Category Archives: geeky

Morsom Ruter-oppdatering for deg som skal bygge infotavle

For halvannet år siden blogget jeg om hvordan man lager en dedikert skjerm med sanntidsinformasjon om kollektivtransport, inspirert av infotavlene man f.eks. finner på togstasjoner. Mange kollektivselskaper er ganske flinke til å gjøre slike data tilgjengelig for alle brukere, og mitt eget lokale – Ruter – er intet unntak. Helt lett var det dog ikke i startfasen, jeg måtte bruke litt plundrete HTML-kode for å få det til å fungere.

Siden den gang har mye skjedd, blant annet har infotavler blitt mye vanligere både i private hjem og bedrifter (blant Raspberry Pi-entusiaster står slike tavler høyt på lista over favorittprosjekter). Ruter har tydeligvis fått med seg dette, og har nå laget enkle webapper som hvem som helst kan bruke til å generere sider lik den nedenfor (avgangene fra min lokale bussholdeplass).

Dette er en skjermdump av en nettside med følgende URL:  http://mon.ruter.no/monitor/3010536/Helgesens%20gt?blocks=true

Tallet til høyre for /monitor/ er holdeplass-ID, som du finner ved å søke på ruter.no etter avganger fra holdeplassen – da dukker IDen opp i URLen til søkeresultatet. Navnet til høyre for IDen er navnet på holdeplassen, som du taster inn selv. %20 er kjekt å legge inn for å markere mellomrom i URLer. Du finner flere muligheter og instruksjoner på Ruters “Sett opp en sanntidsskjerm”-side.

All ære til Ruter for at de ikke bare har gjort trafikkdata tilgjengelig for alle sine kunder fra et tidlig tidspunkt, men også for at de oppdaterer tilbudet i takt med endring i markedet.

 

Nydelige skjermbakgrunner for Android-mobiler fra Google

I forbindelse med Googles lansering av de nye flaggskipstelefonene Pixel 2 og Pixel 2 XL, slapp selskapet også et nytt sett med skjermbakgrunner. Flere av dem var animerte, og for meg ble det et hyggelig gjensyn med en bakgrunn som fulgte med en del tidlige Android-telefoner: En eng med gress som duvet i vinden mot en himmel som forandret utseende etter tidspunktet på dagen.

Etter sigende ble slike bakgrunner faset ut fordi de slukte for mye batteri, men nå har de altså gjort comeback igjen. Selv om bakgrunnene opprinnelig ble utviklet for siste versjon av Android, fungerer de utmerket på min Samsung S8 (som ligger en versjon etter Googles telefoner). Applikasjonen du trenger for å kjøre bakgrunnene finnes ikke i Play, isteden må du laste den ned her og gi tillatelse til å installere den som en uautorisert APK-fil. Etter installasjon vil filene finnes i det vanlige grensesnittet for skjermbakgrunner.

Bakgrunnen som har vakt mest oppmerksomhet viser rett og slett en kyststripe sett ovenfra. Du ser det ikke på skjermbildet nedenfor, men på mobilen vil bølgene nederst på bildet slå mot land. To andre bakgrunner viser ballonger som flyr over Monument Valley og biler som kjører på en fjellvei på Hawaii. Felles for dem alle er at bevegelsen i bildet er minimal, noe som gjør animasjonen mindre forstyrrende og antagelig sparer en god del batteri sammenlignet med fullskjerm-animasjon.

Min personlige favoritt er likevel den nedenstående. Ved første øyekast viser den Jorda sett fra verdensrommet, med bl.a. animerte lynglimt fra tordenvær over tropiske havstrøk om natten. Men klinsjeren er at dag og natt vises ganske korrekt! Terminatoren – skillet mellom natt- og dag – flytter seg over kloden etter klokka, og dermed får du samsvaret mellom vintermørket utenfor vinduet mitt og Norges posisjon på nattsiden på skjermbildet under.

Selvsagt kan man spørre seg hva som er poenget. Jeg kunne ha svart at du lærer litt om geografi og astronomi ved å følge Jordas utseende i løpet av dagen, men sannheten er at det for meg gir er et øyeblikk av zen i hverdagen. En pause fra datastrømmen som fosser ut av mobilen, noe vakkert som får tankene til å drive. Hvordan er det mulig å ikke havne i litt hverdagsfilosofisk modus av dette?

Fint lite juleprosjekt

Jeg har ikke så mye overskudd til å dyrke elektronikkhobbyen min for tiden, så da jeg kom over dette enkle juletreprosjektet i en av favorittbutikkene mine – The Pi Hut – slo jeg til med én gang. Som bildene under viser dreier det seg om et kretskort som kan settes sammen til juletreform, og deretter plugges inn i GPIO-porten du finner oppå en Raspberry Pi 2 eller 3.

Kan selvsagt også fås i en versjon der du selv lodder på LEDer

Snedig sammenkobling av juletrekomponentene. 

“Til” og “Fra”-felt rett på elektronikken. Perfekt julegave! :)

Her er juletreet plugget på min Raspberry Pi 3, og alt som gjenstår er å mekke sammen et lite program som kan drive LEDene på treet og gi meg et grønt og glitrende. På Pi Huts hjemmeside har man lagt ut en liten programsnutt i programmeringsspråket Python (som er preinstallert og standard på Raspberry Pi, derav navnet…)

from gpiozero import LEDBoard
from gpiozero.tools import random_values
from signal import pause
tree = LEDBoard(*range(1,28),pwm=True)
for led in tree:
led.source_delay = 0.1
led.source = random_values()
pause()

Alt jeg trengte å gjøre var å starte opp min Raspberry, klippe ut programsnutten ovenfor, lime den inn i en fil jeg lagret med navnet christmas.py og så kjøre programmet med kommandoen python christmas.py (det vil si, siden jeg la programmet i mappen /home/pi/ er det riktigere å skrive python /home/pi/christmas.py

For å slippe å starte programmet manuelt etter at Raspberryen har startet opp, automatiserte jeg programstart ved å legge kommandoen over inn i fila crontab (som kjører kommandoer til gitte tidspunkt i Linux). Nok en gang var det gjort i en fei: Jeg åpnet et terminalvindu på Raspberryen, tastet kommandoen crontab -e, la inn tekstlinjen

@reboot python /home/pi/christmas.py

og lagret. Hver gang Raspberryen starter (med eller uten skjerm og tastatur tilkoblet) vil juletreet begynne å blinke helt av seg selv. Nedenfor en liten film av resultatet. Vakkert, ikke sant? :)

Das Keyboard: Unboxing og førsteinntrykk

Forleden gikk jeg til anskaffelse av Das Keyboard, også kjent som tastaturenes BMW. Prisen er definitivt i stil med BMW (sjekk prisjakt.no for de beste tilbudene), men kvaliteten matcher den fullt ut. Det man får er et solid, tungt chassis i aluminium og taster som forsøker å gjenskape brukeropplevelsen til IBMs legendariske PC-tastaturer fra 1980-tallet.

Det er da også gjerne kvaliteten på tastene som får folk til å velge Das Keyboard. Tastene gir et langt mer solid inntrykk enn et typisk billigtastatur, men uten å gi for mye motstand. Det er ganske mye “key travel”, og derfor er dette kanskje ikke tastaturet for en som er vant til å skrive på laptop. Men for alle som i likhet med meg trådte sine skribent-barnesko med skrivemaskin og IBM-tastatur, er Das Keyboard en ren nostalgitripp.

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MS Brown, Blue og Red, finnes her
En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MX Brown, Blue og Red, finnes her

Det finnes to hovedvarianter av tastaturet, MX Brown og MX Blue. Sistnevnte gjenskaper den berømte klikkelyden til IBM-tastaturene, noe som kan være verdt å merke seg for den som jobber i kontorlandskap e.l. Ellers er det ikke så mye å si, da Das Keyboard-serien er ganske minimalistisk sammenlignet med mye av det som er på markedet.

Varianten jeg valgte, modell 4C med brune taster, utmerker seg ved å være kompakt (derav C) fordi det numeriske tastaturet er fjernet. Den har to USB-porter, men kaster ikke engang bort plass på indikatorlys (aldri skjønt poenget med slike likevel – man oppdager jo for eksempel veldig fort om CAPS LOCK står på).

Das Keyboard handler om å tilby en god skriveopplevelse, og det kan jeg gå for at man får. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å tilpasse meg et nytt tastatur, men ikke i dette tilfellet. Das Keyboard var som å komme hjem – bare minutter etter at det var plugget i Chromeboxen, fløy fingrene over tastene som om de aldri hadde gjort annet. Varmt anbefalt!

IMG_20160709_141327

IMG_20160709_123204

IMG_20160709_123353

IMG_20160709_123410 IMG_20160709_123430

IMG_20160709_123445

Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…