en utgave med 3G
+ Produseres av Samsung, markedsleder med noen års erfaring med brett
+ Har kamera på baksiden og skjermsiden
+ Har et virkelig godt eksterntastatur som jeg har kjøpt, og som eventuelt må kasseres

– Kjører Android 4.0, erfaringsmessig kan det ta tid å få 4.1
– Proprietær ladeløsning
– Langsommere prosessor enn Nexus 7 (faktisk også langsommere enn forgjengeren 7 Plus)
– Preinstallert TouchWiz-grensesnitt pluss annen bloatware jeg ikke bruker

Google Nexus 7:
+ Høyere oppløsning enn andre sjutommersbrett (1280 x 800 pixel vs 1024 x 600 pixel)
+ Kjappere prosessor (1,2 GHz quad-core vs 1 GHz dual-core)
+ Lading via standard mikro-USB
+ Kjører Android 4.1 “Jelly Bean”, med gode muligheter for kjapp oppdatering i fremtiden
+ “Ren” Android-installasjon uten mye bloatware

– Ingen mikroSD-port, så 16 GB er alt du får
– Intet kamera på baksiden
– Ingen mulighet for 3G
– Produsert av ASUS, som jeg egentlig hadde avsverget etter Transformer-prime-miséren

Der står saken akkurat nå. Syns i grunnen begge modeller virker fristende, har gode erfaringer med Samsung men hører samtidig fantastiske ting om Google-brettet. Er i villrede, og venter derfor noen dager med å ta en beslutning. Hva ville du ha gjort? :)

Dagens sikkerhetstips: fjern harddisken

Når en bærbar PC går i stykker, er det ofte vanskelig for brukeren å vite hva som er galt. Ta min fars HP-laptop, som gikk fløyten ifjor høst. Den nektet rett og slett og starte. Hadde min far valgt å sende den til service ville han ha fått sikkert svar, men som så mange andre PC-brukere gjorde han regnestykket og kom til at det ville bli billigere å kjøpe en ny. Normalt ville han ha kastet den defekte bærbare i dunken for elektronisk avfall.

Passordbeskyttet, ukryptert Windows XP-partisjon fra en defekt laptop

Men så har det seg slik at han har en nerdesønn, da. Jeg tok fram skrutrekkeren, åpnet et lokk på undersiden av maskinen og fisket fram en 2,5 tommers harddisk som viste seg å fungere helt utmerket da den ble puttet i mitt eksterne harddiskkabinett. Selvsagt hadde min far passordbeskyttelse, men det er altså null verdt når du plugger i USB-kabelen til kabinettet i en annen PC. Da spretter alle ukrypterte filer i Windows og Linux opp, fullt leselige.

Den samme prosessen som gjorde det lett som en plett å kopiere alle relevante data over til min fars nye maskin, ville ha gjort det like lett for en eventuell kriminell med et minimum av IT-kompetanse å gå amok med min fars passord og sensitive personopplysninger, om disken var blitt værende i maskinen. Og saker og ting tyuder på at stadig flere kriminelle med et minimum av IT-kompetanse har begynt å skjønne dette. Med andre ord:  å fjerne harddisken før du resirkulerer den gamle PCen, er et enkelt og kjapt sikkerhetstiltak.

Det er sjelden det går så brutalt for seg når man fjerner en harddisk.
I denne MacBook Proen satt disken kinkig til i et spor til venstre.

Min erfaring er at ulike produsenter har ulik praksis for montering av harddisker. Best i klassen er Lenovo, som plasserer disken i en brønn på siden av maskinen, der den kan trekkes ut på et par skinner ved å skru av et lokk. Men heller ikke HPs disk var vanskelig å fjerne, ei heller min nylig kasserte Asus Eee. Vanskeligst viste Jorunns MacBook Pro seg å være – der var harddisken klemt godt inne i et hjørne og holdt på plass med Apples spesialskruer. Men med litt rå kraft gikk da det også.

Hva du så velger å gjøre med disken, avhenger av situasjonen. Om disken ikke er for gammel og liten, kan det godt tenkes at den har gode år foran seg. I så fall: kjør diskdiagnostiseringsprogramvare, formatér den på nytt og bruk den igjen. Min fars harddisk endte opp ny disk i min mors Thinkpad, for eksempel. Er den stor, kan du også bruke den som backupenhet via en USB-diskavleser. Har du flere disker, kan du putte dem i et RAID-kabinett. Nerdemoro FTW.

Men er du det minste i tvil, bør du dumpe den – diskplass koster virkelig ikke allverden i våre dager. I så fall bør du i det minste slette innholdet med et disksletteprogram (det følger med Linux og OSX) før du kaster. Føler du deg ekstra paranoid, kan du demagnetisere disken med en neodymmagnet etterfulgt av et angrep med hammer og spiker, for eksempel. Eller finne på noe annet kreativt som vil tvinge en eventuell IT-kompetent kriminell til å bli IBAS-kunde.

Neppe Nokia neste gang

Jeg må innrømme det – selv om jeg ikke ble overrasket over alliansen mellom Nokia og Microsoft, ble jeg skuffet. Konfrontert med den raske Android-veksten i den nedre delen av markedet og Apples faste grep om den øvre, måtte Nokia gjøre noe. Linux-varianten MeeGo er ikke ferdig – og spørsmålet er om den noensinne blir det for telefoner (nettbrett og mediespillere av ymse slag blir hovedsatsingsområdet fremover).  Symbian er fremdeles verdens største smartfon-OS, men brukerandelen faller raskt og teknologien vil bli forlatt av Nokia i 2012.

Nokias uttalte strategi er å flytte fokuset vekk fra billigtelefoner og “emerging markets”, og mot det øvre markedssegmentet der Apple har demonstrert at det er mulig å tjene store penger. Sett mot den bakgrunnen blir Microsofts Windows Phone 7 et mer rasjonelt valg enn mange tror. Business-segmentet, som tradisjonelt har vært viktig for Nokia, kan komme til å omfavne alliansen i den grad at det faktisk gir noe av det ønskede løftet for begge parter.

Men for meg betyr dette antagelig et farvel til Nokia. Jeg kommer ikke til å bytte til WP7 for den daglige driften av min egen lille virksomhet, både pga min generelle mistro mot lukkede systemer og fordi jeg har bundet for mye av virksomheten min opp mot Linux-plattformen.

Nokia 7280 – eksempel på radikal (om enn litt poengløs) innovasjon…

Her er noe av det jeg som mangeårig Nokia-kunde kommer til å savne:

Byggekvaliteten. Min Nokia E61i var bygd som en panservogn. Den tålte arktisk kulde, tropisk varme, regn, snø og haggel og fall fra sykkel i full fart på turer i marka, uten å pådra seg annet enn små skraper. N900 er skjørere, men hikker aldri uansett vær og føreforhold. Den lot seg lett sette sammen igjen da den traff asfalten fra halvannen meters høyde ifjor sommer og lå spredt utover bakken i sine enkelte bestanddeler.

Samtalekvaliteten. Som reisende frilanser er jeg helt avhengig av å ha en telefon som leverer god samtalekvalitet overalt i vårt langstrakte og til tider dårlig mobildekkede land. Her har Nokia alltid levert for meg.

Utvalget. Nokias designfilosofi har vært den omvendte av Apples – maksimalisme i motsetning til minimalisme. Jeg noterer meg at endel amerikanere ser på det som selskapets største problem – i en slags snodig omvendt logikk der begrensede muligheter til å velge gjøres til idealet i “the land of choice”. Snurrig, og helt klart ikke min greie. I want it all, and I want it now.

Solide operativsystemer. Det kan sies mye stygt om Symbian, men systemet gjorde jobben for meg i årevis. Maemo, som jeg kjører nå, er på mange måter et strålende produkt. Åpenhet i alle ender og full multitasking med kontroll over kjørende applikasjoner (klikk på krysset øverst til høyre, som i Windows, og applikasjonen stenger på ordentlig) er bare ett av mange fortrinn jeg vil savne.

Innovasjonsevnen. Nokia bygde de første vellykkede smarttelefonene og oppfant konseptet App Store, og var tidlig ute med slagordet om mobilen som datamaskinens etterfølger. Resultatet er at N900 er en fullt fungerende netbook-erstatning, med en fullversjons nettleser og muligheter for å koble til ekstern skjerm, harddisk, DVD-spiller og tastatur om det innebygde ikke strekker til. Jeg var genuint spent på hvordan Nokia ville følge opp N900.

Her er det jeg ikke kommer til å savne:

For mange operativsystemer. Selv om Nokia var tidlig ute med Ovi Store, viser denne programvarebutikken også Nokias hovedproblem. For før du i det hele tatt kan begynne å lete etter programvare, må du oppgi hvilken telefon du har (Nokia-kunder blir veldig vant til “Nokia cell phone selector”, som illustrert over), og resultatet er ofte at programmet du ønsker ikke finnes for din telefon.

Dårlig oppfølging. Jeg fikk aldri noen systemoppdatering for min E61i, selv om den hadde seriøse bugger. Så langt har jeg fått tre oppdateringer til N900. De viste seg både å være vanskelige å installere, og bød i praksis på lite nytt. Ting som irriterte meg da jeg kjøpte telefonen, som ekstremt treg IMAP-oppdatering og inkonsekvent bruk av skjermrotasjon, er uforandret.

Uklar vei fremover. Apples oppgraderingsspor for iPhone er et av firmaets største fortrinn. Eier du en iPhone nå, vet du hva du kan forvente av maskinvare og operativsystem når du må oppgradere. Som Nokia-kunde har jeg sett to store skifter i OS-strategi og en storlansering av programmeringsmiljøet QT som så ble droppet. For alt jeg vet har Nokia ombestemt seg igjen om et år eller to.

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre neste gang jeg må shoppe mobiltelefon. Siden jeg vil ha en telefon med fysisk tastatur, begrenses utvalget kraftig. Det mest sannsynlige blir vel at jeg går for en tastaturbasert Android-løsning, selv om Jorunns erfaringer med apps som ikke lar seg stenge og dårlig batterilevetid gjør meg usikker.

Sukk. Mest av alt har jeg lyst til å vente til noen bygger Seabird-telefonen…

Facebook og personvern: når du er produktet

Min bloggposting om å forlate Facebook forleden førte til en rekke henvendelser fra mediene – langt fler enn jeg hadde tid til å besvare. Det som tydeligvis interesserte mest var min andre begrunnelse for å droppe Facebook – det jeg omtalte som “den creepy personvernpolitikken”. Det ble ikke plass til å utdype synspunktet i Bergens Tidende, derfor følger jeg opp med denne postingen.

Facebook har nylig passert 600 millioner brukere på verdensbasis, hvilket vil si at rundt én av tre som bruker nettet jevnlig, er kunder. Det hersker ingen tvil om at flertallet av brukerne opplever dette som et verdifullt tilbud, og i et globalt perspektiv er det særlig viktig at nettstedet er gratis. Oppegående brukere innser også at et så stort og innholdsrikt nettsted er dyrt i drift, og at reklame er en naturlig inntekstkilde. Det mange antagelig ikke vet, er at Facebooks nettreklame skiller seg fra bannerannonsene i en nettavis. De er tilpasset hver bruker, basert på informasjon som brukerne selv har lagt inn, og som Facebook har samlet inn på andre måter.

Igjen: intet nytt under solen. Det er også det du blir utsatt for om du som meg bruker Google-tjenester, for eksempel. Det som gjør Facebook spesielt, er koblingen mellom virkelige navn (som de fleste bruker på dette nettstedet) og vennenettverket deres. Det som gjør Facebook verdifullt for deg som bruker, gir nettstedet ekstra inntekter. Jamfør denne saken fra Mashable om at færre klikker på bannerannonser i Facebook enn ellers, men at det kompenseres for ved muligheten til å dra nytte av brukernes nettverk:

As the report notes, Facebook is projected to post $4 billion in advertising this year. Part of the appeal, aside from the network’s huge base of users, is the ability to get friends of targeted consumers to give their thumbs up. That apparently combats ad burnout. According to the study, ads targeting friends of fans last three times longer than standard ads because new fans keep coming on board, adding more friends and thus more potential ad targets.

Facebook betaler altså for driften av sitt nettsted og genererer overskudd til aksjonærene ved å selge informasjon om brukerne. I hvor stor grad du som Facebook-bruker er nettstedets egentlige produkt, viser funksjonen Sponsored story. Ideen er at det er større sannsynlighet for at dine venner klikker på en annonse om ditt navn og ansikt står på den. Du kan bli en del av en “sponsored story” ved å sjekke inn på f.eks. Starbucks via Facebook Places, eller klikke på “Like” mange ganger.

Facebook Places Deals, som er blitt innført i flere EU-land nå, er en videreføring av denne ideen: i bytte mot å fortelle Facebooks annonsører hvor du befinner deg ved å “sjekke inn”, kan du få en gratis kopp kaffe eller rabatt på mascara. Litt mindre kjipt enn bare å bli brukt som talsperson uten kompensasjon, men for å få full uttelling må man ofte sjekke inn flere ganger eller tagge vennene sine for å få dem interessert i produktet.

Alt dette skjer i full åpenhet og innenfor lovens rammer, er også kjent for enhver som tar seg bryderiet med å google. Så hva er egentlig problemet? For meg er det flere elementer som bekymrer meg nok til å ikke ville være med på leken: antall mennesker som nå er registrert i systemet, det enorme volumet av informasjon, kvaliteten på informasjonen og – ikke minst – retningen Facebook ser ut til å bevege seg i.

At Facebook er stort er velkjent, men vekstraten kan likevel ta pusten fra noen hver. Godt over halvparten av nordmenn bruker nå tjenesten, og skal man tro denne statistikken brukes den ofte, og brukerne er flinke til å legge inn mange venner. Facebook er idag en av de største databasene med sensitive persondata på kloden – om ikke den største. Og ja, mye av informasjonen på Facebook er sensitiv. Vi snakkeer om et nettsted som kobler virkelige navn til opplysninger om arbeidsgiver, utdanning, kjærlighetsforhold, familie, hobbyer, lesevaner, venner, politiske og samfunnsmessige interesser, for å nevne noe.

Og Facebooks kilder til informasjon blir stadig flere. I tillegg til det som legges ut av brukerne på sine egne sider, har Facebook tilgang til chattelogger, epost, spillvaner, hva som klikkes på av internpekere og bannerannonser m.m. Facebook får også stadig flere eksterne informasjonskilder. Innlogging i debattfora via Facebook er blitt en populær affære, og forteller samtidig selskapet hva slags nettsteder du liker å bruke tid på. Det samme gjør de små boksene som viser bilder av vennene dine når du leser en nettavis, for eksempel.

Så selv om det finnes andre selskaper som gjør endel av det samme (tenk bare på alle appene til smartmobiler som deler informasjon om deg uten at du vet det) er det ingen som gjør så mye i så stor skala på én gang. Og tendensen synes å være klar: Facebook har ingen planer om å trappe ned den personfokuserte annonsemodellen, og ønsker å utvikle seg til en generell plattform for et utall aktiviteter som nå gjøres på det åpne nettet. Fremtidsstrategien til selskapet er oppsummert i denne Wired-artikkelen, i denne forbindelsen er punkt 4 verdt å merke seg:

Sell targeted ads, everywhere. Facebook hopes to one day sell advertising across all of its partner sites and apps, not just on its own site. The company will be able to draw on the immense volume of personal data it owns to create extremely targeted messages. The challenge: not freaking out its users in the process.

Ja, det store spørsmålet er virkelig hvor langt dette kan drives før brukere begynner å reagere. Noen av oss syns det er nok nå. Andre kan leve med dagens politikk, noe jeg ikke har noen problemer med å forstå – enn så lenge er annonseringen ikke spesielt påtrengende. Men det vil ikke overraske meg om langt flere av brukere i kategorien “netthoder” vil ha forlatt Facebook om noen år, om tendensen vedvarer.

Det hander ikke bare om hvordan Facebook-data brukes, men også om hvordan de kan misbrukes. Hver gang jeg hører om hvordan Facebook brukes av dem som nå gjør opprør i den arabiske verden, tenker jeg på hvordan jeg som meddommer ifjor så hvordan politiet bruker Facebook til å kartlegge kriminelle miljøer. Jeg har intet imot kriminalitetsbekjempelse (jamfør meddommervervet), men det slo meg da og slår meg i enda større grad nå hvor nyttig Facebook kan bli for diktaturer.

Der får man jo ikke bare vite hva mindre datakyndige opposisjonelle står for, men også hvem de er venner av og – om de skulle eie smarttelefoner – potensielt hvor de befinner seg til enhver tid. Historien om hvordan Facebooks teknikere avverget at Tunisias nettsensurmyndigheter fikk tak i alle landets Facebook-passord er interessant, og viser at selskapet skjønner at det de driver med kan påvirke folks liv. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette var første gang det skjedde, eller at andre forsøk har vært mislykte. At det er sider ved denne saken Facebook ikke forstår, er også åpenbart:

Facebook has adamantly opposed activists attempts to use pseudonyms. “We get requests all the time in a few different contexts where people would like to impersonate someone else. Police wanting to go undercover or human rights activists, say,” Sullivan said. “And we, just based on our core mission and core product, don’t want to allow that. That’s just not what Facebook is. Facebook is a place where people connect with real people in their lives using their real identities.”

Hvilket bringer meg til mitt siste poeng: hva Facebook gjør med våre holdninger. Hvis det er slik at brukere flest er klar over at informasjonen om dem blir delt og lærer seg å leve med det, er det vanskelig å forestille seg at det ikke får en smitteeffekt. Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner på en pakke kjeks.

Nokia N900 – den beste telefonen du neppe kommer til å eie

Mine gamle smarttelefon, Nokia E61, var i ferd med å ta kvelden etter lang og tro tjeneste, og i det siste har jeg lagt ned mye tid på research. Et hovedkrav for meg er at telefonen må ha fysisk QWERTY-tastatur, og dermed datt det store grosset av smarttelefoner ut av konkurransen. Resten var et spørsmål om eliminasjon: Blackberry er for giret mot bedrifter, Nokias E-serie er basert på det nå grundig utdaterte S60, HTCs tastetelefoner bruker Windows Mobile og Palm Pre har en for usikker fremtid.

Dermed sto det i praksis mellom Motorola Milestone, en Android-telefon som har fått mye fagnad, og Nokia N900. Det som til sjuende og sist utelukket Motorolaen, var det faktum at den måtte bestilles fra utlandet. Med andre ord ingen gunstig leverandøravtale, og en omstendelig returprosess om noe går galt. Been there, got the geeky T-shirt. Dermed ble det til at jeg gikk til anskaffelse av telefonen jeg knotter det meste av dette blogginlegget på, med en helt grei Netcom-deal.

Klikk for større bilde

Talskatten Linus demonstrerer tastaturet

Så la oss gjøre unna det først som sist: noe av det som fungerer best på denne telefonen, er nettopp tastaturet. Vi snakker selvsagt om et tommeltastatur, men innen denne kategorien er det det beste jeg har vært borti så langt. Norske tegn er selvsagt på plass, autofullførfunksjonen er akkurat passe insisterende og etter kort tid kommer man opp i en helt respektabel knottefart. I det hele tatt lever maskinvaren opp til Nokias påstand om at dette egentlig er mer av en lommedatamaskin med telefonfunksjoner, jamfør spekkene nedenfor:

Størrelse: 110.9 x 59.8 x 18 mm
Vekt: 181 g
Innebygd minne: 32 GB
Skjerm: 800 × 480 billedpunkter, 89 mm på diagonalen
Kamera: 5.0MP f/2.8 Carl Zeiss Tessar linse
Tilkobling: GPRS, EDGE, UMTS, WCDMA, HSPA, WLAN 802.11 b/g, Bluetooth 2.1
I tillegg: GPS, FM-mottaker og sender, infrarød sender og mottaker, video ut

Den sylskarpe skjermen har en oppløsning på 800×480 billedpunkter. Det er to og en halv ganger mer enn f.eks. iPhone har, og godt nok til å se de fleste nettsider i fullskjermmodus. Med en slik oppløsning forventer man å kunne spille av film i DVD-oppløsning, og her opplever jeg at N900 leverer uten problemer. Det man ikke forventer, men også får, er muligheten til å spille av den samme filmen (eller andre videoer, bilder eller presentasjoner) rett til TV-skjermen via den medfølgende video ut-kabelen. Nais, Nokia.

I det hele tatt er dette den kraftigste og raskeste lommedatamaskinen jeg noensinne har brukt (og jeg har eid og prøvd noen i min tid). Operativsystemet i bunnen, Maemo 5 (en Linuxvariant), virker bunnsolid og kjører uten videre 7-8 programmer samtidig. Om du vil surfe, twitre spille, se på film, snakke og bruke GPSen samtidig, kan du gjøre det uten å lukke programmer, og uten å bekymre deg for at N900 henger seg pga manglende prosessorkraft.

Ekte parallellprosessering: ikke bare kjekt å ha, det blir fort uunnværlig

Maemo 5 er også et grundig gjennomtenkt operativsystem på svært mange måter. Etter å ha trasket i S60-land i årevis er det en lise å se det gode programdesignet, de pene ikonene og de elegante overgangene man forventer av en smartfon i 2010. Ta kontaktlisten, for eksempel. Den inneholder ikke bare navn, telefon og epost, den oppbevarer også SMS-samtaletrådene du har hatt med vedkommende kontakt, og kan kobles til allverdens sosiale nettjenester.

Det oppdaget jeg ved en tilfeldighet forleden, da en venn sendte meg noe jeg trodde var en SMS, men som viste seg å være en Skype-chatmelding. Skype er forhåndsinnstallert (uten videostøtte, dog), og fanget opp min venns Skype-adresse automatisk. For en som i praksis lever av kontaktlisten sin, er dette en så fabelaktig nyttig funksjon at det alene rettferdiggjør prisen. Og det blir selvsagt veldig fristende i sofaen og knotte i vei når alt blir gjort så lett tilgjengelig.

Innrøm det: det er litt kult, ikke sant?

Da gjelder det å passe på batterilevetiden. Den er nemlig ikke god om man bruker maskinen slik den er tenkt å brukes (fra 12 til 48 timer avhengig av bruk, er tallene jeg har sett). Jeg baserer meg på å lade N900 daglig, men siden telefonen også lades via micro-USB-kabelen man kobler den til PCen med, går det fort rutine i det. Med 32 GB interminne blir det svært god plass til film, bilder og andre data, og et tilsvarende stort behov for å koble maskinen til for å overføre. Når vi først er inne på svartsidene: så langt mangler telefonen fremdeles MMS (et møte-seg-sjøl-i-døra-øyeblikk, da jeg var blant dem som latterliggjorde iPhone for å mangle dette), og programvareutvalget er magert.

Om man bare baserte seg på Nokias egen Ovi Store, ville man faktisk ha inntrykk at det kun eksisterte en håndfull programmer. Men listen over nyttige programmer som trygt og lett kan installeres på N900 omfatter mange hundre og øker stadig, og i tillegg kan det installeres et stort antall generelle applikasjoner (Maemo er basert på Debian, om det sier deg noe), selv om det ikke anbefales for uerfarne brukere. Det er vel knapt nødvendig å nevne at omtrent all programvare er gratis, slik seg hør og bør i Linuxland.

Om du vil kan du sette opp en av de opptil fire desktopene på iPhone-aktig vis.

Noen programmer jeg virkelig har verdsatt så langt: bloggprogrammet MaStory (mesteparten av denne postingen ble skrevet med det), Twitterklienten Mauku (fremdeles under utvikling, mangler noe funksjonaliteT), podcastprogrammet Gpodder, spillene Angry Birds og Bounce Evolution, FM-radioen, den innebygde mediaspilleren og det hendige lille astronomiprogrammet Orrery (venter på at Stellarium skal komme ut av beta). Blant ting jeg ennå ikke har hatt tid til å gjøre, er å installere den gratis offline-versjonen av Ovi Maps (bør skje via Windows, som nesten aldri brukes).

Astronomiprogrammet Orrery

Selv om du vil ha få problemer med å slå ihjel tiden, er det åpenbart at Maemo-utvalget aldri vil kunne måle seg med Android eller iPhone Store. Og selv om utviklingen går raskt framover, er det fortsatt mye som er på eksperimentstadiet i Maemo. Den største nedturen så langt er Mail for Exchange, som etter sigende skulle synkronisere mot Google-tjenestene jeg er så avhengig av, men som ga opp etter den innledende synkroniseringen. Her setter jeg min lit til utviklermiljøet, som jobber med å finne en løsning på problemet. Alternativt en fremtidig oppdatering av operativsystemet.

Jeg ser at mange kaller N900 for en lommemaskin for utviklere og entusiaster, og jeg kan ikke si meg uenig i den beskrivelsen. Jeg hører utvilsomt til i den siste kategorien, og derfor trives jeg godt med å fikle og mekke. Som fremtidstenker har jeg også stor glede av å prøve ut en type plattform jeg tror vil bli viktig i årene fremover. Ja, for jeg hører altså ikke til dem som tror at verden om ti år er dominert av iPhoner og iPader på steroider, digitale sandkasser der en håndfull leverandører bestemmer rammene for innovasjon og prosumentvirksomhet. Jamfør denne morsomme telleren som egentlig ikke er så morsom fra Operas nettside:

Om ti år vil folk flest fremdeles bruke arvtakerne til dagens PCer, ganske enkelt fordi (som Cory Doctorow påpeker i denne glimrende oppsummeringen av hvorfor han ikke kommer til å kjøpe en iPad) innovasjon trives best under åpne forhold. Lik det eller ei, men det var Bill Gates’ modell som førte til at man vi fikk en datamaskin på hvert bord i det rike nord, og det er den samme åpne hardwaremodellen som er iferd med å gjøre det samme i India og Kina. Om det er slik at mobilene er på vei til å bli kjernen i våre liv, er N900 et tidlig eksempel på en modell som kan gjøre smarttelefoner til allemannseie, snarere enn et fenomen for de kreative klasser i det rike nord.


Talskatten har sett fremtiden, og liker det han ser.

Innovasjonen foregår for fullt på N900, som nå er i ferd med å bli utgangspunkt for et spennende samarbeid mellom Nokia og Intel kalt MeeGo. Takket være Googles Android-prosjekt er Linux på mobiltelefoner inne i en kambrisk eksplosjon. Hvilket også er hovedgrunnen til at jeg ikke tror du kommer til å ville eie denne uhyre smarte smartfonen. Trenger du en hendig og enkel smarttelefon til jobben, er Nokias E-serie og Blackberry glimrende alternativer. Er det først og fremst moro du vil ha med telefonen, så er det rikelig med glinsende glassplater der ute. Skal du bruke telefonen din til noe så vettugt som å ringe og tekste med, hadde du vel ikke lest denne bloggpostingen i utgangspunktet, antar jeg. ;-)

Okei, så gir denne lille meningsutvekslingen fra et svensk Linux-debattforum et hint om at det er enda en ting på ferde når folk som meg velger N900:

Som om det går att installera Linux på din brödrost så kommer du även där att installera?
Jo för faen…bara för att det går… skulle ha coolaste brödrosten i stan…

Ubuntu 9.10 “Karmic” – status og bugrapport

Etter forrige ukes eksemplariske installasjon av siste Ubuntu-versjon har jeg nå begynt å oppdage de første bugene. Det vil alltid være noe å sette fingeren på etter en oppgradering, og så langt har jeg hatt langt mindre etterinstallasjonstrøbbel med “Karmic Koala” enn jeg periodevis hadde med forrige versjon. Her er de mest irriterende feilene så langt, med den minst alvorlige først:

  1. Ved avspilling av film blir fargene negative. Det viser seg at VLC og Movie Player ved installasjon kan få satt en “Hue”-verdi som gir denne effekten. Fiks: Nullstille “Hue”. Det gjør man i f.eks. Movie Player ved å gå til Edit/Preferences/Display og trykke “Reset to defaults”.
  2. Evolution kræsjer ved åpning av vedlegg. Denne rapporterte bugen viser seg når man åpner en fil ved å dobbeltklikke, eller prøver å lagre den. Siden jeg mottar drøssevis med vedlegg hver dag med Evolution, er dette en seriøst irriterende sak. Workaround: Åpne vedleggene i Gmail. Oppdatering: Denne bugen er ikke fullt så påtrengende etter siste systemoppdatering, men forekommer sporadisk fremdeles.
  3. Empathy får grafikksystemet til å låse seg. Empathy fases nå inn som standard-chatteklienten i Ubuntu. Jeg hadde imidlertid ikke kjørt den i mange minutter før det grafiske grensesnittet (Gnome) sto bom fast. Jeg kom meg ut av problemet ved å taste CTRL-ALT-F4, logge meg på uten grafikk og taste killall empathy. Workaround: Kjør Pidgin istedet. Ser penere ut, og har flere plugins uansett. :-)
  4. Dvalefunksjonen er ustabil. Denne buggen er rett og slett trist, da forrige Ubuntu-versjon så ut til å ha knekket den gamle Linux-nøtta en gang for alle. For øyeblikket er jeg i samme situasjon som for to versjoner siden, da jeg aldri kunne vite om grafikksystemet eller wifi våknet til live etter dvale. Workaround: Har ikke funnet noen så langt.
  5. “Mount not found” ved oppstart. Denne utrivelige feilmeldingen dukket opp for to dager siden, og siden har jeg sett den et par ganger. Nå fikk den nettopp maskinen til å stoppe under oppstart og sende meg til et “recovery terminal window”. Jeg fulgte instruksjonene i terminalvinduet om å taste CTRL-D, hvorpå oppstarten fortsatte med at disksystemet ble scannet med fsck. Workaround: Har ikke funnet noen så langt. Oppdatering: Det er mulig at dette skyldes at en Sony Reader-leseplate er blitt lagt inn i fstab ved en feil.
  6. Spotify fungerer ikke: Ved oppstart av Spotify blir lyden skurrete og uklar. Fiks: Denne fra kommentarfeltet løste problemene for meg.

Hvordan er med mine med-pingvinister? Noen flere som har trøbbel, eventuelt forslag til løsninger? :-)

Nettskyen vokser stadig: Dropbox på mobil

screenshot0025

Dropbox, det utmerkede nettskybaserte backup- og synkroniseringsprogrammet, har nettopp utvidet tilbudet sitt til også å gjelde mobiltelefoner. Riktignok har det eksistert en iPhone-app en tid, men nå kan man få tilgang til alt som ligger på Dropbox-kontoen via en hvilken som helst mobil med nettleser.

URLen er m.getdropbox.com, og tar deg til en nettside med grensesnittet over. Det er ennå et stykke igjen til man fra en hvilken som helst mobil kan få tilgang til Dropbox-mappa som kan ligge på PC eller Mac, men utviklingen går i riktig retning. Fra og med idag har jeg fått enda mye bedre tilgang til det jeg jobber med, når og hvor som helst jeg måtte befinne meg. Kult.

Oppgradering av OS X og Ubuntu: to familieerfaringer

Det har vært stille på Linuxfronten her en stund, og hovedårsaken til det er at mitt favorittoperativystem har fungert helt perfekt i måned etter måned etter måned. Det er jo gjerne slik at det er lettere å gi lyd fra seg når det er noe man irriterer seg over. Så derfor denne lille hyllesten til siste versjon av Ubuntu, og da særlig oppgraderingsrutinnene.

Ja, for i løpet av de siste ukene har jeg endelig somlet meg til å oppgradere mine foreldres PCer (en Lenovo og en HP). De fungerte lenge prikkfritt (null virus og malware, selvsagt), med unntak av ett irriterende problem på min fars PC. YouTube nektet å fungere. Jorunn og jeg prøvde alt som var å prøve, inklusive å av- og reinstallere Flashplayer på alle tenkelige måter, uten hell.

ubuntu-linux-810-upgrade
Slik oppgraderer man et OS i vårt århundre. Hører dere, Apple?

Dermed var incentivet der for å oppgradere til 9.04. Nå husker jeg hvordan dette pleide å være. I sin tid (3-4 år siden) var installasjon og oppgradering av Linux en omstendelig for ikke å si neglebitende affære. Man var aldri helt sikker på om installasjonen ville “sitte” (jeg glemmer sent den gangen Red Hat måtte installeres tre ganger før alt funket), og det var alltid masse mekk med periferienheteter etter installasjonen. Man trakk et lettelsens sukk om skjermen var brukbar, for å si det slik.

Situasjonen idag kunne ikke vært mer forskjellig. I dette tilfellet innebar oppgraderingen å gjøre menyvalget /System/Administration/Update Manager på min fars maskin, klikke på “Upgrade” på et sprettoppvindu lik det over, og gå inn på stua og ta en kopp kaffe med foreldrene. Etter ca 30 minutter var hele oppgraderingen lastet ned og installert, og maskinen klar til omstart.

Jeg gjorde det samme på min mors maskin, mens jeg sjekket at alle periferienheter og all programvare fungerte som normalt på min fars (selvsagt gjorde det det). Det eneste som ikke fungerte, var – selvsagt – YouTube! Etter å ha eliminert operativsystemet som årsak, kom jeg til slutt på løsningen i et klaske-seg-på-pannen-øyeblikk. Feilen viste seg å ligge i Firefox’ Adblock-program, som hadde gått bananas og bestemt seg for å beskytte min far mot alt YouTube-inhold.

Ikke spør meg hvordan Adblock fikk slike innstillinger. Og spør meg definitivt ikke hvordan et Firefox-program også kunne stoppe YouTube i Opera, men faktum er at begge fungerte normalt etter at Youtube-strenger ble fjernet i Adblocks liste. Hvorom alt er: samlet tid for å oppgradere to PCer og fikse Adblock: én time og fem minutter.

Samtidig, her på Tøyen, hadde Jorunn bestemt seg for å oppgradere sin versjon av Mac OS X versjon “Tiger” til versjon “Snow Leopard”.  Siden hun hopper over en generasjon av Apple-OSer, er oppgraderingen dyr – 1490 kroner. Prisen er nå så sin sak. Det som virkelig irriterer er at oppgraderingen tvinger henne til å kjøpe en drøss med iLife-programmer hun ikke trenger.

Egentlig burde det ikke overraske, da Apple tross alt er et firma som lever etter Henry Fords diktum om bilfarger. Det som derimot kommer som et sjokk i 2009 er at Jorunn måtte bestille en fysisk DVD. På hennes Mac finnes det ikke noe sprettoppvindu som dukker opp og forteller at en ny versjon av systemet er klart for nedlasting. Hun måtte isteden gå til en fysisk butikk og kjøpe sitt operativsystem i en eske.

Nå viste det seg at Eplehuset i Oslo var noe så retro som utsolgt for snøleopardburker. Følgelig bestilte Jorunn på nettet den 15. september. Idag, den 24., ankom DVDen. Vi har undret oss mye over hvilke omveier ponniekspressen tok på sin vei, men konstaterte uansett at den gjennomsnittlige overføringshastigheten er mye lavere enn de 3-4 MB/s som Ubuntu føyk ned med.

Så hva er poenget med denne postingen, bortsett fra å hovere over de to lederne på markedet (ja, for ingen tror vel at det blir mindre retro å oppgradere fra XP til Windows 7 senere i høst)? Først og fremst å fastslå at vi på viktige områder nå finner den største innovasjonen i det åpne kildekodemiljøet. Jeg er den første til å innrømme at Linux for lenge så ut som et prosjekt som prøvde å kopiere Microsoft og Apple. Mange vil si at grensesnittet fremdeles bærer for mye preg av det.

Men på andre områder ligger pingvinistene nå lysår foran de kommersielle. Oppgradering og installasjon er bare en del av et større bilde, som blant annet omfatter programhåndering. Jada, Apples App Store for iPhone er kul, men Linuxbrukere har brukt slikt i årevis. Det sentraliserte programvareregisteret innebærer at alle nytteprogrammer du har installert, også blir oppdatert til siste versjon.

Mine foreldre sitter altså med splitternye versjoner av OpenOffice, Firefox og VLC, til en samlet pris av kroner 0, mens Jorunn betaler nesten 1500 for et system som krever at hun selv oppdaterer applikasjoner (i den grad de fungererer under det nye systemet). Denne svært brukervennlige instillingen er nå i ferd med å spre seg til mobiltelefonverdenen via Nokias kommende N900-modell. Den er Linux-basert, og skal basere seg på samme slags system som Ubuntu for oppdatering. Gleder meg allerede. ;-)

Førsteinntrykk av Netcom Mobilt Bredbånd

Som omreisende foredragsholder med en virksomhet som er blitt helt avhengig av programmer som Google Calendar og Documents, var det egentlig bare et spørsmål om tid før også jeg skaffet meg mobilt bredbånd. Så da Netcom forleden lokket meg med tre måneders fri bruk av Fri Bruk Uansett var jeg ikke vond å overtale: 249 i måneden for bredbåndstilgang i det aller meste av vårt langstrakte land er ingen upris.

Å komme igang er såre enkelt. Jeg betalte den symbolske krona for dongle (i mitt tilfelle en Huawei 270) og SIM-kort som ble plugget i en USB-port, og deretter installerte programvaren seg selv i Windows. Ubuntu Linux er allerede klargjort for slik, så det var enda enklere på Lenovoen – i begge tilfelle må man forøvrig taste inn PIN-koden til SIM-kortet hver gang den plugges i USB-porten. Unntaket var Ubuntu Netbook Remix med spesialkjerne på Asusen – her opplever jeg stadige frakoblinger, som forhåpentligvis forsvinner når jeg oppgraderer til versjon 9.10 om noen uker. :-)

3909277296_2068ae63ca

Passe fornøyd bruker av Netcom “Fri Bruk” med Huawei E230 på Asus Eee 1000

Tilkoblingen under Windows skjer via et program som også holder oversikt over datatrafikken. Det er viktig, da Netcom-avtalen innebærer at man bare kan laste ned 4GB per måned før nedlastingshastigheten settes ned til 200 kb/s. Jeg sier “bare”, fordi jeg etter tre dagers bruk må fastslå at det ikke blir vanskelig å fylle denne kvoten ved normal nettbruk. Nettaviser som er overlesset med bilder og flash er et megabytesluk, likeså YouTube.

Men for meg er det åpenbart at de nye tjenestene mange av oss har vent oss til å bruke, utgjør et større problem. I Spotify flyr megabytene fort når man sitter og koser seg med musikk. Det samme kan skje i Dropbox, nettskyprogrammet som sørger for at filer alltid er sikkerhetskopiert og synkronisert på alle mine maskiner. Skype tør jeg ikke tenke på en gang. Resultat: jeg kommer fremdeles til å be om wifikode på hotellene jeg besøker.

Min største bekymring så langt er hastigheten. I Molde var den tidvis svært lav, både slik jeg opplevde den og slik den ble målt av programvaren. Nei, jeg tror ikke at Netcom virkelig leverer de 7,2 MB/s som angis i sprettoppvinduet hver gang jeg plugger i donglen. Og jeg vet jo at man svitsjer til lavere hastighet ved dårligere dekning. Men 30 kb/s og under, som jeg stadig vekk datt ned på, ga meg flashback til telefonledninger og handshakelyd. At jeg ble frakoblet et par ganger i timen hjalp ikke på tilliten, selvsagt.

Da var forholdene langt bedre i Os utenfor Bergen noen dager etterpå. Om ikke ADSL-hastighet, så i alle fall noe som minnet om den doble ISDN-linja jeg i sin tur splæsja ut på. Og forbindelsen på flyplassene jeg har besøkt har så langt vært god, noe som jo har vært et hovedargument for meg. Det eneste stedet der jeg så langt har opplevd total svikt i forbindelsen, har vært på flytoget Oslo-Gardermoen. Kanskje forståelig, med tanke på togets hastighet i forhold til mobiltårnene?

Jorunn prøvde ut dongla på en togtur til Sørlandet nylig, og hadde også dårlig eller ingen dekning under mye av reisen. Igjen: ikke overraskende med tanke på hvor spotty mobilforbindelsen er langs samme linje – jeg pleier å skru av mobilen mellom Bø og Nelaug på Sørlandsbanen for ikke å irritere dem som måtte ringe meg på denne strekningen. Jorunn opplevde også at 3G-forbindelsen slukte batterikapasitet på hennes Macbook Pro med OS X “Tiger”, mens jeg har omtrent samme batterilevetid under Windows XP som når jeg bruker wifi (dvs 4 til 4,5 timer).

Konklusjonen så langt oppsummeres av mitt ansiktsuttrykk på bildet over: jeg er fornøyd nok til at jeg syns dette er verdt prisen, men ser fram til bedre hastighet og stabilitet, og ikke minst en nedlastingskvote som er tilpasset nettabonnements- og nettskysamfunnet.

På tide med en Twitter-sommerferie?

:-)

Eee 1000H som jobbmaskin: 90% av kapasiteten til 30% av prisen

asus-eee-pc-1000h-mini-laptopTirsdag denne uken måtte jeg levere min Lenovo Thinkpad T61 inn til reparasjon, og var uten jobbmaskin for første gang på lenge. Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en netbook som en billig erstatningsmaskin, og gikk etter litt research for Asus Eee 1000H. Hos Digital Impuls betalte jeg 3650 kroner for en utgave med 160 GB harddisk og 2 GB minne, med andre ord 30 % av de 12 500 jeg betalte for Lenovoen ifjor.

Jeg var svært nysgjerrig på hvordan Asusen ville håndtere mitt daglige arbeid, og er så langt positivt overrasket. Jeg hadde forventet at maskinen skulle greie seg tålelig bra, men ikke at den på så mange områder skulle være bedre enn en fullversjons bærbar PC i forretningsklassen, og alt i alt komme ut som nesten jevngod. Hvorfor ser du nedenfor:

Fordel Asus

Støtte for eksternskjermer: På Eee brukes Fn+F8 til å “bla” gjennom ulike alternativer (begge skjermer på, kun ekstern skjerm, opprinnelig oppsett), og støtten for eksterne skjermer og projektorer ser ut til å være svært god. Jeg hadde ingen problemer med å koble meg til skrivebordsskjermen, vår Sony HD-TV eller to ulike projektører.  Thinkpaden er mer kronglete, både i Windows og Linux har jeg måttet droppe standardfunksjonen Fn+F5 og gå inn i programvaren for Nvidia-skjermkortet for å få projektører og eksternskjermer til å fungere.

Vekt: Inklusive lader veier Asusen omtrent det halve av Lenovoen, det vil si 1,5 kilo. For en som reiser mye i forbindelse med jobben er halvannen kilo spart halvannen kilo man ikke sleper rundt på. Tro meg: det betyr en hel del.

Batterilevetid: Den oppgitte batterilevetiden var grunnen til at jeg gikk for Asus. I tester blir levetiden målt til mellom 5 og 6 timer avhengig av bruk, et inntrykk som bekreftes av min bruk så langt. Da batteriet i Lenovoen var helt nytt, klarte jeg å skvise 2,5 timer ut av den på en god dag. Ifor mange situasjoner på reise er det for lite, rett og slett.

Varmeutvikling/viftestøy: Asusen er klart kjøligere enn Lenovoen, og på batteri med strømsparing på er den ofte helt kald. Tilkoblet nett med full kapasitet (“High Performance”) er viftestøyen hørbar, men på et lavt og behagelig nivå. Lenovoen blir ikke bare glovarm i perioder, den har også en langt mer merkbar viftestøy.

Kortleser og webkamera: Begge maskiner har samme antall utganger – 3 USB, Ethernet, lyd osv, men Asusen har i tillegg innebygd SD-kortleser og et 1,3 megapixels webkamera (Skype er preinstallert og har sin egen startknapp på tastaturet).

Trådløst: Ikke bare virker det som om nettverkskortet i Asusen finner nettverket vårt mye raskere enn både Thinkpaden og Jorunns Macbook Pro, men muligheten til å velge mellom ulike oppsett for wifi og Bluetooth er smart. Det er lett å tenke seg situasjoner der du vil spare strøm ved å skru av wifi, men samtidig vil ha på Bluetooth, for eksempel. Bryteren som skrur alle av alle nettverk på Lenovoen virker litt primitiv i sammenligning.

Uavgjort

Lettere jobbprosesser: Ved kjøring av programvare som OpenOffice eller Opera merker jeg ingen vesentlig forskjell på Centrino-prosessoren i Lenovoen og Atom-prosessoren i Asusen (vel å merke etter at jeg har skrudd opp farta på Atom-prosessoren til “High Performance”).

Vising av film i lavere oppløsning: Filmvisning i vanlig TV/DVD-oppløsning går like greit på begge maskiner. Det rapporteres at Atom-prosessoren sliter med å vise full HD-film, men det har jeg ikke hatt sjansen til å prøve ennå.

Fordel Lenovo

Tyngre prosesser: Når flere programmer er åpne samtidig, som f.eks. OpenOffice, Gimp og Firefox, opplever jeg at det går tregt å bytte vindu på Asusen. Firefox er spesielt utsatt, særlig når jeg er på nettsteder som er avhengige av javascript eller Google Gears. Ditto for visning av Flash-video – her opplever jeg at det kan hakke i høy oppløsning om ikke farten er skrudd helt opp. Planetarieprogrammet Stellarium ser foreløpig ikke ut til å trives veldig godt, det kan kanskje at det er temmelig regnekrevende.

Internskjerm: En 10 tommers 1024×600-skjerm kan selvsagt ikke sammenlignes med Lenovoens 14 tommer og 1440×900. Mens det er mulig å jobbe en full dag på sistnevnte, merket jeg et velkjent knipetak mellom øynene etter en times arbeid på Asusen. Når det er sagt er den lille netbookskjermen både god og skarp, og har få problemer med å vise de fleste nettsteder korrekt.

Tastatur: Igjen virker det kanskje urimelig å sammenligne maskiner av ulike størrelse. Men jeg ble faktisk positivt overrasket av Asus-tastaturet, som har fått endel pepper i anmeldelser. Bredden var godt unyttet, og tastene hadde relativt god feedback. Jeg ville være istand til å taste mye lengre på denne maskinen enn jeg ville orke å se på skjermen, for å si det slik. Det som slår mest negativt ut er plasseringen av høyre SHIFT-tast, som står så tett på pil-opp-tasten at man stadig ender opp med å skrive midt i setningen over istedenfor å lage stor bokstav.

Pekeutstyr: Om ikke alle liker Thinkpad-styrepinnen (jeg syns den er genial), er det vanskelig å se for seg at noen kan like løsningen som er valgt på Asusen. Her er museknappene så harde å trykke ned at man virkelig må anstrenge seg, og de er dekket av en aluminiumsplate som gjør det vanskelig å vite nøyaktig hvor man skal trykke.

DVD-spiller: Et stort “tja”, dette. Jeg kan sant å si ikke huske sist jeg spilte en DVD på min bærbare, og programvare og operativsystemer er jo ting man gjerne oppgraderer via nettet eller installerer med minnepinne nå til dags.