Arkiv for DRM

Forfatternes økonomiske fremtid

En masteroppgave ved to studenter på BI, Anders Sørbo og Richard Bjerkøe, har vakt en viss oppsikt i høst fordi den dokumenterer at norske musikeres inntekt i snitt har gått opp etter at digitalisering traff musikkbransjen for alvor. I et innlegg om masteroppgaven har veilederen, Espen Andersen, oppsummert resultatet slik:

1. Musikkbransjen (og mange andre) hevder at det er blitt vanskeligere å være musiker etter at musikk ble digital, fordi redusert platesalg betyr en vanskeligere hverdag for musikerne.
2. En analyse av inntektsstrømmene i bransjen viser at den totale pengestrømmen til musikerne (og dermed gjennomsnittsinntekten til den enkelte musiker) ikke er gått ned i perioden fra 1999 til 2009, men tvert i mot har økt med 66 % (inflasjonsjustert).
3. Årsaken til inntektsøkningen ligger i at inntektskanaler der musikerne får en liten andel (eksemplarsalg) har gått ned, mens inntekter der musikerne får en større andel (vederlag, konserter og støtteordninger) har økt.

Selv om konklusjonene har møtt på motbør, er de grunnleggende gjennomsnittstallene så langt ikke bestridt. Det ser altså ut til at det går mer penger inn i musikklivet nå enn før iTunes og Spotify og Bittorrent, og det burde vekke interesse langt utenfor musikernes rekker. Som skribent er et nærliggende å se på hva dette kan ha å si for skribentenes økonomiske utsikter. Bokbransjen befinner seg omtrent der platebransjen var i 1999, med utsikter til betydelig vekst i det digitale markedet fram mot 2020.

Det har vært vanlig å si (jeg har sagt det selv) at forfattere må lære av musikernes erfaringer, og det er ingen grunn til å endre det hovedsynet: en kunstergruppe som har klart å øke sine inntekter midt i den største omveltningen av det økonomiske grunnlaget på mange tiår, er et eksempel til etterfølgelse. Men selv om vi trenger oppløftende eksempler på vei inn i ebokalderen. kan ikke sammenligningen trekkes for langt. Det er grunnleggende forskjeller på de to bransjen som tilsier at av forfattere ikke kan regne med å øke snittinntektene sine tilsvarende innen 2020.

Problemene
Den viktigste er at forfattere ikke kan bytte beite på samme måte som musikere. Riktignok har forfattere alltid tjent penger på opptredener, men i det store perspektivet er bidraget lite. Mens bokbransjen omsetter bøker for seks-sju milliarder årlig, har Norsk Forfattersentrum et årsbudsjett på rundt 11 millioner å rutte med når de støtter forfatterbesøk i skoler og andre institusjoner.

Den Kulturelle skolesekken sponser også forfatteropptredener med sitt budsjett på 167 millioner, og i tillegg kommer det bibliotek, skoler og andre betaler av eget budsjett. Det ville overraske meg stort om offentlig og privat omsetning fra forfatteropptredener er mer enn et par prosent av en totalomsetning på over seks milliarder, som i all hovedsak stammer fra eksemplarsalg av papirbøker.

Til sammenligning utgjør inntekter fra konserter minst 765 millioner kroner eller 40 % av en samlet omsetning i 2009 på 1,9 milliarder kroner (ja, i omsetning er musikkbransjen faktisk betydelig mindre enn bokbransjen i Norge), mens plateselskapene omsatte CDer for 593 millioner (av hvilket lovlig nedlasting var godt under 20 %). Forholdet mellom konserter og platesalg er faktisk talt snudd på hodet siden 1999, en omstilling det verken finnes utøvere eller marked for i bokbransjen.

Hvilket stiller norske skribenter overfor et dilemma. For det er gode grunner til å tro at forfattere vil tjene mindre per solgte eksemplar på ebøker enn pbøker. Trenden fra andre medier er ganske entydig: kundene forventer at digitalisering fører til kraftig prisfall. Med en normalpris på $9,99 for bestselgere har Amazon imøtekommet forventningen, og satt en standard som også påvirker norske kunder (jamfør debatten om priser på ebøker som har gått i bl.a. denne bloggen).

Rett nok viser tall at Kindle-kunder kjøper flere bøker enn gjennomsnittskunden, men jeg har problemer med å se hvordan salgstall på 26 titler i året skal bli en langsiktig norm for den typiske ebokkjøperen. Så mye tid til å lese bruker folk flest simpelthen ikke. I et bokmarked der 85-90% av oss allerede kjøper bøker og bokas andel av tiden vi daglig bruker på medier er relativt konstant over tid, er mulighetene for å øke markedsgrunnlaget også begrensede. Erfaringene med bl.a. Spotify så langt tyder på at “buffetmodellen” for innholdsforbruk ikke er interessant for bokbransjen.

Problemene for etablerte forfattere og forlag stopper ikke der. Skal man tro denne statistikken fra New York Times, er det godt mulig at selvpublisering kan bli langt mer utbredt fenomen i fremtiden:

Last year, according to the Bowker bibliographic company, 764,448 titles were produced by self-publishers and so-called microniche publishers. This is up an astonishing 181 percent from the previous year. Compare this enormous figure with the number of so-called traditional titles — books with the imprimatur of places like Random House — published that same year: a mere 288,355 (down from 289,729 the year before). Book publishing is simply becoming self-publishing.

Nå er det få som for alvor tror at selvpublisering av ebøker via Kindle Store og iBooks vil flytte grunnfjellet i det norske bokmarkedet. Så langt viser erfaringene at nye bestselgere fra etablerte forleggere dominerer ebokmarkedet (så nei, “halesalg” blir neppe så viktig som mange av oss trodde for noen år siden). Men eboka senker terskelen for publisering betraktelig, og nettbrettenes tekniske muligheter øker sjansen for undergravende innovasjon i bokbransjen. Se for deg fortrinnene f.eks. NRK og Schibsted-gruppen vil ha når det skal skapes aktuelle “enhanced books”.

Piratkopiering av bøker er antagelig et økende problem – det ser ut til å være langt flere bestselgere i fildelingsnettverk nå enn for bare et år siden. Et svar på denne utfordringen å lage mer kundevennlige ebokløsninger, som muligheten til å ta med seg kjøpte ebøker til andre plattformer, dele dem innen familien (lar seg gjøre idag, men er ofte plundrete) eller låne dem bort til venner (teknisk mulig, men hindres av forlagene idag).

Men selv om omfanget blir mindre enn det er for musikk og spill (og leserdemografien tilsier at det vil være slik), må tap fra piratkopiering også med i regnestykket. For bestselgende forfattere kan det fort bli merkbart.

Mulighetene
Her er det viktig å ha med seg et grunnprinsipp for god fremtidstenkning: flesteparten av husene folk vil bo i i fremtiden, er allerede bygd. Det meste vil være som idag. Det har alltid vært slik at det store flertallet av forfattere selger lite, og finansierer sin skribentvirksomhet med inntekter fra annet arbeide. Slik vil det fortsatt være. Liksom vi fremdeles vil ha unge som finansierer forfatterdrømmen med studielån og nuddelmiddager.

For dem som ønsker å satse for fullt på forfatteri, vil det være mulig å kompensere for fallende eksemplarsalg. I en sak jeg skrev for Dagbladet for noen år siden, Fildeling er framtida, pekte jeg på flere modeller. Modellen jeg kaller “inntekt av bivirkninger” er den mest interessante for meg personlig, fordi det er den jeg har valgt å leve av:

At denne modellen virker, kan jeg stå inne for: inntekten fra oppdragsgivere som direkte tar utgangspunkt til saker jeg har blogget, øker stadig, mens den relative verdien av boksalget mitt avtar. Det er intet nytt ved dette: man kan se på det som kulturlivets variant av forvandlingen fra produksjons- til serviceøkonomi.

Annonser og kanskje særlig privat mesénvirksomhet og sponsing virker stadig mer aktuelt. Da jeg skrev Dagbladet-saken, hadde stiftelsen Fritt Ord betalt ti millioner for å holde papirutgaven av Store norske leksikon i live. Siden har stiftelsen gjort det jeg den gang håpet den ville gjøre å gjøre, nemlig å sørge for at det samme leksikonet ble gratis og passordfritt. Men mer interessant: med høstens tildeling av støttemidler til blogger inntar Fritt Ord en langt større plass i det digitale tekstfeltet, og viser hvordan forfattere og journalister i fremtiden kan komme til å finansiere deler av sin skrivevirksomhet.

Det mest interessante funnet i Sørbo og Bjerkøes masteroppgave er den stadig økende betydningen av vederlag og offentlig støtte. Andelen midler som fordeles til musikere fra rettighetsorganisasjonene TONO og GRAMO har mer enn doblet seg siden 1999. Norsk Kulturråds musikkstøtte er tidoblet i samme periode, samtidig som Rikskonsertene har økt sin virksomhet kraftig. I 2010 er inntektene fra disse kildene antagelig større enn det samlede CD- og digitalsalget.

Direkte og indirekte statsstøtte og vederlag for bruk har lenge vært en hovedinntektskilde for norske forfattere. Vederlaget som idag utbetales forfattere for bruk i bokhylla.no er en første forsmak på et fremtidig bibliotekvederlag for ebøker. Direkte statsstøtte finansiert av e-moms eller inntekter fra et nettvederlag som kompensasjon for piratkopiering er andre mulige inntektskilder i fremtiden.

Ebokpionéren Cory Doctorow viser oss den kanskje mest interessante muligheten med sin siste utgivelse, novellesamlingen With a little help. Dette selvpubliserte prosjektet er et forsøk på å gi en i utgangspunktet gratis ebok økonomisk merverdi ved å skape parallelle, fysiske utgaver:

With a Little Help, a print-on-demand book that explores pretty much every “freemium” model for turning a free, well-known digital object into a bunch of highly sought and profitable physical objects. There’s four different covers on the print book, a hand-bound limited hardcover whose end-papers come from the paper ephemera of various writer-friends; a free audiobook read aloud by voice actor/writers and a for-pay CD-on-demand of the same thing; a donation campaign, and even a one-of-a-kind super-premium chance to commission a new story for the book for $10,000.

Doctorow mener at han kommer til å tjene vel så mye på With a little help (som selvsagt kan lastes ned gratis) som på en konvensjonell novelleutgivelse, og anslår at inntektene vil beløpe seg til 80 000 dollar. Tilsvarende tall kan norske forfattere flest ikke regne med å se, og det er få gitt å matche Doctorows entreprenørskap. Men når det er sagt: eboka gjør det betydelig lettere for forfattere å skape merverdi i form av ekstrastoff hektet på selve boka eller separate nettsider eller apps. Tenk “Varg Veums Bergen”, en kriminal-app med GPS-styrte byvandringer, bilder, videoklipp, forfatterens kommentarer og pekere.

Frank Rossavik snakket på vegne av mange forfatterkolleger når han på Twitter sa følgende for en tid tilbake:

@bokelin Liker boken, og å skrive bøker. Kommer aldri til å gidde å jobbe masse for minimal betaling for å skrive en fil.

Om bildet ikke er så dramatisk, har jeg stor forståelse for at han og andre skribenter jeg har snakket med nøler med omfavne en teknologisk mulighet som ser ut til å gi lavere inntekter, og som det så langt ikke er stor etterspørsel etter i markedet. Ja, for her har vi kanskje den viktigste forskjellen på musikk- og bokbransjen. Den førstnevntes overgang til digitalt salg skjedde mot bakgrunn av fri fildeling og MP3-spillere. Lesebrett, ebokhandlere og de tilhørende brukervanene er fremdeles bare i startgropen. Det fins fremdeles handlingsrom.

Share/Bookmark

Sony satser på lesebrett i Norge

Kommentatoren Svein nevnte for noen dager siden at Sony skal begynne å selge sine lesebrett direkte i Norge. Hittil har it24.no vært hovedkilden, men det er grunn til å håpe på at oppmerksomheten om Sonys utmerkede alternativ til Amazon Kindle vil øke sterkt når moderselskapet presenterer det så bredt som det gjøres her.

Rent teknisk står ikke Sonys lesebrett tilbake for Kindle. De bruker den samme forbedrede e-blekkskjermen, og tidligere problemer med dårlig kontrast på de dyrere modellene skal nå være løst. Brettet Touch Edition er både penere og mer intuitivt enn Kindle for folk som har vent seg til berøringsfølsomme smarttelefoner, og støtten for EPUB-format gjør brettet i prinsippet til en bedre investering enn Kindle, da man kan handle i flere ebokhandlere.

EPUB er formatet som kommer til å brukes når og hvis norske ebøker kommer i salg i stor skala, og er også blitt en uformell bibliotekstandard (Sony har utvilsomt den beste løsningen for bibliotekutlån på lesebrett, takket være sitt samarbeid med leverandøren Overdrive i USA). Men i et kortere tidsperspektiv er dette faktisk Sonys største problem for norske kunder.

For når man klikker på “Ebøker” på Sony-siden, henvises den som ønsker kommersielle ebøker ikke til Sonys egen og ganske omfattende Sony Reader Store, men til britiske Waterstones og WHSmith. Førstnevnte har nettopp kastet ut alle norske kunder, så den burde ikke være på listen. Det er grunn til å tro at WHSmith blir nødt til å gjøre det samme, om ikke det allerede er skjedd.

Nå finnes det alternativer, som Kobobooks (og det er fremdeles mulig å “lure” Reader Store til å selge deg ebøker), men savnet av en ebokhandel som er lett tilgjengelig og sømløst integrert med lesebrettet er stort når man har prøvd Kindle eller iPad. Vi får håpe at Sony kjenner sin besøkelsestid og kjører en ordentlig lesebrettkampanje når vi får en større eboklansering i Norge. Forbrukerne fortjener konkurranse på dette området, som andre.

Ebokhandel kaster ut norske kunder

Nylig fikk jeg følgende epost fra Waterstones.co.uk, som jeg har kjøpt flere ebøker fra til Sony Reader-lesebrett:

Dear Customer,
We see from our records that you have previously purchased an eBook from Waterstones.com whilst having a registered address outside of the UK and Ireland.

We regret that with immediate effect, we are no longer able to sell eBooks to customers placing an order from anywhere outside of the UK and Ireland. We have had to take this action to comply with the legal demands of publishers regarding the territories into which we can sell eBooks.

Please accept our sincere apologies for any inconvenience that this may cause. Please note: Your previously purchased eBooks are not affected by this and will still be available in your ‘Digital order history’ in your online account.

Kind regards,
Waterstones.com Customer Service

Jeg har i grunnen gått og ventet på at dette ville hende. Normalen er at et forlag sammen med retten til å utgi en forfatter i et gitt land, også får retten til å selge boka til utlandet. Om et engelsk forlag for eksempel kommer til at internasjonalt eboksalg undergraver markedet for oversatte utgaver av forlagets bøker, så kan de altså si stopp.

Når folk beklager seg over at Kindle Store er langt større om du er amerikaner, og at nordmenn ikke kan kjøpe fra Barnes & Noble eller Sony Reader Store uten å installere programvare som trikser med IP-adressen, henviser jeg til forlagene. Ebokhandlene har all mulig interesse av å selge ebøker til kunder i så mange land som mulig. Endel forlag mener de ikke har det, tydeligvis.

For ebokkjøperne er dette et tilbakeslag, da Waterstones var en av fåtall ebokhandlere som solgte EPUB-formaterte ebøker til norske kunder uten regionale dikkedarer. Man kan se det som nok et argument for å kjøpe Kindle, om ikke det hadde vært for at nøyaktig det samme kan skje med ditt kundeforhold der. Amazon har kranglet med forlag før og kan gjøre det igjen, alternativt kan utestenging av nordmenn bli resultatet av worst-case-scenariet for innføring av moms på ebøker.

Først og fremst er denne saken en påminnelse om hvor umodent ebokmarkedet fremdeles er. Verken filstandarder, DRM-standarder eller kundeforhold kan betraktes som etablerte slik situasjonen er idag, og du løper faktisk en viss risiko for å bli sittende med et verdiløst lesebrett med utdaterte filer om fem år (som eier av en Rocket Ebook vet jeg hva jeg snakker om). Det er noe det er verdt å ha i bakhodet før du kjøper ditt første lesebrett.

iPad som lesebrett: noen refleksjoner (no pun intended)

De hyggelige folkene i Bokbasen, som arbeider med de tekniske løsningene som forhåpentligvis gir norske lesere et ordentlig tilbud av ebøker en gang i en ikke altfor fjern fremtid, lånte meg en iPad forleden. Der i gården prøver man ut det meste av det som finnes av lesemaskiner, og de var interessert i hvordan jeg som storleser og bruker av lesebrett ville oppleve å lese via ebok-apper istedet. Så derfor denne brukertesten, som først og fremst fokuserer på iPad som ebokframviser.

Mitt umiddelbare inntrykk er positivt. iPaden er utvilsomt noe av det penere jeg har vært borti på dingsefronten, og jeg liker at det fysiske grensesnittet er like minimalistisk som en bok. Liksom boka ikke gir deg andre valg enn å bla, starter ditt forhold til iPad med den lille knappen under skjermen. Grensesnittet som møter deg når du trykker på knappen er tilsvarende greit: applikasjonsikoner i et rutemønster, som kan samles i kategorier på flere skjermbilder.

Berøringsteknologien har fått mye fagnad, og som innehaver av grovkalibrede hender opplever jeg bruk av finger istedenfor pekepenn som mye enklere å forholde seg til på den store iPaden enn en liten telefon.

Programvare
Bokbasen hadde satt opp et skjermbilde med leseapplikasjoner på min testmaskin, og å komme igang med å lese er rett og slett et spørsmål om berøre ikonet for din valgte bokhandel. Det finnes en lang rekke leseapplikasjoner til iPad, her skal jeg begrense meg til å se på tre: Apples egen iBooks, Amazon Kindle og Ibisreader.

Jeg skjønner tanken med å la iBooks etterape bokas fysiske sider, men syns ikke det er veldig vellykket

iBooks er knyttet til Apples ebokhandel med samme navn, og bruker en bokhylle som standardmetafor for boksamlingen. Det er pent å se på, men for en som har lest bøker på skjerm siden 1993 blir insisteringen på å etterligne papirbøker (det samme gjelder den animerte sideblaingen) litt anmasende. Her skrudde jeg raskt over til listevisning. Klikk på en bok i lista, og iBooks viser deg svært raskt en bokside.

Eller to, om du snur den nitti graders vinkel. Jeg prøvde dette, og kom til at skjermoppløsningen (en helt grei standardoppløsning på 1024 x 768 bildepunkter) ikke var god nok til at visning av dobbeltsider ble behagelig i lengden. De ytterste pixlene av skjermbildet brukes til å gjenskape det visuelle inntrykket av en bok, noe som blir et ekstra irritasjonsmoment fordi man her kaster bort verdifull skjermplass.

Multitouch-funksjonaliteten (dra fingrene sammen eller spre dem på skjermen, og ting skjer) er brukt til å velge avsnitt av skrift istedenfor å forstørre eller forminske, som i Safari. Det fungerer godt, og når du har valgt ut noen ord kan du velge å kopiere, annotere, understreke, søke eller slå opp i ordbok (foreløpig på engelsk).

Ellers er navigasjon i teksten enkelt: du blar ved å sveipe over siden eller trykke langs høyre og venstre kant av skjermbildet, skal du gjøre lengre hopp kan du klikke og dra deg til et hvilket som helst sted i boka nederst på siden. Paginering er alltid en utfordring med ebøker. iBooks standardvalg er boksider, som varierer med skriftstørrelsen du velger. Skriftsnitt er også valgfritt, det samme er lysstyrke på skjermen (mer om det senere) og mulighet for sepiabakgrunn.

Alt i alt gir iBooks som program en enkel og god leseopplevelse. Og vanskeligere er det ikke å bruke Amazons Kindle-app. I motsetning til iBooks gjør den få forsøk på å etterligne bokas fysikalitet, her er det skjermlesing for alle penga. Som iBooks er dette en enkel app med et begrenset sett av standardmuligheter. Du kan ikke velge skrifttype, til gjengjeld får du muligheten til å vise hvit skrift på svart bakgrunn – nyttig om du skal lese på senga.

Amazon har dessuten valgt sitt eget system for paginering, med “locations” og prosenttall istedenfor sider. Det tar litt tid å komme inn i det, men viser seg raskt å være mer praktisk enn sidetall fordi det ikke varierer med skriftstørrelsen. Whispersync-funksjonen, som synkroniserer sist leste side, understrekinger og notater mellom alle maskiner som er registrert til din Amazon-konto, er Kindle-appens største konkurransefortrinn på iPad.

Dens største ulempe er netthandelløsningen. Når jeg trykker på “Shop” starter Safari opp på Amazons vanlige nettside, som blir krøkkete å navigere seg rundt i på den lille iPad-skjermen. Her virker iBooks ebokhandel mye bedre tilpasset formatet.

Mens iBooks og Kindle er konvensjonelle programmer, viser Ibis Reader oss hvilken vei ebokteknologien kan ta i fremtiden. Dette nettstedet lar deg lese ebøker i standardformatet EPUB, og vil liksom Kindle-appen huske hvor du var sist. Forskjellen er at iBis Reader fungerer på alle maskiner som har en moderne nettleser, samtidig som det meste av funksjonaliteten i f.eks. iBooks tas vare på. Spennende.

Dette er den beste måten å lese bøker med iPad på: hold platen i begge hender.

Jeg hadde ikke anledning til å prøve ut mer enn én “beriket bok”, nemlig Alice in Wonderland HD. Denne app-boka fremstår som en grei demonstrasjon av hva forlag med ressurser til det kan komme til å gjøre i fremtiden: animasjoner, lyd og bilde er integrert med teksten på en morsom måte. På dette området vil iPad og andre tavle-PCer i overskuelig framtid være mye bedre enn lesebrett med elektronisk blekk. Det samme gjelder visning av rike dokumenter i f.eks. PDF-format, ikke minst med fargeillustrasjoner.

iPads største fortrinn er utvilsomt at mange ebokleverandører har utviklet applikasjoner til plattformen. I tillegg til Amazon og Apple selv, finner vi Barnes & Noble (Nook), Borders, Stanza, Kobo og altså webbaserte apps som iBis Reader. Norske leverandører utvikler selvsagt også for Apple-plattformen, og derfor kan du regne med å få kjøpt bøker til din iPad så snart vi får en større lansering.

Det du selvsagt ikke får, er et samlet bibliotek på iPaden din. DRM-beskyttede bøker er låst til hver sin app, du vil ikke kunne søke i alle dine bøker samtidig og må forholde deg til ulike grensesnitt og butikkløsninger. I så måte viser iPad med all mulig tydelighet hvor problematisk de sprikende DRM-standardene man har i bokbransjen vil bli på sikt. Livet er fremdeles enklest for den som piratkopierer.

Maskinvare
Mens jeg gjennomgående syns programvaren på iPad fungerer godt, er jeg mindre imponert av maskinvaren. Den er som sagt en pen maskin, men det slanke utseendet bedrar på samme måte som på MacBook Air – kantene er betydelig smalere enn midten. Med en vekt på trekvart kilo er iPad mer enn tre ganger tyngre enn utfordreren Kindle 3 (220 gram), og mer enn 200 gram tyngre enn Kindle DX.

Du kan altså ikke putte den i lomma eller holde den i én hånd i lengre tid, slik du kan med lesebrett og mobil, og det er definitivt en fordel om du som jeg foretrekker å lese på senga liggende på magen eller flatt på ryggen. iPad er på sitt mest behagelige når du sitter eller halvveis ligger i sofaen eller godstolen, og kan hvile den mot lårene.

Reflekser og fingerfett er blanke berøringsskjermers svøpe. Så også på iPad.

Min hovedinnvending mot maskinvaren er imidlertid skjermen. Jeg hadde på forhånd hørt at den var god, og som dataskjerm hevder den seg godt i konkurranse med det man finner på bedre bærbare PCer. Men i likhet med de fleste bærbare har iPad blank skjerm. En veldig blank skjerm, faktisk. Jeg har alltid ment at slike skjermer passer best for narcissister, fordi man vil ha sitt eget kontrafei som bakgrunn for alt man gjør. iPad skuffer ikke i så henseende.

Problemet reduseres noe ved boklesing fordi den hvite skjermbakgrunnen drukner mange av refleksene. Men jeg må fremdeles være nøye med å holde skjermen i riktig vinkel for å unnå reflekser fra vinduer eller lamper, og aller best er iPad-lesing på den delen av sofaen vår som vender inn mot en vegg uten vindu, med nærliggende lyskilder avslått. Hvilket bringer meg til bakgrunnsbelysningen.

I likhet med svært mange i vår tid sitter jeg for mye foran skjermen, noe som blant annet har ført til at jeg nå medisineres for tørre og såre øyne. Og uansett hvor innovativ Apple har vært med iPad, forteller øynene mine meg at bruk av denne maskinen som lesebrett effektivt utvider datatiden min henimot midnatt og vel så det.

Nattestid er problemet ekstra påtrengende. Med svak belysning og sepiabakgrunn blir iBooks tolerabel, selv om Kindle-appens mulighet til å vise hvit skrift på svart bakgrunn har så langt vist seg å fungere best for meg. Men på denne viktige arenaen kommer lesebrett med e-blekk og et lite leselys mye bedre ut. Noe som igjen gjør Kindle-appen til en vinner på iPad, fordi den lar meg fortsette å lese digitalt når den bakgrunnsbelyste skjermen blir for anstrengende.

Et estetisk poeng til slutt: berøringsfølsomme skjermer er magneter for fingerfett, noe iPadens skjermtastatur forsterker. Skriv en kort epost, og den nederste tredelen av den vakre skjermen er dekket av en tynn film med fett. Legg normale spise- og drikkevaner til regnestykket, og du skjønner hvorfor en pusseklut alltid bør være innen rekkevidde. (Det er forresten slikt som får meg til å tro at nordmenns frokostvaner vil være det største hinderet for pressens visjon av en verden der folk flest leser morgenavisen på iPad. Tenk iPad i kombo med melkeglass, bringebærsyltetøy og smør…)

Hva med iPad som erstatning for bærbar PC?
Som nevnt øverst er dette en vurdering av iPad som lesebrett. Men det blir åpenbart urimelig å sammenligne en datamaskin med en énfunksjonsdings. Den som planlegger å kjøpe iPad, må også vurdere den som datamaskin. Her vil smak, behag og behov så ymse. Alt jeg kan gjøre her er å peke på årsakene til at jeg, etter å ha brukt den noen uker, ikke kunne tenke meg å kjøpe en iPad når den kommer til Norge.

Hovedproblemet for meg er at iPad-opplevelsen ligger for langt unna det jeg forventer å få av en datamaskin i denne prisklassen. Som fysisk tastatur, for eksempel. Jeg trenger taktil feedback, og derfor har jeg alltid taster på mine dingser, inklusive telefonene mine. Skjermtastaturet til iPad fungerer forsåvidt, men er uegnet til raskere tasting. Fordi det er en del av skjermen, tvinges jeg til å taste i en ubehagelig vinkel om jeg samtidig skal se teksten jeg skriver uten for mye reflekser. Nå kan man jo kjøpe eksternt tastatur og skjermstøtte, men da blir én elegant dings forvandlet til to eller tre kolli, og prisen har økt enda et hakk. Da heller en netbook med alt i ett.

Kjære Apple: Jeg har flere skuffer og en kjeller full av kabler og dongler,
og så vil dere at jeg skal kjøpe enda flere for gjøre det jeg trenger på iPad?

En netbook vil dessuten ha en annen ting de fleste av oss er avhengige av i IT-hverdagen, nemlig en USB-port eller flere. Den eneste utgangen som følger med iPad er til kabelen som kobles til PCen eller Macen du trenger for å drifte iPaden, og som også fungerer som lader. Her får jeg følelsen av at minimalistisk design vant over brukervennlighet, for resultatet er at du må kjøpe en ekstern dongle for å koble til et kamera eller annet utstyr.

Det bringer meg til diskplassen. Standardutgaven av iPad har 32 GB, hvilket er OK for en mobiltelefon, men selvsagt ikke nok for en som ønsker å bære med seg musikksamlingen, fotografiene, hjemmevideoene, podcastene, rippede eller nedlastede filer osv osv. Eller installere store og plasskrevende programmer. I det perspektivet er det kanskje like greit at store konvensjonelle programmer som MS Office eller OpenOffice ikke kan kjøres på iPad, men for en som er helt avhengig av en slik pakke for å få gjort det daglige arbeidet, kan det bli en dealbraker.

Nå finnes det helt sikkert greie erstatninger for OpenOffice og de mange andre programmene jeg bruker i løpet av arbeidsdagen i App Store. Og jeg har intet imot å betale for god programvare. Det jeg har noe imot, er å sette av kostbar tid til å lære meg nye måter å jobbe på, nye grensesnitt og styret med filformater og konvertering som garantert vil følge. Dette ser sikkert annerledes ut for en som er vant til iOs på iPhone, selvsagt.

Kan hende er dette begynnelsen på en IT-revolusjon som “changes everything”. Eller kanskje ikke. Tiden og konkurrentenes respons vil vise det. For egen del ville en lettere tavle være betydelig mer attraktiv, og i så måte er Samsungs Galaxy Tab og ryktene om en mindre iPad gode nyheter. Men slik markedet er ut nå, syns jeg fremdeles at kombinasjonen av lesebrett med e-blekk og en konvensjonell netbook er en bedre pakke til samme pris som iPad.

Så er vi også blitt en Kindle-familie

Det måtte jo skje til slutt. Her i huset har vi vært glade i ebøker lenge, og ventet og håpet på at Sony skulle svare på utfordringen fra Amazon med f.eks. å åpne bokhandelen sin for internasjonale kunder. Nylig kom Sonys svar, og selv om PRS-350 og 650 ser svært pene ut og tilsynelatende har løst problemet med lavere skjermkontrast, er det fremdeles krøkkete å få tak i ebøker. Om du klarer å lure Reader Store til å tro at du er amerikaner, er du avhengig av spesialisert programvare som ofte kan være vanskelig å bruke.

Som Linux-bruker ble jeg tvunget til å beholde en Windows-partisjon omtrent ene og alene for Sony Reader Stores skyld. Et hovedargument for å gå for Sony, nemlig muligheten for at norske bøker skulle selges til plattformen, ser likevel ikke ut til å bli noe av med det første. Dermed ble det veldig lett å gå for den billigste, største og mest brukervennlige ebokplattformen av alle, nemlig Amazon Kindle Store. Jorunn bestilte sin Kindle 3 i august, jeg fulgte opp en måned etter med storebror Kindle DX. Så langt har vi litt blandete erfaringer.

Sony PRS-300 versus Kindle 3: kontrasten er merkbart bedre med Kindles forbedrede e-blekkskjerm

Kindle 3 er den peneste i Kindle-serien så langt (ikke at det sier så mye, kanskje), med et mørkt plastikkskrog og en vekt på bare 220 gram. Amazon hevder at skjermkontrasten på e-blekket er forbedret med 50%, og jeg ser ingen grunn til å bestride påstanden. Skriften virker påfallende mye svartere og skarpere enn på fjorårets Kindle- og Sony-modeller. Det gjenstår å se, men jeg vil tro at dette vil gjøre det enda mer behagelig å lese lange tekster på skjerm enn det var med forrige generasjon (e-blekkets største fortrinn fremfor vanlige dataskjermer).

Kindle har ikke berøringsfølsom skjerm, men styres med fysiske knapper. I og med at bruksområdet er så begrenset – Kindle er først og sist en lesemaskin – er det lett å finne fram. “Home”-knappen tar deg til oversikten over lesestoffet ditt, “Menu” lar deg skru nettet på og av, handle i Kindle Store og så videre. Begynner du å skrive på tastaturet mens du er i en bok, søker du i teksten. Gjør du det i Kindle Store-søker du i nettbutikken. Liksom med en fysisk bok får du taktil feedback (om enn på en annen måte), noe jeg setter stor pris på.

Grensesnittet er langt mer responsivt enn det pleide å være. Selv om du fremdeles vil oppleve at skriften blir negativ et øyeblikk når du blar om (et trekk mange ser ut til å irritere seg over, av en eller annen grunn), er varigheten nå redusert til et minimum. For en som ikke har brukt e-blekkskjerm før, tar det nok litt tid å venne seg til at den ikke skal skrus av: når siden er “trykt” trekker den ikke nevneverdig med strøm. Selv om jeg ikke har eid DXen så lenge, tyder alt på at batterilevetiden kan måles i dager, om ikke i uker (avhengig av hvor ofte du er på nettet, selvsagt).

Snedig psykologi fra Amazon: når Kindle DX ankommer, ligger det plastfolie over enheten.
Du tror at brukerinstruksjonene som vanlig er trykt på folien, helt til du drar den av…

Kindles største fortrinn er integrasjonen mot Amazon.com. Du kan kjøpe bøker direkte fra lesebrettet, og det fungerer greit nok om enn en anelse tregt. Jeg syns ikke oversikten over tilbudet i butikken blir så god på Kindle-skjermen som i nettversjonen. Men det er i så fall intet problem: gjør ditt innkjøp på Amazon.com om du foretrekker det, så ebøkene automatisk lastet ned neste gang du kobler deg på nettet med Kindle. Helt uavhengig av hva slags operativsystem du måtte kjøre i heimen, selvsagt. I så måte er Kindle å anbefale for Linux- og Macbrukere som er lei av manglende eller mangelfull programvare.

Anbefalingene du får er basert på alle dine bokkjøp hos Amazon, også på papir. Kjekt. Mindre kjekk er DRM-løsningen, som innebærer at en Kindle må knyttes til én spesifikk konto. Hvis Jorunn og jeg skal kunne dele bøker vi begge har kjøpt, slik man gjerne gjør i en familie, må altså begge våre Kindler være knyttet til samme konto. Jorunn var først ute, og derfor er min Kindle DX (mer om den nedenfor) knyttet til hennes Amazon-konto. Selv om vi har bøker vi begge liker å lese, kan man trygt si at anbefalingene våre spriker endel.

For meg blir dette bare nok et eksempel på hvor lite kundevennlig DRM kan være. Via kredittkortene våre har Amazon fått all informasjonen de trenger for å kunne tilby et felles familieabonnement der vi kan lese hverandres bøker, uten samtidig å måtte handle fra samme konto. Dette legger også unødige begrensninger på hvor mange enheter vi kan lese innholdet på.

Idag kan du knytte opptil seks enheter til én konto. Det holder for en enkeltperson, men kan fort bli trangt for en familie med tanke på at Kindle-innhold kan leses på PC, Mac, iPhone/iPad, Blackberry og Android-telefoner i tillegg til lesebrettene. Amazon selv har lagt opp til at man skal lese på mange ulike enheter ved å tilby den smarte Whispersync-funksjonen, som sørger for at du f.eks. kan fortsette å lese på telefonen din fra stedet der du stoppet i lesebrettet.

Så til den virkelig dårlige nyheten. Jorunn kjøpte tydeligvis en mandagsmaskin. Hennes Kindle 3 har kræsjet stygt gjentatte ganger, og nå ser det ut til at brettet har låst seg helt og må returneres (jada, soft reset og annet er prøvd uten resultat). Så langt har Amazons kundeservice vært god, ifølge Jorunn. De sender en ny enhet og refunderer utgifter i forbindelse med returen. Godt er det, for hun er tydeligvis ikke helt alene om å ha problemer.

Eksempel på kompleks PDF på Kindle DX. Fungerer godt, er min erfaring så langt.

Heldigvis ser det ikke ut til at min Kindle DX har slike problemer. DX er en god del større enn 3, og med en vekt på 560 gram er den i overkant av hva du orker å holde i en hånd i lengre tid. Knappebrettet er også større, og plasseringen av blaknappene slik at det enkleste er et tohåndsgrep. Jeg kjøpte den store utgaven fordi jeg leser svært mange PDF-rapporter. Både skjerm og skjermoppløsning er en god del større enn på Kindle 3, og så langt virker det som om lesebrettet håndterer PDFer svært godt.

De fleste A4-PDFer leses greit i portrettmodus, men blir skriften for liten snur jeg bare DXen nitti grader og leser en halv side av gangen. Selv de store, komplekse filene jeg abonnerer på fra Scientific American går rett inn uten dikkedarer. Som ebokleser fungerer DX utmerket – den har samme høykontrastskjerm som Kindle 3 og høyere punktoppløsning.

Mens Kindle 3 har en rimeligere utgave med bare wifi-oppkobling, kommer du ikke utenom 3G for DX. Det gjør dingsen enda litt dyrere (samlet pris til Norge er rett over 3000 per september 2010), men betyr også du bare behøver å velge “turn wireless on” fra Menu-knappen for å kjøpe en bok hvor som helst. Til gjengjeld må du betale et lite beløp om du velger å sende PDFer til Kindlen din via 3G (om du har Kindle med wifi og følger Ynges råd nedenfor, blir det gratis). Derfor anbefaler jeg sterkt å laste ned programmet Calibre.

Det har god støtte for Kindle, og gjør det lett å overføre PDF-filer fra PCen eller Macen mens du lader din Kindle via USB-porten. Calibre kan også konvertere en rekke filmformater til Kindle-format, som for eksempel EPUB som er standard for de fleste andre lesebrett. Merk at dette ikke fungerer med DRM-beskyttede filer du har kjøpt, imidlertid. Ja, du leste riktig: ebøkene jeg har kjøpt til Sony-lesebrett kan jeg ikke ta med meg videre. I alle fall ikke uten å bryte norsk lovverk.

Dette siste poenget har også en forretningsmessig konsekvens for den norske bokbransjen. Om ebøker kommer på norsk, blir det i EPUB-format. Rent teknisk hadde det ikke vært noe i veien for å selge EPUB-titler til de mange Kindle-brukerne i Norge og overlatt til dem å konvertere selv, eventuelt å selge ferdigformaterte filer i det Amazon-kompatible MOBI-formatet. Bøygen er ikke formatet, men DRM-beskyttelsen.

Du trodde vel ikke at du ville lese en lesebrettanmeldelse her uten å se talskatten?

Jeg får mange henvendelser fra folk som lurer på hva de skal kjøpe for tiden, så her er kortversjonen: Hvis du ikke har et brennende ønske om å lese norske bøker, i hvilket tilfelle du bør se an de nye Sony-modellene eller tilbud fra andre leverandører som støtter EPUB, kan Kindle 3 anbefales om du leser mest romaner, eventuelt uillustrerte fagtekster. Du vil kunne lese en og annen PDF i landskapsmodus, men oppløsningen og størrelsen gjør at det fort blir litt slitsomt. Hvis du ikke kjøper mye bøker på reise, sparer du mye ved å gå for modellen som kun har wifi.

Leser du mye PDF-filer og illustrerte fagtekster (der farger ikke betyr allverden), anbefaler jeg Kindle DX. Men vit at du da mister det aller største fortrinnet med Kindle 3, nemlig en størrelse og vekt som gjør at du alltid har hele boksamlingen med deg i lommen eller en liten veske.

Hvor passer utfordreren iPad inn i dette bildet? Det kommer jeg tilbake til i nær framtid. Heng med, som man sier på radiospråket. :)

Norske ebøker i Kindle Store

Jeg får en god del henvendelser fra potensielle leseplatekjøpere for tiden, og en gjenganger er denne: “Hvorfor kan ikke norske forlag utgi bøkene sine på Kindle?” Svar: Det kan de selvsagt. Hvem som helst kan utgi en bok de har rettigheter til på Kindle ved å registrere seg på Amazons selvpubliseringsside. Heller ikke inputformat (Kindle Store lar deg laste opp i Word, ren tekst, HTML, ePUB og PDF), outputformat eller DRM-løsning (forlagsbransjen elsker DRM) er viktige hindre.

Dette handler om økonomi og forretningsstrategi. Amazon har hittil krevd en for stor prosentandel av en typisk utsalgspris som norske forleggere uansett mener er altfor lav til å være bærekraftig (ebokmomsen hjelper ikke her, selvsagt). Enklere blir det ikke av at våre lokale storforlag alle har vesentlige eierandeler i bokhandlerkjeder. Forlagene ønsker rimeligvis at deres egne bokhandlere skal selge norske ebøker i Norge, og ikke verdens største nettbokhandel.

En vanlig oppfølger til spørsmålet i første avsnitt er: “Men er ikke forlagene redde for å miste lesere?” Slik jeg kjenner bokbransjen, tror jeg ikke det. Det er ikke helt urimelig å anta at mange av dem som nå kjøper Kindle, ikke er store kjøpere av ny norsk litteratur i utgangspunktet. Interessen mange viser for Kindle kan være en norsk versjon av “kannibaliseringseffekten”, der etablerte kunder simplthen bytter til et billigere og mer effektivt Amazon-tilbud.

Regn ikke med å se Lars Saabye Christensens eller Anne B. Ragdes siste bestselgere i Kindle Store med det første, altså. Dermed er det ikke sagt at ikke norske ebøker fins. Norske utgivere bruker systemet, jamfør boka hvis forside du ser til høyre. Denne slankeboka (som jeg altså ikke kjenner utgiverne til eller har lest selv, selv om jeg antagelig burde) selges i den britiske Kindle-butikken til rundt 70 kroner, og ble utgitt av forlaget Lille Måne AS for fem dager siden.

Problemet er at det er så vanskelig å finne flere norske bøker. Selv om Amazons netthandelløsning er helt i tet på en rekke områder, ser amerikanske Kindle Store ut til å mangle noe så grunnleggende som en avansert søkefunksjon som lar deg sortere titler på språk (for papirbøker fins den, men da begrenset til de store verdensspråkene). Jeg har heller ikke funnet noen Amazon-lister over norske utgivere eller titler, ei heller nettsteder med noe tilsvarende.

Så derfor denne oppfordringen til mine lesere: vet dere om søkefunksjonalitet, lister eller enkelttitler, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet. Så vil jeg oppdatere postingen etterhvert.

Ebokmarkedet høsten 2010: Amazon slår tilbake

De siste ukene har Amazon vist med all mulig tydelighet at selskapet ikke akter å rulle seg over på ryggen fordi Apple lanserte en tavle-PC i våres. Selskapet har sluppet tall som viser kraftig vekst i eboksalget, det har åpnet for en potensielt svært nyttig kobling mot Facebook og nå sist lansert to oppgraderte versjoner av Kindle-leseplatene til sterkt redusert pris (inklusive moms og toll koster Kindle 3 ikke mye mer enn tre norske papirromaner til fastpris). Amazon-sjef Jeff Bezos har også gjort det klart at selskapet satser videre på elektronisk blekk. Som han sier i New York Times:

“I predict there will be a 10th-generation and a 20th-generation Kindle. We’re well-situated to be experts in purpose-built reading devices [...] There will never be a Kindle with a touch screen that inhibits reading. It has to be done in a different way. It can’t be a me-too touch screen.”

Jeg tror dette er et smart grep. For mange vekket iPad-lanseringen til live den gamle drømmen om konvergens, den ene dingsen som skal fungere som bok, avis, TV og spillmaskin og for alt jeg vet steke egg til frokost. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på konvergens, og både teknologisk og sosiologisk tror jeg at vi på de fleste felter vil se fortsatt divergens i betydningen spesifikke dingser for spesifikke behov.

Det er simpelthen for mange produsenter der ute som vil fortsette å lokke oss med nye duppeditter, og vi vil ha pengene og viljen til å betale for dem (har du fått flere eller færre elektroniske gjenstander i huset de siste ti åra?) Min spådom er altså at lesing av bøker blir et felt der en énfunksjonsmaskin kan beholde en solid markedsandel i lang tid framover.

Likeså tror jeg at Amazon stort sett vil forsvare sin posisjon i ebokmarkedet (som selskapet hevder å ha 70-80 % av). Amazon har, i motsetning til Apple, lang erfaring med boksalg og er en sterk merkevare blant bokelskere verden over. Det har et unikt anbefalingssystem og vil – så lenge det fortsetter å være forhandler av pbøker – også ha et mye større vareutvalg enn Apple. Verdien av å ha et bein i den analoge verden vil være stor i bokbransjen i tiår framover.

Jeg klarer dessuten ikke å fri meg fra mistanken om at ebokmarkedet aldri vil få høy prioritet i Apples strategiplanlegging. Marginene i bokbransjen er knappe sammenlignet med mye av det øvrige innholdet som selges via App Store, og denne våren må ha lært Apple at man får langt mer gratisreklame av å satse på betalingsmodeller for aviser og blader, enn av å opprette enda en ebokhandel.

iPad er først og fremst en plattform for rike spill- og medieopplevelser, og med unntak av bestselger-apps og noen få titler med markedspotensiale nok til å bli “forsterket” med multimediainnhold, vil bøker flest forbli systemets kommunegrå mus. I Kindle-systemet er og forblir den tekstbaserte boka hovedpersonen, noe boklojalister vet å sette pris på.

Amazons konkurranseforhold til Google er annerledes. Google har allerede engasjert seg i bokmarkedet via Google Books, som har hatt stor innflytelse på digitaliseringsprosjekter som Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Googles kommersielle Editions-tilbud skal etter sigende lanseres i ikke altfor fjern fremtid.

Enkelte mener at Googles inntreden på markedet vil forandre alt. Jeg er ikke overbevist, og støtter eWeeks analyse av satsingen. Så langt tyder det meste på at Googles varslede “åpne” løsning baserer seg på å lese ebøker i nettleseren, for eksempel. I så fall må det finnes en løsning på problemet med manglende eller dyr nettforbindelse når man er på reise.

Et svar på dette kan være en GooglePad, som lar brukerne lese offline. Til det sier jeg: Nexus One. Mer sannsynlig er det at Google etterhvert tilbyr offline-lesing av ebøker på Android-enheter og andre plattformer. I hvilket tilfelle Google, som har like liten erfaring med å selge bøker som Apple, og som har markedsført Google Books dårlig så langt, vil måtte konkurrere med Amazon.

Det finnes andre aktører i markedet, som Barnes & Noble og Sony. Deres problem er at de sliter med oppmerksomheten i skyggen av Amazon, Google og Apple, og dessuten mangler en global strategi. Snart et år etter den globale Kindle-lanseringen er Sonys ebokhandel fremdeles bare åpen for amerikanere og kanadiere, for eksempel.

Sony har dessuten havnet i et teknologisk uføre med sine berøringsfølsomme skjermer. Lesebrettene blir enklere å bruke når man legger et følsomt plastlag over den elektroniske blekkskjermen, men Jeff Bezos har rett i at kontrasten blir dårligere. Sterkt forbedret kontrast er et hovedpoeng i markedsføringen av de nye Kindle-modellene.

Hvor står den norske bokbransjen i dette bildet? Jeg har tidligere anbefalt å satse på Sony Reader, både fordi leseplatene er av god kvalitet og fordi det meste lå til rette for en bred lansering av norske ebøker i vår med en DRM-løsning som fungerte på Sony (og ikke på Kindle). Lanseringen kom imidlertid ikke, og alt tyder på at den er utsatt på ubestemt tid. Hvem som bærer det endelige ansvaret for miséren er uinteressant for andre enn bransjefolk – poenget for norske ebokkjøpere er at de kan skyte en hvit pinne etter et tilbud som er i nærheten av det som nå er grundig etablert i USA.

Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon. Jeg får daglig henvendelser fra folk som lurer på hva slags leseplate de skal kjøpe. Såsant man ikke har noe prinsipielt imot Amazons overvåkningsregime, eller er villig til å bestille via parallellimportør og deretter mekke med IP-adressen for å late som du bor i USA, er det umulig å komme unna Kindle 3 eller nye DX. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke finnes tre eller fire Kindler i hus i min nærmeste familie før jul, for å si det slik.

Jeg – en ebokgnier?

Ebokundersøkelsen jeg nevner i en tidligere bloggposting har mange spørsmål om hva man er villige til å betale for ebøker. Det, sammen med resultatet av den høyst uvitenskapelige nettundersøkelsen som ble gjort av Bok og Samfunn forleden og som er gjengitt til høyre, fikk meg til å tenke på prisspørsmålet igjen. Jeg har blogget om dette tidligere, men siden sist jeg skrev om det har jeg vunnet meg langt mer erfaring som ebokkjøper.

I løpet av 2009 og 2010 har jeg kjøpt rundt 60 ebøker, nesten alle DRM-beskyttede, og merker til min overraskelse at jeg er blitt mer prisbevisst med tiden. Det er uhyre sjelden jeg er villig til å betale mer enn 12-13 dollar for en bok, og igår kom prisen i veien for et kjøp av Gordon Bells interessante Total Recall i Sony Ebook Store. Den selges for $18,86, som i skrivende stund er litt over 111 kroner. Det er ingen formue, og jeg regner ikke meg selv som noen gnier (derav overraskelsen).

Jeg er jo villig til å betale full pris for DVDer og papirbøker og andre kulturprodukter, så det er absolutt grunn til å reflektere over hva som får meg til å bruke tid i ebokhandlenes billigavdelinger. For dem som har fulgt denne bloggen kommer det sikkert ikke som noen overraskelse at jeg regner DRM som en viktig årsak. Dette handler om langt mer enn prinsipper. Lesere har ulike behov, og for meg setter DRM-beskyttelsen en stopper for et viktig sosialt aspekt ved lesingen. Jeg liker å låne eller gi bort interessante papirbøker til familie og venner, og diskutere dem etterpå. Takket være DRM reduseres ebokas verdi for meg som leser.

Jeg hadde ikke trodd at den manglende fysikaliteten skulle bety noe, men jammen kjenner jeg ikke et lite stikk av kjøperanger når jeg ser den nødtørftige listen over kjøpte ebøker man får i Sony Reader Store (se nedenfor) og sammenligner den mentalt med hva jeg kunne ha eid om jeg hadde gått for 50 papirbøker. Den gode følelsen jeg får av å kjøpe bøker på minutter søndag kveld taper seg med tiden, og erstattes delvis av “hvorfor gadd jeg ikke vente et par uker på papirboka?” Interessant nok opplever jeg ikke dette på langt nær så problematisk med musikk, men så har jeg da heller ikke det samme fysiske forholdet til CDen som til pboka.

Sist, men ikke minst tror jeg min holdning til prisen preges av at produktet jeg får ofte er av langt lavere forlagsteknisk standard enn det jeg er vant til på papir. Den lavere kontrasten og svart-hvitt-skjermen godtar jeg uten videre – der står nå leseplateteknologien for øyeblikket. Verre er det med det betydelige antallet ebøker som ser ut til å være dumpet rett fra en rå Word-fil til EPUB. Det forsåvidt velkjent at mange forlag ikke legger mye i ebokdesign, men jeg blir sant å si sjokkert over hvor ofte det rotes med skriftstørrele, marger, orddeling og grunnleggende korrekturlesing.

Et typisk eksempel er Tea Time for the Traditionally Built av Alexander McCall Smith. I denne eboka er det gjort en (forøvrig ganske vanlig) formateringsfeil som fører til at skriftstørrelsen ikke endres når man trykker på +-knappen på Sony Reader, isteden økes bare linjeavstanden. Det vil si: i et kapittel midtveis i boka fungerer ting normalt, så krymper skriften igjen. Alt i alt oppleves 12 dollar for et produkt som ikke leverer en av de viktigste ebokfunksjonene for oss som har lest en stund, som en helt riktig pris for et slikt produkt.

Problemet for bokbransjen er at jeg neppe er alene. Jeg har så langt ikke sett noe tallmateriale som tyder på at ebokkundenes betalingsvillighet øker over tid. Vi vil vite mer når iPad-systemet har vært i funksjon en stund – der skal man jo etter sigende betale mer for både leseenhet og bøker (selv om bestselgerne ser ut til å legge seg nær Kindle Store-nivå). Spørsmålet er hva man kan gjøre for å øke ebøkenes verdi i kundenes øyne, ikke minst over tid.

I tillegg til det åpenbare for sosiale lesere som meg (å gjøre DRM mindre restriktiv), bør ebokdesign få høyeste prioritet. Kanskje vi i tillegg trenger enkle måter å minne oss selv og andre om hva vi har kjøpt: hva med plugins som synliggjør hva man har kjøpt i blogger og andre sosiale nettmedier, eller en digital ramme som rett og slett viser bokforsider? Andre forslag, noen?

Eboka: forfatterens venn – eller kanskje hans fiende?

16. mars ble lenge nevnt som en mulig dato for en bred lansering av ebøker i Norge. Idag er selve dagen, og ingenting har skjedd. Den umiddelbare årsaken er regjeringens klønete håndtering av momsspørsmålet. Jeg har selv uttrykt forståelse for at norske forlag kvier seg for eboksalg når tekst på papir er momsfri, mens tekst på skjerm ikke er det, og de utenlandske ebøkene man konkurrerer med er svært billige i utgangspunktet.

snakkes det om en kortvarig utsettelse for noen forlags del. Det det snakkes mindre om, er det faktum at forfattere flest langt fra er klar for ebokmarkedet – og deres godkjennelse er altså nødvendig for å utgi ebøker på norsk. Klassekampen har en interessant oppsummering fra et seminar om ebøker på Forfatterforeningens årsmøte i helgen, der listen over spørsmål fra tilhørerne illustrerer hvor kort man er kommet i prosessen:

Hvordan skal royalty kunne regnes ut fra et produkt man foreløpig ikke vet prisen på? Hvordan få forbrukerne til å la være å benytte seg av piratmuligheter? Trond Davidsen var redd for at forlagenes eboksatsing kun vil dreie seg om bestselgerne, mens Bjørn Ingvaldsen priset papirbokas styrker og ble fulgt opp av en som spurte om streaming etter musikkens Spotify-modell kunne være en like så sannsynlig digital bokframtid.

Dette bekrefter inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha jobbet med ebøker, forfattere, forlag og bibliotek i en årrekke: med unntak av Torgrim Eggen og en håndfull andre entusiaster, er kunnskapen om ebøker liten og usikkerheten stor på forfattersiden. Når man i tillegg sliter med å komme til enighet med forlagene om ebokkontrakter, er det kanskje ikke så rart at Kulturrådets mann på ebokfeltet, Morten Harry Olsen, på Forfatterforeningens nettsted tar til orde for at Forfatterforeningen sier nei til ebøker i denne omgang.

For oss som faktisk kjøper ebøker bør dette også få konsekvenser. Jeg har for eksempel lenge sagt og skrevet at folk som ønsker å lese norske ebøker bør holde seg til lesebrett som støtter Adobe Digital Editions (ADE), som f.eks. Sony Reader. Nå er jeg mer tilbøyelig til å si: glem det. Ønsker du først og fremst å lese på norsk, er sjansen for at du vil finner en ny ebok av din favorittforfatter i overskuelig framtid ganske liten.

Inkompatibilitet med ADE har vært et argument mot Amazon Kindle. Men oppriktig talt: før vi ser en norsk ebokhandel som kan måle seg med det man har over dammen, har teknologien antagelig gått så mange omdreininger at spørsmålet kan ha blitt overflødig. Så igjen: dropp det. Kjøp din Kindle eller Sony eller Nook eller en av de mange andre spennende løsningene som nå dukker opp i markedet, kos deg med den og vinn erfaring med amerikanske ebøker.

Når den tid måtte komme, kan du jo alltids skaffe deg et lesebrett/tavle/padde som er kompatibel med eboksystemet man ender opp med å bruke i Norge i fremtiden.

Hvor står ebokbransjen etter iPad-lanseringen?

Noen dager etter lanseringen av Apples netbook-utfordrer, skal det godt gjøres å si noe entydig om hvordan bokbransjen vil påvirkes. Det norske journalistkorpset vil selvsagt insistere på at verden aldri blir den samme etter dette, slik det har gjort de siste par månedene i sitt forsøk på å overbevise seg selv om at redningen for papiravisen er nær. Bokbransjens fremste mann på ebøker, Bjarne Buset i Gyldendal, sier til Aftenposten at iPad vil gjøre vei i vellinga, uten egentlig å få anledning til å utdype hva han mener med det. Her er noen av mine refleksjoner:

iPad vil føre til økt salg av ebøker. Selv om denne dingsen innflytelsesmessig viser seg å være en Macbook Air snarere enn en iPhone (noe de mange manglene kan tyde på), vil salg til fanbasen alene utgjøre mange millioner enheter. Mange av dem vil ønske å prøve den nye iBooks-bokhandelen, noe som vil bidra til et godt løft i et ebokmarked som idag baserer seg på en lesebrettbase på bare 2-3 3-4 millioner enheter.

iPad vil føre til økt oppmerksomhet om ebøker. Apple har som nevnt svært mange ihuga tilhengere i journaliststanden, og om selskapet gjør interessante grep noe som helst med iBooks-tilbudet vil det utvilsomt få bred dekning i pressen, med ditto oppfølging i sosiale nettmedier.

iPad vil ikke bli det endelige gjennombruddet for lesebrett. Det er vanskelig å se for seg hvordan en gjennomsnittlig romanleser skal la seg lokke til å investere i en dings som er større og tyngre enn en typisk bok, og som høyst sannsynlig ender opp et sted mellom 4000 og 6000 kroner (pluss noen hundre i måneden til 3G). Størrelsen og prisen indikerer snarere at målet kan være fag- og lærebokmarkedet. I så fall er det vanskelig å forstå beslutningen om å lansere en forstørret iPhone, uten støtte for Flash og multitasking. Nei, jeg er ikke overbevist om at Steve Jobs har skiftet syn på boklesing.

iPad innvarsler ikke slutten for Kindle 2, som bl.a. Forbes påpeker. iPad er stor og tung sammenlignet med Kindle 2 (for ikke å snakke om lommebrettene til andre leverandører), er mye dyrere i innkjøp og drift, har dårlig batterilevetid og en bakgrunnsbelyst (og dermed lite lesevennlig) LCD-skjerm. Men ikke minst: Kindle Store er verdens største, billigste og mest avanserte ebokhandel. Regn med at Amazon gjør alt for å holde på den posisjonen det nærmeste året.

iPad vil antagelig gi lavere priser på lesebrett. Som énfunksjonsdings må det konvensjonelle lesebrettet legge seg betydelig under en multifunksjonsdings i pris. Regn i første omgang med noe lavere pris på Kindle 2 og grunnmodellene til Sony med flere, og betydelig lavere pris på dyrere og større modeller som Kindle DX og Sony Daily Edition. Eller om man vil: på litt sikt er iPad vårt beste håp om lesebrett til under tusenlappen.

iPad vil neppe gi lavere priser på ebøker. Standardprisen i iBooks vil ligge 2-5 dollar over Amazons 10-dollarsmerke. Her satser Apple og samarbeidsforlagene åpenbart på at brukerne er villige til å betale en ekstra “epleskatt”, og Amazon har lite å vinne på å presse prisene enda lavere ned. Vi kan til og med komme til å se en generell økning i ebokprisene en tid fremover, fordi forleggere vil bruke iBooks som pressmiddel mot Amazon.

iPad innvarsler slutten for Kindles format. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å si at Apple ville velge et av de to rådende formatene (EPUB og Kindle-formatet) snarere enn å utvikle et tredje, og at man sannsynligvis ville gå for EPUB. Det viste seg å slå til. Selv om Kindle-brukere vil kunne lese sine bøker på iPad via en app, er det på sikt et smartere grep å konvertere bokhandelen til industristandarden, slik Sony gjorde med Reader Store rett før jul.

iPad innvarsler ikke slutten på formatforvirring for kundene. For øyeblikket ser det ut til at Apple har valgt sin egen DRM-standard for EPUB, snarere enn Adobe Digital Editions. Resultat: bøker kjøpt i iBooks kan ikke leses utenfor iTunes-systemet. Nå kan ADE-krypterte ebøker leses via en app, og dermed vil norske forlag kunne selge ebøker til iPad selv om iBooks ikke skulle åpnes i Norge med det første. Resultat: om et halvt år kan vi ha ebokkunder med tre separate og innbyrdes inkompatible boksamlinger på samme dings. Si hva man vil om DRM, men kundevennlig it ain’t.

Summa summarum: Dette er neppe et “iPod moment” for bokbransjen. Og om det så skulle være, vil det trenge tid på å utvikle seg, slik det virkelige iPod-øyeblikket også gjorde. For den norske bokbransjen handler det nå om ikke å miste fokus, og sørge for at et så bredt utvalg som mulig av EPUB-titler blir gjort tilgjengelige for salg i mars.

Bloggåret 2009: katter, ebøker og rettigheter

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket ;-), men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Kan autoriserte domener gi en rimelig balanse mellom opphavsrett og forbrukerrettigheter?

Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Hvordan lure Sony Ebook Store til å selge deg bøker

OK, nok er nok. Etter å ha ventet i måneder på at Sony skulle gjøre det samme som Amazon, og få til en avtale med amerikanske forleggere, bestemte jeg meg for å ta en spansk en. Inspirasjonen kom fra min kommentator bønna (takk til deg, forresten), som for noen dager siden la inn en kommentar der han sier følgende:

Det er lett å få kjøpt bøker fra bokhandels-softwaren som følger med, bare last ned Hotspot Shield som gir deg amerikansk IP-adresse, og så må du bare registrere en amerikansk liksomaddresse og så kan du lett betale med norsk visa-kort. Latterlige regler, men lett å komme rundt heldigvis.

Jeg fant raskt ut at Hotspot Shield er et VPN-program som både gir god sikkerhet ved surfing fra offentlige wifinettverk, og som samtidig gir deg en virtuell amerikansk IP-adresse. Programmet er tydeligvis populært blant folk som bruker regionsbegrensede nettsteder som Hulu, og vil altså sørge for at Sony Ebook Store tror du befinner deg i USA. Men før jeg installerte dette programmet ville jeg finne ut hvor langt jeg kunne komme uten.

Audacity to Win
En av ebøkene jeg kjøpte var David Plouffes nypubliserte
innsideskildring av Obamas valgkamp i 2008. Pris: $9,99. Nais.

Derfor prøvde jeg først med en falsk postadresse. Jeg klikket på My Account oppe til venstre for midten på startsiden til Ebook Store, gikk til feltet Add/Update Credit Card Information under Billing Information, og la inn data for Mastercardet mitt. Deretter gjorde jeg følgende under Billing Address: via Google Maps valgte jeg en tilfeldig by i USA, zoomet meg inn til jeg fant en bedrift, klikket på denne og fikk opp en gyldig amerikansk adresse med Zip Code. Deretter gjorde jeg en liten endring i adressen (økte gatenummeret med én) og klikket “Submit”.

Og skulle du ha sett på maken: etter dette kunne jeg handle relativt fritt i bokhandelen. Tre bøker ble lastet ned, og inntrykket av Sony Ebook Store som en kluntete retro-versjon av iTunes bekreftet: om ikke det ser veldig pent ut, er det kjapt og grensesnittmessig uproblematisk å dra og slippe ebøker du har kjøpt fra PC-biblioteket over til Sony Reader. Jeg sier “relativt” fordi enkelte titler hadde påskriften “US Only” og var uten peker.

Det var på tide å installere Hotspot Shield, slik “bønna” foreslo. Etter noen minutter fyrte jeg opp Hotspot Shield og Ebook Reader-programvaren, og nå var “US Only” borte vekk. Så enkelt, og likevel så meningløst komplisert. Ja, for det er ingen tvil om at jeg kjøper bøker i strid med nettstedets betingelser. Det kan komme til å ramme meg ved en senere anledning, om jeg f.eks. skulle få tekniske problemer som hindrer meg i å få tilgang til de DRM-beskyttede ebøkene.

Men samtidig kjøper jeg dem altså. Dette er ikke en forbrytelse uten offer, men en forbrytelse alle parter tjener på – ikke minst de amerikanske forfatterne hvis bøker jeg nå har kjøpt/langtidsleid, og som jo til sjuende og sist er dem som taper mest på denne meningløse og markedsinnskrenkende praksisen.

Kulturrådet om eboka

Norsk Kulturråd, som er ansvarlig for innkjøpsordningene som er så viktige for norsk litteratur, har nå sluppet en rapport om ebøker og leseplater som er nyttig lesning for de fleste som er interessert i feltet. Forfatter er Morten Harry Olsen, som har snakket med en lang rekke aktører (inklusive undertegnede), og som tydeligvis har gjort endel research det hittil har vært gjort lite av på dette feltet.

Her får vi f.eks. vite omtrent hvor mange leseplater digitalbok.no har solgt (1000 da undersøkelsen ble gjort, man regner med å selge 9500 romaner i løpet av -09), og de økonomiske og tekniske rammebetingelsene for Bokbasen, som antagelig blir landets største ebokhandel utpå nyåret. Selvsagt inneholder rapporten en gjennomgang av Kulturrådets litterturtiltak, og mye av den tilgjengelige teknologien på markedet.

Såvidt jeg kan se virker det som om Olsen har fått med seg hovedtrekkene i markedet.  Enkelte vil antagelig mene at hans oppsummerende scenarier for det norske ebokmarkedet de kommende tiårene er for pessimistiske. Blant annet mener han at det vil ta tre-fire år for eboka å nå en markedsandel på 5 %, og at en markedsandel opp mot 50 % ikke vil nås før henimot 2035 (s. 52).

Jeg har faktisk ingen problemer med denne vurderingen. Etter to år med Kindle har ebøker 1,8 % av det amerikanske markedet, så Olsens ekstrapolering er helt rimelig. Jeg har lenge ment at suksesskriteriet for eboka ikke er at den erstatter alle papirbøker, men at den blir utgangspunktet for en lønnsom nisje i bokmarkedet.

Den delen som burde vekke debatt, er oppsummeringen av bibliotekets rolle på side 53 og 54. Der står det blant annet følgende under headingen “Norsk Kulturråd mener det er viktig at”:

  • e‐boka inntil videre også må utgis som papirbok innenfor samme år
  • IO‐bøkene og andre bibliotekeksemplarer har samme DRM og utlånsbegrensninger
  • bibliotekfilene er selvdestruerende idet utlånstiden går ut
  • en e‐bok som meldes til innkjøpsordningene, må være nyskrevet og ikke tidligere utgitt i papirversjon; at den originale førsteutgaven skiller seg ettersporbart fra senere utgaver, og at det innføres sikre rutiner for at det skjer; og at det blir belyst om plagiatprogrammer som benyttes i undervisningssektoren eller andre tekniske løsninger kan bidra til dette

Punktene om hvorvidt bibliotek-DRM bør være strengere enn kommersiell DRM, og også kunne romme informasjon om lånerne, er utfordrende nok til at de burde få noen hver til å våkne. Kjør debatt, biblioteksektoren.

Formatkrigen i ebokmarkedet

Den som vurderer å kjøpe en leseplate bør vite at ebokbransjen for tiden er inne i en formatkrig av det samme slaget som vi har sett så mange ganger tidligere i mediebransjen. Riktignok er tilstanden ikke så ille som den var for bare et par år siden, da kundene sto overfor en haug med innbyrdes inkompatible formater (Palm, Microsoft Reader, PDF og Sony LRC var blant de vanligste), men det er altså fremdeles uavklart hva som blir bokbransjens motstykke til MP3.

Den ene hovedutfordreren er AZW, en komprimert og kryptert versjon av MOBI-formatet (som i sin tur nedstammer fra det enda eldre PalmDOC-formatet) som kun brukes på Amazons Kindle-leseplate. Konkurrenten er EPUB, en videreutvikling av Open Ebook-standarden, som baserer seg på XHTML og XML, og som gjerne krypteres med rettighetshåndteringssystemet Adobe Digital Editions (ADE).

EPUB/ADE er i ferd med å bli standarden for røkla i ebokmarkedet, inklusive Sony, Barnes & Noble, Philips, Google og mangt et folke- og nasjonalbibliotek. Dette er også løsningen Bokdatabasen, som etter planen blir landets første store ebokhandel i første kvartal av 2010, baserer seg på.

betamax

Sony var hovedaktør i den store videoformatkrigen -
har selskapet lært av feilene det gjorde den gangen?

Mens de ubeskyttede variantene av AZW/MOBI og EPUB/ADE kan konverteres og overføres til alle slags leseplater, er de krypterte ebokfilene totalt inkompatible. En ebok kjøpt til Kindle kan normalt altså ikke overføres til en Sony Reader, eller vise versa. Ønsker du å kjøpe norske EPUB-ebøker og samtidig ha tilgang til Kindle Store, må du antagelig kjøpe to leseplater.

Ebokmarkedet er voksende, men ikke større enn at det er umulig å se for seg at en slik todeling bli varig. Før eller siden må AZW eller EPUB vike, liksom Betamax i sin tid tapte for VHS i den store formatkrigen i videomarkedet. Selv om Amazon for øyeblikket står sterkt i markedet, er det vanskelig å se for seg hvordan man i lengden kan stå imot en de facto industristandard – særlig tatt i betraktning at AZW-Kindle-komboen er en konkurransehemmende løsning som kan bli gjenstand for tiltak fra EU.

Kanskje vil den endelige avgjørelsen på dette området falle når (eller hvis) Apple lanserer sin lenge varslede tavle-utgave med innebygd ebokhandel. Hvis Apple går for løsningen til sin gamle samarbeidspartner Adobe eller en annen EPUB-variant, er løpet kjørt for Amazons løsning. I så måte er det interessant at Amazon-filformatet Topaz, som nå er under utvikling, skal basere seg på EPUB.

Hva betyr dette i et kundeperspektiv?
Den som vurderer å kjøpe leseplate til jul, står overfor en ligning med ubehagelig mange ukjente – ikke ulik situasjonen for dem som planla å kjøpe videospiller på 1980-tallet. Kindle tilbyr den mest brukervennlige ehandelløsningen, men du kan ikke velge leseplate eller ebokhandel, og utvalget av titler på norsk vil antagelig være lite i lang tid fremover. Sony, iRex og Cybook har en upraktisk ehandelløsning, men her vil du kunne velge mellom mange slags leseplater og ebokhandlere, inklusive én stor norsk.

På lang sikt er det meget mulig at en kombinasjon av markedskrefter og lovregulering vil føre til en felles ebokstandard, og vi kan håpe på at den blir mest mulig DRM-fri. Den store forskjellen på VHS/Betamax og AZW/EPUB er jo tross alt at softwarebaserte formater kun krever filkonvertering og oppgradering for å gjøre leseplater kompatible med alt publisert materiale. Spørsmålet er likevel om man skal ta en slik utvikling for gitt, eller om det smarteste er å forholde seg til eboka som et produkt man leier på langsiktige – men usikre – vilkår.