Arkiv for Ebok/leseplate

Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

Share/Bookmark

1 av 6 lesende amerikanere er en e-leser: hva er du?

Via TeleRead-bloggen fant jeg nedenstående interessante undersøkelse om amerikanske e-lesere fra Livescience.com. Utgangspunktet er amerikanere som har lest minst én bok det siste året, det vil si rundt 75% av befolkningen. Her får vi for en sjelden gangs skyld et blikk på ebokmarkedet som ikke springer ut av de store selskapenes egne tall. Hovedtrekk: én av seks lesende amerikanere er en e-leser, et tall som har doblet seg på ett år.

Tallet er imponerende, med tanke på at USA er inne i en dyp økonomisk krise som gjør at lesemaskiner til mellom 139 og 500 dollar må komme langt ned på prioriteringslisten selv for mange middelklassefamilier. Det er tydeligvis potensiale for fortsatt vekst i markedet, når én av seks som ennå ikke er e-leser sier at det er sannsynlig at de vil kjøpe et lesebrett/nettbrett i løpet av året.

Undersøkelsen ser ut til å støtte Amazons påstand om at e-lesere kjøper betydelig flere bøker enn p-lesere. Gruppen vi må kunne kalle “hardcore boknerder”, folk som kjøper 21 eller flere bøker per år (inkluderer meg, forresten!), er nesten dobbelt så stor blant e-lesere. Og selvsagt leser e-lesere mye mer enn p-lesere.

Microsoft Reader legges ned

Microsoft Reader, den første ebokstandarden som ble støttet av et stort dataselskap, legges ned neste år kan Teleread melde. På MS Readers side står nå følgende melding:

Microsoft is discontinuing Microsoft Reader effective August 30, 2012, which includes download access of the Microsoft Reader application from the Microsoft Reader website. However, customers may continue to use and access the Microsoft Reader application and any .lit materials on their PCs or devices after the discontinuation on August 30, 2012. New content for purchase from retailers in the .lit format will be discontinued on November 8, 2011.

MS Reader ble lansert mens dotcomboomen fremdeles var i full sving, i august 2000. Jeg husker lanseringen godt, ikke minst fordi dette var første gang jeg for alvor ble bedt om å uttale meg om ebøker i media (jeg deltok blant annet med en debatt med Jan Guillou, der han dundret løs i karakteristisk stil med argumenter jeg i grunnen ikke forstod.) Flere norske forlag viste interesse for .LIT-formatet, og Aschehoug lanserte blant annet ebøker til Pocket PC-baserte PDAer.

Reader har ikke vært en viktig ebokstandard på mange år, og har nå falt så høpløst langt bak formatene til Amazon og Adobe at det er lett å forstå Microsofts beslutning. Fiaskoen har mange årsaker, men for egen del er jeg ikke i tvil om at Microsofts mislykkede satsing på lomme-og tavle-PCer har vært utslagsgivende. .LIT-bøker var i hovedsak noe man leste på PC, og markedet lå dermed åpent for Sony Reader, Amazon Kindle og nettbrett som leseplattformer.

Nedleggelsen tjener også som en bekreftelse på svært mange av oss (inklusive undertegnede) har sagt siden før Reader ble lansert: blant DRM-beskyttelsens mange farer er utfasing den kanskje største. Når et DRM-format dør, er det i praksis bare et spørsmål om tid før bøkene blir uleselige for dem som ikke klarer å bryte kopisperren. I sitatet over sies det at kundene fortsatt kan bruke Reader-applikasjonen og innholdet etter 30. august neste år, men det nevnes ikke med et ord om applikasjonen vil støttes i fremtidige versjoner av Windows.

Kjøpere av .LIT-ebøker må derfor regne med at de etterhvert blir uleselige. Det eneste rimelige motsvaret på dette er å fjerne DRM fra sine lovlig kjøpte ebøker. Slik jeg leser Åndsverkloven er det intet som tyder på at utfasing gir private brukere tillatelse til å fjerne DRM, men her er det åpenbart greit å gjøre det. Jeg har aldri kjøpt .LIT-ebøker og kan derfor ikke uttale meg med noen autoritet på området, men såvidt jeg har skjønt skal dette formatet ikke være blant de vanskeligste å av-DRMe. Google er din venn, som alltid.

Jeg skal forøvrig tilbringe ettermiddagen i et NRK-studio for å snakke om ebøker i Norge, og vil selvsagt benytte anledningen til å minne om det jeg har sagt mange ganger tidligere: man kjøper ikke ebøker med DRM, man inngår kun en langsiktig leieavtale. Når selgerne likevel fortsetter å hevde det motsatte, er det rett og rimelig at kunden innfrir selgerens løfte ved å fjerne kopibeskyttelsen.

Er det lov å fjerne DRM fra ebøker?

Dette spørsmålet opptar åpenbart mange. Jeg har fått en rekke henvendelser om det på epost, og senest i min siste posting om Kindle oppsto det en interessant diskusjon rundt emnet. I Norge har spørsmålet fått en særlig relevanse etter lanseringen av Bokskya i vår, da noen tusen norske Kindle-eiere oppdaget at de stort sett ikke vil kunne kjøpe ebøker til sine lesebrett fordi norske utgivere bruker en kopibeskyttelse (også kjent som DRM) som er inkompatibel med Kindle.

Det enkle spørsmålet er altså: kan man fjerne kopibeskyttelsen fra en norsk ebok for å lese den på sin Kindle, eventuelt fjerne beskyttelsen på Kindle-ebøker for å ta en privat sikkerhetskopi? Google gir ingen entydige svar, og svarene i kommentarfeltene spriker. Det finnes to hovedsynspunkter, som begge tar utgangspunkt i Åndsverklovens § 53a:

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk. Det er videre forbudt å:

a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere,
b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,
c) reklamere for salg eller utleie av,
d) besitte for ervervsmessige formål, eller
e) tilby tjenester i tilknytning til
innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, eller som kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller som i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.

Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

I kommentarfeltet mitt kommer de to hovedsynene godt til uttrykk. Kommentatoren Lars og Olav Torvund ved Institutt for rettsinformatikk i Oslo er klare på at det ikke er lov til å omgå det “tekniske beskyttelssystemet” som Kindle- og Bokskya-DRM representerer. I en utfyllende kommentar avviser Torvund at alle dingser man skulle ønske å bruke kan ses på som ”relevant avspillingsutstyr”.

Lars peker på at lovparagrafen er ment å fortolkes strengt, og at retten til å lese på alle slags lesebrett ikke faller inn under det som er kalt “forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar.”

Det motsatte synet målbæres av kommentatorene ftw, Flibustier, Arne S og Laila. Sistnevnte oppsummerer det som med stor sannsynlighet er flertallets grunnsyn slik:

Det er brukeren som er i sentrum her, og brukeren skal fritt kunne velge avspillingsutstyr og ikke hindres i lovlig bruk av lovlig kjøpt materiale. Det var hele hensikten med denne bestemmelsen. Jeg bryter drm sperren for å lese lovlig kjøpte bøker på min Kindle og jeg er selv opphavsrettsjurist og er derfor nøye på å være helt sikker på at jeg ikke bryter noen lover.

Alt dette gjør med meg som ikke-jurist, er å skape usikkerhet. Jeg heller vel mot å tro at man ville bli dømt for lovbrudd om det kom for retten, men mener også at den teknologiske utviklingen krever at man tar en ny titt på uttrykk som “relevant avspillingsutstyr”, “rimelige forventninger” og “effektive tekniske beskyttelsessystemer“. Å klandre folk som tolker dette i retning av at DRM-fjerning er lov, klarer jeg i alle fall ikke når det ikke fins rettsavgjørelser på området og vi alle sitter og uttaler oss som enkeltpersoner med hvert vårt faglige ståsted.

Mitt faglige ståsted er 15 års erfaring med å jobbe med ebøker, digital økonomi, brukervaner og forventninger, og for meg er det innlysende at vi trenger en avklaring på hvordan loven skal stille seg til et mediemarked og en nettøkonomi i endring. Det bør helst skje før ebokmarkedet virkelig tar av i Norge. Om den juridiske situasjonen er uklar, mener jeg at den som bryter DRM for å bruke en lovlig kjøpt bok slik en bok tradisjonelt er ment å brukes, krystallklart har etikken på sin side.

Lendle.me viser oss at det er mulig å lage tekniske løsninger som tar vare på mer av leserkulturen.

At fjerning av DRM er et vern av leserkulturen sier jeg ikke bare som en kjenner av ebokmarkedet, men også som leser og – ikke minst – forfatter. Lesere har også rettigheter – om ikke nedfestet i loven, så definitivt hevdvunne. Lesere har rett til å ha full kontroll over eksemplaret, noe de ikke har med dagens nettskybaserte systemer. Lesere har rett til å låne et eksemplar til familie og venner, noe som bare unntaksvis er tillatt med dagens systemer. Lesere har rett til å gi bort en bok, noe som heller ikke er tillatt med dagens systemer.

Det er ingen tekniske hindringer i veien for å lage systemer som gir digitale lesere nesten alle sine hevdvunne rettigheter tilbake (salg av “brukte” ebøker er et særtilfelle det er vanskelig å løse på en god måte). Men inntil de tekniske løsningene er på plass bør du som bruker ikke ha etiske kvaler for å bryte DRM, såsant du ikke sprer ebøkene på nettet eller bevisst gir dem til en du vet pleier å fildele. Du kan til og med gjøre rettighetshaverne en tjeneste – det er velkjent at vennelån av bøker er en viktig markedsføringskanal for litteratur av ymse slag.

50 leste ebøker and counting

Ja, det er faktisk sant: siden jeg kjøpte Kindle DX i slutten av september ifjor høst har jeg lest 50 ebøker på lesebrettet, noe som i snitt bør bli en ebok hver femte dag. Det er skyhøyt over snittet her i landet, men viktigere for meg: det utgjør en kraftig økning av egen lesning.

I min bloggposting om hvor mange bøker du kan regne med å rekke å lese i løpet av et liv, antok jeg to uker per bok for ivrige lesere. Utgangspunktet var min egen lesing på det tidspunktet, hvilket vil si at jeg har tredoblet bokkonsumet mitt etter anskaffelsen av Kindle. Årsakene er velkjente – tilgjengelighet, pris og utvalg – men konsekvensene er langt mer vidtrekkende enn at bokkonsumet øker. Her er noe av det jeg har merket meg:

Jeg er blitt en mer rendyrket nonfiction-leser. Fagbøker har alltid hatt en viktig plass i livet mitt, men konsumet tok ikke av for alvor før jeg ble kunde av Amazon.com i 1995. Årsaken var det elendige tilbudet av utenlandske bøker som fantes i norske bokhandlere (også universitetsbokhandlene) så snart man beveget seg utenfor universitetsfagene. Med unntak av historie og biografi, som er områder der norske sakprosaforfattere utmerker seg, kjøpte jeg lite norsk. Bøkene var rett og slett for dårlige.

Amazon ga meg billig og enkel adgang til den langt mer mangfoldige amerikanske sakprosafloraen. Kindle har forsterket dette ytterligere ved å eliminere alle hindre på veien fra mediebruk til impulskjøp. Jeg kan f.eks. se komikeren Jo Brand på TV, få lyst til å kjøpe selvbiografien “Look Back in Hunger” og være igang med lesing rett etter at programmet er over (forøvrig et av få bomkjøp det siste halvåret – tittelen er det beste med denne boka).

Jeg er blitt en mer utålmodig leser. Amazons smaksprøvefunksjon har spart meg for mange bortkastede lesetimer. Det var med dens hjelp at  jeg konstaterte at Jonathan Franzens genierklærte “Freedom” er en sirupstreig, selvopptatt mursteinsklump, for eksempel. Joda, jeg vet at det finnes bøker der ute som tar seg kraftig opp etter de første fem prosentene (grensen for smaksprøve i Amazon), men takket være Amazons anbefalingssystem vet jeg også hvor mange gode alternativer som er tilgjengelige. Livet er for kort til å lese bøker av forfattere som ikke gidder anstrenge seg for å fenge sine lesere.

Jeg er blitt en mer kunnskapsrik leser. Med umiddelbar tilgang til hundretusener av ebøker som kan belyse ethvert tenkelig emne som måtte dukke opp i research- eller nyhetsstrømmen gir det seg selv. Da kontroversene rundt forfatteren av en av mine favorittbøker på Kindle, “Three Cups of Tea”, dukket opp tidligere i vår, var jeg raskt ute med å laste ned journalist Jon Krakauers mini-ebok (Kindle Single) “Three Cups of Deceit”. Det ga meg ikke bare innsikt i Greg Mortensons tvilsomme virke, men også større forståelse av problemene knyttet veldedig arbeid i konfliktområder. Bok gjør klok, og min erfaring er at amerikanske (e)bøker gjør klokere enn norske.

Jeg er blitt en (nesten) rent engelskspråklig leser. Av de 50 leste ebøkene på Kindle var én (1) på norsk (en PDF-utgave av pboka “Carpe Futurum” av Erik Øverland og Jan Erik Karlsen). ‘Nuff said, som amerikaneren (og stadig flere nordmenn) sier.

Jeg forholder hovedsaklig til engelskspråklige veiledere. Ebøker jeg ikke har funnet via Amazons anbefalingssystem, har jeg gjerne skaffet meg etter omtale eller anmeldelse på amerikanske nettsteder og medier. En av mine viktigste kilder til boktips er kulturprogrammet “Fresh Air” fra National Public Radio, hvis podcast jeg hører på nesten daglig. Den gripende boka “Hellhound on his Trail“, som handler om James Earl Ray og drapet på Martin Luther King, ble kjøpt rett etter at jeg hørte dette Fresh Air-intervjuet med forfatteren.

Jeg setter nesten aldri mine ben i en fysisk bokhandel. De sjeldne gangene jeg stikker innom for å kjøpe overpriset kontormateriell, minner stablene med generisk nordisk krim meg om hvorfor jeg holder meg borte. I den grad vår familie kjøper norske pbøker, dreier det seg om barnebøker til poden. Siden bokhandlere flest har et så elendig barnebokutvalg i hyllene, blir det også her til at vi handler på nettet (Haugenbok leverer raskt og pålitelig, som kjent).

Jeg går ikke lenger i biblioteket for min egen skyld. Siste gang jeg hadde god hjelp av et bibliotek til research var under skrivingen av boka “Jakten på sannheten” i 1996 – etter det tok nettet over. Siden er biblioteket blitt brukt mer og mer sporadisk til lån av norske bøker og bruk av wifi. Det siste behovet tok 3G-abonnementet mitt seg av, det første forsvant helt etter anskaffelsen av Kindle (min siste lånte pbok i bibliotek var Roy Jacobsens “Vidunderbarn”, en langtekkelig nostalgifest hvis hovedfortrinn var at den i det minste ikke led av Per Pettersons ulidelige gammelmannssentimentalitet).

Jeg er frikoblet frigjort fra den norske bokbransjen. I en artikkel i tidsskriftet “Prosa” for et par år siden omtalte jeg Amazon Kindle som et amerikansk brohode inn i norsk bokbransje. Bildebruken var bevisst – jeg så og ser på amerikanske ebøker som en reell trussel mot inntjeningen i norsk bokbransje på sikt. Min erfaring som Kindle-bruker bekrefter dette. Det nå er ikke bare mulig å være bokelsker i Norge uten noensinne å komme i kontakt med norsk bokbransje – det er både lettvint, rimelig og behagelig.

Jeg har tilgang og råd til flere spennende bøker enn jeg noensinne har håp om å lese, og slipper helt å bekymre meg om fjollete lokale fenomener som bokhøsten, hvis viktigste funksjon i offentligheten er å gi ekstra oppmerksomhet til forlag som gjør noe så radikalt som å slippe en bok på forsommeren. Jeg slipper å bry meg om høstlister spekket med de samme, forslitte navnene og om en norsk eboksatsing som er blitt en fjert i orkanen.

Norske forlag og forfattere skal få snuble seg baklengs inn i fremtiden uten meg. Jeg er nå på yankeenes side av brobrodet, og jeg kan melde at jeg har det utmerket. Hvis du har lyst til å slutte deg til oss, behøver du bare å klikke her.

Hvorfor Tom Egelands DRM-valg er viktig – og smart

Gode nyheter fra Twitter-land idag: Forfatter Tom Egeland melder at hans forlag, Aschehoug, lar forfatteren velge hva slags kopibeskyttelse (DRM) som skal brukes. I en pressemelding skriver Aschehoug at man for å møte kritikken etter Bokskya-lanseringen vil “endre kopibeskyttelsen på sine e-bøker fra teknisk DRM til vannmerking. Forlaget sender nå ut brev til forfattere og oversettere for å få godkjent endring til vannmerking for utgitte e-bøker”. Egeland går inn for å bruke digital vannmerking, også kjent som “sosial DRM”, på sine bøker.

Jeg har tatt til orde for vannmerking fremfor streng kopibeskyttelse i årevis (her er et par relevante bloggpostinger), og er selvsagt glad for at flere slutter seg til mitt syn. Men først og fremst er jeg glad på kundenes vegne. Med en vannmerket fil får brukeren langt større kontroll over fila hun har kjøpt. Den kan leses på alle slags dingser (også Kindle, ved å overføre via et program som Calibre), og leses av alle i familien og vennekretsen uten å måtte dele brukerkonto med andre. Den vannmerkede eboka har dermed tatt vare på papirbokas beste sosiale egenskaper.

Ved å overlate beslutningen til sine forfattere (noe ikke konkurrent Gyldendal gjør, ifølge den kontrakten jeg har sett) har Aschehoug også – bevisst eller ubevisst – anerkjent at forholdet til leseren er langt viktigere for forfatteren enn for forlaget. Folk kjøper ikke Tom Egelands bøker fordi de er utgitt på Aschehoug, men fordi de er skrevet av Tom Egeland. Forlag kan komme og gå i en forfatters liv (jeg er på mitt sjette nå), men leserkretsen består.

På vei inn i ebokas tidsalder blir det viktigere enn noensinne å dyrke forholdet til leserne på alle arenaer, noe Egeland allerede gjør på en forbilledlig måte via Twitter og blogg. Her griper han anledningen til vise sine lesere tilliten det er å selge dem en fil som det vil være lett å spre ulovlig, sammenlignet med en konvensjonell kryptert fil. Samtidig øker han markedsgrunnlaget sitt ved å inkludere Kindle-eiere, og kan skaffer seg nettkredd som også kan lokke til seg en og annen ekstra leser. At det gjør produksjon og forvaltning av bøkene hans enklere og dermed billigere, er også en bonus å ta med seg.

Og fordi Egeland er en bestselger, gir dette oss også en utmerket anledning til å se hvor stort omfanget av ulovlig kopiering vil vise seg å være. Jeg har lenge hevdet at demografien blant boklesere er slik at ulovlig fildeling av bøker for godt voksne vil være av mindre omfang enn musikk, film og dataspill. Men sikre tall fra vårt eget marked har man jo ikke hatt. Så påstand har stått mot påstand.

Nå kan vi altså få tallene på bordet, om noen er interessert i å følge opp dette på en forskningsmessig forsvarlig måte (dette er et felt der for mange aktører har interesse av å over- og underdrive statistikken, dessverre). Uansett: Aschehoug og Tom Egeland FTW. Måtte mange følge dere i dagene og ukene som kommer.

Oppdatering: Forfatter Vidar Kvalshaug har nå twitret at også han ønsker seg vannmerking av sine ebøker, og Gyldendal har respondert på hans forespørsel ved å gjøre dem vannmerkede til uka. Forfatterforeningsleder Anne Oterholm har hatt vannmerkede ebøker fra dag én, kan hun fortelle. Spennende: her er det faktisk skjedd et stemningsskifte siden sist vi gikk runder om denne saken.

Bokskya-lanseringen: nettmedie-#fail av dimensjoner

Bokskya ble lansert med usedvanlig lite brask og bram idag (sammenlign det med lanseringen av gratisversjonen av Store Norske, som foregikk på Litteraturhuset med kulturministeren tilstede), og etter de første reaksjonene å dømme er mottakelsen ikke overstrømmende. Jan Omdahl nærmest slakter Bokskya i Dagbladet, mens NRKBeta syns løsningen er uferdig. Verst har medfarten vært på Twitter. Nedenstående er et tilfeldig, uredigert utvalg av twitterstrømmen med hashtagen #bokskya noen timer etter lansering:

@abjupa Fornøyelig å følge med på #bokskya i dag. Minner meg på det jeg skrev for litt over to år siden (faktisk) http://wp.me/pn7kd-3I
@janomdahl RT @Faltink: #bokskya virker som digitale motstykke til å ha 8 fjernkontroller å holde rede på (via @astronewth)
@gloom303 Wow, the Norwegian “e-book initiative” #bokskya is so unbelievably full of #fail I don’t even know where to begin. Will NEVER work
@kongharald måtte opprette 2 nye brukernavn/passord, punsje visanr+kode samt installere 1 applikasjon for å kjøpe en bok via #bokskya sml Amazon:1 klikk
@Plingamor lite brukervennlig og høye priser. Tror jeg venter en stund med å bruke #bokskya
@linena når får vi sånn kelkoo for ebøker? Hvem har hva og til hvilken pris? Det hadde vært noe for #bokskya
@matsbs Beskrivelsen til @janomdahl av #bokskya er god. Bokbransjen ønsker egentlig ikke å selge bøker. bit.ly/hmlaS2
@shall_be_lifted #bokskya har ikke offline lesing? ahahahahahahahah!

Det har fortsatt slik i hele dag. Ingen som virkelig har ambisjoner om å selge produkter, ønsker en slik respons på en lansering. Twitter blir ofte avvist som elitistisk, men i dette tilfellet er det nettopp tekno- og netteliten man må sette sin lit til om man skal få dette til å lette. Verken den PC-avhengige Adobe-løsningen eller den nettskybaserte HTML5-app for iOS og Android egner seg særlig godt for kjernegruppen av bokkjøperne (de mye omtalte offentlig ansatte kvinnene over 45). Mange av dem som har vært mest oppgitt i dag, er folk som har lang erfaring med kjøp av ebøker. Det burde bekymre flere enn meg.

Litt av Norli.nos utvalg av backlist, til prisen man antagelig bør holde på nye bøker når de kommer

Dagens helt er utvilsomt Magnus Rudolfsen fra Bokskya, som tålmodig har besvart spørsmål fra brukere på Twitter (mange av dem av det alvorlige slaget – som bugen i iOS som f*kker opp offline-lesing med webappen). Men heller ikke Rudolfsen kan kompensere for det faktum at man har å gjøre med en massiv svikt i forhåndsinformasjon om dette produktet. Det er blitt sendt ut noen pressemeldinger, men ellers har det vært vanskelig å konkret og lettfattelig informasjon om hva dette er ment å være.

Dette kommer til uttrykk i Bjarne Busets svar til Forbrukerrådet, der han altså mener at de mange misforståelsene hadde vært oppklart om rådet hadde tatt en telefon. Som informasjonsstrategi i nettalderen er det mildest talt et defensivt utgangspunkt. En annen Bokskya-aktører går mer ekstremt til verks. I en bloggposting på Norlis offisielle blogg skriver Linn Blomfeldt følgende:  ”Men jeg håper at dere der ute som prøver å finne ut av det klarer dere uten forvirrende journalister og sure tvitrere!”

Det er altså sine egne potensielle kunder hun omtaler slik, pluss yrkesgruppen hun er mest avhengig av for å få markedsført Norlis ebokhandel. En av de sure twitrerne som reagerte var @svelle, også kjent som journalist og mediekommentator Svein Egil Omdahl. Definitivt en mann man bør ergre på en lanseringsdag, gitt. Nesten så man har lyst til å tipse Norli-ledelsen om Netcoms sosiale retningslinjer: “Vær gjerne aktiv i sosiale medier! Bare husk hvor du jobber.”

Mye av forvirringen hadde vært unngått med en informasjonsstrategi, og mye av negativiteten kunne ha vært motvirket om forlagene bak Bokskya hadde tatt seg råd til å ansette en ebok-evangelist. Som jeg påpekte i Klassekampen for noen dager siden, mangler eboka entusiastiske selgere i Norge. Ikke at det hadde vært lett å piske opp stemningen rundt en infrastruktur som kun gir tilgang til rundt 1500 stort sett eldre bøker (Amazon startet med 50 000 titler, og sørget for mange aktuelle bestselgere på lista til lav pris fra dag én), men dog…

I sin nåværende form fremstår Bokskya både teknisk og innholdsmessig som et “vente og se-produkt”. Å legge bøkene i nettskyen er teknisk elegant og avansert, men man skal gå noen runder på utviklingssiden før det blir så sømløst som brukere flest forventer seg idag. Mye av det mest interessante innholdet mangler fordi forhandlinger med forfatterne om nye bøker ikke er sluttført.

I skrivende stund er det derfor ganske usikkert når Bokskya med tilknyttede bokhandler blir det strømlinjede produktet eboklesere forventer seg (i tilfellet Norli.no har man ikke engang klart bestemme seg for om det heter “eboken” eller “eboka”). For egen del fikk jeg rikelig erfaring med å kjøpe ebøker beskyttet med Adobe DRM da jeg brukte Sony Reader, og føler ingen trang til å gjennomgå den opplevelsen én gang for å se en norsk backlist-bok på lesebrettet mitt. I grunnen kan jeg bare gjøre Svein Egil Omdahls ord til mine:

Det er sikkert vanskelig for folk som har hodet i Bokskya å stikke fingeren i jorden, men hvis de prøver, vil de raskt finne ut at Bokskya 2.0 bør lanseres så raskt som overhodet mulig, og at den neste versjonen på helt annet vis bør ta hensyn til når systemet gjør kundene sure, er det dumt å skylde på kundene.

Oppdatering: Dagbladet har en grundigere gjennomgang av Bokskya og Emviem, og er enda hardere mot løsningen enn Jan Omdahl var. Også i bloggosfæren har kritikken sittet løst idag, f.eks. hos Thomas Brevik. Mellomblonds gjennomgang er så knusende og bra at Magnus Rudolfsen på Twitter har lovet henne å gå gjennom punktene.

Norli-representanten Linn Blomfeldt gir seg forøvrig ikke. I et tillegg til sin egen bloggposting konstaterer hun at kritikken er “veldig urettferdig”, og at “tvitrere som selv er veldig raske til å kritisere bør tåle litt pepper”. Siden Blomfeldt får ture fram slik på en firmablogg, må man anta at dette også avspeiler Norlis syn på kundebehandling. Verdt å merke seg neste gang man velger bokhandel, kanskje?

Oppdatering 2: Linn Blomfeldts innlegg er nå slettet i sin helhet. Begrunnelsen som gis på Twitter er gefundenes fressen for forelesere i nettmediestrategi, så ta notater:

@astronewth @mmartee du følger nøye med du…har erstattet med sak om rivertonpris. Viktig for bransjen i dag ,skjer mer enn ebok:)

Er Bokskya så forbrukeruvennlig?

Imorgen skal bokbransjen lansere sin store eboksatsing, etter mer enn et års forsinkelse og en innspurt som har vært preget av mye negativ presse. Særlig har Aftenposten vært på hugget, med en serie artikler som har satt et kritisk søkelys på hele satsingen. Småforleggere har følt seg utestengt, avisens kommentatorer har beskyldt bokbransjen for å gjenta platebransjens feil og det er dannet en alternativ ebokdistributør, Emviem, som allerede er på nett med innhold. I gårsdagens avis er det Forbrukerrådet som dundrer løs. Fagdirektør Thomas Nortvedt sier blant annet:

Bokskya viser at forlagenes binding til egne bokhandlere går ut over bokkjøpernes tilbud. Ved å frata andre å selge forlagenes bøker blir norske forbrukere bundet til forlagenes teknologiske løsninger og ikke minst prisregime. […] Det er trist at de ikke lærer av andre innholdsbransjer om hvordan tilby produkter elektronisk til forbrukerne. […]I stedet for å la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan – holdes disse utenfor for å beskytte egne salgsledd.

Slik jeg ser det, har Forbrukerrådet gode poenger, men overser også vesentlige momenter. Det siste først. Når Thomas Nordtvedt er bekymret for fragmenteringen av markedet, peker han på et problem som ikke er unikt for Norge. Rotproblemet er bruken av DRM, som gjør at du som kjøper må forholde deg til innbyrdes inkompatible nettbokhandlere med ulikt tilbud. Uten DRM kan du kjøpe boka hvor du vil, og lese den på en hvilken som helst dings.

Bindingen til teknologiske løsninger opplever også amerikanere med Amazon og iBooks. En midlertidig løsning for norske kunder er å samle e-biblioteket sitt på iPad, som vil ha apps for de ulike distributørene (Emviem har satset på Bluefire Reader, Bokskya på en HTML5-løsning som bl.a. gjør det mulig å omgå “epleskatten” på 30%). Løsningen for fremtiden er å kjempe for DRM-frie bøker, slik Forbrukerrådet i sin tid hjalp oss med å få DRM-fri musikk i iTunes. Så stå på der, Forbrukerrådet.

Ellers er det viktig å merke seg at Bokskya, til tross for den leverandørbestemte bruken av DRM, teknisk sett er en åpnere løsning enn Kindle Store og iBooks. Kunder skal ikke kjøpe ebøkene sine på Bokskya.no, men hos en av mange ebokhandlere som bruker Bokskya som distributør. Som kunde knytter du dine ebokkjøp til Bokskya-kontoen din, som blir “knutepunktet” for dine ebokkjøp. Slik minner Bokskya altså mer om Google eBooks enn Amazon.

Et konkret eksempel: om du tidligere har kjøpt ebøker fra Digitalbok.no, vil du kunne opprette en forbindelse fra denne til Bokskya. Når du laster ned Bokskyas web-app til din iPad til uka, vil den legge Digitalbok-kjøpene dine inn i den samme e-hylla som ebøker du kjøper i de åtte ebokhandlene som p.t. er knyttet til Bokskya. Det betyr også at vi i med tid og stunder kan få ebokhandlere fra uavhengige og interessante aktører som Tronsmo, for eksempel.

Der kritikken fra Forbrukerrådet treffer bedre, er i beskrivelsen av eierskapssituasjonen. Selv om modellen i prinsippet gir kunden stor valgfrihet, er det jo slik at Bokskya er eid av våre tre største forlag og de forlagseide papirdistributørene, og mange av de Bokskya-tilknyttede bokhandlene er eid av nøyaktig samme forlag. Norske forbrukere vil altså, i motsetning til amerikanske, ofte møte samme aktører i alle ledd.

Med en slik situasjon er Forbrukerrådet nærmest forpliktet til å rope varsko. Og joda, jeg forstår også frustrasjonen Nordtvet gir uttrykk for. Min egen erfaring fra feltet (jeg fungerer bl.a. som ubetalt referanseperson for Bokskya) gjør det vanskelig å si seg uenig i denne beskrivelsen, for eksempel:

Dessverre er innholdsbransjen fryktdrevet, de er redd for å bli piratkopiert og redd for å miste bokhandlerne sine. Dette er noe som sitter langt inne, og derfor forsøker vi å spille på erfaringene fra musikkbransjen.

Oppdatering: Bjarne Buset fra Gyldendal svarer Forbrukerrådet her. Han mener at misforståelsene kunne ha vært oppklart om Nordtvedt hadde tatt en telefon – jeg tror bransjen kunne ha stått seg på å innrømme at informasjonsarbeidet/promoteringen i forkant har vært slapp, for å si det mildt. Et gjennomgående trekk ved dekningen av Bokskya er problemer med å skille mellom bokhandlere og distributør, fex. Har man et unikt produkt å lansere, er det enda viktigere enn normalt å informere godt på forhånd.

Er e-selvpublisering mulig på norsk?

Det siste årets debatt om amerikanske forfattere som når sine lesere direkte via Amazons Kindle Store, har omsider nådd våre kyster. Aftenposten hadde et oppslag om fanebæreren Amanda Hocking igår, samme dag som Vidar Kvalshaug blogget og twitret om hva e-selvpublisering kan bety. Han er ikke mye optimistisk på selvpubliseringens vegne:

Det går lysår mellom hvert geni som blir utgitt uten at et forlag har vært med på å gjøre boka bedre. Et slik geni må man nesten ha for å brøyte vei for at andre skal kunne gjøre dette. Hvis man MÅ ha forlag for å gjøre boka god nok, kan man like gjerne gi ut som papirbok – det er der pengene er, foreløpg. Og da er man inne i forlagskverna og dens planer.

Vidar tror det kan gå et halvt til flere år før vi får se noe tilsvarende i Norge, og at det i så fall blir en kjent forfatter som fører an. Det er vanskelig å si seg uenig med tidsperspektivet. Hele digitaliseringsprosessen går langt tregere her enn over dammen. Vi har verken markedsgrunnlaget eller lokale motstykker til one-stop-shopping-løsningen som nå tilbys av Amazon, for eksempel.

Når det er sagt, er det teknisk sett en smal sak å nå ut til norske lesere via Amazon Kindle Store allerede idag. Det finnes antagelig rundt en million bærbare leseenheter (iPader, iPhoner, iPoder, Android-telefoner pluss norskeide Kindler) som kan brukes til å selge ebøker rett fra Kindle Direct Publishing. Det skjer faktisk allerede, om enn i begrenset omfang. Så ja, du kan gjøre det (eller kanskje ikke – se kommentar) og la boka ligge ute mens det norske ebokmarkedet vokser seg stort. Men bør du?

Det viktigste motargumentet er faren for å utgi en uferdig eller dårlig tekst. Går du rett på nett uten filter, publiserer du en tekst aldri har møtt den uavhengige konsulentens og redaktørens motstand. Du får fort en tekst som ikke har fått tid til å modnes. I verste fall en så lite språkvasket og gjennomarbeidet tekst at leserne gjør opprør mens halve internett er flirende tilskuere, som i tilfellet “The Greek Seaman.”

Selvpublisering er lavstatusvirksomhet. Det svenske selvpubliseringsforlaget Kulturdasset brukte navnet til å oppsummere sin virksomhet nådeløst ærlig (siden har det skiftet til det mer tannløse Hemlighuset). Selvpublisering har vært og er fremdeles i stor grad stedet der tekster som aldri skulle ha vært publisert, går for å dø. Det er “vanity publishing”, som amerikanerne kaller det. Ikke til å undres over at etablerte forfattere flest ikke ville drømme om å gjøre det – man risikerer jo å skade sin viktigste kapital som skribent, nemlig ryet.

Du skal jobbe dessuten mye og hardt for å skape et godt produkt. Som selvpublisist må du regne med å utføre eller kjøpe tjenester som idag leveres av forlaget, fra tekstbearbeiding, manusvask, design og layout, markedsføring og til videresalg av rettigheter. Outsourcing er vel så smart i kultursektoren som ellers i næringslivet. Da selvpubliseringsstjernen Amanda Hocking nylig inngikk avtale med et konvensjonelt forlag, var hovedargumentet hennes at hun ville få tid til å konsentrere seg om skrivingen.

Du vil selvsagt ikke få forfatterforskudd. Alle kostnader (og her er den viktigste tiden som går med til å skrive) bæres av deg alene. Du vil ikke kunne nyte godt av litteraturstøtteordningene som er så livsviktige for mange norske forfattere. Det finnes p.t. ingen innkjøpsordning for ebøker uansett opphav, og det er høyst tvilsomt at Norsk Kulturråd vil kjøpe inn – enn si vurdere – selvpubliserte ebøker for innkjøp i fremtiden. Selvpublisering gir heller ikke grunnlag for medlemskap i forfatterforeninger eller tilgang til arbeids- og prosjektstipender.

Amerikansk selvpublisist med suksess

Likevel er det titusener av amerikanere som gjør dette, og de kan ikke alle være totalt uvitende om hva de går til. Og ganske riktig viser det seg at en del forfattere vet nok om forlag til å vite hva de går glipp av, og dermed er istand til å sette det opp mot selvpublisering på et realistisk grunnlag. For tiden går denne interessante samtalen mellom forfatterne Jan Konrath og Barry Eisler rundene på nettet.

I løpet av en tekst som er så lang og grundig at den bør leses på lesebrett (jeg lastet den ned til min Kindle) kommer de innom de fleste momentene i debatten, og peker på årsakene til at de som etablerte skribenter velger å publisere selv snarere enn å gå via forlag. Når Eisler hevder å ha takket nei til et forfatterforskudd på en halv million dollar, må man gå ut fra at økonomi spiller en hovedrolle.

Konrath og Eisler mener de bør ha betydelig høyere royalty (prosentsats av salget) på ebøker enn amerikanske forlag tilbyr. I praksis får de 17,5% av utsalgsprisen, og da virker de 70% som Amazon gir for bøker mellom 2 og 10 dollar svært fristende. Situasjonen i Norge kan komme til å minne om dette. Jeg har sett forlagskontrakten som Gyldendal vil inngå med forfattere av eldre bøker (såkalt backlist), og ser at forlaget – og den forlagseide ebokhandelen og ebokdistributøren – sitter igjen med den overveldende brorparten av en bok som forlengst har betalt for seg selv. Forfatteren som viste meg kontrakten var like oppgitt som de her nevnte amerikanerne.

Publiseringshastighet er et annet viktig argument. At mange bøker trenger tid på å modnes, er greit nok. Men det gjelder på langt nær alle. Som faglitterær forfatter opplever jeg ofte at en langsom produksjonsprosess fører til at en tekst blir utdatert før den havner i bokhandlene. Konrath og Eisler peker på et annet viktig moment: hver eneste dag en bok ikke er tilgjengelig i markedet, er en dag med tapt salg. Også her gir e-selvpublisering en økomisk gevinst.

Dette handler også om kontroll. Med det tekstlige innholdet, selvsagt, men også med distribusjonsform og betalingsmodell. Du bestemmer publiseringstidspunkt og pris, og legger opp hele markedsføringsstrategien selv (det gjør du ofte uansett som lite selgende forfatter på forlag, men her slipper du byråkratiet). Gyldendals ebokkontrakt krever at bøkene har kopibeskyttelse. Det er ikke noe jeg ønsker å utsette mine lesere for, og derfor vil avtaler med norske forlag som har samme politikk være uaktuell for meg (i Kindle Store kan du velge dette selv).

Så hva betyr alt dette i et norsk perspektiv, rent bortsett fra at det vil ta noen år før det skjer? Når man får på plass en gunstig selvpubliseringsløsning via Bokskya (det jobbes med saken) og det norske markedet venner seg til å lese på skjerm, vil vi også her få et lavprissegment med selvpubliserte bøker av varierende kvalitet. Det meste vil være uleselig, men som i USA vil vi også se erfarne bloggere, forfattere og journalister skape produkter markedet vil ha.

La oss legge en ball død med én gang. Som Laura Miller påpeker, vil e-selvpublisering neppe gi oss nye forfattere som skaper stor kunst, like lite som det papirbaserte motstykket (som altså har lange tradisjoner i USA) ga oss skribenter på nivå med Harper Lee og J.D. Salinger. Å dyrke fram et forfatterskap som resulterer i skrivekunst er en langsom og kostbar prosess, som fremdeles vil gjøres best av forlag.

Men faktum er at denne typen forfattere utgjør et lite mindretall av forlagenes utgivelser. Det forlagene selger mest av ligger lysår fra kunstbegrepet, for å holde oss til Vidars metafor. Den som vil finne et lesverdig selvpublisert skrift på Bokskya, Amazon eller iBookstore om fem år bør altså ikke se etter en ny Thure Erik Lund, men heller etter folk som har latt seg inspirere av Tom Egeland og Ruben Eliassen.

Eller bloggeren som ønsker å samle sin mye omtalte livshistorie og tjene penger på den (som ambulansesjåføren Tom Reynolds), journalisten som nettopp har vært i Afghanistan og vil selge en reportasje som er for lang til å passe i et tidsskrift, forfatteren av en bygdebok eller lokalhistorie som vil nå et nasjonalt publikum eller fagspesialisten som ikke får forlagsinteresse fordi markedet for boka hennes er for smalt.

Den største utfordringen for norske forlag ligger i første omgang ikke i at selvpublisering skaper nye kioskveltere – det holder lenge med en moderat bestselger som bruker pris som virkemiddel. Om vi skal tro forlagene, kan prisen på nye norske ebøker (med mva) ende opp nær prisen på en ny papirbok. Om det selvpubliseres lesbare og salgbare bøker til en brøkdel av normalprisen, vil det uunngåelig gi den gamle debatten om prisnivå, vertikal integrasjon og kartelltendenser en ny omdreining.

Den største utfordringen for leserne blir å finne hveten blant all klinten. En eventuell selvpubliseringsbølge kan føre til at kritikernes og bibliotekarenes rolle som veiledere blir styrket. Den kan utvilsomt øke nytteverdien av nettsteder som bokelskere.no, der lesehester hjelper hverandre til å finne god litteratur. Kanskje vil det føre til at forlagenes markedsføring blir bedre – ikke minst på nettet.

Og hvem vet – kan hende noen til og med benytter anledningen til å lage en norsk ebokhandel som kan konkurrere med Amazon på like vilkår. I så fall kan den samlede virkningen av selvpublisering bli at alle skjerper seg. Det er lov å håpe.

Oppdatering 25. april 2011: 28% av de 100 mestselgende titlene i Amazons Kindle Store er selvpubliserte, ifølge denne oversikten. Alle de selvpubliserte ebøkene kostet under fire dollar, og den høyest rangerte lå på 4. plass. Her er listen for 21. april 2011.

Ebøkene og epleskatten – hva skjer nå?

De siste dagene har diskusjonen gått om Apples beslutning om å kreve at alle som selger ebøker på iPad/Pod/Phone, i løpet av våren også må tilby kundene kjøp via App Stores betalingssystem. Ikke nok med det: om din leverandør ikke retter seg etter kravet, kan du miste tilgangen til innhold kjøpt utenfor App Store. Kindle-bøker kjøpt direkte til din iPad kan altså bli borte om noen måneder, om ikke Amazon gir etter for kravet, for eksempel.

Saken eksemplifiserer forsåvidt godt hvor kluntete Apple kan opptre i offentligheten når det ikke er en produktlansering på gang. For denne grunnleggende endringen i selskapets holdning ble kun kjent for offentligheten etter at Sony ble presset til å forklare hvorfor de ennå ikke hadde fått på plass en app til sin Reader Store. Deretter gikk ryktene i bloggosfæren og på Twitter, før Apple bl.a. responderte via Ars Technica:

“We have not changed our developer terms or guidelines,” Apple spokesperson Trudy Muller told Ars. “We are now requiring that if an app offers customers the ability to purchase books outside of the app, that the same option is also available to customers from within the app with in-app purchase.”

Vi snakker altså ikke om en endring i vilkårene for utviklere, men om hvordan vilkårene praktiseres. I året som er gått siden iPad kom på markedet er det blitt lansert en rekke apps – også for ebøker – som omgår vilkårene uten at Apple har foretatt seg noe som helst. Man kan saktens si at innholdsleverandørene har vært lite påpasselige (for ikke å si naive) i denne saken, men det er også grunn til å spørre hvorfor ikke Apple fra dag én innskjerpet dette kravet overfor utviklerne.

Et mulig svar er at et fokus på det lukkede og sentralstyrte ved iOS ville tatt noe av glansen av iPad-lanseringen i massemediene (også mediebedrifter må regne med et lignende krav.) Apples konkurrenter kjører stadig hardere på akkurat dette aspektet, jamfør årets Superbowl-reklame fra Motorola over, som spiller uhemmet på Apples gamle rolle som det opposisjonelle, “tenk annerledes”-selskapet.

Hvorom alt er: takket være treg reaksjon fra Apples side, har mange innholdsleverandører brukt tid og penger på løsninger som kan vise seg å være overflødige. Her hjelper det ikke at marginene i det digitale markedet er knappe. Så langt har salgstallene for aviser og blader på iPad vært underveldende, og da er en ekstra “epleskatt” på 30% det siste man ønsker seg.

I USA har oppmerksomheten vært rettet mot Amazon, som har fått frist til 31. mars med å selge innhold via App Store. Men markedslederen har ressurser til å finne en løsning, som f.eks. kjapt å kode om iOS-appen slik at kundene får App Store-kjøp som et alternativ. Det meste av Amazons eboksalg går via Kindle-lesebrett uansett, Amazon er godt etablert på konkurrerende plattformer og er igang med å fase inn en web-app som kan duplikere det meste av iOS-appens funksjonalitet uten å stride med Apples bruksvilkår.

Verre er det med innholdsleverandører som har et snevert markedsgrunnlag, eventuelt  opererer i et lite språkområde. Et eksempel på det siste er den norske bokbransjen, som over lengre tid har satset millioner på utviklingen av en løsning for ebokhandel i Norge via Bokbasen. Det har hele tiden ligget i kortene at iOS-enheter ville være viktige for den norske eboklanseringen, da Kindle er uaktuell av kontraktsårsaker og Sony-lesebrett fremdeles ikke har spesielt stor utbredelse.

Investorene bak Bokdatabasen har selvsagt regnet med å hente inn igjen sine investeringer via prisen på ebøker. Debatten om ebokpris i denne bloggen viste at man ville legge seg på samme prosentandel som Amazon og Apples iBooks krever, det vil si rundt 30%. Det de ikke regnet med, var å måtte legge til 30% for å få lov til å selge på Apple-dingser. Legg 25% e-moms oppå dette, og man ser at ebøker begynner å bli en riktig kostbar affære uansett hvordan man vrir og vender på kalkylen.

Boikott av iOS er åpenbart ikke en løsning. Man kan kode de kommende norske ebok-appene slik at de fyller Apples krav, men det kan få negative følger for brukervennligheten med to ulike betalingsløsninger og – vil jeg anta – to forskjellige priser å forholde seg til. Eller man kan satse for fullt på HTML5 og håpe på at kundene vil trives med en slik løsning (og at Apple ikke vil innskjerpe kravene ytterligere, og gjøre slik virksomhet forbudt).

Sømløst må det uansett være. For erfaringen så langt i det digitale bokmarkedet er at dedikerte dingser gjør det bedre enn generelle plattformer. Digiboka selger godt i Norge fordi – som jeg ble minnet på av en fornøyd bruker midt i målgruppa forleden – “man bare putter inn en bokbrikke og så er man igang”. Det ble solgt nesten like mange Kindler som iPader ifjor av samme grunn: de er skreddersydde for bokkjøperdemografien, som har sitt tyngdepunkt blant godt voksne og godt utdannede.

Pew Research publiserte nylig studien “Generations and their Gadgets”, som understreker dette. Selv om tallene er små, er de interessante: blant dingsene som er kommet det siste tiåret, er det bare lesebrettet som viser en økende bruk med alderen, jamfør diagrammet over. En typisk fjortis ville ikke bli sett død med en Kindle, men så er ikke den typiske fjortisen noen storforbruker av bøker uansett.

Kanskje det mest fornuftige svaret på et uoversiktlig og komplekst ebokmarked på nettbrett vil være å lansere en e-blekkbasert tekst-Digibok til rundt 500 kroner. Jada, jeg vet det: Eeek, eeek, eeek. Men så er du som leser dette neppe en lykkelig eier av en Digibok heller, da. :-)

Oppdatering – reaksjoner fra bloggosfæren:

Vippepunkt: Amazon selger flere ebøker enn billigbøker

Amazon rapporterer at selskapet har gjort det svært godt i 2010, og nå selger flere Kindle-ebøker enn paperbacks (Kindle passerte hardcoversalget ifjor sommer). I praksis betyr det at 45% av alle bøker som selges på Amazon, er digitale:

Since the beginning of the year, for every 100 paperback books Amazon has sold, the Company has sold 115 Kindle books. Additionally, during this same time period the Company has sold three times as many Kindle books as hardcover books. This is across Amazon.com’s entire U.S. book business and includes sales of books where there is no Kindle edition. Free Kindle books are excluded and if included would make the numbers even higher.

Merk at dette altså inkluderer bøker som ikke finnes i Kindle-versjon – et spørsmål som ofte har dukket opp når Amazon har presentert sine omsetningstall. Det inkluderer heller ikke gratisbøker, og tas de med i regnestykket er det sannsynlig at ebøker utgjør majoriteten av bøker som distribueres. Siden Amazon alene står for rundt en femdel av bokdistribusjonen i USA, bekrefter dette tidligere tall i retning av at ebokmarkedet nå utgjør 10% (eller mer) av den samlede bokomsetningen.

Ved forrige milepæl mente Amazon selv at eboksalget ville passere paperbacksalget i annet kvartal av 2011 (enkelte analytikere så for seg at det ville skje i 2012), isteden ble vippepunktet nådd i slutten av 2010. Ja, for et vippepunkt i markedet må det jo kunne kalles når verdens førende bokhandel går fra hovedsaklig å være retailer til å bli e-tailer. I motsetning til hva jeg skrev i 2008 (mea maxima culpa), skaper Amazon nå sitt “iPod moment”.

Det mest interessante med Kindles suksess er det faktum at en enfunksjonsdings blir salgsdriveren for digitalt innhold, slik iPod gjorde det i forrige tiår. Så langt har ikke det generelle nettbrettet innfridd som konkurrent til lesebrettet, og Apples iBooks’ viktigste funksjon i 2010 ble å fungere som ris bak speilet for amerikanske forleggere som ville ha høyere priser på Amazon.  Hovedårsaken til at Amazon har et sted mellom 70 og 90 prosent av ebokmarkedet oppsummeres greit av Bezos selv:

The number one app for the iPad when I checked a couple of days ago was called Angry Birds – a game where you throw birds at pigs and they blow up. The number one thing on the Kindle is Stieg Larsson. It’s a different audience.

Ja så menn (med tanke på at Digiboka er blitt en suksess, er dette et poeng flere enn jeg burde ha tatt tidligere). Spørsmålet er hva dette betyr i årene som kommer, bortsett fra at Kindle kan kapre 20-30% av USAs bokmarked før ting flater ut. Amazon har ikke satset mye på multimedietitler, men det vil ikke overraske om det i løpet av 2011 kommer en farge-Kindle. Amazon er kjent for å svare aggressivt på utfordringer, og lanseringen av Nook Color kan ikke ha gått upåaktet hen. Planene om et app-marked peker i samme retning.

Amazons “buy once, read everywhere”-strategi, som vil utvides til en webbasert løsning i løpet av året, er langt viktigere enn salg av fysiske lesebrett på sikt. Amazon har kommet heldig ut av lesebrettkampen med Apple, men det er vanskelig å se hvordan de kan vinne mot giganten i lengden. Derimot ligger selskapet godt an til å utvide, for ikke å si redefinere, hva bokhandlere skal drive med i fremtiden.

Amazon har nettets ledende løsning for digital selvpublisering, og har inngått flere avtaler om utgivelse med utvalgte forfattere. Samarbeidet med TED om utgivelse av Ted Singles, som er en del av det nye konseptet Kindle Singles, er nok et eksempel på at Amazon ønsker å gjøre tidligere tiders spådommer om overflødiggjøring av bokhandelen til skamme.

Og jada, jeg kom også med slike uttalelser i fleng. Men hey – om ikke annet ser det ut til at jeg endelig får rett i at ebøker vil forandre bokbransjen.

2011 i et ebok- og nettbrettperspektiv

Det er tydeligvis sesongen for spådommer om året og tiåret som skal komme (som tilhenger av OEDs definisjon av tiår gjorde jeg meg ferdig med sistnevnte ved starten av året), og jeg kan selvsagt ikke være dårligere. Her er noen av mine refleksjoner rundt hva som vil hende i grenselandet mellom tradisjonelle medier og elektronikk i 2011:

1. Det vil selges hundretusener av nettbrett i Norge i 2011. Apple vil fremdeles dominere dette markedet, ikke minst hvis forventede iPad 2 har forbedringer (pris, vekt, kamera osv) som løfter dingsen ut av sitt nåværende segment (i all hovedsak folk som allerede eier mange Apple-dingser fra før). Men Android-effekten vil også vise seg i nettbrettmarkedet, og føre til lavere priser og økt utvalg mot slutten av året. Det vi ikke vil se, er en slags “this changes everything”-prosess. Nettbrettene er på langt nær kapable til å erstatte eller redefinere vårt forhold til konvensjonelle datamaskiner, og vil for de fleste brukere være nok en dings blant det raskt økende antallet dingser i norske hjem.

2. Vi vil se mange lanseringer av norsk avis- og magasininnhold til nettbrett, men få suksesshistorier. Erfaringene fra USA er så langt at magasinsalg til iPad er en relativt underveldende affære, der salgstallene ofte faller raskt etter lansering. Som jeg spådde i januar er iPad/iBooks langt fra blitt noe ebokmotstykke til iPod/iTunes – her er det fremdeles Amazon som dominerer. Dette skyldes flere faktorer, som lite innovativ bruk av formatet, høy pris og dårlige abonnementsløsninger. Men hovedårsaken er at medievaner endrer seg langsommere enn entusiastene vil ha det til. Jamfør kurven nedenfor, som viser hvor mange år det tok fra kommersielle ebøker ble lansert til vi fikk dagens dynamikk.

3. I USA vil 2011 bli ebokas virkelige gjennombruddsår. Den voldsomme vekstraten i e-segmentet (100% – 200% per år de siste årene) begynner å vise seg for alvor. Ved årsskiftet 2010/2011 anslås det at rundt 10% av bokmarkedet i USA vil utgjøres av ebøker. Selv om en årlig fordobling ikke kan pågå i mange år framover, er det så langt få tegn til utflating. Derfor er det rimelig å tro at opp mot 20% av det amerikanske bokmarkedet utgjøres av ebøker mot slutten av 2011. Som denne analysen antyder kan andelen reelle lesere være enda høyere (kanskje så mye som 30%), da ebokkjøpere både kjøper og leser mer enn papirkunder.

4. Vi vil få en storlansering av en norsk ebokhandel. Jeg sa det samme ifjor også, men denne gangen tror jeg forlagene mener det. Men med et varslet momspåslag på 25% fra sommeren av, ingen Kindle- eller Nook-aktig løsning i sikte og signaler fra de to største forlagene om at de vil legge seg på et høyt prisnivå (ebok med mva = fullpris for pbok), vil det gå lang tid før salget av ebøker i Norge kommer inn i det amerikanske sporet. Lanseringen vil akkompagneres av de sedvanlige kronikkene fra forfattere, kulturbyråkrater og -journalister, som særlig vil understreke eboklanseringens betydning for norsk språk og kultur. Du leste det her først. ;-)

Ebøker og pbøker – en prissammenlikning

Tidligere i høst reiste Bjarne Buset, Gyldendal forlags ebokmann, spørsmålet om Amazons ebøker virkelig var så billige. Hans konklusjon ble interessant nok at det ofte er billigere å kjøpe på papir fra Amazon. Jeg har selv gått med en følelse av at Kindle Store er dyrere enn jeg tror, og derfor bestemte jeg meg for å sammenligne ebøkene fra min posting om Kindle-julegavetips med papirbøker fra samme netthandel. Sammenligningen ble gjort 22. desember 2010, og resultatet var som følger: tilsammen kostet de 13 av Kindle-ebøkene som da var tilgjengelige 177,8 dollar, dvs 13,6 dollar eller 82 kroner per ebok i snitt (tallene er oppdatert etter rettelse, se kommentarfeltet).

Deretter fant jeg laveste Amazon-pris for nye papirutgaver (det er nå det de fleste kunder velger å gjøre) og kom til en totalsum på 182,7 dollar (mange av titlene på listen er ennå ikke sluppet som paperback) eller 14,1 dollar per bok. Til dette må man legge frakt til Norge (om man bestiller fra USA, se kommentarfeltet for en løsning på det problemet). Den varierer med antall bøker og fraktmetode, men erfaringsmessig kjøper jeg sjelden 15 bøker på én gang. Et mer rimelig anslag er tre pakker à fem bøker. Jeg valgte fem tilfeldige fra listen og satte sammen en papirbestilling. Amazons standardfraktmetode kostet meg da 149 kroner, mens bøkene jeg bestilte kostet 326. Frakten gir altså et prispåslag på 46% i dette tilfellet.

Jeg runder av nedover til 40%, som stemmer bedre med andre Amazon-bestillinger jeg har gjort, og kommer til at papirbøkene til 182,7 dollar i tillegg ville koste meg 73 dollar i frakt. Dermed ender vi opp på 255 dollar totalt for de 13 bøkene som var tilgjengelige, eller 19,6 dollar i snitt. Jeg har altså spart rundt 72 dollar på å kjøpe ebøker. Selv et med momspåslag fra neste sommer på 25%, gir dette en grei besparelse per solgte bok. Men dette må man også legge prisen på lesebrettet. Jeg betalte rundt 550 dollar for min Kindle DX (Amazon-pris pluss moms og toll), og da må jeg kjøpe urealistisk mange ebøker i løpet av lesebrettets forventede levetid før regnestykket går i null.

Leser man på mobiltelefon eller nettbrett, som har andre viktige bruksområder, kommer Kindle Store godt ut av regnestykket. Ditto for Kindle 3. Men vi som leser på Kindle DX må trøste oss med de mange andre fordelene eboka fører med seg, som kompakt lagring, umiddelbar levering, ingen bortkastet ventetid på postkontoret, og penger spart på prøvekapittelsystemet. Det er – i likhet med frakten – motiverende faktorer som ofte overses i regnestykker som dette.

Merknader:
Jeg har ikke forsøkt å sammenligne med prisen på bruktbøker. Det er utvilsomt mulig å finne mange av titlene på listen til langt lavere pris, men varierende kvalitet og fraktkostnader gjør det vanskelig å lage statistikk som gir et rimelig sammenligningsgrunnlag. Som det påpekes i kommentarfeltet, har amazon.co.uk fri frakt for kjøp over en viss sum, også til norske kunder. Det forandrer regnestykket ganske drastisk. Kindle Store kommer fremdeles best ut, men med en mye knappere margin. Lærdommen du kan trekke er: sjekk prisene rundt forbi, også innen Amazons uoversiktlige system. Det er penger å spare.

Ikke overraskende kommer norske nettbokhandlere dårlig ut i denne sammenligningen. Jeg fant 11 av bøkene på Kindle-listen i bokkilden.no, og sammenlignet Kindle Store med det billigste papiralternativet på bokkilden. Det viste at bøker som kostet 734 kroner i Kindle Store, beløp seg til 1546 kroner hos Bokkilden (tross fri frakt og mange paperbacks). Regnestykket ser med andre ord dårlig ut for den norske bokbransjen, nesten uansett hvordan man vrir og vender på det.

Julegavetips for Kindle-eiere

Ifølge Amazon.com kjøper og leser Kindle-eiere mer enn andre kunder, og så langt bekreftes det av mitt eget kjøpsmønster. Siden Kindle DX kom i hus for litt over 2 1/2 måned siden, har jeg lest 19 bøker på lesebrettet (jepp, det blir godt over en bok i uka, langt over de 25 i året Amazon mener er gjennomsnittet for nye Kindle-eiere). At jeg leser så mye mer enn før skyldes delvis familiesituasjonen – vi leser mye for og med sønnen vår, og dermed faller det seg naturlig at man plukker opp lesebrettet etter at han har sovnet. Å få barn er altså et utmerket lesestimulerende tiltak.

Men i hovedsak handler dette om de to viktigste drivkreftene bak eboksalg: tilgjengelighet og pris. Veien fra en anbefaling til et prøvekapittel og deretter (om boka faller i smak) til kjøp er latterlig kort på Kindle. Det er virkelig en genuint ny måte å forholde seg til bøker på, og så langt tyder Amazons salgstall på at man ikke trenger å nedlesse tekstene med multimedialt innhold for å få vekst i markedet. Den gode, gamle tekstboka holder lenge.

Takket være anbefalingssystemet og prøvekapitlene til Amazon har jeg gjort usedvanlig få bomkjøp denne høsten. Det store flertallet av Kindle-bøker jeg har lest kan altså anbefales på det varmeste:

Cybill Disobedience av Cybill Shepherd: Denne skuespillerbiografien (genren er min”guilty pleasure”) lastet jeg hovedsaklig ned fordi den er gratis, hvorpå jeg oppdaget at motspilleren til Bruce Willis i “Moonlighting” faktisk er en riktig oppgående og morsom dame. Oppdatering: Denne boken ser nå ut til å være fjernet fra Kindle Store. Et vanlig og irriterende fenomen, dette.

D-Day: The Battle for Normandy av Antony Beevor: Det er Beevor og det er annen verdenskrig – for oss krigsnerder sier det egentlig alt. Jeg syns stadig at Stalingrad er den beste av Beevors krigsbøker, men også denne er strålende. For en gangs skyld kommer også kartene (alltid viktig i en bok av dette slaget) til sin rett på e-blekkskjermen, noe de erfaringsmessig ikke alltid gjør.

Lustrum av Robert Harris: Ikke helt på nivå med den første boka i serien om den romerske politikeren og oratoren Cicero,  men det ambisiøse prosjektet om å skildre en av oldtidens mest interessante skikkelser via en tenkt biografi skrevet av hans sekretær holder fremdeles dampen oppe. Neste bok i serien skal definitivt lastes ned.

No Way Down: Life and Death on K2 av Graham Bowley: En annen av mine lesespesialiteter bøker om fjellklatring. Selv om denne boka ikke kan måle seg med Jon Krakauers klassiker Into Thin Air, skildres de katastrofale hendelsene på K2 i august 2008 (som blant annet førte til at den norske klatreren Rolf Bae omkom) godt ved hjelp av intervjuer med de overlevende og etterlatte.

Packing for Mars: The Curious Science of Life in the Void av Mary Roach: Med bøker som SpookStiff og Bonk har Roach gjort humoristiske skildringer av sær vitenskap til sitt spesialområde. Romforskning er selvsagt gefundenes fressen for Roach, med astronautmat og romtoaletter som noen av høydepunktene.

Red Inferno: 1945: A Novel av Robert Conroy: Kontrafaktisk historie er en av mine hobbyer (jamfør dette). I denne “hva om”-romanen, lagt til Tyskland våren 1945, tenker forfatteren seg at den uerfarne president Truman sender amerikanske tropper mot Berlin i strid med avtalen Roosevelt hadde inngått med russerne. Resultat: Hitlers drøm om krig mellom Sovjetunionen og de tidligere allierte blir blodig virkelighet.

Riding Rockets av Mike Mullane: Romferge-astronauten Mullane skriver svært åpenhjertig om sine år i NASA. Her får du vite hvordan det oppleves å reise opp med et romfartøy som aldri ble testet uten astronauter før det ble sendt opp, og i hvilken grad personlige intriger og politikk ligger bak avgjørelser i NASA (jamfør det som skrives om hvordan Sally Ride ble USAs første kvinne i verdensrommet).

Roving Mars: Spirit, Opportunity, and the Exploration of the Red Planet av Steve Squyres: Menneskene bak romsondene som i praksis utforsker universet for oss, får ufortjent lite oppmerksomhet. Squyres var en av hovedmennene bak NASAs svært vellykkede Mars-biler (en av dem kjører fremdeles, sju år etter landingen), og forteller levende om hvor mye blod, svette og tårer som ligger bak hvert eneste instrument ombord i “Spirit” og “Opportunity”. Også nyttig for den som ønsker å forstå hvordan vitenskap gjøres i våre dager.

Running the Books av Avi Steinberg: “Pimps make the best librarians.” Åpningssetningen til selvbiografien til bibliotekaren i Bostons største fengsel fanger i grunnen tonefallet i hele boka. Steinberg er en morsom, overraskende (du aner ikke hvor mange måter bøker kan brukes som våpen på før du har lest denne boka) og gripende skribent.

Searching for Whitopia: An Improbable Journey to the Heart of White America av Rich Benjamin: Denne boka er en tidvis sjokkerende reiseskildring fra et USA som i stadig større grad preges av etniske skillelinjer. Nødvendig lesning for den som vil forstå bakgrunnen for politiske fenomener som Tea Party-bevegelsen, og få et glimt av landets demografiske fremtid.

Storyteller av Donald Sturrock: Den autoriserte biografien om Roald Dahl er langt mer åpenhjertig enn man skulle forvente om dette komplekse (og ofte ubehagelige) mennesket. Mest interessant er skildringen av hvordan Dahl svært langsomt og motvillig innser at han er sin tids største forteller for barn. Mest overraskende er kapitlene om tiden i Washington under krigen, da Dahl forbløffende raskt ble en fast gjest i det Hvite hus.

The Emperor av Ryszard Kapuscinski: Den legendariske polske journalistens like legendariske bok om den legendariske siste keiseren av Etiopia, Haile Selassie. Et must for alle som vil forstå moderne afrikansk historie.

The Youth Pill: Scientists at the Brink of an Anti-Aging Revolution av David Stipp: En god oppsummering av den seriøse forskningen på anti-aldringsmedisin fra oldtiden og til våre dager. Stipp er optimist på anti-aldringsmedisinens vegne, noen som ikke lover godt for pensjonssystemene i den rike verden…

The World in 2050: Four Forces Shaping Civilization’s Northern Future av Laurence C. Smith: Den første boka jeg har lest som drøfter de fulle konsekvensene av at landene rundt Nordpolen (de såkalte NORCs eller “Northern Rim Countries”) stort sett vil tjene på klimaendringene vi kan forvente å se i 2050. Siden Norge hører til den lille og eksklusive NORC-gruppen (ta en titt på verdenskartet), er boka av stor interesse for alle om interesserer seg for vårt eget lands fremtid.

Three Cups of Tea av Greg Mortenson: Den spennende, rørende og ikke minst inspirerende historien om hvordan fjellklatreren Greg Mortenson kom til å bygge skoler i en av de fattigste og mest avsidesliggende delene av Pakistan.

Your Republic Is Calling You av Young-ha Kim, Chi-Young KimIkke lenger tilgjengelig for europeiske kunder. Her får vi håpe at bokas utgiver trekker sitt stupide hode ut av en viss lavtliggende kroppsdel og innser at man kun taper penger på ikke å gjøre Kim Young-ha tilgjengelig for lesere utenfor USA. Hvis fornuften mot formodning skulle seire, kan du altså laste ned en betagende blanding av spionthriller (republikken i tittelen er Nord-Korea) og hverdagsskildring fra dagens Sør-Korea.

Det nest beste med denne listen for Kindle-brukere er at du kan laste ned prøvekapitler til bøkene over, og avgjøre om du er enig med meg før du bruker et øre. Det beste er selvsagt dette: enten du velger å kjøpe noen av disse bøkene til deg selv eller gir bort et e-gavekort (jada, jeg vet at mye av sjarmen forsvinner, men det er verdt et forsøk), er det ingen køståing i julerushet. Now that’s “Convenience is King”. :)

Og som alltid: har du noen tips, så kom med dem!

Hvorfor kjøper vi ikke nettbrett til jul?

Den viktigste årsaken er rett og slett at familien har en gjensidig avtale om å prøve å unngå julegaver i littformangetusenkroners-klassen. Her i heimen er det bare Leger uten grenser som får gaver i den størrelsesorden, av åpenbare årsaker. Hadde vi hatt et genuint behov for et nettbrett ville det selvsagt ha vært mulig å gjøre et unntak, men slik er det ikke hos oss i skrivende stund.

Vi bruker allerede våre små og store bærbare og smarttelefoner på alle de steder og måter man fremhever som nettbrettets fortrinn (sofa – check, seng – check, avtrede – eh…), og bøker og tidsskrifter leses best på skjermer med elektronisk blekk. iPad er prøvd, og selv om det er lett å like konseptet var det ingen av oss som falt for utførelsen.

iPad er for tung, tjukk og begrenset (få porter, intet kamera, småkjip skjermoppløsning) til at den er blitt flittig brukt. Mange av svakhetene vil helt sikkert bli fikset på iPad 2, det er i så fall et tungveiende argument (bokstavelig talt) for å vente til januar neste år.

Verden har større behov for julegeiter, enn flere dingser i hendene på slike som oss

Galaxy Tab er ikke prøvd, men spekkene får det selvsagt til å sitre i nerdeværhårene. Men en reell pris på 6000 blir rett og slett for stiv. For en tilsvarende sum får familien en ytterst kapabel bærbar PC, som er mye mer allsidig og tilsvarende enklere å forsvare i familieregnskapet. Da min Lenovo T61 måtte sendes til InfoCare i høst for bytte av defekt vifte, lærte jeg å sette pris på backup-netbooken som gjør alt det en vanlig PC gjør – bare litt langsommere (og som kostet 3000 da den var ny).

At Galaxy Tab er i tillegg er basert på mobilsystemet Android, samtidig som Android-eier Google strever med å lansere nettbrett- og netbookutfordreren Chrome, gir meg en uggen følelse. Her i huset har vi allerede flere dyre dingser fra en produsent med et Hamlet-aktig forhold til operativsystemutvikling (Nokia), og det holder i massevis. Jeg eier litt for mange eksemplarer av den T-skjorta om du vil…

Det enkleste svaret på spørsmålet i tittelen blir med andre ord: Fordi det antagelig er mye smartere å vente med å kjøpe nettbrett til neste jul. På denne tiden neste år vil vi vite om Apple pluss en og annen slenger dominerer markedet (tenk MP3-spillere), eller om nettbrettene blir et virkelig bredt IT-segment. Hvis det siste er tilfelle, vil utvalget neste år være mye større og prisene langt lavere enn idag.

Da vil situasjonen også være mer avklart for innholdsprodusentene, slik at det er en rimelig sannsynlighet for at boka, avisa, dataprogrammet eller filmen du vil kjøpe finnes til ditt nettbrett. Slik er det ikke i dag – skal du være sikker på tilgang til det meste av det beste er du pent nød til å kjøpe iPad. Alt i alt intet vanskelig valg, altså. Det sier ikke lite, for en som har skapet fullt av digitale dingser. ;)