Microsoft Reader legges ned

Microsoft Reader, den første ebokstandarden som ble støttet av et stort dataselskap, legges ned neste år kan Teleread melde. På MS Readers side står nå følgende melding:

Microsoft is discontinuing Microsoft Reader effective August 30, 2012, which includes download access of the Microsoft Reader application from the Microsoft Reader website. However, customers may continue to use and access the Microsoft Reader application and any .lit materials on their PCs or devices after the discontinuation on August 30, 2012. New content for purchase from retailers in the .lit format will be discontinued on November 8, 2011.

MS Reader ble lansert mens dotcomboomen fremdeles var i full sving, i august 2000. Jeg husker lanseringen godt, ikke minst fordi dette var første gang jeg for alvor ble bedt om å uttale meg om ebøker i media (jeg deltok blant annet med en debatt med Jan Guillou, der han dundret løs i karakteristisk stil med argumenter jeg i grunnen ikke forstod.) Flere norske forlag viste interesse for .LIT-formatet, og Aschehoug lanserte blant annet ebøker til Pocket PC-baserte PDAer.

Reader har ikke vært en viktig ebokstandard på mange år, og har nå falt så høpløst langt bak formatene til Amazon og Adobe at det er lett å forstå Microsofts beslutning. Fiaskoen har mange årsaker, men for egen del er jeg ikke i tvil om at Microsofts mislykkede satsing på lomme-og tavle-PCer har vært utslagsgivende. .LIT-bøker var i hovedsak noe man leste på PC, og markedet lå dermed åpent for Sony Reader, Amazon Kindle og nettbrett som leseplattformer.

Nedleggelsen tjener også som en bekreftelse på svært mange av oss (inklusive undertegnede) har sagt siden før Reader ble lansert: blant DRM-beskyttelsens mange farer er utfasing den kanskje største. Når et DRM-format dør, er det i praksis bare et spørsmål om tid før bøkene blir uleselige for dem som ikke klarer å bryte kopisperren. I sitatet over sies det at kundene fortsatt kan bruke Reader-applikasjonen og innholdet etter 30. august neste år, men det nevnes ikke med et ord om applikasjonen vil støttes i fremtidige versjoner av Windows.

Kjøpere av .LIT-ebøker må derfor regne med at de etterhvert blir uleselige. Det eneste rimelige motsvaret på dette er å fjerne DRM fra sine lovlig kjøpte ebøker. Slik jeg leser Åndsverkloven er det intet som tyder på at utfasing gir private brukere tillatelse til å fjerne DRM, men her er det åpenbart greit å gjøre det. Jeg har aldri kjøpt .LIT-ebøker og kan derfor ikke uttale meg med noen autoritet på området, men såvidt jeg har skjønt skal dette formatet ikke være blant de vanskeligste å av-DRMe. Google er din venn, som alltid.

Jeg skal forøvrig tilbringe ettermiddagen i et NRK-studio for å snakke om ebøker i Norge, og vil selvsagt benytte anledningen til å minne om det jeg har sagt mange ganger tidligere: man kjøper ikke ebøker med DRM, man inngår kun en langsiktig leieavtale. Når selgerne likevel fortsetter å hevde det motsatte, er det rett og rimelig at kunden innfrir selgerens løfte ved å fjerne kopibeskyttelsen.

Er det lov å fjerne DRM fra ebøker?

Dette spørsmålet opptar åpenbart mange. Jeg har fått en rekke henvendelser om det på epost, og senest i min siste posting om Kindle oppsto det en interessant diskusjon rundt emnet. I Norge har spørsmålet fått en særlig relevanse etter lanseringen av Bokskya i vår, da noen tusen norske Kindle-eiere oppdaget at de stort sett ikke vil kunne kjøpe ebøker til sine lesebrett fordi norske utgivere bruker en kopibeskyttelse (også kjent som DRM) som er inkompatibel med Kindle.

Det enkle spørsmålet er altså: kan man fjerne kopibeskyttelsen fra en norsk ebok for å lese den på sin Kindle, eventuelt fjerne beskyttelsen på Kindle-ebøker for å ta en privat sikkerhetskopi? Google gir ingen entydige svar, og svarene i kommentarfeltene spriker. Det finnes to hovedsynspunkter, som begge tar utgangspunkt i Åndsverklovens § 53a:

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk. Det er videre forbudt å:

a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere,
b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,
c) reklamere for salg eller utleie av,
d) besitte for ervervsmessige formål, eller
e) tilby tjenester i tilknytning til
innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, eller som kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller som i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.

Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

I kommentarfeltet mitt kommer de to hovedsynene godt til uttrykk. Kommentatoren Lars og Olav Torvund ved Institutt for rettsinformatikk i Oslo er klare på at det ikke er lov til å omgå det “tekniske beskyttelssystemet” som Kindle- og Bokskya-DRM representerer. I en utfyllende kommentar avviser Torvund at alle dingser man skulle ønske å bruke kan ses på som ”relevant avspillingsutstyr”.

Lars peker på at lovparagrafen er ment å fortolkes strengt, og at retten til å lese på alle slags lesebrett ikke faller inn under det som er kalt “forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar.”

Det motsatte synet målbæres av kommentatorene ftw, Flibustier, Arne S og Laila. Sistnevnte oppsummerer det som med stor sannsynlighet er flertallets grunnsyn slik:

Det er brukeren som er i sentrum her, og brukeren skal fritt kunne velge avspillingsutstyr og ikke hindres i lovlig bruk av lovlig kjøpt materiale. Det var hele hensikten med denne bestemmelsen. Jeg bryter drm sperren for å lese lovlig kjøpte bøker på min Kindle og jeg er selv opphavsrettsjurist og er derfor nøye på å være helt sikker på at jeg ikke bryter noen lover.

Alt dette gjør med meg som ikke-jurist, er å skape usikkerhet. Jeg heller vel mot å tro at man ville bli dømt for lovbrudd om det kom for retten, men mener også at den teknologiske utviklingen krever at man tar en ny titt på uttrykk som “relevant avspillingsutstyr”, “rimelige forventninger” og “effektive tekniske beskyttelsessystemer“. Å klandre folk som tolker dette i retning av at DRM-fjerning er lov, klarer jeg i alle fall ikke når det ikke fins rettsavgjørelser på området og vi alle sitter og uttaler oss som enkeltpersoner med hvert vårt faglige ståsted.

Mitt faglige ståsted er 15 års erfaring med å jobbe med ebøker, digital økonomi, brukervaner og forventninger, og for meg er det innlysende at vi trenger en avklaring på hvordan loven skal stille seg til et mediemarked og en nettøkonomi i endring. Det bør helst skje før ebokmarkedet virkelig tar av i Norge. Om den juridiske situasjonen er uklar, mener jeg at den som bryter DRM for å bruke en lovlig kjøpt bok slik en bok tradisjonelt er ment å brukes, krystallklart har etikken på sin side.

Lendle.me viser oss at det er mulig å lage tekniske løsninger som tar vare på mer av leserkulturen.

At fjerning av DRM er et vern av leserkulturen sier jeg ikke bare som en kjenner av ebokmarkedet, men også som leser og – ikke minst – forfatter. Lesere har også rettigheter – om ikke nedfestet i loven, så definitivt hevdvunne. Lesere har rett til å ha full kontroll over eksemplaret, noe de ikke har med dagens nettskybaserte systemer. Lesere har rett til å låne et eksemplar til familie og venner, noe som bare unntaksvis er tillatt med dagens systemer. Lesere har rett til å gi bort en bok, noe som heller ikke er tillatt med dagens systemer.

Det er ingen tekniske hindringer i veien for å lage systemer som gir digitale lesere nesten alle sine hevdvunne rettigheter tilbake (salg av “brukte” ebøker er et særtilfelle det er vanskelig å løse på en god måte). Men inntil de tekniske løsningene er på plass bør du som bruker ikke ha etiske kvaler for å bryte DRM, såsant du ikke sprer ebøkene på nettet eller bevisst gir dem til en du vet pleier å fildele. Du kan til og med gjøre rettighetshaverne en tjeneste – det er velkjent at vennelån av bøker er en viktig markedsføringskanal for litteratur av ymse slag.

Hvorfor Tom Egelands DRM-valg er viktig – og smart

Gode nyheter fra Twitter-land idag: Forfatter Tom Egeland melder at hans forlag, Aschehoug, lar forfatteren velge hva slags kopibeskyttelse (DRM) som skal brukes. I en pressemelding skriver Aschehoug at man for å møte kritikken etter Bokskya-lanseringen vil “endre kopibeskyttelsen på sine e-bøker fra teknisk DRM til vannmerking. Forlaget sender nå ut brev til forfattere og oversettere for å få godkjent endring til vannmerking for utgitte e-bøker”. Egeland går inn for å bruke digital vannmerking, også kjent som “sosial DRM”, på sine bøker.

Jeg har tatt til orde for vannmerking fremfor streng kopibeskyttelse i årevis (her er et par relevante bloggpostinger), og er selvsagt glad for at flere slutter seg til mitt syn. Men først og fremst er jeg glad på kundenes vegne. Med en vannmerket fil får brukeren langt større kontroll over fila hun har kjøpt. Den kan leses på alle slags dingser (også Kindle, ved å overføre via et program som Calibre), og leses av alle i familien og vennekretsen uten å måtte dele brukerkonto med andre. Den vannmerkede eboka har dermed tatt vare på papirbokas beste sosiale egenskaper.

Ved å overlate beslutningen til sine forfattere (noe ikke konkurrent Gyldendal gjør, ifølge den kontrakten jeg har sett) har Aschehoug også – bevisst eller ubevisst – anerkjent at forholdet til leseren er langt viktigere for forfatteren enn for forlaget. Folk kjøper ikke Tom Egelands bøker fordi de er utgitt på Aschehoug, men fordi de er skrevet av Tom Egeland. Forlag kan komme og gå i en forfatters liv (jeg er på mitt sjette nå), men leserkretsen består.

På vei inn i ebokas tidsalder blir det viktigere enn noensinne å dyrke forholdet til leserne på alle arenaer, noe Egeland allerede gjør på en forbilledlig måte via Twitter og blogg. Her griper han anledningen til vise sine lesere tilliten det er å selge dem en fil som det vil være lett å spre ulovlig, sammenlignet med en konvensjonell kryptert fil. Samtidig øker han markedsgrunnlaget sitt ved å inkludere Kindle-eiere, og kan skaffer seg nettkredd som også kan lokke til seg en og annen ekstra leser. At det gjør produksjon og forvaltning av bøkene hans enklere og dermed billigere, er også en bonus å ta med seg.

Og fordi Egeland er en bestselger, gir dette oss også en utmerket anledning til å se hvor stort omfanget av ulovlig kopiering vil vise seg å være. Jeg har lenge hevdet at demografien blant boklesere er slik at ulovlig fildeling av bøker for godt voksne vil være av mindre omfang enn musikk, film og dataspill. Men sikre tall fra vårt eget marked har man jo ikke hatt. Så påstand har stått mot påstand.

Nå kan vi altså få tallene på bordet, om noen er interessert i å følge opp dette på en forskningsmessig forsvarlig måte (dette er et felt der for mange aktører har interesse av å over- og underdrive statistikken, dessverre). Uansett: Aschehoug og Tom Egeland FTW. Måtte mange følge dere i dagene og ukene som kommer.

Oppdatering: Forfatter Vidar Kvalshaug har nå twitret at også han ønsker seg vannmerking av sine ebøker, og Gyldendal har respondert på hans forespørsel ved å gjøre dem vannmerkede til uka. Forfatterforeningsleder Anne Oterholm har hatt vannmerkede ebøker fra dag én, kan hun fortelle. Spennende: her er det faktisk skjedd et stemningsskifte siden sist vi gikk runder om denne saken.

Bokskya-lanseringen: nettmedie-#fail av dimensjoner

Bokskya ble lansert med usedvanlig lite brask og bram idag (sammenlign det med lanseringen av gratisversjonen av Store Norske, som foregikk på Litteraturhuset med kulturministeren tilstede), og etter de første reaksjonene å dømme er mottakelsen ikke overstrømmende. Jan Omdahl nærmest slakter Bokskya i Dagbladet, mens NRKBeta syns løsningen er uferdig. Verst har medfarten vært på Twitter. Nedenstående er et tilfeldig, uredigert utvalg av twitterstrømmen med hashtagen #bokskya noen timer etter lansering:

@abjupa Fornøyelig å følge med på #bokskya i dag. Minner meg på det jeg skrev for litt over to år siden (faktisk) http://wp.me/pn7kd-3I
@janomdahl RT @Faltink: #bokskya virker som digitale motstykke til å ha 8 fjernkontroller å holde rede på (via @astronewth)
@gloom303 Wow, the Norwegian “e-book initiative” #bokskya is so unbelievably full of #fail I don’t even know where to begin. Will NEVER work
@kongharald måtte opprette 2 nye brukernavn/passord, punsje visanr+kode samt installere 1 applikasjon for å kjøpe en bok via #bokskya sml Amazon:1 klikk
@Plingamor lite brukervennlig og høye priser. Tror jeg venter en stund med å bruke #bokskya
@linena når får vi sånn kelkoo for ebøker? Hvem har hva og til hvilken pris? Det hadde vært noe for #bokskya
@matsbs Beskrivelsen til @janomdahl av #bokskya er god. Bokbransjen ønsker egentlig ikke å selge bøker. bit.ly/hmlaS2
@shall_be_lifted #bokskya har ikke offline lesing? ahahahahahahahah!

Det har fortsatt slik i hele dag. Ingen som virkelig har ambisjoner om å selge produkter, ønsker en slik respons på en lansering. Twitter blir ofte avvist som elitistisk, men i dette tilfellet er det nettopp tekno- og netteliten man må sette sin lit til om man skal få dette til å lette. Verken den PC-avhengige Adobe-løsningen eller den nettskybaserte HTML5-app for iOS og Android egner seg særlig godt for kjernegruppen av bokkjøperne (de mye omtalte offentlig ansatte kvinnene over 45). Mange av dem som har vært mest oppgitt i dag, er folk som har lang erfaring med kjøp av ebøker. Det burde bekymre flere enn meg.

Litt av Norli.nos utvalg av backlist, til prisen man antagelig bør holde på nye bøker når de kommer

Dagens helt er utvilsomt Magnus Rudolfsen fra Bokskya, som tålmodig har besvart spørsmål fra brukere på Twitter (mange av dem av det alvorlige slaget – som bugen i iOS som f*kker opp offline-lesing med webappen). Men heller ikke Rudolfsen kan kompensere for det faktum at man har å gjøre med en massiv svikt i forhåndsinformasjon om dette produktet. Det er blitt sendt ut noen pressemeldinger, men ellers har det vært vanskelig å konkret og lettfattelig informasjon om hva dette er ment å være.

Dette kommer til uttrykk i Bjarne Busets svar til Forbrukerrådet, der han altså mener at de mange misforståelsene hadde vært oppklart om rådet hadde tatt en telefon. Som informasjonsstrategi i nettalderen er det mildest talt et defensivt utgangspunkt. En annen Bokskya-aktører går mer ekstremt til verks. I en bloggposting på Norlis offisielle blogg skriver Linn Blomfeldt følgende:  ”Men jeg håper at dere der ute som prøver å finne ut av det klarer dere uten forvirrende journalister og sure tvitrere!”

Det er altså sine egne potensielle kunder hun omtaler slik, pluss yrkesgruppen hun er mest avhengig av for å få markedsført Norlis ebokhandel. En av de sure twitrerne som reagerte var @svelle, også kjent som journalist og mediekommentator Svein Egil Omdahl. Definitivt en mann man bør ergre på en lanseringsdag, gitt. Nesten så man har lyst til å tipse Norli-ledelsen om Netcoms sosiale retningslinjer: “Vær gjerne aktiv i sosiale medier! Bare husk hvor du jobber.”

Mye av forvirringen hadde vært unngått med en informasjonsstrategi, og mye av negativiteten kunne ha vært motvirket om forlagene bak Bokskya hadde tatt seg råd til å ansette en ebok-evangelist. Som jeg påpekte i Klassekampen for noen dager siden, mangler eboka entusiastiske selgere i Norge. Ikke at det hadde vært lett å piske opp stemningen rundt en infrastruktur som kun gir tilgang til rundt 1500 stort sett eldre bøker (Amazon startet med 50 000 titler, og sørget for mange aktuelle bestselgere på lista til lav pris fra dag én), men dog…

I sin nåværende form fremstår Bokskya både teknisk og innholdsmessig som et “vente og se-produkt”. Å legge bøkene i nettskyen er teknisk elegant og avansert, men man skal gå noen runder på utviklingssiden før det blir så sømløst som brukere flest forventer seg idag. Mye av det mest interessante innholdet mangler fordi forhandlinger med forfatterne om nye bøker ikke er sluttført.

I skrivende stund er det derfor ganske usikkert når Bokskya med tilknyttede bokhandler blir det strømlinjede produktet eboklesere forventer seg (i tilfellet Norli.no har man ikke engang klart bestemme seg for om det heter “eboken” eller “eboka”). For egen del fikk jeg rikelig erfaring med å kjøpe ebøker beskyttet med Adobe DRM da jeg brukte Sony Reader, og føler ingen trang til å gjennomgå den opplevelsen én gang for å se en norsk backlist-bok på lesebrettet mitt. I grunnen kan jeg bare gjøre Svein Egil Omdahls ord til mine:

Det er sikkert vanskelig for folk som har hodet i Bokskya å stikke fingeren i jorden, men hvis de prøver, vil de raskt finne ut at Bokskya 2.0 bør lanseres så raskt som overhodet mulig, og at den neste versjonen på helt annet vis bør ta hensyn til når systemet gjør kundene sure, er det dumt å skylde på kundene.

Oppdatering: Dagbladet har en grundigere gjennomgang av Bokskya og Emviem, og er enda hardere mot løsningen enn Jan Omdahl var. Også i bloggosfæren har kritikken sittet løst idag, f.eks. hos Thomas Brevik. Mellomblonds gjennomgang er så knusende og bra at Magnus Rudolfsen på Twitter har lovet henne å gå gjennom punktene.

Norli-representanten Linn Blomfeldt gir seg forøvrig ikke. I et tillegg til sin egen bloggposting konstaterer hun at kritikken er “veldig urettferdig”, og at “tvitrere som selv er veldig raske til å kritisere bør tåle litt pepper”. Siden Blomfeldt får ture fram slik på en firmablogg, må man anta at dette også avspeiler Norlis syn på kundebehandling. Verdt å merke seg neste gang man velger bokhandel, kanskje?

Oppdatering 2: Linn Blomfeldts innlegg er nå slettet i sin helhet. Begrunnelsen som gis på Twitter er gefundenes fressen for forelesere i nettmediestrategi, så ta notater:

@astronewth @mmartee du følger nøye med du…har erstattet med sak om rivertonpris. Viktig for bransjen i dag ,skjer mer enn ebok:)

Er Bokskya så forbrukeruvennlig?

Imorgen skal bokbransjen lansere sin store eboksatsing, etter mer enn et års forsinkelse og en innspurt som har vært preget av mye negativ presse. Særlig har Aftenposten vært på hugget, med en serie artikler som har satt et kritisk søkelys på hele satsingen. Småforleggere har følt seg utestengt, avisens kommentatorer har beskyldt bokbransjen for å gjenta platebransjens feil og det er dannet en alternativ ebokdistributør, Emviem, som allerede er på nett med innhold. I gårsdagens avis er det Forbrukerrådet som dundrer løs. Fagdirektør Thomas Nortvedt sier blant annet:

Bokskya viser at forlagenes binding til egne bokhandlere går ut over bokkjøpernes tilbud. Ved å frata andre å selge forlagenes bøker blir norske forbrukere bundet til forlagenes teknologiske løsninger og ikke minst prisregime. […] Det er trist at de ikke lærer av andre innholdsbransjer om hvordan tilby produkter elektronisk til forbrukerne. […]I stedet for å la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan – holdes disse utenfor for å beskytte egne salgsledd.

Slik jeg ser det, har Forbrukerrådet gode poenger, men overser også vesentlige momenter. Det siste først. Når Thomas Nordtvedt er bekymret for fragmenteringen av markedet, peker han på et problem som ikke er unikt for Norge. Rotproblemet er bruken av DRM, som gjør at du som kjøper må forholde deg til innbyrdes inkompatible nettbokhandlere med ulikt tilbud. Uten DRM kan du kjøpe boka hvor du vil, og lese den på en hvilken som helst dings.

Bindingen til teknologiske løsninger opplever også amerikanere med Amazon og iBooks. En midlertidig løsning for norske kunder er å samle e-biblioteket sitt på iPad, som vil ha apps for de ulike distributørene (Emviem har satset på Bluefire Reader, Bokskya på en HTML5-løsning som bl.a. gjør det mulig å omgå “epleskatten” på 30%). Løsningen for fremtiden er å kjempe for DRM-frie bøker, slik Forbrukerrådet i sin tid hjalp oss med å få DRM-fri musikk i iTunes. Så stå på der, Forbrukerrådet.

Ellers er det viktig å merke seg at Bokskya, til tross for den leverandørbestemte bruken av DRM, teknisk sett er en åpnere løsning enn Kindle Store og iBooks. Kunder skal ikke kjøpe ebøkene sine på Bokskya.no, men hos en av mange ebokhandlere som bruker Bokskya som distributør. Som kunde knytter du dine ebokkjøp til Bokskya-kontoen din, som blir “knutepunktet” for dine ebokkjøp. Slik minner Bokskya altså mer om Google eBooks enn Amazon.

Et konkret eksempel: om du tidligere har kjøpt ebøker fra Digitalbok.no, vil du kunne opprette en forbindelse fra denne til Bokskya. Når du laster ned Bokskyas web-app til din iPad til uka, vil den legge Digitalbok-kjøpene dine inn i den samme e-hylla som ebøker du kjøper i de åtte ebokhandlene som p.t. er knyttet til Bokskya. Det betyr også at vi i med tid og stunder kan få ebokhandlere fra uavhengige og interessante aktører som Tronsmo, for eksempel.

Der kritikken fra Forbrukerrådet treffer bedre, er i beskrivelsen av eierskapssituasjonen. Selv om modellen i prinsippet gir kunden stor valgfrihet, er det jo slik at Bokskya er eid av våre tre største forlag og de forlagseide papirdistributørene, og mange av de Bokskya-tilknyttede bokhandlene er eid av nøyaktig samme forlag. Norske forbrukere vil altså, i motsetning til amerikanske, ofte møte samme aktører i alle ledd.

Med en slik situasjon er Forbrukerrådet nærmest forpliktet til å rope varsko. Og joda, jeg forstår også frustrasjonen Nordtvet gir uttrykk for. Min egen erfaring fra feltet (jeg fungerer bl.a. som ubetalt referanseperson for Bokskya) gjør det vanskelig å si seg uenig i denne beskrivelsen, for eksempel:

Dessverre er innholdsbransjen fryktdrevet, de er redd for å bli piratkopiert og redd for å miste bokhandlerne sine. Dette er noe som sitter langt inne, og derfor forsøker vi å spille på erfaringene fra musikkbransjen.

Oppdatering: Bjarne Buset fra Gyldendal svarer Forbrukerrådet her. Han mener at misforståelsene kunne ha vært oppklart om Nordtvedt hadde tatt en telefon – jeg tror bransjen kunne ha stått seg på å innrømme at informasjonsarbeidet/promoteringen i forkant har vært slapp, for å si det mildt. Et gjennomgående trekk ved dekningen av Bokskya er problemer med å skille mellom bokhandlere og distributør, fex. Har man et unikt produkt å lansere, er det enda viktigere enn normalt å informere godt på forhånd.

Er e-selvpublisering mulig på norsk?

Det siste årets debatt om amerikanske forfattere som når sine lesere direkte via Amazons Kindle Store, har omsider nådd våre kyster. Aftenposten hadde et oppslag om fanebæreren Amanda Hocking igår, samme dag som Vidar Kvalshaug blogget og twitret om hva e-selvpublisering kan bety. Han er ikke mye optimistisk på selvpubliseringens vegne:

Det går lysår mellom hvert geni som blir utgitt uten at et forlag har vært med på å gjøre boka bedre. Et slik geni må man nesten ha for å brøyte vei for at andre skal kunne gjøre dette. Hvis man MÅ ha forlag for å gjøre boka god nok, kan man like gjerne gi ut som papirbok – det er der pengene er, foreløpg. Og da er man inne i forlagskverna og dens planer.

Vidar tror det kan gå et halvt til flere år før vi får se noe tilsvarende i Norge, og at det i så fall blir en kjent forfatter som fører an. Det er vanskelig å si seg uenig med tidsperspektivet. Hele digitaliseringsprosessen går langt tregere her enn over dammen. Vi har verken markedsgrunnlaget eller lokale motstykker til one-stop-shopping-løsningen som nå tilbys av Amazon, for eksempel.

Når det er sagt, er det teknisk sett en smal sak å nå ut til norske lesere via Amazon Kindle Store allerede idag. Det finnes antagelig rundt en million bærbare leseenheter (iPader, iPhoner, iPoder, Android-telefoner pluss norskeide Kindler) som kan brukes til å selge ebøker rett fra Kindle Direct Publishing. Det skjer faktisk allerede, om enn i begrenset omfang. Så ja, du kan gjøre det (eller kanskje ikke – se kommentar) og la boka ligge ute mens det norske ebokmarkedet vokser seg stort. Men bør du?

Det viktigste motargumentet er faren for å utgi en uferdig eller dårlig tekst. Går du rett på nett uten filter, publiserer du en tekst aldri har møtt den uavhengige konsulentens og redaktørens motstand. Du får fort en tekst som ikke har fått tid til å modnes. I verste fall en så lite språkvasket og gjennomarbeidet tekst at leserne gjør opprør mens halve internett er flirende tilskuere, som i tilfellet “The Greek Seaman.”

Selvpublisering er lavstatusvirksomhet. Det svenske selvpubliseringsforlaget Kulturdasset brukte navnet til å oppsummere sin virksomhet nådeløst ærlig (siden har det skiftet til det mer tannløse Hemlighuset). Selvpublisering har vært og er fremdeles i stor grad stedet der tekster som aldri skulle ha vært publisert, går for å dø. Det er “vanity publishing”, som amerikanerne kaller det. Ikke til å undres over at etablerte forfattere flest ikke ville drømme om å gjøre det – man risikerer jo å skade sin viktigste kapital som skribent, nemlig ryet.

Du skal jobbe dessuten mye og hardt for å skape et godt produkt. Som selvpublisist må du regne med å utføre eller kjøpe tjenester som idag leveres av forlaget, fra tekstbearbeiding, manusvask, design og layout, markedsføring og til videresalg av rettigheter. Outsourcing er vel så smart i kultursektoren som ellers i næringslivet. Da selvpubliseringsstjernen Amanda Hocking nylig inngikk avtale med et konvensjonelt forlag, var hovedargumentet hennes at hun ville få tid til å konsentrere seg om skrivingen.

Du vil selvsagt ikke få forfatterforskudd. Alle kostnader (og her er den viktigste tiden som går med til å skrive) bæres av deg alene. Du vil ikke kunne nyte godt av litteraturstøtteordningene som er så livsviktige for mange norske forfattere. Det finnes p.t. ingen innkjøpsordning for ebøker uansett opphav, og det er høyst tvilsomt at Norsk Kulturråd vil kjøpe inn – enn si vurdere – selvpubliserte ebøker for innkjøp i fremtiden. Selvpublisering gir heller ikke grunnlag for medlemskap i forfatterforeninger eller tilgang til arbeids- og prosjektstipender.

Amerikansk selvpublisist med suksess

Likevel er det titusener av amerikanere som gjør dette, og de kan ikke alle være totalt uvitende om hva de går til. Og ganske riktig viser det seg at en del forfattere vet nok om forlag til å vite hva de går glipp av, og dermed er istand til å sette det opp mot selvpublisering på et realistisk grunnlag. For tiden går denne interessante samtalen mellom forfatterne Jan Konrath og Barry Eisler rundene på nettet.

I løpet av en tekst som er så lang og grundig at den bør leses på lesebrett (jeg lastet den ned til min Kindle) kommer de innom de fleste momentene i debatten, og peker på årsakene til at de som etablerte skribenter velger å publisere selv snarere enn å gå via forlag. Når Eisler hevder å ha takket nei til et forfatterforskudd på en halv million dollar, må man gå ut fra at økonomi spiller en hovedrolle.

Konrath og Eisler mener de bør ha betydelig høyere royalty (prosentsats av salget) på ebøker enn amerikanske forlag tilbyr. I praksis får de 17,5% av utsalgsprisen, og da virker de 70% som Amazon gir for bøker mellom 2 og 10 dollar svært fristende. Situasjonen i Norge kan komme til å minne om dette. Jeg har sett forlagskontrakten som Gyldendal vil inngå med forfattere av eldre bøker (såkalt backlist), og ser at forlaget – og den forlagseide ebokhandelen og ebokdistributøren – sitter igjen med den overveldende brorparten av en bok som forlengst har betalt for seg selv. Forfatteren som viste meg kontrakten var like oppgitt som de her nevnte amerikanerne.

Publiseringshastighet er et annet viktig argument. At mange bøker trenger tid på å modnes, er greit nok. Men det gjelder på langt nær alle. Som faglitterær forfatter opplever jeg ofte at en langsom produksjonsprosess fører til at en tekst blir utdatert før den havner i bokhandlene. Konrath og Eisler peker på et annet viktig moment: hver eneste dag en bok ikke er tilgjengelig i markedet, er en dag med tapt salg. Også her gir e-selvpublisering en økomisk gevinst.

Dette handler også om kontroll. Med det tekstlige innholdet, selvsagt, men også med distribusjonsform og betalingsmodell. Du bestemmer publiseringstidspunkt og pris, og legger opp hele markedsføringsstrategien selv (det gjør du ofte uansett som lite selgende forfatter på forlag, men her slipper du byråkratiet). Gyldendals ebokkontrakt krever at bøkene har kopibeskyttelse. Det er ikke noe jeg ønsker å utsette mine lesere for, og derfor vil avtaler med norske forlag som har samme politikk være uaktuell for meg (i Kindle Store kan du velge dette selv).

Så hva betyr alt dette i et norsk perspektiv, rent bortsett fra at det vil ta noen år før det skjer? Når man får på plass en gunstig selvpubliseringsløsning via Bokskya (det jobbes med saken) og det norske markedet venner seg til å lese på skjerm, vil vi også her få et lavprissegment med selvpubliserte bøker av varierende kvalitet. Det meste vil være uleselig, men som i USA vil vi også se erfarne bloggere, forfattere og journalister skape produkter markedet vil ha.

La oss legge en ball død med én gang. Som Laura Miller påpeker, vil e-selvpublisering neppe gi oss nye forfattere som skaper stor kunst, like lite som det papirbaserte motstykket (som altså har lange tradisjoner i USA) ga oss skribenter på nivå med Harper Lee og J.D. Salinger. Å dyrke fram et forfatterskap som resulterer i skrivekunst er en langsom og kostbar prosess, som fremdeles vil gjøres best av forlag.

Men faktum er at denne typen forfattere utgjør et lite mindretall av forlagenes utgivelser. Det forlagene selger mest av ligger lysår fra kunstbegrepet, for å holde oss til Vidars metafor. Den som vil finne et lesverdig selvpublisert skrift på Bokskya, Amazon eller iBookstore om fem år bør altså ikke se etter en ny Thure Erik Lund, men heller etter folk som har latt seg inspirere av Tom Egeland og Ruben Eliassen.

Eller bloggeren som ønsker å samle sin mye omtalte livshistorie og tjene penger på den (som ambulansesjåføren Tom Reynolds), journalisten som nettopp har vært i Afghanistan og vil selge en reportasje som er for lang til å passe i et tidsskrift, forfatteren av en bygdebok eller lokalhistorie som vil nå et nasjonalt publikum eller fagspesialisten som ikke får forlagsinteresse fordi markedet for boka hennes er for smalt.

Den største utfordringen for norske forlag ligger i første omgang ikke i at selvpublisering skaper nye kioskveltere – det holder lenge med en moderat bestselger som bruker pris som virkemiddel. Om vi skal tro forlagene, kan prisen på nye norske ebøker (med mva) ende opp nær prisen på en ny papirbok. Om det selvpubliseres lesbare og salgbare bøker til en brøkdel av normalprisen, vil det uunngåelig gi den gamle debatten om prisnivå, vertikal integrasjon og kartelltendenser en ny omdreining.

Den største utfordringen for leserne blir å finne hveten blant all klinten. En eventuell selvpubliseringsbølge kan føre til at kritikernes og bibliotekarenes rolle som veiledere blir styrket. Den kan utvilsomt øke nytteverdien av nettsteder som bokelskere.no, der lesehester hjelper hverandre til å finne god litteratur. Kanskje vil det føre til at forlagenes markedsføring blir bedre – ikke minst på nettet.

Og hvem vet – kan hende noen til og med benytter anledningen til å lage en norsk ebokhandel som kan konkurrere med Amazon på like vilkår. I så fall kan den samlede virkningen av selvpublisering bli at alle skjerper seg. Det er lov å håpe.

Oppdatering 25. april 2011: 28% av de 100 mestselgende titlene i Amazons Kindle Store er selvpubliserte, ifølge denne oversikten. Alle de selvpubliserte ebøkene kostet under fire dollar, og den høyest rangerte lå på 4. plass. Her er listen for 21. april 2011.