Arkiv for Åpne standarder

Hello, goodbye Windows

Th. Kittelsen: NissenOg mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to,
jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Så sant som det er sagt. For halvannet år siden tok jeg farvel med Linux i denne bloggen. Jeg var lei av treghet og ustabilitet, og valgte isteden å gå for en Windows 7-basert løsning. Men det siste halve året konstaterer jeg at Linux langsomt men sikkert har krøpet inn i hverdagen min igjen, inntil jeg igjen har det som mitt hovedsystem i det daglige. Det er flere grunner til dette.

For det første – og dette burde jeg jo ha sett komme – ble mitt gode forhold til Windows 7 gradvis forsuret utover året. Bevares, det er fremdeles det beste OSet Microsoft noensinne har lagd, men jeg unngikk likevel ikke det samme problemet som fikk meg til å gi opp XP i sin tid: en stadig økende treghet, både ved programstart og boot-up.

Verre var det at PCen jeg kjørte Windows på, en HP Touchsmart, viste seg å være et veritabelt bomkjøp. I løpet av vårparten har den utviklet plagsom viftestøy, flere av USB-portene har vært upålitelige og da jeg skulle starte den nylig var også strømforsyningen død. For sikkerhets skyld er maskinen kjøpt hos Komplett, hvilket betyr at jeg antagelig må gjennom et en slitsom og ubehagelig prosess for å få service på dingsen.

Kjøpet av denne maskinen ser jeg på som en ren nerdeglipp – jeg VET jo at slike alt-i-ett-løsninger innebærer at hvis noe går galt et sted i maskinen ryker alt på en gang. Aldri mer, altså. Heldigvis dukket redningen opp tidligere i år, i form av det jeg antok ville bli en billig backup-løsning men som har vist seg å bli min hovedmaskin. Jeg snakker om min Samsung Chromebox, selvsagt.

Da jeg tok den i bruk for snart et halvt år siden hadde jeg virkelig ikke regnet med at jeg ville bruke den hele tiden. Men slik er det altså blitt, først og fremst fordi den er rask, stabil, lydløs, sikker og – ikke minst – gjør absolutt alt jeg trenger i det daglige. Jeg opererer ut fra grunnprinsippet om at en datamaskin må kunne levere alle tjenester jeg trenger til den daglige driften av enkeltmannsforetaket, og det gjør faktisk Chromeboxen.

Og her er poenget: Chrome OS (for øyeblikket kjører jeg versjon 28.0.1500.68) er Linux-basert, slik også Android-systemet som min Samsung Galaxy S4 og Nexus 7-nettbrett kjører er det. Ikke ren FOSS-Linux selvsagt, men det er da heller ikke å forvente når et operativsystem begynner å erobre verden. Da jeg først begynte å bruke systemet var Linux et desktop/server-system med noen titalls millioner brukere, nå finnes det i over en milliard dingser verden over (siste må-ha-Linux-dings er forøvrig Googles Chromecast, som har Chrome OS-kjernen i bunn).

Forleden innså jeg at den nye rollefordelingen ga meg behov for en backup-maskin med vanlig PC-kapasitet. En mulighet var å gå for en eller annen form for mini-PC med Windows 8, men det fristet lite med å lære seg enda en ny Windows-variant etter det siste årets strabaser. Jeg hadde imidlertid fremdeles liggende min trofaste Lenovo T61 med Ubuntu installert på. Den ble lagt vekk ifjor pga en iherdig bug, men etter oppgradering til siste Ubuntu-versjon forsvant bugen som dugg for Sola.

Dermed blir mitt komplette maskinoppsett som følger: Samsung Chromebox med Google Stumpy, Lenovo T61 med Ubuntu 13.04, Nexus 7 med Android 4.2.2 og Samsung Galaxu S4 med det samme (i tillegg til et par Kindler jeg har liggende, da). Hei på deg, nissen – hyggelig å treffe deg igjen. ;)

Share/Bookmark

Når allmenningen privatiseres: ytringsfrihet i kommersielle sosiale medier

Av og til føler jeg at jeg har verdens morsomste jobb. Denne uken var det for eksempel min store ære å være konferansier for et kveldsarrangement i regi av Oslo Innovation Week der Sir Tim Berners-Lee var æresgjest. Det hører med til jobben som konferansier å veksle noen ord med hovedpersonen på forhånd, og dermed fikk jeg en ordentlig prat med en av vår tids viktigste innovatører (som tilfeldigvis også er en av mine store personlige helter.)

“This is for everyone”: Sir Tim Berners-Lees tweet fra London-OLs åpningsseremoni 2012 (cc) Wikipedia

Det er mye pent å si om Sir Tim, men for meg er det mest beundringsverdige at han ikke har brukt World Wide Web til å forvandle seg selv til multimilliardær (noe han utvilsomt kunne ha gjort), men isteden har viet livet sitt til å forsvare verdensvevens kjerneverdier. De inkluderer blant annet åpenhet og tilgang til kunnskap for alle, retten til et privatliv og frihet fra overvåkning.

I en samtale etter Sir Tims foredrag benyttet jeg sjansen til å spørre om ikke privatisering av nettallmenningen representerer en økende trussel mot den åpne, standardbaserte verdensveven. Mitt utgangspunkt var at stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook, og Berners-Lee var enig i at det var en bekymringsfull utvikling.

På dette tidspunktet vet jeg at enkelte av mine lesere rister på hodet og tenker som Ronald Reagan i hin navngjetne presidentdebatt. Og joda, det stemmer at jeg har vært ute i samme ærend tidligere. For et par år siden var det Apple og retningslinjene for innhold i selskapets App Store jeg maste om, nå er det mest interessante eksempelet  Facebook. Eksemplifisert ved denne aktuelle norske saken, som rapportert av NRK:

[Rådgiver i Human-Etisk forbund] Didrik Søderlind ble tidligere denne uken sperret fra å kommentere på Facebook, etter at to av hans innlegg ble rapportert inn som støtende. Begge kommentarene omhandlet samme person, som Søderlind i lang tid har hatt en konflikt med. En av kommentarene som ble meldt inn, var en kommentar der Søderlind hadde lenket til en samtale som handlet om ham selv, der to av hans argeste kritikere omtalte hans kroppsfunksjoner svært detaljert.

Det er tre ting som slår meg ved denne saken. For det første: den er  ingen måte enestående. Facebook stanser/sletter innhold og stenger brukere ute for et bredt spekter av overtredelser, og utenfor Norges grenser har Facebook-sensuren (som Apple-sensuren i sin tid) skapt betydelig mer debatt enn her. For det andre: uansett hvor mye vi måtte mislike det, så er Facebook i sin fulle rett til å gjøre dette.

Facebook.com er privat eiendom, hvilket gir eierne full råderett over hva som publiseres på nettstedet. Din ytringsfrihet gir ikke andre plikt til å publisere eller selge det du måtte ha å melde – eiendomsretten stor over ytringsfriheten i dette tilfellet. Det tredje poenget er at eierne i dette tilfellet er amerikanske. Det er amerikanske normer som gjelder, og de kan som kjent være pripne og preget av angst for søksmål. Derfor er det ikke overraskende at Facebook følger føre var-prinsippet, og sletter først og spør etterpå.

Med andre ord: “it’s not a bug, it’s a feature”. Det er slik Facebook er, og fortsatt kommer til å være. Det også tenkelig at praksisen kan komme til å strammes inn, jamfør en kommentar fra NRK-saken. Facebooks talsmann i Norden, Jan Fredriksson, forklarer nettstedets praksis med “at det finnes medlemmer ned mot 13 år, og at medlemmer fra hele verden skal kunne bruke Facebook som plattform.” Mye tyder på at Facebook vil senke aldersgrensen på sikt, og det meste av selskapets fremtidige vekst vil skje utenfor det ytringsliberale nord. You do the math, for å holde meg til engelsknorsken her.

Dilemmaet for Didrik Søderlind og andre som ønsker å publisere og debattere profesjonelt på nettet, er Facebooks popularitet. Per idag er det vanskelig for organisasjoner som Human-Etisk Forbund å la være å bruke Facebook, tross alle prinsipielle betenkeligheter. Mitt beste råd er derfor å fortsette å bruke nettstedet, samtidig som man er nøye med å klage på overtramp (uten å forvente at selskapet endrer sin grunnleggende politikk).

Parallellt med dette bør man ha et våkent øye på utviklingen, og gjerne begynne på arbeidet med en exit-strategi for det tilfelle at Facebook trår over en grense som ikke kan tolereres. Eventuelt at selskapet går konkurs eller rett og slett mister brukernes interesse, at det åpne nettet vinner over de lukkede løsningene nok en gang, slik Sir Tim Berners-Lee håpefullt ga utrykk for i Oslo forleden.

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Farvel til Linux

Etter å ha brukt Linux som mitt viktigste arbeids-operativsystem i elleve år, har jeg kastet inn håndklet og gått tilbake til Windows. Nærmere bestemt Windows 7 Professional, på en splitter ny HP Touchsmart-PC. Det er ikke med lett hjerte jeg gjør dette, da jeg har enormt stor sans for prinsippene bak åpen programvare og kan takke Linux-miljøet for mange års trygg og brukervennlig databruk. Men som frilanser med hjemmekontor har jeg hele tiden måttet følge et grunnprinsipp: valget av operativsystem kunne ikke komme i veien for arbeidet mitt.


Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Steve Jobs og pornografien: omkamp om Mykle?

Apple-sjef Steve Jobs tar seg av og til tid til å svare på eposter fra vanlige Apple-brukere, åpenbart vel vitende om at innholdet kommer til å bli publisert umiddelbart. I en meningsutveksling med Ryan Tate på nettstedet Gawker, blir den godeste Jobs en anelse irritert og sier blant annet følgende til påstanden om at Apple ikke respekterer brukernes frihet:

Freedom from programs that steal your private data. Freedom from programs that trash your battery. Freedom from porn. Yep, freedom.

Det er Jobs som bringer porno på bane, og det er faktisk ikke første gang denne våren han nevner pornofrihet som et argument for å kjøpe Apple-produkter. Han har tidligere gått til angrep på konkurrenten Android med uttalelser som disse:

You know, there’s a porn store for Android. You can download nothing but porn. You can download porn, your kids can download porn. That’s a place we don’t want to go – so we’re not going to go there.

[...]

However, we do believe we have a moral responsibility to keep porn off the iPhone. Folks who want porn can buy and [sic] Android phone.

La oss legge en ball død først som sist. Jeg bestrider ikke Jobs’ rett til å nekte salg og formidling av pornografisk innhold via datamaskiner fra selskapet han kontrollerer. Men jeg begriper ikke hvordan Jobs kan påstå at maskiner med nettlesere og nettforbindelse kan tilby frihet fra porno (hadde han sagt “keep porn out of the App Store” hadde saken stilt seg litt annerledes).

Jobs vet selvsagt at en nettplate som er så liten, elegant og følgelig lett å ta med opp i senga som iPad, kommer til å bli brukt til mye annet enn lesning av oppbyggelige romaner. Og skjønte han det ikke før, vet han vel ganske sikkert nå at de første iPad-tilpassede pornosidene allerede er utviklet.

Pratet om pornofrihet kan være motivert av et ønske om å gjøre sine hoser grønne for det enorme skolemarkedet, slik Jan Omdahl skriver i en sak for Dagbladet. En annen ikke helt usannsynlig forklaring er at Jobs vet noe om Apples fremtid som vi andre ennå ikke vet, som f.eks. at det planlegges et iFilter som vil gjøre nettleseren like pornofri som App Store. Uansett kan dette fort bli en kinkig sak for Apple.

En viktig årsak til at vi har liberale pornolover i vår verdensdel er at man skøyter unna grenseoppgangen mellom porno og ikke-pornografiske skildringer av nakne mennesker og/eller kjønnslig omgang. Rettsvesenet slipper å kaste bort tid på å vurdere om ytringer er kunsterisk gode nok til å slippe unna pornodefinisjonen. Kunstnere slipper å bli utsatt for det samme som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Konsumentene får tilgang til et bredt spekter av sterkt etterspurte ytringer, som seg hør og bør i et samfunn med ytringsfrihet.

Om Steve Jobs gjør alvor av sitt moralkorstog mot pornografien, holder det ikke å stoppe bilder og filmer av nakne mennesker. Pornografiske tekster har også lange tradisjoner, og “romantic fiction” med mer eller mindre vovede skildringer er blitt en viktig kategori i ebokmarkedet. Via App Store må Apple forholde seg til innholdet i slike tekster, og helt konkret vurdere om “Sangen om den røde rubin” og “Uten en tråd” (kanskje særlig den siste) skal kunne publiseres via iPad i Norge.

Apple har gjentatte ganger demonstrert vilje til å stanse uønskede ytringer, og det skal derfor bli interessant å se hvordan porno-problemet håndteres etterhvert. Mitt råtips er at selskapet vil la de litterære tekstene være. Så langt har få reagert på App Stores utestenging eller fjerning av apps med usømmelig innhold, men reaksjonene ville bli ganske annerledes om Apple fikk sin egen Index Librorum Prohibitorum.

Respekt for minister’n

Om du ikke har rukket å gjøre det ennå, så skynd deg å lese kulturminister Anniken Huitfeldts svar til Morgenbladet-redaktør Alf Van der Hagens frontalangrep på hennes avgjørelse og begrunnelse for ikke å overta ansvaret for Store norske leksikon (SNL). Huitfeldt svarer virkelig glimrende, og gjør blant annet kort prosess med van der Hagens lettvinte argument om at et nei til statlig overtakelse av SNL innebærer en generell avvikling av norsk kulturpolitikk.

Deretter påpeker hun noe jeg har oversett i debattfarta: Kunnskapsforlagets eget prisanslag bør selvsagt tas med en stor klype salt. Forlagsbransjen pleier aldri å legge skjul på at forleggeri er en kostbar affære, og hvis dette leksikonet var så rimelig i drift som det blir påstått, ville eieren neppe ha vært like støvsugerselgeraktig desperat etter å bli kvitt det. Hva mer er:

Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.

Med andre ord: SNL i sin nåværende form holder ikke faglig mål til å danne grunnlag for et statsforlag, blant annet fordi man ikke har sørget for å ha mange nok av de mye omtalte og opphausede synlige fagansvarlige. Ouch. Etter dette svingslaget fratar likevel ikke ministeren SNL-folket alt håp, men sier:

Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.

Her hinter Huitfeldt om en praktisk og rettferdig løsning på problemet. Skal man først ha offentlig leksikonstøtte, så bør den organiseres slik at den bidrar til å heve kvaliteten for alle skattebetalende leksikonbrukere – ikke bare mindretallet som foretrekker SNL. Det kan ikke herske noen tvil om hvem “andre aktører” er i denne sammenhengen, og jeg føler meg vel heller ikke helt uhildet i min støtte til Huitfeldts løsningsforslag etter å ha foreslått følgende på seminaret “Kulturrikets tilstand” ifjor:

[...] SNL [trenger] driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge.  [...] Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte.

Uansett har SNL-saken utviklet seg til å bli en sak der Huitfeldt viser at hun har et langt bedre grep om denne delen av norsk virkelighet enn de mange kulturkonservative som ufortrødent forsetter å argumentere som om årstallet var 1910. Jeg har ikke rukket å sjekke det, men også i Store norske må det da stå et sted at utdanningsnivå, samt generell tilgang på kunnskap og teknologi har gjort enorme fremskritt siden Wollert Konow var statsminister?

Lite stilfull svanesang fra Store Norske

Idag kom pressemeldingen jeg har ventet på en god stund. Kulturdepartementet har ikke overraskende latt være å bevilge millionene som skal til for å redde kriserammede Store norske leksikon, og dermed går eierne ut med et varsel om at nettstedet stenges for godt fra 1. juli i år. Leksikondriften stanses totalt, og isteden skal Kunnskapsforlaget satse på ordbøker (det er også dårlige nyheter for de som kjøpte siste papirutgave av leksikonet, vil jeg tro).

At eierne trekker denne slutningen er leit, om enn forståelig nok. Men jeg skulle virkelig ønske at argumentasjonen hadde hatt en annen form. Pressemeldingens hovedbudskap – “gi oss penger eller se oss dø” – kommer samtidig med at forlagsbransjen truer med å stanse satsingen på ebøker om ikke Kulturdepartementet fjerner momsen på de samme bøkene. I Huitfeldts sted ville jeg vært en anelse irritert over forlagenes taktikk på det digitale feltet, for å si det slik.

Men verre er pressemeldingens begrunnelse for å forvandle det kommersielle leksikonet til en offentlig stiftelse. Her går man direkte og indirekte løs på Wikipedia med ofte gjentatte påstander om språk, kildehenvisninger og sitering, før man kliner til med argumenter som erfaringsmessig får det til å krible i det departementale kredittkortet (“Norge i rødt, hvitt og blått” er passende bakgrunnsmusikk til sitatet som følger):

For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.

For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.

For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Jeg kunne gjøre et nummer av at Kunnskapsforlaget fremstår som en dårlig taper med et sterkt oppblåst selvbilde, men mer interessant i denne sammenhengen er det å forsøke å forstå hva maset om Wikipedia betyr. Det vi i praksis ser i pressemeldingen, er en aktør som først og fremst definerer seg i forhold til konkurrenten. Her finnes det lite om hva som er oppnådd, isteden serveres et negativt budskap: “vi har gjort en dårlig jobb, men etter oss kommer syndfloden”.

Jeg har tidligere vært en tilhenger av offentlig støtte til SNL, men etter å ha lest Kunnskapsforlagets pressemelding har jeg skiftet syn. Jeg ønsker meg ikke et rendyrket statsleksikon. Og jeg kan heller ikke se at det er det offentliges oppgave å finansiere et nettsted som skal ha som en av sine hovedoppgaver å ligge i krig med Wikipedia, som Kunnskapsforlaget tydeligvis ser som en sentral del av fremtidens leksikondrift. Den beste offentlige løsningen i dagens situasjon er den Wikimedia foreslår: frikjøp innholdet på SNL fra de forfatterne som ønsker det, og slipp det under en åpen lisens.

Wikipedia-statistikk og språk

Wikipedia Samfunnshuset presenteres og drøftes nå resultatene av Wikimedia Visitor Log Analysis Report fra fjorårets siste måneder. Resultatene for Norge ses i tabellen nedenfor, og er interessant lesning. Trafikken fra Norge utgjør 0,6 % av den samlede Wikipediatrafikken, og fordeler seg altså slik:

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Store Norske Leksikon mot slutten?

Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.

SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.

Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.

SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.

Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive “Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder” har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.

Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at “faglighet koster penger”. At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.

For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

“I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.”

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.

Ubuntu Netbook Remix på Asus Eee 1000

Etter å ha kjørt preinstallert XP på min lille Asus Eee 1000, hadde jeg fått nok av det åtte år gamle grensesnittet og følelsen av utrygghet i hverdagen som alltid henger som en skygge over et Microsoft-levert operativsystem. Det var på tide å installere Linux. Spørsmålet var bare hvilken versjon (eller distribusjon eller distro som det gjerne heter i pingvinland).

Det finnes – som alltid – et forvirrende antall å velge mellom. Men de som pekte seg ut som mest aktuelle var Easy Peasy, som driftes av norske Jon Ramvi, og Ubuntu Netbook Remix (UNR), som er Ubuntu-leverandør Canonicals første seriøse satsing på netbookmarkedet. Jeg valgte sistnevnte fordi jeg vet den er basert på Ubuntu 9.04, som jeg nå kjenner godti, og fordi min Asus-modell står oppført i denne wikien som svært kompatibel.

Installasjonen var enkel: jeg lastet ned siste versjon og installerte den fra en minnepinne, som jeg gjorde med 9.04. Som vanlig installerte jeg side om side med XP, en prosess som gikk enda lettere enn vanlig da Asus allerede hadde gjort klar en romslig partisjon på harddisken (en grundig installasjonsguide for Asus finnes her). 10 minutter etter at jeg hadde kjørt UNR “live” fra minnepinnen og klikket “install”, var systemet oppe og kjørte. Det som møtte meg var en skjerm som så ut som dette:

ubuntunetbookremix_1

Remiks-konseptet innebærer at UNR leveres med netbook-drivere, at programvaren er tilpasset, og at grensesnittet er omkalfatret. Ideen er å gjøre det lettere å navigere på små skjermer ved å plassere programkategorier i venstre felt, mapper og nettverksforbindelser i høyre og enkeltprogrammer i midten. Siden jeg kjører programmer via Gnome-Do og foretrekker mine skrivebord minimalistiske, valgte jeg likevel standardgrensesnittet (byttes i menyvalget /System/Preferences/Switch Desktop Mode).

Som lovet av Canonical fungerte omtrent alt uten behov for tilpasning. Spesielt gledelig var det å se at dvalefunksjonen er blitt mye bedre. Selv om UNR ikke “våkner” like fort som XP, og nettverket bruker noen sekunder ekstra på å koble seg til igjen, er funksjonen nå god nok til å brukes i det daglige. UNR virker også mer stabil enn Ubuntu 9.04 på min Thinkpad, og definitivt raskere og mer logisk i bruk enn XP. I bunn og grunn var det bare to ting som kunne hindre meg i å svitsje helt: batterilevetiden og støtten for eksterne skjermer.

At batterilevetiden gjerne er bedre under XP enn under Linux er velkjent, og skyldes det tette forholdet mellom Microsoft og maskinvareleverandørene. Etter å ha kjørt standardutgaven av UNR en hel dag, skjønte jeg at strømforbruket var betydelig høyere – maskinen var konstant varm, vifta gikk for fullt og batteriindikatoren tydet på 2-3 timers batterilevetid mot normalt mer enn 4 med wifi på.

Etter litt googling fant jeg denne siden, som viser hvordan man både får mye bedre batterilevetid og konfigurert spesialtastene på Asusen slik at de svarer sånn noenlunde til funksjonene under XP (Fn-F2 skrur wifi av og på, f.eks.) Ikke for absolutte nybegynnere, men vel verdt innsatsen: etter å brukt et kvarters tid på å følge instruksjonene og restartet hadde jeg en ganske annerledes maskin. I skrivende stund ser det ut til at batterilevetiden er nær den man kan forvente under XP – opp imot 4 timer med wifi og nærmere 5 uten.

Støtten for eksternskjermer er det verre med. Jeg har aldri eid en maskin med bedre og enklere støtte for alle slags eksternskjermer enn Asus 1000 med XP. I skrivende stund fungerer den samme tastekombinasjonen, Fn-F8, godt under UNR i den forstand at man umiddelbart får skjermbildet opp på en eksternskjerm eller projektor. Men oppløsningen er så langt begrenset til maksimalt 1024 x 768.

Dette skal skyldes at UNR ikke registrerer informasjon om skjermoppløsning “på direkten” – er eksternskjermen koblet til under oppstart får den da også riktig oppløsning når man taster Fn-F8. Med et mulig unntak for denne barnesykdommen er Ubuntu Netbook Remix (med spesialkjerne) er i sin første inkarnasjon godt nok til å erstatte XP for alt annet enn visning på store skjermer. Det bekrefter inntrykket av at det nå satses tungt på å gjøre Linux til et enda viktigere operativsystem for netbook-markedet enn det allerede er.

Ubuntu 9.04: Nok er nok – er Windows 7 det neste?

Ubuntu 9.04 virket så bra, men hvor lenge var Adam i paradis… Etter en oppgradering for noen dager siden ble wifi-tilkoblingen (via WPA Personal) stadig tregere, inntil den helt sluttet å fungere igår. Idag viser Network Manager (som håndterer wifi under Ubuntu) kun et ukryptert nabonettverk. Et kjapt søk på Twitter og Ubuntuforums bekrefter at en rekke brukere opplever det samme som meg – det er noe alvorlig galt med støtten til wifi-krypteringen i Ubuntu 9.04.

For øyeblikket kjører jeg via naboens nettverk, men det er ingen varig løsning. Å åpne vårt eget nettverk kommer ikke på tale (sist vi hadde nettverket åpent, ble store deler av båndbredden slukt av ukjente gjerningsmenn…), så om ikke en ny oppdatering de nærmeste dagene retter elendigheten blir det vel  å rekonfigurere routeren og håpe på at Ubuntu 9.04 fremdeles støtter WEP.

Men oppriktig talt: jeg begynner virkelig å miste tålmodigheten. Etter alt jeg måtte gjennom for å få Ubuntu 8.10 (foregående versjon) til å fungere noenlunde normalt, må jeg spørre meg selv om all denne operativsystemmekkingen er bryderiet verdt. Da jeg i sin tid gikk fra Windows til Linux, var det primært for å få et mer stabilt og sikkert system, og sekundært fordi jeg trodde og tror på viktigheten av å støtte åpen programvare.

Det faktum at jeg lever av hjemme-PCene mine, har hele tiden vært den viktigste faktoren i regnestykket. I det øyeblikk vedlikehold av operativsystemet kommer i veien for det daglige arbeidet, er det åpenbart hva som må vike. Når jeg ser tilbake på tiden som er gått med til Ubuntu-flikking det siste halvåret, er jeg farlig nær et punkt der jeg vurderer å svitsje tilbake igjen.

I og med at jeg eier to nyinnkjøpte PCer, kommer OS X ikke på tale (det hadde det ellers vært), og da er det ikke til å komme forbi at Windows 7 fremstår som et aktuelt alternativ. Jeg har lest de mange positive omtalene, vært innom betasiden, og merker for første gang siden årtusenskiftet at pekefingeren klør etter å trykke på venstre museknapp over en peker på en Microsoft-side.

Ja, jeg er mer enn villig til å betale det systemet måtte koste for en hverdag der jeg ikke trenger å lure på om siste oppdatering tar ned vesentlige deler av systemet mitt (det skjer oftere i Linux enn jeg liker å tenke på. Et operativsystems viktigste jobb er tross alt å være så lite synlig som mulig, og la brukerne få gjort det de ønsker. Så hvem vet: kanskje blir det Windows 7 istedenfor Ubuntu 9.10 til høsten. I så fall får jeg heller kjøre fri og åpen programvare på det proprietære systemet. ;-)

Oppdatering: Og der var wifien tilbake igjen, etter at jeg hadde fulgt et tips fra hitthebutton på Twitter (Twitter blir bare bedre og bedre, folkens!), åpnet et terminalvindu og tastet sudo apt-get install linux-backports-modules-jaunty . Etter en restart fungerte ting som de skulle igjen.

Hyggelig at det fantes en fiks som rettet opp feila fra igår, men jeg vet jo sant å si ikke helt hva jeg gjorde, og for alt jeg vet kan det dukke opp interessante bivirkninger av løsningen…

Ubuntu 9.04 “Jaunty Jackalope” – Linux i fin form igjen

Som faste lesere av denne bloggen kanskje vet, har jeg i snart et tiår brukt Linux, de senere årene i form av varianten Ubuntu. Min siste oppgradering til versjon 8.10 var sant å si en smertefull affære, med flere bugger å arbeide seg rundt enn det er stjerner på himmelen en mørk natt på fjellet (vel, det virket i alle fall slik). Selv om systemet har vært noenlunde stabilt det siste halvåret, har det åpenbart vært preget av de mange Langbein-løsningene jeg har måtte ty til for å holde det gående.

Derfor nølte jeg ikke lenge med å oppgradere til versjon 9.04 (versjonen som slippes i april 2009, get it? ;-) ). Det er mulig å oppgradere systemet ved et enkelt klikk på en knapp systemoppdateringen (Update Manager), men jeg har hatt dårlige erfaringer med slikt tidligere og valgte å gå for en “ren” installasjon. Jeg har partisjonert harddisken (delt den inn) slik at selve Linux-systemet er separat fra datafilene, som dermed ikke berøres i det hele tatt.

Dette var første gang jeg har installert via USB-minnepinne. Jeg lagde den ved å laste ned ISO-filen fra pekeren over, og legge den inn på en pinne på 1 GB via Ubuntu-funksjonen “USB Startup Disk Creator” (det finnes også enkle metoder som ikke krever Linux i utgangspunktet, som programmet UNetbootin). Deretter valgte jeg USB som oppstartsdisk på Thinkpaden, og klikket meg gjennom en installasjonsmeny som er enklere enn noensinne. Selve installasjonsprosessen gikk raskere enn noensinne – etter knappe 10 minutter var Ubuntu 9.04 klart til bruk.

Som en rekke anmeldere har påpekt, er det denne gangen ikke gjort mye med utseendet. Men under panseret har det åpenbart skjedd forandringer. Dvalefunksjonen fungerer endelig. Systemet er påfallende mye raskere, både under bootup, innlogging og ved oppstart av minnesvin som Openoffice, Firefox og Evolution. Ikke minst gjelder dette Firefox, som kunne bruke opptil et minutt på å gjøre seg klar til bruk på 8.10. Ildreven er nå oppe etter få sekunder.

Også tilkobling til trådløsnettverket vårt ser ut til å gå betydelig raskere enn før. Når også Skype, Spotify, Dropbox og andre eksterne livsnødvendigheter sklir rett på plass uten protester, kan man ikke kalle det annet enn en god start, altså. Jeg krysser fingrene, dog.. ;-)

500 000 gratis Google-ebøker til Sony Reader

Om det ikke er så lett å skaffe lovlige nyere bøker til Sony Reader, er det lett å finne gratis og lovlig eldre lesestoff, jamfør Gutenberg-prosjektet og avleggere som Manybooks. Og nylig ble det veldig mye lettere. Sony har nemlig inngått en avtale med Google, som så langt har skannet inn sju millioner bøker i sitt Books-prosjekt, om å distribuere 500 000 av disse gratis via Sony Reader Ebook Store. Du leste riktig: en halv million gamle bøker, formatert for Sony-lesebrett som støtter EPUB, helt kostnadsfritt.

Nå vet enhver som har vært innom Google Books at det overveldende flertallet av disse bøkene er fullstendig uinteressante. De viktigste grunnene til at bøker flest går i glemmeboken er at de dekker et for snevert fagfelt, blir utidsmessige, eller rett og slett var så dårlige i utgangspunktet at få orket å lese dem. Men likevel: selv om bare én promille av Googles Reader-arkiv skulle vise seg å være interessant for deg, innebærer det at det finnes 500 bøker der som du vil ha interesse av å lese. Eller 20 års lesing om du står på, med andre ord.

I utgangspunktet har jeg svært stor sans for dette. Her har Sony og Google rett og slett blitt enige om å bare gjøre det – “Just Do It” – og tilgjengeliggjør med ett slag langt flere bøker enn det norske Nasjonalbiblioteket muligens kan tenkes å tilby en gang i fremtiden. Og mens de siste dagenes bruduljer rundt Nasjonalbiblioteket kun har resultert i ulne forsikringer om at fritt stoff på et eller annet tidspunkt skal være nedlastbart som PDFer, blir disse bøkene frigitt i et XML-basert format.

ebookreader03 ebookreader04

Jamfør skjermdumpene over av Mark Twains A Connecticut Yankee in King Arthur’s Court. Innholdsfortegnelsen til venstre er en faksimile av den innskannede originalen, slik man finner på books.google.com. Men så snart man blar noen sider ut i teksten kommer man til skalerbar, normal tekst. Dette gjør tekstene mye mer kompakte enn PDFene som gjerne kan lastes ned hos Google, og som tydeligvis består av bilder av boksidene. EPUB-løsningen er på sett og vis den beste av begge verdener, og viser at de som mener at Google burde ha fått ansvaret for den norske innskanningen, har et poeng.

Når det er sagt, har jeg også noen klare innvendinger. Den viktigste er at dette er en særavtale inngått mellom Google og Sony, tydeligvis i et forsøk på demme opp for suksessen til Amazon Kindle. Resultatet er at du ikke kan laste ned titlene i EPUB-format direkte fra Google, men isteden må gå via Sony Ebook Store. Og dette er en løsning som har en rekke svakheter. Den største og viktigste: programvaren du trenger for å koble deg til nettbutikken er Windows-basert. Mac- og Linuxbrukere, som lett kan legge inn ebøker direkte i PRS-505, vil ikke uten videre få tak i Google-bøkene (selv om mange prøver).

ebookstore01

Videre er tjenesten er egentlig beregnet på Sonys amerikanske og kanadiske kunder. Nå går det greit å registrere seg som bruker ved å oppgi feil land (annerledes blir det om du forsøker å kjøpe noe med kredittkort), men det finnes ingen garanti for at ikke Sony innfører IP-sperring av det slaget Nasjonalbiblioteket har planlagt å bruke. Som norsk bruker kan du med andre ord aldri være trygg på at Google-biblioteket faktisk er tilgjengelig. Skund dekk og skund dekk. :-)

ebookstore02

Et naturlig svar på dette er å finne så mange bøker som mulig så raskt som mulig, og heller ikke her lever Sony-Google-løsningen opp til forventningene. Søkegrensesnittet er hyperminimalistisk på googlesk vis, og selve funksjonaliteten fremstår som litt upolert. Med tanke på at markedet i stor grad er typiske bokvenner er det synd at det ikke tydelig skilles mellom søk på tittel, forfatternavn og innhold (slik man gjør på Gutenberg.org, for eksempel), og resultatet er at man får veldig mange irrelevante treff i søkevinduet.

For å finne virkelig lesverdige bøker er det greit å bla seg gjennom lister som den man finner på forsiden over, men også denne er temmelig primitiv og ukomplett. Rangerings- og anbefalingssystemene du kanskje har vært borti på Amazon mangler helt, og dermed blir det unødvendig vanskelig å finne den ene promillen med bøker du virkelig ønsker deg. Vi får imidlertid håpe at dette bedrer seg med tiden, og jo flere som bruker det, desto større er incentivet til å lage brukervennlige løsninger.

Slipp bøkene fri!

Det er tydelig at jeg ikke er alene om å mene at vi må hindre snevre særinteresser i å kapre vårt historiske, nasjonale bokdigitaliseringsprosjekt. I den anledning har jeg opprettet Facebook-gruppa “Slipp bøkene fri”, som tar til orde for at bøker som skannes inn for skattemidler av Nasjonalbiblioteket, og som er falt i det fri (det vil si at det er mer enn 70 år siden forfatteren døde) ikke skal begrenses til å leses på nettet, av folk med norske IP-adresser.

img_1330

Det vi anmoder om er at de digitale råfilene det frie materialet gjøres tilgjengelige for offentligheten, slik at hvem som helst kan lage en versjon som f.eks. kan leses på en Sony Reader-leseplate (se over), en mobiltelefon eller skrives ut på en POD-maskin. Dette angår ikke bare oss som privatpersoner, men også bibliotekene. Som Magnus påpeker i en kommentar til min forrige posting, gir Kopinorsjef Yngve Slettholm inntrykk av at biblioteksektoren skal betale for absolutt alt, det være seg fritt eller ufritt.

Oppdatering kl. 14:30
Stig Bang i NBdigital sendte følgende epost til kommentator Tiram: “Bøker som er falt i det fri, skal være fritt tilgjengelige på nett, og også nedlastbare som pdf.” Power to the people, sier jeg bare. :-)

Oppdatering kl. 16:15
På epostlista Biblioteknorge ligger det nå en nærmere redegjørelse fra to ansatte i Nasjonalbiblioteket. Kortversjon: fritt materiale skal være gratis tilgjengelig på nettet, og det kommer nedlastbare PDFer etterhvert. Men de to ansattes sjef, Vigdis Moe Skarstein, har gitt uklare signaler på dette området, og det hefter stor usikkerhet ved avtalene som skal regulere frislippet av materialet – jamfør de to siste kommentarene i forrige posting.

Et enklere Wikipedia

Simple Wikipedia er en idé jeg virkelig har sans for. Her handler det om å skrive forenklede leksikonartikler ut fra følgende prinsipp:

We only use simple English words and grammar here. The Simple English Wikipedia is for everyone! That includes children and adults who are learning English.

Alle kunnskapsprosjekter står i fare for å utvikle et høyttravende og utilgjengelig språk over tid, og Wikipedia er intet unntak. Mange av artiklene i hovedleksikonet er nå på et faglig nivå eller av en lengde som også gjør dem tunge å komme gjennom, selv for en tospråklig faglitterær forfatter med akademisk bakgrunn. Oppsummeringen av emnet øverst i hver artikkel er altfor ofte ikke god nok – derav behovet for mer systematiske forenklinger.

Det smarteste med “Simple Wikipedia” er at man ikke har forsøkt å lage et spesifikt barneleksikon. Det har man prøvd på flere ganger i forlagsbransjen, med vekslende hell. Først og fremst fordi man ved å sette “barn” på forsiden ekskluderer mange potensielle kjøpere som ikke nødvendigvis er barn, men som trenger stoff på samme faglige nivå. Eller om man vil: “Simple Wikipedia” fremstår som langt mindre patroniserende enn “WikiKids”. ;-)

Målgruppene for et slikt leksikon er åpenbart skoleelever og voksne som ikke mestrer språket ordentlig, men også eldre som ikke har gått på skolen på et par generasjoner, og som f.eks. føler behov for en innføring i nymotens fenomener som World Wide Web og iPone. Som alltid i Wikipedia er utførelsen variabel – artiklene om delstaten Oklahoma og internett bærer preg av at forfatterne antagelig ikke har lest veiledningen først.

Her gjør wikipedianene  nøyaktig samme erfaring som jeg i sin tid gjorde da jeg begynte på min første bok for 19 (!) år siden: det er fordømt vanskelig å skrive kortfattet og enkelt. Hvilket nok en gang understreker at likhetstrekkene mellom Wikipedia og annen faglitterær skriving er langt flere enn forskjellene.