Category Archives: Åpne standarder

Respekt for minister’n

Om du ikke har rukket å gjøre det ennå, så skynd deg å lese kulturminister Anniken Huitfeldts svar til Morgenbladet-redaktør Alf Van der Hagens frontalangrep på hennes avgjørelse og begrunnelse for ikke å overta ansvaret for Store norske leksikon (SNL). Huitfeldt svarer virkelig glimrende, og gjør blant annet kort prosess med van der Hagens lettvinte argument om at et nei til statlig overtakelse av SNL innebærer en generell avvikling av norsk kulturpolitikk.

Deretter påpeker hun noe jeg har oversett i debattfarta: Kunnskapsforlagets eget prisanslag bør selvsagt tas med en stor klype salt. Forlagsbransjen pleier aldri å legge skjul på at forleggeri er en kostbar affære, og hvis dette leksikonet var så rimelig i drift som det blir påstått, ville eieren neppe ha vært like støvsugerselgeraktig desperat etter å bli kvitt det. Hva mer er:

Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.

Med andre ord: SNL i sin nåværende form holder ikke faglig mål til å danne grunnlag for et statsforlag, blant annet fordi man ikke har sørget for å ha mange nok av de mye omtalte og opphausede synlige fagansvarlige. Ouch. Etter dette svingslaget fratar likevel ikke ministeren SNL-folket alt håp, men sier:

Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.

Her hinter Huitfeldt om en praktisk og rettferdig løsning på problemet. Skal man først ha offentlig leksikonstøtte, så bør den organiseres slik at den bidrar til å heve kvaliteten for alle skattebetalende leksikonbrukere – ikke bare mindretallet som foretrekker SNL. Det kan ikke herske noen tvil om hvem “andre aktører” er i denne sammenhengen, og jeg føler meg vel heller ikke helt uhildet i min støtte til Huitfeldts løsningsforslag etter å ha foreslått følgende på seminaret “Kulturrikets tilstand” ifjor:

[…] SNL [trenger] driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge.  […] Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte.

Uansett har SNL-saken utviklet seg til å bli en sak der Huitfeldt viser at hun har et langt bedre grep om denne delen av norsk virkelighet enn de mange kulturkonservative som ufortrødent forsetter å argumentere som om årstallet var 1910. Jeg har ikke rukket å sjekke det, men også i Store norske må det da stå et sted at utdanningsnivå, samt generell tilgang på kunnskap og teknologi har gjort enorme fremskritt siden Wollert Konow var statsminister?

Lite stilfull svanesang fra Store Norske

Idag kom pressemeldingen jeg har ventet på en god stund. Kulturdepartementet har ikke overraskende latt være å bevilge millionene som skal til for å redde kriserammede Store norske leksikon, og dermed går eierne ut med et varsel om at nettstedet stenges for godt fra 1. juli i år. Leksikondriften stanses totalt, og isteden skal Kunnskapsforlaget satse på ordbøker (det er også dårlige nyheter for de som kjøpte siste papirutgave av leksikonet, vil jeg tro).

At eierne trekker denne slutningen er leit, om enn forståelig nok. Men jeg skulle virkelig ønske at argumentasjonen hadde hatt en annen form. Pressemeldingens hovedbudskap – “gi oss penger eller se oss dø” – kommer samtidig med at forlagsbransjen truer med å stanse satsingen på ebøker om ikke Kulturdepartementet fjerner momsen på de samme bøkene. I Huitfeldts sted ville jeg vært en anelse irritert over forlagenes taktikk på det digitale feltet, for å si det slik.

Men verre er pressemeldingens begrunnelse for å forvandle det kommersielle leksikonet til en offentlig stiftelse. Her går man direkte og indirekte løs på Wikipedia med ofte gjentatte påstander om språk, kildehenvisninger og sitering, før man kliner til med argumenter som erfaringsmessig får det til å krible i det departementale kredittkortet (“Norge i rødt, hvitt og blått” er passende bakgrunnsmusikk til sitatet som følger):

For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.

For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.

For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Jeg kunne gjøre et nummer av at Kunnskapsforlaget fremstår som en dårlig taper med et sterkt oppblåst selvbilde, men mer interessant i denne sammenhengen er det å forsøke å forstå hva maset om Wikipedia betyr. Det vi i praksis ser i pressemeldingen, er en aktør som først og fremst definerer seg i forhold til konkurrenten. Her finnes det lite om hva som er oppnådd, isteden serveres et negativt budskap: “vi har gjort en dårlig jobb, men etter oss kommer syndfloden”.

Jeg har tidligere vært en tilhenger av offentlig støtte til SNL, men etter å ha lest Kunnskapsforlagets pressemelding har jeg skiftet syn. Jeg ønsker meg ikke et rendyrket statsleksikon. Og jeg kan heller ikke se at det er det offentliges oppgave å finansiere et nettsted som skal ha som en av sine hovedoppgaver å ligge i krig med Wikipedia, som Kunnskapsforlaget tydeligvis ser som en sentral del av fremtidens leksikondrift. Den beste offentlige løsningen i dagens situasjon er den Wikimedia foreslår: frikjøp innholdet på SNL fra de forfatterne som ønsker det, og slipp det under en åpen lisens.

Wikipedia-statistikk og språk

Wikipedia Samfunnshuset presenteres og drøftes nå resultatene av Wikimedia Visitor Log Analysis Report fra fjorårets siste måneder. Resultatene for Norge ses i tabellen nedenfor, og er interessant lesning. Trafikken fra Norge utgjør 0,6 % av den samlede Wikipediatrafikken, og fordeler seg altså slik:

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Store Norske Leksikon mot slutten?

Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.

SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.

Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.

SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.

Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive “Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder” har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.

Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at “faglighet koster penger”. At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.

For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

“I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.”

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.

Ubuntu Netbook Remix på Asus Eee 1000

Etter å ha kjørt preinstallert XP på min lille Asus Eee 1000, hadde jeg fått nok av det åtte år gamle grensesnittet og følelsen av utrygghet i hverdagen som alltid henger som en skygge over et Microsoft-levert operativsystem. Det var på tide å installere Linux. Spørsmålet var bare hvilken versjon (eller distribusjon eller distro som det gjerne heter i pingvinland).

Det finnes – som alltid – et forvirrende antall å velge mellom. Men de som pekte seg ut som mest aktuelle var Easy Peasy, som driftes av norske Jon Ramvi, og Ubuntu Netbook Remix (UNR), som er Ubuntu-leverandør Canonicals første seriøse satsing på netbookmarkedet. Jeg valgte sistnevnte fordi jeg vet den er basert på Ubuntu 9.04, som jeg nå kjenner godti, og fordi min Asus-modell står oppført i denne wikien som svært kompatibel.

Installasjonen var enkel: jeg lastet ned siste versjon og installerte den fra en minnepinne, som jeg gjorde med 9.04. Som vanlig installerte jeg side om side med XP, en prosess som gikk enda lettere enn vanlig da Asus allerede hadde gjort klar en romslig partisjon på harddisken (en grundig installasjonsguide for Asus finnes her). 10 minutter etter at jeg hadde kjørt UNR “live” fra minnepinnen og klikket “install”, var systemet oppe og kjørte. Det som møtte meg var en skjerm som så ut som dette:

ubuntunetbookremix_1

Remiks-konseptet innebærer at UNR leveres med netbook-drivere, at programvaren er tilpasset, og at grensesnittet er omkalfatret. Ideen er å gjøre det lettere å navigere på små skjermer ved å plassere programkategorier i venstre felt, mapper og nettverksforbindelser i høyre og enkeltprogrammer i midten. Siden jeg kjører programmer via Gnome-Do og foretrekker mine skrivebord minimalistiske, valgte jeg likevel standardgrensesnittet (byttes i menyvalget /System/Preferences/Switch Desktop Mode).

Som lovet av Canonical fungerte omtrent alt uten behov for tilpasning. Spesielt gledelig var det å se at dvalefunksjonen er blitt mye bedre. Selv om UNR ikke “våkner” like fort som XP, og nettverket bruker noen sekunder ekstra på å koble seg til igjen, er funksjonen nå god nok til å brukes i det daglige. UNR virker også mer stabil enn Ubuntu 9.04 på min Thinkpad, og definitivt raskere og mer logisk i bruk enn XP. I bunn og grunn var det bare to ting som kunne hindre meg i å svitsje helt: batterilevetiden og støtten for eksterne skjermer.

At batterilevetiden gjerne er bedre under XP enn under Linux er velkjent, og skyldes det tette forholdet mellom Microsoft og maskinvareleverandørene. Etter å ha kjørt standardutgaven av UNR en hel dag, skjønte jeg at strømforbruket var betydelig høyere – maskinen var konstant varm, vifta gikk for fullt og batteriindikatoren tydet på 2-3 timers batterilevetid mot normalt mer enn 4 med wifi på.

Etter litt googling fant jeg denne siden, som viser hvordan man både får mye bedre batterilevetid og konfigurert spesialtastene på Asusen slik at de svarer sånn noenlunde til funksjonene under XP (Fn-F2 skrur wifi av og på, f.eks.) Ikke for absolutte nybegynnere, men vel verdt innsatsen: etter å brukt et kvarters tid på å følge instruksjonene og restartet hadde jeg en ganske annerledes maskin. I skrivende stund ser det ut til at batterilevetiden er nær den man kan forvente under XP – opp imot 4 timer med wifi og nærmere 5 uten.

Støtten for eksternskjermer er det verre med. Jeg har aldri eid en maskin med bedre og enklere støtte for alle slags eksternskjermer enn Asus 1000 med XP. I skrivende stund fungerer den samme tastekombinasjonen, Fn-F8, godt under UNR i den forstand at man umiddelbart får skjermbildet opp på en eksternskjerm eller projektor. Men oppløsningen er så langt begrenset til maksimalt 1024 x 768.

Dette skal skyldes at UNR ikke registrerer informasjon om skjermoppløsning “på direkten” – er eksternskjermen koblet til under oppstart får den da også riktig oppløsning når man taster Fn-F8. Med et mulig unntak for denne barnesykdommen er Ubuntu Netbook Remix (med spesialkjerne) er i sin første inkarnasjon godt nok til å erstatte XP for alt annet enn visning på store skjermer. Det bekrefter inntrykket av at det nå satses tungt på å gjøre Linux til et enda viktigere operativsystem for netbook-markedet enn det allerede er.

Ubuntu 9.04: Nok er nok – er Windows 7 det neste?

Ubuntu 9.04 virket så bra, men hvor lenge var Adam i paradis… Etter en oppgradering for noen dager siden ble wifi-tilkoblingen (via WPA Personal) stadig tregere, inntil den helt sluttet å fungere igår. Idag viser Network Manager (som håndterer wifi under Ubuntu) kun et ukryptert nabonettverk. Et kjapt søk på Twitter og Ubuntuforums bekrefter at en rekke brukere opplever det samme som meg – det er noe alvorlig galt med støtten til wifi-krypteringen i Ubuntu 9.04.

For øyeblikket kjører jeg via naboens nettverk, men det er ingen varig løsning. Å åpne vårt eget nettverk kommer ikke på tale (sist vi hadde nettverket åpent, ble store deler av båndbredden slukt av ukjente gjerningsmenn…), så om ikke en ny oppdatering de nærmeste dagene retter elendigheten blir det vel  å rekonfigurere routeren og håpe på at Ubuntu 9.04 fremdeles støtter WEP.

Men oppriktig talt: jeg begynner virkelig å miste tålmodigheten. Etter alt jeg måtte gjennom for å få Ubuntu 8.10 (foregående versjon) til å fungere noenlunde normalt, må jeg spørre meg selv om all denne operativsystemmekkingen er bryderiet verdt. Da jeg i sin tid gikk fra Windows til Linux, var det primært for å få et mer stabilt og sikkert system, og sekundært fordi jeg trodde og tror på viktigheten av å støtte åpen programvare.

Det faktum at jeg lever av hjemme-PCene mine, har hele tiden vært den viktigste faktoren i regnestykket. I det øyeblikk vedlikehold av operativsystemet kommer i veien for det daglige arbeidet, er det åpenbart hva som må vike. Når jeg ser tilbake på tiden som er gått med til Ubuntu-flikking det siste halvåret, er jeg farlig nær et punkt der jeg vurderer å svitsje tilbake igjen.

I og med at jeg eier to nyinnkjøpte PCer, kommer OS X ikke på tale (det hadde det ellers vært), og da er det ikke til å komme forbi at Windows 7 fremstår som et aktuelt alternativ. Jeg har lest de mange positive omtalene, vært innom betasiden, og merker for første gang siden årtusenskiftet at pekefingeren klør etter å trykke på venstre museknapp over en peker på en Microsoft-side.

Ja, jeg er mer enn villig til å betale det systemet måtte koste for en hverdag der jeg ikke trenger å lure på om siste oppdatering tar ned vesentlige deler av systemet mitt (det skjer oftere i Linux enn jeg liker å tenke på. Et operativsystems viktigste jobb er tross alt å være så lite synlig som mulig, og la brukerne få gjort det de ønsker. Så hvem vet: kanskje blir det Windows 7 istedenfor Ubuntu 9.10 til høsten. I så fall får jeg heller kjøre fri og åpen programvare på det proprietære systemet. ;-)

Oppdatering: Og der var wifien tilbake igjen, etter at jeg hadde fulgt et tips fra hitthebutton på Twitter (Twitter blir bare bedre og bedre, folkens!), åpnet et terminalvindu og tastet sudo apt-get install linux-backports-modules-jaunty . Etter en restart fungerte ting som de skulle igjen.

Hyggelig at det fantes en fiks som rettet opp feila fra igår, men jeg vet jo sant å si ikke helt hva jeg gjorde, og for alt jeg vet kan det dukke opp interessante bivirkninger av løsningen…