Category Archives: Ebok/leseplate

Meningløst (men artig) miljøvern: SolarFocus Kindle-omslag med solceller

Jeg er fremdeles en svært fornøyd bruker av billig-Kindlen jeg kjøpte forleden, men ønsket meg et ordentlig læromslag med innebygd leselys. Det finnes endel av dem på markedet, men mitt blikk falt på et produsert av taiwanesiske SolarFocus. Dette omslaget kommer med leselys, et 1500 mAh ekstrabatteri pluss solceller integrert i omslaget. Konseptet er enkelt nok: når din Kindle er festet i omslaget, tredobles tiden mellom hver lading takket være ekstrabatteriet, og er det mye sol trenger du ikke lade i det hele tatt.

Som tenkt, så gjort: som bildet over viser har min Kindle fått et nytt omslag. Men nå har også ettertanken meldt seg. For vel er SolarFocus kult, men er det nyttig? Hvor mye energi sparer jeg egentlig, og hva blir det i kroner og øre? Jeg tok utgangspunkt i idealtilfellet at Kindlen min fra nå av lades med sollys og innendørs lys (vilt optmistisk, men det gjør regnestykket enklere). Deretter antar jeg at fullading av Kindle bruker like mye energi som fullading av en mobil, det vil si rundt 0,005 kWh.

Ifølge Fjordkraft er strømprisen i mitt område 35 øre/kWh akkurat nå, men det sier lite om snittprisen i løpet av et år. Istedet bruker jeg SSBs tall for strømprisen i 2011, som ligger rundt 1 krone per kWh. Da koster én Kindle-lading rundt en halv øre (det er ikke lading av dingser som tynger husholdningsbudsjettet, akkurat). Jeg bruker min Kindle mer enn de fleste, tar litt i og sier at jeg lader ukentlig. Da blir min årlige Kindle-strømregning på drøyt 25 øre (sic).

SolarFocus slurper noen kjærkomne norske vintersolstråler

Før regningen for tollbehandling er betalt koster SolarFocus 550 kroner. For den nette summen kunne jeg lade min Kindle med strøm fra nettet til godt etter år 4000 med dagens elpriser. Eller mer realistisk: for at det skal lønne seg å bruke SolarFocus i løpet av en antatt levetid på fire år, må strømprisen holde seg 500-600 ganger høyere enn idag. Konklusjon: fra et økonomisk perspektiv gir det absolutt ingen mening å drive en Kindle på denne måten fra Norge.

Det beste jeg kan håpe på, er at solcellene gir meg superlang batterilevetid om jeg skulle besøke et land med mye sol og upålitelig strømforsyning (skal en tur til Kenya til høsten, som riktignok har masse sol – men også greie forhold for lading av dingser såvidt jeg kan huske). Når alt dette er sagt skal det sies til SolarFocus’ fordel at det beskytter den skjøre Kindle-skjermen godt, at det integrerte leselyset er det beste jeg har vært borti og at den kraftige formfaktoren gjør Kindlen lettere å finne.

Talskatten Linus er underveldet

OK, så er det én begrunnelse til. I mine forelesninger om fremtiden kommer jeg ofte inn på morgendagens energiforsyning. SolarFocus tjener som et utmerket eksempel på hvordan vi ikke kan redde Jordas miljø med alternative energikilder. Som “talking point” er den altså vel verdt sine 550 (pluss toll og grums) for meg. Men neppe for så mange andre, vil jeg tro. De bør nok heller kjøpe standardomslaget med lys, som koster $20 mindre…

Hvor ble mine DRM-prinsipper av?

I en kommentar til min forrige posting om Amazon Kindle skriver Lars N: “Hører nok litt til anythingbutkindle-grupperingen – et proprietært og (til nå) middelmådig ebok-format var i utgangspunktet nok til å få meg skeptisk, og 1984-affæren fikk meg til å ta helt skrekken.” Lars har et godt poeng, og hva mer er: hadde du spurt meg for to år siden ville jeg sagt nøyaktig det samme. Jeg har uttalt meg sterkt kritisk til Amazons satsing på MOBI-formatet istedenfor EPUB-standarden, og ikke minst har jeg hatt lite pent å si om bruken av DRM.

Så sitter jeg her idag og eier to Kindle-lesebrett proppfulle av ebøker som jeg ikke kan ta sikkerhetskopi av eller låne til en venn uten å bryte amerikansk og norsk lovverk. Og har altså ikke skiftet grunnsyn. Jeg mener fremdeles at DRM er en uting for leserne. Det innskrenker vår mulighet til å lese lovlig kjøpte ebøker på dingsene vi måtte ønske, fratar oss hevdvunne leserrettigheter og styrker monopoltendensene i den digitale innholdsbransjen ved å låse kundene fast til én teknologisk løsning.

At jeg likevel bruker Kindle som min viktigste leseplattform kan ses på som et døme på kognitiv dissonans (evnen vi alle har til å leve med flere motstridende tanker i hodet samtidig). Eller omvendt: det er et eksempel på at virkeligheten overstyrer de fleste prinsipper (jeg er for kutt i klimagassutslipp, men er avhengig av å fly i forbindelse med jobben). Etter å ha tenkt endel på saken er jeg kommet til et slags midtstandpunkt, basert på en kost-nyttevurdering. DRM er og forblir ille, men Amazon har adressert innvendingene på slik en måte at kostnadene blir akseptable.

Et eksempel er “read everywhere”-strategien, som i praksis innebærer at jeg kan lese ebøker på omtrent en hvilken som helst dings det skulle være. Nylig befant jeg meg i en situasjon der eneste tilgjengelige lesedings var en ASUS minibærbar med Ubuntu Linux. Alt jeg da behøvde å gjøre var å fyre opp Google Chrome, gå til Kindle Cloud Reader og fortsette å lese der jeg sluttet på Kindle-lesebrettet. Det er slikt jeg kaller “DRM med et menneskelig ansikt”.

Et annet er mangelen på mulighet til å låne eller selge ebøker videre. Amazon prøver forsåvidt å få forlag til å godta vennelån av ebøker, men tilbudet er begrenset selv for amerikanske brukere. I mitt tilfelle betyr dette lite. De to personene jeg har pleid å låne flest bøker til er Jorunn og min far. Jorunn deler jeg Amazon-konto med, så der er delingen uproblematisk. Og i min fars tilfelle viser det seg at Amazons lave priser ofte gjør problemstillingen overflødig.

Et eksempel: Forleden dag fant jeg Stephen Ambroses fabelaktige Citizen Soldiers på tilbud på Kindle Daily Deal (et must for alle Kindle-brukere, forøvrig). Prisen var $2,49, dvs 15 kroner. Samtidig som jeg kjøpte den til meg selv, klikket jeg på “Give as a gift”-knappen og sendte eboka til min far. For en sum som er langt lavere enn det én papirutgave hadde kostet, fikk han og jeg hver vår kopi av boka – og kan diskutere den neste gang vi møtes, akkurat som i de gode, gamle pbokdager.

Mange drømmer om et privat bibliotek av denne typen. Jeg gjør det ikke, og det er blitt utslagsgivende for mitt valg av DRM-beskyttede ebøker.

I det hele tatt veier utvalg, pris og tilgjengelighet tungt på plussiden av kost-nytteregnskapet. For meg er poenget med bøker først og fremst å lese dem, og at Kindle får meg til å lese mye mer enn før blir dermed den viktigste positive konsekvensen. Men samtidig vet jeg at det er her min vurdering skiller seg fra den mange andre bokelskere vil gjøre: Selv om jeg elsker å lese, er jeg nemlig ikke spesielt opptatt av å ha en stor boksamling.

Bevares, man kan ikke ha et ordentlig hjem uten bokhyller, og jeg eier mange fysiske bøker jeg er sterkt knyttet til. Men de aller fleste bøker jeg kjøper leser jeg bare én gang, og noenogførti års erfaring som leser har lært meg å skille mellom bøker jeg vil beholde og de jeg vil kvitte meg med. Dette begynte lenge før jeg fikk ebøker. Jeg har faktisk kastet bøker over en lav sko i tiår, ofte til andre lesehesters store forskrekkelse. For noen år siden ga vi bort femten kasser bøker til et antikvariat, og i skrivende stund står det like mange kasser i kjellerbod og på loft som jeg lurer på hva jeg skal gjøre med.

Ja, for selv om jeg omtrent har sluttet å kjøpe papirbøker, fortsetter de jo å strømme inn i huset. Alle rom i vår 74 kvadratmeters blokkleilighet har en vegg satt av til en svær bokhylle, og familien er enige i at det er nok (at en bokhylle fort tar opp en halv kvadratmeter er heller ikke til å kimse av i en bydel hvor kvadratmeterprisen nå ligger rundt 30 000). Enhver ny bok som kommer inn i vårt hus og skal beholdes, skyve automatisk en gammel bok ut i de evige jaktmarker.

Av dette kan man ganske riktig slutte at jeg ikke er overvettes bekymret for å miste bøker om Amazon skulle gå konkurs. De fleste ebøker jeg kjøper via Kindle Store er slike jeg uansett ikke har tenkt å lese igjen. Og nok engang har jeg litt erfaring å trekke på. Før jeg byttet til Kindle var jeg innom tre andre ebokhandlere: Rocket Ebook Store, Mobipocket og Sony Reader Store. Jeg har ikke klart å overføre noen av disse ebøkene til Kindle (DRM-fjerning får jeg av en eller annen grunn ikke til), men så har jeg heller ikke ønsket å lese en eneste av dem igjen.

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan komme til å angre. Det er flere av mine Kindle-ebøker jeg er sikker på at jeg vil lese igjen i fremtiden. Muligheten for at de må kjøpes igjen er åpenbart noe som hører hjemme på minussiden i regnskapet, selv om risikoen for at det skal skje fremstår som liten i skrivende stund.

Dette var mitt personlige kost-nytteregnskap. Andre lesehester vil gjøre andre vurderinger, selvsagt. Hva med deg?

 

Amazon gjør det igjen: førsteinntrykk av nye Kindle

Forleden dag bestilte jeg Amazons nyeste Kindle, som et lite og lett tilskudd til min DX. Varianten jeg gikk for har ikke touchskjerm og kobler seg kun til via wifi. Erfaringen med DX er at jeg ikke benyttet meg av muligheten til å kjøpe bøker på reise ofte nok til å rettferdiggjøre ekstrakostnaden, og touchskjerm på et dedikert lesebrett syns jeg i grunnen er overflødig.

Denne utgaven koster 109 dollar, noe som med dagens kurs på 5,88 blir temmelig uslåelige 960 kroner (inklusive mva og frakt) for et produkt som teknisk sett er helt på høyden med konkurrentene. Til sammenligning koster for eksempel Sony Readers billigmodell på it24.no 1174, det billigste lesebrettet på digitalbok.no selges for  1499, det samme gjør det mye omtalte magnetkort-brettet til norli.no (jeg behøver vel ikke nevne at innholdet til Kindle også er mye billigere enn i norske ebokhandler.)

Nye Kindle oppå gamle Kindle DX

Så hva får man for prisen av litt over to norsk papirbøker? Man får det minste lesebrettet fra Amazon noensinne. Borte er QWERTY-tastaturet og de brede kantene rundt skjermen som kjennetegner eldre Kindler. Tilbake er bare blaknapper på sidene og fem knapper under skjermen. De er (fra venstre til høyre) tilbake til siste posisjon, virtuelt tastatur, navigasjonsknapp, meny og hjem. Pluss en knapp på undersiden til å skru av skjermspareren, da.

Ellers er brettet utstyrt med en vanlig mikro-USB-utgang som også fungerer som ladepunkt via kabel til PC. Fordi dette er e-ink er batterilevetiden oppgitt til å være på mange uker, som for tidligere Kindler. Som før kan du bruke programmet Calibre til å overføre andre ebøker enn Amazons egne til nye Kindle via USB. Det du ikke får her er lydutgang eller mulighet til å spille MP3-filer. Greit for meg – det var aldri en funksjon jeg brukte.

Menysystemet er omtrent som før, det vil si enkelt og ujålete. Min eneste bekymring på forhånd var hvordan det virtuelle skjermtastaturtet ville fungere uten touch. Jeg skal ikke påstå at det går veldig fort å flytte seg fra bokstav til bokstav og klikke OK med navigasjonsknappen, men til enklere søk fungerer det helt greit. Skriver du mye notater, selges fremdeles tastaturmodellen.

Jeg merker meg at bla-knappene har fått en del kritikk, fordi de sitter helt ute i kanten av brettet og er enda smalere enn på tidligere modeller. Også jeg opplevde at de kunne være litt vanskelige å trykke ned fra visse vinkler. På den annen side er det knapper på begge sider, så jeg fant raskt et grep som gjorde det lett å holde og bla med én hånd.

Det har skjedd ting i designavdelingen siden Kindle 1, gitt...

Dette er – i motsetning til Kindle DX – et enhåndsbrett. Med en vekt på bare 170 gram, dimensjoner på 166 x 114 x 8,7 mm og en gummiert bakside ligger det svært godt i hånden. Skjermen ser liten ut, men er faktisk like stor som den delen av en paperback-side som er dekket med skrift. Å bla om sider går merkbart mye raskere enn på tidligere modeller, og det kortvarige blaffet av negativ skrift (som irriterer mange) dukker nå bare opp for hver sjette omblaing.

Jeg skal ikke si at Kindle (som bare heter det, mens de dyrere variantene i tillegg heter Keyboard, Touch, Touch 3G og Fire) er for alle. Men med forbehold om mulige tekniske problemer (det har skjedd med Kindler før) er det vanskelig å ikke anbefale denne dingsen – enten du ønsker å oppgradere din gamle Kindle eller vil prøve deg som e-leser. Amazon har gjort det igjen: laget en dings som gjør den ene tingen den skal på en utmerket måte – til en rimelig penge.

Julegavetips til eboklesere

I dette hjemmet er mediehenvendelser om digitale gaver ved årsslutt like sikkert som Donald Duck på julaften. De senere årene er jeg uvegerlig blitt spurt om jeg selv gir bort rene e-gaver til jul, og om jeg tror ebøker vil erstatte papirbøker under juletreet. Frem til i år har jeg svart nei og tja på spørsmålene, men jeg lurer på om ikke det kan bli annerledes i år.

Ja, for i vår familie er det nå såpass mange ihuga Kindle-eiere at det ikke vil vekke allmen bestyrtelse om det kom et gavekort på $100 istedenfor en kilo Nesbø, så det er en mulighet jeg vurderer sterkt. Amazon har gjort det enkelt for meg å gi en slik gave via sin gavekort-side, der vi som bor utenfor USA blant annet får muligheten til å skrive ut våre egne julegavekort.

Jeg vet at enkelte har problemer med gavekort fordi de ser på dem som upersonlige, men i tilfellet bøker syns jeg det blir annerledes. Leseres smak varierer så mye at de som kjøper gjerne prøver å kjøre safe – og dermed tvinger mottakeren til å stå i kø i romjula for å bytte sine fire Knauser. Ikke nok med det, men en typisk ebok er så billig (800 000 av bøkene i Kindle Store koster under $9) at det nesten vil virke litt kjipt å gi bare én bok.

Når det er sagt, kan du (takk, Marte!) selvsagt gi enkelt-ebøker ved å klikke “Give as a gift” i Kindle Store. Men med tanke på styret med å gi flere Kindle-ebøker til samme mottaker (noe du bør hvis du ikke er Onkel Skrue) er det i grunnen like greit å gi gavekort, fex ved å velge utskriftsalternativet på gavekortsiden. Det hindrer deg selvsagt ikke i å komme med noen gode anbefalinger til mottakeren av gavekortet.

Her er for eksempel et utvalg av de hundre (sic) bøkene jeg har lest på min Kindle i løpet av de siste femten månedene, og som jeg kommer til å anbefale varmt til de som får en e-gave av meg i år:

Romaner:

Black Mamba Boy av Nadifa Mohamed. Boka er basert på livshistorien til forfatterens far. Han vokste opp i Yemen, og ble i sin jakt på den forsvunne faren trukket inn i Mussolinis blodige krig i Etiopia på 1930-tallet.

Desert Flower av Waris Dirie. Gripende og sjokkerende skildring av den tidligere supermodellens oppvekst på landsbygda i Somalia, hvordan hun komseg til London og hvorfor hun ble en av de første som satte kvinnelig kjønnslemlestelse på den internasjonale dagsorden.

The Leftovers av Tom Perrotta. En av de mest oppfinnsomme romanene jeg har lest noensinne er lagt til en småby i USA, i årene etter at en stor del av verdens befolkning har forsvunnet i løse luften i det de fleste mener er “The Rapture” (opprykkelsen).

Lustrum av Robert Harris. Andre bind i romanserien om den legendariske romerske politikeren Cicero, ført i pennen av hans fiktive slave Tiro. Spennende lesning for den som liker historie og politiske intriger.

Raising Jake av Charlie Carillo. En fin og tett liten roman om forholdet mellom fedre og sønner, som utspiller seg i løpet av en minnerik helg.

Vertical: the follow-up to Sideways av Rex Picket. En morsom metaroman som følger de to vennene fra buddy- og vinfilmen Sideways på nok en road trip. Det er noen år etter gutteturen i Californias vindistrikt, og Miles er blitt rik og berømt av filmen basert på opplevelsene.

Faglitteratur

Hell on Two Wheels av Amy Snyder. Her følges flere av deltakerne i sykkelløpet Race Across America (og ja – de sykler virkelig tvers over USA i et strekk) i dagene før, under og etter 2009-løpet. En godbit for alle sykkelentusiaster.

Hellhound On His Trail av Hampton Sides. Historien om drapet på Martin Luther King og jakten på hans morder, James Earl Ray. Som altså endte med at Ray ble tatt i London, av alle steder.

In The Garden of Beasts av Erik Larson. Beretningen om William E. Dodd, USAs første ambassadør til Hitler-Tyskland. I likhet med de fleste andre tidlig på 1930-tallet, trodde Dodd lenge at nazistene kun var et overgangsfenomen og at normaliteten snart ville vende tilbake.

The Looming Tower av Lawrence Wright. Regnes som en av de beste og grundigste bøkene om bakgrunnen for 11. september-angrepene. Mer enn noe annet dokumenterer Wright hvor sjokkerende dårlig forberedt USA var på en situasjon mange hadde advart mot i årevis.

Lost in Shangri-La: A True Story of Survival, Adventure, and the Most Incredible Rescue Mission of World War II av Mitchell Zuckoff. Historien om hvordan man etter mye om og men klarte å redde et amerikansk flymannskap som krasjlandet i det indre av Papua Ny Guinea, der lokalbefolkningen har levd isolert fra omverdenen i årtusener.

No Way Down: Life and Death on K2 av Graham Bowley. Skildrer på en medrivende og usentimental måte den mye omtalte katastrofen på K2-fjellet 1. august 2008, som kostet 11 fjellklatrere (deriblant norske Rolf Bae) livet.

Riding Rockets av Mike Mullane. En sjeldent frimodig astronaut-selvbiografi skrevet av en romfergeveteran. Man kan ikke lese Mullane uten å konkludere med at romfergen var en livsfarlig farkost som burde ha vært pensjonert lenge før NASA endelig somlet seg til det.

Hvis du likevel skulle falle for fristelsen til å gjøre et fysisk digitalt kjøp til jula, tror jeg du kan gjøre et verre valg enn den nye billig-Kindlen. Jeg klarte ikke å motstå prisen på $109, og kjøpte den nettopp som tilskudd til min DX, som etterhver begynner å bære preg av å ha blitt slept land og strand rundt. Si hva du vil om Amazon, men de vet hvordan de skal få folk til å kjøpe. ;)

Jeg ser at enkelte norske nettbokhandlere også tilbyr elektroniske gavekort, men typisk nok promoterer Norli.no dette tilbudet som noe for den som er sent ute. Det blir altså sett på som løsningen på et pinlig problem, snarere enn en fin mulighet i seg selv. Oh well, dem om det. Vi andre får gi gavekortene våre med god samvittighet.

En iPod med påklistret kassettspiller

Harald Hansen spør i en kommentar om at jeg vil skrive noe om denne saken fra Digi.no, om bokhandelen Norli Libris (eid av Aschehoug forlag) som vil begynne å selge ebøker via såkalte Digikort på et spesialutviklet lesebrett. Hansen lurer på om det er en aprilspøk, og han er ikke alene. For to dager siden utløste historien om magnetkortene den reneste leserstormen på Twitter.

Et søk på stikkordet magnetkort viser at bokbransjen på fredag fikk en omgang virtuell juling som til og med overgår det som skjedde på lanseringsdagen for Bokskya i vår. Som sist kom mye av kritikken fra brukere med god peiling på ebøker, og hovedreaksjonen var først og fremst hoderystende oppgitthet. Vi snakker om en bransje som ennå ikke har klart å lage et norsk motstykke til iBooks og Kindle Store, og så satser man på dette? De bløte vitsene satt løst denne dagen, jamfør utvalget nedenfor:

Normalt er oppgitt latter det aller siste man ønsker at en produktlansering skal bli møtt med, men i dette tilfellet gir bokbransjen beng, for å si det på godt norsk. For i Digi-saken sies det rett ut at målgruppen ikke er folk som twitter-brukerne over. Digi.no siterer Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling slik: “Det finnes masse mennesker som ikke vil laste ned bøker”.

For alt jeg vet har bokhandlerne brukerundersøkelser som viser at det er folk der ute med så stor teknologiskrekk at de ikke tør bruke den integrerte nettbokhandelen Norlis lesebrett også er utstyrt med. Jeg sliter med å tro på det, i et land der 94% har tilgang på PC, 93% har internett og 84% har bredbånd, og der bruken av nett og digitale medier også eksploderer i den siste gjenværende kategorien med antatte analog-lojalister – gruppen over 67.

Men om så var, gjør ikke det Digikort-løsningen mindre problematisk. Med dette har Norli kastet ti års erfaring med design av digitale mediadingser ut av vinduet. Istedenfor å gjøre som Amazon med Kindle, og gi brukerne et produkt de ikke visste at de ville ha (eller ville tørre å bruke) ved å tvinge dem rett på en nettløsning, vil man føye brukerne ved å gi dem en slags hybrid. Norlis lesebrett er en iPod med en kassettspiller teipet til baksiden.

Denne kassettspilleren blir ikke Norli kvitt med det første. Kommende generasjoner av lesebrett og nettbrett må jo også ha et hull i kredittkortstørrelse på baksiden, så brukerne kan lese sine gamle Digikort-ebøker. Så mens giganten Amazon kan ta sømløse (og dermed mye billigere) sprang fra e-inkbaserte lesebrett til det Androidbaserte nettbrettet Kindle Fire fordi alt innhold ligger i nettskyen, må lille Norli fra nå av ha fokus på hardware-bakoverkompatibilitet. Way to go.

I motsetning til mange av dem som kommenterte på Twitter har jeg prøvd Digikort, og likte det dårlig. Kortene er det største fysiske lagringsmediet jeg har sett siden 3,5″-diskene forsvant, magnetlåsen er plundrete og jeg opplevde problemer med avspilling (der er jeg tydeligvis ikke alene). At kvaliteten er så som så overrasker ikke. Vi snakker om en norskutviklet hardwarestandard som brukes i dedikerte lydbokavspillere fra én lydbokaktør, med andre ord er konkurransen på pris og kvalitet du normalt finner i IT-sektoren helt fraværende.

Det i sin tur betyr at brukerne må stole på at Norli (som for bare to år siden måtte reddes fra konkurs av Aschehoug forlag, forøvrig) og eventuelle samarbeidspartnere klarer å holde den sære standarden i live. Twitreren Mariusgenser, som er blitt en av bokbransjens mest taleføre kritikere på ebokfeltet, sier det i grunnen aller best:

Men jeg tenker nok at i 2013, så er det en fire-femhundre stykker som forelsket seg totalt i et dødsdømt format som fremdeles diller med Digikort for ebøker. Og da vil ikke bokbransjen tjene noen verdens ting på å produsere disse kortene, og så forsvinner de. Det der med at dere håper det blir en standard i bransjen tror dere ikke på selv engang, Norli.

Det mest problematiske i denne saken er at enhver med et minstemål av peiling på teknologi vil lukte lunta og skygge unna Digkort-ebøker. Isteden er det forbrukere som ikke vet bedre som skal lokkes til å velge en løsning som er tungvint, kostbar (Norli vil ikke engang gi kjøperne rabatt for e-momsen bokhandelen sparer ved å selge på Digikort) og høyst sannsynligvis dødsdømt på sikt.

Det er mer enn problematisk: det fremstår rett og slett som ganske kynisk.

Oppdatering: Mariusgenser har gjort det igjen. Word. som ungdommen nu til dags har for vane å si.

Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.