Category Archives: Ebok/leseplate

Hvorfor ikke bokhandelen vil lide samme skjebne som videosjappa

I en nostalgisk kronikk i gårdagens Aftenposten skriver kulturforsker Bård Kleppe strålende om videosjappas triste endelikt. Skal man dømme etter responsen i kommentarfeltet, treffer han virkelig godt med sin beskrivelse av de små lokalene land og strand rundt hvor man kunne få seg en pølse mens man leide seg “Kellys Helter” og en Moviebox.

Om det er noe sted jeg ikke her helt enig, så må det være i konklusjonen. Her sammenlignes nemlig bokhandelens situasjon med videosjappas slik: “[videobransjen] renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne gjort de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.”

Bjørnsons båre, 1910
Bjørnsons båre fraktes gjennom København i mai 1910. Vanskelig tenke seg tilsvarende folkelig respons på en nålevende norsk forfatters bortgang. Fotograf: Julius Aagard

Vel, ja. Jeg tror i grunnen kulturforskeren kjenner den viktigste årsaken til at videobransjen lot den strategien ligge. Det er ikke akkurat noen statshemmelighet at bokhandelen vasser i noe som videosjappa aldri fikk mye av, nemlig kulturell kapital. Så i den forstand er folk forskjellige, forsåvidt. Noen dyr er likere enn andre og alt det der.

En bokhandler representerer ikke bare den femhundreårige tradisjonen fra Gutenberg, men er også uløselig knyttet til forfatternes og bokas betydning for nasjonsbygging og språkutvikling her til lands. Bjørnson og kampen for norsk selvstendighet. Ibsen, vår første globale kulturkjendis. Hamsun og hjemkjøpet av rettigheter til Norge i 1925. Kort sagt: Forfattere (og via dem bokhandelen) spilte en rolle i første halvdel av 1900-tallets Norge som vanskelig å fatte idag. Jamfør det forbløffende fotografiet over.

Sammenlign så dette med videosjappa, som først ble vanlig i Norge på 1980-tallet. Ikke bare en nykomling, men for sikkerhets skyld en utenlandsk sådan. Joda, videosjappa hadde lokale eiere og var en viktig arena i nabolaget, men konseptet var amerikansk og det var stort sett filmene også. Norsk kulturpolitikk handler om å støtte lokale kulturuttrykk, noe som gjør det vanskelig å se for seg en videosjappelov på linje med bokloven Kleppe nevner.

En viktig forskjell i bruksmønster bestyrker også dette. Mens voksne nordmenn gjerne ser udubbet amerikansk film og lytter til musikk sunget på engelsk, foretrekker de fremdeles i overveiende grad å lese sine bøker på norsk. Det betyr at det aller meste av litteraturen som selges her til lands, går via et fåtall store forlag og bokhandlerkjedene de eier. Debatten om “vertikal integrasjon” understreker dette poenget: bokbransjen har rett og slett en ganske annen markedskontroll enn videobransjen.

Mens videobransjen sto maktesløs overfor nettsalg av DVDer, ulovlig fildeling og  lovlig nedlasting og strømming, har forlagene kunnet velge å skynde seg langsomt på det digitale området – blant annet for å beskytte de store investeringene de har gjort i bokhandler. Når Kleppe skriver at “bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte”, gjør han opp regning uten vert. Den som forvalter rettighetene, har makta.

Dermed er det ikke sagt at ikke digital vekst etterhvert vil skvise mange papirbokhandlere ut av markedet, slik det har skjedd i plate- og videobransjen. Men vi ser allerede nå at går mye langsommere enn hva tilfellet er i f.eks. USA, som har mer uregulert og mindre sentralisert bokmarked enn Norge. Over dammen er ebokandelen av det samlede bokmarkedet et sted mellom 15% og 20% – i Norge rundt prosenten.

I veldig optimistiske stunder tror jeg at vi kan havne på amerikanske tall om en ti års tid. Så kommer jeg på at bokloven skal vedtas av Stortinget, og vet at den kan bli et redskap for utsettelse av digitaliseringen med mange år. Det blir fortsatt mye Kindle-lesing på meg framover, med andre ord. :)

 

 

 

Budskap fra kundene til Amazon: Vi ser hva dere gjør

Mandag 22. oktober var det Amazon.coms tur til å rammes av nettets vrede. Det hele startet med en bloggposting av Martin Bekkelund, som skrev om venninnen Linn Nygaards negative opplevelse som bruker av Amazons Kindle Store. Linn opplevde at Amazon-kontoen hennes ble sperret, uten at hun noensinne fikk ordentlig forklaring på hva galt hun hadde gjort. Pekere til bloggpostingen ble lagt ut på twitter, der antallet retweets ga en sterk antydning om at dette engasjerte (trafikken på min posting om saken på Google Plus tyder på det samme). Fra Twitter hoppet saken til Boingboing og Reddit og derfra videre ut til blogger og medier av ulike slag. På slutten av dagen var dette blitt en av nettets større teknologi-snakkiser.

Amazon.com: Vi ser dere

Jeg gjorde også mitt for å bidra til denne nettkampanjen, og håpet underveis at fire ting skulle følge av dette.

For det første: at Linn skulle få tilgang til bøkene sine igjen. Det ble innfridd relativt raskt.

For det andre: at Amazon skulle forklare hva som foranlediget sperringen. Der venter vi fremdeles på et svar, hvilket er synd da det gjør det umulig for kundene å vite hvordan vi skal unngå å havne i samme situasjon. En avklaring ville også sette en stopper for de utallige spekulasjonene om hva som egentlig ligger bak (mange av dem åpenbart feilaktige og nedlatende i sin omtale av den rammede kunden).

Det tredje og kanskje viktigste momentet i saken var at Amazon skulle få et krystallklart signal fra brukerne om at vi følger med på hva selskapet gjør, og ikke lar det slippe unna med oppførsel av dette slaget. Ikke glemmer vi så lett heller. 1984-fadesen ble trukket fram igjen i forbindelse med Linn-saken, og neste gang Amazon gjør noe liknende har vi fått nok en sak å minne dem på.

Hvilket bringer meg til det fjerde poenget. Forhåpentligvis bidro denne kampanjen til å fortelle noen som eventuelt ikke visste det allerede at Amazon (og de andre markedslederne) egentlig ikke selger ebøker, men lisensrettigheter til å lese. Slike rettigheter kan inndras, og det var dette Linn opplevde. Her vil jeg anbefale lesning av Olav Torvunds gjennomgang av jusen på dette området. Kortversjon: i den grad du har rettigheter som norsk kunde av Amazon, kan det vise seg å være svært vanskelig å følge dem opp i praksis.

Alt i alt var dette en påminnelse om at Kindle-ebøker ikke er som andre bøker. Da en ulovlig utgave av Orwells “1984” ble slettet av Amazon i 2009, skrev David Pogue i New York Times:

“it’s like Barnes & Noble sneaking into our homes in the middle of the night, taking some books that we’ve been reading off our nightstands, and leaving us a check on the coffee table.”

Linn-saken bekrefter det mange av oss har visst hele tiden, nemlig at Amazon kan gjøre nøyaktig det samme med hvem som helst av oss. De kan, uten forvarsel, komme som en tyv i natten og røske alle bøkene du trodde du eide, ut av din elektroniske bokhylle. En forstemmende tanke, og en som gjør det nødvendig å tenke gjennom konklusjonen i min bloggposting Bør vi boikotte Amazon. Den ble skrevet for et halvår siden, og den gang kom jeg til at jeg sett under ett ville fortsette å være Amazon-kunde.

Det har jeg vært siden, og med tanke på at jeg senest i går kjøpte leselisens til denne boka i Kindle Store har jeg vel med lommeboka stemt (den eneste stemmen som teller i lengden) for å fortsette å være Kindle-kunde. Helt upåvirket er jeg likevel ikke. Denne saken har vært en nyttig påminnelse om å være mer bevisst i mitt valg av Kindle-bøker. Den forannevnte tittelen kjøpte jeg da den var på tilbud til $1,99, fordi jeg antagelig bare leser den én gang og ikke har noen i nær familie jeg kunne tenke meg å låne den bort til.

Jeg har med andre ord lite å tape på at den er låst til min konto, og kunne fint tåle det økonomiske tapet ved å miste tilgang til den om så skulle skje. Bøker til langt høyere pris (bestselgere på Kindle Store ligger tidvis over norsk paperbackpris) eller med et annet bruksmønster vil jeg fortsatt anskaffe på papir eller i åpne digitale formater, om det finnes tilgjengelig (via programmet Calibre kan som kjent alle slags ebøker overføres til en Kindle-leser).

Det finnes også et ulovlig alternativ mange har nevnt i diskusjonene rundt Linn-saken, og det er å fjerne kopibeskyttelsen på Kindle-bøkene og ta backup av titlene dine i et egnet format (EPUB er bra, fex). Som blogget her mener jeg at sikkerhetskopier som holdes innen familien og ikke spres på nettet er etisk forsvarlige, om ikke juridisk. Slik jeg ser det er dette en forbrytelse uten offer, og en som i tillegg retter opp en ubalanse i lovverket mellom forbrukerrettigheter og produsentrettigheter.

Jeg har tidligere ment at dette var en forbrytelse det i tillegg var svært vanskelig å avsløre. For at politiet skal oppdage dine ikke-spredte sikkerhetskopier på en PC må de i praksis kunne ta beslag i PCen, og da har du antagelig langt større problemer enn et brudd på Åndsverkloven å stri med. Men i debatten rundt Linn-saken har jeg sett et annet argument fremsatt som kan være verdt å merke seg for Kindle-brukere.

Tjenestene som vi liker på Kindle (som synkronisering av sidetall mellom enheter) og tjenestene vi ikke liker (som muligheten til å fjernslette) baserer seg på at Amazon til enhver tid vet nøyaktig hva som ligger på brettet ditt. Det er rimelig å anta at Amazon klarer å gjenkjenne bøker fra egen bokhandel selv etter at DRM er fjernet. Hvis du med andre ord stripper DRM fra en Amazon-ebok og så legger den på Kindle-brettet ditt med f.eks. Calibre, bør du anta at Amazon vet om dette klare bruddet på bruksvilkårene. Ditto for strippede Amazon-ebøker som er lastet ned fra Piratebay.

Jeg har så langt ikke sett noen saker basert på denne muligheten, men det er naivt å tro at selskapet aldri vil benytte seg av muligheten. Derfor går jeg nå og venter på at de første brukerne skal kastes ut av Kindle-systemet for å ha lest DRM-strippede Amazon-bøker. Om ikke du har lest det et annet sted, så leste du det her først. :)

Samsung Galaxy Tab 7 Plus

Takket være Komplett.nos og ASUS’ supertreige service, måtte jeg ta et valg for noen uker siden. Jeg måtte ha en reisemaskin og ASUSen var ute av drift, så enten ble det å kjøpe meg en bærbar PC av noe slag eller skaffe nok et brett. Jeg gikk for det siste, da jeg har begynt å like brettmåten å jobbe på, vil slippe å ha drasse med et ekstra lesebrett på reisen og har investert en del i applikasjoner for Android-plattformen.

Samtidig var jeg sikker på at jeg ikke ville ha ASUS (ASUS er omtrent like populære som Apple her i huset nå, hvilket sier sitt), jeg ville ikke betale for mye og jeg hadde sjekket ut Samsung Galaxy Tab 7 på en konferanse nylig og falt for den nette formfaktoren. Da Expansys sendte meg et tilbud på Tab 7 Plus, hoppet jeg like gjerne på det og bestilte. Brettet kom på et par dager, effektivt og hyggelig levert på døra av DHL, og nå er jeg altså i ferd med å venne meg til det. Her er noen av min inntrykk:

Byggekvalitet: Samsung har fått mye ros for sine nettbrett, og selv om Tab 7 har plastikkdeksel istedenfor aluminium, som Transformer Prime har, virker den faktisk mer solid. For meg virker også prosessoren raskere enn på Transformer: Tab 7 booter påfallende mye kjappere (jeg restarter mine brett og telefoner for å sikre maksimal hastighet og god batterilevetid) og grensesnittet virker mer responsivt. Tendensene til hakking jeg har sett på Transformer Prime, finnes med andre ord ikke her.

Operativsystem og apper: Ikke siste Android-versjon, dessverre. For å få det må du kjøpe siste utgave av brettet, som visstnok kommer til norske leverandører i løpet av sommeren. Men Honeycomb (versjon 3.2) gjør jobben på en utmerket måte. Noen småting er forskjellige fra versjon 4 av systemet, men ikke flere enn at jeg var igang med alt jeg skulle gjøre på et blunk. Etter at jeg hadde Google-registrert Taben, dukket den opp som menyvalg på Play, og deretter var det bare å installere standardappene mine på løpende bånd. Med skytjenester som Play, Dropbox, Kindle Store og GMail er jobben med å klargjøre en ny dings virkelig blitt en lek.

Størrelsen: Det som tiltrakk meg mest med akkurat Tab 7 (i motsetning til f.eks. Tab 7.7) er at jeg lett kan holde den i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden er den samme som på min lille Kindle, den er et par centimeter lengre og 150 gram tyngre. Men alt i alt et elegant lite brett det er lett å holde i en hånd så lenge du måtte ønske. Det glir lett ned i en vanlig jakkelomme, og tar selvsagt mye mindre plass i en veske enn en Transformer Prime eller iPad. På reise er den utvilsomt mye enklere å ha med å gjøre enn et fullformat-brett, og så får jeg heller leve med at Sveriges tidligere statsminister Göran Persson observerte min Tab på en konferanse og utbrøt: “Det var en löjlig liten iPad!” :)

Skjerm: Skjermen er god, skarp og lyssterk, og størrelsen tatt i betraktning er oppløsningen mer enn god nok for mitt vedkommende. Holder du brettet horisontalt går det greit å lese nettsider i fullversjon (de kan du f.eks. få ved å installere Opera Mini, som lar deg late som om brettet er en fullvoksen PC).

Batterilevetid: Erfaringene fra jobbturer med normal, variert bruk (skriving, surfing, noen timer med film og musikk osv) tyder på at Tab 7 kan brukes i minst 9 timer før den skrur seg av. Det er omtrent på linje med ASUS-brettet (uten tilleggslading fra tastaturet) og nok til å dra på heldagstur uten lader, og da er jeg fornøyd.

Skjermtastatur: Galaxy Tab 7 er som nettbrett flest – det er ment å brukes uten tastatur. Jeg har en dyp og inngrodd skepsis mot skjermtastaturer, men bestemte meg denne gang for å utfordre skepsisen ved å bruke brettet på jobbreiser uten tastatur en periode. I tillegg til det innebygde skjermtastaturet, som i grunnen bare er et QWERTY-oppsett på skjermen, finnes det mange innovative løsninger på problemet. For Android har man blant annet SlideIt, Swype og SwiftKey X.

Jeg prøvde de to siste, som har ganske ulike innfallsvinkler til tekstinput. Med Swype tegner du ord ved å la fingeren gli over tastaturet. Ord blir med andre ord til en fast “bane” over skjermen, og det gjør det mulig å huske ord som tegnede mønstre og slik opparbeide et visst skrivetempo. SwiftKey X har svært god ordprediksjon og læreevne, faktisk god nok til at jeg kjøpte applikasjonen.

Etter å ha prøvd begge metodene, er jeg imponert over fremskrittene som er gjort på skjermtastaturfronten. Det er utvilsomt lettere å skrive raskt og presist nå enn for noen år siden. Men det er fremdeles langt igjen til skjermtasting kan måle seg med et fysisk tastatur. Delvis handler dette om meg. Jeg er altfor glad i sammensatte ord og faguttrykk som er for kompliserte eller sære til at produsentene gidder legge dem inn tekstbasene sine, og dermed bruker jeg altfor mye tid på år rette opp feilaktig tekstprediksjon.

Her minner SwiftKey X og Swype meg om hvorfor jeg forlot mobiltelefoner som baserte seg på T9 til fordel for QWERTY-typen: man blir tilslutt lei av å leke førskolelærer for programvare. Det andre hovedproblemet er selvsagt mangelen på fysisk tilbakemelding, som er grunnlaget for å kunne skrive touch på et fysisk tastatur. Når tastene alltid befinner seg på samme sted i det fysiske rom, opparbeider fingrene seg snart “body memory” nok til at tasting kan skje helt uten at man ser på tastaturet. På skjerm blir det annerledes, ikke minst fordi alle software-tastaturene har spesialtaster som plutselig forandrer hele tastaturoppsettet.

Med et fysisk tastatur kan man holde stålfokus på teksten, med et software-tastatur (eller talegjenkjenning for den sakens skyld) må man alltid dobbeltsjekke at systemet ikke finner på noe krøll. Forfatteren Isaac Asimov sa: “Writing, to me, is simply thinking through my fingers.” Det er nettopp dette som blir borte med skjermtastatur: muligheten til å taste, slette, klippe og lime i en “stream of consciousness”-aktig prosess uten at programvare kommer i veien.

Fysisk tastatur:  Det største fortrinnet ASUSen hadde, var at det fulgte med et helt greit tastatur med dockingløsning og innebygd batteri. Skal du ha et fysisk tastatur til andre Android-brett, finnes det såvidt jeg har skjønt ganske gode løsninger for titommersbrett. Men for sjutommersbrett er det ikke fullt så enkelt. Etter mye googling fant jeg tilslutt en kombinert mappe/bluetoothtastatur-løsning på Dealextreme (hvor ellers, hadde jeg nær sagt) til rundt 40 dollar.

Bildet over viser løsningen, som i prinsippet er smart uttenkt og lett å komme igang med. I praktisk bruk viser det seg at tastaturet er av den absolutt verste silikon-typen: svært myke taster med en hard kjerne du må treffe for å registrere en bokstav. I dette tilfellet er det så vanskelig å treffe akkurat riktig på hver tast – fingrene har en tendens til å skli ut til siden – at det blir vel så mye retting som med et skjermtastatur. Helt bomkjøp var det ikke, da mappe-delen fremdeles kan brukes.

Nå støtter Android også vanlige Bluetooth-tastaturer, og jeg fant derfor fram en gammel Nokia-sak jeg kjøpt til en PDA for mange år siden. Dette tastaturet er både godt å skrive på og tar lite plass når det felles sammen, så inntil videre får det bli min løsning. Så er det bare å håpe at Google Nexus 7 blir en så stor suksess at det avføder flere og bedre tastaturløsninger.

For i motsetning til det store grosset av IT-journalister, som kun ser dette i et “iPad-killer”-perspektiv, tror jeg at det lommevennlige formatet kan bli en profitabel nisje i brettmarkedet, bare det gjøres riktig.

 

 

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Sony Ericsson Xperia Pro: Et førsteinntrykk

Forleden uke tok min Nokia N900 kvelden (familien er tydeligvis inne i en stim teknologisammenbrudd – nå mangler i grunnen bare oppvaskmaskinen). Softwaremassig hadde fonen hanglet en god stund, etter at Nokia overlot oss Maemo-brukere til oss selv til fordel for MeeGo og deretter Windows, men det var stadige hardwareproblemer (spontane reboots, klokke som nullstilte seg, gyrosensorer som sluttet å virke) som satte strek for akkurat dette open source-eventyret.

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)